4 minute read
Erfaringer fra LIS i indremedisin under COVID-19-pandemien
by WebPress
Ieva Martinaityte
Maren Glomsrød
Ishita Barua I starten av mars i år startet en enorm omstilling på norske sykehus for å kunne ta imot og behandle et stort antall akutt syke med mistenkt eller påvist COVID-19. Dette endret hverdagen dramatisk for mange leger og helsepersonell.
Ieva Martinaityte - konstituert overlege, geriatrisk avdeling, UNN Tromsø, og 1. amanuensis ved Institutt for klinisk medisin, UiT – Norges Arktiske universitet Maren Glomsrød – LIS i geriatri og generell indremedisin, UNN Tromsø Ishita Barua, LIS i gastromedisin, stipendiat i Klinisk effektforskning, UiO og OUS
Hvilke konsekvenser har COVID-19-pandemien hatt for indremedisinske utdanning og kompetanseheving det siste halvåret?
På nasjonalt nivå fikk man den første tiden nærmest inntrykk av at alle andre helseproblemer og helsetilstander forsvant grunnet det altoppslukende fokuset på COVID-19. Den første tiden etter nedstengningen føltes det også tidvis slik på norske sykehus, og på kort tid var arbeidshverdagen for mange forandret; et stort informasjonsbehov, store organisatoriske endringer, distansering fra kollegaer, engstelse
for hva som ventet og kanskje litt spenning. Daglig mottok vi nye beskjeder fra ledelsen vedrørende organisering og tiltak som ledd i forberedelsene på hva man fryktet skulle komme. På kort tid ble en solid beredskap bygd opp, noe som ga en trygghetsfølelse for de ansatte og befolkningen.
COVID-19-pandemien har bidratt til økt vaktbelastning ved flere sykehus grunnet økt beredskap og etablering av parallelle vaktsjikt som konsentrerer seg om enten «vanlige» tilstander eller mulige COVID-19-tilfeller. I Tromsø ble det opprettet en avklaringssengepost hvor pasientene med mulig COVID-19-smitte ble utredet og behandlet i påvente av blant annet mikrobiologisk diagnostikk. Den ble bemannet av indremedisinere: en overlege, en LIS 2-3 og en LIS 1. Oppbemanning av vaktsjiktene og beredskapslinjene førte til betydelig mindre tid på medisinske sengeposter for LIS. Elektiv virksomhet som poliklinikker ble stengt eller redusert til det absolutt nødvendige. Dette førte til et faglig tap for LIS og frustrasjon grunnet stans i spesialiseringen, kanskje spesielt tydelig for LIS i ny ordning. Læringsmålene og prosedyrer kunne ikke utføres like effektivt ettersom en stor del av arbeidstiden ble tilbragt på vakt, COVID-19-avklaringspost eller fri før/ etter vakt. Fordypningsdager ble til hjemmekontordager for å redusere smittefare, og man var i beredskap i tilfelle en kollega ble syk. Mange fikk sitt utdanningsløp stagnert siden det ble vanskelig å tilegne seg den kunnskap og ferdighet som var planlagt da såpass mye tid ble tilbrakt på vakt dette halvåret.
Felles internundervisninger ble også stanset i mars, og kun noen grenspesialiserte avdelinger fortsatte med internundervisning. Dette førte til en ytterligere stagnering av oppnådde læringsmål for dem i ny spesialiseringsordning, noe det ikke er mulig å ta igjen på et senere tidspunkt.
Bilde 1. Praktisk ultralyd med Helge Skulstad fra "Vårmøte og kurs for leger i spesialisering i indremedisin", arrangert våren 2019. Ett av mange kurs som i år ikke er mulig å arrangere. COVID-19 beredskapen førte også til mindre fokus og forbedringsarbeid
Bilde 2. Foredrag om elektrolytter med Kiarash Tazmini fra samme vårkurs i 2019, som per i dag ville vært vanskelig å gjennomføre på samme vis.
rundt andre alvorlige tilstander, for eksempel sepsis eller akutt hjerteinfarkt. Det ble slutt på ukentlige simulering og ferdighetstreninger i akuttmottaket, praktisk trening i AHLR ble stanset og lokale kurs som ekkokardiografisk undersøkelse og andre ultralydkurs ble utsatt. Det ble nasjonal stopp i alle obligatoriske kurs for LIS i indremedisin – med utsettelse til høsten/vinter 2021, og dermed forsinkelse av spesialiseringsløp. Noen av disse kursene kan ikke holdes optimalt som nettkurs, og det forventes at antall deltagere blir redusert på grunn av smittevernhensyn. Dette vil kunne føre til en økt kø etter pandemien og dermed forlengelse av spesialiseringsløpet for de fleste.
Videre ble også medisinsk forskning og screening satt på vent. Rekruttering til kliniske studier og all tidig satt på vent. Dette påvirket hverdagen til mange kliniske forskere, og det er i hovedsak nå på høsthalvåret at man har begynt å åpne opp for pasientrekruttering og kreftscreening. Forskningskurs som del av doktorgradsprogresjonen, har også blitt utsatt eller konvertert til nettundervisning. Forskere har under store deler av COVID-19-pandemien måttet konsentrere seg om andre aspekter ved forskningen og mange har sittet hjemme i lange perioder uten den vanlige kontakten med kollegaer.
Er det noen lyspunkter for LIS i indremedisin med epidemien og beredskap på sykehuset?
Det har også vært flere positive utslag som følge av COVID19-pandemien på norske sykehus. Sykehusene har fått god trening i å ta imot luftsmittepasienter. Helsepersonell har trent på å håndtere flere akutt syke, samtidig som å forholde seg til alle smittevernregler slik at kreftscreening i landet, ble midler-
vi på kort varsel vil være i stand til å håndtere økt sykdomspress i befolkningen.
Den digitale omstillingen på norske sykehus har også skutt fart, og det er lett å tenke at COVID-19-pandemien har fremskyndet en omstilling som ville tatt mye lengre tid under normale forhold. Insentivet manglet før COVID-19-pandemien, men ved flere sykehus gikk man raskt i gang med løsninger der klinikere kunne få tilgang til kliniske systemer utenfor sykehuset på en sikker måte, slik at man fortsatt kunne jobbe med henvisninger og vurderinger hjemmefra. Omstillingen har også medført effektivisering av møter og bedre bruk av digitale møteplattformer, hvor man sparer tid og krefter som heller kan brukes i klinikken og på hands-on tid til pasienter. Forhåpentligvis kan mye av lærdommen vi har fått under COVID-19-pandemien, tas med videre. Ikke minst at internundervisningen for oss LIS-leger i indremedisin er en viktig sosial arena og kilde til viktig faglig påfyll i en hektisk hverdag.
