Berit Ås – dikt i utvalg

Lyrikkforlaget © 2022

Inkognito publisering Postboks 112 4395 Hommersåk

www.lyrikkforlaget.no

ISBN: 9788283982756

Forsidebilde: Inge Ås

Illustrasjonsbilder: Dagrunn Grønbech, dersom ikke annet er angitt.

Omslag: Hana Costelloe

Sats: Hana Costelloe

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Berit Ås dikt

utvalg

Berit Ås

I anledning 10-års jubileet for opprettelsen, har styret i Kvinneuniversitetet i Norden, KvinNor, besluttet å utgi denne diktboka basert på diktsamlingen til KvinNors grunnlegger Berit Ås. I alle disse årene har styret hatt gleden av hennes tankegods, iderikdom og engasjement. Som en framtredende og svært belest foregangskvinne, har Berit Ås evnen til å uttrykke seg både i tale og skrift. Gjennom sitt kvinnefaglige og politiske engasjement, har hun ikke bare skrevet faglige tekster, men også lyrikk. Allerede fra barne- og ungdomstida skrev hun poesi som dels er tatt vare på. Denne diktsamlin gen vil derfor inneholde tekster skapt gjennom et langt liv. Boka vil være farget av et mangfoldig og verdimessig erfaringsgrunnlag som avspeiler Berit Ås sitt engasjement for kvinners rettigheter, for frigjøring og for fredsarbeid.

Diktene er fra Berit Ås sitt private arkiv. De er ordnet og tilrettelagt av arkivar Ulla Lise Johansen og Inge Ås i Kvinnebevegelsens arkiv, og senere gjenskrevet, redigert og sammenfattet av Dagrunn Grønbech. Redigeringen har skjedd i et nært samarbeid med Berit Ås, som har deltatt i arbeidet med utvelgelsen og kommet med kommentarer i arbeidsprosessen. Dagrunn Grønbech har skrevet tekstene som rammer inn diktene. Dette for å binde dem sammen, og for å sette leseren inn i de ulike periodene og begivenhetene i Berit Ås sitt liv hvor diktene har blitt til. Historiene er basert på samtaler med Berit Ås gjennom flere år.

Arna Meisfjord har lest korrektur og bidratt i arbeidet for å skaffe pengestøtte til trykkingen av boka.

Takk til Asker kommune og Kvinneuniversitetet i Norden for den økonomiske støtten til utgivelsen av diktboka.

For styret i Kvinneuniversitet i Norden

Dagrunn Grønbech

Innholdsfortegnelse

Sov, Dukke

Sorgens

Politisk

sterk

gamle

nødvendige

jubler

blomstrende,

en historisk begivenhet

vi selger dette

framtidshåpet

er maktens

Utvalgte

Kvinneuniversitetet i Norden (KvinNor) er en stiftelse som ble grunnlagt i 2011 med administrasjon ved Høgskolen i Nesna. Stiftelsen ble opprettet etter at Kvinneuniversitetet, som i 1983 ble etablert i Løten kommune, ble nedlagt i 2006. Kvinneuniversitetets oppgaver ble deretter overført til Hamar, til det som fra 2008 ble kalt Likestillingssenteret. Etter at Kvinneuniversitetet i Løten var nedlagt, fikk Kvinneuniversitetet i Norden støtte fra Kunnskapsdepartementet for å etablere den nye organisasjonen. Gjennom det statlige bidraget ble KvinNor de første årene drifta med kontor ved Høgskolen i Nesna. Da høgskolen i 2016 ble fusjonert med Nord universitet i Bodø, ble samarbeidsavtalen ikke videreført. Etter fusjonen, og senere nedleggelsen av utdanningsstedet på Nesna i 2019, har KvinNor vært driftet av et arbeidende styre basert på frivillig innsats. Kvinneuniversitetet har som stiftelse vært et begrep gjennom mange tiår, og gjort seg bemerket som pådriver av kvinnepolitiske spørsmål ut fra tverrfaglige og feministiske perspektiv.

Kvinneuniversitetet i Norden har som formål å:

• etablere og være et lærested som bygger på feministiske verdier og feministisk pedagogikk.

• utvikle alternative modeller som kan styrke kvinners identitetsfølelse og bidra til kvinnefrigjøring.

• bidra til å styrke kvinners selvtillit, synliggjøre kvinners innsats og betydning.

• drive tverrfaglig forskning og undervisning om og for kvinner i alle aldre, fra ulike land og med ulik utdannelse og erfaring.

• være en premissleverandør for kvinnepolitikk.

Gjennom de ti årene

KvinNor har vært i drift, har styret årlig bidratt til markering av 8. mars i Nesna og på Helgeland. Gjennom stiftelsen har styret utviklet faget Vold i nære relasjoner, som et utdanningstilbud rettet mot personale i blant annet skole- og helsevesen, politi og statsforvaltning. KvinNor har bidratt til ut givelsen av en håndbok for voldsutsatte og fornærmede i 2022 med tittel Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse: håndbok med praktiske råd av Gunhild Vehusheia, Ellen Roberg og Wanja J. Sæther. I 2019 kom boka Vold i nære relasjoner: forståelse, konsekvenser og tiltak med Margunn Bjørnholt som en av redaktørene. Dette arbeidet fikk økonomisk støtte av KvinNor, i likhet med boka Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land, skrevet av Linn Stalsberg i 2013. KvinNor støttet også boka Kvinner i vikingtid med Nancy L. Coleman og Nanna Løkka (red.) som ble utgitt i 2014.

