Konfirmasjonen

Konfirmasjonen

Urovekkende ble det først da jeg vendte meg mot Ivar Hans lattersprengte ansikt rev det alvorstunge vekk fra den høytidsstemte sal Vantro stirret han mot engleblide Arve som knelte i finstasen Farvel barndom!

Sprutrød og lutende pilte Ivar ned midtgangen Et overgivent lystig øyekast og en høylytt latterklang bølget nådeløst innover meg, brøt ned min siste skanse mens vesle Arve søkte tilflukt hos de voksne –breddfulle av gravalvor

En feiende vårvind strøk meg mildt over kinnet Jeg kikket opp mot kirkespiret som glitret i solens stråler, og fra et sted dypt der inne hørtes prestens messende ord Høyt hevet over byen hadde Ivar gått og ledd og ledd rundt det murstensrøde bygg

Vi så på hverandre, vekslet elleville blikk, holdt oss på maven og knelte hikstende av latter Beruset av barndom bekreftet vi vårt vennskap Hjemme hadde vi armene fulle av heggblomster fra parken – De er til mor, smilte Ivar

16