Commentum © 2023
Forlagshuset Vest AS Langgata 30
4306 Sandnes
Commentum er et imprint av Forlagshuset Vest AS.
www.commentum.no
ISBN: 9788284163949
Forsidebilde: Sjef for LXX-Armeekorps, General Hermann Tittel, inspiserer troppene utfor Kongsgård skole. Bildesamling: MHFR
Baksidebilde: Foto fra fangekortene til motstandsmenn fra Rogaland. Bildesamling: Riksarkivet
Militærhistorisk Forening Rogaland Redaksjonskomité: Erik Ettrup, Odin Leirvåg og Atle Skarsten
Forfattere: Erik Ettrup, Odin Leirvåg, Atle Skarsten, Hjalmar I. Sunde og Tor Ødemotland.
Omslagsdesign: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlaghuset Vest er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
FØREORD
If there is anyone who still wonders why this war is fought, let him look to Norway». Slik formulerte president Franklin Roosevelt seg då han på Washington Navy Yard 16. september 1942 talte ved overleveringa av ubåtjagaren «Kong Haakon VII» til den norske marinen.
Når presidenten ordla seg på dette viset, var det ikkje spesielt den norske militære motstanden mot Wehrmachts krigsmaskin våren 1940 han hadde i tankane. Mest av alt var det nok viljen til ikkje å gje opp, men halda fram kampen etter at det militære nederlaget var eit faktum, som fekk Roosevelt til å be omverda retta augo mot og ta eksempel av Noreg. Og var det noko dei allierte trong då det såg som mørkast ut, då Hitler syntest få rett når han hevda at «Deutschland siegt an allen Fronten», var det trua på at krigen likevel kunne vinnast, og demokratiet og fridomen reddast.
Då krigen kom med overfallet 9. april 1940, var Noreg mildt sagt lite førebudd på å forsvara seg. Ikkje desto mindre makta norske styrkar å yta motstand i to månader, dvs. lenger enn den store franske hæren, utan samanlikning for øvrig, heldt stand mot den tyske invasjonen ein månad seinare. Norske og allierte avdelingar greide endåtil å påføra fienden eit forsmedeleg nederlag ved Narvik. Uansett – 10. juni 1940 var det slutt, og avtalen om kapitulasjon av «die gesamten norwegischen Streitkräfte» vart underteikna i Trondheim.
Dette innebar likevel ikkje at Noreg som stat ikkje lenger var i krig med Tyskland. Men, motstandskampen måtte heretter ta andre former. På den eine sida vart den militære innsatsen ført vidare gjennom oppbygging av norske styrkar i utlandet, fyrst og fremst i Storbritannia. Samstundes vaks det etter kvart som sjokket etter 9. april ga seg, i Noreg fram ei motstandsrørsle som sloss mot fienden og heldt liv i trua på at Noreg igjen ville verta fritt.
Motstandsrørsla var eit samansett fenomen, men kan grovt sett delast inn i to kategoriar. På den eine sida handlar det om aksjonar med militære middel så som sprenging av viktige objekt og etterretningsarbeid, dvs.
det ein i dag vil kunna kalla ei form for geriljakrig. Mest kjent er nok spektakulære aksjonar som den mot tungtvatnanlegget på Rjukan, men óg i Rogaland var mange villige til å setja livet inn for å føra striden vidare.
Jamsides denne militære innsatsen, oppstod ei sterk sivil motstandsrørsle der bomber og våpen ikkje lenger var middelet, men vilje og haldning avgjerande faktorar. «The pen is mightier than the sword», er det sagt, og sjølv om denne utsegna slett ikkje alltid held stikk, er det heller ikkje utan meining.
Denne motstandskampen er det Militærhistoriske Forening Rogaland fortel om i det niande bindet av det ruvande verket «Glimt fra okkupasjonen». Det seier sitt om kor omfattande og mangesidig denne delen av motstanden var, at dette niande bindet berre dekker perioden 1940–42. Eit nytt bind vil føra framstillinga av denne viktige sida av krigen fram til sigeren og freden i 1945.
Enkelte vil kanskje spørja om det ikkje er militær slagkraft som trass alt til sjuande og sist er avgjerande for krigars utfall. All erfaring tyder på at så enkelt er det ikkje. Historia kjenner mange eksempel på at ord, haldning, motivasjon og evna til å halda ut kan spela ei avgjerande rolle. Det er himmelvid skilnad mellom den som resignerer og gjev etter for defaitisme, og den som nektar å bøya seg og aldri gjev opp, men søkjer inspirasjon og kraft i den gamle utsegna «To lose the battle, but win the war». Akkurat nå ser vi det tydeleg demonstrert i Ukraina, der viljen til å stå samla i vernet av sjølvstende og fridom går hand i hand med den militære motstanden. At du i Russland i dag kan bli arrestert og straffa for å halda opp eit skilt der det står «Nei til krig, ja til fred», fortel likeeins mykje om frykta for styrken i den makt som ligg i ord og haldning.