Styremøte i KvinNor. Fra venstre: Susan Rakhsh, Kjersti Kvalvik, Kari Sommerseth Jacobsen, Siril Finne, Arna Meisfjord, Dagrunn Grønbech og Berit Ås. Gudrun Eriksen Lindi, Ulls Lise Johansen og Trude Koksvik Nilsen var ikke til stede.

KvinNor har vært aktiv i arbeidet for å fremme rettigheter for samiske kvinner og kvinner i Midtøsten. Stiftelsen samarbeider med de nordiske landene og spesielt med Sverige. I regi av KvinNor har det vært arrangert forelesningsrekker om feministisk økonomi i Oslo. KvinNor gir uttalelser og innspill til likestillingspolitikk og kvinnekampen, og har stått sentralt i Folkeaksjonen for høyere utdanningstilbud på Helgeland for å unngå nedleggelse av Nesna som utdanningssted i 2019. I dette arbeidet har gjenreising av høyere utdanning på Nesna vært en kampsak. I Nesna har det vært drevet offentlig lærerutdanning gjennom mer enn 100 år, siden 1918. Dette i tillegg til desentralisert sykepleierutdanning i Sandnessjøen fra 2000 til 2019. Som ledd i Folkeaksjonens fagpolitiske arbeid, ble boka Kampen om Campus Nesna lansert i 2020 med Sigurd Allern som redaktør. Boka presenterer en artikkelsamling som viser viktigheten av å beholde Høgskolen i Nesna som en sjølstendig høyere utdanningsinstitusjon på Helgeland, en region med svakt utdanningstilbud på høyere nivå.

Kvinneuniversitetet i Norden har samarbeidet med Kvinnemuseet i Kongsvinger, hvor blant annet Berit Ås sitt skriftlige materiale blir bevart. I samarbeid med Kvinnemuseet og Helgeland Museum utdeles årlig midler fra D. Grønbechs legat for å støtte kvinnerelaterte prosjekter. Midlene deles ut på bakgrunn av salgsoverskuddet fra boka Kystkvinnen – fiskerbonde og omsorgsbærer som kom ut i 2010. Boka Foregangskvinner en hyllest til Berit Ås, ble skrevet av Dagrunn Grønbech i 2018 i anledning Berit Ås’ 90-årsdag. Boka om Fredrikke Tønder-Olsen. Kvinnen som etablerte Norges første transportbyrå, av Dagrunn Grønbech, kom i 2019, for å nevne noen av de arbeidene som er skriftliggjort.

Berit Ås har vært Kvinneuniversitetets ideologiske leder gjennom årene med drift på Løten, og i de ti årene Kvinneuniversitetet i Norden har eksistert. Kvinneuniversitetet har helt siden begynnelsen av 1980-årene vært et begrep og en institusjon som har

markert seg i kvinnekampen for å fremme kvinnekulturens verdisystemer, nasjonalt og internasjonalt. Berit Ås har med sin faglige og politiske bakgrunn vært en samlende kraft. Begrepene frigjøring og likeverd har vært sentrale for å synliggjøre kvinners liv og virke, både nasjonalt og internasjonalt. KvinNor er med i Norges Kvinnelobby, som samarbeider med de nordiske land for å styrke og trygge kvinners stilling i samfunnet.

Berit Ås har i sitt kreative og mangfoldige arbeid også verdsatt og brukt poesi som et virkemiddel i sin politiske virksomhet. I ungdomsårene tenkte hun på å bli dikter, men slo dette fra seg, da hun ønsket å satse på et yrke der hun kunne ha større påvirkningskraft i politikken og samfunnsdebatten. Selv om diktskrivingen bare ble en hobby, er det ingen tvil om at noen av diktene har gått inn i politiske sammenhenger, og til og med fått betydning utover landegrensene.

Diktboka du holder i hendene, presenterer Berit Ås sine skriftlige filosoferinger gjennom poesi og egne dikt, som viser at poesi har en egen kraft og er virksom også i en politisk sammenheng for formidling av et budskap. Diktene er rangert etter en orden som viser Berit Ås sitt livsløp fra barndom og familieliv, til forskning og politikk. Korte, biografiske tekster streker opp noen hovedlinjer i Berit Ås sitt liv, og setter diktene inn i sin rette sammenheng.

Berit Skarpaas ble født 10. april 1928. Begge foreldrene, Knut og Ingebjørg, var lærere ved Trara skole i Fredrikstad. Da Berit var fem år, ble broren Knut født. Inntil da hadde hun vært enebarn. Hun vokste opp med en hushjelp som passa henne og stelte huset mens foreldrene var på jobb. Da Berit var 11 år gam mel, kom også tvilllingene Gunhild og Thomas, som hun fikk mye ansvar for. Ble det for mange krav om å være barnepasser, meldte Berit ifra. Ble eldstedatteren irritert på sine foreldre eller trodde at de løy for henne, hendte det at hun pakket en rød koffert og dro til naboen for å få trøst og forståelse. Foreldrene hevdet en frilynt og moderne barneoppdragelse i en familie hvor en ytret sine meninger og diskuterte, noe som var annerledes enn for barna i nabolaget.

Faren var svært kreativ og gjorde stadig nye oppdagelser i kjellerrommet i Villa Elisabeth, som familien kjøpte rundt 1930. Her utviklet han blant annet en enkel klesvaskemaskin. Faren Knut innviet Berit i Jules Vernes, som tidlig inspirerte hennes fantasi. Det hendte han om kvelden tok datteren opp av senga for å vise henne stjernehimmelen.

