Erfaringer fra Haukeland Universitetssykehus med bruk av frysesnitt for peroperativ vurdering av vaktpostlymfeknuter fra lyskene ved peniskreftkirurgi
Christian Arvei Moen1,2, Ida Marie Nordanger1, Tor Kristian Thorkelsen1, Alfred Honoré1,2, Patrick Juliebø-Jones1,2, Torjan Haslerud3,4, Daniela Elena Costea2,5, Ellen Berget5, Christian Beisland1,2
1Urologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 2Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen, 3Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 4Radiologisk avdeling, seksjon for nukleærmedisin, Stavanger Universitetssykehus, 5Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssykehus
Bakgrunn
Peniskreft er en sjelden sykdom med mindre enn 100 nye tilfeller diagnostisert i Norge per år. Prognosen ved peniskreft er først og fremst avhengig om det foreligger spredning til lymfeknuter i lyskene på behandlingstidspunktet. Det finnes ingen etablerte non-invasive metoder for påvisning av slike metastaser. Per i dag utføres derfor preoperativ nukleærmedisinsk merking av vaktpostlymfeknuter i lyskene. Disse hentes så ut under primærkirurgi og sendes til undersøkelse med tanke på spredning. Ved Haukeland Universitetssykehus har vi siden 2011 sendt vaktpostlymfeknutene til frysesnitt peroperativt. Dersom det påvises spredning utføres et formelt lyskeglandeltoilett under samme seanse. Vi presenterer nå våre erfaringer med denne metoden.
Materiale og metode
I perioden 2011 – 2023 gjennomgikk totalt 57 pasienter enten unilateral (n = 22) eller bilateral (n = 35) uthenting av vaktpostlymfeknuter. Resultater på frysesnitt og endelig histologi var derfor tilgjengelig for 92 lyskeundersøkelser. For alle pasienter gikk vi gjennom journaler og registrerte kliniske, nukleærmedisinske, radiologiske og histopatologiske funn. Karakteristika ved primærtumor ble regransket av uropatolog og oppdatert etter den gjeldende 8. TNM klassifikasjonen. Humant papillomavirus (HPV) DNA status ble også undersøkt på tumorvev lagret i diagnostisk biobank ved bruk av polymerasekjedereaksjon (PCR) og påvisning av HPV L1 genet. Tolkningen av frysesnittet ble vurdert som falskt negativt dersom frysesnittet ble vurdert som negativt men det allikevel ble funnet metastase i lymfeknuten ved endelig histologi.
Resultat
Det ble påvist HPV DNA i svulstvev fra 34 (60 %) pasienter. Sammenlignet med endelig histologi var det ingen tilfeller av falske positive frysesnitt. Falske negative frysesnitt ble kun påvist i 2 av 92 (2 %) undersøkelser. Begge disse lymfeknutene inneholdt svulstvev fra pasienter med HPV positive svulster (HPV-33 i begge tilfellene). Senere lymfeknutemetastase i en lyske med negativ vaktpostlymfeknute ble bare påvist hos én pasient (etter 6 mnd). Denne pasienten hadde metastase til den andre lysken ved primæroperasjonen. For pasienter hvor begge frysesnitt av vaktpostlymfeknutene var negative har det ikke vært et eneste tilbakefall i løpet av observasjonstiden (median 35 (17, 71) måneder oppfølgingstid).
Konklusjon
Vurdering av frysesnitt fra vaktpostlymfeknutene under primæroperasjon er en nøyaktig metode for peroperativ påvisning av metastaser. Denne metoden gir dermed mulighet for å gjennomføre lyskeglandeltoilett hos metastatiske pasienter under en og samme seanse, noe som igjen vil kunne føre til bedre kreft-spesifikk overlevelse.
Presisjonen til 18F-FDG PET/CT for ikke-invasiv påvisning av lymfeknutemetastaser i lysken ved peniskreft. En evaluering basert på HPV-status
Ida Marie Nordanger1, Christian Beisland1,2, Torjan Haslerud3,4, Alfred Honoré1,2, Patrick Juliebø-Jones1,2, Daniela Elena Costea2,5, Ellen Berget5, Christian Arvei Moen1,2
4 Radiologisk avdeling, seksjon for nukleærmedisin, Stavanger Universitetssykehus
5 Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssykehus
Bakgrunn
Peniskreft er en sjelden kreftform hvor omtrent halvparten av tilfellene er forårsaket av infeksjon med humant papillomavirus (HPV). Den viktigste prognostiske faktoren for peniskreft er tilstedeværelsen av lymfeknutemetastaser i lysken ved diagnosetidspunktet. FDG PET/CT er en ikke-invasiv undersøkelse som brukes til å påvise lyskemetastaser, men studier har indikert at undersøkelsen har dårlig prediktiv verdi. Det er imidlertid ukjent om den prediktive verdien til FDG PET/CT er avhengig av svulstens HPV-status. Målet med denne studien var å undersøke om FDG PET/CT sin diagnostiske nøyaktighet for å oppdage lymfeknutemetastaser i lysken er avhengig av svulstens HPV-DNA-status.
Metode
Vi inkluderte alle pasienter med peniskreft i perioden 2010-2023 som fikk utført lyskekirurgi ved Haukeland Universitetssykehus med en preoperativ FDG PET/CT. 75 av 118 pasienter oppfylte kravene. På grunn av lokale symptomer fra lysken (åpent sår/sirkulasjonspåvirkning) var det tre palliative pasienter som kun fikk ensidig lyskekirurgi. Histologisvar var dermed tilgjengelig for totalt 147 lysker. Vi innhentet data retrospektivt fra elektroniske pasientjournaler, inkludert resultatene til FDG PET/CT. Histopatologiske resultater ble reevaluert av en erfaren patolog basert på “8th TNM classification”. HPV-DNA-status ble kartlagt fra lagret svulstvev med polymerasekjedereaksjon (PCR) og deteksjon av HPV-L1-gen. For hver lyske ble FDG PET/CT resultatene sammenlignet med lyskestatus. Pearsons khikvadrattest og Fishers eksakte test ble brukt for å analysere om HPV-status har innvirkning på FDG PET/CTs diagnostiske presisjon.
Resultat
HPV-DNA-positiv peniskreft ble påvist hos 37 (49%) pasienter. Alle HPV-typer var høyrisiko og HPV-16 var desidert den vanligste formen som ble oppdaget (70% av tilfellene). For alle lysker var samlet sensitivitet og spesifisitet for FDG PET/CT henholdsvis (hhv) 82% og 72%, og det var ingen signifikant forskjell når det ble stratifisert etter HPV-status (p = 0,87 og p = 1,0, hhv). Positiv prediktiv verdi (PPV) og negativ prediktiv verdi (NPV) var 56% og 90%. Igjen, det var ingen signifikant forskjell når parameterne ble stratifisert på HPV-status (p = 1,0 og p = 0,71, hhv). Sensitivitet og spesifisitet var best for pasienter med klinisk palpable lymfeknuter (90% og 66%), og dårligere for pasienter med ikke palpable lymfeknuter (20% og 74%). Resultatene fra disse undergruppene var heller ikke avhengige av HPV-status (alle p>0,4).
Konklusjon
FDG PET/CT sin preoperative nøyaktighet for å oppdage lymfeknutemetastaser i lysken ved peniskreft påvirkes ikke av HPV-status.
Våre erfaringer med laparoskopisk ligatur av kommuniserende hydrocele hos barn ved UNN Tromsø 2018-2024
2 Institutt for klinisk medisin, UIT Norges Arktiske Universitet, Tromsø
Bakgrunn
Kommuniserende hydrocele betinget i patent processus vaginalis er den vanligste årsaken til hydrocele hos barn. Spontan tilbakegang kan observeres frem til to-årsalder, og dersom bestående tilstand har åpen kirurgi med ligatur av processus vaginalis via lysketilgang tradisjonelt vært den vanligste behandlingsformen. I 2018 ble laparoskopisk ligatur av processus vaginalis innført som standardbehandling for hydrocele hos barn ved UNN Tromsø. Våre erfaringer med prosedyren i perioden 2018-2024 presenteres.
Metode
Alle pasienter er identifisert via det elektroniske journalsystemet basert på prosedyrekoder JAB01 samt JAB11. Vi har dernest innhentet data mht. alder, indikasjon, kliniske funn, prosedyrerelaterte variabler, peroperative komplikasjoner, postoperative komplikasjoner og/eller residiv.
Resultat
Av 959 pasienter som ble operert med RYGB i den aktuelle perioden, møtte 546 (58%) opp for å delta i 31 pasienter i alderen 1-10 år ble behandlet med laparoskopisk ligatur som dagkirurgi i perioden 20182024. Median alder ved kirurgi 55 mnd. 94 % (29/31) presenterte unilateral klinikk, herav høyre side hos 74 % (23/31) og venstre side hos 19 % (6/31). 2 barn hadde preoperativt diagnostisert bilateral tilstand (7 %). Peroperativt ble det påvist smalkalibret hydrocele hos 58 % (18/31), og større defekt > 5 mm forenlig med et begynnende brokk ble avdekket hos 42 % (13/31). Kontralateral defekt av indre lyskeåpning hos pasienter med unilateral klinikk ble påvist og behandlet hos 7 % (2/31). Prosedyrer i perioden er fordelt på tre overleger samt LIS 3 under opplæring i prosedyren. Median operasjonstid i materialet var 53 min, og dersom erfarne operatører var operasjonstidene ~30 min. Det er registrert peroperative komplikasjoner hos 7 % (2/31), herunder 1 bukveggsblødning fra stikkinsisjon håndtert med kompresjon, samt 1 episode med teknisk utstyrssvikt av gassinsufflator og forhøyet buktrykk, begge uten videre konsekvenser. Vi har ikke registrert noen tilfeller av postoperative komplikasjoner. 1 pasient (3 %) utviklet residiv etter falltraume kort etter kirurgi. Dette ble behandlet med laparoskopisk religatur med godt resultat.
Konklusjon
Laparoskopisk ligatur av kommuniserende hydrocele hos barn er et utmerket alternativ til åpen kirurgi med lysketilgang, og har vært standardbehandling for tilstanden ved UNN Tromsø siden 2018. Prosedyren gir meget god oversikt over strukturer med dertil lavere risiko for skade av vas deferens samt gonadalkar, og kan avdekke kontralateral patent processus vaginalis som kan behandles i samme seanse. Behandlingen er assosiert med få postoperative komplikasjoner og lav risiko for residiv.
Transurethral endoskopisk behandling av blærefistler
Helgø D1, Estop-Garanto M1, Müller S1
1 Avdeling for urologisk kirurgi, Akershus universitetssykehus
Bakgrunn
Ultra miniinvasiv behandling av iatrogrene blæreskader og blærefistler er et ønskelig alternativ hos pasienter hvor mer invasiv etablert behandling ikke er aktuelt. Transurethral instrumentering er da en logisk og tiltalende metode. Prosedyren kan gjentaes, har få potensielle komplikasjoner og ødelegger ikke for annen etablert fistelbehandling. Vi har modifisert en metode først beskrevet i 1997 av McKay (1) for transurethral endoskopisk sutur av blæreveggen og anvendt den på et selektert pasientmateriale med blærefistler. Hensikten med denne pilotstudien har vært å undersøke om det er teknisk mulig å utføre en transurethral endoskopisk fullveggs vanntett blæresutur og oppnå tilheling av blærefistler.
Metode
I perioden 2018-2020 ble fem pasienter med etablert simpel fistel utvalgt. Alle fistler lett tilgjengelig for transurethral tilgang, fire vesikovaginale og en vesikorektal. Pasientene ble ytterligere selektert fordi invasiv etablert behandling ikke var aktuelt og alle samtykket til eksprimentell behandling. Resultat ble evaluert postoperativt med cystografi etter 2-3 uker og klinisk med cystoskopi etter 3 måneder.
Resultat
Det ble utført totalt ti prosedyrer på fem pasienter. Tre av fem oppnådde varig tilheling av fistel etter en eller to prosedyrer. Hos pasient med størst blæredefekt ble tre prosedyrer forsøkt uten å oppnå tett tilheling. To prosedyrer ble utført på liten defekt ved strålecystitt uten varig tett tilheling. Denne pasienten var etter begge prosedyrer tett ved cystografi ved 4 uker og deretter kateterfri og klinisk tett i 4-6 uker før residivlekkasje oppstod.
Komplikasjoner var i hovedsak knyttet til kateterbehandlingen, ingen var alvorlige.
Konklusjon
Transurethral endoskopisk vanntett blæresutur er teknisk mulig ved blærefistler og varig fisteltilheling kan oppnåes etter en til to prosedyrer. Metoden er ultra miniinvasiv, den fremstår som trygg, kan repeteres og kan tenkes å være et supplement til etablert blærefistelbehandling hos selekterte pasienter. En større kontrollert studie er nødvendig for å besvare om metoden kan ha en fremtidig plass ved lukning av blæredefekter.
Transurethral endoskopisk blæresutur
Helgø D1, Estop-Garanto M1, Müller S1
1 Avdeling for urologisk kirurgi, Akershus universitetssykehus
Bakgrunn
Ultra miniinvasiv behandling av iatrogrene blæreskader og blærefistler er et ønskelig alternativ hos pasienter hvor mer invasiv etablert behandling ikke er aktuelt. Transurethral instrumentering er da en logisk og tiltalende metode. Prosedyren kan gjentaes, har få potensielle komplikasjoner og ødelegger ikke for annen etablert fistelbehandling. En metode ble først beskrevet av McKay i 1997, men lite er siden publisert. Vi har med tilgjengelige utstyr forsøkt å modifisere metoden til en enkel prosedyre for transurethral endoskopisk revisjon og sutur av hele blæreveggen. Målet for suturmetoden er å lage en fullveggs vanntett lukning av blæreveggen også på større blæredefekter.
Metode
Blæredefekter: CT-urografi og cystoskopi med seleksjon av pasienter med blæredefekt i blærebunn og bakre vegg som er enkelt tilgjengelig for transurethral tilgang.
Utstyr:
Revisjon: - Standard transurethralt resektoskop med bipolar piggelektrode.
Blæresutur:
• Nefroskop ch 24 med 4 mm arbeidskanal (Olympus - High Flow). Amplaz ch 24 for kvinner og nefroskopets ch 25 arbeidshylse for menn.
• Laparoskopisk nåleholder (Karl Storz KOH UltraMicro Needle Holder, 3 mm x 43 cm)
• V-Loc sutur (15 cm farget absorberende 3-0, rund nål, 3/8 bue med 17 mm lengde)
• Saks for endoskopi
Anestesi: Narkose.
Utførelse: Transurethral revisjon og endoskopisk vanntett blæresutur vil bli presentert med støtte av video.
Resultater
Det er i perioden 2018-2020 blitt utført totalt ti prosedyrer av samme operatør med dette utstyret hvor man peroperativt bedømt oppnår en patent lukning av blæredefekt. Teknikken oppleves i prinsippet enkel, men litt tidkrevende.
Operasjonstid var 66-150 min. (median 86 min.) for revisjon og sutur. Det var ingen tydelig trend i redusert prosedyretid underveis i serien. Størrelsen på blæredefekten var ingen prediktor for lengre prosedyretid.
Konklusjon
Transurethral endoskopisk vanntett blæresutur er teknisk mulig med standard endoskopisk utstyr for urolog med erfaring i endourologi. Prosedyren er appellerende som et ultra miniinvasivt alternativ for vanntett blæresutur hos utvalgte pasienter. Metoden kan tenkes anvendt på flere pasientgrupper i en palliativ setting hvor det er ønskelig å unngå mer invasive behandlingsalternativer.
Prostataabscess: en kasuistikk og en orienterende litteraturgjennomgang
Prostataabscess er en komplikasjon som kan oppstå ved bakteriell prostatitt. Insidensen i dag er lav grunnet moderne tids antibiotikabehandling. Det kliniske bildet skiller seg lite fra det generelle bildet ved prostatitt, selv om fluktuasjon ved palpasjon av prostata kan finnes i noen tilfeller. Abscess bør mistenkes ved manglende behandlingsrespons og særlig ved risikofaktorer som diabetes og immunsuppresjon. Ved mistanke bør det gjennomføres billedundersøkelser. Mindre abscesser kan behandles konservativt med antibiotika, større abscesser kan trenge drenasje ifa. aspirasjon eller ev. transuretral reseksjon. Vi presenterer en kasuistikk samt en orienterende gjennomgang av oppsummerende litteratur.
Metoder
Pasienten har gitt sitt samtykke til at historien blir delt og det brukes materiale fra DIPS, Sectra/PACS og fotografier.
Utover oppslag i læreboka Campbell-Walsh-Wein Urology og retningslinjer fra European Association of Urology, ble det gjort en orienterende gjennomgang av oppsummerende litteratur. Det ble gjort et pyramidesøk i McMaster Plus med søkeordene «prostate abscess», samt et søk i PubMed med de samme søkeordene, men hvor søket ble avgrenset til å kun inkludere systematiske oversiktsartikler.
Resultater
En 68 år gammel mann med metastatisk lungekreft behandlet med bl.a. immunterapi, som nylig hadde fått permanent kateter, ble innlagt med fallende allmenntilstand og forhøyede infeksjonsparametre. CT viste akutt prostatitt med en stor, multilokulær abscess på rundt 10 cm. Pasienten ble behandlet med ultralydveiledet transperineal aspirasjon og antibiotika, ble raskt bedre og utskrevet tre dager senere.
Litteraturgjennomgangen fant to relevante artikler i kliniske oppslagsverk, og én relevant systematisk oversiktsartikkel. Alle kildene anbefalte konservativ behandling ved mindre abscesser og drenasje ved større abscesser. Ved behov for drenasje, anbefalte flere av kildene aspirasjon hos stabile pasienter, og transuretral reseksjon eller lignende teknikker ved sepsis eller store og komplekse abscesser. De ulike kildene hadde i varierende grad klare anbefalinger knyttet til terskelverdier for de ulike behandlingsstrategiene.
Konklusjon
Prostataabscess er en komplikasjon som kan oppstå ved bakteriell prostatitt. Oppsummerende litteratur anbefaler konservativ behandling ved mindre abscesser og drenasje ved større abscesser, enten med aspirasjon eller ev. med transuretral reseksjon ved sepsis eller store og komplekse abscesser. Denne kasuistikken illustrerer hvordan en stor og kompleks prostataabscess ble behandlet med perkutan transperineal aspirasjon.
Abscess fra Vesicula Seminalis – en kasuistikk
Overrein S1, Motrøen E2
1 Avdeling for generell kirurgi, Sykehuset Innlandet Hamar
2 Avdeling for urologi, Sykehuset Innlandet Hamar
Bakgrunn
Abscess utgående fra vesicula seminalis er en sjelden tilstand og skyldes oftest infeksiøs patologi fra urinveiene. Grunnet maskerende og diffus klinikk, kan den være vanskelig å oppdage, og rask avklaring med CT eller MR er et sentralt ledd i diagnostisering.
Kasuistikk
81 år gammel mann med fra tidligere aortastenose, atrieflimmer, antikoagulert med Eliquis, samt benign prostatahyperplasi. Han presenterer seg med flere ukers sykehistorie med symptomer på urinveisinfeksjon, kvalme, oppkast og vekttap. Han har gradvis stigende infeksjonsprøver og det palperes en oppfylning rektalt. Pasienten henvises derfor i pakkeforløp til Gjøvik sykehus for utredning av underliggende malignitet. CT abdomen viser uttalt hiatushernie med affeksjon av ventrikkel og colon transversum, samt en 13 x 6 cm cystisk oppfylning mellom prostata og rektum. Tolkes primært som cystisk tumor fra vesicula seminalis. Videre MR-undersøkelse konkluderer med at det mest sannsynlig dreier seg om et hematom eller en abscess, tumor mindre sannsynlig. Videre anbefaler man å intervenere avhengig av klinikk. Grunnet sparsommelig infeksjonsklinikk og antikoagulasjon, planlegges det for elektiv drenasje etter noen dager. Påfølgende dag reinnlegges han Gjøvik sykehus, pga. forverring, med feber, stigende infeksjonsprøver og smerter i bekkenet. Han blir septisk, og legges på intensivavdelingen for væske og tasozin intravenøst. På vital indikasjon overflyttes han til urologisk avdeling ved Hamar sykehus med intervensjonsradiologisk vakt. Han er pressorkrevende ved ankomst. Det anlegges et CT-veiledet dren med perkutant parasakral tilgang hvor det tømmer seg for rikelig med gråbrunt puss. Dyrkningsprøve viser senere oppvekst av Citrobacteri koseri i både urin og puss. Pasienten responderer godt på behandlingen, og dagen etter er han av pressorbehandling og kan gå over til antibiotika per os etter resistensbestemmelse. Skrives ut etter 5 døgn med dren. CT abdomen etter 2 uker viser full regress av abscess og drenet seponeres.
Konklusjon
Abscess utgående fra vesicula seminalis er lite omtalt i litteraturen. Vanlige symptomer er dysuri, feber, smerter perianalt og/eller abdominalt, urinretensjon og puss ved ejakulasjon. Risikofaktorer er bl. a prostatitt, urinveisinfeksjon, diabetes og hyppig kateterinnleggelse. Ved manglende infeksjonskontroll på antibiotika alene, er det indikasjon for enten perkutan, transurethral eller transrektal drenasje. Siste utvei er kirurgi. Vår pasient var komorbid med uttalt aortastenose, og septisk, og narkose ville derfor være risikabelt. Man oppnådde raskt god behandlingsrespons med perkutan drenasje og antibiotika.
Hydrogenperoxid: et godt verktøy ved blæretamponade
Haldorsen Hanne Marie Kolsrud (LIS OUS Aker urologisk avd), Østby Karl Henrik (overlege, OUS Aker urologisk avd)
Introduksjon
Blæretamponade er en relativt vanlig årsak til akuttinnleggelse ved urologiske avdelinger. Mye kan løses med manuellskylling bedside, men de som må inn til operasjon krever mye ressurser og ofte tidkrevende ellikskylling, evt reseksjon av koagel og fare for komplikasjoner. Flere artikler har beskrevet bruk av hydrogenperoxid i blæren for å løse koagler etter at bruken ved blødning i øvre GI er veletablert. Vi har sett på artikler og sammenligner funn med egen klinisk erfaring på 6 pasienter behandlet ved urologisk avdeling Aker mellom februar 23’ og september 24’.
Metode
6 pasienter, alle menn, mellom 77 og 90 år gamle. Blødninger grunnet strålecystitt (ca recti), blærestein, TUR-P x2, blære tumor og idiopatisk blødning. 4 av disse på antikoagulasjon, 1 på platehemmer og 1 uten antikoagulasjon før prosedyren. Brukt både bedside (2) og på operasjonsstuen (4) ved mistanke eller påvist organiserte koagler. 50-60 ml 3% hydrogenperoxid i 0.9% NaCl med blandingsforhold 1:5, virketid i 3-4 min. Deretter manuellskylling/ellikskylling av koagler.
Resultater
Vellykket evakuering av koagler på 4/4 operert på stuen mens begge bedside prosedyrene krevde videre ellikskylling. Disse skyllingene med ellik var dog raske og ukompliserte. Ingen registrerte komplikasjoner etter prosedyren, men ved en av pasientene bakre blæreskade uten fullveggsruptur antakelig preoperativt (bemerket peroperativt, trolig ved bedside prosedyre)
Konklusjon
Hydrogenperoxid kan være et nyttig verktøy for evakuering av organiserte koagler der ellikskylling ikke lykkes på operasjon; bidrar til betydelig raskere prosedyre uten økt risiko. Bruk ved bedside for å kunne unngå operasjon på stuen har etter vår erfaring ikke være nyttig. Mulig mer potensiale ved å følge protokollen beskrevet i studie med flere runder med installasjoner; potensielt spare ressurser og bruk av operasjonsstuer og anestesi.
Optilume® DCB (drug coated balloon) som et alternativ til åpen urethraplastikk: 1-års resultater fra en prospektiv single-senter studie
Transurethral dilatasjon og direct vision internal urethrotomy (DVIU) har en residivrate på omtrent 50% etter førstegangsbehandling. Suksessraten forbedres ikke ved gjentatte inngrep. Ved residivstriktur har åpen urethraplastikk tidligere vært neste steg. Optilume® DCB (drug coated balloon) er en kombinasjon av strikturdilatasjon med lokal applikasjon av Paclitaxel. Behandlingen tar omtrent 10 minutter og kan utføres dagkirurgisk. Predilatasjon med blokkekateter eller DVIU gjøres i noen tilfeller, men er ikke obligatorisk. Aktuelle Optilume® studier viser lovende resultater sammenlignet med DVIU/blokking med suksessrate på 77,8% vs. 23,6% (ROBUST III). Formålet med denne studien var å vurdere suksessraten av Optilume® behandling ved OUS.
Materiale og metode
Vi tilbyr mannlige pasienter over 18 år med bulbær urethrastriktur ≤ 3 cm, som har tidligere gjennomgått DVIU, behandling med Optilume® som et alternativ til urethraplastikk. Pasienter behandlet fra desember 2022 til september 2023 ble inkludert prospektivt. Alle pasienter ble undersøkt med preoperativ røntgen urethragrafi og gjennomgikk urethroskopi i forbindelse med prosedyren. IPSS-score, USS-PROM, IIEF-5 og uroflowmetri ble registrert preoperativt, 3 og 12 måneder postoperativt og pasientene skal følges videre årlig i totalt 5 år. Primært endepunkt er forekomsten av behandlingstrengende residivstriktur. Sekundære endepunkter inkluderte forekomsten av komplikasjoner, endring i Qmax, IPSS-score, livskvalitet og erektil funksjon.
Resultater
39 menn med median alder på 41,5 år (range 18–68) ble inkludert i studien, tidligere behandlet med DVIU x 0 (N=3), DVIU x 1 (N=23), eller DVIU ≥ 2 (N=13). Tre pasienter hadde i tillegg gjennomgått urethraplastikk tidligere. Median strikturlengde var 12 mm (2-32). De fleste pasienter hadde en ren bulbær, idiopatisk striktur, to hadde bulbomembranøs striktur. Alle pasienter ble behandlet med 30Ch/5cm Optilume® blokkekateter, uansett strikturlengde. Median oppfølgingstid er 16 måneder (12-21). Omtrent en tredjedel av pasientene hadde forbigående makroskopisk hematuri postoperativt. Ingen fikk alvorlige komplikasjoner. Behandlingstrengende residivstriktur bekreftet ved urethragrafi er funnet hos 16 pasienter (41%). Alle er planlagt til åpen urethraplastikk eller er allerede operert. Det er å bemerke at 8 pasienter gjennomgikk predilatasjon ifm Optilume® prosedyren, kun to av disse har fått residiv (25%). To av tre pasienter tidligere operert med urethraplastikk har fått residiv.
Konklusjon
Så langt har 41% utviklet behandlingstrengende residivstriktur, en høyere residivrate enn i andre studier. Vårt inntrykk er at Optilume® behandling gir et bedre resultat dersom strikturen er kort, pasienten har gjennomgått få tidligere behandlinger og strikturen predilateres ifm prosedyren. Optilume® prosedyren er minimalt invasiv og kan tilbys ved korte bulbære urethrastrikturer, med høyere suksessrate enn DVIU, men betydelig lavere suksessrate enn åpen urethraplastikk. Det er behov for ny behandling hos en betydelig andel pasienter behandlet med Optilume® DCB.
Prostata arterie embolisering - et kvalitetsstudie
Borgen L1, Næss-Andresen T2
1 Avdeling for bildediagnostikk, Drammen sykehus
2 Kirurgisk avdeling, Drammen sykehus
Bakgrunn
Prostata arterie embolisering (PAE) beskrives i litteraturen som et lovende alternativ til TUR-P for behandling av LUTS sekundært til benign prostata hyperplasi. Vestre Viken tok opp PAE i 2019. Vi startet samtidig et kvalitetsstudie for å kunne monitorere vår virksomhet og våre behandlingsresultater.
Metode
Pasienter med moderat til alvorlig LUTS med prostatakjertel > 80ml, pasienter med ønske om PAE fremfor TUR-P eller som var obligat antikoagulerte, ble inkludert. Alle pasienter ble kartlagt med CT angiografi, og alle fikk antibiotika profylakse og blærekateter før prosedyren. Embolisering ble gjort via lysekpunksjon, med mikrokateter til prostataarterien bilateralt. Det ble hovedsakelig brukt 300-500 µm tris-akryl gelatin mikrosfærer (Embosphere, Merit). Pasientene ble innkalt til tre måneders kontroll på urologisk poliklinikk. Komplikasjoner ble registrert etter innleggelse og ved 3 måneders kontroll. IPSS skjema ble utfylt før PAE og ved klinisk kontroll. Angiografisk suksess ble definert som vellykket embolisering av en eller begge prostata arterier til stase. Klinisk suksess ble definert som vellykket seponering av kateter, IPSS endring >25% eller QoL endring >1. Kvalitetsstudien var godkjent av pasientvernombudet.
Resultat
69 menn med gjennomsnittsalder 74 år gjennomgikk fra mai 2019 – mars 2022 til sammen 76 prosedyrer. Median prostatastørrelse var 110ml. Teknisk suksess ble oppnådd hos 94% av pasientene: 46 ble bilateralt embolisert, 19 unilateralt, 4 mislykket. Oppfølgingsdata var tilgjengelig hos 61 pasienter. IPSS og QoL var i gjennomsnitt henholdsvis 23,3 (n=39) og 4,0 (n=37) før PAE. IPSS og QoL etter PAE falt med henholdsvis 10,6 (n=34) og 2,1 (n=33). Av 30 pasienter med kateter kunne 11 (37%) seponere kateteret. Hos pasienter uten kateter ble klinisk suksess vurdert ut fra IPSS oppnådd hos 88% av pasientene (n=26) og 97% ut fra QoL (n=24). Av 61 pasienter fikk 17 (28%) senere kirurgi – 15 TUR-P, 2 prostatektomi. Av komplikasjoner fikk 8 pasienter post embolisering syndrom og 9 pasienter UVI. En pasient døde 1 uke etterpå i et uklart infeksjonsbilde etter blant annet 2 kateterbytter.
Konklusjon
CT angiografi er nødvendig før emboliseringsprosedyre. Teknisk suksess oppnås oftest. PAE reduserer LUTS symptomer hos de fleste pasienter uten alvorlige komplikasjoner, men andelen som kunne seponere kateter var moderat i vårt materiale. Gjennomgått PAE er ikke til hinder for senere kirurgi.
Oppfølging av pasienter etter embolisering av varicocele ved Vestre Viken 2016-2019
Eriksson JD1, Borgen L1
1 Avdeling for bildediagnostikk, Drammen sykehus
Bakgrunn
Surgical telementoring (ST) is an established method for teaching and acquiring surgical skills (1, 2, 3). It is Endovasculær behandling av varicocele med embolisering av vena testicularis har i stor grad tatt over for kirurgisk ligering. Endovasculær behandling ansees som tryggere, mer skånsom og mer kostnadseffektiv, men litteraturen preges fortsatt av sprikende tall for behandlingseffekt og komplikasjonsrater. Siden 2016 har avdeling for bildediagnostikk VVHF årlig utført coiling av 10-15 pasienter med varicocele. Vi har opprettet et kvalitetsregister for å følge opp disse pasientene.
Metode
Inklusjon av alle pasienter som har vært til venografi for vurdering av varicoceleembolisering 2016-2019. Innhenting av relevante data fra RIS/PACS, pasientjournal og loggbok. Oppfølging med telefonintervju. Kvalitetsregister etter tilråding fra personvernombudet.
Resultat
42 menn med varicocele henvist fra urolog, de fleste unge og friske. Median oppfølgingstid 40,9 måneder. Behandlingsindikasjoner var smerter, infertilitet og kosmetikk. Ventetid 5,2 uker. Utført 41 emboliseringer på 38 av disse pasientene. Angiografisk gode resultater ved endt prosedyre. Pasientene reiste hjem samme dag, 0-3 dager sykmelding. Komplikasjoner: 8 små ekstravaseringer, 1 intramuralt venehematom, uten sekvele for pasientene. Statistisk signifikant behandlingseffekt. Relativ symptomreduksjon 60 %. Økning av antall pasienter med ingen/lite plager fra 16 til 74 %. De fleste med infertilitet som indikasjon har fått barn i etterkant. 26 % har hatt manglende bedring eller residiv. 10 % er senere behandlet med kirurgisk ligatur. Høy pasienttilfredshet. Tilbakemeldinger om skånsomt, raskt og effektivt inngrep.
Konklusjon
Endovasculær varicoceleembolisering har i VVHF hatt god effekt for de fleste pasientene. Ingen alvorlige komplikasjoner. Lav andel reemboliseringer og senere kirurgi. Kort ventetid og gode tilbakemeldinger fra pasientene.
ESWL-behandling av nyrestein hos barn i perioden desember 2012 til desember 2023 ved OUS
Larssen K1, Ness C1
1 Urologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Ekstrakorporal sjokkbølgebehandling (ESWL) er i henhold til EAU sine retningslinjer førstelinjebehandling av nyrestein under 2 cm i øvre urinveier hos barn. Barn har ofte komplisert steinsykdom hvor majoriteten har underliggende metabolske og anatomiske risikofaktorer. Vi ønsket å evaluere behandlingseffekt og komplikasjonsrate etter ESWL hos barn behandlet ved OUS.
Materiale og metode
Retrospektiv studie som inkluderte pasienter <12 år som ble behandlet med ESWL for nyrestein i perioden desember 2012 til desember 2023 ved Urologisk avdeling, Aker, Oslo Universitetssykehus. Innsamlet data inkluderte alder, komorbiditet, bildemodalitet, størrelse, antall og lokalisasjon av konkrementer, steinanalyse, komplikasjoner og steinfrihet. For noen pasienter ble både høyre og venstre nyre behandlet.
Resultater
I perioden desember 2012 til desember 2023 gjennomgikk 18 pasienter <12 år totalt 34 ESWL prosedyrer. Antall nyrer behandlet var 21. Gjennomsnittlig størrelse på konkrementene var 8.9 mm hvor de fleste var lokalisert til nyrebekken. Median alder ved første prosedyre var 2.5 år. 8 av 21 nyrer ble steinfri etter 1 prosedyre (38,1%). 13 av 21 nyrer ble steinfri etter 1-3 prosedyrer (61,9%). 9 pasienter hadde singel nyrestein <10mm og av disse ble alle ferdigbehandlet med ESWL uten komplikasjoner.
Konklusjon
ESWL har god behandlingseffekt og lav komplikasjonsrate hos barn ved riktig indikasjon. ESWL er en nyttig behandlingsmodalitet alene eller i kombinasjon med andre prosedyrer.
VI-RADS: Bruk av MR for vurdering av muskelinvasiv vs. non-muskelinvasiv blærekreft
Steinskog D*, Rud PE**, Gharib-Alhaug B*, Dadfar A*,
*Avdeling for urologi, Aker, Oslo Universitetssykehus
**Avdeling for radiologi, Aker, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Ved behandling av blærekreft er det vanlig å skille mellom muskelinvasiv blærekreft (MIBC) og nonmuskelinvasiv blærekreft (NMIBC), da dette spiller inn på prognose og behandling. Per dags dato gjøres dette med TUR-B. MR av urinblæren har vist lovende resultater som et verktøy for vurdering av muskelinfiltrasjon. Vesical Imaging and Data System (VI-RADS) ble utviklet i 2018 av et internasjonalt team av spesialister. Her brukes et standardisert scoringsystem av flere MR-sekvenser for å vurdere dybden av infiltrasjon i urinblæren i en score fra 1-5. Ved VI-RADS 1 eller 2 vurderes det på MR at pasienten ikke har muskelinfiltrasjon, mens VI-RADS 4 og 5 vurderes det at muskelinfiltrasjon foreligger. Studier på prediksjonsverdien av VI-RADS er gjort i flere andre land, men ikke i Norge til vår kunnskap. Vi ønsket å undersøke og validere våre egne tall, og vurdere om og evt. hvordan MR urinblære kan benyttes i utredningen av blærekreft.