Eit anna talande og aktuelt, om enn kanskje spesielt, eksempel, er tilfellet Afghanistan. Gong etter gong har framande makter prøvd å okkupera dette fjellandet, fyrst britane i det 19. århundre, deretter Sovjetunionen gjennom ti år frå 1979, og så nå sist USA og NATO i tjue år frå 2001. Det utrulege hende at begge supermak-
tene etter enorm ressursbruk måtte gje opp å ta kontroll over dette fattige, tilbakeliggjande landet. Korleis kunne noko slikt skje? Motstandaren rådde over sofistikerte våpen. Dei, derimot, hadde ingen fly eller drone. Men, det dei hadde, var ein fanatisk vilje til vera seg sjølv og verna om sitt eige om vi aldri så mykje måtte meina at dei ville vore langt betre tent med eit anna styre.
Motstandsrørsla i Rogaland og Noreg inngår som del av eit større mønster. I omtrent alle land HitlerTyskland invaderte, oppstod det tilsvarande bevegelsar. Ikkje minst i Jugoslavia og Sovjetunionen kom dei til å spela ei viktig rolle. Det seier sitt at berre i Belarus svei tyskarane, slik dei gjorde i Telavåg og Nord-Noreg, av heile 628 landsbyar som represalie for partisanane sin aktivitet, som i periodar kunne binda opptil fleire tyske divisjonar.
Motstandsrørsla i Rogaland har mange ekte heltar som med rette vert hylla for det dei stod for og det dei gjorde. Samstundes som forfattarane med innleving og engasjement skildrar dramatiske hendingar og enkeltpersonars lagnad, held dei den nødvendige distanse til det omfattande stoffet og kjeldematerialet dei baserer seg på. Slik gjev dei oss ei faktabasert og objektiv skildring utan overdriven heroisering.
Resultatet er eit samansett og realistisk bilete, eit som syner motstandskampen med sitt mangfald av ulike fasettar. Det er eit langt sprang frå dei som med våpen i hand sette livet på spel, eller la ut på farefull ferd over Nordsjøen, til dei som gjekk med binders eller hosta når tyske propagandainnslag vart viste på skjermen i kinoen. Fellesnemnaren var samhaldet, viljen til å halda motet oppe og trua på at innsatsen ville nytta og medverka til gjenreising av norsk suverenitet og folkestyre. Forfattarane trekkjer likeeins fortenstfullt fram sider som ikkje alltid har vore like påakta, så som sjømennene og kvinnene si sentrale rolle i motstandskampen.
Dei legg heller ikkje skjul på at motstanden ikkje var absolutt og unison. Tilhøvet til okkupasjonsmakta ha de mange nyansar. Konsekvent avvising og kamp mot naziveldet, stilltiande aksept og passivitet, til like med meir
eller mindre aktiv kollaborasjon – alt saman utgjorde ein del av den norske krigskvardagen.
Militærhistorisk forening har gjeve bøkene sine den upretensiøse samletittelen «Glimt fra okkupasjonen». Sanninga er at det handlar om mykje meir enn «glimt». Dei mange skildringane som med innleving og driv fortel om konkrete episodar og enkeltmenneska bak dei, gjer bøkene til fengslande lesing. Det same gjer det rike og til dels unike biletmaterialet. Men, kombinert med dette stig og det store bakteppet fram, dvs. motstanden i Rogaland som ikkje berre ein viktig del av Noregs kamp, men òg som brikke i verdskrigen og den sivilisasjonsstrid som krigen i siste instans var. Det er neppe å ta for hardt i å sjå på «glimta» som standardverket om krigen i Rogaland.
Dette bokverket er vigd ein krig og ein motstandskamp som det snart er 80 år sidan førde fram til fred og gjenreising av norsk sjølvstende. Slik sett handlar det om fortid og historie. Men, motstandskampen den gong har ikkje desto mindre ein bodskap og relevans for vår samtid.
Det ser vi ikkje minst i dag då krigen på slettene og byar i Ukraina tvingar oss til på ny å tenkja gjennom korleis vi best kan verna vårt land og sikra vår tryggleik. Om tilhøva på mange vis er radikalt endra frå den gongen, kan vi like fullt læra og henta inspirasjon frå dei som i Rogaland under andre verdskrigen sette seg til motverje mot voldsmakt og tok kampen opp då mest det gjaldt.