Faren blir, i voksen alder, beskrevet av Berit som en «sofa-likestillingsmann». Da han foreslo for sin kone at datteren Berit skulle tas ut av skolen for å hjelpe til heime, ble Ingebjørg sint. Hun mente at dersom noen skulle tas ut av skolen, så var det broren, Knut. Mora mente at alt ville ordne seg for gutter, men at dette ikke var tilfellet for jenter, spesielt ikke seinere i livet.

Som femteklassing organiserte Berit sin første streik. Dette skjedde i skolegården på Trara skole, etter at elevene ble nektet av skolens overlærer å leke hauk og due i friminuttene. Protesten mot dette forbudet skulle foregå fredelig, slik hun hadde lært gjennom den indiske frigjøringsforkjemperen og ikke-voldstilhengeren Mahatma Gandhi. Berit mobiliserte omtrent 600 elever til å stå langs skolegjerdet for å holde hverandre i hendene og hvor de skulle se triste ut. Slik vant elevene over skolens le delse og fikk tillatelse til fortsatt å leke denne leken.

Berit forsto tidlig at det for begge foreldrene betydde mer at hun var flink på skolen og fikk gode karakterer, enn at hun var snill og pliktoppfyllende. Spesielt faren hadde høye forventnin ger om at hun skulle få gode resultater, særlig i matematikk.

At faren ble arrestert av de tyske nazistene under den siste verdenskrigen i 1940-45 og måtte reise til Kirkenes, preget hele familien. Arrestasjonen skjedde etter at han hadde nektet å under vise elevene i henhold til den nazistiske ideologien. Berit kjente ikke igjen sin egen far da han kom heim etter fangenskapet, svært avmagret og med langt hår og skjegg. Mora, Ingebjørg, slapp unna fengslingen på grunn av at hun hadde ungene å passe på.

Begge foreldrene var glade i naturen og plantelivet. Rundt Villa Elisabeth fantes en flott hage som var viktig i Berits barn domsår og som et fint minne senere i livet. I disse vakre omgivelsene fikk hun et grunnlag for å studere vekster og bli glad i fugler og trær.

«Er du ikke forut for din tid, jente, kommer den aldri.»

“

MIN BARNDOMS HAVE

Mitt første møte med skjønnhet heter HAVEN. Haven i mitt barndomshjem Villa Elisabeth i Fredrikstad, hadde jeg helt for meg selv innenfor porten med LENKEN. For det var innenfor lenken og det hvite stakittgjerdet jeg skulle være, slik at bilene ikke skulle kunne kjøre på meg, helt til pappa og mamma klokken to kom hjem fra skolen. Først da fikk jeg lov til å gå ut av haven. Hushjelpen vår, Eva, tok av lenken for meg da jeg selv ikke greide å vippe den av, selv om jeg prøvde å klatre på treporten og tok tak i de høye steinstolpene med solkorset på.

Like før klokken to kunne jeg gå ut av porten, oppover fortauet utenfor det hvite stakittgjerdet. På hjørnet ved lensmannskontoret måtte jeg stå og vente på mamma, i et overtrekks-for kle av ensfarvet blått blåtøy med kapper i rutete tøy nederst. Det måtte jeg ha på for ikke å søle

Berit sammen med mora Ingebjørg. Foto: Privat.

meg til når jeg lekte i haven med naboguttene Fritz og Arne. Så kunne jeg høre at det ringte ut fra siste time der oppe på Trara skole, der mamma og pappa arbeidet hver dag, fra tidlig om morgenen til klokken to. Mamma var en av de peneste damene i byen. Jeg sto helt stille og ventet utenfor Fritz Karlsens tretrapp. Det hendte at vi satt og gjemte oss bak trappa når Fritz sin mamma hadde gitt oss «grisla brød med serrup», noe jeg aldri fikk lov til å spise hjemme. Jeg sto helt stille og ventet, selv om jeg helst ville springe mot henne så fort som en vind med armene rett ut! Hun smilte og tok meg i hånden slik at vi kunne gå hånd i hånd nedover fortauet. Så bar det inn porten, inn hoveddøren av glass og opp trappetrinnene i hallen, her jeg kunne ta av det dumme forkleet, for så å gå i spisestua der middagen ble servert av Eva. Så kom pappa løpende i rasende fart. Han hadde alltid dårlig tid, både når han sprang til skolen og når han spurtet hjem etter skoledagen. Folk som så ham om morgenen, sa de kunne se hvor mye klokken var ved å se på vinkelen som frakkeskjøtene dannet når han sprang, uten at jeg visste hva en vinkel var!

Vår have hadde masse roser. Stilkroser i alle farger og rosebusker med fylte blomsterho der langs gjerdet til Løkka. Vakrest var de hvite stilkrosene som så ut som de var laget av silkefløyel. Rosebedet var bøyd etter rundingen på plenen, som så ut som en pære. Rundingen hadde edelgraner i hver ende av rosebedet, hvor der alltid var 17 roser i alle farger og slag, midt mellom edelgranene med sine sølv-hvite nåler. De hadde edel yt terst på grenene og var de vakreste juletrær en kunne tenke seg. I enden av plenen sto en blodbøk. Av og til sang Eva sangen som lød:

Jeg vet en deilig have der roser står i flor.

Den skapte Gud til gave for alle barn på jord.

Der kan de seg fornøye i solens glade skinn.

Gud fader i det høye: Slipp meg i haven inn!