Materiale og metode
Vi har gjort en retrospektiv journalgjennomgang av alle pasienter som har vært til MR-urinblære før primær TUR-B i perioden mars 2023 til juni 2024. Det ble satt en VI-RADS score av radiolog som deretter ble sammenholdt med histopatologiske svar for vurdering av grad av samsvar.
Resultater
42 pasienter ble inkludert, median alder var 72 år og 64% menn (n=27). 3 radiologer tilknyttet avdelingen analyserte bildene. Ved VI-RADS ≥ 4 var sensitiviteten og spesifisiteten for MIBC henholdsvis 0.83 (95 % KI: 0.52-0.98) og 0.77 (95 % KI 0.57-0.90). Positiv prediktiv verdi (PPV) var 0.59 (95 % KI: 0.42-0.74). Ved VI-RADS 5 var tilsvarende verdier for sensitivitet og spesifisitet for MIBC henholdsvis 0.73 (95 % KI: 0.390.94) og 0.93 (95 % KI: 0.78-0.99), mens PPV økte til 0.80 (95 % KI: 0.50-0.94)
Ved VI-RADS ≤ 2 var spesifisiteten for NMIBC 0.92 (95 % KI: 0.62-1.00) og PPV 0.94 (95 % KI: 0.72-0.99).
Konklusjon
Vi fant bedre samsvar mellom VI-RADS og endelig histopatologi i ytterpunktene av skalaen (VI-RADS 1-2 og 5). Samtidig er dataene små og vanskelige å tolke, grunnet ulik interpretasjon av protokoll/beskrivelse av funn. Det vil være behov for mer data og mer systematisk inklusjon for å kunne si noe om bruksområdet for MR-urinblære ved vårt sykehus i fremtiden.
Hvem skal ha adjuvant immunterapi etter radikal cystektomi for blærekreft?
Eirik Kjøblib, Øyvind Salvesena, Bita Gharib-Alhaugc, Gigja Gudbrandsdottird, Ann-Karoline Karlsvikb, Gunder Lilleaasenf, Magnus Larseng, Marius Roaldseng, Stig Muellerf, Erik Skaaheim Hauge, Christian Beislandd
aInstitutt for klinisk og molekylær Medisin, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim
bUrologisk avdeling, St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim
cUrologisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, Aker dUrologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus
Pasienter med lokalavansert blærekreft blir behandlet med radikal cystektomi i kombinasjon med glandeltoalett og neoadjuvant cellegift. I august 2023 ble immunterapi godkjent som adjuvant behandling for pasienter med høy risiko for residiv i henhold til CheckMate 274(CM274) studien. Basert på lovende resultater etter innføring av en bloc radikal cystektomi (EbRC) ønsket vi å sammenligne residivfri overlevelse for pasienter operert med en bloc teknikken og standard cystektomi med denne risikoprofilen.
Metode
Mellom januar 2017 og juni 2023 ble 214 konsekutive pasienter behandlet med EbRC ved St Olav. Av disse pasientene hadde 85 pasienter patologisk stadium lik inklusjonskriteriene i CM274 (pT≥3 eller ypT≥2 og/eller pN+). Som kontrollgruppe har vi brukt konsekutivt behandlede pasienter fra 3 norske universitetssykehus fra perioden 2015-17. Det ble utført propensity score matching med justering for alder, kjønn, neoadjuvant kjemoterapi, Charlson Comorbidity Index, lymfeknutemetastaser ved diagnose, carsinoma in situ og TNM-stadium (UICC).
Resultater
Figur 1 viser residivfri overlevelse (RFS) for begge teknikker. Resultatene etter standard cystektomi er lik de som ble rapportert i CM 274 (42% vs 35% ved 3 år). Residivfri overlevelse ved 3 år for EbRC er her 78% mot 50% i gruppen med adjuvant immunterapi i CM274. Figur 2 viser forskjellen i totaloverlevelse mellom EbRC og standard cystektomi.
Konklusjon
Sammenlignet med CM 274, viser disse resultatene en bedre residivfri overlevelse etter EbRC uten adjuvant behandling.
Feokromocytom i urinblæren; Case report fra stavanger Universitetsykehus
Feokromocytomer er oftest godartete neuroendokrine svulster som utvikles fra kromafine celler i det sympatiske nervevevet. Insidensen ansees å være rundt 0.8 tilfeller per 100.000 innbyggere årlig.1 Feokromocytom i urinblæren er en sjelden manifestasjon som stammer fra kromafinvev i det sympatiske nervesystemet i urinblærens vegg.2 De utgjør mindre enn 0,05 % av alle blæresvulster og mindre enn 1 % av alle feokromocytomer.3 I tillegg til symptomene relatert til katekolamin overproduksjon, kan de føre til hematuri og miksjonsrelatert blodtrykksstigning.
Metode
Dette er en case report studie.
Resultater
Av 27 inviterte samtykket 22 pasienter til å bli med i studien, gjennomsnittlig alder var 49,6 (SD 16) år og 81 år gammel mann som ble operert med TME grunnet svulst i endetarmen i 2022. Kontroll CT i mars 2023 viste en konstrastladende veggfast utvekst fra urinblærens høyre vegg, målende 15 mm i største diameter uten regional lymfadenopati. Cystoskopi med funn av en godt vaskularisert solid utvekst, makroskopisk ikke typisk utseende for urothelial kreft. Det ble utført transurethral reseksjon av tumoren, og perioperativt ble det ikke bemerket økning i blodtrykk eller svingende puls. Histologi viste nevroendorkin tumor, passende med feokromocytom. Det ble beskrevet mange kjernvariasjoner samt mitotisk aktivitet, men inkonklusiv i forhold til malignitet. Det var ingen invasjon av muscularis propria.
Ytterligere endokrinologisk kartlegging viste P-Metanefrin, P- Normetanefrin samt P-Metoksytyramin innenfor referanse område. Anbefalt videre utredning med DOTA PET CT, svaret foreligger ikke i skrivende stund. Det ble utført reTURB 6 uker etter primær operasjon med funn av sår i tilhelingsfase uten makroskopisk synlig gjenvekst. Histologisvar viste ingen tegn til neoplasi. Planlagt livslangt biokjemisk og cystoskopisk oppfølging.
Konklusjon
Foreløpig er det rapportert under 200 tilfeller av feokromocytomer i urinblæren, noe som fører til usikkerhet relatert til behandling. Mellom 10 og 15% av disse tilfellene var ondartete, der malignitets potensial ble bestemt på bakgrunn av invasjonsdybden samt tilstedeværelsen av lymfe og fjernmetastaser.4 Partiell eller radikal cystektomi med eller uten lymfeglandeltoalett i bekkenet var den valgte behandlignsmetoden i mestaparten av de rapporterte tilfellene. Ved funn av solide vaskulariserte svulster i urinblæren burde feokrocytomer være innkludert i differensial diagnosen for å kunne tilby adekvat diagnostisk kartlegging samt behandling.
Referanser
1. Leung AA et al; Epidemiology of pheochromocytoma and paraganglioma: population-based cohort study; European Journal of Endocrinology; Jan 2021
2. Beilan JA et al, Pheochromocytoma of the urinary bladder: a systematic review of the contemporary literature; BMC Urology 13, 22 (2013)
3. Vyas et al; Pheochromocytom of the urinary bladder; Indian J Nephrology; 2011 Jul-Sep; 21(3): 198–200
4. E Kairi-Vassilatou et al; Malignant paraganglioma of the urinary bladder in a 44-year-old female: clinicopathological and immunohistochemical study of a rare entity and literature review; European Journal of gynecological Oncology; 2007;28(2):149-51
3 måneders tilbakefallsfri overlevelse etter behandling for 3-10 mm recidiv av ikke-muskelinvasiv blærekreft med poliklinisk laserbehandling versus TURB
Ozeke, R. Dadfar, A. Larssen, KS. Baco,E. Urologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Aker, Oslo
Introduksjon
Målet med studien er å sammenlikne tumorfrihet ved 3-måneders kontroll hos pasienter med recidiverende ikke-muskelinvasiv blærekreft behandlet med fotodynamisk diagnose (PDD) guidet koagulasjon med diodelaser eller diatermi i lokalanestesi versus transurethral reseksjon av blæretumor (TURB) i generell anestesi.
Materiale og metode
Totalt 103 pasienter med mistenkt tilbakefall av ikke-muskelinvasiv blærekreft på 3-10 mm ble prospektivt inkludert over en periode på 18 mndr fra 1. januar 2021 til 30. juni 2022. 55 pasienter ble behandlet poliklinisk i lokalanestesi med biopsering og koagulasjon med diodelaser. Pasientene fikk Hexvix og 20 ml Xylocain 1% intravesikalt 1 time før prosedyren.
I TURB-gruppen ble 48 pasienter inkludert retrospektivt fra vårt TURB-register fra 1. januar 2022 til 31. desember 2022. Det ble utført tumorreseksjon i generell anestesi på operasjonsstuen i samme tidsrom. Alle pasientene ble kontrollert med fleksibel cystoskopi 3 mndr etter behandlingen. Cystoskopifunn ble klassifisert som positivt eller negativt basert på synlig tilbakefall av tumor.
Resultater
Gjennomsnittlig alder var 72,8 år (45-89) i PDD-gruppen og 74,1 år (36-96) i TURB-gruppen. I PDDgruppen viste biopsiene blærecancer hos 67% av pasientene (37 av 55). I TURB-gruppen viste histologien blærecancer hos 60% av pasientene (29 av 48).
Ved kontroll-cystoskopi etter 3 mndr fant man tumor hos 27% av de behandlede pasientene i PDD-gruppen (10 av 37) og 31% av de behandlede pasientene i TURB-gruppen (9 av 29).
Konklusjon
Vi finner ingen forskjell i tumorfrihet ved 3-måneders kontroll etter behandling for recidiv av 3-10 mm ikkemuskelinfiltrerende blærekreft med diodelaser i lokalanestesi eller TURB.
Robotkirurgi reduserer forekomsten av ureteroenteriske strikturer etter cystektomi og urinavldening
2 Institutt for Klinisk Medisin, UiT Norges arktiske universitet
Bakgrunn
10-15 % av pasienter med kolorektalcancer har MSI-uttrykk (dMMR/MSI-H), og studier har vist Striktur i ureter-enteroanastomosen er en velkjent komplikasjon til rekonstruksjon av urinveiene etter cystektomi og urin-deviasjon. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge ble denne typen inngrep besluttet utført som robotkirurgi fra høsten 2019. Hensikten med studien var å undersøke forekomsten av ureteroenteriske strikturer etter enten åpen eller robot-assistert urindeviasjon med eller uten samtidig cystektomi i tidsrommet 20162023.
Metode
Pasientene ble retrospektivt identifisert ved hjelp av digitale søk på prosedyrekodene for henholdsvis åpen og robot-assistert urindeviasjon med eller uten cystektomi i aktuelle tidsrom. I åpen kirurgi-gruppen fikk pasientene rekonstruert urinveiene med Nesbit-teknikk, mens ureter-entero-anastomosene i robotkirurgi-gruppen ble sydd med Wallace-rekonstruksjon. En ureteroenterisk striktur ble definert som en anastomose med behov for permanent avlastning med JJ-stent, nefrostomi eller behov for re-operasjon i oppfølgingsperioden på inntil 5 år.
Resultat
Vi identifiserte 172 pasienter som ble operert med cystektomi og eller urindeviasjon mellom 2016 og 2023. Av disse ble 85 operert med åpen kirurgi, mens 87 pasienter ble operert med robot-assistert kirurgi. Forekomsten av ureteroenteriske strikturer var 27,1% i åpen kirurgi-gruppen sammenlignet med 6,9 % i robotkirurgi-gruppen (p <0,001). Subgruppeanalyse viste også signifkant lavere forekomst av ureteroenteriske strikturer for pasienter operert med robotkirurgi uavhengig av om det ble utført radikal cystektomi eller urinavledning uten cystektomi. Det var ingen forskjell i observasjonstid mellom kirurgi og utviklingen av ureteroenterisk striktur mellom gruppene. Gjennomsnittlig antall dager mellom kirurgi og påvisning av ureteroenterisk striktur var 183 dager ± 273 i åpen kirurgi-gruppen sammenlignet med 120 dager ± 120 i robotkirurgi-gruppen (p = 0,6).
Konklusjon
Etablering av robotkirurgisk metode har ført til lavere forekomst av ureteroenteriske strikturer hos pasienter som opereres med cystektomi og eller urindeviasjon ved vår avdeling.
Artifisiell uretral sfinkterprotese - 10 år etter
Skeid M.S1, Holm H.V.1
1 Seksjon for rekonstruktiv urologi og nevrourologi, Urologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Inntil 2012 ble de fleste «artifisielle urethrale sfinkterproteser» (AUS) implantert i Norge operert på Rikshospitalet. Målet med studien var å vurdere funksjon og komplikasjoner 10 år etter primær implantasjon.
Metode
Todelt studie inklusive retrospektiv (del 1) og tverrsnittsundersøkelse (del 2), Del 1: Journalgjennomgang av alle AUS-implantasjoner fra 2010-2012. Demografi, komorbiditet, etiologi og preoperativ inkontinens samt komplikasjoner ble innhentet
Del 2: For kartlegging av aktuell protesestatus, funksjon og livskvalitet ble pasientene i 2023 invitert til å fylle ut miksjonslister med bleieveiing, ICIQ-UI og SF-12. Primært endepunkt for studien var å definere 10års overlevelse for AUS. Sekundære endepunkt inkluderte risikofaktorer for eksplantasjon samt protesens funksjon etter 10 år. Logistisk regresjon ble brukt for å identifisere risikofaktorer.
Resultat
Vi identifiserte 202 pasienter som fikk primær-implantert AUS 2010-2012. Hyppigste årsakene til stressinkontinens var radikal prostatektomi uten (65,8%) og med adjuvant/salvage strålebehandling (15,3%). Alder var 67 år (IQR 8,0), 8% hadde diabetes mellitus, 18% hadde kjent kardiovaskulær sykdom og gjennomsnittlig BMI var 27,3 kg/m2 (IQR 3,9). Preoperativ døgnlekkasje var 483 g (IQR 706) og 22% pasienter hadde detrusoroveraktivitet. Ifølge journalgjennomgang i 2022 hadde totalt 67 pasienter enten fått revidert eller fjernet protesen. Hos 26 var protesen eksplantert, hvorav seks av pasientene fikk ny protese senere. Av disse hadde 18 usurert mansjett, tre infeksjon uten usur, tre urethra/anastomosestriktur, én ble cystektomert grunnet cancer og grunnet manglende effekt. Revisjon av AUS ble gjort for 48 pasienter, 27 pasienter hadde fått dobbel mansjett og 28 ble revidert grunnet mekanisk svikt, hvorav 7 av sistnevnte hadde allerede fått dobbel mansjett. Etter 2022 var 33 pasienter ikke lengre i live, og to hadde flyttet utenlands. 10 års AUS-overlevelse beregnet fra antall fortsatt i live med intakt protese fortsatt i live og uten revisjon/eksplantasjon etter 10 år er 57%. Totalt 153 pasienter med antatt AUS i behold ble så inkludert i tverrsnittsundersøkelsen og 74 responderte (48%). Hos 23 var revisjon allerede kjent. Ytterligere fire anga å ha vært igjennom revisjon og én hadde fått protesen fjernet ved et annet sykehus. De gjenværende 46 pasienter hadde median ICI-Q sum på 12 (IQR 6), 20 pasienter anga liten mengde til ingen lekkasje, mens resten hadde moderat lekkasje eller mer. De som anga lekkasje hadde gjennomsnittlig bleievekt på 65 g. Symptomscore samsvarte dårlig med døgnlekkasje. Det var signifikant assosiasjon mellomgjennomgått strålebehandling og eksplantert protese (P<0,05), i motsetning til diabetes og karsykdom.
Konklusjon
Over halvparten har funksjonell AUS >10 år etter primær implantasjon. Strålebehandling var den viktigste risikofaktorer for endelig eksplantasjon, men antallet er få. Studiens retrospektive design er en svakhet og det er usikkerhet vedrørende 10 års overlevelse hos pasienter som ikke har returnert spørreskjemaer.
Primary and revision artificial urinary sphincter for stress urinary incontinence post radical prostatectomy: A surgery with high rewards but high risks?
Roth I1,2, Hjelle KM 1,2, Johansen CJ 1, Moen CA 1,2, Beisland C 1,2, Juliebø-Jones P 1,2
1 Department of Urology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway
2 Department of Clinical Medicine, University of Bergen, Norway
Background
Despite the artificial urinary sphincter (AUS) being established in clinical practice for several decades, there is still a need for more research to better understand, which patients are most at risk of adverse events in order to optimise patient selection. Our aim was to evaluate the efficacy of AUS implantation in men with stress urinary incontinence post radical prostatectomy and the complication burden with a focus on identifying potential risk factors for reoperation as well as determining the fate of revision surgeries.
Material and methods
Retrospective analysis of consecutive patients undergoing primary AUS (pAUS) and revision AUS (rAUS) implantation at a tertiary centre. Logistic regression was employed to identify risk factors for reoperation associated with non-mechanical failures. Kaplan Meier method was applied to generate implant patency curves.
Results
Over 11-years, 108 and 28 patients underwent pAUS and rAUS, respectively. Among the former group, a 30-day complication rate of 20.4% was found with a complete (zero pad) dryness rate at follow up of 49.1%. Post-operative infection was the commonest occurring complication in 7.4%. After pAUS, 27.8% underwent reoperation with cuff erosion being the top indication in 46.7%. Diabetes was a significant predictor for reoperation with an associated 3.6-fold increased risk. The 3-year and 5-year device survival rates without reoperation for pAUS were 80% and 76%. For rAUS, complete dryness rates achieved were lower at 32.1%. The rate of reoperation was higher at 42.9% with a significantly worse survival probability compared to pAUS (p=0.024).
Conclusion
While men may achieve complete dryness after pAUS, the potential complication burden and risk of reoperation are not low and patients need to be counseled regarding this. Chances of continence success are lower when revision surgery is performed with a worse implant survival probability.
Første erfaringer med ATOMS-male-sling med ny plassering bak på bulbus uretrae
Birke H, Vigrestad L.C.L.
Urologisk seksjon, kirurgisk klinikk St Olavs Hospital, 7006 Trondheim
Bakgrunn
ATOMS (Adjustable Transobturator Male System) har vist seg å være et velfungerende kontinensimplantat for menn med mild til moderat stressinkontinens. Det ble senere vist at den også kan brukes som «second line» etter ikke justerbar slyngeoperasjon (Ad-Vance). Man har på flere sykehus i Norge god erfaring med dette implantatet. På ICS i Vienna 2022 ble det presentert en modifisert operasjonsteknikk som sikter mot å legge ATOMS lengre proksimalt mot bulbus uretrae. Bakenforliggende teori er å kombinere to etablerte inkontinensoperasjoner AdVance-slynge og ATOMS-slynge, fordi man har klart å vise at bulbus uretrae er viktig for kontinensen. Man hadde tilgang til preliminære tall som var lovende for denne modifikasjonen. Jeg hospiterte derfor for å lære teknikken og utførte deretter teknikken i den primære operasjonen. Spørsmålet blir; Er teknikken like bra, dårligere eller bedre sammenlignet med den opprinnelige mer distale plasseringen av ATOMS-puten?
Metode
6 pas har blitt operert med ny teknikk hvor ATOMS- puten blir plassert foran bulbus uretrae i tidsrommet mellom september 23 til juni 24.
Man sammenligner subjektiv vurdering og bleieveietest ved 3 mnd-kontroll samt postoperativ komplikasjoner med tidligere resultater fra vår klinikk.
Resultater
Ingen av pasientene fikk postoperative komplikasjoner i form av blødninger eller infeksjoner som krevde tiltak.
Pasient nr4 klarte ikke å levere bleieveietest og klarer ikke å angi lekkasje, men klarer nå å gå til jobb, noe han ikke kunne før. Men han angir lekkasje ved belastning. Denne pasienten var man preoperativ i tvil om ATOMS vil være den riktige løsning, fordi man så en meget stiv uretra som resultat etter tidligere stråling. Vi kan ikke si noe om senkomplikasjoner ennå. Ved sammenligning med vårt materiale fra 2014-2018 med 27 utførte ATOMS-operasjoner, hadde vi 17 pasienter med «ingen eller dråpelekkasje» (71%).
Konklusjon
Den modifiserte operasjonsmetoden er trygg uten postoperative komplikasjoner. Den modifiserte metoden har så langt bedre subjektive og objektive resultat, men det dreier seg om små tall ennå og fremtidige studier er nødvendig.
Video based assessment of renal hilum control under RAPN
Andersen AV1, Barnoiu OS2, Yazdani R2
1 Avdeling for urologi, Sørlandet sykehus, Arendal
2 Avdeling for urologi, Sørlandet sykehus, Kristiansand
Introduction
Surgical video review is an emerging tool for assessing patient outcomes, especially in complex surgeries such as robot-assisted partial nephrectomy (RAPN). Three important key surgical steps are representative for RAPN and they include renal hilum control, fat management and warm ischemia time. An adhesive probability score is used for evaluation of fat management and morphological scores are used to evaluate warm ischemia, but no assessment of factors influencing renal hilum control during RAPN has to our knowledge been done before. This study aimed to analyse the factors that can influence renal hilum control and their clinical implications on intraoperative complications. This might in turn aid in decision making, patient counseling, surgical planning, and patient follow-up, as well as academic reporting.
Methods
We evaluated 46 surgical video recordings from patients undergoing RAPN and measured the time to hilum control (HCT) and total operation time (TOT) with a stopwatch. Factors like vascular anatomy and patterns, tumor side and surgeon experience were recorded. SPSS software was used to identify the factors influencing HCT and correlation with intraoperative complications.
Results
We recorded a median HCT of 1326 s (22,1 min) representing 14,8 % of TOT. We found a significant correlation between number of renal arteries (p=0,001) and longer HCT. A complex vascular pattern both on right side (renal artery bifurcation under vena cava) and left side (early bifurcation of the artery and more than one artery) correlated with a long HCT, though no difference was seen between left and right side (p=0,762). No correlation was found between HCT and surgeons experience (p=0,784). Intraoperative complication rate was low 8,7% and correlation with longer HCT was observed (p=0,013).
Conclusion
HCT represents a relative short part of the RAPN time. A complex vascular anatomy and more than one renal arteries can lead to longer HCT and consequently to higher intraoperative complication rate. Larger clinical studies are needed to develop a hilum complexity score.
Robotassistert laparoskopisk Graftnefrektomi
Berge Ø, Khan N, Kjos A
Urologisk seksjon, Sykehuset Innlandet HF, Hamar
Bakgrunn
Graftnefrekotmi utføres tradisjonelt åpent ved transplantasjonskirurg. Indikasjoner for graftnefrektomi kan være akutt avstøtningsreaksjon, infarkt på grunn av nekrose, graftintoleransesyndrom, alvorlig infeksjon eller malignitet. Graftnefrektomi tidlig etter transplantasjon er som regel ukomplisert. Fibrose og adheranser mellom graft og mottakerens blodkar gjør at senere nefrektomi er assosiert med høy komplikasjonsrisiko, mortalitet og lang liggetid. Det er publisert noen mindre studier hvor en har utført robotassistert laparoskopisk graftnefrektomi med lovende resultater.
Metode
Vi presenterer en kasuistikk med en pasient som var transplantert i 1989 grunnet kronisk glomerulonefritt. Han fikk graftsvikt og ble retransplantert i 1998. I 2023 fikk han makroskopisk hematuri. Cystoskopi var normal, men ved CT ble det påvist en ca 2 cm svulst i det første transplantatet i høyre fossa. Han ble operert med laparoskopisk robotassistert graftnefrektomi i desember 2023.
Resultat
Operasjonstid var 240 minutter som er omtrent det samme som mediantid i publiserte studier Det var ingen peroperative eller postoperative komplikasjoner. Minimalt blodtap og han ble utskrevet første postoperative dag. Uendret nyrefunksjon ved postoperativ kontroll. Histologisvar viste 2,5 cm tumor i graftet som var forenlig med papillært nyrecellekarsinom og klarcellet papillært nyrecellekarsinom. For øvrig atrofisk nyre.
Konklusjon
Vår pasient ble operert med laparoskopisk robotassistert graftnefrektomi uten komplikasjoner. Liggetiden var kortere enn en ville ha forventet med åpen operasjon. Robotassistert laparoskopi gir god kontroll og visibilitet ved vanskelig disseksjon i fibrøst vev som er påregnelig hos nyretransplanterte. Metoden er teknisk gjennomførbar og bør vurderes som et alternativ hvis en skal utføre grafnefrektomi.
Robotassistert reseksjon av vena cava inferior og cytoreduktiv nefrektomi ved T3bN1M1 klarcellet nyrecellekarsinom – en kasuistikk
1 Urologisk avdeling, 2 Hjerte-, lunge-, karkirurgisk avdeling, 3 Anestesiavdelingen, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø, 4 Institutt for klinisk medisin, UIT Norges Arktiske Universitet, Tromsø
Bakgrunn
Nyrekreft med tumortrombe til vena cava inferior (VCI) har tradisjonelt blitt behandlet med omfattende åpen kirurgi assosiert med lang rekonvalesens. Ved metastatisk sykdom har utsatt cytoreduktiv kirurgi ved respons på systembehandling vist en prognostisk gunstig effekt. Vi presenterer en kasuistikk med systemisk respons og regress av metastaser under behandling med immunterapi, samt voksende primærtumor med nivå 1 tumortrombe til VCI. Pasienten ble operert med robotassistert reseksjon av VCI og cytoreduktiv nefrektomi.
Metode
Presentasjon av kasuistikk.
Resultater
67 år gammel mann med hypertensjon, koronarsykdom og moderat aortainsuffisiens fra tidligere. Utredet pga. allmensymptomer, vekttap og relativ anemi. Det ble påvist 83 mm tumor høyre nyre, to lesjoner venstre nyre, lymfeknutemetastaser i mediastinum, og små metastaser til mesenteriet, venstre binyre og skjelettet. Nålebiopsi juli 2022 med ccRCC. Immunterapi med ipilimumab og nivolumab fra august 2022, totalt 14 kurer, herav 10 kurer nivolumab monoterapi. Ved evaluering august 2023 foreligger det regress av metastaser, tilvekst av primærtumor og tumortrombe i begge vener til høyre nyre, herav en tumortrombe med tilvekst til 15-20 mm som fyller lumen av VCI. Supplerende MR uten holdepunkter for større innvekst i VCI. Vi oppfattet de tekniske forholdene å ligge til rette for minimal invasiv robotassistert tilnærming, og benyttet DaVinci Xi med standard paramedian portplassering og en enkeltdokking. Blødningsberedskap med 7 Fr introducer i vena jugularis interna, Cellsaver og blodprodukter. Leveren ble mobilisert av retrohepatiske VCI og brovene håndtert med klips. Vi mobiliserte VCI til bifurkatur med split & roll teknikk. Lumbalvener ble besørget med klips og Signia stapler. Arterieforsyningen til høyre nyre ble håndtert med klips ved avgangen fra aorta. Vaskulær kontroll av VCI ble etablert med tourniquet og bulldog over og under konfluens av nyrevenene, samt rundt venstre nyrevene. Etter avklemming av VCI ble backflow fra nyrevenene til høyre side kontrollert med atraumatisk grasper. Tumortrombene ble evakuert og et område med stilkete innvekst i VCI resesert. VCI ble lukket med CV-6 Gore-Tex, et suturmateriale som tolererer instrumenthåndtering godt. Tumortromber ble dekket med pose for å unngå kontaminasjon. Videre utført rutinemessig nefrektomi. Operasjonstid 4 t 50 min, total avklemmingstid 26 min, og total peroperativ blødning 50 ml. Pasienten var utskrivningsklar to dager etter kirurgi uten behov for smertestillende medikamenter. Histologi viste pT3b ccRCC grad 4 med frie render. Ved kontroll sommeren 2024 var det ikke tegn til restsykdom, og immunterapibehandling ble avsluttet etter to år.
Konklusjon
Robotassistert tilnærming ved ccRCC og tumortrombe til VCI under levernivå gir en svært god oversikt for å etablere vaskulær kontroll samt resesere karvegg med tumoraffeksjon. Det postoperative forløpet ved denne operasjonsteknikken er meget fordelaktig.
Initial erfaring med ct-veiledet kryoablasjon av solide nyresvulster ved Akershus Universitetssykehus
1Akershus Universitetssykehus, Radiologisk avdeling, Lørenskog 2Akershus Universitetssykehus, Department of Urology, Lørenskog 3Institutt for Klinisk Medisin, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Vi etablerte perkutan CT-veiledet kryoablasjon (PCA) for selekterte pasienter med små solide nyresvulster (SRMs) ved Ahus i 2023 og rapporterer her resultatene av det første året med dette behandlingstilbudet.
Metode
Vi har analysert data fra vårt kvalitetsregister for nyresvulster av pasienter behandlet med PCA for SRMs i generell anestesi fra mai 2023 til juni 2024.
Resultater
Tredve SRMs i 27 pasienter ble behandlet med PCA (5 angiomyolipomer [AML] og 25 non-AML).
Åtte pasienter ble biopsert før PCA prosedyren, mens 12 ble biopsert under samme seanse med PCA. Gjennomsnittlig ble 2,8 kryonåler brukt per prosedyre (range 1-5).
Teknisk suksess, definert som CT-vurdert «isball» dekning av SRMs med minst 5 mm margin, var 100% for non-AML SRMs. I 4 av 5 AML dekket «isballen» hele tumor ved CT.
Ved 26 av 28 PCA prosedyrer ble pasienten utskrevet første postoperative dag. To pasienter fikk en ClavienDindo grad IIIa komplikasjon. Én pasient fikk en blødning i thorax som måtte dreneres med pleuradren og én pasient utviklet et urinom i ablasjonstomten som måtte dreneres.
Den initiale oppfølgingen med CT av de første 21 pasientene viste ingen inkomplett ablasjon eller lokalt recidiv i gruppen med non-AML SRMs. I AML gruppen ble én pasient behandlet med en subtotal ablasjon og hadde som forventet restvev ved første CT kontroll. Det ble oppnådd en 33% størrelsesreduksjon. Gjennomsnittlig estimert GFR før og etter PCA prosedyren var 71.1 og 68.4, med klinisk ubetydelig men signifikant forskjell på 2.8 mL/min/1.73m2 (p = 0.048).
Konklusjon
Vår initiale erfaring og resultater med PCA av SRMs er i tråd med aktuell litteratur. PCA virker å være et trygt og effektivt behandlingstilbud hos selekterte pasienter. Vi har nå etablert PCA som behandlingstilbud på Ahus.
Testosteron som biomarkør ved prostata kreft
1Myrestrand E, 1Stokkenes DC , 2Eri LM, 1, 2Berge V
1Kreftkirurgisk avd, seksjon for urologisk kreftkirurgi, Radiumhospitalet
2Universitet i Oslo
Bakgrunn
Studier antyder at lave nivåer av testosteron kan være assosiert med en høyere risiko for mer aggressiv prostatakreft. Hensikten med denne studien er å se på assosiasjon mellom serum-total Testeosteron (T), Sex Hormon Binding Globulin (SHBG) og fritt T versus relevante prostata kreft variabler.
Metode
Pasientmaterialet er pasienter operert med RALP ved OUS i perioden 2011-2012 og som fikk målt serum-T og SHBG preoperativt. Blodprøvedata er hentet fra pasientjournal og onkologiske data fra Forskningsregister for prostata kreft, OUS. Fri testosteron index (FTI) er et indirekte mål på fritt T og beregnes etter formelen total serum T x 10/SHBG Det er gjort korrelasjonsanalyser og regresjonsanalyser for å se på assosiasjon mellom relevante onkologiske variabler og hormonprøvene.
Resultater
Antall pasienter var 380. Gjennom snitt konsentrasjon av total T var 14.3 nmol/L (range 1.2 , 40.1), referanse verdier: 4,6–24 nmol/L. Gjennom snitt FTI var 3.6, (range 0.3 , 8.5), referanse verdier 1,7 –6,1. Ved multivariat ordinal regresjon var det statistisk signifikant negativ assosiasjon mellom fritt-T og ISUP gradsgruppe (GG) både i biopsi og RALP preparat (p<0.001). For total-T fant vi ingen signifikant assosiasjon. Ved univariat lineær regresjon var det statistisk signifikant negativ assosiasjon mellom preoperativ PSA verdi og fritt-T. Det var ingen assosiasjon mellom persisterende PSA eller BCR og T eller fritt-T.
Konklusjon
Fritt-T var negativt assosiert med økende ISUP GG i biopsi og preparat. Ingen slik assosiasjon ble funnet for total-T. Fritt-T kan være en potensiell biomarkør for pasienter som vurderes for aktiv overvåkning.
Samsvar mellom standard transrektal og kognitiv transperineal prostatabiopsi med endeleg patologi: erfaringar frå røynda
Transrektal prostatabiopsi har i hovudsak blitt erstatta med transperineal prostatabiopsi i Noreg, og i auka grad målretta biopsi av indekslesjonen. Kva effekt denne overgangen kan ha på samsvar med endeleg patologi er underrapportert. Vi ynskja å evaluere kva effekt overgang frå standard transrektal (sTR) til kognitiv målretta transperineal (cogTP) har hatt på endeleg patologi, inkludert samsvar og oppgradering.
Metode
Vi analyserte, basert på biopsimetode, alle som var til prostatabiopsi med ved Haukeland Universitetssjukehus mellom 1.1.2018 og 31.5.2022 og som seinare fekk utført robotassistert laparoskopisk prostatektomi. Vi samanlikna MR og patologisk T-stadium samt biopsi og patologisk ISUP Grad gruppe (GG). Dei utan MR og dei som blei operert med open teknikk vart ekskludert.
Resultat
Det var 210 pasientar i sTR gruppa og 239 cogTP. Gjennomsnittleg [IQR] reduksjon i total og positive biopsiar for sTR vs. cogTP var 12 [4-12] til 3 [3-4] og 4[2-5] til 3[3-3] (både P<0.001). Total samsvar i GG var 64% for begge gruppene. Oppgradering i GG førekom i 19% av sTR og 24% av cogTP, medan nedgradering skjedde i 17% av sTR og 12% av cogTP (P = 0.2). Nervesparing auka frå 65% til 73% medan ufri margin var uendra ved pT2 med 11% for sTR og 9.7% for cogTP (P=0.3) (>3mm ufri margin for både T2/ T3 var 3.8% vs. 2.5% for hhv sTR og cogTP, P=0.4). Det var lik oppgradering i T-stadium, og berre 6.2% i sTR og 6.7% i cogTP var unilateral ved endeleg patologi (P=0.5). Utvida glandeltoalett blei redusert frå 65% til 54% (P=0.02) medan lymfeknutemetastasedeteksjon var uendra på 8.1% og 8.4% (P>0.9). Det var ingen endring i komplikasjonar på 6% i sTR og 10% i cogTP (P=0.10).
Konklusjon
Overgang frå sTR til cogTP føre ikkje til dårlegare samsvar ved endeleg patologi, og ein risikere ikkje gradmigrasjon som kan føre til overbehandling.
