Ivar

Ivar!

Brått la seg en taushet over vennene i bakgården Luftgeværet ble senket og blikkene fyltes av et avgrunnsdypt mørke

Da skipet sprang lekk styrtet han mot lugaren, grep etter gaven til sin bror –Mannskapet gikk i livbåten, havets ville dragsug trakk ham nådeløst ned. Ivar!

Din onkel hulket ut sin sorg ved den blomsterkledde båren Samme måned, samme år –vi var like unge, vi to, i barndommens eventyrland, med bankende hjerter hvor døden ennå ikke hadde satt sine spor

Siden kom postkortet –og slik vil jeg huske deg: På skinnende motorsykkel langs fjerne strender suser du jublende av gårde med frihetens mektige vind brusende i ditt solblanke, flommende hår