Men nå var det slik at det ikke var Gud, men banksjef Pedersen som hadde laget denne haven, da, med valnøtt-treet og hele greia. Han satt i fengsel etter at han hadde stjålet en halv million kroner fra Norges Bank, på det mange sa var «en genial måte». Det betydde at han skulle «makulere» gamle papirpenger som var utslitt. Dette var papirpenger i blått, hvis det var femkrone-sedler, og gule dersom det var tikrone-sedler. Det skulle han gjøre ved å legge mange av dem oppå hverandre i passe store pakker, og etterpå «forsegle» pakkene. Han skulle ta lakk, slik som pappa hadde på skrivebordet, og få lakken til å renne ved å sette en fyrstikk borti enden på lakkstangen og på papirendene. Så tok han et stempel ned på den myke lakken før den størknet. «Norges Bank» sto det da på lakken og den forsegla pakken som ingen i hele verden skulle åpne på 100 år, slik regelen var. Banksjefen hadde ikke fått seg til å makulere riktig alle disse pengebunkene, og i stedet brukt dem selv.

Mamma og pappa syntes at huset var så fint at da det skulle selges, syntes de at de måtte ha det! Men krystallysekronene i stuene hadde de ikke råd til, så de måtte gå med på auksjonen. I haven, fra porten og opp til inngangsdøra, var det fem syrintrær på hver side av grusgangen. Syrinene var ikke busker, slike som sto på innsiden av gjerdet ut mot Løkka, eller mellom sjasminene og snøball-trærne mot Roald Amundsens vei. Disse var trær og hadde høye stammer, akkurat som epletrærne, med syrinklaser av det dypeste, fiolette slaget. Rundt stammefoten var det høye tulipaner på nesten en meter, i alle farger. Noen var nesten mørkeblå, og mamma hadde fortalt at hollenderne ikke enda hadde fått til noen som var helt svarte. Andre var hvite og røde, men ingen var gule. Pedersen hadde bestemt at bedet langs muren mot Mølla, skulle være fulle av masse gule, korte tulipaner. Nabogutten Fritz hadde kneppet alle hodene av en gang han bare var fire år. For Fritz og Arne Carmel, kalt «Karamell», fikk komme inn i haven for å leke med meg da jeg var yngre enn fem år, tror jeg. Noen ganger spiste de plommekart av trærne og fikk vondt i magen. Plommetrærne sto festet med heftespiker av

jern til den høye muren mot Røde Mølle, og var umulige å klatre i. Tidlig på våren var det lyserøde og snehvite blomster på dem. Jeg kunne nesten late som jeg var en engel som svevde oppi alle blomsterskyene. Men det måtte jeg bare forestille meg. For som sagt gikk det ikke å klatre i disse trærne. Røde Mølle var kinomategrafen som folk gikk på for å se bilder av mennesker som beveget seg eller skjøt hverandre.

Ringrosene hadde tatt over bedene under det store vinduet i bestestua. Her var plantet et gravenstensepletre som dannet et espalier på langsiden. Dette var husets fasade mot Løkka, med et karnapp, der vi fra spisestua så utover Løkka fra tre vinkler. Inn gjennom karnappet falt lyset inn fra mange sider. Dette lyset var viktig når mamma satte opp sitt staffeli og malte stilleben av blomster. Utenfor vinduet sto frodige rosebusker med lysrøde, mørkerøde og eggeplomme-gule blomster, som mamma kunne male. Grenene hang som store puter ut over stakittgjerdet mot Løkka, og det var leit at folk som gikk ute på Roald Amundsens vei, ikke fikk gleden av å nyte dette vakre synet. Hagen hadde port ut mot veien. På den motsatte siden av veien var jernbanen. Der kom det stadig store lokomotiv ut av tunnelen bare noen meter ovenfor huset vårt. Det hendte jeg drømte at lokomotivet tok av fra jernbanesporet, raste opp på veien, inn porten og jaget meg mellom syrintrærne inn mot huset. Jeg greide bestandig å komme meg opp hovedtrappa og innenfor inngangsdøra. Men det opplevdes som det var i siste liten, og du store min hvor vettskremt jeg var der jeg sprang! Ellers var det de store guttene som bestemte alt i Roald Amundsens vei, som Svendsen-brødrene Sven og Arne, tvillingbrødrene Thon, med den rødhårede Erik som jeg var barneforelsket i. Dessuten var det også Fritz og Arne Carmel, som jeg lekte med.

Morelltreet kunne jeg klatre i. Dette hadde pappa plantet på en mine første gebursdager, for at jeg skulle ha det helt for meg selv. Jeg kunne dermed bestemme alt om hvem som skulle få klatre i det og hvem som skulle få spise morellene. Men vi fikk

ikke klatre ordentlig før vi var fem år, og ikke før treet ble sterkt nok, akkurat som oss ungene som vokste oss sterke. Noen ganger sa pappa at et tre var sykt, uten at jeg visste

hva som feilet det og hvordan det kunne bli friskt igjen, og jeg lurte på om treet kunne fryse. Morelltreet sto midt på plenen som lå på Mølla-siden og var liksom lillesøster til de andre trærne i hagen. Gråpæretreet sto ytterst ved porten. Treet med de små, søte pærene sto oppe mot lysthuset. Særlig om høsten var det flott når rips og solbær sto fullmodne, like under pæretreet som hadde de søteste pærene. Ytterst sto epletreet med de melete Sefta Holmsene og som morelltreet mitt sto bak. Vi gledet oss til å høste eplene, som ble innpakket i avispapir og lagt i kjellerboden.