MHFR’S FORORD
Vårt bind ni i serien Glimt fra okkupasjonen er kort og godt kalt Motstand. Innledningsvis er det nødvendig å presisere hva vi egentlig mener med begrepet og hvordan vi forsøker å dekke dette. Vår bok Håpløs kamp beretter om krigen som ble ført i Rogaland i 1940. Etter kapitulasjonen 10. juni 1940 sluttet krigen i Norge, og vi gikk inn i en okkupasjonsperiode som varte frem til frigjøringen 8. mai 1945. Krigen, det vil si de direkte militære konfrontasjoner mellom Tyskland og de allierte, fortsatte med full styrke. Den foregikk hovedsakelig langs vår kyst, i norsk territorialfarvann og luftrom med støtte fra marinebaser og flyplasser i Norge. Våre bøker Tyske vinger over Sola-Forus, Farlig kyst og Alarmstart forteller om dette, med hovedvekt på Rogaland.
Gjennom åtte bøker har vi altså presentert forskjellige temaer relatert til 2. verdenskrig i Rogaland. Temaene var vært fulle av kuler og krutt, nedskutte fly, senkede skip og mye lite kjent historie. Det som dagens befolkning i Rogaland dog trolig kjenner mest til, er historier om motstandsbevegelsen, vanlige nordmenns kamp mot den tyske okkupasjonen, i det skjulte. Motstandskampen pågikk under hele krigen, til stadig strengere og hardere straffer fra okkupasjonsmakten.
Vi skjønte raskt at dette var et enormt lerret å bleke, altfor mye for én enkelt bok. Derfor har vi valgt å presentere denne spennende historien gjennom to bind. Det første bindet dekker 1940 til 1942, mens det neste tar for seg krigens siste år fra 1943 til 1945. Det ble naturlig å ta den første boken frem til og med 1942. Da kom de første store opprullingene, som startet med de illegale avisene og ettervirkningene av Telavågsaken, som nesten utslettet det organiserte motstandsarbeidet i Rogaland. Den tyske responsen ble i denne perioden stadig hardere, og brutale forhør ble standarden. Et større samarbeid mellom tyskerne og det norske statspolitiet sendte en mengde motstandsfolk til Grini, Møllergata 19, fangeleirer på kontinentet eller foran en eksekusjonspelotong og ned i en bortgjemt grav.
Oppbyggingene etter disse tragiske hendelsene gikk tregt. Folk var redde for å delta i illegalt arbeid, man ville bare komme seg helskinnet gjennom krigen uten å risikere familiens eller eget liv. Men ute i den store verden ble snart tyskernes «Vi seirer på alle fronter» gjort til skamme. Rykter om dristige og vellykkede sabotasjeaksjoner rundt om i landet hadde også en motiverende effekt. Fortellinger og rykter om brutale forhør hadde utrolig nok ofte en annen effekt enn den tyskerne ønsket. Folk som før hadde forsøkt å være en del av den grå massen, ble forbannet og meldte seg til innsats.
I vår forstand er motstand eller en motstandsbevegelse et samlebegrep som vanligvis defineres annerledes enn krig og militær konflikt. Begrepet brukes av oss både som organisert og uorganisert aktivt eller passivt opprør mot de tyske okkupantene og deres medløpere, slik det kom til uttrykk hos oss under okkupasjonen 1940–1945. Det omfatter bruk av symboler, streiker, sabotasje og demonstrasjoner, men også mer voldelige utslag som likvidasjoner, sprengninger og i noen tilfeller også mindre, regulære kamphandlinger. Det omfatter også nødvendig etterretningsarbeid og annet illegalt arbeid som grunnlag for de aktive handlingene.
Tyskerne på sin side var raske med å betegne motstandsfolk som terrorister som utførte terroristhandlinger. I alle land som tyskerne angrep, ble det dannet motstandsbevegelser. La Rèsistance i Frankrike er velkjent. De sovjetiske partisanene utgjorde en sterk motstandsbevegelse. I nord deltok nordmenn sammen med sovjetere i kamp som tyskerne selv kalte for Partisanenkampf. Begrepet ble også brukt mye på Balkan.
Sabotasje kommer fra det franske ordet sabot, som betyr tresko. Arbeiderne kastet treskoene sine i maskinene for å stoppe dem. Sabotasje er et kampmiddel som hindrer produksjonen ved å sette ned arbeidstempoet eller ødelegge maskiner, verktøy eller bygninger. Under okkupasjonen ble det utført en rekke spektakulære sabotasjeoperasjoner i Norge av noen få. Imidlertid
bidro svært mange nordmenn i økende grad i det stille til lavere arbeidstempo, til at produktene ikke holdt mål eller at det skjedde såkalte hendelige uhell.