Urolog og Quantib® prostate vs radiolog: tolkning av MR prostata
Kjos A1, Christiansen O1
1 Urologisk seksjon, Sykehuset Innlandet HF, Hamar
Bakgrunn
Kunstig intelligens (KI) software for evaluering av radiologiske bilder er i rask utvikling. Siden det er definerte forandringer som skal evalueres ved MR prostata er denne undersøkelsen godt egnet til formålet. I tillegg er MR prostata en høyvolum undersøkelse som beslaglegger mye av MR-radiologenes tid. Gevinsten ved å bruke hjelpemidler som KI software kan være bedre diagnostikk og mer effektiv/rasjonell drift. Tilgjengelig KI software for tolkning av MR er ikke uavhengige av brukere, det vil si at tolkningen må ettergås og kvaliteten kontrolleres. Ved eksisterende studier er det MR-radiologer gjør kvalitetskontrollen, det er ikke gjort studier der kontrollen gjøres av kliniker uten spesielle forkunnskaper om MR.
Formål og problemstilling
Formålet med studien var å vurdere om kommersielt tilgjengelig tilbyder av KI software (Quantib® Prostate) brukt av en urolog kunne tolke MR prostata like godt som MR radiologer.
Metode
Retrospektive observasjonsstudie. 300 menn som fortløpende var henvist til og undersøkt med biparametrisk MR prostata i 2022 ved Sykehuset Innlandet HF ble invitert til deltakelse, 203 menn samtykket til deltakelse i studien. MR bildene ble overført til CD plater (en pasient per CD plate), før de uten pasientidentifiserbare data ble overført til en skyløsning for tolkning med Quantib® Prostate. Deretter ble bildene overført til en lokal arbeidsstasjon ved Sykehuset Innlandet HF og evaluert av urolog uten spesielle forkunnskaper om MR. Resultatene ble sammenliknet med våre MR radiologers tolkning.
Resultater
MR funnene ble delt inn i 3 kategorier: PI-RADS ≤ 3, PI-RADS 4 og PI-RADS 5. Det observerte samsvarte ved tolkning av Quantib® Prostate og urolog sammenliknet med MR radiologene var 51.2%. Ved samsvarsanalyser ble det beregnet uvektet og vektet kappascore som begge viste «fair agreement» (0.28 med 95% CI (0.18; 0.39) vs 0.38 (0.24; 0.50). Tendensen var at urolog ved hjelp av KI software ga lesjonene høyere PI-RADS score enn radiologene. Resultater for betinget sannsynlighet for deteksjon av prostatakreft vil presenteres.
Konklusjon
Vi fant svak korrelasjon mellom tolkning gjort av KI software/urolog og MR-radiologer.
Perioperativ Propranolol før Robot assistert Laparaskopisk prostatektomi (PEP-RALP)
2 Avdeling for Anestesi Intensiv og Operasjon, Radiumhospitalet, OUS
3 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitet i Oslo
4 Hormonlaboratoriet, Avdeling for medisinsk biokjemi, OUS
5 Seksjon for tumorbiologi, Institutt for kreftforskning, Radiumhospitalet,OUS
Bakgrunn
Kirurgi kan indusere stress-responser som fremmer utvikling av metastatisk sykdom. Vi har tidligere vist at bruk av betablokkere er assosiert med redusert risiko for behandlingstrengende tilbakefall etter radikal prostatektomi. PeP RALP pilotstudien har som primært mål å fastslå om det er praktisk mulig å gjennomføre en større RCT for å sammenligne effekten av perioperativ propranolol vs placebo på å minke tilbakefallsraten etter RALP hos pasienter med intermediær- eller høy- risiko prostatakreft (PCa).
Metode
PeP-RALP er en dobbelt-blindet, placebo-kontrollert, fase-2 studie (NCT05679193). Studien var åpen for inklusjon fra 02.01.2023-22.11.2023 for pasienter som gjennomgikk RALP på Radiumhospitalet (figur 1).
Serum og plasma ble samlet inn før start behandling, før operasjon og ved avsluttet behandling. I tillegg ble plasma samlet inn perioperativt. Propranolol og PSA er målt i serum, mens katekolaminmetabolitter i plasma.
Resultat
Pre-screening og screening forgikk over en periode på 36 uker på DNR i 2023 (figur 2).
Åtte (40%) pasienter i propranolol gruppen og 13 (65%) i placebo gruppen gjennomførte doseøkning ihht til protokoll. Ingen av PeP-RALP pasientene fikk utstatt operasjon eller varige bivirkninger av studiedeltakelse. Alle pasientene i propranololgruppen hadde propranolol i serum og perioperative endringer i katekolaminnivå er påvist. Preliminære resultater viser effekt av neoadjuvant propranolol behandling på PSA nivået.
Konklusjon
En full skala RCT for å sammenligne effekten av perioperativ propranolol vs placebo er logistisk sett gjennomførbart.
Onkologiske resultater etter kirurgi for høy risiko prostatakreft ved SI Hamar i perioden 2014-2017
Motrøen E1, Christiansen O1, Schjerve I1, 1 Seksjon for urologi, Sykehuset Innlandet Hamar
Bakgrunn
Robotassistert laparoskopisk radikal prostatektomi (RALP) har vært gjort ved Sykehuset Innlandet (SI), Hamar siden 18.03.14. Fra oppstart har kliniske data fortløpende blitt lagret i seksjonens kvalitetssikringsdatabase. En andel av pasientene har påvist høy risiko prostatakreft (PSA > 20 ng/mL, og/ eller ISUP grad 4/5 og/eller klinisk T2c eller høyere). I det norske handlingsprogrammet defineres pasienter med enten cN1 eller minst to av tre faktorer av PSA > 40, T3/T4 eller ISUP grad 4/5 til å ha ekstra høy risiko. Optimal behandling for høy risiko og ekstra høy risiko prostatakreft er ikke kjent.
Metode
I dette prosjektet har vi sett på onkologiske resultater hos pasienter operert med RALP fra 18.03.14 til 31.12.17 med en eller flere av følgende høyrisikokarakteristika: PSA > 20, ISUP 4/5, radiologisk T3b og N1. Kliniske data er hentet fra kvalitetssikringsregisteret, og supplert med retrospektiv gjennomgang av journalene. PSA svar er innhentet fra journal, og via kontakt med fastlege. Postoperativ PSA på 0.1 eller høyere ble definert som ikke radikalt operert. Biokjemisk residiv ble definert som PSA på 0.1 eller høyere. Vi har registrert PSA (pre- og postoperativt), ISUP grad (pre- og postoperativt), T- og N-stadium (radiologisk og patologisk), tid til residiv, komplikasjoner (innen 6 uker etter kirurgi) og antall døde. Prosjektet er godkjent av Personvernombudet ved SI.
Resultat
Vi fant 182 pasienter med en eller flere av våre høyrisikokriterier. Onkologiske resultater for hele gruppen samlet, viste at 108 (59.3%) pasienter ble radikaloperert. Av de 108, var det 53 pasienter som ikke fikk residiv, med median observasjonstid på 82 måneder postoperativt (12-114).
Vi undersøkte også isolert gruppen med pasienter som hadde radiologisk stadium T3b. Av disse 42, ble 14 (33.3%) radikaloperert. 5 av de 14 fikk ikke residiv, med median observasjonstid på 80 måneder postoperativt (12-102).
I gruppen med ekstra høy risiko inkluderte vi også radiologisk T3a. Her fant vi 68 pasienter som oppfylte definisjonen nevnt innledningsvis. 29 (42.6%) av disse ble radikaloperert. Av de 29 var det 14 pasienter uten residiv med median observasjonstid på 84 måneder postoperativt (12-112).
I hele gruppen på 182 pasienter er det 9 som er døde av prostatakreft. 3 pasienter fant vi ikke sikker dødsårsak hos. Totalt er 26 pasienter døde per 1.9.24.
Konklusjon
I vårt materiale fant vi 53 av 182 pasienter (29.1%) som er residivfri etter kirurgi for høy risiko prostatakreft, uten adjuvant eller salvage behandling. Ved radiologisk T3b, ble de fleste ikke radikalt behandlet med kirurgi alene. Ved ekstra høy risiko prostatakreft fant vi noe høyere andel radikalopererte. Kirurgi ved høy risiko prostatakreft kan være et tilbud til enkelte, godt informerte pasienter, som ledd i multimodal setting.
Bruk av seksuelle hjelpemidler etter radikal prostatektomi – hva rapporterer pasientene?
Seksuell dysfunksjon er vanlig etter radikal prostatektomi. I den postoperative oppfølgingen forskrives forskjellige hjelpemidler for å gjenvinne erektil funksjon. Eksempler på slike hjelpemidler er PDE5hemmere, intrakavernøs injeksjon, intraurethral behandling og vakuumpumpe. Det er uklart i hvor stor grad pasientene bruker disse hjelpemidlene, og om de oppleves som effektive.
Materiale og metode
Studien foregikk på de urologiske seksjonene i Telemark, Vestfold og Drammen sykehus fra 2017-2023. Pasienter med velfungerende ereksjon preoperativt ble fulgt opp med spørreskjemaer preoperativt. 6, 12 og 24 måneder etter radikal prostatektomi. Seksuell funksjon ble målt med Expanded Prostate Cancer Index Composite (EPIC-) 26. To anbefalte tilleggsspørsmål om seksuelle hjelpemidler ble brukt. Kliniske data ble hentet fra journal.
Resultat
Totalt 222 menn ble inkludert, og frafallet var 10-20% på de postoperative oppfølgingstidspunktene. Tolv prosent brukte seksuelle hjelpemidler allerede preoperativt, og popstoperativt brukte 66% hjelpemidler ved 6 mnd, 62% ved 12 mnd og 47% ved 24 mnd. PDE5-hemmere var mest brukt (81-89%), etterfulgt av vakuumpumpe (64-77%), intrakavernøs injeksjon (18-37%) og intraurethral behandling (6-9%). Vakuumpumpe og intrakavernøs injeksjon opplevdes som mest effektivt, og omtrent halvparten av de som hadde prøvd disse opplevde at de fungerte og brukte de regelmessig. Vedrørende tabletter var det 28% som oppgav effektivitet og regelmessig bruk ved 6 mnd, og dette økte til 40% ved 24 mnd.
Konklusjon
Bruken av seksuelle hjelpemidler er høyest 6 mnd etter radikal prostatektomi og synker deretter. Mange som bruker tabletter opplever ingen effekt av disse, spesielt i den tidlige oppfølgingen. De som bruker vakuumpumpe og intrakavernøs infeksjon rapporterer best effektivitet.
Pasienttilfredshet, anbefaling av behandlingen og anger 12 mnd etter gjennomført RALP
Johnson I, Eri LM, Qvigstad LF, Berge V
Urologisk avdeling, OUS
Bakgrunn
Valg av behandling er utfordrende for pasienter med lokalisert prostata cancer. Hensikten med studien er å undersøke pasienttilfredshet etter gjennomført RALP, om de vil anbefale behandlingen til andre samt om de angrer.
Material og metode
Data er innhentet fra forskningsregisteret for prostatakreft, OUS. Studien omfatter pasienter operert i perioden 2009-2021, unntatt for årene 2013-14 og 2019 da spørreskjema ikke ble sendt ut. Pasientene besvarte spørreskjema om livskvalitet preoperativt og 3, 12 og 36 mnd. postoperativt, samt grad av anger og anbefaling av denn behandlingen. I denne studien fra 12 mnd. etter operasjon omfatter svar på følgende spørsmål:
1: Samlet sett, hvor tilfreds er du med den behandlingen du har fått for din prostatakreft?
2: Ville du anbefale den behandling du har fått for prostatakreft til en venn i samme situasjon?
3: Angrer du på den behandlingen du har fått for prostatakreft, og ønsker at du hadde fått en annen behandling?
Multivariat logistisk regresjon er brukt for å undersøkes assosiasjon med relevante variabler.
Resultater
2294 pasienter var med i studien. Alle spørsmål ble besvart av 87% av pasientene. 1157 pasienter (58%) var meget tilfreds eller tilfreds, 606 pasienter (30%) var usikre. 1584 pasienter (80%) vil anbefale behandlingen. 1691 pasienter (85%) har aldri angret eller har for det meste ikke angret.
Ved testing av relevante variabler (seksual funksjon, vannlatingsplager, alder og partner) med multivariat logistisk regresjon fant vi følgende statistisk signifikante assosiasjoner: Tilfredshet er negativt assosiert med funksjonelle resultater som redusert seksual funksjon og økende vannlatingsplager, samt positivt assosiert med økende alder. Ønske om å anbefale behandlingen er negativt assosiert med redusert seksual funksjon og økende vannlatingsplager. Å ikke angre på behandlingen er også negativt assosiert med redusert seksual funksjon og økende vannlatingsplager, mens det er positivt assosiert med å ha partner.
Konklusjon
I vårt materiale var nedsatte funksjonelle resultater assosiert med mindre tilfredshet, mere anger og mindre anbefaling av behandling (RALP). For å forbedre disse resultatene må man arbeide bevisst med preoperativ pasientinformasjon og behandlingskvalitet.
Adverse Health OUTCOMES: Pad use, intercourse inability and quality of life three years after Radical Prostatectomy, compared with men in the general population: A study from the Cancer Registry of Norway.
Nilsson M 1,2, Aas K 2,3, Myklebust T.Å1,4, Gjelsvik Y.M 1, Johannesen T.B1*, Fosså S.D5*
1 Cancer Registry of Norway, Norwegian Institute of Public Health, Oslo, Norway
2 Faculty of Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway
3 Departement of Urology, Akershus University Hospital, Lørenskog, Norway
4 Department of Research, Møre and Romsdal Hospital Trust, Ålesund, Norway
5 National Advisory Unit on Late Effects after Cancer Treatment, Oslo University Hospital, Oslo, Norway
* Shared last authorship
Background
Contemporary population-based data on adverse health outcomes (AHOs) is needed, comparing prostatectomized prostate cancer (PCa) patients with age-similar men from the general population (Norms). The aim of this study was to compare selected AHOs (pad use, intercourse inability), related problems (bother) and quality of life (QoL) between PCa patients and Norms.
Methods
The Cancer Registry of Norway (CRN) provided data on PCa patients diagnosed in 2017-2019 and treated with radical prostatectomi (RP) who completed the EPIC-26 and EORTC-QLQ-C30 questionnaires 2448 months after surgery (n= 1501). The CRN also established a group of Norms (n=1894). The following dichotomized EPIC-26 outcomes were used: Urinary incontinence (Item#3); Pad use: Daily use of ≥1 pad. Quality of erections (Item#9); Intercourse inability: Erections not firm enough for intercourse, and Related bother (Item#4a/#12); Moderate/big problems. EORTC-QLQ-C30: Quality of life (Item#30); Global QoL: Good/ Fair: 5-7. Multivariable logistic regressions explored associations between selected covariates and outcomes.
Results
Overall, 41% of the patients reported pad use, vs. 5% in Norms. Intercourse inability: 84% (PCa) vs. 48% (Norms). Among pad users, 24% of patients described related bother and 25% in Norms. The prevalence of bother due to intercourse inability was 52% in patients, compared to 35% in Norms. In patients, increasing age and unilateral/ no nerve-sparing surgery were associated with increased use of pads and intercourse inability. Compared to Norms, more PCa patients experienced increased pad use, intercourse inability and related bother. Nevertheless, PCa patients were significantly associated with good/ fair QoL compared to Norms.
Conclusion
This study shows that PCa patients have increased prevalence and risk of pad use, intercourse inability and related bother, compared to Norms. Bother was less prevalent than impaired function, however more PCa patients experienced good/ fair QoL compared to Norms. As the only modifiable variable, bilateral nervesparing surgery reduced the risk of pad use and intercourse inability, highlighting the importance of this approach. Function and bother are different dimensions of urinary and sexual AHOs and must be reported separately. The findings from this study should be considered when counselling patients before RP.
The association between pre-diagnostic levels of psychological distress and adverse effects after radical prostatectomy
1 Department of Urology, Telemark Hospital Trust, Skien, Norway. 2 Institute of Clinical Medicine, Faculty of Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway. 3 Department of Surgery, Division of Urology, Vestre Viken Hospital Trust, Drammen, Norway. 4 Department of Registration, Cancer Registry Norway, Oslo, Norway. 5 Department of Research and Innovation, Møre and Romsdal Hospital Trust, Ålesund, Norway. 6 Department of Research and Innovation, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, Norway. 7 Department of Research, Telemark Hospital Trust, Skien, Norway. 8 Department of Urology, Vestfold Hospital Trust, Tønsberg, Norway. 9 Institute for Cancer Genomics and Informatics, Oslo University hospital, Oslo, Norway
Background
Urinary and sexual adverse effects can have a great impact on patients’ health related quality of life and outcome satisfaction after radical prostatectomy. Previous studies have indicated associations between adverse effects and psychological factors. In the present study we aimed to prospectively analyse the associations between pre-diagnostic levels of anxiety and depression (=distress) and patient-reported urinary and sexual adverse effects after radical prostatectomy in a population-based setting.
Patients and
Methods
At the three participating urological departments, men referred with a suspicion of prostate cancer were asked to fill out a questionnaire prior to prostate biopsy. Those who subsequently underwent radical prostatectomy were stratified into three distress groups according to their level of anxiety and depression. Additional questionnaires, including the EPIC-26 to measure adverse effects, were collected at 6 and 12 months postoperatively. Multivariable mixed models were estimated and post-hoc pairwise comparisons performed to explore differences in adverse effects between distress groups.
Results
A total of 416 men were included at baseline and of those, 365 (88%) returned questionnaires at 6 months and 360 (87%) at 12 months. Men with high distress at baseline had worse urinary incontinence domain score (58.9 vs 66.8, p=0.028), more urinary bother (64.7 vs. 73.6, p=0.04) and a higher risk of using incontinence pads (70.6% vs 54.2%, p=0.034) at 6 months than those with low distress. No difference was found in the sexual domain scores between distress groups postoperatively, but the high distress group expressed more sexual bother (24.9 vs. 37.5, p=0.015) and the intermediate group had a greater probability of using sexual medications or devices (63.8% vs 50.0%, p=0.015) than the low-distress group at 6 months. At 12 months scores generally improved slightly and differences between distress groups were less evident.
Conclusion
Men with higher levels of anxiety and depression before prostate biopsy have more urinary- and sexual adverse effects after radical prostatectomy. This should be considered both in treatment decision making and during follow-up after radical prostatectomy.
Selvrapportert generell helse og ADL/IADL-funksjon hos eldre prostatakreftoverlevere sammenlignet med matchede kontroller, en tverrsnittstudie
1 Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim; 2 Forskningssenter for aldersrelatert funksjonssvikt og sykdom (AFS), Sykehuset Innlandet, Ottestad; 3 Kreftavdeling og senter for lindrende behandling, Sykehuset Innlandet, Gjøvik/Lillehammer; 4 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo (UiO), Oslo; 5 Institutt for psykisk helse, NTNU, Trondheim; 6 Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen, Bergen; 7 HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU, Levanger; 8 Levanger sykehus, Helse Nord-Trøndelag, Levanger; 9 Institutt for klinisk medisin, Det medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo; 10 Avdeling for helsetjenesteforskning, Akershus Universitetssykehus, Lørenskog; 11 Institutionen för immunologi, genetik och patologi, Uppsala universitet, Uppsala; 12 Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU Gjøvik, Gjøvik; 13 Nasjonalt senter for aldring og helse, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg; 14 Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU, Trondheim; 15 Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim; 16 Geriatrisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo; 17 Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, OsloMet (Storbyuniversitetet), Oslo; 18 Urologisk seksjon, Sykehuset Innlandet, Hamar
Bakgrunn
Flere eldre menn gjennomgår radikal behandling for prostatakreft nå enn tidligere. Vi vet for lite om hvordan eldre prostatakreftoverlevere på sikt opplever sin helsetilstand og daglige funksjonsnivå. Dette er viktige opplysninger for å kunne tilby riktige helse- og rehabiliteringstjenester til denne gruppen.
Metode
Menn ≥70 år som i 2014-2018 mottok radikal behandling for prostatakreft ved Sykehuset Innlandet med robotassistert radikal prostatektomi (RALP) eller ekstern strålebehandling (EBRT) kombinert med androgen deprivasjonsterapi (ADT), ble i 2021 invitert til å delta i en tverrsnittstudie. Selvrapport generell helse, aktiviteter i dagliglivet (ADL), instrumentelle aktiviteter i dagliglivet (IADL), sosiodemografiske og medisinske opplysninger ble registrert. Alder og opplysninger om diagnose/behandling ble hentet fra elektronisk pasientjournal. Svarene ble gjennom regresjonsanalyser sammenlignet med svar fra matchede kontroller (3:1) hentet fra helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT4).
Resultat
233 av 345 (67.5%) besvarte spørreskjemaene. Gjennomsnittlig alder på studiepopulasjonen og kontrollgruppen (n=699) var 78.4 år. I studiepopulasjonen var 126 (54.1%) behandlet med RALP og 107 (44.9%) med EBRT, sistnevnte kombinert med ADT for 99 (92.5%). Gjennomsnittlig tid etter behandling var 55.4 måneder og 42 (18%) hadde fått klinisk tilbakefall.
Majoriteten av både studiepopulasjonen og kontrollgruppen opplevde sin generelle helse som «god» (58.7% vs. 62.7%) eller «veldig god» (11.2% vs. 6.8%), og de fleste var fullstendig selvhjulpne i ADL (95.6% vs. 96.3%) og IADL (82.6% vs. 81.9%). Bedømt med regresjonsmodeller justert for antall tilleggssykdommer, røykeanamnese og bosituasjon var det ingen forskjell i å være selvhjulpen i ADL og IADL. Generell helse var vesentlig lik bedømt med nominell regresjon, men det var noe høyere odds for «dårlig» (n=8) fremfor «god» (n=131) helse hos studiepopulasjonen sammenlignet med kontrollgruppen (n=9 for «dårlig» vs. n=427 for «god»).
Konklusjon
Vi fant at eldre prostatakreftoverlevere opplevde sin helse som god og stort sett var selvhjulpne i dagliglivets aktiviteter. Resultatene samsvarer med selvrapporterte opplysninger fra kontrollgruppen (samme alder/utdanningsnivå) fra HUNT4.
Fysisk funksjon hos eldre prostatakreftoverlevere sammenlignet
1 Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim; 2 Forskningssenter for aldersrelatert funksjonssvikt og sykdom (AFS), Sykehuset Innlandet, Ottestad; 3 Kreftavdeling og senter for lindrende behandling, Sykehuset Innlandet, Gjøvik/Lillehammer; 4 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo (UiO), Oslo; 5 Institutt for psykisk helse, NTNU, Trondheim; 6 Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen, Bergen; 7 HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU, Levanger; 8 Levanger sykehus, Helse Nord-Trøndelag, Levanger; 9 Institutt for klinisk medisin, Det medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo; 10 Avdeling for helsetjenesteforskning, Akershus Universitetssykehus, Lørenskog; 11 Institutionen för immunologi, genetik och patologi, Uppsala universitet, Uppsala; 12 Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU Gjøvik, Gjøvik; 13 Nasjonalt senter for aldring og helse, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg; 14 Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU, Trondheim; 15 Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim; 16 Geriatrisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo; 17 Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, OsloMet (Storbyuniversitetet), Oslo; 18 Urologisk seksjon, Sykehuset Innlandet, Hamar
Bakgrunn
Høy alder øker sårbarheten for redusert fysisk funksjon og dårligere helse etter kreftbehandling. Vi vet for lite om fysisk funksjon lang tid etter radikal prostatakreftbehandling hos eldre menn.
Metode
Menn ≥70 år (prostatakreftoverlevere) som i 2014-2018 mottok radikal behandling for prostatakreft ved Sykehuset Innlandet med robotassistert radikal prostatektomi (RALP) eller ekstern strålebehandling (EBRT) med eller uten androgen deprivasjonsterapi (ADT), ble 3-8 år senere invitert til testing av objektiv fysisk funksjon med Short Physical Performance Battery (SPPB), gripestyrke (Jamar dynamometer), ganghastighet (4 m gangtest) og ett-bens balansetest. Resultatene ble sammenlignet med matchede kontroller (3:1) hentet fra helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT4). Regresjonsanalyser ble utført for å justere for bosituasjon (alene eller med andre) og komorbiditet.
Resultat
185 pasienter ble inviterte til deltakelse og studiepopulasjonen utgjorde 109 kreftoverlevere (58.9%). Gjennomsnittlig alder var 78.3 år (78.2 år for kontrollgruppen (n=327)). Sekstisyv (61.5%) menn var behandlet med RALP og 42 (38.5%) med EBRT (kombinert med ADT for 38 (90.5%). Gjennomsnittlig tid etter behandling var 52.9 måneder.
Gjennomsnittlig (SD) SPPB skår for studiepopulasjonen og kontrollgruppen var 10.5 (2.0) vs. 10.6 (1.8), gripestyrke 38.6 (7.2) kg vs. 43.5 (9.4) kg, ganghastighet 1.0 (0.2) m/s vs. 1.0 (0.3) m/s og ett-bens balanse 11.8 (10.1) s vs. 14.6 (11.2) s. I regresjonsanalyser hadde studiepopulasjonen statistisk signifikant dårligere gripestyrke og ett-bens balanse enn kontrollgruppen.
Konklusjon
Både studiepopulasjonen og kontrollgruppen hadde relativt høyt funksjonsnivå. Det var noe dårligere gripestyrke og ett-bens balanse hos prostatakreftpasientene, men dette vurderes å ha usikker klinisk betydning.
Re-testing av teoretisk kunnskap i urologi ved in-service assessment til European board of urology
2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Testing av teoretisk kunnskap er nærmest fraværende i norsk spesialistutdanning. Norge er et av få land i Europa uten avsluttende eksamen i spesialistutdanningen. European Board of Urology (EBU), seksjonen for urologi av «UNION EUROPÉENNE DES MÉDECINS SPÉCIALISTES (UEMS)» arrangerer årlig en avsluttende eksamen (FEBU) for spesialister utdannet i Europa. Som forberedelse til denne eksamen, arrangerer EBU også «In-service Assessment (ISA)» som tester urologisk kunnskap hos leger i spesialisering. ISA er en online eksamen på 2 timer og består av ca 100 spørsmål som dekker et bredt spektrum av urologien. Deltagerne kan ta testen i løpet av en uke og får etterpå meddelt antall riktig besvarte spørsmål. Man får også anledning å gå gjennom sin besvarelse på nytt med en forklaring for de korrekte svarene. Vår avdeling har i år deltatt i ISA for andre gang.
Metode
21 leger (overleger og leger i spesialisering) gjennomførte ISA i 2024..
Resultat
Totalt deltok 881 leger i Europa. Totalskår i Europa rangerte mellom 0 og 98. Ved vår avdeling var laveste skår 49 og høyeste 74. Gjennomsnittlig skår ved vår avdeling var 63 og 63 blant alle deltagerne i Europa. Gjennomsnittsskår for spesialister var 65 (52-73) og 58 (49-74) for ikke-spesialister. Elleve spesialister ved vår avdeling har gjennomført ISA to ganger uten signifikant endring (gjennomsnitt 64% i 2023 vs 65% i 2024, individuelt -8 til +7 %poeng)
Konklusjon
Deltagelsen i ISA gir en direkte tilbakemelding om teoretisk kunnskap i urologi. Resultatene avdekker varierende kunnskapsnivå i enkelte kategorier som f.eks. «Functional Urology» som kan brukes i planlegging av internundervisning.
Face-q skin cancer – nå tilgjengelig på norsk
Schive Ø1, Sætnan E1
1 Avdeling for plastisk og rekonstruktiv kirurgi, OUS
Bakgrunn
Pasientrapporterte utfallsmål (PROM) brukes i stadig økende grad i klinisk forskning. Dette er i tråd med Helse Sør-Øst sitt mål om å øke bruken av PROM. For pasienter som har blitt operert for hudkreft i ansiktet har det så langt ikke foreligget noe norskspråklig alternativ for dette.
Etter å ha tatt kontakt med Q-portfolio, et amerikansk selskap til tilbyr PROM til en rekke plastikkiurgiske pasientgrupper, fikk vi anlending til å oversette og validere FACE-Q Skin cancer til norsk. Skjemaet måler pasientrapporterte utfall hos pasienter som har blitt operert for hudkreft i ansiktet.
Metode
Prosessen fulgte Q-portfolio sine retningslinjer for oversettelse. Det engelske spørreskjemaet ble oversatt til norsk av to uavhengige oversettere, én profesjonell oversetter og én kliniker. De to oversettelsene ble deretter sammenlignet og det ble enighet om en norsk versjon. Den norske versjonen ble så oversatt tilbake til engelsk av en profesjonell oversetter, og deretter godkjent av Q-portfolio. Den norske oversettelsen kunne så valideres ved å utprøve denne på norskspråklige pasienter i den aktuelle pasientgruppen. Pasientenene fikk anledning til å komme med kommentarer til oversettelsen. På bakgrunn av dette kunne vi lage en validert endelig norsk versjon.
Resultat
Oversettelse og validering av FACE-Q Skin cancer til norsk er godkjent av Q-portfolio. Skjemaet består av syv deler: bekymringer for kreft, bekymringer for utseendet, vurdering av arr, tilfredshet med ansiktets utseende, tilfredshet med informasjon om utseende, adferd knyttet til solbeskyttelse og bivirkninger. Alle delene kan benyttes uavhengig av hverandre.
Konklusjon
Det foreligger nå et norsk alternativ for måling av pasientrapportert utfallsmål hos pasienter som har blitt operert for hudkreft i ansiktet. Dette kan være et nyttig verktøy for å kartlegge utfall hos den aktuelle pasientgruppen og i forbindelse med klinisk forskning.
Skyttergravsfot er en råtesykdom som ofte betraktes som tilhørende fortiden, men tilstanden beskrives allikevel med jevne mellomrom. Vi har mottatt og behandlet en ung mann med et alvorlig tilfelle av skyttergravsfot. Vi ønsket å forstå patogenesen bak tilstanden samt å se om vår behandlingsstrategi samsvarer med anbefalinger i eksisterende litteratur.
Metode
Gjennomgang av patogenese og behandlingsstrategier i eksisterende litteratur vedrørende tilstanden skyttergravsfot, og dets synonymer «immersion foot» og «non-freezing cold injury».
Resultat
Pasienten er en mann i 20-årene og flykning fra Ukraina, med nylig diagnostisert diabetes mellitus type 1. Han hadde brukt våte og kalde sokker i forsøk på å selvbehandle nevropatiske smerter i føttene, og presenterte klinikk forenlig med bilateral skyttergravsfot. Histologi viste dyp bakteriell infeksjon og subkutan nekrose som ved sirkulasjonsforstyrrelse, men angiografi påviste intakt makrosirkulasjon. Han ble behandlet med antibiotika, flere revisjoner og hudtransplantasjon, og behandlingen vurderes vellykket.
Gjennomgang av eksisterende litteratur viser at den mest etablerte teorien vedrørende patogenesen ved skyttergravsfot er at langvarig eksponering for fukt og kulde leder til ødem, destruksjon av mikrosirkulasjon og perifere nerver. Makrosirkulasjonen er beskrevet intakt. Ved alvorlige tilfeller utvikles vevsnekrose og sekundær bakteriell infeksjon. Behandling består primært av forebyggelse og begrensning av ytterligere vevsskade. Ved etablert skyttergravsfot er behandlingen antibiotika for infeksjon og kirurgisk revisjon av nekrose.
Konklusjon
Skyttergravsfot er en aktuell tilstand man fortsatt kan møte i klinikken og med dagens internasjonale forhold kan insidensen øke. I milde tilfeller kan tilstanden behandles konservativt, men ved etablert skyttergravsfot består behandlingen av kirurgisk revisjon til friskt vev, og amputasjon kan bli nødvendig. Tverrfaglig behandling er ofte beste tilnærming.
Behandling av komplekse midtlinjedefekter på ryggen – hva med «dead space»?
Antonsen BT1, Weum S2, de Weerd L3
1 Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø
2 Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN
3 Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN
Bakgrunn
Dype infeksjoner etter ryggkirurgi er en alvorlig komplikasjon. Defekten som etterlates er en tre-dimensjonal kavitet, som ofte inneholder fremmedlegemer grunnet implantasjon av spinalt osteosyntesemateriale. Det har vært et dogme innen rekonstruktiv kirurgi at slike defekter skal rekonstrueres med muskellapper. Vi utfordrer dette dogmet med å anvende en perforatorlapp basert på MDICAP (medial dorsal intercostal artery perforator).
Metode
Det ble gjennomført en retrospektiv kohortstudie med 18 pasienter. Alle pasientene hadde dype infeksjoner etter ryggkirurgi, og alle ble rekonstruert med en MDICAP-lapp. Det ble lagt særlig vekt på granskning av relevante radiologiske undersøkelser for å identifisere eventuelle kirurgiske dødrom postoperativt.
Resultat
Alle pasientene oppnådde tilfredsstillende estetiske og funksjonelle resultater etter behandlingen. Ingen hadde tilbakefall av dype infeksjoner. Den gjennomsnittlige oppfølgingstiden for pasientene var 64 måneder (3-384). Hos de 16 pasientene der postoperativ bildediagnostikk ble utført, var det ikke mulig å påvise kirurgisk dødrom.
Konklusjon
MDICAP-lappen er et fullverdig alternativ til muskellapper for rekonstruksjon av komplekse defekter i bakre midtlinje oppstått som følge av postoperative infeksjoner etter ryggkirurgi. Det ble ikke påvist kirurgisk dødrom ved gjennomgang av radiologiske undersøkelser gjort i det postoperative forløpet. Dette utfordrer dogmet om at muskellapper må benyttes i slik rekonstruksjon, og at kirurgisk dødrom må fylles intraoperativt.
Gjenbruk av egen hud ved akutt, suprafasciell, degloverende blødning hos multisyk pasient
Wester T1
1 Kirurgisk avdeling, Nordlandssykehuset, Bodø
Bakgrunn
Fullhudsskader på hud, forårsaket av traume, blødning eller trykk, behandles ofte med gjentatte revisjoner før rekonstruksjon utføres. Kan man forsere behandlingsforløpet?
Pasienten
En multisyk, noe oppegående, kvinne på 72 år ble innlagt på infeksjonsmedisinsk avdeling for en Staph. aureus endokarditt med septiske embolier til sentralnervesystemet. Hun ble behandlet med benzylpenicillin etter resistensbestemmelse og ble vurdert som ikke-operabel ved UNN. Som følge av påvist lungeemboli, ble det startet Fragmin 5000 IE x 2. HLR minus.
Aktuelt/Behandling
Under innleggelsen utviklet hun uten kjent trauma, bullae på begge legger. Disse områdene gikk etter hvert i fullhudsnekrose og ble revidert flere ganger på operasjonsstua før de ble delhudstranplantert. Tre uker etter den første hudtransplantasjonen, fikk hun akutte, sterke smerter i begge legger. På operasjonsavdelingen så man bilateral “degloving” fra kne til ankel. All hud, bortsett fra områder som allerede var transplantert, var helt løsnet fra fascien. Dette var forårsaket av akutt blødning av ukjent årsak. Det var begynnende misfarging, men ikke klinisk mistanke om infeksjon i hud. All løs hud ble derfor fjernet, fettvev trimmet vekk, meshet 1:1,5 og transplantert rett på fascien/periost.
Resultat
Ved avbuttonering på tredje postoperative dag hadde all huden festet seg. Små restdefekter ble delhudstranplantert fem uker senere. Etter ytterligere tre uker, var alt tilhelet. Hun var da på rehabilitering og kunne gå 50-100 meter med prekestol.