Det kan godt være at haveplanen opprinnelig var laget av kaffegrossisten fra Danmark, han som hadde fått bygget Villa Elisabeth. I Danmark var det mer vanlig å navngi bo ligene, som da liksom fikk sjel. Rundt plenen gikk der grusganger som måtte «skyfles», og der var det fint å raskjøre dukkevognen som jeg hadde fått. Noen ganger la jeg katta oppi, men den hoppet ut hele tiden. Det var derfor bedre å lure Fritz oppi dukkevognen. Jeg sa at han måtte ligge helt stille og være baby, ellers fikk han ikke komme i haven og leke og kneppe tulipanhoder. Slik kunne han ligge helt stille til Eva hushjelp kom med saft og vann, som både Fritz, Arne og jeg syntes var veldig godt. Det hadde ligget en fin dukke i vogna da jeg fikk den. Dukka hadde lysehvitt hår og kunne sove. Men da vi dro håret av henne, oppdaget vi en tverrpinne inni hodet. Dersom vi pirket på denne, gikk øyelokkene opp eller ned. Slik oppdaget jeg at voksne mange ganger prøvde å lure oss, men som jeg her ikke gidder å si noe mer om.

Vi måtte gå veldig forsiktig inn på plenen, for langs hele plenkanten sto det store valmuer, som jeg aldri senere har sett, med enorme, røde skåler som var svarte i bunnen. Kanskje virket de så digre fordi de sto ved siden av små, gull-hodete balderbrå i store

buketter. Dette var valmuer som med bøyde hoder tittet fram av hårete, grågrønne blader, foran hvite, mørke- og lyserøde peoner. Dette var en fin blanding og liknet på mammas palett når hun tøt ut alle fargene fra «tannkremtubene», som hun kjøpte hos fargehandleren. Alt var akkurat som i sangen Eva sang:

Titte til hinannen, titte til hinannen med et lite, kjærlig blikk! Det er alle pikers ABC.

Det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor det var galt å stå på kirkebenken, der mamma og pappa satt på hver side av meg, og jeg prøvde å synge Evas sang så høyt som jeg kunne. Det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor min mor eller far bar meg så fort ut av Glemmen kirke i vår hjemby Fredrikstad. Etter hvert som jeg ble større, skjønte jeg at det bare var de sangene som hadde nummer på veggtavlene inni kirka, som det var meningen at alle skulle synge, for å unngå at det bare ble rot!

Det ble til at jeg lærte alle de sangene som Eva kunne, slik som:

En liten, gylden ring vi ga hverandre, symbolet på at vi skal sammen vandre.

I sorg og glede i – det lille rede, hvor vi skal sammen bo i kjærlighet vi to.

For ikke å snakke om hvor ofte Eva sang om sjømenn. Jeg trodde at hun var forelsket i en når hun sang den – om og om igjen – og jeg skjønte det så godt, for jeg tror jeg var forelsket i onkel Torleif. Han gikk på middelskolen i Fredrikstad og sov på sofaen i bestestua. Han skulle bli sjømann. Kanskje ikke bare styrmann, men sjøkaptein på en stor båt. Når han kastet meg opp i lufta og tok imot meg og klemte meg, gjorde det så godt at Eva spurte om ikke dette var selve «saligheta» – hva nå det enn var, og vi sang:

En sjømann elskar havets våg, ja stormarnas sus.

När vinden skakar mast og skrog, hør bølgarnas brus!

Farvel, farvel førtjusande mø Vi komma vel snart igjen!

Det ble nok litt galt med språket her, men Eva sa at det var fordi det var svensk, ak kurat som i visen «Hei och hå, jungmann Janson – redan ferska morgonvinden ...» Denne var nesten like fin som visen «Det var på Capri jeg så henne komme», til vår Georg Løkkeberg fra Fredrikstad, og som vi var skrekkelig stolte av og som jeg kunne alle versene på.

Når jeg lukket øynene kunne jeg late som om jeg satt inne i lysthuset, også om jeg satt på den brune vedkassa. Den sto mot veggen mellom dørene til spiskammer og hallen, som vi kalte «hålen». Noen ganger satt jeg og svingte på en av dørene til kjøkken benken og så ned på gulvbelegget av linoleum. Da kunne jeg late som jeg var damen på sirkus, hun som svever i huskene høyt over publikum, og prikkene i gulvbelegget var mennesker der nede som jeg kunne vinke til. De var små bare fordi jeg satt så høyt oppi lufta og så ned på dem og klappet og syntes jeg var modig og flink. I lysthuset opplevde jeg mange ting om igjen. Her var det et stort, rundt steinbord som ikke var til å rikke på. Vi kunne hoppe og danse og stupe rundt på dette steinbordet og ingen så oss, fordi buskene rundt hadde vokst til store lindetrær som sto tett som en vegg. De store, hvite hagebenkene var for store til å stå mellom bordet og lindehekken. Her hadde Pedersen forregnet seg, for vi måtte bære ut kjøkkenstolene til å sitte på hvis vi skulle spise middag ute. Når Arne, Fritz og jeg lekte, var det de store bladene på lindehekken vi lot som var tallerkener når vi skulle spise. Da la vi bær, reddiker og moreller på de store bladene.

Etterpå spaserte vi, slik mamma og pappa og Knutebassen i trillevogna gjorde på søn dager. Vi kunne spasere rundt den store plenen, og Arne og jeg kunne være mor og far, og Fritz kunne være babyen, for eksempel. Eller Arne kunne være sogneprest Nossen eller skoleinspektør Sanden, som også var ute og spaserte med sine fruer på søndagen. Da kunne vi hilse høflig, enda mamma ikke var enig med underoffiser Sanden om hvordan en best skulle lære barn forskjellige ting. Allikevel kunne mine foreldre invitere dem og konene deres til en liten kaffestund – hvis det passet, slik en sa. Lysthuset ble sjelden brukt. Etter hvert vokste trær og buskas rundt steinbordet, og her kunne vi leke gjemsel – spesielt om høsten, når det ble skumt og halvmørkt, var det spennende og vanskelig å finne oss inne i mørket. Det var rart med lysthuset. Jeg trodde der skulle være lyst hele tiden, men det var det jo ikke. De store, fine utenlandske trærne som sto bakenfor lysthuset og lente seg mot Mølla-muren, skygget for oss hele tiden.