Det tyske overfallet på Norge skjedde raskt og effektivt. Vi var totalt uforberedt på det som skjedde. Uvissheten var lammende. I tillegg kom de første kaotiske dagene da store menneskemengder forsøkte å komme seg vekk fra byene etter et rykte om kommende britiske bombeangrep. Etter det første sjokket, inntok nordmenn flest ulike holdninger til okkupanten.
Sjokk ble avløst av nysgjerrighet, men også forsøk på å holde seg unna tyskerne, samtidig som man mer eller mindre motvillig tilpasset seg okkupantenes krav. Forhandlingene som Administrasjonsrådet gjorde, viste at flere for en tid var innstilt på å finne frem til et slags samarbeid eller kompromisser som i størst mulig grad gjorde at vi kunne fortsette som tidligere. Etter hvert lot svært mange seg friste til å arbeide for tyskerne for egen vinnings skyld. Det var liten tvil om at tyskerne tilbød gode økonomiske betingelser. Andre ønsket okkupantene velkommen av ideologiske grunner.
Smått om senn viste det seg at det var personer, ikke mange, men flere etter hvert, som var villige til å utfordre okkupasjonsmakten og sette livet på spill i kampen for et fritt Norge. Motstanden økte gradvis, tuftet på norsk vilje til frihet, på mot og vilje til å bidra. Den startet som en slags sivil motstand, først gjennom idretten, så gjennom seig, ikke-voldelig motstand mot NS’ forsøk på å nyordne samfunnet. Vi fikk lærerstreiken, foreldreaksjonen mot ungdomstjenesten (NSUF) og kirkens brudd med staten. I motsetning til andre okkuperte land, var den sivile motstanden i begynnelsen den dominerende. Overgangen mellom samarbeid, tilpasning og motstand var flytende.
Innen idretten reagerte mange momentant på at andre enn medlemmene skulle bestemme hvem som skulle være tillitsmenn. De sluttet raskt med å delta på idrettsstevner. Uten arrangører ble det vanskelig å avvikle konkurranser. Andre bestemte seg etter hensynsløs tysk fremferd, når små forseelser resulterte i horrible straffer eller når dødsdommene etter hvert kom og rammet små og store samfunn. På den annen side var det mange som etter hvert var – som Johs. Andenæs sier – «Spent for den tyske krigsvogn». De hentet sin lønn ved å arbeide for tyskerne direkte eller gjennom norske firmaer som arbeidet for tyskerne. Et yrkesmessig samvirke med okkupanten kunne for eksempel gå hånd i hånd med ille-
galt motstandsarbeid, både på og utenfor arbeidsstedet. Det døyvet nok hos mange en dårlig samvittighet for ikke å bidra mer aktivt.
Siden frigjøringen er motstandskampen blitt trukket frem som kanskje den viktigste norske innsatsen under krigen. Gjerne på bekostning av andre våpengreners og ikke minst sjøfolkenes innsats. I beskrivelser av motstandskampen kunne gjerne i større grad enkeltpersoners fantastiske innsats, farene de utsatte seg for og hva de ofret i frihetskampen lettere brukes til å vise at nordmennene ikke ga seg. De reiste seg opp og sa nei!
Kvinnene deltok meget aktivt i motstandsarbeidet i Rogaland, fra den aller første tiden i 1940 gjennom hele krigen frem til freden kom i 1945. Ser vi derimot noen kvinner i paradene i maidagene i 1945? De ble knapt nevnt i de første bøkene om emnet i årene etter krigen. Kvinnene er virkelig de «Unsung heroes» i Rogalands krigshistorie. Dette forsøker vi å rette litt opp på, gjennom flere historier som forteller at kvinnene absolutt var mennenes likeverdige i kampen for et fritt Norge.
Hva ville vi så med motstandskampen? Innledningsvis tror vi at den var en kamp mot urettferdighet, mot det å være hærtatt. Etter hvert så vi motstandskampen som en måte til å forsvare våre humanistiske verdier mot det tyske terrorvelde og holde moralen oppe i det norske folk. Gjennom kamp kunne vi styrke forsvarsviljen, ramme den tyske krigsøkonomi gjennom sabotasje, og mot slutten av krigen beskytte norsk industri og infrastruktur mot tysk ødeleggelse. Milorg kunne samle ungdom til innsats i forbindelse med overgangen fra krig til fred og således underminere planene om å tvinge norsk ungdom til væpnet innsats for tyskerne.