Diskusjon
Til tross for svært dårlig almenntilstand (Lav Hb, albumin 9 g/L), festet huden seg ved alle transplantasjonene. Dette passer godt med tidligere erfaringer. Med god revisjon og sirkulert vev, kan man transplantere samtidig som man gjør første revisjon. Ved å gjenbruke hud som ellers ikke vil overleve, lager man ingen nye sår (donorsteder) som potensielt kan bli infiserte. Rasjonalet bak tidlig utpakking, er at huden etter 2-3 dager har festet seg nok, og at man kan unngå at en infeksjon tilkommer og ødelegger transplantatet.
Konklusjon:
Ved bløtdelsskader, der man ikke forventer at fortsatt viabel hud vil feste seg/overleve, kan denne trimmes til et fullhudstransplantat allerede ved første operasjon. Pasient og pårørende har samtykket til presentasjon.
Subkutan gjennomskylling med tumoscens forhindrer vevsskade ved ektravasering av cytostatika
Nordgaard H1, Ausen K1
1 Plastikkirurgisk seksjon, St. Olavs hospital
Bakgrunn
Ekstravasering av cytostatika er en onkologisk akuttsituasjon. Lekkasje av cytostatika kan resultere i alt fra lokal vevsirritasjon til alvorlige vevsnekroser. Alvorligheten av vevsskaden bestemmes av type og mengde cytostatika som har havnet ekstravasalt, samt tiden det tar før behandlingen settes i gang. Rask behandling kan hindre utvikling av alvorlige nekroser.
For noen typer cytostatika finnes spesifikk antidot. Publiserte metoder fokuserer ellers mye på lindrende behandling. Vi skal presentere en metode med subkutan injisering av tumescens i vevet omkring lekkasjen som vil fortynne og vaske ut toksiske stoffene.
Metode
Dersom det er mistanke om eller det oppdages at infusjonen av cytostatika har gått ekstravasalt, tar ansvarlig lege/onkolog kontakt med plastikkirurg, som umiddelbart tar med seg utstyr til injisering av tumescens. Vevet fylles med tumescens og man lager multiple små incisjoner med skalpell over oppfyllingen slik at væsken renner ut igjen. Mengden tumescens som injiseres er avhengig av lokalisasjon av lekkasjen.
Konklusjon
Vi har gode erfaringer med bruk av tumescens som forebyggende behandling mot vevsnekrose ved ekstravasering av cytostatika. Denne metoden bør være allment kjent for både onkologer og plastikkirurger og bør være en alternativ ø-hjelpsprosedyre ved ekstravasering av cytostatika ved kreftklinikker.
Utvikling og uttesting av e-læringskurs i plastikkirurgi
1 Avdeling for Plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus (OUS).
2 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO)
Bakgrunn
Basale kirurgiske ferdigheter er en essensiell del av medisinstudiet som det forventes at man behersker etter endt studie. Gjennom studiet får man trening på slike ferdigheter gjennom gruppeundervisning, kurs og praksis. Det er et stort behov for undervisningsmateriale studentene kan støtte seg til som forberedelser før kurs eller oppfriskning av kunnskap i etterkant av kurs. Målet med prosjektet var å utarbeide en e-læringsressurs innen basale kirurgiske ferdigheter basert på læringsmålene til Universitetet i Oslo. Dette kurset kan supplere undervisningen og bidra til økt læringsutbytte av praktiske kurs og gi studentene en kognitiv innlæring av prosedyrene. Nettressursen var ikke ment å erstatte praktisk kurs, men som et supplement til undervisningen og et verktøy å støtte seg på.
Metode
Første del av prosjektet gikk ut på å utvikle selve e-læringskurset. Det ble utviklet pedagogisk tekst av teorideler, videoer, utstyrslister, steg-for-steg med illustrasjoner og repeterende øvingsoppgaver. Kurset er delt opp følgende deler: introduksjon, instrumenter, lokalanestesi, knuter, suturer og fjerning av hudlesjon. Hver del har flere tema og avsluttes med øvingsoppgaver. Det ble gjennomført en uttesting av e-læringen på to forskjellige studentgrupper (uerfaren og mer erfaren) for evaluering av brukervennlighet, nyttighet og forbedring. Begge gruppene ble bedt om å gjennomføre e-læringen i forkant av et fysisk kurs og deretter bedt om å svare på et anonymisert spørreskjema i etterkant.
Resultat
Studentene rapporterte at nettressursen var nyttig og var fornøyde med læringsutbyttet etter å ha deltatt i vurderingen.
Konklusjon
Basert på resultatene og de kvantitative tilbakemeldingene fikk vi en indikasjon på at studentene som gjennomførte e-læringen så på den som nyttig og er fornøyde med dens form og innhold, samt læringsutbyttet.
Link til e-læringen: https://studmed.uio.no/elaring/fag/kirurgi/basal_kirurgisk_teknikk/#/
Norsk omsetjing, kulturell validering og digital implementering av CARe Burn Scales: brannskadespesifikke pasientrapporterte resultatmål (PROMs) i det norske brannskaderegisteret
7 Region Västra Götaland, Verksamhet Plastikkirurgi, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Gøteborg
Bakgrunn
Å måle pasientar sin opplevde helserelaterte livskvalitet har vorte ein integrert del av moderne medisinsk behandling. For å kunne gjere dette, ynskte Norsk Brannskaderegister (NBR) å implementere brannskadespesifikke elektroniske pasientrapporterte resultatmål (ePROMs). Målet med denne studien var å omsetje og kulturelt validere CARe Burn Scales (vaksen-, ungdoms-, barne- og foreldreskalaer) til norsk. Til slutt ynskte vi å digitalt implementere desse versjonane i NBR.
Materiale og metode
Omsetjingsprosessen følgde retningslinene frå International Society for Pharmacoeconomics and Outcomes Research (ISPOR). Framover- og tilbakeomsetjingar samt ekspertmøte i samarbeid med dei opprinnelege utviklarane av skalaene vart gjennomførte. Pilotutprøving og kognitive debriefing-intervju med ti pasientar (testing av innhaldsvaliditet, tolkbarheit og krysskulturell validitet) vart utført. Alle skjema har vorte digitaliserte og er no integrert i NBR. Seks hundre tidlegare pasientar vert no invitert til å fylle ut dei nyomsette skjemaa for å fullføre valideringa av dei norske omsetjingane.
Resultat
Ekspertmøtet etter framoveromsetjingane resulterte i fleire mindre språkendringar og harmoniseringar. Etter tilbakeomsetjingane vart 27 mindre endringar utført. Dei kognitive debriefing-intervjua førte ikkje til nokon tekstlege endringar. Digitaliseringa og integreringa av skjemaa i NBR er fullført og vil vert presentert på haustmøtet.
Konklusjon
CARe Burn Scales er omsett og implementerte som ePROMs i Norsk Brannskaderegister.
Kritisk vurdering av “ein dag per prosent”-regelen – Ein registerbasert observasjonsstudie av brannskadar behandla ved Brannskadeavdelinga 2000-22
7 Region Västra Götaland, Verksamhet Plastikkirurgi, Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Gøteborg
Bakgrunn
”Ein dag per prosent”-regelen seier at for brannskadepasientar kan ein vente éin dag på sjukehus for kvar prosent av kroppsoverflata som er brent. Målet med denne studien var å teste den prediktive verdien av ”ein dag per prosent”-regelen.
Materiale og metode
Studien er ein registerbasert observasjonsstudie av alle brannskadar innlagt ved Brannskadeavdelinga, Haukeland universitetssjukehus 2000-22. Alle born og vaksne som vart innlagde og aktivt behandla i denne perioden, vart inkluderte (2269 pasientar). Pasientar som fekk palliativ behandling vart ekskluderte (n=55). Alder ved skade, kjønn, år for innlegging, LOS (lengde på opphald), %TBSA (total kroppsoverflate som er brent), utskriven levande/død, og palliativ behandling: ja/nei vart henta ut frå registeret. For å estimere kvantilane av LOS/%TBSA som ein funksjon av %TBSA, nytta ein kvantilregresjon.
Resultat
Median LOS/%TBSA var nær 1,0 for pasientar med skadar ≥15 %TBSA. For skadar <15 %TBSA, var median LOS/%TBSA over 1,0, og denne verdien auka etter kvart som skadeomfanget vart mindre. Born hadde ein lågare median LOS/%TBSA enn vaksne og ein verdi under 1,0 for skadar på 15-30 %TBSA. Når overlevande og ikkje-overlevande vart samanlikna, vart det funne ein høgare median LOS/%TBSA for overlevande med skadar > 60 %TBSA. Kvantilregresjonsanalysen avdekte eit betydeleg sprik i estimerte verdiar, spesielt for mindre skadar, både for vaksne og born.
Konklusjon
Den prediktive verdien av ”ein dag per prosent”-regelen er svært låg når ein vurderer individuelle pasientar. Det ser også ut til å vere mange fallgruver om regelen vert nytta som eit mål på institusjonen sin effektivitet eller ved samanlikning av ulike institusjonar.
Topikal bruk av traneksamsyre og effekt på kirurgiske komplikasjoner
– oppstart av to multisenterstudier ved offentlige plastikkirurgiske avdelinger
Ausen K1,2
1 Seksjon for plastikkirurgi, Kirurgisk klinikk. St Olavs Hospital.
2 Institutt for Klinisk og Molekylær Medisin, NTNU
Bakgrunn
Topikal bruk av traneksamsyre er off-label, dvs en ikke-godkjent administrasjonsform. Tidligere forskning har dokumentert redusert blødningsvolum ved bruk av traneksamsyre på sårflaten, og vi har postulert at antall reblødninger reduseres. Imidlertid vet vi ikke om metoden kan ha negative bivirkninger som å øke antall sårrupturer, sårinfeksjon, seromdannelse eller tromboemboliske hendelser. Slike kirurgiske komplikasjoner er relativt sjeldne og det kreves et høyt antall pasienter for å kunne finne statistisk signifikante svar. Multisenterstudier i Norge og Skandinavia kan gi et høyt nok antall pasienter til å avklare hvorvidt topikal administrasjon av traneksamsyre er en trygg metode som kan formelt godkjennes, og to slike studier initieres fra traneksamsyremiljøet i Trondheim. Vi ønsker med denne presentasjonen å forklare studiedesignet for hvert av studiene.
Metode
En retrospektiv studie med registrering av kirurgiske komplikasjoner ved buk- og brystinngrep i perioden før, under og etter innføring av topikal traneksamsyre er gjennomført ved St Olavs Hospital, og innsamling av materiale fra flere av landets avdelinger er under planlegging. Retrospektive studier har flere metodologiske svakheter og krever derfor høye pasienttall for å øke vitenskapelig troverdighet. TRANOPstudien er en randomisert placebokontrollert trippelblindet studie hvor avdelinger vil rekruttere pasienter som er villige til å få en randomisert studieampulle i stedet for kirurgens vanlige bruk av traneksamsyre. Studien startes opp ved St Olavs Hospital i oktober 2024 og skal utvides til å inkludere offentlige plastikkirurgiske avdelinger hvor topikal traneksamsyre brukes rutinemessig. Studien har fått finansiering fra KLINBEFORSK- Helseregionenes finansieringsordning for klinisk behandlingsforskning. Totalt planlegges inklusjon av 3000 pasienter, og inklusjon vil skje frem til 2028.
Resultater
De preliminære funnene fra retrospektiv gjennomgang av 1600 inngrep ved St Olavs presenteres. Begrensningene ved retrospektive analyser og planene videre presenteres.
Konklusjon
For robuste vitenskapelige funn trengs høye pasienttall i retrospektive studier, og tilstrekkelig statistisk styrke i prospektive studier. Vi håper på god oppslutning i det plastikkirurgiske miljøet slik at disse studiene kan gi svar som resulterer i internasjonal godkjenning av topikal bruk av traneksamsyre.
Plastikkirurgiske erfaringer fra medical evacuation (MEDEVAC) pasienter fra Ukraina
Fuglesteg I1, Mesic H1
1 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Klinikk for Kirurgi og Spesialisert Medisin, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Norge har bistått i behandlingen av krigsskadede fra Ukraina siden krigen i Ukraina startet februar 2022. Transporten og koordineringen av disse pasientene har blitt organisert gjennom EU for å lette byrden til det Ukrainske helsevesenet. Fra januar 2023 ble det opprettet en egen Medical Evacuation (MEDEVAC) post på Ullevål Sykehus. Pasientene vi mottar har utfordrende skader og krever kompleks tilnærming.
Metode
Pasientene blir screenet ved ankomst og innlagt MEDEVAC posten. Behandlingen av pasientene er et samarbeidsprosjekt mellom ortopeder, infeksjonsmedisinere, mikrobiologer og plastikkirurger. Det er to dedikerte ortopeder og to plastikkirurger i dette prosjektet. I tillegg er det behov for sosialarbeidere, psykiatere, ernæringsfysiologer, tolketjeneste og rehabilitering. Det kreves multiple revisjoner av skadene før plastikkirurgiske dekningsprosedyrer kan utføres. Pasientene må isoleres for å hindre spredning av multiresistente bakterier.
Resultat
Vi har mottatt 50 pasienter på ett år. Det har kommet inntil tre pasienter hver uke. Circa 40 % trenger plastikkirurgiske dekningsprosedyrer. Tid fra skadetidspunkt til ankomst er 46-302 dager, gjennomsnitt 122 dager. Antall debridement per pasient 1-19. Tid fra ankomst til rekonstruksjon er 15-161 dager, gjennomsnitt 66 dager. Tid fra skade til rekonstruksjon 60-414 dager, gjennomsnitt 189 dager.
Konklusjon
Kompleksiteten i behandlingen av krigsskadede pasienter krever multidisiplinært samarbeid. Vår erfaring er at sentralisering av disse pasientene er nødvendig for å optimalisere pasienten, kirurgien og utfallet. Det er viktig å opparbeide seg erfaringer og kunnskap om krigskirurgi for å kunne møte mulige utfordringer i fremtiden.
Rekonstruksjon av underekstremitetsskader hos ukrainske krigsofre gjennom medical evacuation
program (MEDEVAC)
Mesic H1, Fuglesteg IK1
1 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Klinikk for Kirurgi og Spesialisert Medisin, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Pasienter som blir overflyttet fra Ukraina til Norge gjennom Medevac programmet, har fått påbegynt sin Pasienter som blir overflyttet fra Ukraina til Norge gjennom Medevac programmet, har fått påbegynt sin behandling i Ukraina. De blir overflyttet på grunn av skadenes omfang og et overbelastet lokalt helsevesen, men dette fører til forsinkelse i behandlingen og gir utfordringer i videre forløp.
Metode
Vi presenterer resultat fra underekstremitetsrekonstruksjon av MEDEVAC pasienter rekonstruert ved vår avdeling i løpet av en ettårsperiode. Pasientene blir innlagt MEDEVAC posten ved ankomst og overflyttet til avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi når de er klare for rekonstruksjon.
Resultat
Vi har rekonstruert 16 pasienter med underekstremitetsskader på ett år. Alle menn, gjennomsnittsalder 39 år. Skadene krevde rekonstruksjon med frie lapper. Det ble benyttet ALT lapp i 10 tilfeller, scapular lapp i fire tilfeller, lyskelapp i ett tilfelle og latissmus dorsi muskel i ett tilfelle. Det var ett tilfelle av tap av lapp. Alle åpne og infiserte tibiafrakturer, med store segmentale bentap ble behandlet med Masquelet-teknikk (7/16).
Konklusjon
Skadeomfanget til ikke-dødlige ekstremitetsskader kan framstå overveldende og blir ekstra ille når det er gitt utilstrekkelig initial behandling. Seriedebridement, antibiotika og autolog rekonstruksjon med frie- og stilkede lapper er fortsatt bærebjelken i behandlingen.
A patient with cosmetic submuscular breast implants - how to avoid animation deformity after mastectomy. A case study
Korvald, C. MD, dr. med.1
1 Department of Plastic and Reconstructive surgery, Oslo university Hospital
Introduction
A submuscular cosmetic breast implant may be a challenge to the reconstructive surgeon when mastectomy is indicated. However, the cosmetic implant is almost never totally submuscular. Thus, the capsule below and lateral to the pectoral muscle may be raised as a flap attached to the pectoral border.
Materials and methods
A woman (36 years old) with submuscular implants needed a left skin-sparing mastectomy for DCIS. After mastectomy the implant was removed through an incision in the inframammary fold and extended upward laterally. The capsular flap was folded over the pectoralis muscle and sewn on top of the muscle covering the medial and upper footprint, providing volume and a smooth surface towards the skin/fat pocket. A vicryl mesh was sewn to the pectoral border to replace the capsular flap securing an implant replaced in the subpectoral space.
Results
Nice shape and symmetry were obtained with padding over the upper medial breast. Minimal animation deformity was seen. There is no sign of adherence of fat/skin to the muscle. Unfortunately, due to minimally involved anterior margins, she received post mastectomy radiotherapy (PMRT). Five months after PMRT the breast is still soft and has kept its nice shape and symmetry.
Conclusion
Only one case in this material. However, this is a simple and quick method to provide volume and nonadhering surface to the upper medial part of the breast when mastectomy is performed in patients who already have submuscular breast implants. The method may limit the need for later correction with lipofilling.
The Shamrock pattern ALT flap for cup-shaped orbital reconstruction - a 3D assisted technique
Sandberg LJM1,2
1 Avdelningen för Plastikk kirurgi Karolinska Universitets Sjukhus, Stockholm
Reconstructing a concave, open cavity orbita, allowing proper use of orbital prostheses, can be a challenge, especially in large defects that also involve surrounding periorbital soft tissues, the forehead or the cheek.
Methods
This is an innovation report presenting a novel version of an ALT flap, with a trilobar shamrock pattern. A 3D cranial model was used pre-ischemically to provide bespoke design, assembly and cut-as-you-gothinning of periorbital soft tissue.
Results
A 62-year-old male with a large SCC infiltrating the eyebrow, upper eyelid, and ocular muscles needed exenteration and coverage. No bony resection was needed. The patient wished for a periorbital prosthetic. The ALT flap was raised on the B perforator using a Shamrock shaped mold. The thinning and flap assembly was performed at the thigh, before ischemia time started, using a 3D printed skull model. A concave funneland cup-shape was created by opposing the bilobed inferior edge of the flap.
Conclusion
The use of the trilobar Shamrock pattern applied to an ALT flap and a 3D-printed facial skeletal model allows the creation of a bespoke cup-shape that will permit the use of a periorbital prosthetic, even in large defects. For defects that involve the cheek rather than the forehead, the same pattern can be applied in an inverted fashion. For smaller defects involving only the orbital cavity, a smaller bilobar pattern can be used.
The abstract has been accepted to be published in PRSGO.
Heavy flap syndrome – Cerebral compression in soft-tissue-onlyreconstruction of the cranium and scalp
Sandberg LJM1,2 MD FACS FEBOPRAS PhD
1 Avdelningen för Plastikk kirurgi Karolinska Universitets Sjukhus, Stockholm
2 Avdeling for Plastikk kirurgi Akershus Universitets Sykehus, Oslo
Background
Under hostile circumstances, such as chronic infection and previous radiation, immediate cranioplasty reconstruction is best avoided. Suboptimal cerebral protection and cosmesis are limitations with soft-tissueonly-reconstruction. Loss of intracranial domain with cerebral compression and neurological deficits may also rarely occur, as in our case.
Method
This is a case-report describing a new rare and likely underdiagnosed state/syndrome in patients
Results
We report a parieto-frontal craniotomy for a meningioma, with multiple recurrences and previous radiation. The cranioplasty was debrided, leaving a 93 mm full thickness defect. A muscle-only latissimus dorsi freeflap reconstruction was performed. The patient had a slow recovery that was originally attributed to old age. After 11 months a spastic paralysis of the contralateral arm developed. Symptoms were worse in the upright position and worsened over the day, with reversal of symptoms overnight. The patient was assumed to have heavy flap syndrome (HFS), which was confirmed by the rapid reversal of symptoms after flap elevation and placement of a protective titanium mesh.
Conclusion
A slow recovery in a soft-tissue-only-reconstruction of a substantial, superior cranial vault defect (>7cm or >50%), even without focal neurological symptoms, should alert the surgeon of a heavy flap syndrome. The syndrome may occur months after reconstruction and is easily and rapidly reversible. Urgent treatment is imperative once it is diagnosed. Early staged cranioplasty, once the hostile circumstances have been dealt with, should be a part of the original plan, even in older and frail patients with soft-tissue onlyreconstruction. Preventative measures should also be considered during preoperative planning of large full thickness defects of the skull.
Kongenital Kutan Aplasi i hoderegionen
Morken B1, Vindenes HB1, Stuedal C1
1 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet
Bakgrunn
Kongenital kutan aplasi er en svært sjelden medfødt tilstand preget av fokalt eller utbredt fravær av hud og subkutant vev på deler av kroppen ved fødsel. 70-90% av tilfellene oppstår i hodebunnen, og ved alvorlige tilfeller kan defekten også innbefatte manglende skalleben og dura. De affiserte områdene hos den nyfødte behandles oftest konservativt og tilheler over tid, men kan etterlate seg store hårløse arrpartier i skalpen. Den primære oppfølgingen er i regi av nevrokirurgisk avdeling. Når pasienten blir eldre kan det være behov for plastikkirurgisk rekonstruksjon i form av eksisjon av det hårløse partiet og dekning med lokale lapper og/-eller ekspandering av behåret skalp.
Materiale og metode
Vi har sett på forekomst og behandling av medfødt kutan aplasi i hoderegionen de siste ti år ved Rikshospitalet ved hjelp av Medinsight database over craniofaciale tilstander. Vi presenterer en kasuistikk som beskriver behandlingsforløpet og resultatet etter bruk av ekspanderproteser som ledd i rekonstruksjonen hos en fem år gammel gutt.
Resultater
På Rikshospitalet har vi i perioden 2013-2024 registrert syv pasienter med kongenital kutan aplasi i hoderegionen. Den eldste pasienten er 11 år, den yngste er fem år. En pasient er nylig rekonstruert ved plastikkirurgisk avdeling, og en pasient venter på operativ vurdering av rekonstruksjon. En pasient ble operert og lukket direkte av nevrokirurg. Fire pasienter er enda ikke henvist eller vurdert av plastikkirurg.
Konklusjon
Medfødt kutan aplasi i hoderegionen kan være omfattende med større områder med tap av hud, skalleben og dura. Primærbehandlingen er oftest konservativ og innebærer sårstell og sekundær tilheling, både av bløtvev og skjelett. Sekundært kan det resultere i større hårløse arrområder i skalpen som krever rekonstruksjon for å reetablere behåret skalp og hårlinjer. Metode og tidspunkt for rekonstruksjonen er individuell ut fra omfang, modenhet og samarbeidsvilje hos pasienten, men kan vurderes før skolestart/tidlig skolealder.
Store lymfatiske malformasjoner i hode- halsregionen
Morken B1, Tahri J1, Bjark T1, Stuedal C1
1 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet
Bakgrunn
Medfødte store lymfatiske malformasjoner i hode-halsregionen er sjeldne og ofte komplekse anomalier som i hovedsak presenterer seg ved fødsel eller innen første leveår. Omfattende lymfangiomer lokalisert til kjeve, munnhule, svelg og halsområdet kan true luftveiene, hindre matinntak og senere utvikling av kjever og tenner, samt språkutvikling. Pasientene følges og behandles av vaskulært team og eventuelt craniofacialt team på Rikshospitalet. De aktuelle behandlingsmodalitetene er skleroterapi, medikamentell behandling og kirurgi. Den kirurgiske behandlingen kan være svært utfordrende og vil belyses nærmere.
Materiale og metode
Vi har sett på forekomst og behandling av store lymfatiske malformasjoner i hode-halsregionen hos barn født i Norge de siste to årene basert på vårt kvalitetsregister for vaskulære anomalier på Rikshospitalet. Vi gir en oversikt over de forskjellige behandlingsmodalitetene som finnes og presenterer pasienteksempler.
Resultater
Det er registrert 13 barn med store lymfatiske malformasjoner i hode-halsregionen fra 2022-2024. Vi har sett på demografiske data, andre assosierte tilstander, behandling og komplikasjoner. Seks pasienter har blitt behandlet kirurgisk med debulking og justering av overskuddsvev med mål om å opprettholde facialisfunksjon og mimisk muskulatur i ansiktet. Syv pasienter har blitt behandlet medikamentelt og/eller med skleroterapi.
Konklusjon
Pasienter med store medfødte lymfatiske malformasjoner i hode-halsregionen behandles i multidisiplinære team på Rikshospitalet. Malformasjonene involverer i sitt vekstmønster alle anatomiske strukturer og radikal kirurgi vil medføre betydelig tap av mimisk funksjon og gi et dårlig estetisk resultat. Grunnet stor residivfare trenger pasientene oftest flere operasjoner. Det utvikles stadig ny aktuell medikamentell- og intervensjonsradiologisk behandling, som enten brukes alene eller adjuvant til kirurgi for å optimalisere behandlingsresultatet.
Treatment and criteria of diastasis recti in public hospitals
Ilic S1
1 Plastic surgery department Telemark Sykehuset, Skien Sykehuset
Background
There is no international consensus on the treatment of diastasis of the recti abdominus muscle (DRAM). Most procedures are performed during abdominoplasty or for cosmetic reasons and are consequently not covered by the public healthcare system in Norway. The goal of this presentation is to provide an updated review of the criteria and surgical treatment of diastasis of the recti abdominus muscle in public hospitals in Norway.
Methods
According to a literature search and review there are no clear criteria for DRAM treatments in public hospitals around the world. There are no recommendations as to whether laparoscopy or open surgery gives better results. In accordance with national Norwegian guidelines, the limit for such an operation to be covered by the public sector is 7 cm with significant protrusion of the abdominal wall, which is relatively rare.
Results
There are few studies on DRAM in general, and it is therefore difficult to conclude what is the best way to treat DRAM. Per now there are no differences in postoperative complication between laparoscopy and open surgery. An increasing number of referrals are being canceled in public practice with patients with pronounced complaints due to persistent guidelines for rectus diastasis. Current guidelines cause uncertainty for the patient and healthcare providers alike.
Conclusions
Functional disability related to DRAM falls under the responsibility of the public healthcare system and substantial regional differences in access to DRAM surgery have been identified. Since there is a lack of evidence why the 7cm is the limit for surgery? Reassessment of guidelines.
Erfaringer med Fausto Viterbos teknikk for øyebrynsløft «gliding brow lift» samt forslag til alternative instrumenter
En andel av pasientene med overskuddshud på øyelokk har i tillegg behandlingskrevende øyebrynsptose. Dersom øyebrynets plassering er veldig lavt, kan dette umuliggjøre øyelokksplastikk alene. I slike tilfeller trengs ofte en kombinasjon av øyebrynsløft og øyelokksplasikk. Viterbo et al. har publisert teknikken «Gliding brow lift» (GBL). Operasjonen gir skjulte arr bak hårlinje på bare 3-5mm lengde. Hverken endoskopi eller narkose er nødvendig. Under tumescens teknikk tillates full underminering av hele pannens hud inkludert øyebrynene, samt hud lateralt for øyet til nedenfor arcus zygomaticus. Teknikken gir mulighet til nøyaktig plassering og forming av øyebrynene. Ytre 4.0 nylon suturer plasseres gjennom bryn til frontalismuskel for å sikre posisjon. I tillegg settes multiple slike suturer i rekker for å forhindre hematom (hemostatisk nett). Viterbo et al. utfører operasjonen med instrumenter de selv har vært med å utforme og produsere, og som ikke var lett tilgjengelig i min praksis. Her presenteres mine erfaringer i bruk av teknikken. I tillegg fremmes forslag om alternativt utstyr jeg vurderer er tilgjengelig ved de fleste norske sykehus.
Metode
Kirurgisk utstyr som visuelt ligner på Viterbo et al. sitt foreslåtte utstyr ble gjennomgått preoperativt med fagansvarlig sykepleier. Aktuelle instrumenter ble utvalgt for utprøving. To pasienter med øyebrynsptose ble operert med «Gliding brow lift» teknikk. Operasjonene ble utført i narkose under antibiotikaprofylakse med cefazolin 2 gram. Subkutan infiltrasjon ble gjort med Xylocain med adrenalin 5mg/ml med 5 mikrogram adrenalin, 20 ml tynnet ut med 50 ml saltvann. Underminering ble utført i subkutant sjikt. Utvalgt utstyr ble prøvet og vurdert subjektivt mhp. egnethet. «Hemostatisk nett» teknikk ble utført og disse suturene ble fjernet postoperativt etter to døgn. Øyelokksplastikk ble utført etter synlig hevelse var bedret. Resultatene ble vurdert av operatør.
Resultat
Teknikken ga god effekt på øyebrynsløft og optimaliserte også resultatet på utført øyelokksplastikk. Det var også store estetiske forbedringer på området lateralt for orbita. Hemostatisk nett var lett å utføre og bidro til presis plassering og forming av øyebrynene. Begge pasienter oppga å være fornøyde med resultatet. Vanlig kirurgisk utstyr tilgengelig ved de fleste sykehus er adekvat for å utføre slike inngrep. Femurproteseinnsetter, olivenkrone, buet periostavløser og butt disseksjonssaks var de mest anvendelige instrumentene.
Konklusjon
«Gliding brow lift» teknikken kan være et anvendelig alternativ til andre teknikker for øyebrynsløft hos pasienter med ønske om å unngå synlige arr. Teknikken synes å være særlig godt egnet hos pasienter med mye løs hud lateralt for orbita eller glabella området ettersom lateral oppstramming i stor grad også er mulig samtidig med elevasjon og forming av brynet.
Mulig reaksjon på lokalanestesi ved lipødemkirurgi – en kasuistikk
Rodríguez Standal I1, Hegard W1, Edvardsen F2
1 Seksjon for hånd-, Plastikk- og rekonstruktiv Kirurgi, Sykehuset Telemark HF
2 Avdeling for Klinisk Farmakologi, St. Olavs hospital
Bakgrunn
I et av våre pasientforløp i forbindelse med den pågående nasjonale lipødemstudien, gjorde vi oss noen erfaringer som vi beskriver i teksten under.
Pasientbeskrivelse
Pasienten er en kvinne i 30-årene. I forbindelse med en tidligere tonsillektomi opplevde hun suboptimal postoperativ smertelindring av tramadol. I etterkant av dette ble det utført CYP-genotyping. Pasientens påviste variant av CYP2D6 ble tolket som forklaring på den reduserte effekten av tramadol. Hos oss ble det gjennomført fettsuging fra lår og legger, fordelt på to seanser med WAL-metode. I studien benyttes standardiserte væskeløsninger. Infiltrasjonsløsning: 1000 ml natriumkloridløsning (0,9 mg/ml), 50 ml lidokainløsning (10 mg/ml), 50 ml ropivakainløsning (2 mg/ml), 1 ml adrenalinløsning (1 mg/ml). Irrigasjonsløsning: 1000 ml natriumkloridløsning (0,9 mg/ml), 25 ml lidokainløsning (10 mg/ml), 1 ml adrenalinløsning (1 mg/ml). Ved første seanse ble det gjennomført fettsuging fra begge legger. Totalt ble det gitt 600 ml infiltrasjonsløsning og 1400 ml irrigasjonsvæske. En time postoperativt anga pasienten metallsmak i munnen og parestesier perioralt, men for øvrig ingen symptomer på toksisitet. På grunn av en teoretisk mulighet for toksisk reaksjon ble pasienten i samråd med anestesilege behandlet med intravenøs lipidemulsjon (Intralipid). Symptomene gikk i regress og postoperativt forløp var ellers ukomplisert. Seks måneder senere gjennomgikk pasienten fettsuging av begge lår. Det ble brukt 300 ml infiltrasjonsløsning og 1695 ml irrigasjonsvæske. Pasienten anga igjen metallsmak i munnen en time postoperativt. Konservativ tilnærming ble besluttet og symptomene gikk tilbake spontant. Postoperativt forløp var deretter ukomplisert.
Diskusjon
Pasientens rapport om metallsmak og parestesier gjorde at man ikke kunne utelukke en mulig toksisk reaksjon. Vi vet ikke om pasientens reaksjon skyldes systemiske konsentrasjoner, eller individuell sårbarhet for toksiske virkninger av lokalanestetika. Eliminasjon av ropivakain kan påvirkes av genetiske varianter i CYP-enzymer eller interaksjon med andre legemidler.
Konklusjon
Intoksikasjon av lokalanestetika er en reell risiko. Vi anbefaler derfor å ha lipidemulsjon for intravenøs bruk tilgjengelig dersom det skulle oppstå klinisk mistanke om toksisitet i det postoperative forløpet. Store sårflater og tilfeldigheter som utilsiktet intravasering kan gi rask konsentrasjonsstigning av legemidler.Ved mistanke om toksisk reaksjon kan blodprøve for serumkonsentrasjonsmåling på symptomtidspunktet kaste lys over mulig årsakssammenheng i etterkant.
Antibiotikabruk ved skåldingsskader hos barn ved Oslo Universitetssykehus
Kaul J1, Vindenes HB1
1 Avdeling for Plastikk og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet
Introduksjon
Skåldingsskader oppstår når huden kommer i kontakt med varme væsker eller damp. Dette gir brannskader som kan variere i alvorlighetsgrad, avhengig av temperatur på væske, varighet av kontakt på huden og lokalisasjon. Skåldingsskader er vanligvis sterile på skadetidspunktet. Det er først i det senere forløp at disse skadene kan bli infisert. Skåldingsskader behandles regelmessig ved Oslo Universitetssykehus (OUS) med nedkjøling og vasking av skadeområdet. Dette gjennomføres med steril oppdekking og deretter bandasjering av sårområdet. Retningslinjene ved Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, OUS, anbefaler ikke antibiotikabehandling ved akuttbehandling av skåldingsskader. Dersom infeksjon oppstår i forløpet, kan det være indikasjon for antibiotikabehandling. Mikrobiologisk prøvetaking et hjelpemiddel for korrekt antibiotikabehandling. Vi ønsket i denne studien å undersøke bruk av antibiotika ved skåldingsskader.
Metode
Ved hjelp av den elektroniske pasientjournalen har vi retrospektivt funnet barn behandlet for skåldingsskader i perioden april 2023 til oktober 2023.
Resultater
20 pasienter ble inkludert, 11 gutter og ni jenter. Aldersfordelingen var 14 måneder til åtte år. Totalt brannskadeareal (TBSA) varierte fra 2% til 18%. Ved dybdevurdering hadde ti av 20 pasienter overfladisk dermal skade (2A), ni hadde blandet overfladisk dermal og dyp dermal skade (2A/2B) og en hadde fullhudsskade (3). Hos 13 av 20 pasienter ble det tatt prøve til bakteriologisk analyse under behandlingsforløpet. Ti prøver ble tatt i forbindelse med dybdevurdering 1-2 dag etter skadetidspunkt. Tre prøver ble tatt senere i behandlingsforløpet grunnet klinisk infeksjonsmistanke. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvilke kliniske funn som var årsak for prøvetaking grunnet sparsomme journalopplysninger, men fuktige bandasjer, feber og lokale funn er oppgitt som årsak. Av 13 prøver som ble tatt, viste åtte oppvekst av bakterier; syv med oppvekst av staphylococcus aureus og en med streptococcus gruppe A. Syv av disse åtte barna fikk behandling med antibiotika. Tre fikk kloksacillin, tre fikk klindamycin og ett barn fikk cefaleksin. En pasient med oppvekst av bakterier i sårsekret fikk av ukjent årsak ikke antibiotikabehandling.