Om høsten ble visne blomster, kvister og løv lagt i en haug bak lysthuset, foran gjerdet til Mølla. Det store lønnetreet på Mølla-plassen kastet gyldne og røde blader over gjerdet inn til oss om høsten. Da ble det en stund pent med alle fargene, men når vi gravde i komposten oppdaget vi de mange smådyrene der. Det var store meitemarker, munkelus, krypdyr og mange små biller som jeg ikke visste navnet på. Munkelusene kjente jeg til, for dem var det mange av nede i kjelleren, særlig på vannklosettet. Jeg likte dem ikke, disse grå-svarte kravledyra med mørke striper på ryggen. Jeg prøvde å ikke trå på dem når de kom ut fra sprekkene i muren, mens både Fritz og Arne sa at de turte å spise meitemarker, som jeg sa æsj til og ikke ville.

Bakgården var en stor, grusbelagt plass. På den andre siden av gårdsplassen lå det hvitmalte skjulet – der englene dalte ned – helt til jeg forsto at det ikke var vårt skjul de dalte ned i. Skjulet var delt i to. En del var til koks og fyringsved, huggestabbe og økser. Her ble våre sykler, ski, skøyter og sparkstøttingen plassert, og dessuten rare ting som

vi ikke hadde bruk for i huset, men som pappa kunne komme til å trenge til oppfin nelsene sine. I den andre delen sto alle hageredskapene, som gressklipperen, spader, river og vannslanger.

Mot skjulets avskallede, hvite vegger, vokste en kaprifol. Den dekket nesten hele veggen og gjorde det vanskelig å komme til med malerkost. Blomstene duftet skjønt. Ved å holde meg i de største grenene, kunne jeg klatre opp på de høye bakgårdsstolpene ved siden av en tung, bjelkelåst bakgårdsport. Den ble bare åpnet hver gang det kom hestelast med vedsekker til peisen, eller lass med koks og cinders til de store rundovnene. Fra toppen av stolpene kunne jeg se hvordan kaprifolen danset seg inn over taket. Kaprifolen slynget seg rundt med grener som kunne strekke seg opp mot himmelen. Om høsten glitret den med sine røde bær inntil de runde, gulgrønne bladene. Snart ville høsten rive av både bær og blader. Grenene ville stå som fastspente, svarte spiler på vegg og tak gjennom høststormenes sludd og bitende regn. Når høsten kom, ble alt så stusselig. Selv syrinene ble triste og gamle, med rare, lange belger etter blomsterklasene, slik de sto og lente seg mot det

Maleri av Villa Elisabeth. Malt av Berits mor Ingebjørg Skarpaas.

svære kirsebærtreet som var fullt av fryktelig sure, små bær. Nei, hvis en da skulle glede seg over noe her i verden, så måtte det være rosebuskene.

Lønnetreet hadde også en glede. Det stakkars, store lønnetreet sto på baksiden av huset opp mot mammas og pappas soverom, der balkongen utenfor ble brukt til å lufte sengetøy. Dette var viktig for rensligheten og helsas skyld. Mamma snakket om det i Tuberkulosen, der fru Larsen var formann. Hun sa at en ikke skulle spytte på gulvet, men helst i en spyttebakke – hvis en i hele tatt var nødt til å spytte. Gleden med treet var at det sto med røttene plantet i et stort bed med fargesprakende iris. Dessuten snakket treet med meg når jeg akte på kjellerlemmen tett ved trestammen. Farten var så stor at vi hylte. Treet skjønte nok hvor glade vi var for at det sto der i sin lysegrønne prakt. Senere drysset det sine bitte små blomster ned over oss. Det var tusener, nei, mil lioner tusener av dem. Hele bakgården var dekket av dette fine, lysegrønne silketeppet av blomster. Jeg tenkte at den vakre sammensetningen av lindens lysegrønne blomster inntil irisenes blåfiolette kronblader, var den vakreste fargeblandingen som fantes. Et annet merkelig tre hadde små, svarte kongler, enda det ikke var et grantre. Jeg tror det var en alm. Ett tre het or. De sto i alle fall tett sammen, alle trærne, mot Mølla-muren, slik at de kunne snakke med hverandre om hvorledes de lengtet etter andre steder, slik at det kunne være en trøst.

Når trærne snakket til meg, var det ofte fordi de følte seg så alene. De sa det var fordi det så ofte var bare ett av dem. De lengtet tilbake til store skoger der både mora og faren deres og mange søstre sto og ropte på dem. Da tenkte jeg at sånn er det med meg også: at jeg gjerne skulle vært sammen med mange barn som tenkte slik som meg, og som kunne late som om vi var helt andre steder med andre trær, blomster og dyr og slott og rare maskiner. Det var kul umulig å si slikt til Arne og Fritz, som ikke engang visste hva tyngdekraften var. Men så hadde de heller ikke en misjonæronkel på Madagaskar,

som fortalte hvor vanskelig det var å frelse gasserne når katolikkene lovet å få dem raskt gjennom skjærsilden, bare de betalte dem godt for det.