Vi fikk også bonusvirkninger som vi ikke tenkte spesielt på mens krig og okkupasjon pågikk. For Norge ved at tendensene til sterk polarisering i førkrigssamfunnet, ble avløst av ideen om samarbeid på tvers av sosial tilhørighet. Frigjøringen i 1945 var ikke utelukkende en gave fra de allierte. Genuin og selvoppofrende sivil og militær norsk innsats fra krigsseilere, norske styrker i britisk tjeneste, polititroppene i Sverige, Milorg og andre motstandsgrupper innenlands hadde sin betydning. Vi kunne derfor med noen rett synge: Vi har vunnet, seieren er vår.
TAKK
Gjennom ni år nå har vårt forlag Forlagshuset Vest og Commentum, hvert år tatt imot våre meget omfattende manuskripter, med glede håper og tror vi. Ved deres hjelp, og ikke minst stor bistand fra vår forlegger Tom Gaudland, har disse tekstene og bildene blitt smeltet sammen til vakre og godt mottatte bokverk, som vi alle er meget stolte av. En stor takk til Tom og resten av forlagets dyktige medarbeidere for innsatsen!
I år har vi vært så heldige å få diplomat og ambassadør Øyvind Nordsletten fra Hognestad til å skrive bokens forord. Med hans bakgrunn som norsk ambassadør i Ukraina, Russland og Irland har han uten tvil god kompetanse til å skrive om patrioter og motstandskamp.
Å skrive en bok om motstandsbevegelsen i hele Rogaland under de tre første årene av 2. verdenskrig har vært utfordrende. Først har koronakrisen gjort deler av kildesøket vanskelig og så har det generelle kildetilfanget til tider vært vanskelig å spore opp. Det har til nå ikke vært skrevet én bok som samlet tar for seg dette emnet. Mange vil hevde at Knut Stahls bok Motstandskampen 1940–1945 gjør nettopp det, men han fokuserer på Stavanger. Andre bøker og artikler fokuserer gjerne på enkeltpersoner, operasjoner eller konkrete emner. Alle disse har vært til stor nytte for oss, spesielt når vi har kunnet fylle på med informasjon fra gode primærkilder. Kildetilfanget rundt motstandsarbeidet i Rogaland er fylt av hull og altfor mange dårlige sekundærkilder. Heldigvis har enkeltpersoner rukket å oppsøke sentrale personer i motstandsarbeidet, intervjuet dem og samlet bilder og samtidige kilder. Mye av dette er heldigvis tatt vare på ved Hjemmefrontmuseet i Oslo, Rogaland krigshistoriske museum og Arquebus krigshistoriske museum. Likevel befinner veldig mye kildemateriale og bilder seg fremdeles i mindre og private samlinger og ellers gjemt i esker og ringpermer i kjellere og på loft rundt om i fylket. Gjennom gode kontakter har vi fått tilgang på et bredt omfang av slike primærkilder og bilder. I tillegg har våre besøk ved Hjemmefrontmuseet, Statsarkivet og Byarkivet i Stavanger, Riksarkivet i Oslo,
Riksarkivet i Stockholm, The National Archives i London og flere tyske, amerikanske, ja, selv et tsjekkisk arkiv, gitt oss tilgang på en mengde kilder som sjelden eller aldri tidligere har vært brukt av andre forfattere.
I dag har i tillegg digitaliseringen av kildemateriale nådd nye høyder, der en mengde rimelig ukjente kilder nå er å finne ved et par tastetrykk. Spesielt Riksarkivet og National Archives i London har digitalisert ufattelige mange omfattende kilder og bilder som har vært til stor hjelp i forbindelse med denne boken.
Etter koronakrisen har også mange av arkivene vist seg mer behjelpelig med å digitalisere ønskede kilder og sende disse til kundene fremfor å få oss på besøk.
Vi skylder alle disse arkivene en stor takk for hjelp og smidighet i å bistå oss i vår stadige søken etter ny informasjon. Vel så mye hjelp har vi fått fra våre gode venner og hjelpere, i vårt stadig voksende kontaktnett. På tross av våre til tider plagsomme forespørsler og husbesøk, stiller våre gode venner opp, om og om igjen. Øverst på pallen denne gang står helt klart Kjell Husebø. Han har gitt oss uvurderlig hjelp gjennom sin omfattende kunnskap om motstandsbevegelsen i Rogaland, og for ikke å glemme hans unike arkiv av skriftlige kilder, bilder og intervjuer. Du har gjort et fantastisk grunnarbeid, Kjell, og vi håper inderlig at denne og den neste boken vår vil tilfredsstille dine ønsker og bli godt mottatt av deg.