Konklusjon
Denne studien viste at syv av 20 barn med skåldingsskader fikk antibiotika i behandlingsforløpet. Nærmere undersøkelser er nødvendig for å avgjøre om antibiotika hos barn ved skåldingsskader er indisert.
Vasopressorer i akutt brannskadebehandling:
en retrospektiv gjennomgang av
Materiale fra Trinetx
Knappskog K1,2,3, Botnar K4, Song J3, Onarheim H1,2, Guttormsen AB2,5, Golovko G4, Wolf SE3, Almeland SK1,2
1 Brannskadeavdelinga, Avdeling for plastikk-, hand- og rekonstruktiv kirurgi, Kirurgisk klinikk, Haukeland universitetssjukehus
2 Forskingsgruppe for brannskadebehandling og rekonstruktiv kirurgi, Klinisk institutt 1, Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen
3 Department of Surgery, University of Texas Medical Branch, Galveston, TX
4 Department of Pharmacology, University of Texas Medical Branch, Galveston, TX
Pasienter med store brannskader har et betydelig væsketap i akuttfasen; krystalloider er hovedbehandling for å forhindre sjokkutvikling. Ved vedvarende hypotensjon til tross for adekvat væskeinfusjon, startes ofte vasopressorer. Denne studien hadde som mål å kartlegge karakteristika ved pasienter som fikk vasopressorer innen to døgn etter brannskade og å etablere mulige prediktorer for negative følger av vasopressorbruk.
Metode
Et datasett med amerikanske brannskadepasienter ≥18 år og med ≥20% totalt brannskadet kroppsareal (TBSA), innlagt på sykehus mellom 2010-2023, ble hentet fra databasen TriNetX. Pasientene ble delt inn i to grupper basert på om de fikk vasopressorer de to første døgnene etter innleggelse (VP+ og VP-). Propensity score matching (PSM) ble utført for alder, kjønn, komorbiditeter, %TBSA og inhalasjonsskade. Statistiske analyser inkluderte Pearson’s Kji-kvadrattest, Mann-Whitney U-test og z-test, med signifikans satt til p < 0,05.
Resultat
Vi identifiserte 6872 pasienter, hvorav 1213 (17,7%) mottok vasopressorer innen to dager etter innleggelse. VP+ pasientene hadde flere komorbiditeter før skaden, større brannskader målt i %TBSA, og oftere inhalasjonsskade (64,3% vs. 19,8%, p < 0,0001). For å kontrollere for ulikheter i gruppene, ble det gjort en PSM, som resulterte i 1206 pasienter i hver gruppe. I løpet av de første tre dagene etter skaden utviklet VP+ pasientene signifikant oftere akutt nyresvikt (51,0% vs. 28,4%, OR 2,6, 95% CI 2,2–3,1) og flere fikk nyreerstattende behandling (8,5% vs. 2,6%, OR 3,5, 95% CI 2,3–5,5) disse tre dagene. Innen 30 dager ble flere av VP+ pasientene operert for brannskaden (62,4% vs. 40,2%, OR 2,5 95%CI 2,1-2,9). VP+ pasientene hadde også høyere forekomst av sepsis (30,8% vs. 22,9%, OR 1,5, 95% CI 1,2–1,8) og økt mortalitet (45,1% vs. 32,7%, OR 1,7, 95% CI 1,4–2,0) i samme periode.
Konklusjon
Brannskadepasienter som mottok vasopressorer under akutt væskebehandling hadde flere komorbiditeter og mer utbredte brannskader. Etter PSM hadde vasopressorpasientene en økt forekomst av alvorlige behandlingskonsekvenser under forløpet, inkludert økt frekvens av akutt nyresvikt, sepsis og økt 30-dagers dødelighet.
Robotassistert (RATS) reseksjon av 1. costa og halsribbe ved Thoracic Outlet Syndrom
Perminow D, Aamodt H, Reier-Nilsen F, Eggum R, Olsbø F
Avdeling for Kar- og thoraxkirurgi, Akershus Universitetssykehus
Bakgrunn
Thoracic outlet syndrom (TOS) omfatter en trio av tilstander som er et resultat av kompresjon av de nevrovaskulære strukturene som betjener over ekstremitetene: plexus brachialis (nevrogen, N- TOS 95%), vena subclavia (venøs , V- TOS 3%) og arteria subclavia (arteriell A- TOS 1%). N- TOS kan føre til nummenhet, dysestesi, svakhet og smerter. V- TOS kan føre til DVT, og hevelse i armen. A- TOS kan føre til armklaudikasjon eller akutt tromboemboli og iskemi. Tradisjonelt har tilstanden blitt operert med transaxillær-, eller supraclavikulær åpen kirurgisk tilgang, men robotassistert thoracoscopi, RATS, får stadig økende utbredelse internasjonalt. Ahus var det første senteret i Norden som kunne tilby RATS for TOS.
Metode
Vi presenterer et pasientforløp med overekstremitetsiskemi som følge av A- TOS operert med RATS. 56 år gammel kvinne. Frisk foruten kjent hypothyreose. Innlegges lokalsykehus med symptomer på akutt iskemi i høyre overextremitet. CT angio viste trombe hø. a.subclavia, a.axillaris og distalt i a.brachialis. Mistanke om TOS som utløsende årsak. Pasienten ble overflyttet til AHUS. På nye CT bilder med 3D rekonstruksjoner fant man da tilbakegang av tromber i høyre arteria subclavia og distale arteria brachialis. Redusert trombebyrde proksimalt i a. brachialis, dog fremdeles okkludert kar etter 2 døgn med trombolyse. Vedvarende okklusjoner i underarmsarterier, samt funn som ved A- TOS med halsibbe. Hun ble satt på full antikoagulasjon og planlagt operert dag 10, men grunnet oppvekst av staph. aureus i blodkultur utgående fra en arteriekran, måtte kirurgi utsettes i 8 uker. I mellomtiden hadde hun ikke symptomer på kritisk iskemi fra armen, men vedvarende armklaudikasjon, stivhet/smerter i skulder og redusert kraft i hånden. Pas. ble operert 2 mnd. etter den akutte debuten med åpen embolektomi og venepatch. Videre full antikoagulasjon frem til elektiv robotassistert thoracoscopisk reseksjon av 1. costa dx og halsribbe. Det vises video av billedutredning og RATS prosedyren. Ukomplisert per- og postoperativt, utskrevet 2POD.
Konklusjon
Denne kasuistikken viser viktigheten av multidisiplinært samarbeid. Den viser også at RATS gir uovertruffen overikt i HD og 3D format for kirurgen, noe som muliggjør presis og skånsom kirurgi for pasienten, uten potensielt skadelig manipulasjon av armen.
Kostnader
for behandling av abdominale
aorta
aneurismer
og carotisstenoser ved St Olavs Hospital og Haukeland Universitetssjukehus
1 NTNU, 2 Haukeland Universitetssjukehus, 3 St Olavs Hospital, 4 Forskningsenheten MiDT, St Olavs Hospital
Bakgrunn
Økonomi og helse er tett knyttet i det norske helsesystemet, og å forstå kostnadsbildet for ulike kirurgiske inngrep er avgjørende for optimal ressursutnyttelse. Denne studien vil undersøke og sammenligne kostnadene forbundet med kirurgisk behandling av abdominale aorta aneurismer (AAA) og carotisstenoser ved Haukeland universitetssjukehus (HUS) og St. Olavs hospital (SOHO). Vi vil sammenligne endovaskulær stentgraft reparasjon (EVAR) og åpen kirurgi for AAA.
Metode
Studien er en retrospektiv økonomisk analyse som tar for seg kostnader knyttet til pasienter operert for AAA og carotisstenose i perioden fra 1. januar 2021 til 31. desember 2021. Data ble hentet fra sykehusenes modell for kostnad per pasient (KPP). En mikrokostnadstilnærming ble brukt for å analysere utvalgte pasienter grundigere, her ble kostnader knyttet til pasientens operasjon og sykehusopphold kartlagt mer i dybden.
Resultater
Sammenligningen mellom de ulike operasjonsmetodene viste en lavere totalkostnad for EVAR med stentgraftet som hovedkostnaden i EVAR-gruppen og liggetid og intensivbehandling som største utgift i pasientgruppen operert åpent. Med forbehold om forskjeller i oppbygningen av KPP-modellene mellom sykehusene var det betydelige forskjeller mellom HUS og SOHO, der HUS generelt hadde lavere kostnader per pasientopphold. Liggetiden var kortere på HUS i alle pasientgrupper, noe som var en viktig årsak til kostnadsforskjellen. Forskjellen i liggetid varierte fra tre til ett døgn både for AAA- og carotisgruppene. KPPdata viste en gjennomsnittlig forskjell på 32 854 NOK for carotisstenose, 44 537 NOK for EVAR og 17 975 NOK for åpen operasjon per pasientopphold mellom sykehusene.
Konklusjon/Diskusjon
Forskjellene i kostnader må tolkes i lys av potensielle ulikheter i pasientgruppen og rutiner for kostnadsberegning. Studien antyder at HUS har en mer driftseffektiv tilnærming til karkirurgi, men mer forskning er nødvendig for å forstå årsakene til disse forskjellene grundigere. Utvalget på 10 pasienter ga en indikasjon på det samme og virker å være relativt representativt for hele pasientgruppen, men større datasett er nødvendig for å styrke validiteten av funnene. Videre forskning og analyse er nødvendig for å bedre forstå de underliggende årsakene til disse forskjellene og for å bidra til optimal ressursallokering i norsk helsevesen. Denne studien gir innsikt i kostnadene knyttet til kirurgisk behandling av AAA og carotisstenose ved HUS og SOHO. Resultatene indikerer økonomiske forskjeller mellom sykehusene, med HUS som viser lavere kostnader og kortere liggetid.
Bruk av intermitterende undertrykksbehandling med flowox™ hos pasienter med kroniske arterielle og venøse sår behandlet ved sykehus i Norge i perioden 2017-2024
Formålet med studien var å undersøke demografiske og kliniske karakteristika blant pasienter behandlet med FlowOx™, samt undersøke effekt og eventuelle komplikasjoner av behandlingen.
Metode
Studien er en multisenter, retrospektiv deskriptiv kohortstudie, av pasienter behandlet med FlowOx™ ved fem norske sykehus; St. Olavs Hospital, Oslo universitetssykehus, Sykehuset Østfold, Sørlandet sykehus og Stavanger universitetssjukehus i perioden 2017-2024. Kliniske opplysninger om pasient og behandling ble innhentet fra pasientenes elektroniske pasientjournal, og ble samlet inn og lagret sikkert i et elektronisk skjema i eFORSK (Helse Midt-Norge IT). Data presenteres som median med interkvartilbredde.
Resultat
Totalt 44 pasienter (23 menn, 21 kvinner; median alder 76 år (interkvartilbredde 63-86)) ble inkludert i studien. Median behandlingslengde var 168 (81-301) dager og median oppfølgingstid var 585 dager (198956). Førti pasienter fikk behandling på indikasjon arteriell sykdom og blant disse hadde 36 pasienter tidligere fått annen type behandling for sin arterielle sykdom. Tre pasienter opplevde komplikasjoner under behandling og 12 pasienter hadde problemer med utstyr. Tretten pasienter avbrøt behandling tidligere enn forventet. Trettiseks pasienter hadde kroniske leggsår. Seks pasienter opplevde full tilheling av alle sår under behandling. Tre pasienter med multiple sår opplevde at noen av sårene ble tilhelet. Totalt 10 pasienter amputerte behandlet ekstremitet etter behandling med FlowOx™. Median tid fra behandlingsstart til amputasjon var 112 dager (49-255).
Konklusjon/Diskusjon
Full tilheling av sår så vi hos seks pasienter og ytterligere tre pasienter hadde delvis tilheling av sår. Dette er den største retrospektive studien blant sårpasienter behandlet med FlowOx™. I denne studien ble det ikke funnet noe betydelig i endring i effektmål som ankel-arm-indeks og tåtrykk. Pasientgruppen som tilbys denne behandling har ofte mange komorbiditer og andre behandlingsalternativ er allerede utprøvd eller ikke tilgjengelig. Studien er begrenset av dets retrospektive studiedesign, og flere variabler manglet data for en stor andel pasienter. For å bedre kunne måle effekt av denne type behandling kreves det prospektive studier, som for eksempel en randomisert-kontrollert studie.
Kasuistikk:
en
sjelden komplikasjon etter endovaskulær behandling for perifer arteriell sykdom
Ajala-Agbo, TO1
1 Karkirurgisk seksjon, SiV Tønsberg
En kvinne i 80-årene ble henvist til karkirurgisk poliklinikk i februar -21 grunnet forverring av bilaterale claudicatio-symptomer og utvikling av hvilesmerter venstre ben.
Klinisk undersøkelse og tredemølle-test viste funn forenlig med arteriell insuffisiens. Videre ble det utført CT-angiografi, som viste segmentale, høygradige stenoser i distale arteria femoralis superficialis bilateralt (AFS). Etter tverrfaglig diskusjon ble det besluttet å tilby pasienten endovaskulær behandling, først på venstre side. Det ble utført endatherectomi (Medtronic HawkOne®), i tillegg til ballongdilatasjon. Grunnet disseksjon i distale AFS peroperativt ble det lagt to spotstenter (VascuFlex Multi-Loc®), med godt angiografisk og klinisk resultat. Pasienten fikk samme behandling ni måneder senere på høyre side, men her var det lagt supplerende stent (Abbott Supera®) grunnet peroperativt dislosering av spot-stenter.
Hun ble henvist tilbake i september -24 grunnet cirka tre måneders sykehistorie med gradvis økende oppfylning medialt på låret. Ved klinisk undersøkelse var denne klinisk pulserende og ca 4 cm i diameter. Ultralyd viste sirkulert hematom med største mål 40 mm hvor stenten virket dislosert ut i veggen. Supplerende CT-angiografi bekreftet et delvis sirkulert pseudoaneurysme midt på venstre lår, med mål 35 x 37 x 42 mm. Det var dislokasjon av spotstent inn i sekken. Ingen signifikant stenose distalt.
Konklusjon
Pseudoaneurisme og stentmigrasjon er kjente komplikasjoner etter endovaskulære prosedyrer. Her presenteres en uvanlig komplikasjon, hvor spotstent sannsynlig har erodert gjennom karveggen, bidratt til sen utvikling av et pseudoaneurisme og blitt sittende dislosert i aneurismesekken. Dette er ikke tidligere beskrevet i litteraturen.
Akutt underekstremitetsiskemi ved Stavanger Universitetssykehus i perioden 2000-2020: epidemiologi og korttidsresultater (30 dager)
5 Institt for matematikk og statistikk, Universitetet i Stavanger
Bakgrunn og formål
Akutt underekstremitetsiskemi er en tilstand med akutt redusert arteriell sirkulasjon til en eller begge underekstremiteter. Tilstanden er assosiert med risiko for major-amputasjon og død.
Mens prevalensen for kronisk aterosklerotisk karsykdom i underekstremitetene er relativt godt undersøkt, foreligger det færre populasjonsbaserte studier på akutt underekstremitetsiskemi. Eldre studier foreligger, men mye er endret i behandlingen siden disse ble publisert. Med innføring av endoluminale behandlingsteknikker har nye metoder som stentgraft, katetertrombektomi og kateterstyrt trombolyse blitt mer og mer vanlig, og dels erstattet tradisjonell kirurgisk behandling. Det har også de siste årene blitt mer fokus på kardiovaskulær profylakse (platehemmer, statin, antihypertensiva).
Foreliggende studier gir et dårlig grunnlag for å vurdere dagens epidemiologiske situasjon. Vi ønsker å undersøke insidens og eventuell endring av denne. I tillegg ser vi på komplikasjons- og amputasjonsrate samt forekomst av nye tromboemboliske hendelser og mortalitet.
Metode
Studien er gjennomført som en retrospektiv single-senter observasjonsstudie, og inkluderer alle pasienter diagnostisert med akutt underekstremitetsiskemi ved Stavanger universitetssykehus i perioden 2000-2020. Pasientene er identifisert via søk i pasientjournal etter ICD koder, og gjennomgang av lister fra operasjonsog røntgenplanlegger. Alders- og kjønnsjusterte insidensrater er beregnet ved hjelp av befolkningsdemografi fra SSB.
Resultat
Totalt 359 pasienter ble identifisert, hvorav 356 ble inkludert: 216 (60,7%) menn med en gjennomsnittlig alder 70,9år (SD12,67) og 140 (39,3%) kvinner med en gjennomsnittlig alder 76,2 (SD14,1). Justert insidensrate for perioden var 7,9/100 000 /år (95%KI 7,1-8,8), og var uten signifikant endring i løpet av studieperioden. I henhold til Rutherford-klassifikasjonen ble 110 (30,1%) vurdert som grad1, 130 (36,6%) som grad 2a, 100 (28,2%) som grad 2b og 15 (4,2%) grad 3. 196 (55,1%) av pasientene ble behandlet med kirurgi, 135 (37,9%) endovaskulært, 4 (1,1%) gjennomgikk primær amputasjon og 21 (5,9%) ble behandlet konservativt. 30-dagers-resultater: reokklusjon ble registrert hos 35 (9,8%) av pasientene, majoramputasjon hos 43 (12,1%), ny tromboemboli med annen lokalisasjon hos 15 (4,2%), død/mortalitet hos 61 (17,1%).
Konklusjon
Insidensraten for akutt underekstremitetsiskemi er stabil gjennom hele den undersøkte perioden uten statistisk signifikante endringer. Tilstanden er assosiert med en ikke ubetydelig risiko for ny tromboembolisme, majoramputasjon og død innen 30 dager.
Akutt underekstremitetsiskemi ved Stavanger Universitetssykehus i perioden 2000-2020: Langtidsresultater
5 Institt for matematikk og statistikk, Universitetet i Stavanger
Bakgrunn og formål
Akutt underekstremitetsiskemi er en tilstand med akutt redusert arteriell sirkulasjon til en eller begge underekstremiteter. Tilstanden er assosiert med risiko for major-amputasjon og død.
Mens prevalensen for kronisk aterosklerotisk karsykdom i underekstremitetene er relativt godt undersøkt, foreligger det færre populasjonsbaserte studier på akutt underekstremitetsiskemi. Eldre studier foreligger, men mye er endret i behandlingen siden disse ble publisert. Med innføring av endoluminale behandlingsteknikker har nye metoder som stentgraft, katetertrombektomi og kateterstyrt trombolyse blitt mer og mer vanlig, og dels erstattet tradisjonell kirurgisk behandling. Det har også de siste årene blitt mer fokus på kardiovaskulær profylakse (platehemmer, statin, antihypertensiva).
Foreliggende studier gir et dårlig grunnlag for å vurdere dagens epidemiologiske situasjon. Vi ønsker å undersøke insidens og eventuell endring av denne. I tillegg ser vi på komplikasjons- og amputasjonsrate samt forekomst av nye tromboemboliske hendelser og mortalitet.
Metode
Studien er gjennomført som en retrospektiv single-senter observasjonsstudie, og inkluderer alle pasienter diagnostisert med akutt underekstremitetsiskemi ved Stavanger universitetssykehus i perioden 2000-2020. Pasientene er identifisert via søk i pasientjournal etter ICD koder, og gjennomgang av lister fra operasjonsog røntgenplanlegger. Alders- og kjønnsjusterte insidensrater er beregnet ved hjelp av befolkningsdemografi fra SSB.
Resultat
Totalt 359 pasienter ble identifisert, hvorav 356 ble inkludert: 216 (60,7%) menn og 140 (39,3%) kvinner. Median follow-up 3,96 år (range 0-23,3år).
Vi fant en total reokklusjonsrate på 29,8%, med følgende fordeling etter henholdsvis 1-, 5- og 10-år: 81 (22,8%), 99 (27,8%), 104 (29,2%). Totalt ble 51 (14,3%) pasienter operert på nytt for akutt iskemi i samme ekstremitet >30 dager etter primæroperasjon, med en median tid til dette på 29,9 uker (ICR87).
Totalt gjennomgikk 70(19,7%) av pasientene i vårt materiale majoramputasjon. Amputasjonsrate etter henholdsvis 1-,5- og 10-år: 58 (16,3%), 66 (18,5%), 68 (19,1%). Ved 1 reokklusjon steg amputasjonsraten til 34,9%, og ved 2 eller flere reokklusjoner til 62,5%.
Ny tromboemboli ble registrert hos 43 (12,1%) av pasientene etter 1 år, hos 79(22,2%) etter 5 år og hos 96 (27%) etter 10 år. 1-års overlevelse 67,7%, 5-års overlevelse 44,4%, 10-års overlevelse 28,9%.
Konklusjon
Akutt underekstremitetsiskemi er forbundet med betydelig risiko for både majoramputasjon, ny tromboemboli og død også utover 30 dager.
Imaging cerebrovascular health in long-term anabolic-androgenic steroid users and
non-using weightlifters
Helene Melsom Tungesvik1,2, Henri J. M. M. Mutsaerts3,4,5,6, Beatriz Padrela4,5, Inge Rassmussen7, Atle Bjørnerud7, Oliver M Geier8, Jonny Hisdal1,2 and Astrid Bjørnebekk9
1 Department of Vascular Surgery, Oslo University Hospital, Aker, Oslo, Norway
2 Institute of Clinical Medicine, Faculty of Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway
3 Ghent Institute for Functional and Metabolic Imaging (GIfMI), Ghent University, Ghent, Belgium.
4 Department of Radiology and Nuclear Medicine, Amsterdam UMC, location VUmc, Amsterdam, Netherlands.
6 Queen Square Institute of Neurology and Center for Medical Image Computing, University College London, London, United Kingdom.
7 Computational Radiology & Artificial Intelligence unit, Division of Radiology and Nuclear Medicine, Oslo University Hospital, 0372, Oslo, Norway
8 Department of Diagnostic Physics, Oslo University Hospital, 0379 Oslo, Norway
9 The Anabolic Androgenic Steroid Research Group, Section for Clinical Addiction Research, Division of Mental Health and Addiction, Oslo University Hospital, Oslo, Norway
Background
Supraphysiological doses of anabolic androgenic steroids is popular among recreational weightlifters and bodybuilders because of the performance-enhancing properties despite the increased risk of a range of negative health effects, including cardiovascular diseases. Cardiovascular risk factors are associated with increased risk for various brain disorders and age-related cognitive decline. Recent studies suggest that longterm anabolic-androgenic steroid use might have several negative effects on the brain, including impaired cognition and structural brain alterations. In the present study we aimed to study the effects of prolonged AAS use on several proxy parameters of cerebrovascular health in a sample of long-term anabolic androgenic steroid users and weightlifting controls.
Method
Eighty-six males were included in the study, 41 of them current users of anabolic-androgenic steroids and 45 weightlifting controls. Cerebrovascular health was evaluated by the MRI pseudo-continuous arterial spin labeling parameters for cerebral blood flow and spatial coefficient of variation. In addition, white matter hyperintensity was analyzed as an early marker of small-vessel disease.
Results
Current users of anabolic androgenic steroids had significantly higher spatial coefficient of variation than the weightlifting controls (p = 0.001). Further, spatial coefficient of variation correlated to testosterone/ epitestosterone ratio, total years use, and lifetime dose of anabolic androgenic steroid use. There were no differences in cerebral blood flow and white matter hyperintensities count or volume.
Conclusion
Results from the present study indicate that long-term AAS use impact the cerebrovascular health, measured as increased spatial coefficient of variation. These findings suggest that young anabolic-androgenic steroid users have an increased risk for cerebrovascular pathology later in life. forløpet hos laparoskopigruppen sammenlignet med åpen operasjon.
Operativ behandling av popliteaaneurismer ved St.Olavs i perioden 2015-2022 – Sammenligning av to metoder
Johansen K1, Nyrønning L2
Avdeling for karkirurgi, Nordlandssykehuset Bodø
Avdeling for karkirurgi, St.Olavs Hospital
Formål
Ved åpen operasjon for popliteaaneurismer (PA) benyttes medial eller bakre tilgang for å anlegge bypass med egen vene eller kunstgraft. Begge operasjonene har risiko for komplikasjoner som kan få alvorlige følger for pasientene. Målet med dette kvalitetsforbedringsprosjektet var å undersøke om det er forskjell i komplikasjoner og/eller postoperative amputasjoner etter operasjon for PA for de to ulike åpne tilgangene som er benyttet ved karkirurgisk avdeling ved St.Olavs Hospital.
Metode
Det er gjort retrospektiv gjennomgang av pasienter operert for PA ved St.Olavs i perioden 2015 – 2022. Data er hentet fra NORKAR samt journalgjennomgang, med registrering av demografiske data, operasjonstilgang, komorbiditet i form av diabetes, røyking, aneurismediameter, indikasjon for operasjon (akutt eller elektiv, symptomer eller ikke), komplikasjoner (infeksjon, okklusjon, blødning, sårrevisjon eller reoperasjon av andre årsaker), amputasjon og om behov for reoperasjon. Det er utført enkle deskriptive og ujusterte statistiske analyser for å undersøke mulige forskjeller mellom de to operasjonsmetodene.
Resultat
Det var totalt 113 operasjoner inkludert i studien, og kun 11 (9,7%) av de inkluderte var kvinner. Av de 113 inkluderte var det 39 som var operert med bakre tilgang, tilsvarende 34,5%. 25 (22,1%) av operasjonene i studien var akutte. Kun 6 (24%) av de akutt opererte ble operert med bakre tilgang.
Det var kun 4 (3,5%) av de registrerte opererte som gjennomgikk amputasjon på aktuell ekstremitet i etterkant av operasjonen (frem til innhenting av data høsten 2023), og ingen av disse ble operert med bakre tilgang. 3 av 4 amputasjoner var etter akutt operasjon. Det var 34 (30,1%) av de 113 pasientene som er registrert med komplikasjoner. 79,4% av komplikasjonene var operert med medial tilgang. Av de som ble operert med bakre tilgang fikk 7(17,9%) komplikasjoner som er registret i pasientjournal eller kvalitetsregister. Blant de som ble operert med mediale tilgang var det 36,5 % som fikk komplikasjoner.
Konklusjon
Det er utfra dataene som ble hentet fra kvalitetsregistret en overvekt av PA som ble operert med medial tilgang fremfor bakre tilgang. Antallet amputasjoner og komplikasjoner postoperativt er lavt, men høyere ved medial tilgang. Ingen av de amputerte var operert med bakre tilgang.
Det foreligger en metaanalyse av syv artikler (publisert av Society for Vascular surgery i 2016) som sammenlignet operasjon for PAA med bakre tilgang og medial tilgang. Der konkluderte man, i likhet med vår analyse, med mindre komplikasjoner og reoperasjon ved bakre tilgang. Forfatterne av studien påpekte lave tall og mangel på randomiserte studier for sterkere evidens.
Alvorlig nyresvikt hos pasienter med rumpert abdominalt aortaaneurisme og åpen buk 2009-2023
1 Kirurgisk Avdeling, Karkirurgisk seksjon,, St Olavs hospital
2 Klinikk for anestesi og intensivmedisin, Hovedintensiv, St Olavs hospital
3 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU
Bakgrunn
Pasienter som overlever primær operasjon for rumpert abdominalt aortaaneurisme (rAAA) har høy risiko for akutt nyreskade, med økt mortalitet og risiko for multiorgan dysfunksjon 1-4. Ved St Olavs hospital behandles 30% av pasienter med rAAA med åpen buk 1.100 dagers mortalitet er 25 % hos pasienter behandlet forebyggende med åpen buk og 50 % etter oppstått abdominalt kompartment syndrom (ACS)1. Utvikling av ACS gir ytterligere forhøyet risiko for akutt nyreskade 5. Forekomst av akutt nyreskade hos pasienter med åpen buk etter rAAA er lite studert og foreliggende studier på akutt nyresvikt ved rAAA bruker ulike klassifikasjonssystem 6. Siden 2012 har Kidney Disease Improving Global Outcomes guidelines (KDIGO) vært internasjonalt etablert som klassifikasjon for nyresvikt7. I denne studien undersøkes forekomst av alvorlig akutt nyreskade med dialysebehov, tilsvarende KDIGO grad 3, hos pasienter behandlet med åpen buk etter operasjon for rAAA.
Metode
Retrospektiv observasjonell kohort studie av alle pasienter behandlet med åpen buk etter operasjon for rAAA ved St Olavs hospital i tidsrommet 2009-2023.
Resultat
Av 220 pasienter som ble operert for rAAA ble 78 (35%) behandlet med åpen buk, 63 (81%) forebyggende og 15 (19%) grunnet ACS. 100 dagers overlevelse ved forebyggende åpen buk behandling var 75 % og 40 % ved ACS. Tretten pasienter (17%) ble dialysebehandlet under innleggelsen, med median varighet av 15 (IQR 6-22) dager. Tre (23%) av de dialysekrevende pasientene hadde åpen bukbehandling grunnet ACS. Åtte pasienter døde før utskrivelse, av de fem (39%) som overlevde hadde to (16%) behov for dialyse etter utskrivelse. Pasienter med dialysebehov hadde ikke signifikant mer komorbiditet, preoperativt bevissthetstap eller suprarenalt tangleie. Komplikasjoner som underekstremitetsiskemi og operasjonskrevende tarmiskemi var ikke signifikant hyppigere, heller ikke ACS som årsak til åpen buk. Pasienter i behov av dialyse hadde statistisk signifikante høyere kreatininverdi ved innkomst (p=.027) og mindre peroperativ diurese (p=.042) enn øvrige pasienter.
Konklusjon
Dialysekrevende akutt nyreskade oppstod hos 13 (17%) av pasienter behandlet med åpen buk etter rAAA med mortalitet på 62 % versus 25 % for øvrige pasienter i samme cohort (p =.018). Foruten signifikant høyere innkomstkreatinin og mindre peroperativ diurese ble det ikke funnet større signifikante forskjeller mellom grupper med eller uten dialysekrevende nyresvikt. Det som understreker viktigheten av nyrestøttende behandling hos alle pasienter med rAAA og åpen buk behandling. Ytterligere undersøkelser av studiepopulasjonen vil kunne si mer om forekomst og mulige årsaker til mildere grader av nyresvikt.
Use of machine learning to screen computer tomography scans for abdominal aortic aneurysms.
Rabben T1, Grøtta O2, Steen E3, Mansoor SM4
1 Avdeling for Karkirurgi, Oslo universitetssykehus
2 Avdeling for Radiologi, Oslo universitetssykehus
3 ReLU-NTNU
4 Avdeling for Gastrokirurgi, Bærum sykehus
Background
A retrospective study of ruptured abdominal aortic aneurysms (AAA) admitted to Oslo university hospital in the period 2011-2022, revealed that 39% of 200 patients with rupture had aortic aneurysms that were present on previous computer tomography (CT) examinations. Moreover, up to 30% of the incidentally detected AAAs were not under any surveillance (Mansoor et al 2024). Incidental finding of an abdominal aortic aneurysm was reported in 5,8% of routine abdominal CT scan in a population with age over 50 years. Only 65% of the aneurysms were included in the radiological report (Claridge et al 2017). Technological advancement with the development of machine learning algorithms opens new possibilities for screening of radiological scans, and we aim to study whether this is an option for detection and surveillance of AAAs. The project is a cooperation between students of computer technology at NTNU, and the Department of Vascular Surgery at Oslo University Hospital.
Methods
Historic CT scans in patients with ruptured AAA admitted to Oslo University Hospital during the period 2011-2022 (n = 79) will be selected, anonymized, and sent to the AI-team at NTNU for processing and machine learning as DICOM-files. An equal number of routine abdominal CT scans presenting a normal aorta serve as control CTs. The project protocol is currently in an application prosess at the Regional Ethical Committee. Thereafter the data protection officer in Oslo University Hospital need to approve the project.
ReLU NTNU, a student organization that undertakes machine learning projects from industry partners, have assembled a project group to explore state of the art computer vision techniques for screening of CTs for abdominal aortic aneurysms. Initially, experiments will be run using existing machine learning models to determine how well methods from the literature perform. Thereafter, the group may enhance existing models or devise new ones until satisfactory results are obtained. The central task is diseased aorta segmentation and classification. Convolutional neural networks will be applied to the task, and vision transformer methods may also be explored.
Results
Results will be presented in an international journal.
Conclusion
We aim to investigate the potential for machine learning algorithms to scan computer tomography scans taken on any indication, to find aneurysms on the abdominal aorta.
Noradrenalin konsentrasjon 100 mcg/ml er assosiert med økt risiko for slag innen 30 dager etter carotisendarterektomi
Martin Altreuther 1, 2, 3; Ove Roksvaag 4; Jørgen Olafsen 4; Martin Blindheimsvik 5; Linn Hege Nilsen 3; Kristin Krangsås Vikan 3; Arne Seternes 1,2,6
1 Karkirurgisk seksjon, kirurgisk klinikk, St. Olavs hospital,
2 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU
3 Norsk karkirurgisk register, Registerenheten, Fagavdelingen, St. Olavs hospital
4 Anestesiavdeling, Klinikk for anestesi og intensivmedisin, St. Olavs hospital
5 Registerenheten, St. Olavs Hospital
6 Forskningsenheten MiDT, St.Olavs hospital
Bakgrunn
Carotiseendarterectomi (CEA) medfører risiko for prosedyrerelatert slag og død, og forekomst av slag og død innen 30 dager etter CEA er en viktig kvalitetsindikator i carotiskirurgien (1). Registerdata fra Norsk karkirurgisk register (NORKAR) har vist uønsket variasjon for denne indikatoren mellom karkirurgiske enheter over tid (2). En nasjonal audit om kirurgiske rutiner under CEA i 2023 kunne imidlertid ikke påvise noen årsaker for denne variasjonen. En nasjonal audit om anestesiologiske rutiner under CEA i Norge i 2024 viste forskjellige rutiner angående konsentrasjon av Noradrenalin (NA) som brukes som pressor under operasjonen. Auditen viste at av 15 enheter som utfører CEA i Norge bruker 13 NA i en konsentrasjon av 20 mcg/ml, en enhet bruker 10 mcg/ml, og en enhet bruker 100 mcg/ml. Denne studien undersøker sammenhengen mellom NA konsentrasjon brukt under CEA og forekomst av slag og død innen 30 dager.
Pasienter og Metode:
Alle pasienter operert med CEA mellom 2015 og 2023 ble identifisert i NORKAR og inkludert. Vi beregnet forekomst av slag og dødelighet innen 30 dager etter operasjon på grunnlag av registrerte data. Pasientene ble stratifisert i to grupper etter NA konsentrasjon som ble brukt under CEA, en med NA 100 mcg/ml, den andre med NA 10-20 mcg/ml. Assosiasjonen mellom NA konsentrasjon under anestesi for CEA og forekomst av 30-dagers slag og død ble undersøkt med chikvadrattest. Vi laget en logistisk regresjonsmodell som inkluderte NA konsentrasjon under anestesi for CEA, alder, kjønn og komorbiditet. Statistiske analyser ble utført med SPSS® og R®. Signifikansnivå ble definert som p < .05.
Resultater:
I NORKAR identifiserte vi 3656 pasienter som ble operert med CEA i perioden 2015 - 2023. Hos 9% av pasientene ble NA i konsentrasjon 100 mcg/ml brukt, mens 10-20 mcg/ml ble brukt hos de resterende 91%. Det var ingen signifikante forskjeller i pasientenes demografi, komorbiditet og American Society of Anesthesiologists’ (ASA) risikoscore mellom studiegruppene. Forekomst av slag innen 30 dager var 2.1 % (63/3327) for NA konsentrasjon 10-20 mcg/ml og 4.6 % (14/326) for NA konsentrasjon 100 mcg/ ml. Forskjellen mellom studiegruppene var signifikant med p < 0.01. Forskjellen var også signifikant for forekomst av 30 dagers slag og død (p = .015), men ikke for 30 dagers mortalitet alene (p = .446). Logistisk regresjon viste en signifikant assosiasjon mellom NA konsentrasjon under anestesi for CEA og forekomst av slag innen 30 dager (p = 0,011) med OR 2,23. Tid siden symptomdebut har også en signifikant assosiasjon med risiko for slag innen 30 dager (p = 0,041) med OR 0,98. Resultater av regresjonsanalysen er vist i tabell 1.