Pappa fortalte ofte historier som ikke var helt sanne, men som var morsomme. En gang fortalte han om en mann som het Nils Holgersson, som falt ned i et hull i jorda og som kom til et land der trærne kunne snakke med hverandre. Det syns jeg ikke var så rart, for jeg snakket jo selv med trærne. Han fortalte også om mannen Münchhausen, som fikk en gåseflokk til å fly seg opp i lufta og som trakk seg selv opp etter håret etter å ha ramlet ned i ei myr. Mamma fortalte heller om hvordan det var å vokse opp med ti søsken i en trang lærerbolig på Os i Østerdalen, der morfar både var lærer, healer og kirkesanger. Han kunne høre når folk ropte på ham for å få hjelp, selv om de bodde flere kilometer unna. Da tok han på seg findressen og dro av sted, selv om det var midt i våronna. Bestemor ble nokså sinna, men det hjalp ikke, for bestefar Thomas hadde evnen til å helbrede.

En gang forsøkte jeg å organisere gråspurvene på fuglebrettet. De sto på toppen av bakgårdens gjerdestolper og her var det ofte for liten plass for spurvene. Min tanke var at det kunne bli plass til alle dersom spurvene bare sto ved siden av hverandre på det brettet. Slik tenkte jeg å få festet hyssingen på de små kroppene, for å lære dem å stå ved siden av hverandre og spise havregryn fra de små vørterøl-korkene som jeg hadde spikret ved siden av hverandre på brettet. Men så ville de ikke. Bare jeg kom i nærheten av dem, lettet de med kvitring og brusende vingefjær, og fløy tvers over løkka for å sette seg i hekken til Torstein Dankertsen. De hørtes så lykkelige ut at det nesten gjorde vondt i hjertet. Jeg hadde ofte hørt mamma si: «Vi må alltid stå sammen, for det er da vi får det til», med tanke på arbeidet i Tuberkulosen. En gang jeg falt ned fra taket, tenkte jeg at det var Münchhausens skyld. Pappa pleide ofte å si at: «Vi må tenke nytt.»

Mange mennesker har ønsket at de kunne fly og drømt om det. Den fineste drømmen jeg har, er at jeg bare kan lette og sveve, til alle folks store forbauselse, under de høyeste tak i store saler, eller ute under himmelen. Slik skulle jeg se ned på dem og vinke, mens de syntes at jeg var veldig flink. Münchhausen, han satte sine planer ut i livet. Pappa pleide å si at «Bare en tanke er født, så er den halvt virkeliggjort». Münchhausen samlet gjessene og bandt dem sammen slik at han kunne bruke deres samlede flyvekraft. Han var nesten like flink som Leonardo da Vinci, som skrev speilskrift og var så annerledes i hodet at han fant på rare farkoster som han prøvde å fly med. Jeg følte at pappa også var annerledes enn andre i hodet. Når det gjaldt å fly, sa pappa at det kunne hende det var en rest oppe i hjernen hos oss mennesker fra den gang før utviklingslæren ble funnet opp. Pappa sa at vi alle en gang for lenge siden hadde vært noen øglefugler som fløy. Jeg hadde spurt ham mange ganger hvorfor vi ikke faller ned når vi flyr i drømmer. Pappa svarte meg alltid på ting jeg lurte på. Han sa: «Du må forstå at det ikke er de som faller ned vi stammer fra, for de døde og fikk aldri unger. Det er de som IKKE faller ned vi stammer fra. Men de var hele tiden REDDE for å falle ned. Det er derfor vi har dette restminnet i hodet, som sitter langt inne i hjernen som en urgammel redsel.»

En gang jeg klatra på hagestolpen i bakgården, ramla jeg rett og slett ned. Så kan jeg ikke huske noe mer, før jeg våknet i den nye, hvite senga som pappa hadde kjøpt i Olsens auksjonslokale i Nygårdsgaten. Der lå jeg på mammas og pappas soverom, og hørte at lønnetreet sang i grenene sine utenfor balkongen. Så måtte jeg kaste opp mange

«Menn arbeider for å nå et mål. Kvinner arbeider for å avverge katastrofe.»

“

ganger og ligge mutters stille, slik at jeg kunne huske hvorfor jeg hadde holdt på med denne leken. «Du kunne ha slått deg kvekk forderva», sa Eva, «og da hadde jeg ikke hatt noen Berit-unge mer.» Da hadde hun heller ikke hatt noen Berit-unge på vedkassa som hun kunne synge for om «en liten gylden ring» og «titte til hinannen». Hun tenkte nok på Per Karstensen med skyggelua når hun sang sånne sanger, og så var hun veldig flink til å trøste. Det var forresten hun som fikk meg til å late som jeg kunne fly, ved å sette meg på de små skapdørene som åpnet seg i den lave kjøkkenbenken. Oppe på dem kunne jeg dessuten balansere slik som akrobatene gjorde det på sirkus, og svinge døra frem og tilbake som om den var et trapes.

