Foreningsnytt
Erfaringer fra LIS i indremedisin under COVID-19-pandemien I starten av mars i år startet en enorm omstilling på norske sykehus for å kunne ta imot og behandle et stort antall akutt syke med mistenkt eller påvist COVID-19. Dette endret hverdagen dramatisk for mange leger og helsepersonell. Ieva Martinaityte - konstituert overlege, geriatrisk avdeling, UNN Tromsø, og 1. amanuensis ved Institutt for klinisk medisin, UiT – Norges Arktiske universitet Maren Glomsrød – LIS i geriatri og generell indremedisin, UNN Tromsø Ishita Barua, LIS i gastromedisin, stipendiat i Klinisk effektforskning, UiO og OUS Ieva Martinaityte
Maren Glomsrød
Ishita Barua
Hvilke konsekvenser har COVID-19-pandemien hatt for indremedisinske utdanning og kompetanseheving det siste halvåret? På nasjonalt nivå fikk man den første tiden nærmest inntrykk av at alle andre helseproblemer og helsetilstander forsvant grunnet det altoppslukende fokuset på COVID-19. Den første tiden etter nedstengningen føltes det også tidvis slik på norske sykehus, og på kort tid var arbeidshverdagen for mange forandret; et stort informasjonsbehov, store organisatoriske endringer, distansering fra kollegaer, engstelse
for hva som ventet og kanskje litt spenning. Daglig mottok vi nye beskjeder fra ledelsen vedrørende organisering og tiltak som ledd i forberedelsene på hva man fryktet skulle komme. På kort tid ble en solid beredskap bygd opp, noe som ga en trygghetsfølelse for de ansatte og befolkningen. COVID-19-pandemien har bidratt til økt vaktbelastning ved flere sykehus grunnet økt beredskap og etablering av parallelle vaktsjikt som konsentrerer seg om enten «vanlige» tilstander eller mulige COVID-19-tilfeller. I Tromsø ble det
opprettet en avklaringssengepost hvor pasientene med mulig COVID-19-smitte ble utredet og behandlet i påvente av blant annet mikrobiologisk diagnostikk. Den ble bemannet av indremedisinere: en overlege, en LIS 2-3 og en LIS 1. Oppbemanning av vaktsjiktene og beredskapslinjene førte til betydelig mindre tid på medisinske sengeposter for LIS. Elektiv virksomhet som poliklinikker ble stengt eller redusert til det absolutt nødvendige. Dette førte til et faglig tap for LIS og frustrasjon grunnet stans i spesiali seringen, kanskje spesielt tydelig for LIS i ny ordning. Læringsmålene og prosedyrer kunne ikke utføres like effektivt ettersom en stor del av arbeidstiden ble tilbragt på vakt, COVID-19-avklaringspost eller fri før/ etter vakt. Fordypningsdager ble til hjemmekontordager for å redusere smittefare, og man var i beredskap i tilfelle en kollega ble syk. Mange fikk sitt utdanningsløp stagnert siden det ble vanskelig å tilegne seg den kunnskap og ferdighet som var planlagt da såpass mye tid ble tilbrakt på vakt dette halvåret. Felles internundervisninger ble også stanset i mars, og kun noen gren spesialiserte avdelinger fortsatte med internundervisning. Dette førte til en ytterligere stagnering av oppnådde læringsmål for dem i ny spesialiseringsordning, noe det ikke er mulig å ta igjen på et senere tidspunkt. COVID-19 beredskapen førte også til mindre fokus og forbedringsarbeid
Bilde 1. Praktisk ultralyd med Helge Skulstad fra "Vårmøte og kurs for leger i spesialisering i indremedisin", arrangert våren 2019. Ett av mange kurs som i år ikke er mulig å arrangere.
40
Indremedisineren 3 • 2020