Konklusjon:
NA konsentrasjon på 100 mcg/ml brukt under anestesi for CEA er den sterkeste risikofaktoren i denne studien som har en signifikant assosiasjon med forekomst av perioperativt slag innen 30 dager. Assosiasjonen mellom NA konsentrasjon og forekomst av 30 dagers slag og død er også signifikant, mens assosiasjonen mellom NA konsentrasjon og 30-dagers mortalitet alene ikke er signifikant. Resultatene indikerer at bruk av NA i konsentrasjonen 100 mcg/ml øker risiko for perioperative slag under
Behandling av popliteaaneurismer ved drammen sykehus 2016-2023
Sæther, Simen Tellemann
Avdeling for Karkirurgi, Drammen Sykehus
Bakgrunn
Behandling av popliteaaneurismer kan gjøres med operasjon via bakre tilgang, medial tilgang og endovaskulært med stentgraft. ESVS anbefaler autolog veneconduit hvis mulig for bedre patency, men pasientrelaterte faktorer som komorbiditet, tilgjengelig vene og andre anatomiske forhold kan gjøre at kunstgraft eller endovaskulær behandling likevel foretrekkes.
Metode
Dette er et retrospektivt studie av elektive behandlinger for popliteaaneurismer ved Drammen Sykehus i tidsperioden 2016 - 2023. Operasjoner med bakre tilgang, medial tilgang og endovaskulær behandling med stentgraft er sammenlignet for 30d komplikasjonsrisiko, patency, amputasjonsrate og liggetid. Videre er det gjort subgruppeanalyse for venegraft versus kunstgraft.
Resultat
Det er fra 2016 - 2023 utført 88 operasjoner for popliteaaneurismer ved Drammen Sykehus, hvorav 70 elektive operasjoner. 17 av med medial tilgang, 41 med bakre tilgang og 12 endovaskulært med stentgraft. Pasienter behandlet med stentgraft var i gjennomsnitt 5 år eldre enn pasienter operert med åpen operasjon, og det var ingen større forskjell vedr aneurismediameter eller BMI. 30 dagers komplikasjonsrate Clavien Dindo 3-5 var 29% ved medial tilgang, 2.4% ved bakre tilgang, og 8.3% ved stentgraft. Overall patency var 82% ved medial tilgang, 90% ved bakre tilgang, og 75% ved stentgraft. Venegraft ble benyttet for 71% ved medial tilgang og 2% ved bakre tilgang. Overall patency for venegraft operert med medial tilgang var 83% mot 90% for kunstgraft operert med bakre tilgang. Ingen behandlinger har ført til amputasjon eller død. Oppfølging er i gjennomsnitt avsluttet etter 23mnd etter medial tilgang, 26mnd etter bakre tilgang og 19mnd etter endovaskulær behandling. Gjennomsnittlig liggedøgn er 7 dager ved medial tilgang, 4 dager ved bakre tilgang og 2 dager ved stentgraft.
Konklusjon
Flertallet av operasjoner for popliteaaneurismer ved Drammen sykehus fra 2016 - 2023 er utført med bakre tilgang og kunstgraft. Pasienter operert med bakre tilgang har i vårt materiale færre komplikasjoner (Clavien Dindo 3-5), bedre patency og færre liggedøgn sammenlignet med medial tilgang. Det er ikke funnet dårligere patency for kunstgraft sammenlignet med venegraft. Pasienter behandlet med stentgraft har kortest liggetid, men dårligst patency.
Fravær av registrerte hendelser hos oss er ikke synonymt med et velfungerende graft. Dette et retrospektivt studie med begrenset antall pasienter og begrenset follow up, og en skal være forsiktig med å tillegge funnene for stor betydning.
Postoperativ smertelindring ved bruk av epipleuralt kateterinjisert lokalbedøvelse etter videoassistert torakoskopisk kirurgi for primær lungekreft - En randomisert kontrollert studie
Ara Hardi1, Peter Majak1,2
1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO)
2 Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus (OUS)
Bakgrunn
Videoassistert torakoskopisk kirurgi (VATS) gir betydelig postoperativ smerte. Både interkostal nerveblokade (ICB) og epipleural kateterisering (EPC) for postoperativ administrasjon av lokalbedøvelse er vanlige metoder for postoperativ smertelindring etter VATS ved Oslo Universitetssykehus (OUS). Det finnes ingen studier som viser om bruken av et epipleuralt kateter i tillegg til interkostal nerveblokade gir bedre smertelindring.
Metode
65 pasienter som var planlagt for VATS for stadium 1 og 2 lungekreft ved OUS mellom august 2023 og mars 2024 ble inkludert og randomisert til å motta enten interkostal nerveblokade (ICB) (Marcain 0,25% 20 mL), eller interkostal nerveblokade (Marcain 0,25% 20 mL) i tillegg til epipleural kateterisering (EPC) for postoperativ administrasjon av lokalbedøvelse (Marcain 15 mL 0,25%) hver 6. time postoperativt. Det primære endepunktet var pasient-rapporterte postoperative smerter (i hvile, aktivitet, ved hosting, gjennomsnittlig smertenivå og verste smertenivå siden operasjonen) de første 24 timene, målt med Numerical Rating Scale 0-10 (NRS). Sekundære resultater var total behovsopioidforbruk postoperativt de første 24 timer, samt tid til første bruk av behovsopioid.
Resultat
NRS 12 timer postoperativt i EPC- og ICB-gruppene var henholdsvis 3.16 vs. 4.07 under hvile (P=.06), 4.22 vs. 5.46 under aktivitet (P=.02), 4.88 vs. 5.86 ved hosting (P=.08), 6.12 vs. 6.95 ved verste smerter (P=.19) og 4.31 vs. 5.35 i gjennomsnitt siden operasjonen (P=.07). Forskjellene i NRS var ikke signifikante mellom gruppene for øvrige data. Gjennomsnittlig totalt opioidforbruk postoperativt innen 24 timer i EPC- og ICBgruppene var henholdsvis 20.85 mg vs. 21.92 mg (P=.70). Gjennomsnittlig tid til første behovsopioid etter operasjonen i minutter for EPC- og ICB-gruppene var henholdsvis 66.57 vs. 43.11 (P=.18).
Konklusjon
De fleste forskjellene i NRS mellom de to gruppene var ikke statistisk signifikante, men den gjennomgående trenden viser at smertenivået for de som mottok EPC i tillegg til ICB generelt var lavere enn de som kun mottok ICB, med en del data nær statistisk signifikans, samt en statistisk signifikant forskjell mellom de to gruppene ved 12t postoperativt i aktivitet. Ingen komplikasjoner ble rapportert ved bruk av EPC. EPC er en trygg og kostnadseffektiv metode for postoperativ smertelindring etter VATS, som ser ut til å kunne gi bedre smertelindring når det gis sammen med ICB, sammenlignet med å gi ICB alene. Det ser ikke ut til å være noen fordeler ved å gi EPC i tillegg til ICB med hensyn til postoperativt behovsopioidforbruk.
Kryonevrolyse av intercostalnerver ved Nuss-prosedyre: Erfaringer ved OUS
1 Avdeling for thoraxkirurgi, Oslo universitetssykehus (OUS)
2 Universitetet i Oslo (UiO)
Bakgrunn
Ved kirurgisk korreksjon av pectus excavatum er Nuss-prosedyren en etablert metode. Postoperativ smerte er vanligvis uttalt hos disse pasientene. God smertelindring er avgjørende for rehabilitering; funksjon i hverdagen; samt livskvalitet. Smerten er mest uttalt i de første ukene etter inngrepet og pasientene benytter ofte store mengder analgetika. Inntil nå har EDA (epidural anestesi) rutinemessig blitt anvendt de første fem døgn i tillegg til per oral analgetika. Ved utskrivelse, vanligvis etter seks til ti døgn, har man tradisjonelt gitt paracetamol, NSAIDs og opioider. Smerten avtar ofte gradvis de neste fire til seks måneder, men enkelte har smerter helt til spilen fjernes etter tre år. De postoperative smertene er forårsaket av mikrofrakturer og stress i brystveggen som skyldes Nuss-spilen. Peroperativ kryonevrolyse av intercostalnerver (kryobehandling) bilateralt kan bidra til smertereduksjon etter en Nuss-operasjon. For å avhjelpe den postoperative smerten, har vi ved OUS i 2023 innført kryobehandling av intercostalnerver Th3-7. Ved starten av inngrepet kryobehandler vi nervene bilateralt fire cm lateralt for columna i 120 sekunder med AtriCures cryoSPHERE®. Deretter gjennomføres Nuss-prosedyren. Pasientene har EDA i tillegg til per oral analgetika for optimal smertelindring i de første 12 timer postoperativt før kryonevrolysen gir effekt.
Materiale og metode
Retrospektiv gjennomgang av pasientforløpene etter Nussoperasjon fra 1.1.23 til 1.9.24 med henblikk på smertebehandling og liggetid. Gjennomgang og illustrasjon av prosedyren vil bli presentert på høstmøtet.
Resultater
I den observerte perioden har OUS behandlet 37 pasienter for pectus excavatum ad modum Nuss. Herav 16 med kryobehandling (K) og 21 uten (IK). Median liggetid i IK-gruppen var 7 dager og i K-gruppen 4 dager. Median oxycodonbruk i IK- og K-gruppen var henholdsvis 105mg og 10mg. Ved utskrivelse ble opioider benyttet hos 76% av IK-pasientene og hos 50% av K-pasientene. Laxantiaforbruket var vesentlig lavere hos K-pasientene. Ved poliklinisk oppfølgning har vi grunn til å mene at de kryobehandlede pasientene er mindre plaget enn de uten behandling.
Konklusjon
Kryobehandling av intercostalnerver peroperativt ved Nuss-prosedyre kan redusere de postoperative smertene; liggetiden i sykehus; bruk av laxantia; og mengden opioider ved utskrivelse. Metoden virker trygg og lovende. En kontrollert randomisert studie vil kunne styrke antagelsene.
Læringskurven for robotassistert lungekreftkirurgi ved Akershus Universitetssykehus
I denne enkeltsenterstudien evaluerte vi læringskurven for de første fire årene av vårt program i forbindelse med overgangen fra videoassistert thorakoskopisk kirurgi (VATS) til robotassistert thorakoskopisk kirurgi (RATS) som standardbehandling for lungekreft.
Metode
Tre kirurger, alle med over 5 års erfaring med VATS, utførte sine første 200 RATS-lobektomier på pasienter med lungekreft mellom desember 2018 og desember 2022. Kirurgene opererte i par, enten som hovedoperatør eller assistent ved pasientsiden, ved bruk av DaVinci Xi-roboten. Før de startet med RATS, deltok de i et robottreningsprogram etterfulgt av intraoperativ veiledning av erfarne utøvere, i tillegg til assistanse fra annet godt trent personell på stedet. Vi utførte en retrospektiv journalgjennomgang og presenterer resultatene, inkludert utviklingen av operasjonstider over tid. Kumulativ sum (CUSUM)-metoden ble brukt for å illustrere og evaluere læringskurven.
Resultat
Medianalderen for studiepopulajsonen var 70 år (spenn: 31-85 år), hvorav 109 (54,5 %) var kvinner og 91 (45,5 %) var menn. Median (25.-75. persentil) kroppsmasseindeks var 25,6 (22,3-28,7) kg/m². Totalt hadde 159 (79,5 %) pasienter sykdom i stadium 0-IB, 34 (17,0 %) var i stadium IIA-IIB, og 7 (3,5 %) var i stadium IIIA-IIIB. Det var ingen forskjell i fordelingen av den preoperative stadieinndelingen over de fire årene (Fisher’s exact test, p =0,210). Høyresidige prosedyrer utgjorde 129/200 (65,5 %). I 4 (2,0 %) av prosedyrene ble det utført bilobektomi. Vi observerte ingen perioperative dødsfall. Konvertering til torakotomi ble nødvendig hos 3/200 (1,5 %) pasienter. Reoperasjonsraten var 3,0 % på grunn av enten blødning eller kontinuerlig luftlekkasje. Median (25-75. persentil) liggetid var 4 (3-8) dager, median varighet av thoraxdren var 2 (1-4) dager, og median operasjonstid var 160,5 (120-195) minutter. Operasjonstiden ble gradvis redusert med erfaring/volum (Figur 1). Læringskurven illustrerer tydelig en introduksjonsfase, en platåfase og en fase med jevn forbedring (Figur 2).
Konklusjon
Studien illustrerer en effektiv overgang fra videoassistert thorakoskopisk kirurgi til robotassistert thorakoskopisk kirurgi, gitt tidligere kirurgisk opplæring og strukturert veiledning. Operasjonstidene ble stadig kortere med økende erfaring. Læringskurven viser tydelig en introduksjonsfase, en platåfase og en fase med jevn forbedring.
Figur 1: (øverste figur) Forskjellen mellom faktisk operasjonstid og gjennomsnittlig operasjonstid over fire år (n=200) i kronologisk rekkefølge ift. operasjonsnummer. Linjen representerer en lineær regresjonsmodell av avvik fra gjennomsnittet versus operasjonsnummer
Figur 2: Læringskurven for de tre kirurgene samlet, illustrert ved det kumulative avviket fra gjennomsnittlig operasjonstid kronologisk for alle operasjoner (n=200) i løpet av studieperioden.
Post Covid-19 Unilateral diafragmaparese behandlet med robotassistert (RATS) diafragmaplikasjon
1 Avdeling for Kar- og thoraxkirurgi, Akershus Universtitetssykehus
Bakgrunn
Senvirkninger og komplikasjoner etter COVID-19 er økende. Vedvarende dyspné i etterkant av gjennomgått COVID-19 er, sammen med fatigue, en av de vanligste symptomene. Årsaken til post COVID-19 dyspné er sammensatt og multifokal, men en av årsakene er diafragmaparese. Det er kjent at virus kan forårsake postviral nevropati, og også ramme nervus phrenicus. Typiske symptomer på n. phrenicus parese inkluderer redusert fysisk yteevne og lavtersklet dyspné ved fremoverbøying og svømming. Vi har de siste fem årene hatt et kirurgisk tilbud til pasienter med diafragmaparese med robotassistert diafragmaplikasjon og presenterer her denne behandlingen hos tre pasienter med post Covid19 mononevropati og diafragmaparese.
Metode
I perioden mai til september 2024 har Kar- og thoraxkirurgisk avdeling Ahus vurdert og behandlet tre personer med unilateral diafragmaparese utløst av COVID-19. Alle pasienter hadde symptomgivende dyspné i etterkant av COVID-19 de siste 2-3 år, spesielt ved aktivitet og i motbakke. To av tre pasienter hadde betydelig dyspné når de bøyde seg fremover og ved nedsenking i vann. Alle ble utredet multidisiplinært med lungefunksjonsundersøkelse, røntgen thorax, CT thorax og røntgen gjennomlysning/Sniff-test.
Vi presenterer her sykehistoriene med resultater og operasjonsmetoden demonstreres med en kort video.
Resultater
Tidlig observasjon og oppfølging viser gode resultater av våre 3 kasuistikker med post COVID-19 unilateral diafragmaparse operert med RATS diafragmaplikasjon. Alle tre pasientene har hatt klinisk og radioligsk bedring, inkl røntgen thorax. To av tre pasienter er skrevet ut første postoperative dag og tredje på andre postoperative dag. Alle har også fått kontroll fire til seks uker postoperativt på poliklinkken, inkl. røngen thorax. Ingen registrerte komplikasjoner.
Konklusjon
Det er lite data på post COVID-19 unilaterale diafragmapareser operert med RATS diafragmaplikasjon, men våre tre kasuistikker viser lovende resultater med tanke på fremtidig behandling.
Osteokondrom som sjelden årsak til pneumotoraks, en kasuistikk
Lehmann H, Steensrud T 1
1 Avdeling for hjerte, lunge og karkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge
Bakgrunn
Osteokondrom er en godartet type svulst som oppstår i beinets overflate. De oppstår vanligvis før 20 års alderen, er tre ganger hyppigere blant gutter. Som regel er svulstene solitære og uten symptomer. De er vanligst rundt kneet eller i overarmsbeinet. Det finnes en arvelig tilstand der det oppstår flere osteokondromer, som innbefatter 15% av osteokondromene. Ribbeina er imidlertid et sjeldent sted å få osteokondromer, og enda sjeldnere er det å få symptomer fra disse. En oversikts-artikkel samlet totalt 18 kasuistikker av symptomatiske osteokondromer i ribbein, der 15 av disse hadde hemotoraks, og tre pneumotoraks.
Metode
Vi presenterer et tilfelle der en gutt ble akutt innlagt med symptomgivende pneumotoraks. Røntgen undersøkelser viste en spiss utvekst fra den kortikale delen av et ribbein som sannsynlig mekanisk årsak til hans pneumotoraks. Røntgen undersøkelser avdekket også en eksostose som trykket lungen inn også på den andre siden av toraks. Denne ga ikke symptomer, men lungeparenkymforandringer ettersom den ga et press dypt innover. Vi vurderte at også denne eksostosen kunne lede til komplikasjoner, særlig blødning slik som den var formet.
Resultat
Han ble operert med hjelp av video-assistert torakoskopisk teknikk (VATS), og strukturen på symptomgivende side ble ukomplisert fjernet. Han ble senere ved en ny innleggelse operert i forebyggende hensikt på motsatt side, med samme teknikk og også da et ukomplisert forløp.
Konklusjon
Ostekondromer i ribbein er en sjelden tilstand. Men, de kan gi alvorlige komplikasjoner i form av hematoog pneumotoraks. Behandlingen var her enkel, og residiv er sjelden.
Referanser
Kitsoulis P, Galani V, Stefanaki K, Paraskevas G, Karatzias G, Agnantis NJ, Bai M. Osteochondromas: review of the clinical, radiological and pathological features. In Vivo. 2008 Sep-Oct;22(5):633-46. [PubMed]
Hemothorax and Pneumothorax Secondary to Costal Involvement in Hereditary Multiple Exostoses: A Systematic Review of Reported Cases in the Literature.
En komplett eller partiell atelektase av en lunge bør henlede oppmerksomheten mot sentral luftveisobstruksjon. Dette ble mistenkt i den følgende pasienthistorien, og pasienten gikk gjennom både endobronkial utredning og behandling før definitiv thoraxkirurgisk behandling ble gjennomført omtrent seks måneder etter henvisning til OUS – Rikshospitalet.
Pasient og forløp
En tidligere frisk kvinne i 40-årene behandles i august 2022 for en høyresidig pneumoni. Innlegges på nytt 2023 lokalsykehuset med dyspne og pneumoni. CT-thorax avdekker komplett atelektase av høyre lunge. Det startes antibiotikabehandling og pasienten overføres regionssykehuset for videre utredning. Der utredes pasienten med bronkoskopi som viser en intrabronkial, obstruerende tumor ved inngangen til høyre hovedbronkus. Biopsi bekrefter karsinoid tumor. Tumor hadde en mer infiltrativ vekstmåte enn det som vanligvis sees i typisk karsinoid, men kriteriene for atypisk karsinoid var ikke tilstede. 68Ga-DOTATOCPET/CT viste en somatostatinreseptor (SSTR) positiv tumor i høyre hilus. Det var SSTR-negative, ikke forstørrede lymfeknuter i mediastinum og ingen fjernmetastaser. Vurdert på multidisiplinært team møte der man ser at en mansjettreseksjon vil være vanskelig på grunn av kort rest av høyre hovedbronkus med tumors nære relasjon til carina. Henvises Rikshospitalet for å vurdere intrabronkial behandling av tumor.
Behandling
Ultimo april behandling i over 2 timer med intrabronkial laser for å redusere tumors intrabronkiale utbredelse. Man kan da ikke identifisere intakt bronkialtre forbi tumor. Ny behandling juni, og man kan da forsere forbi tumor og ned i bronkus intermedius med normale endobronkiale forhold perifert. I august siste endobronkiale laserbehandling. Ved kontroll oktober identifiseres tumors endobronkiale tilhefting på dorsalsiden, mot pars membranosa med sannsynlig noe affeksjon av carina mellom overlapp og stammebronchus. Opereres med thorakoskopisk tilgang hvor det under intrabronkial veiledning gjøres en partiell reseksjon av bronkus med makroskopisk fri rand og bronkoplastikk som bevarer åpne intrabronkiale forhold til både overlappsbronkus og bronkus intermedius. I tillegg fjernes lymfeknuter i stasjon 11R.
Postoperativ endoskopisk og radiologisk kontroll 1 uke, og 3 måneder postoperativt er det åpne, tilnærmet normalt anatomisk utseende luftveier. Histologisk typisk carcinoid. Fri reseksjonsrand <1 og ingen nekroser. Det ble ikke påvist tumorvev i LK 11R. Ved kontroll normal lungefunksjon, normalt aktivitetsnivå uten ventilatorisk begrensning. CT viser postoperativ status etter bronkoplastikk. En liten fokal veggfortykkelse i stammebronkus, biopsier viser slimhinne med granulasjonsvev.
Konklusjon
En kombinasjon av endobronkial reseksjon og senere kirurgisk behandling med peroperativ bronkoskopisk veiledning gjør at man kan unngå mer omfattende lungereseksjon av en intrabronkialt voksende carcinoid tumor i høyre hovedbronkus. Pasienten er i denne sammenheng ung, og en i verste fall pneumonektomi, ville potensielt kunne ha ført til invalidiserende begrensninger i livsutfoldelse og betydelig redusert livskvalitet.
Necrotizing mediastinitis - diagnosis and management: a case report
Henrik Agerup Kildahl1, Katrine Hordnes Slagsvold, Øystein Pettersen2, Geir Bjerkan3, Per Magnus Haram2
1 Department of Circulation and Medical Imaging, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim, Norway
2 Clinic of Cardiothoracic Surgery, St Olavs Hospital, Trondheim, Norway
3 Clinic of Orthopaedy, Rheumatology and Dermatology
Background
We report an interesting case that underlines the importance of interdisciplinary cooperation leading to early recognition and appropriate treatment of descending necrotizing mediastinitis.
Case presentation
16 year old male presenting with one week of chest pain, respiratory symptoms and diarrhea. Antimicrobial treatment initiated upon admission. Thoracic computed tomography suspicious of descending necrotizing mediastinitis and the patient was operated with bilateral thoracotomy and laparotomy with several revisions. After 58 days in hospital the patient was discharged home, fully recovered without any sequala.
Results
Conclusion
This case demonstrates the importance of a multidisciplinary approach when facing a severe and rare disease with a high morbidity and mortality. Furthermore, it underlines the importance of early diagnosis and a rapid an appropriate surgical treatment with thorough debridement as a cornerstone in the treatment of severe descending necrotizing mediastinitis.
Reoperasjon for infeksjon av suprakoronart graft med retrosternal pseudoaneurysme
uten bruk av hypotermi
Håland A.B 1, Haram P.M 1, Pettersen Ø 1, Nordhaug D.O 1, Winnerkvist A 1, Slagsvold K 1, Wahba A 1 1 Avdeling for Thoraxkirurgi, St.Olavs Hospital
Bakgrunn
En 56 år gammel mann ble i 2022 operert med suprakoronart graft og koronar bypass (CABG) for ascendensaneurisme og koronarsykdom. Det ble utført perkutan koronar intervensjon (PCI) i 2023 grunnet nytilkomne koronare stenoser. Han hadde fra tidligere kjent kryoglobulinemi type 1, MGUS (monoklonal gammopati) og småkarsvaskulitt. Pasienten ble sommeren 2024 innlagt med infeksjon i det suprakoronare graftet og hadde et stort retrosternalt pseudoaneurysme som følge av infeksjonsutløst løsning av den proksimale veneanastomosen. Pasientens kryoglobulinemi gjorde imidlertid standard kirurgi med hypotermi risikabelt, med stor risiko for hjerneslag.
Metode
Selv om man kunne operere under normotermi, var det lavere risiko for peroperativt hjerneslag ved å redusere nivået av sirkulerende kryoglobuliner preoperativt. Dette innebar å gjennomføre plasmaferese over tre dager. For å skape tid til dette, la karkirugene og intervensjonsradiologene et kort stentgraft for å tette defekten i det suprakoronare graftet. Pasienten ble deretter behandlet som planlagt med plasmaferese i regi av nefrologene og hematologene. Pasienten ble deretter operert med revisjon og innsetting av et nytt rifampicingraft i aorta ascendens under normotermi. Infeksjonsmedisinere fulgte opp med langvarig antibiotikabehandling.
Resultat
Til tross for et lite perioperativt hjerneinfarkt uten betydelige sekveler, ble pasienten utskrevet selvhjulpen etter 17 dager via lokalsykehus.
Konklusjon
Denne kasustikken illustrerer utfordringer som kan oppstå ved håndtering av infiserte aortagraft hos pasienter med kryoglobulinemi. Gjennom et tverrfaglig samarbeid fikk man utført vellykket behandling, bestående av stentgrafting, plasmaferese og kirurgi under normotermi.
Økt blødningstendens og perioperativ risiko når akutt type A aortadisseksjon misoppfattes og behandles som akutt koronarsyndrom
Hauge HMK1; Majak P 1,2; Lingaas PS2; Kaljusto ML2
1 Universitetet i Oslo (UiO)
2 Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus (OUS)
Bakgrunn
Type A aortadisseksjoner (ATAAD) er forbundet med en høy dødsrate, dersom ikke øyeblikkelig-hjelp kirurgi utføres. Diagnostikken kan være utfordrende. Opptil én av tre feildiagnostiseres. Mistolkning av ATAAD som et akutt koronar syndrom (AKS) kan forsinke behandlingen, og oppstart av platehemmende medikamenter (APT) kan føre til økt morbiditet og mortalitet hos ATAAD-pasienter. Tilstandene kan ligne i klinisk presentasjonsform. Disseksjonspatologi i aorta kan i noen tilfeller bre seg til koronararteriene - og gi reell koronar malperfusjon som kompliserende følgetilstand. Vi ønsket å kartlegge utfalls-konsekvensene når ATAAD initialt misoppfattes og behandles som AKS med preoperativ platehemming.
Materiale og metode
Journal- og lokalt registermateriale av 259 fortløpende ATAAD-operasjoner fra 2018 til 2022 ved Oslo Universitetssykehus er gjennomgått retrospektivt. For analyser til denne studien klassifiserte vi pasientene i tre grupper, etter grad av AKS-mistanke i utredningen. For 190 av de ATAAD-opererte hadde klinikk og initiale behandlingstiltak lite koronarsuspekt preg (gruppe LAV), mens 34 fikk enkel APT (INTERMEDIÆR) og 35 ble gitt dobbel platehemming (DAPT) og/eller koronarangiografert (HØY). Utfallsforskjeller mellom gruppene ble så undersøkt.
Resultater
Koronarsuspekt klinikk var hyppig blant ATAAD-pasientene; 79.3% debuterte med brystsmerter, og 20.4% hadde ischemiske EKG-endringer. Troponin-T var forhøyet i 60.2% av tilfellene (>14 ng/L), og 23.5% målte verdier > 50 ng/L. Enkel APT med acetylsalisylsyre (300 mg) ble gitt til 68 pasienter (26.4%) og DAPT til 29 (11.3%). I 22 tilfeller (8.5%) ble preoperativ koronarangiografi utført.
Alle pasienter ble operert på hjerte-lunge-maskin med suprakoronart rørgraft, 257 av dem i dyp hypotermi og sirkulasjonsstans. 14 pasienter (5.4%) hadde reell koronarmalperfusjon (visuelt validert intraoperativt med samtidige regionale TØE-kinesiutfall, eller via nyoppstått, spesifikk EKG-ischemi og TnT-nivå > 50). Disse hadde høy 30d-mortalitet (53.9% vs. 13.3%, p=0.001), og ni behøvde CABG. Blant de 35 pasientene med høy AKS-mistanke, hadde kun åtte (22.9%) reell koronaraffeksjon. Videre hadde pasienter i gruppe HØY større drensblødning postoperativt (940 ml vs. 650 ml første 24t, p=0.014), krevde mer blodprodukter (p=0.008 og p<0.001 for hhv. SAG og plasma) og hadde lenger total operasjonstid (p=0.024). 30d-dødeligheten var derimot ikke signifikant høyere (22.9% vs. 14.2%, p=0.185).
Konklusjon
Reell koronararterieaffeksjon ved ATAAD er sjelden og alvorlig, mens AKS-suspekt symptomatologi er hyppig. Feildiagnostikk som AKS og medfølgende platehemmende behandling gir økt perioperativ ATAADrisiko med større fare for blødningskomplikasjoner.
Mini-invasiv klaffekirurgi – erfaringer fra oppstart
Jakobsen Ø1
1 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling. Universitetssykehuset Nord Norge
Bakgrunn
Mini-invasiv klaffekirurgi blir stadig mer utbredt. I 2019 startet vi planlegging og arbeidet med å innføre mini-invasiv klaffekirurgi ved UNN. Først via mini-sternotomi og senere via minithorakotomi for AVR.
Metode
Vi vil beskrive vår tilnærming til innføring av mini-invasiv klaffekirurgi, samt beskrive gode og dårlige erfaringer, både om pasientseleksjon, valg av metode/tilgang og tekniske tips. Resultater så langt vil presenteres
Resultat
AVR via minithorakotomi gir lengre operasjonstid og lengre tangtid i oppstartfasen. Det gir som forventet mindre blødning, mindre smerter, raskere mobilisering og betydelig kortere sykehusopphold.
Konklusjon
Mini-invasiv klaffekirurgi kan trygt startes også på et senter med relativt lavt volum. Riktig pasientseleksjon er essensielt og forlenget operasjonstid og tang-tid må forventes i starten. Blødning, mobiliseringstid og sykehusopphold forkortes betydelig.
Pasienter brystoperert med erstatningsplastikk ved OUS 2016-2023
Kathrine Elise Nyhus, Inger Christine L’Orange, Ellen Schlichting, Seksjon for Bryst- og endokrinkirurgi, Kreftkirurgisk avdeling, OUS
Bakgrunn
Brystbevarende kirurgi etterfulgt av strålebehandling foretrekkes fremfor mastektomi ved behandling av brystkreft der det er teknisk mulig og forholdene ligger til rette for det. Med onkoplastisk brystkirurgi kan man oppnå tilfredsstillende kosmetisk resultat hos pasienter der konvensjonell brystbevarende kirurgi ville ført til endret form og volum av brystet. Volumdefekten i brystet kan fylles med lokale lapper, for eksempel en fasciokutan lapp med blodforsyning fra intercostalarterier. Avhengig av hvilken intercostalarterie som benyttes benevnes disse lappene Lateral, Anterior eller Medial intercostal artery perforator flap, eller LICAP, AICAP eller MICAP. Vi har evaluert våre resultater hos pasienter som er operert med slike lapper.
Materiale og metode
Journalene til alle pasienter som har prosedyrekode «HAE10 Rekonstruksjon av mamma med transplantat eller lapp» fra aug 2016 og frem til jan 2024 er gjennomgått retrospektivt. SPSS er brukt for statistiske analyser.
Resultat
Av 126 pasienter ble 121 (96%) operert med LICAP, 2 pasienter (1,6%) med AICAP og 3 pasienter (2,4%) med MICAP. 106 pasienter (84,1%) ble operert med brystbevarende operasjon, mens 20 pasienter (15,9%) ble operert med subcutan mastektomi. Majoriteten av pasientene var tidligere friske med gjennomsnittlig BMI 25,6 og alder 51,7 år. 49,1% av pasientene hadde mottatt neoadjuvant systemisk behandling. 17 pasienter (16% av de som ble operert med BCT) fikk utført rereseksjon. Vi fant at rereseksjonsraten var langt høyere for pasienter med lobulært karsinom og DCIS enn for tumor med histologisk type NST. 30-dagers komplikasjonsrisiko var 16%. Infeksjon var den vanligste komplikasjonen og rammet 10 pasienter (7,9%). Fire pasienter (3,3%) ble reoperert for postoperativ blødning. 3 pasienter (2,5%) ble operert for nekrose i lappen og 9 pasienter (7,4%) fikk utført kosmetisk korreksjon inkludert fettransplantasjon.
Median tid fra operasjon til strålebehandling var 53 dager og 48 dager fra operasjon til oppstart adjuvant kjemoterapi. 4 pasienter fikk boost seponert grunnet for stor tumorseng. Median observasjonstid er 22,9 mnd. 115 pasienter (91,3%) var residivfrie etter oppfølgingsperioden. 3 pasienter (2,4%) fikk lokalt residiv, 2 (1,6%) fikk fjernmetastaser og 4 pasienter (3,2%) døde av brystkreft i observasjonstiden. Alle pasientene som fikk residiv hadde tumor som var trippelnegativ eller luminal B-lignende. Ingen pasienter med luminal A-lignende, HER2positiv sykdom eller DCIS fikk residiv.
Konklusjon
Bruk av lapper med blodforsyning fra interkostalarterier er en trygg metode for partiell brystrekonstruksjon etter brystbevarende kirurgi. Våre data viser sammenlignbare komplikasjonsrater og reeksisjonsrater med andre studier. Risikoen for ufrie marginer er høyere ved DCIS og lobulær cancer.
Termisk skade i hud etter soleksponering hos pasienter rekonstruert med brystproteser– kasuistikk
Skår, Marie1, Stubberud, Kjetil1,
1 Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Drammen sykehus
Bakgrunn
Ved avdeling for bryst- og endokrinkirurgi ved Drammen sykehus har vi det siste året sett flere tilfeller der pasienter operert med rekonstruksjon med silikonproteser etter brystkreftbehandling har kommet inn med varmeskader/hudnekroser på det rekonstruerte brystet, der man mistenker at soleksponering er årsak. Vi presenterer her fire kasuistikker fra det siste halvåret.
Metode
Vi vil her gå gjennom fire aktuelle kasuistikker, og disse vil legges frem på høstmøtet.
Resultat
Det er foreløpig for tidlig å si hva resultatet blir i to av tilfellene, men i ett tilfelle førte solskader til bilateralt protesetap, innleggelse av ekspanderproteser og planlagt for innleggelse av nye permanente proteser. I et annet resulterte det i tap av en protese, og den andre er planlagt fjernet.
Konklusjon
Vi tror at soleksponering kan være uheldig etter primær rekonstruksjon, og mistenker at det kan ha vært en faktor i utvikling av hudnekrose hos de aktuelle pasientene. Vi tenker derfor at det viktig at pasientene informeres om dette, og at soleksponering av rekonstruerte bryst bør unngås/begrenses.
Når protese ikke er et alternativ – goldilocks mastektomi en casepresentasjon
Rekve, Marthe Berge
1 Avdeling for Bryst- og endokrinkirurgi, Sykehuset Telemark HF
Bakgrunn
Brystkreft øker i forekomst i Norge, og vi lever lengre enn tidligere. Flere kvinner vil derfor også kunne oppleve residiv av sin brystkreftsykdom. Vi har en opplevelse av at flere pasienter ønsker rekonstruktive tiltak når de får påvist brystkreft selv i godt voksen alder. Dette kan by på utfordringer i tilfeller der pasienten har flere risikofaktorer som taler mot protesekirurgi eller langvarige kirurgiske inngrep.