Vår gode venn Johan P. «Joppe» Petersen har igjen trådt til og lest korrektur på tekstene våre, som ikke er noen enkel jobb. Joppe har trosset sykdom og som alltid gjort en formidabel jobb. Dessverre måtte Joppe gi tapt for sykdommen og døde i høst. Han er dypt savnet. Fra Kåre Idar Moljord har vi fått tilgang til en fantastisk artikkel om samme emnet som vi skriver om, mens Erling Skjold igjen har gitt oss mange gode bilder til fri bruk. Husk at personene vi har lånt bilder av, har bygget opp sine samlinger over mange år. Ingen av, bildene i boken kan brukes uten tillatelse fra eierne!
Som alltid har vi fått hjelp fra mange gode venner. Uten denne hjelpen hadde ikke boken vært mulig: Viggo Andreassen, Rolf Bakken, Odd Bergo, Bruse Espedal, Asbjørn Husebø, Petter Ingeberg, Roger
Johannesen, Anders Johansson, Tormod Knutsen, Steven Kippax, Arne B. Kristiansen, Per Olav Lund, Øyvind Lund, Per Helge Martinsen, Leif Middelthon, Eli Ann Mortensen, Helen Parnas, Bob Pearson, Trond Ramsøy, Pål Livar Ravndal, Arild Sandbæk, Paul Sedal, Magnus Sjursen, Siri Smedsvig, Eirik Syvertsen, Lars Tjora, Leik Woie, Johan Aakre og Ann Kristin Åse.
De som likevel fortjener den største hederen, er våre tålmodige og beste venner, våre ektefeller. Det går ikke an å beskrive hva de må holde ut med. Ikke bare gjemmer vi oss bort for å skrive, og gjerne sniker oss ut av
huset for lete etter kilder og bilder. Andre ganger er vi mer til stede, da vi dekker kjøkken- og stuebord med bøker, ringpermer, dokumenter og bilder. Spørsmål om hva man skal ha til mat eller hvem som skal gå ut med søppelet, blir gjerne møtt med spørrende øyne. Hjernen bak er nemlig midt inne i en spennende hendelse over 80 år tilbake i tid. Likevel holder de ut. Dere er ganske enkelt fantastiske! Våre koner, Margrete, Astrid, Karin, Mette, Gunn-Mai og Linn Helen er de aller beste.
TUSEN TAKK!
Siden 2014 har vi hvert år kommet med en ny bok. I dem presenterer vi forskjellige emner rundt 2. verdenskrig i Rogaland. Dette hadde ikke vært mulig uten all hjelpen vi har fått fra gode venner og ikke minst støtten fra våre nærmeste.
FORFATTEROMTALE
Hjalmar I. Sunde (f. 1937) hadde på slutten av sin militære karriere stillinger som Øverstkommanderende i Sør-Norge og norsk representant i Militærkomiteen i NATO. Deretter var han Fylkesmann i Aust-Agder i 13 år før han avsluttet karrieren i rederiet J.J. Ugland, bl.a. som styreleder i industrikonsernet. Han har i alle år interessert seg for krigshistorie og har vært en hyppig bidragsyter i militære tidsskrifter. Hjalmar har hatt en rekke verv, bl.a. seks år som president i Norges Forsvarsforening. Han er Kommandør av Den Kgl. St. Olavs Orden.
Tor Ødemotland (f. 1945) er oppvokst på Ødemotland i Nærbø og bor i Klepp. Han er nå pensjonist, og har hatt hele sin yrkesaktive tid i traktor- og landbruksmaskinbransjen i Eikmaskin. Tor har i alle år interessert seg for krigshistorie og da særlig lokalt i sørvest-Norge og samlet mye, særlig fra tysk side.
Odin Leirvåg (f. 1955) er pensjonert flykaptein i SAS med utdannelse ved Luftforsvarets flygeskole. Etter endt tjenestetid i Forsvaret har han vært flyger og leder i flere fly- og helikopterselskaper. Ved siden av å være engasjert i luftfartsspørsmål er han opptatt av lokalhistorie, med spesiell interesse for militærhistorie. Han har skrevet en rekke artikler om luftfart og historie.
Atle Skarsten (f. 1962) er født og oppvokst i Tananger, Sola kommune, hvor han bor med sin kone. Han jobber til daglig som flykaptein i SAS, men det er lokalhistorie som opptar ham mest. Atle har skrevet flere bøker og en mengde artikler i aviser, magasiner og bøker. Det er for det meste den lokale historien som interesserer ham og da gjerne relatert til kystkultur og 2. verdenskrig.