I min barndomsgate fantes det ikke bare snille gutter, som mine lekekamerater Fritz og Arne. Odd sto det en sky av redsel omkring, for han fanget katter som han kuttet halene av og til og med kunne drepe. Jeg kalte ham «Kattepineren» og orket nesten ikke å snakke med ham. Jeg hadde sett guttene fange fluer og frosk, og at de reiv vinger og bein av dem, uten at jeg fikk meg til å spørre hvorfor. I voksen alder kan en jo stille spørsmål om gutter forsøker å spise meitemark for å virke modige og like tøffe som de eldre guttene. Ingen av de jentene som jeg etter skolealderen ble bestevenninner med, hadde slike påfunn. Som 5-åring kjente jeg bare Liv. Liv bodde i nr. 10, i det store kas sehuset til auksjonær Olsen. Hun ble hentet av Eva eller hushjelpen Borgny, for at hun skulle være sammen med meg når jeg var litt syk, eller det var for kaldt til å være ute i haven. Liv sa nesten aldri noe, men var bare søt og snill. Hun var veldig glad i å tegne, og vi tegnet på krøllete toalettpapirruller som hadde karakter av matpapir. Vi tegnet damer og menn på så mange «tørk» at det i løpet av høsten gikk med mer enn en rull til hver av oss. Fargestiftene var ganske fete og glatte, men resultatet ble fint. Jeg tror Liv syntes det var like stygt å pine katter som jeg syntes. Vår egen katt lå stadig på pappas fang når han rettet skoleungenes regneoppgaver, og den skulle aldri bli tatt av Odd Kattepiner! Jeg kunne ikke la være å få vondt i hjertet når jeg tenkte på hvor grusomt

det var å skade dyr. Akkurat som det å leke politi og røver, noe vi kalte «å bange», når guttene sprang etter hverandre og ropte «Bang, bang, bang, nå skjøt jeg deg! Du er død!» De store guttene leste i Detektivmagasinet, i vedskuret bak bedehuset, om hvordan en skulle skyte hverandre. I magasinet sto det om en flink og modig mann som het Knut Gribb, som skjøt tyver og andre farlige menn.

Var det ingen som tok seg av slike katter som Odd hadde kuttet halene av, kunne jeg lure på?

Da vi spurte mamma, sa hun at det var noen snille damer som hadde laget en forening kalt Dyrenes beskyttelse. Kvinnene solgte lodd og holdt basar, slik som Tuberkulosedamene. Dette var for å skaffe penger til kattemat og dyrlege hvis kattene var syke eller fulle av sår etter slåsskamp. De snille damene plukket opp hjemløse katter de fant og annonserte gjerne i avisen for å finne noen som ville adoptere dem. Jeg oppfattet at Dyrenes beskyttelse trengte penger, så jeg overtalte Liv til å være med på å lage basar. Det var bare ett stort problem. Selv om vi mange ganger hadde sett hvordan damene på Tuberkulosen satt ved langbord med sine linjerte kladdebøker, og sett hvordan de skrev navnene på de som kjøpte lodd og satte et nummer bak, så kunne hverken Liv eller jeg skrive eller legge sammen tall. Vi visste at for å bli skrevet opp i en bok og få et nummer bak navnet sitt, så måtte en betale fem eller ti øre, som vi ville at dyrebeskyttelsen skulle få. Til dette vanskelige skrivearbeidet måtte vi få hjelp av noen som var større enn oss, og som på skolen hadde lært å regne med store tall. Dette ble begynnelsen på et langt og varmt vennskap, etter å ha overbevist Kari Olsen i 4. klasse og hennes venninne Louise i Bydalen om at vi virkelig trengte dem til å lage loddbøker og skrive nummerlapper for å finne hvem som hadde vunnet i lotteriet. Det lave, røde lekebordet ble dekket av gevinster. Av en eller annen grunn husker jeg nesten bare bildet av «Jesus i skyen», som jeg, etter store kvaler, hadde bestemt meg for å donere. Dessuten hadde vi både syltetøy og fruktkurv, og ganske sikkert grytekluter og noen nystrikkede, ubrukte votter. Det

var forresten fru gartner Hannestad som vant «Jesus i skyen». Dyrebeskyttelsen fikk nesten 20 kroner, og vi var ganske fornøyde med oss selv.

Så rart det var med denne haven, som liksom bare ble større! Til slutt grenset den ikke bare mot gatas fortau, men tok inn alt som skjedde på Løkka, og også på den andre siden. Her bodde nemlig søstrene Signe og Marit, som tok imot meg med åpne armer hver jeg jeg ville flytte hjemmefra. Dette var når jeg mente at pappa og mamma hadde behandlet meg urettferdig. Da ønsket jeg å flytte, og hadde derfor pakket den vesle, røde kofferten med det mest nødvendige, som tannbørste, nattkjole, kam og to skiver med ost. Jeg ble alltid venner med mamma og pappa etter at jeg hadde resonnert med tantene om at foreldrene mine kunne jo være glade – der over i Villa Elisabeth – at jeg ikke var død. For da hadde de måttet stå og gråte ved grava og angre på at de ikke hadde vært snille nok!

Du deilige rosenhave, med jasminduft og moreller, med trær som snakker og fugler som kvitrer. Når jeg blir stor, tenkte jeg, skal jeg skrive om alt sammen og tegne både kaninene i buret på plenen og sirkuset som vi lekte i bakgården, og om hvordan vi snakket på lang avstand gjennom vikingmelk-boksene med tråd mellom. Når jeg ble stor, planla jeg å styre fly og samle penger til fattige barn. Jeg skulle lese mange store bøker, både om stjerner i verdensrommet og oppfinnelser av alle slag, og ikke bare hva Jules Verne skrev om i de tolv små, røde bøkene på dansk som pappa ga meg. I bøkene skriver Jules Verne om å reise til månen, at vi vil kunne komme oss rundt jorda på kort tid og ferdes i båter under havet. Ja, om alt dette som guttene i gata sa at jeg bare fant på, når de jaget meg inn i hagen og sa at jeg skulle «gå inn til han gærne faren min og prompe!»

Samme hva de sa, tenkte jeg at: «Jeg gleder meg så fælt!»