Ivar! Brått la seg en taushet over vennene i bakgården Luftgeværet ble senket og blikkene fyltes av et avgrunnsdypt mørke Da skipet sprang lekk styrtet han mot lugaren, grep etter gaven til sin bror – Mannskapet gikk i livbåten, havets ville dragsug trakk ham nådeløst ned. Ivar! Din onkel hulket ut sin sorg ved den blomsterkledde båren Samme måned, samme år – vi var like unge, vi to, i barndommens eventyrland, med bankende hjerter hvor døden ennå ikke hadde satt sine spor Siden kom postkortet – og slik vil jeg huske deg: På skinnende motorsykkel langs fjerne strender suser du jublende av gårde med frihetens mektige vind brusende i ditt solblanke, flommende hår
17
spredteglimt_sats_v7.indd 17
29.04.2021 16:23:01