Erik Ettrup (f. 1976) er født i Stavanger og jobber som produksjonssjef i Bartec-Technor. Erik har i en årrekke reist Norge på kryss og tvers i privat regi, med mål om å dokumentere tyske festningsverk. Underveis har han vært medforfatter av en rekke bøker, samt bistått med tekst og bilder til utallige bøker og magasiner i inn- og utland. Foruten arbeidet i MHFR er Erik også en aktiv bistandsyter for offentlige instanser og privatpersoner som jobber for å dokumentere de fysiske sporene etter okkupasjonen.
9. april 1940. Tyske
fallskjermsoldater tok flyplassen på Sola etter korte kamper og snart var flyplassen fylt av tyske fly og en menge soldater strømmet ut på plassen.
Bildesamling: Bundesarchiv/ Koblenz
Så snart flyplassen og området rundt var sikret marsjerte tyske avdelinger inn mot Madlaleiren og Stavanger.
Bildesamling: A. Skarsten
Tyske styrker marsjerer inn i Stavanger. De tar Madlaleiren og byen uten at et skudd ble avfyrt.
Bilde: Sigmund
Randulff, i RKM’s samling
«Vi kjemper mot en fiende, som ikke forstår oss, og som ikke fatter den grunnfestede fedrelandskjærlighet, som bor i alle nordmenns sinn, og som vi, som nu er i utlendighet, mer enn nogensinde er oppfylt av. Det er helt utenkelig for oss, at vi ikke skulde fortsette å bygge og bo i et Norge, hvor vi selv bestemmer over vår skjebne og vi kan ikke tro, at frihetstrangen og frihetsviljen nogensinde skal dø i nordmenns hjerter.»
Fra kong Haakon VIIs tale i London 16. juni 1940
Reichskommissar Josef Terboven. Bildesamling: RA, NTBs krigsarkiv
«Det tyske folk rekker frem, ærlig, oppriktig og uten forbehold, en åpen hånd til det norske folk, og er parat til kameratslig samarbeid på grunnlag av gjensidig aktelse. Måtte de menn som anser seg ansvarlige som førere i det norske folk – måtte de forstå tidens tegn.»
Fra Reichskommissar Josef Terbovens radiotale på Slottsplassen 1. juli 1940.
De mobiliserte rogalendingene kjemper sammen med nøytralitetsvaktsoldatene fra Østlandet, bataljon I/IR 2, som var stasjonert på Madlamoen, en tøff kamp mot en overveldende motstander. 9. april 1940 blir de trukket opp i fjellene for å ta kampen der, for å unngå at Stavanger blir bombet og ødelagt. Med mangelfulle våpen og utstyr og under fæle værforhold i tøft terreng, kjemper de innbitt mot overmakten. Snart er de norske styrkene sør for Boknafjorden presset sammen i Dirdal og Gloppedalsura. Da soldatenes store inspirasjon, major Fredrik Oscar Brandt, faller, rakner det hele. oberst Spørck, sjef for Rogalandsavsnittet, kapitulerer med sine styrker 23. april. I nord holder Haugesundkompaniet ut litt lengre, i en omflakkende tilværelse, før også de kapitulerer, 2. mai.
Oberst Spørck blir sammen med 20 yrkesoffiserer sendt i fangenskap på Østlandet. De menige krigsfangene blir fordelt på Madlaleiren og Bjergstedparken, og mange av dem settes i arbeid med å bygge den nye flyplassen på Forus. De resterende offiserene blir marsjert ut til Handelsstandens gamlehjem, også kalt Solvang aldershjem, på hjørnet av Eiganesveien og Wessels gate. Her får de en behagelig tilværelse, i bygningen som bare et par år senere kommer til å huse Gestapo. I kjelleren på bygget, det som på folkemunne snart blir kalt Gestapokjelleren, kommer en mengde norske motstandsfolk til å sitte fengslet uten dom, i mørke små celler, mens de venter på å bli hentet opp til stadig hardere forhør. Men dette ligger et par år frem i tid.