Sykehuset Telemark har et komplett rekonstruktivt tilbud til brystkreftpasienter, med et godt samarbeid mellom Bryst- og endokrinkirurgisk avdeling og Plastikkirurgisk avdeling.
Resultat
Jeg vil presentere et kasus med der pasienten hadde indikasjon for mastektomi, og pasienten selv ønsket rekonstruktive tiltak, men hadde flere risikofaktorer som talte mot protesekirurgi. Vi valgte her å gjennomføre en «Goldilocks-mastektomi»
Konklusjon
Goldilocks mastektomi kan være et egnet alternativ for pasienter med preoperativt stort brystvolum, der det er relativ kontraindikasjon for protesekirurgi eller større lappeplastikker.
Utvikling av enkel og onkoplastisk brystbevarende kirurgi gjennom en 10-års periode
Nygård IE1, Brun VH2
1 Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø
2 Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø
Bakgrunn
Den kirurgiske behandlingen av brystkreft har utviklet seg mye i løpet av de siste tiårene med bruk av både enkle og onkoplastiske teknikker. Vi ønsker å gjennomgå våre data for evaluering av de ulike teknikker, og for å undersøke hvorvidt det foreligger endring i andelen henvisninger til korrigerende plastikkirurgi.
Materiale og metode
Vi har systematisk gått gjennom pasienter som ble operert med brystbevarende kirurgi ved UNN Tromsø i perioden 2012-2022.
Resultater fra følgende data vil bli presentert på høstmøtet.
Hvorfor opereres ikke flere kvinner med brystkreft i Telemark med scm?
Magdalena
Aas Vestlid, Paula Guirado Valls Larsen
Til tross for at STHF har en fullverdig plastikkirurgisk avdeling som kan tilby alle former for rekonstruksjon av bryst etter brystkreftkirurgi, har andelen primære rekonstruksjoner og brystbevarende kirurgi vært lav siden 2021. Vi har derfor valgt å gjennomgå våre tall for å finne ut årsaken til dette. Dette vil bli presentert i en retrospektiv gjennomgang av pasienter som har blitt operert i perioden 2021-2023 med mastektomi
Benigne store brystlesjoner
1 Caspersen Trine, 2 Helset Kristin, 3 Skovholt Mie Avd. for Bryst- og Endokrinkirurgi, Kir. Klinikk, St. Olavs Hospital, Trondheim.
Det finnes ulike benigne lesjoner i bryst. Disse er godartede svulster som kan oppstå i brystvev, men de har ulik cellulær opprinnelse og kliniske presentasjoner. Vi presenterer 3 kasus, hhv. to barn og en voksen kvinne med asymmetriske bryst.
13 år gammel jente med nyoppdaget kul i bryst, denne hadde vokst til ca. 4 cm over en periode på ca. 6 mnd. Ingen hudforandringer. Behandlet med kirurgisk eksisjon. Henvist på nytt etter ca. 1 år med ny kul i samme bryst.
11 år gammel jente, tumor vokste fra 2 til 12 cm på 5 mnd. Hun opplevde en inflammasjonsreaksjon i huden, tolket som en reaksjon på hurtig vekst. Ingen andre inflammasjonstegn. Kirurgisk eksisjon.
51 år gammel kvinne fra Ukraina, henvist til bildediagnostikk grunnet asymmetri av brystene, ukjent over hvor lang tid dette hadde tilkommet. Mammografisk målt til ca. 13 cm. Behandlet med eksisjon.
Differensial-diagnostiske overveielser, kirurgisk tilnærming og residivrisiko diskuteres.
Desmoid fibromatose i bryst – en diagnostisk og terapeutisk utfordring
Desmoid fibromatose (DF) er en sjelden, langsomt voksende bindevevssvulst som kan oppstå hvor som helst i kroppen. DF utgjør 0,2% av brytstumores. DF klassifiseres som benign og metastaserer ikke, men kan føre til innvekst i nærliggende vev og organer, og har høy risiko for tilbakefall etter behandling.
Materiale og metode
En 32 år gammel kvinne ble utredet for en palpabel, raskt voksende kul i brystet. Mammografi gav mistanke om malign masse. Histologisk undersøkelse viste desmoid fibromatose. Vi utførte et litteratursøk på Pubmed med søkeordene “Desmoid type fibromatosis breast” og fikk treff på 18 artikler. 13 av disse var relevante. På grunn av manglende retningslinjer for desmoid fibormatose i bryst (BDF) er Europeiske konsensus guidelines for desmoid fibromatose generelt også gjennomgått.
Resultat
Av de 13 artiklene som ble gjennomgått var 6 artikler case reports, 3 artikler var case reports i kombinasjon med litteratur reviews og 4 var retrospektive studier; hvorav 3 single senter studier og 1 var en multisenterstudie hvor kirurgi ble sammenliknet med active surveillance. En av studiene omhandlet kun utredning, de øvrige omtalte både utredning og behandling. I alle artiklene var MR førstevalg innen billeddiagnostikk. Diagnostiske verktøy inkluderte histologi, immunhistokjemi og genetisk utredning. I 10 av artiklene var kirurgi beskrevet som førstevalg eller valgt behandlingsalternativ. I de øvrige 3 artiklene var aktive surveillance og initial medikamentell behandling førstevalg. I Europeiske retningslinjer for desmoid fibromatose er active surveillance nå gullstandard ved stabil, ikke aggressiv sykdom. Spontan regresjon er observert hos 30%. Andre behandlingsalternativer er systemisk behandling med NSAIDs, endokrin behandling, immunterapi med tyrosinkinasehemmere og kjemoterapi samt stråling og kryoablasjon. Vår pasient hadde mutasjon i CTNNB1 genet og dermed antatt god effekt av NSAIDs. Regelmessige MRkontroller ved 1 års oppfølging har ikke vist progresjon.
Konklusjon
Det finnes ikke konsensus guidelines for desmoid fibromatose i bryst. Ved BDF anbefales en multidisiplinær tilnærming. Flere steder er kirurgi fremdeles førstevalg på tross av at konsensus guidelines for DF anbefaler active surveillance som førstevalg. Flere studier og RCT på desmoid fibromatose i bryst er nødvendig.
Mycosis Fungoides i bryst- en kasuistikk
Tone Aarholt Hegna, Tone Hovda, Helle Skjerven
Bakgrunn
Mycosis fungoides (MF) er T-celle lymfom i hud. Lidelsen er sjelden og utgjør mindre enn 1 % av alle NonHodgin Lymfom, dvs. ca. 10–15 nye tilfeller per år i Norge. Sykdomsdebuten er ofte snikende. Det kan ta flere år fra de første manifestasjoner opptrer til en sikker diagnose er stilt. Hudforandringene kan ha preg av papler eller plaques som utvikler seg til tumores eller generell erytrodermi.
Tidlig MF sykdom behandles med steroidsalver, PUVA, stråleterapi eller annen lokal behandling. Ved utbredt sykdom kan det være aktuelt med stråling og systemisk behandling i form av blant annet interferon α2a, bexaroten, klorambucil, metotreksax eller gemcitabin. Det kan også gis allogen stamcelletransplantasjon hos selekterte pasienter.
Kasuistikk
En ung tidligere frisk kvinne innkommer med deformert, ødematøst og væskende bryst. Innlegges avdeling for utredning av det som oppfattes som lokalavansert brystkreft. Hun utredes med vanlig trippel diagnostikk samt metastsescreening og hun er innlagt avdeling under utredning for håndtering av sårproblematikk. De første biopsiene viser granulomatøs betennelse men vi mistenker at de ikke er representative og tar derfor nye biopsier av bryst samt av enkelte hudlesjoner på trunkus og overarm som pasienten beskriver som ‘Psoriasis’. Ny biopsier konkluderer med Mycoosis Fungoides. Hun henvises OUS hvor hun følges opp av hudlege og onkolog. Hun får systemisk behandling i form Bexaroten og interferon alfa-2a samt stråling og stamcelletransplantasjon
Konklusjon
Mycosis Fungoides er en sjelden tilstand. I dette tilfellet har pasienten gått under diagnosen psoriasis i mange år før man kommer opp med riktig diagnose. Forandringene i bryst var omfattende men med behandling gjenopprettes brystets normale anatomi.
Bruk av I-125 jodkorn i brystbevarende kirurgi; En pilotstudie med erfaringer fra Akershus universitetssykehus.
Ved ikke- palpable tumores i bryst er det indikasjon for bruk av markører til identifisering av tumorområdet før kirurgisk eksisjon. Ved Akershus universitetssykehus har vi i en pilotstudie sett på rutiner og effektivitet ved bruk av I-125 jodkorn til merking av ikke- palpable tumores verifisert ved trippeldiagnostikk. Vi har også ønsket å se på sikkerheten i håndtering av jodkorn med gjennomgang av utarbeidet prosedyre.
Metode
20 pasienter ble inkludert i pilotstudien. Inklusjonskriteriene var ikke- palpabel, histologisk verifisert brystkreft som var synlig med ultralyd og vurdert egnet til jodkornmerking ved tverrfaglig møte. I studieperioden har pasientene fått både trådmerking og jodkornmerking. Alle har gitt skriftlig konsensus.
Prosedyre
Etter selektering ved tverrfaglig møte får pasienten skriftlig informasjon om metode og følgeskjema i DIPS opprettes. Jodkorn lagres ved Nukleærmedisinsk avdeling og utleveres til Brystdiagnostisk seksjon for merking på operasjonsdagen. Jodkornet plasseres ultralydveiledet samtidig som det settes trådmerking. Pasienten opereres samme dag. Jodkornet identifiseres med gammaprobe peroperativt og eksisjon verifiseres ved preparatrøntgen. Preparatet sendes deretter på vanlig vis til patologiavdelingen, men i beholder merket med symbol for radioaktivitet. Preparatet beskjæres hvoretter jodkorn samles og returneres til Nukleærmedisinsk avdeling.
Resultater
Totalt er det satt 20 stykk I-125 jodkorn. Alle jodkorn ble identifisert peroperativt. Alle jodkorn ble returnert til Nukleærmedisinsk avdeling. Alle tumores merket med jodkorn har blitt fjernet og prosedyren ble fulgt. Prosedyren har vært vellykket, og sikker håndtering av I-125 er ivaretatt.
Konklusjon
I-125 jodkorn har vist seg å være en pålitelig og sikker metode for peroperativ identifisering av ikkepalpabel brystkreft i dette utvalget av pasienter. Metoden kan gi større fleksibilitet i både brystdiagnostisk og kirurgisk hensikt. I-125 jodkorn ansees å være en god og kostnadseffektiv alternativ samliknet med trådmerking eller metoder basert på magnetisme eller radiofrekvens.
Spredning fra cancer ovari til i vaktpostlymfeknute i screeningoppdaget cancer mamma. Kasustikk med 5 års oppfølging
Hartmann O.J1. Fluge E1
1 Bryst- og endokrin kirugisk avdeling, Kalnes sykehus.
Bakgrunn
Hun er 61 år på diagnosetidspunkt. Bilaterale mammaproteser. Fibromyalgi. Screeningoppdaget ca. mamma ve. Bryst. Operert sept. -2019 med brystbevarende av en medial og en lateral tumor i ve. bryst. Funn av cancer med mulig origo fra genitalia eller bekkenperitoneum i en av to vaktpostlymfeknuter. Størrelse på 1,4 mm uten perinodal vekst. Mammahistologi: To svulster på henholdsvis 281 og 102 mm. I.C. NST G3, Ki67: 13%1 og 7%2. DCIS grad III. Reseptorstatus: ER70%, PgR40% HER2 neg1/ ER 100%,PgR95%, HER2 neg 2. T2N0M0. CT Thorax/abdomen/bekken viste økte tegniger og smånodulært preg inneholdende kalk i oment og spredt peritonealt. Markert høyre ovarium. Negativ CA125 og BRCA, diagnostisk laparoskopi. Noe usikkert ved oment, men dårlig definert. Pusslingnende innhold i lille bekken. Peritoneum blæretak delvis gult/krystall lignende, biopsert. Normale adenex ve. Ikke innsyn høyre. Histologi: lavgradig serøs karsinom. Operert Radium hospitalet okt 2019 med Debulking med Hysterectomi, BSOE, Omentektomi, Appendektomi og eksisjon av karsinomatose på peritoneum og tynntarm. Diagnose: Ca. peritonei FIGO Stadium 4B grunnet metastase ve. aksille.
Behandling
Oppfattes som radikalt operert for gynekologisk cancer. Behandlet med 6 kurer Carboplatin og Pacitaxel, fra andre kur oppstart Avastin grunnet stadium 4. Siste kjemo kurer februar 2020 og negativ CT kontroll av Thorax, abdomen og bekken. Kontroll RH, gynekolog. Startet med Femar, CF. Avstod fra strålebehandling bryst grunnet stadium 4 ovariecancer. Kontinuerte Avastin behandlingen. Startet med Zometa Juni 2020. Kontroll ca. mamma oktober 20, skifter til Aromasin ved denne kontrollen. Hun har fått beskjed om at hun har en dødelig sykdom, hun er radikal operert og har fått omfattende behandling, det gis henne håp om at det er noe hun kan ha blitt frisk av.
Resultat
Siste CT TAB tatt grunnet magesmerter og dårligere balanse tatt i des 2023. Siste kliniske kontroll for ovarial cancer ovari i mai 2024. Siste mammakontroll sept 24. Resultatene fra disse presenteres på møte.
Spredning fra andre organder en bryst til aksille lymfeknute er i hovedsak fra adenocarsinomer; thyroidea, lunge, magesekk, bukspytt kjertel og tykk tarm. Spredning fra ovarial cancer er sjeldent, men raportert som kasustikker[1]. En artikkel fra 2023 med gjennomga av 22 kasustikker[2]. Her var median tid fra diagnose tidspunkt til manifestasjon av axillær lmfeknutemtastase 24 mnd. 5 års overlevelse FIGO stadium 4B er uvanlig, i nyere data er 5 års overlevelse på 13%[3].
Konklusjon
Påvisning av metastase fra annet organ krever omfattende utredning. tverrfaglige diskusjoner og vurdering med tanke på kurativ tilnærming.
Referanser
1. Abdullah N, Rosly N, Pauzi SHM, Mustapha AW, Arifuddin Y: Case report: Axillary lymph node metastases from primary ovarian cancer: a report of two cases and literature review. Front Oncol 2024, 14:1384306.
2. Koufopoulos N, Pouliakis A, Boutas I, Samaras MG, Kontogeorgi A, Dimas D, Sitara K, Zacharatou A, Zanelli M, Palicelli A: Axillary Lymph Node Metastasis from Ovarian Carcinoma: A Systematic Review of the Literature. J Pers Med 2023, 13(11).
3. Mohamud A, Høgdall C, Schnack T: Prognostic value of the 2018 FIGO staging system for cervical cancer. Gynecologic Oncology June 2022, 165(3):506-513.
Resultater etter innføring av sentinel lymph node biopsi hos pasienter med klinisk negativ aksille etter neoadjvuant behandling ved Haukeland Universitetssykehus
Sjursen S1, Heie A1, Stefansson2
1 Bryst og endokrinkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus
Ved primært operabel brystkreftsykdom er sentinel lymph node biopsi (SLNB) en etablert metode for kartlegging av aksillestatus. Det ble i 2017 gjort endringer i NBCG (nasjonalt handlingsprogram for brystkreft) som tillot bruk av metoden også hos neoadjuvant behandlede pasienter med cN1-status ved behandlingsstart og cN0-status før planlagt kirurgi.
Mål
Kartlegge hvor mange pasienter som er spart for større aksillekirurgi som følge av endring av retningslinjer og hvilke innvirkninger dette har hatt på residiv risiko. Vurdere etterlevelse av retningslinjer, samt sensitivitet og spesifisitet for intraoperativ frysesnitt analysen (IO-FSA) ved Haukeland Universitetsykehus (HUS) over den gitte perioden.
Metode
Dette er et kvalitetstudie hvor det ble gjennomført journalgjennomgang av alle brystkreftpasienter ved HUS hvorav det er sendt IO-FSA (N=342) i perioden fra september 2017 til juli 2022.
Resultat
Etter eksklusjonskriterier forelå 78 inkluderte pasienter. Disse var delt i to grupper: ypN0 og ≥ypN1. 29 pasienter ble på bakgrunn av negativt IO-FSA og endelig histologi spart for aksilleglandeldisseksjon (ALND). De resterende 49 pasientene fikk gjennomført ALND. I sistnevnte gruppe var det en signifikant større andel større tumores (≥T2) og flere tilfeller av lobulær cancer. 8,9% av pasientene fikk residiv. Majoriteten av residivene (6/7) var i ≥ypN1-gruppen, og primært hos hormonreseptor positive, HER2 negative tumores. Beregnet sensitivitet og spesifisitet for IO-FSA ved HUS er henholdsvis 90,2% og 99,6%. Median oppfølgingstid var 2,5 (variasjon fra 2 59 måneder). Medial alder for begge grupper var 52 år.
Konklusjon
Dette studiet støtter gjeldende litteratur hvor det vurderes som trygt å benytte SLNB med IO-FSA også hos neoadjuvant behandlede pasienter. Kvaliteten på IO-FSA ved HUS er på forventet nivå, sammenlignet med litteratur som foreligger på området.
Intraoperativ strålebehandling (IORT) for tidlig brystkreft bør bli nasjonal metode
Kristin Helset, Monica Jernberg Engstrøm
Bakgrunn
Intraoperativ strålebehandling (IntraOperativeRadioTherapy- IORT) i forbindelse med brystkreftbehandling, har vært i bruk ved St Olavs Hospital i over 20 år. Som det eneste sykehuset i Norge, deltok vi i den prospektiv randomiserte Targit-A-studien med 112 pasienter hvor 50 ble randomisert til intraoperativ strålebehandling. Targit-A-studien var en internasjonal multisenterstudie, hvor 2298 pasienter fikk intraoperativ strålebehandling. 5 årsoppfølging ble publisert i Lancet i 2014.(2) Dette viste at det var litt høyere risiko for lokalt residiv i brystet med IORT i forhold til EBRT, p 0,042. Brystkreft dødeligheten var rimelig lik i de to gruppene (p 0,56) mens gruppen som fikk intraoperativ strålebehandling hadde signifikant lavere non-brystkreft-dødelighet, p 0,0086. Dette skyldtes vesentlig lavere kardiovaskulær dødelighet i IORTgruppen.
Targit-A-studiegruppen publiserte 12 års oppfølging i august 2020.(3) Studien viste ingen forskjell mellom de to gruppene i forhold til lokal kontroll og brystkreftdødelighet. Forskjellen i non-brystkreftdødelighet var fortsatt signifikant og stigende i favør av IORT gruppen (4,03% i IORT versus 7,50% i EBRT, p 0,005) samt for overall dødelighet for grad 1 og 2 (p 0,036).
Internasjonalt har over 450000 pasienter i 260 senter i 38 land fått behandling med TARGIT-IORT. Dette har resultert i over 200 publikasjoner om denne nye strålemetoden ved tidlig brystkreft. I 2023 sendte TARGIT studiegruppen en henvendelse til ASTRO, American Society for Radiation Oncology, hvor de ber om at intraoperativ strålebehandling tas med i amerikanske guidelines for tidlig brystkreft.
IORT-studien ved St Olavs Hospital I 2015 startet vi en kvalitetssikringsstudie; «Intraoperativ strålebehandling for brystkreftpasienter». Dette var et samarbeidsprosjekt mellom kreftklinikken og bryst/endokrinkirurgisk avdeling ved St Olavs hospital. Vi vil presentere kirurgisk metode, antall pasienter som til nå har fått IORT og tall for lokale residiv på møtet.
Nytte for pasientbehandlingen
Nytten for pasienten ved å motta strålebehandlingen under operasjonen er på kort sikt at pasienten slipper 3 ukers strålebehandling som starter ca. 6 uker etter operasjonen. Mange skal heller ikke ha annen adjuvant terapi, slik at hele kreftbehandlingen kan være ferdig på operasjonsdagen. Pasienter som mottar EBRT og bor langt unna en stråleenhet, må bo på hotell i ukene som strålingen pågår. Pasienter som bor nærmere vil bruke fra 2 til 6 timer inkludert reise til og fra sykehuset hver ukedag i 3 uker. De aller fleste pasientene er derfor sykemeldt under strålebehandlingen. En viss toxisitet følger med EBRT som rødhet/sår hud samt slitenhet.
På lang sikt er fordelene ved å ikke ha strålebehandlet hele brystet; bedre kosmetisk resultat, mindre risiko for kardiovaskulær død eller sykdom og annen kreftsykdom, enklere behandling ved residiv av brystkreft (ny brystbevarende behandling) og lavere mortalitet ved residiv enn de som fikk residiv etter EBRT.(5)
Dersom man anslår at differansen mellom IORT og EBRT 3 uker er 100 000 kr, vil man på 700 behandlinger IORT/år spare 70 millioner kroner. I tillegg kommer innsparinger på reise/opphold og sykemeldinger.
Ny nasjonal metode
Vi mener at egnede brystkreftpasienter over hele landet bør få tilbud om intraoperativ strålebehandling. På bakgrunn av nasjonale og internasjonale resultater vil vi derfor søke om at intraoperativ strålebehandling aksepteres som ny nasjonal metode.
Strukturert pasientjournal for brystkreft i DIPS Arena
Siri Engebretsen, Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi OUS
Bakgrunn
Med DIPS Arena har muligheten kommet for å utvikle strukturert pasientjournal. Det vil si at informasjon om pasienten kan registreres strukturert og slik gjenbrukes i registre, databaser og i pasientjournalen. Det er stor sannsynlighet for at dette vil gi en betydelig tidsgevinst for klinikere. I tillegg er det sannsynlig med økt pasientsikkerhet.
Det foregår nå et samarbeid mellom DIPS og IKT i Helse Nord, Vest og Sør-Øst for å lage strukturert pasientjournal ved kreft. I tillegg er Helsedirektoratet og Kreftregisteret med på dette arbeidet. Klinikere bistår i arbeidet.
Høsten 2024 tilpasses strukturert pasientjournal for brystkreft. Oppbyggingen av dokumentene tar utgangspunkt i utredning av brystkreft og beslutning på MDT-møtet. Når arbeidet er ferdig, vil alle sykehus som har DIPS Arena kunne ta strukturert kreftjournal i bruk.
Den første demo-versjonen for brystkreft er klar i september 2024, og det er ønskelig å presentere dette på høstmøtet.
Strømlinjeforming av brystkirurgi ved BrEndo UNN Tromsø
Florholmen-Kjær Å1
1 BrEndo UNN Tromsø
Bakgrunn
BrEndo UNN Tromsø ønsket å videreføre prosjektet «Strømlinjeforming av tyreoideakirurgi på Dagkirurgen 2019» til et tilsvarende prosjekt som også kom våre brystpasienter til gode. Prosjektet fikk navn FLYT Mamma og er bygd opp på samme prinsipper som ved Strømlinjeforming av tyreoideakirurgi der teamarbeid, nøye seleksjon av pasienter, kirurgens rolle og tidsbruk på selve operasjonsdagen står i fokus.
Metode
Vi planla en struktur (FLYT) som kunne øke effektiviteten fra 2-3 brystpasienter per dag på Dagkirurgen til totalt 5 brystpasienter -med samme ressurser og innenfor samme tidsramme. Målet var å operere 2-3 brystkreftpasienter og 2-3 benigne brystpasienter i tidsperioden kl 08-15:00.
Resultater
Etter innføring av FLYT Mamma ved BrEndo UNN Tromsø november 2023 har vi gjennomført fem FLYT Mamma dager på Dagkirurgen med suksess. Resultater og erfaringer fra disse dagene vil bli presentert, med fokus på teamarbeid, nøye pasientseleksjon, kirurgens rolle ved planleggingen av operasjonsdagen, kirurgens rolle i teamet og tidsbesparelser i pre/per/postoperativ setting.
Konklusjon
FLYT Mamma prosjektet ble vellykket innført ved BrEndo UNN Tromsø og gjennomføres nå fast på Dagkirurgen hver 5-6.uke. Ved å bruke prinsippene som ligger til grunn ved «Strømlinjeformet kirurgi» er det mulig å operere fem brystpasienter på Dagkirurgen i tidsperioden kl 08-15. Når FLYT Mamma er ytterligere innkjørt på Dagkirurgen vil vi øke antall brystpasienter fra fem til seks per operasjonsdag. FLYT Mamma prosjektet har kommet våre ventelister til gode, både for cancerkirurgi og benigne lidelser, der sistnevnte kan stå >1 år på våre ventelister.
Strømlinjeforming av halskirurgi ved en dagkirurgisk seksjon
Brun VH
Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge
Bakgrunn
Operasjonskapasitet er en knapp ressurs ved de fleste sykehus, og dette motiverte oss for å se på muligheten til å øke effektiviteten på egne operasjonsstuer. Da arbeidet startet var det aldri planlagt mer enn to halspasienter per dag på én operasjonsstue med kapasitet 0745-1530.
Metode
Ved UNN etablerte vi i 2019 et prosjekt sammen med Dagkirurgisk avdeling der målet var å strømlinjeforme den endokrine halskirurgien for å øke effektiviten. Pasientforløpet ble gjennomgått fra innkalling til oppvåkning for å identifisere momenter ved behandlingen som kunne standardiseres og derved føre til mulig tidsbesparelse og økt pasientsikkerhet. Vi innførte mikroteam med tilstedeværende kirurg hele dagen, og ingen bytter/avløsning. Undervisning av studenter ble ikke tillatt på operasjonsstua. Det ble gjort en rekke standardiseringer av leiring og instrumenter. Vi forbedret pasientseleksjonen.
Resultater
Tiltakene førte til en umiddelbar økning i effektivitet. Forberedelsestiden for hver enkelt pasient og skiftetiden mellom pasientene ble halvert. Første pasient kom tidligere inn på stua og operasjonstiden gikk noe ned. Man kunne operere fire pasienter mot tidligere to, altså en dobling i effektivitet og utnyttelse av operasjonskapasiteten. Effekten av tiltakene har vedvart i 5 år nå.
Konklusjon
Det er mulig å oppnå varige forbedringer i ressursutnyttelsen ved operasjonsavdelinger. Vi vurderte de viktigste suksessfaktorene til å være mikroteam, tilstedeværende kirurg, standardisering og pasientseleksjon.
IMAGE1 S™ Rubina™ –
mORe to discover
4K image resolution
OPAL1® NIR/ICG technology with new display modes
Laser-free LED light source for white light and excitation of NIR/ICG
4K-3D videoendoscope with automatic horizon control
Forebygg postoperative sårinfeksjoner med antibakterielle Plus-suturer
I juni 2021 publiserte NICE en ny veiledning for med-tek (MTG). De anbefaler bruk av Ethicon triklosanbelagte Plus suturer til ALLE operasjoner innenfor NHS1
1.1 Evidence supports the case for adopting Plus Sutures as part of a bundle of care for preventing surgical site infection in the NHS for people who need wound closure after a surgical procedure when absorbable sutures are an appropriate option.
1.2 Cost modelling shows that Plus Sutures is cost saving compared with non-triclosan absorbable sutures by an average of £13.62 per patient. These
savings are from reduced surgical site infections. Cost savings will vary by surgery type and baseline risk of surgical site infection. For more information on the cost impact to the NHS please see the NICE resource impact statement.
3.6 The report indicates that by preventing surgical site infections, using Plus Sutures results in potential environmental benefits to the NHS in England.
Vil du vite mer om våre suturer? Ring oss på 67 51 86 00 eller besøk ortomedic.no.
En gjennomgang av tyreoideaoperasjoner ved Haukeland Universitetssjukehus registrert i Eurocrine databasen for perioden 03.12.2019 til 22.08.24
Kiserud JG1 , Brauckhoff K1
1 Avdeling for bryst-og endokrin kirurgi, Haukeland Universitetssjukehus (HUS)
Bakgrunn
Haukeland Universitetssjukehus har ansvar for den operative behandling av maligne tyreoidea-tilstander fra Helse Vest og benigne tilstander fra Helse Bergen. Fra desember 2019 har vi registrert tyreoideaoperasjoner ved HUS i Eurocrine databasen.
Metode
Vi fokuserer i denne studien på grad av samsvar mellom preoperative cytologi-diagnoser og postoperative histologiske resultater etter tyreoidea operasjoner hos våre pasienter.
Resultat
Total er det 660 pasienter hvor 486 (73,6 %) er kvinner og 174 (26,4%) er menn. Preoperative cytologisvar fordeler seg slik:
Bethesda I (“Non-diagnostic or unsatisfactory”) 20 (3,0%),
Bethesda II (“Benign”) 255 (38,6%),
Bethesda III (“Atypia of undetermined significance or follicular lesion of undetermined significance”) 67 (10,1%),
Bethesda IV (“Follicular neoplasm or suspicious follicular neoplasm”) 61% (9,2%), Bethesda V (“Suspicious for malignancy”) 52 (7,9%) and Bethesda VI (“Malignant”) 205 (31,1%).
Konklusjon
Analysen har som mål å kartlegge og sammenligne våre egne resultater med tidligere studier, samt å forbedre i rutinene dersom resultatene viser betydelige variasjoner.
Første erfaringer med robot-assistert transaxillær tyreoidektomi (RATT)
Brun VH
Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge
Bakgrunn
Den konvensjonelle tilgangen til tyreoidektomi, gjennom en tverrgående insisjon på halsen, har vært uendret siden Theodore Kocher lanserte den på slutten av 1800-tallet. Imidlertid kan arret på halsen være kosmetisk uønsket, og dette har ført til utviklingen av flere alternative tilganger der arrene flyttes vekk fra halsen. En av disse, robot-assistert transaxillær tyreoidektomi (RATT), ble først foreslått i 2001 og videreutviklet av Chung og medarbeidere i Sør-Korea, før de publiserte erfaringene med >5000 pasienter i 2018 (1). Komplikasjonsfrekvensen er rapportert å være lik den ved åpen kirurgi.
Metode
Vi rapporterer resultater fra de 15 første RATT utført ved UNN. Alle pasientene ble operert på DaVinci X robotsystem. Vi brukte 30 graders optikk, Maryland dissektor og Harmonic karforsegler. Alle pasientene ble operert med hemityreoidektomi og tilgang i axillen på samme side som tumor. Indikasjoner var diagnostisk kirurgi eller trykksymptomer. Pasientene ble leiret med armen på aktuell side ekstendert og albuen flektert slik at håndleddet kom over pannen. En 6 cm lang incisjon ble lagt i anteriore axillærlinje for tilgang, og subcutan tunell opp til halsen ble dissekert åpent før en Kuppersmith selvholdende retraktor ble montert og robot docket. Resten av operasjonen foregikk via konsoll.
Resultater
Vi opererte 15 kvinner i alderen 19-69 år med BMI 18-31. Ni av pasientene ble operert pga kompresjonssymptomer og 6 pga cytologisk atypi. Tumorstørrelse var i gjennomsnitt 31 mm (16-45 mm). Endelig histologi var benign hos 14 og papillært carsinom hos én. Ingen pasienter måtte konverteres til åpen kirurgi eller reopereres. Operasjonstiden var ca 2 timer. Komplikasjoner: 1 midlertidig recurrensparese, 2 hematomer i tunellen uten behov for evakuering, 1 infeksjon.
Konklusjon
Det er mulig å innføre RATT på et senter uten høyt volum. Metoden er imidlertid teknisk krevende og har høyere ressursbruk enn tradisjonell tyreoidektomi. Riktig pasientseleksjon er av avgjørende betydning for suksess.
Referanser
1. Kim MJ, Nam KH, Lee SG, et al. Yonsei experience of 5000 gasless transaxillary robotic thy-roidectomies. World J Surg. 2018;42(2):393–401. Selv om teknikken ble populær i Asia, har den fått en mer lunken velkomst i Europa og USA.
Evaluering av skandinaviske retningslinjer for papillært tyroideakarsinom ved bruk av agree-instrumentet
Sonesson O’Neill M 1, Areklätt T 2, Rygård S L 3, Londero S 3, Shakir B 4, Brauckhoff K 5, Tjellaug E V 5, Almquist M 6
1 Helsingborg Hospital, Helsingborg, Sweden
2 Lund University, Lund, Sweden
3 Aarhus University Hospital, Aarhus, Denmark
4 Central Hospital Kristianstad, Kristianstad, Sweden
5 Haukeland University Hospital, Bergen, Norway
6 Skåne University Hospital, Lund, Sweden
Bakgrunn
Kliniske retningslinjer har som mål å hjelpa med kliniske avgjersler. Kvaliteten deira er likevel varierande. Retningslinjer av låg kvalitet kan føra til sløsing av ressursar og kan forårsaka pasientskade. Me har samanlikna kvaliteten til norske, danske, og svenske retningslinjer for papillært tyroideakarsinom med retningslinjene til American Thyroid Association (ATA).
Metode
Tre par legar vurderte uavhengig dei norske, danske, og svenske retningslinjene for papillært tyroideakarsinom ved bruk av AGREE II-instrumentet, eit validert verktøy for evaluering av kvaliteten til kliniske retningslinjer.
Vidare samanlikna ein alle fire retningslinjer på følgande område: Anbefalingar for omfang av kirurgi ved lågrisiko PTC; profylaktisk lymfeknutedisseksjon; tyroksinsuppresjon, radiojodbehandling; aktiv overvaking og oppfølgingslengd etter behandling, samt sitert evidens bak anbefalingane.
Resultat
Samla sett hadde ATA høgast kvalitet med ein poengsum på over 70% i fire domene og høgast poengsum i fem av seks domene. Dei danske og svenske retningslinjene fekk ein poengsum på over 70% i bare eitt domene kvar og dei norske i ingen domene. Den samla poengsummen var 83% for ATA sine retningslinjer, 50% for dei danske retningslinjene, 44% for dei svenske retningslinjene, og 28% for dei norske retningslinjene. Anbefalingar varierte stort mellom retningslinjene. ATA hadde flest referansar som støtte for sine anbefalingar.
Konklusjon
Kvaliteten til kliniske retningslinjer og anbefalingar for behandling av PTC varierte mellom dei skandinaviske landa og ATA. ATA sine retningslinjer hadde høgast kvalitet. Denne skilnaden i kvalitet og for spesifikke anbefalingar er alarmerande. Internasjonalt samarbeid for å laga retningslinjer ser ut til å vera nødvendig.
Primært lymfom i thyroidea
Vik R1, Todal M1, Kiserud J1, Martens C2, Helgeland L3, Biermann M 4, Brauckhoff K 1
Kirurgisk klinikk Bryst og endokrinkirurisk avdeling 1, Klinikk for hode-hals, ØNH avdeling 2 , Laboratorieklinikken, avdeling for patologi 3, Radiologisk avdeling, Senter for nukleærmedisin og PET, Haukeland Unviersitetssykehuse
Bakgrunn
Primært lymfom i thyroidea utgjør < 5% av maligniteter utgående fra thyroidea. Det er en viktig differensialdiagnose ved raskt voksende tumor thyroidea. Hurtig diagnostikk har betydning for behandling.
Metode
I perioden 01.07.2024 – 20.08.2024 fikk vi henvist 3 pasienter med raskt voksende tumor thyroidea. Kasustikkene gjennomgåes for å belyse likheter og ulike aspekter som kan være nyttig i utredning av slike pasienter.
Resultat
3 pasientkasustikker med primært lymfom i thyroidea presenteres. Lymfomene ble klassifisert som DLBCL (diffust storcellet B celle lymfom). Dette er den vanligste lymfomtypen i thyroidea, den er hurtig voksende. Diagnostikk som ble utført var ultralyd hals, cytologi, sylinderbiopsi, laryngoskopi og CT.