Krigsfangene, både offiserer, befal og menige, benytter fritiden til å diskutere det som har skjedd, situasjonen i Norge og Europa, og ikke minst fremtiden. Mange ønsker bare å komme seg hjem til sine nærmeste, mens andre er fylt av sinne og frustrasjon. De er sinte på politikere og forsvarsledelsen, som har latt dette skje, og egne ledere som burde ha disponert styrkene annerledes. Dette er ikke rettferdig, føler de. Hadde de hatt bedre utstyr og blitt mobilisert tidligere, skulle de ha kastet tyskerne på sjøen. Mange er derfor ikke ferdig med kampen. Det er trolig bare et tidsspørsmål før britene kommer og jager tyskerne ut av landet. Derfor ønsker de å slåss i det skjulte og legge ting til rette for den britiske invasjonen. Hvordan gjør man det?
Etter å ha sluppet ut fra fangeleirene midt i mai, går det ikke lenge før mindre grupper over hele Rogaland kommer sammen og starter på motstandskampen. Noen registrerer våpen gjemt unna før kapitulasjonen, mens andre samler informasjon om tyske styrker, stillinger og disposisjoner. Andre igjen skjønner at man må etablere kontakt med britene, for på det viset best kunne bistå forberedelsene til en invasjon. Det bygges radiosendere, og meldinger blir sendt i blinde fra flere steder i Rogaland, uten å vite om noen lytter. Ingen svarer.
Neste mulighet er å komme seg over Nordsjøen. Noen av de første turene fra Norge til Storbritannia drar ut fra Rogaland. Og ikke lenge etter er de første norske agentene på vei tilbake, under britisk kommando, fulle av vilje og pågangsmot, med trådløse sendere og våpen i bagasjen. Men med marginal trening og skrøpelig sikkerhetsfokus, går det ikke lenge før tyskerne kan foreta de første arrestasjonene. Selv så tidlig i krigen er det også mange nordmenn som løper tyskernes ærend som provokatører og angivere, som regel for god betaling. De tyster på sine egne, ofte etter å ha provosert frem illegale handlinger.
Altfor sakte lærer man av sine arresterte venners feil, men motstandsånden er der likevel hele tiden. Noen lar det gå ut over tyske telefonlinjer, andre saboterer NSsamlinger, mens andre igjen angriper, både verbalt og fysisk, jentene som går med tyske soldater. Tvangsklipping er ikke uvanlig våren og sommeren 1940. Også tyske soldater får unngjelde, med slengbemerkninger og enkelte ganger knyttnever. Mange blir arrestert og
straffet. Det vokser likevel frem en sivil motstand, en sivil ulydighet, der symboler for kongen og det norske flagget blir brukt for å vise sin mening. Tyskerne og NS slår hardt ned, men folk blir bare mer og mer kreative.
I løpet av 1940 innser nordmennene at de tyske okkupantene er kommet for å bli, i hvert fall en stund. Den britiske invasjonen lar vente på seg, så flere og flere rogalendinger krysser Nordsjøen, mens enkelte drar østover til Sverige, alle i et håp om å få bidra i kampen mot okkupantene. Over hele Rogaland vokser motstandsviljen. De forskjellige organisasjonene lærer sakte, men sikkert av egne og andres feil.
Tyskerne hevdet i april 1940 at de kom som venner, og straffene de serverer for illegal virksomhet den første tiden gjenspeiler dette. Forsøk på flukt fra landet, agentvirksomhet for fremmed makt og sabotasje, som senere innebærer automatisk dødsstraff, blir «kun» straffet med fengsel, om enn mange års fengselsstraff. Men dette forandrer seg snart.
Allerede 29. april 1940 ankommer 24 mann under ledelse av SS-Sturmbannführer Karl-Heinz Stossberg, fra det det beryktede tyske sikkerhetspolitiet Sipo, til Stavanger. Betegnelsen Geheime Staatspolizei eller Gestapo, skal ikke brukes i Norge, da dette allerede er synonymt med brutal framferd og arrestasjoner. I stedet bruker man Sicherheitspolizei, forkortet Sipo. Det går ikke lenge før de får mye å gjøre i Rogaland. Den første tiden er det gjerne «tyskfiendtlig holdning» som er årsaken, med straffer på noen måneders fengsel. Men etter hvert blir det alvorligere saker som spionasje og agentvirksomhet, som igjen gir mange års fengselsstraff.
Fronten mellom nordmennene og deres motpart i det tyske politiet hardner til i løpet av året. Likevel er behandlingen under forhørene og straffene bare barnemat i forhold til hva som ligger i fremtiden. Amatørenes tid er snart over. Skal man kjempe mot tyskerne i det skjulte, vil det kreve langt større fokus på sikkerhet og hemmelighold. Mange rogalendinger blir arrestert i årene som kommer. De blir utsatt for ekstremt brutale forhør og dømmes til strenge straffer, flere med dødsstraff. Men motstandskampen fortsetter likevel og motstandsviljen blomstrer.