Konklusjon
Pasienter med raskt voksende tumor thyroidea, og spesielt tidligere Hashimoto thryeoiditt, kan ha et primært lymfom i thyroidea. Det er viktig å tenke på denne diagnosen og vurdere sylinderbiopsi ved mistanke. Rask onkologisk behandling kan gi kurasjon og en har sjelden indikasjon for kirurgi.
En kvinne i 30 årene med en sjelden komplikasjon etter tyreoidektomi -
en kasuistikk
Mevik K1, Tysvær G2, Solli T3, Osnes T4,5
1 Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, Kirurgisk klinikk, Nordlandsykehuset
2 Seksjon for øre, nese og hals kirurgi, Kirurgisk klinikk, Nordlandssykehuset
3 Seksjon for gastrokirurgi, Kirurgisk klinikk, Nordlandssykehuset
4 Øre-Nese-Hals Avd. Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus
5 ØNH, Klinikk for kirurgi og spesialisert medisin (KSM), Universitet i Oslo Bakgrunn
Kirurgi er foretrukket som endelig behandling ved residiverende Grave’s sykdom om pasienten er fertil eller har utviklet øyesymptomer. De vanligste komplikasjoner ved total tyreoidektomi er hypokalsemi (forbigående opptil 50 %), blødning (< 1 %) og parese av stemmebåndene (forbigående opptil 30 %) 1. Hovedsakelig oppstår disse innen de første 24 timene. Forsinkede komplikasjoner kan forekomme opptil to uker etter operasjonen, men er svært sjeldne og inkluderer lymfevæskelekkasje, fistler, infeksjoner, blødninger og emfysem. Emfysem etter tyreoidektomi på grunn av iatrogen skade er rapportert så lavt som 0,06 % 2. Selv om det er sjeldent, kan alvorlige komplikasjoner oppstå, og disse vil kunne kreve øyeblikkelig behandling.
Kasuistikk
En kvinne i slutten av 30-årene med tilbakevendende Graves’ sykdom gjennomgikk total tyreoidektomi og fikk en sjelden forsinket komplikasjon 3. Hun ble operert ukomplisert uten drensinnleggelse og utskrevet dagen. Ved utskrivelse var kalsium nivået innenfor normalområdet og stemmebåndsundersøkelsen var normal. Ti dager etter operasjonen fikk hun et hosteanfall og det tilkom deretter umiddelbart hevelse på halsen som spredte seg oppover kjeven og ansiktet. Hun opplevde smerter, stemmeendring og etter hvert kunne hun ikke åpne venstre øye på grunn av hevelsen. Hun ble akutt innlagt ved sykehuset hvor CT undersøkelse viste omfattende subkutant emfysem og pneumomediastinum. Man klarte ikke å påvise defekter i hverken luftrøret eller spiserøret. Dren med kontrollert negativt trykk likt et thoraxdren, ble anlagt under narkose, men man avsto fra videre leting etter eventuelle skader på trachea. Undertrykket på drenet ble gradvis redusert, hevelsen minket og drenet seponert etter 10 dager. Hun ble utskrevet på dag 11 i sin habituelle tilstand.
Diskusjon
Total tyreoidektomi kan ha forsinkede komplikasjoner som infeksjoner, lymfevæskelekkasje og svært sjelden subkutant emfysem på grunn av trakeal- eller laryngeal skade. Økende hevelse etter operasjonen bør undersøkes umiddelbart for å unngå truende luftveisobstruksjon. Okkult skade trenger ikke nødvendigvis å lukkes. Ved innlegges av dren med negativt trykk vil emfysemet etter hvert minke 4.
Konklusjon
Denne kasuistikken viser at kirurgi nær luftrøret kan føre til skjulte trakealskader som forårsaker emfysem. Dette er en sjelden komplikasjon som må behandles umiddelbart på grunn av risiko for luftveisobstruksjon. Kirurger bør være oppmerksomme på denne komplikasjonen og dens symptomer.
1 Lukinović Juraj, Bilić Mario. Overview of thyroid surgery complications. Acta Clin Croat 2020. Doi: 10.20471/acc.2020.59.s1.10.
2 Cerritelli Luca, Caranti Alberto, Ehsani Diana, Moretti Claudio, Meccariello Giuseppe, Cammaroto Giovanni, et al. Subcutaneous emphysema as a complication of otorhinolaryngological surgical procedures. Minerva Surgery 2023. Doi: 10.23736/S2724-5691.23.09855-6.
3 Mevik Kjersti, Tysvær Gunnbjørg, Solli Torill, Osnes Terje. Delayed cervical emphysema after thyroidectomy: a case report and a literature overview. J Surg Case Rep 2024;2024(7):435. Doi: 10.1093/JSCR/RJAE435.
4 Leong Jia Ern, Kok Wai Leong, Tan Yee Ling, Mann Balwinder Singh, Mahamad Sadhana. Cervical Pneumatocele as Delayed Manifestation of Tracheal Injury after Thyroidectomy: Case Series and Literature Review. Journal of Endocrine Surgery 2021;21(1). Doi: 10.16956/jes.2021.21.1.1.
Bilateral recurrensparese etter subcutan injeksjon av lokalanestesi etter lukking av operasjonssnitt
Setså E1, Madsen, TO2, Thrana S3, Steffensen L1
1 Avdeling for Bryst-/Endokrinkirurgi, Kirurgisk klinikk, NSLH Bodø
2 Avdeling for Intensivmedisin, NLSH Bodø
3 Avdeling for øre-nese-hals, Kirurgisk klinikk, NLSH Bodø
Bakgrunn
Recurrensparese er en fryktet komplikasjon etter thyroideakirurgi. Bilateral parese av stemmebånd på grunn av dobbeltsidig nerveskade kan føre til re-intubasjon. Denne komplikasjon er sjelden ved bruk av intraoperativ nervemonitorering (NIM), der man har anledning til å avbryte operasjonen ved signaltap første side ved bilateral kirurgi. Det er dog andre årsaker enn intraoperative skade på n. recurrens eller n. vagus som kan gi påvirkning av nerve og stemmebåndsfunksjon.
Kasustikk
En 50 år gammel kvinne med Graves sykdom var henvist til endelig behandling. Kirurgi ble foretrukket på grunn av oftalmopati og dårlig respons på medikamentell behandling. Fra tidligere operert med gastric bypass i 2011.
Pasienten ble operert 31/10-2023 med total thyroidektomi. Hun ble premedisinert før narkose med paracet, deksometason og oxycontin. Narkose ble innledet med propofol og remifentanyl, samme til vedlikehold.
Intermitterende NIM ble brukt. Ukomplisert inngrep, med gode signaler i n. vagus før, under, og etter inngrep. N. recurrens ble lokalisert bilateralt visuelt og med nervestimulering. Det var gode signaler i n. recurrens ved bruk av NIM under hele inngrepet. Lukker fascie mellom rette halsmusklaturer med fortløpende suturer, lar det være en liten åpning caudalt for drenasje i tilfelle blødning. Injiseres etter lukking av snitt marcain m/adrenalin subkutant for smertelindring.
Omtrent en time etter oppvåkning rapporterer pasienten talevansker og dyspné. Hun tilses på intensivavdelingen og har tilnærmet afoni, samt stridor og gjøende hoste. Puster rolig. ØNH tilkalles, og det blir gjort fleksibel laryngoskopi som viser bilateral stemmebåndsparese, med stemmebånd i paramedian stilling. Legges på CPAP.
6-7 timer etter inngrepets slutt får hun spontan bedring i pust og tale, og laryngoskopi første postoperative dag viser normal bevegelse av stemmebåndene.
Konklusjon
Det finnes flere kasuistikker om postoperative nerveparese på grunn av lokalanestesi, vanligvis i tann eller ansiktskirurgi. Recurrensparese som følge av lokalbedøvelse etter thyroideakirurgi er tidligere rapportert, og representerer en reell risiko for tap av luftvei ved bilateral affeksjon.
Kasuistikk: hemolytisk anemi utløst av feokromocytom
Brun VH
Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge
Bakgrunn
En 62 år gammel kvinne med medfødt sideroblast-anemi ble utredet på grunn av ukentlig transfusjonsbehov. Man fant en 3 cm stor binyretumor på høyre side og målte forhøyet normetanefrin til 4. Utredningen var forenlig med feokromocytom. Problemstillingen klinisk var om hennes alvorlige anemi var en indikasjon eller kontraindikasjon for å operere pasienten. Man vurderte parallelt om hun kunne ha myelomatose.
Metode
Pasienten ble transfundert til 8 i Hb og operert med robotassistert laparoskopisk adenalektomi. Utskrevet i velbefinnende første postoperative dag.
Resultater
Histologien viste feokromocytom. De fem første månedene etter operasjonen forløp uten behov for transfusjon.
Konklusjon
I retrospekt kan man konkludere med at inngrepet var sterkt indisert. Feokromocytom beholder sin status som den store imitator.
Kirurgisk behandling av sekundær/tertiær hyperparathyreoidisme
ved Haukeland Universitetssjukehus
Todal M1, Brauckhoff K1,2
1 Avdeling for Bryst- og Endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen
2 Klinisk Institutt 2, Universitetet i Bergen, Bergen
Bakgrunn
Sekundær hyperparathyreoidisme (sHPT) karakteriseres av forhøyet PTH som adekvat respons på stimulus, oftest lav kalsium og/eller vitamin D-mangel. Hyppig er nyreinsuffisiens bakgrunnen for tilstanden. Tertiær hyperparathyreoidisme (tHPT) kan oppstå etter langvarig sHPT og er preget av overdreven sekresjon av PTH uavhengig av serumkalsiumkonsentrasjonen. Ofte kreves parathyreoidektomi (PTx) for definitiv behandling - med ulike mål: 1) å helbrede tHPT hos nyretransplanterte pasienter 2) for at pasienter med sHPT og kronisk nyreinsuffisiens kan transplanteres eller 3) for å forhindre alvorlig osteopati og calcifylaksi.
Metode
Gjennomgang av data registrert i Eurocrine for pasienter operert for sekundær eller tertiær hyperparathyreoidisme ved Bryst- og endokrinkirurgisk avdeling Haukeland Universitetssjukehus i tidsrommet 01.12.2019-01.07.2024.
Resultater
Preoperativt 5 pasienter i dialyse, 19 pasienter ikke i dialyse (hvorav 13 av disse nyretransplantert). 27 inngrep (hos 24 pasienter) ble utført. Det ble i 21/27 inngrep utført subtotal PTx (eksisjon av 3-3,5 parathyreoidea). Gjennomsnittlig operasjonstid 87 (43-148) min (min-max). Ingen forekomst av postoperativ rekurrensparese eller blødning. Behandlingstrengende postoperativ hypokalsemi ved 18/27 inngrep. Ved follow-up normokalsemi hos 12 pasienter, behandlingstrengende hypokalsemi hos 10. En pasient har hatt en reoperasjon, en har hatt to. Fem pasienter er nyretransplantert/står på venteliste.
Konklusjon
Kirurgi kan bli nødvendig ved alvorlig sHPT eller tHPT og vi ser god effekt av operasjon hos flertallet av pasientene i gjennomgått materiale.
Operativ behandling av akutt kolecystitt ved Oslo Universitetssykehus
Ullevål
Søvik TT, Vasantharajan S, Treider M, Fasting MH, Mala T, Glomsaker T, Fyhn T, Monrad-Hansen PW
Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål
Bakgrunn
Faglige retningslinjer (Tokyo guidelines, TG18) anbefaler tidlig operasjon ved akutt kolecystitt. Slik kirurgi håndteres ved Oslo universitetssykehus Ullevål i hovedsak av leger i spesialisering, men kan være teknisk krevende. Vi evaluerte kvaliteten av behandlingen.
Metode
Studien er en retrospektiv gjennomgang av prospektivt innsamlede data i det samtykkebaserte NoRGastregisteret for 2019. Supplerende journalopplysninger ble innhentet med tillatelse fra Personvernombudet. Vi benyttet TG18 for diagnostiske kriterier og gradering av kolecystitt.
Resultat
Det ble utført totalt 207 akutte kolecystektomier hvorav 118 av pasientene (57%) hadde akutt kolecystitt og ble inkludert i undersøkelsen. Av disse var 64 kvinner (54%), median alder var 52 år (spredning 2087 år) og median kroppsmasseindeks var 28 kg/m2 (20-51 kg/m2). Preoperativ ultralyd av galleblæren ble utført hos 71 pasienter (60%), CT hos 35 (30%) og MRCP hos 48 (41%). Grad I (mild) betennelse forelå hos 88 pasienter (75%), grad II (moderat) hos 30 (25%) og ingen hadde grad III (alvorlig). Før kirurgi ble galleblæredren anlagt perkutant hos 2 pasienter (2%), mens 9 (8%) fikk utført ERCP. To leger i spesialisering opererte uten overlege ved 59 inngrep (50%), mens overlege assisterte ved 48 (41%) og var hovedoperatør på 11 (9%). 117 inngrep (99%) ble fullført laparoskopisk. Median operasjonstid var 106 minutter (41-280 minutter). Intraoperativt ble kolangiografi utført hos 98 pasienter (83%), ERCP hos 9 (8%) og subtotal galleblærereseksjon hos 7 (6%). Dren til bukhulen ble anlagt hos 26 pasienter (22%). Peroperativ komplikasjon ble registrert hos 7 (6%), hvorav 3 var galleblæreperforasjon. Antibiotika utover profylakse ved kirurgi ble gitt til 66 pasienter (56%). Det var ingen skader av sentrale galleveier og ingen ble reoperert under oppholdet. Median postoperativ liggetid var 2 dager (0-16 dager). Syv pasienter (6%) ble reinnlagt innen 30 dager hvorav 4 hadde post-kirurgisk dyp infeksjon. Det var ingen mortalitet innen 30 dager etter operasjon.
Konklusjon
Kirurgi ved akutt kolecystitt ble i stor grad håndtert av leger i spesialisering, med lav morbiditet uten skader av sentrale galleveier, og ingen mortalitet.
En «step-up» algoritme for peroperativ sanering av gallegangsstein
Fasting MH1, Glomsaker T1
1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål Sykehus
I Norge gjøres omtrent 7000 kolecystektomier årlig. 2-12% av disse pasientene har samtidig gallegangsstein. Disse pasientene har tradisjonelt vært behandlet med endoskopisk retrograd cholangiopancreaticografi (ERCP) i tillegg til cholecystektomi. ERCP har potensielle komplikasjoner, mange pasienter trenger flere prosedyrer, og det kreves ofte flere sykehusinnleggelser.
Ved OUS Ullevål har vi de siste årene implementert en logistikk for peroperativ transcystisk sanering av gallegangsstein. Vi har tidligere publisert resultater fra denne innføringer. Vi mener at deler eller hele vår prosedyre kan implementeres ved de fleste gastrokirurgiske avdelinger uten betydelige investeringer og gi bedre og mer effektiv pasientbehandling.
Vi vil legge fram vår «step-up» algoritme for peroperativ transcystisk sanering av gallegangsstein.
Sammenligning av fremre gastropeksi med og uten fundoplikasjon som kirurgisk behandling av paraøsofageale brokk - en multisenter retrospektiv studie
1 Avdeling for kirurgi, Universitetssykehuset i Nordnorge, UNN Harstad
2 Avdeling for gastrokirurgi, UNN Tromsø
3 Avdeling for gastrokirurgi, St. Olavs Sykehus
4 Avdeling for gastrokirurgi, Hvidovre Hospital, Danmark
Bakgrunn
Den optimale kirurgiske behandlingen av pasienter med paraøsofageale brokk (grad III og IV hiatale brokk) er fortsatt til diskusjon. Standardbehandling inkluderer ofte en fundoplikasjon. Denne prosedyren kan medføre alvorlig morbiditet såsom irreversibel dysfagi. Der er vedvarende interesse for å behandle de paraøsofageale brokk med gastropeksi uden fundoplikasjon, selektivt for pasienter uten kraftige reflukssymptomer. Denne studien hadde som mål å evaluere fremre gastropeksi uten fundoplikasjon mot standard gastropeksi med fundoplikasjon for paraøsofageale brokk hos pasienter uten alvorlig refluks
Metode
En norsk/dansk retrospektiv multisenterstudie ble utført på tre sykehus (Hvidovre, Danmark, St Olavs Sykehus og Universitetssykehuset Nordnorge) som håndterte paraøsofageale brokk. Datainnsamlingsperioden var fra 11/2018-11/2023. Pasienter med paraøsofageale brokk operert med fremre gastropeksi enten med (+fundo) eller uten fundoplikasjon (-fundo) ble inkludert. Outcome var per- og postoperative komplikasjoner, postoperativ symptomkontroll og residiv.
Resultat
320 pasienter ble inkludert i studien (-fundo N=248 pasienter versus +fundo N=72 pasienter). Baselinevariabler for de to gruppene var sammenlignbare uten signifikant forskjell med hensyn til kjønn, alder, BMI, Charlsson Comorbidity Index, type III eller IV hiatalbrokk og planlegging av operasjon (elektiv, subakut). Operasjonstiden var signifikant kortere for gruppen med kun gastropeksi (-fundo:59 min(46-78) min mot +fundo: 108 (88-131) min, p<0,001). Vi fant ingen forskjell i peroperative hennelser (-fundo: N=5 (2,0%) mot +fundo: N= 4 (5,6%), p = 0,120) eller postoperative komplikasjoner, Clavien-Dindo≥3 (-fundo: N=22(8,7%) mot +fundo: N=7(9,7%) p=0,490). Vi fant heller ingen signifikant forskjell i tilbakevendende eller persisterende symptomer (-fundo: N=50(20,2%) mot +fundo: N=18(25%), p=0,238) eller tilbakefallsrate bekreftet på CT eller rtg øsofagus (-fundo: N=37(14,9%) mot +fundo: N=13(18,1%), p=0,316). Men når tilbakefall utviklet seg (N=50, 15,6 %), hadde signifikant flere pasienter i + fundoplikasjonsgruppen behov for en ny operasjon (-fundo: N=6(2,4%) mot + fundo: N=7(9,7%), p=0,01).
Konklusjon
Fremre gastropeksi uten fundoplikasjon for paraøsofageal brokk kan være et trygt alternativ til pasienter med paraøsofageale brokk uten kraftig refluks.
Behandling av Boerhaaves syndrom – et 5-års materiale fra OUS Ullevål
Hauge T1, Fasting M1, Førland D1, Skagemo C1, Mala T1,2
1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål
2 Medisinsk fakultet, UiO
Bakgrunn
Boerhaaves syndrom er en spontan øsofagusperforasjon, oppstått uten ytre påvirkning eller instrumentering, i en normalutseende øsofagus. Det er en sjelden tilstand med en insidens på ca. 3 nye tilfeller / 1.000.000 innbyggere årlig og med en mortalitetsrate på ca. 10-20%. Internasjonalt eksisterer det ingen konsensus mtp optimal behandlingsstrategi. Både endoskopiske og kirurgiske behandlingsmodaliteter benyttes, hvor førstnevnte har hyppigst vært brukt hos oss og i mange av våre naboland. I Helse-Sør Øst er behandlingen sentralisert til OUS Ullevål.
Metode
Vi har i juli 2024 retrospektivt gått gjennom alle pasienter ≥ 18 år behandlet for Boerhaaves syndrom ved OUS Ullevål i perioden 01.01.19-31.12.23. Pasientene ble identifisert ved søk i journalsystemet med diagnosekode K22.3 («Perforasjon av spiserør»). Pasienter med iatrogene og traumatiske perforasjoner, samt perforasjoner oppstått som følge av fremmedlegeme eller cancer ble ekskludert.
Resultat
Totalt 17 pasienter ble behandlet for Boerhaaves syndrom, 12 (71%) menn, med median alder 58 (spredning: 32-78) år og Charlson-Comorbidity Index 2 (1-5). 16 (94%) av pasientene debuterte med oppkast og hos samtlige var perforasjon lokalisert i distale øsofagus eller ved den gastroøsofageale overgang. 14 (83%) fikk igangsatt behandling innen 24 timer fra symptomdebut og 7 (42%) var septiske ved innkomst. 15 (88%) ble behandlet endoskopisk, primært med stent i n=6 (40%) og/eller endoskopisk vakuumterapi (EVT) hos n=9 (60%). Disse fikk utført median 7 (3-14) gastroskopier med 4 (2-6) EVT-bytter og 1(1-4) stentbytte hver. 6 (35%) av pasienten ble behandlet med både stent og EVT. 2 (12%) pasienter ble initialt operert hvor 1 fikk sin defekt suturert laparoskopisk, den andre ble operert åpent med transhiatal drenasje og anleggelse av et ballongkateter i perforasjonen. En pasient, primært behandlet endoskopisk, ble senere i forløpet torakoskopert for debridemént grunnet empyem. Perforasjonen tilhelet hos 15 (88%) av pasientene etter median 30 (6-101) dager. Pasientene lå median 19 (1-30) dager på intensivavdelingen og 42 (16-105) dager på sykehus. De to pasientene som ikke tilhelet (hvor av 1 var operert), døde på sykehus, i øvrig ingen andre dødsfall (mortalitet: 12%).
Konklusjon
Etter vår erfaring tilheler majoriteten av pasientene med endoskopisk behandling. Behandlingen er langvarig og ressurskrevende. Våre resultater er helt på høyde med litteraturen.
Robotassistert Ivor-Lewis øsofagektomi ved OUS Ullevål - våre første erfaringer
Hauge T1, Fasting M1, Førland D1, Skagemo C1, Mala T1,2
1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål
2 Medisinsk fakultet, UiO
Bakgrunn
Ved Oslo Universitetssykehus (OUS) Ullevål opereres omkring 60 pasienter årlig for øsofaguscancer. Hos majoriteten av pasientene utføres Ivor-Lewis øsofagektomi hvor det i buken gjøres en standardisert lymfeknutedisseksjon, mobilisering av ventrikkelen og omforming av denne til en tube med diameter 2-4 cm («conduit»). I andre del av prosedyren snus pasienten i mageleie og det gjøres transtorakal standardisert lymfeknutedisseksjon, reseksjon av øsofagus, uthenting av preparat og etablering av en øsofagogastrostomi. Siden 2013 har vi gjennomført Ivor-Lewis øsofagektomi med total miniinvasiv tilgang (TMIE), altså torakolaparoskopi, og siden november 2022 med robotassistert tilgang i buk og toraks (RAMIE). Vi presenterer her resultatene av de første 92 pasienter operert med RAMIE.
Metode
Vi har i september 2024 retrospektivt gått gjennom alle pasienter operert med RAMIE i perioden 01.11.22 –31.08.24. Pasientene ble identifisert ved gjennomgang av vårt prospektive pasientregister. Resultatene ble sammenliknet med et historisk materiale fra da TMIE ble innført hos oss (01.06.2013-31.01.2016).
Resultat
Totalt 123 pasienter ble operert for øsofaguscancer i perioden, 19 (15%) var inoperable og 2 (2%) gjennomgikk gastrektomi med transhiatal øsofagusreseksjon. De resterende 102 pasientene ble operert med Ivor-Lewis øsofagusreseksjon. Av disse fikk 94 (92%) utført RAMIE, hvorav alle foruten to fikk utført hele operasjonen robotassistert. Disse 92 pasienter ble inkludert i studien og hadde en median operasjonstid på 374 (spredning: 259-550) minutter, blødning på 100 (0-1800) mL og et sykehusopphold på 14 (9-66) dager. 91 (99%) pasienter fikk en maskinsydd sirkulær øsofagogastrostomi, én (1%) fikk en lineær anastomose. Tre (3%) inngrep ble konvertert: to til laparotomi, grunnet ikke-regionale lymfeknuter (n=1) og for etablering av halsanastomose (n=1), ett inngrep til torakotomi grunnet blødning. Det ble høstet 23 (0-56) lymfeknuter samlet fra preparatene og 84 (93%, n=90) pasienter hadde R0-reseksjon (> 1 mm fri margin). 15 pasienter (16%) hadde anastomoselekkasje; 1 ble reoperert med anleggelse av øsofagostomi og reseksjon av conduit, øvrige ble behandlet ikke-operativt. 34 pasienter (37%) utviklet pneumoni. Etter en observasjonstid på 11 (0-21) måneder var 11 (12%) av pasientene døde. 1 (1%) døde på sykehus grunnet anastomoselekkasje og fistulering til luftveiene.
Sammenliknet med det historiske materialet fra innføringen av TMIE, fant vi ingen forskjell i forekomsten av pneumoni (p=1.0), R0-reseksjoner (p=0.08) og anastomoselekkasje (p=0.68), mens andelen lymfeknuter som ble høstet var høyere (p < 0.01) i robotgruppen.
Konklusjon
Vi presenterer resultater av de 92 første pasienter operert for øsofaguscancer ved OUS Ullevål med robot. På tross av at resultatene reflekterer innføringsperioden ble over 90% av prosedyrene fullført med robotassistanse både i buk og i toraks. Det var få konverteringer. Forekomst av pneumoni, R0-reseksjoner og anastomoselekkasje var tilsvarende det vi hadde ved innføringen av TMIE, mens andel høstede lymfeknuter var høyere.
Forsinket ventrikkeltøming etter øsofagusreseksjon
Skagemo C1, Fasting M1, Førland D1, Hauge T1, Mala T 1,2
1 Avdeling for gastro-og barnekirurgi, OUS Ullevål
2 Medisinsk fakultet, UiO
Bakgrunn
Forsinket ventrikkeltømming (Delayed Gastric Conduite Emptying, DGCE) er rapportert å forekomme hos 15-20% etter øsofagusreseksjon og kan bidra til anastomoselekkasje, aspirasjonspneumoni, dysfagi og ernæringsutfordringer. DGCE kan også ubehandlet påvirke det funksjonelle resultatet over tid. Rutinemessig pyloromyotomi for å redusere risiko for ventrikkelretensjon er omdiskutert og benyttes ikke ved vår enhet. Vi ønsket å gjennomgå våre rutiner og erfaringer med håndtering av DGCE etter øsofagusreseksjon.
Metode
Alle operert i perioden 01.01.21 til 31.12.23 ved OUS Ullevål ble inkludert i en retrospektiv kvalitetssikringsstudie. Røntgen øsofagus-ventrikkel-duodenum (ØVD) kontrast undersøkelse ble utført på dag 3 etter operasjonen. Røntgen ØVD ble klassifisert ut i fra graden av kontrasttømming etter 5 minutter. Grad 1: ingen, eller minimal tømming, Grad 2: delvis tømming, Grad 3: komplett eller nær-komplett tømming. Tidlig DGCE ble definert som < 14 dager postoperativt, sen DGCE som > 14 dager postoperativt. Etter utskrivning ble pasientene fulgt poliklinisk eller de ble henvist ved symptomer på dysfagi, retensjon eller ernæringsproblemer.
Resultat
Totalt 177 pasienter ble operert, hvorav 140 (79%) menn. Median alder var 67 år (spredning 24-83). Thoracolaparoskopisk eller robotassisert Iwor-Lewis reseksjon ble utført hos alle. 123 (70%) fikk første postoperative dag anlagt nasogastrisk sonde som ble liggende i 3 (1-40) dager. 7 (15%) hadde tidlig DGCE. Liggetid for pasientene med og uten tidlig DGCE var 15 (9-66) og 14 (7-60) dager. Aspirasjonspneumoni og/eller anastomoselekkasje forekom hos hhv 12 (44%) og 54 (36%) pasienter med og uten tidlig DGCE. 39 (22%) fikk behandling med erytromicin i 4 (1-10) dager og 21 (12%) gjennomgikk endoskopisk pylorusblokking under primærinnleggelsen.
Røntgenologisk sen DGCE på bakgrunn av symptomer ble påvist hos 17 (9%) pasienter. Hos 14 av disse var det ikke påvist tidlig DGCE. Endoskopisk pylorusblokking for sen DGCE ble utført hos 16 (94%), og 6 av disse ble blokket mer enn en gang. Det oppstod ingen komplikasjoner i forbindelse med pylorusblokkingen. En pasient ble behandlet med stent for å bedre ventrikkeltømming, ingen gjennomgikk kirugi.
Konklusjon
I vårt materiale finner vi at 15% av pasientene utvikler tidlige DGCE, og 9% utvikler sen DGCE. Dette tilsvarer forekomsten rapportert i andre serier. Vi finner ingen forskjell i liggetid, aspirasjonspneumoni eller anastomoselekkasje hos pasienter med og uten DGCE.
Anleggelse av PD-kateter ved OUS Ullevål fra 2017 til 2022
Ruzic A3*, Kollen K3*, Søvik TT1, von der Lippe N2, Gudmundsdottir H2, Jacobsen C2, Fasting MH1
*Delt forfatterskap
1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål
2 Nyremedisinsk avdeling, OUS Ullevål
3 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
I Norge mottar omtrent 85% av dialysepasientene hemodialyse (HD), mens nasjonal målsetting er at minst 30% av dialysepasientene skal gå i peritoneal dialyse (PD). Ved de fleste sykehus anlegges PD-katetere til bukhulen kirurgisk. Ved OUS Ullevål har det vært et økende antall pasienter som trenger kirurgisk anlagte PD-katetere. Internasjonale retningslinjer anbefaler gjennomgang av PD-katetervirksomheten, inklusive andel katetere som fungerer etter 12 mnd, postoperative infeksjoner og komplikasjoner. Målet med denne studien var å gjøre en slik gjennomgang på pasientene i PD ved OUS Ullevål sykehus.
Materiale og metode
Gjennom Norsk Nyreregister har nyreavdelingen oversikt over alle pasienter som har fått anlagt PD-kateter ved OUS Ullevål. Alle pasienter som fikk anlagt PD-kateter for første gang mellom 1.1.2017 og 31.12.2022 ble inkludert. Studien var meldt til personvernombudet. Ved journalgjennomgang ble demografiske data, årsak til nyresykdom, kirurgisk teknikk, perioperative komplikasjoner og postoperativt forløp registrert. Videre ble det registrert komplikasjoner og reintervensjoner relatert til selve kateteret.
Resultater
110 (64%) menn og 62 (36%) kvinner fikk anlagt PD-kateter. Median alder var 65 år (interkvartilbredde 4874 år). De vanligste årsakene til nyresvikt var hypertensjon (36%), diabetes mellitus (20%) og IgA-nefropati (13%).
Median operasjonstid var 52 (40-60) minutter. 157 (91%) av inngrepene ble gjort åpent i lokalbedøvelse og sedasjon, 2 (1%) laparoskopisk og 13 (8%) startet som åpen kirurgi, men ble konvertert til laparoskopi. Det ble gjort intraoperativ testing av kateteret ved 170 (99%) av prosedyrene, med vellykket test hos 151 (89%). Postoperativt døde en pasient innen 30 dager av årsaker ikke relatert til operasjonen, tre (2%) trengte reoperasjon i narkose og fem (3%) trengte reoperasjon i lokalbedøvelse. Den kumulative andelen av PDkatetere som fungerte etter ett år var 80.2% (95% KI: 73.5% - 86.8%). Innen 30 dager ble det registrert exit-site infeksjon hos 18 (10.2%) pasienter og PD-peritonitt hos 6 (3.4%). To (1%) pasienter fikk peroperativ perforasjon av hulorgan og en (1%) fikk transfusjonskrevende blødning postoperativt.
Konklusjon
Kvaliteten ved anleggelse av PD-katetere ved OUS Ullevål i studieperioden var i tråd med internasjonale retningslinjer. Det ble observert en noe høyere rate av exit-site infeksjoner enn ønskelig. Det pågår en kontinuerlig prosess for forbedring av resultatene i dialog mellom kirurger og nyremedisinere.
Lange ventetider i helsevesenet utgjør en betydelig belastning for hver enkelt pasient samt at det utgjør et betydelig helsepolitisk problem. Det er flere mulige tiltak som kan iverksettes for å kutte ventelister. Et alternativ er å forlenge tilgjengelig operasjonstid på ordinære arbeidsdager, med den belastningen det medfører for personalet i form av lange dager. Et annet alternativ er å operere på dager hvor det vanligvis ikke er aktivitet på operasjonsavdelingen. På dagkirurgen i Moss, hvilket kun har elektive inngrep i SØ, har løsningen vært å operere gallepasienter en lørdag pr mnd utenom ferietid for å reduserer ventelister. For å få denne løsningen til å fungere har det blitt identifisert flere nøkkelfaktorer. I denne deskriptive artikkelen presenterer vi disse nøkkelfaktorene samt vår totale erfaring med lørdagskirurgi.
Metode
I perioden januar 2018 - desember 2023 ble det utført laparoskopiske cholecystektomier på 50 separate lørdager. Det var dedikert personale tilgjengelig på disse dagene som fra før hadde erfaring med «Fasttrack-Surgery». Pasientene ble selektert på basis av strenge anestesi og kirurgiske kriterier for å sikre god arbeidsflyt, samt unngå for kompliserte inngrep. Pasientene ble delt i to grupper (2 operasjonsstuer) på 5 pasienter i hver gruppe. Oppmøtetid for første pasient i hver gruppe var kl. 07.00. Pasientene ble tatt imot av postoperativ/intensiv sykepleier og fikk innlagt 2 PVK. Det ble satt ondansetron, didrol og dexametason som kvalmestillende. Pre operativ informasjon var gitt poliklinisk og repetert av kirurg på oppmøtedag. Mens anestesi innledet narkosen, ble pasienten vasket og klargjort med kirurg tilstede på operasjonsstuen. Alt utstyr var klargjort dagen før og en dedikert operasjonssykepleier assisterte under operasjonen. Etter operasjonen var kirurg tilgjengelig per telefon i en uke dersom pasientene hadde behov for en samtale. Hvert team bestod av 15 personer inkludert anestesilege, anestesisykepleiere, kirurger, operasjonssykepleiere, postoperativsykepleiere samt støttepersonell.
Resultater
Det ble utført 494 laparoskopiske cholecystektomier på 50 separate lørdager. Det var 399(81%) kvinner. Pasienter med ASA- I: 210(42%), ASA-II: 280(57%) og ASA-III: 4(1%). Indikasjon for alle operasjoner var gallestens anfall. Det var totalt 4 komplikasjoner (0,8%) hvorav 2 pasienter fikk ductus cysticus lekkasje med påfølgende behov for Endoscopic retrograde cholangiopancreatography (ERCP) og en pasient fikk behandling for Luschkas gang. En pasient fikk perforasjon av aorta, trokar skade.
Konklusjon
Våre resultater viser at måten denne enheten har lagt opp fast-track kirurgi på helgedager fungerer. Vi har identifisert flere nøkkelfaktorer hvorav de viktigste er bruk av personell som har god erfaring med «FastTrack-Surgery», at alle jobber på tvers av sine spesialitetsgrenser, nøye selektering av pasienter og at antall operasjoner er gjennomførbart samtidig som det gir høy nok DRG-refusjon med lite bruk av ekstra utstyr.
Intern kvalitetsforbedring av akutt gallekirurgi ved gastrokirurgisk avdeling, SiV Tønsberg
C. M. Lolland, O. Folkestad
1 Avdeling for gastrokirurgisk kirurgi, SiV Tønsberg
Bakgrunn
Cholecystektomi akutt for indexinnlegelse med cholecystitt forbedrer utfallet for pasienten, blant annet vist i en større populasjonsstudie i England publisert i 2019. Samtidig viser en konsensusartikkel fra World Society of Emergency Surgery (WSES) at tidlig cholecystektomi for milde biliære pankreatitter kan både forkorte sykdomsforløp og redusere risiko for alvorlige komplikasjoner relatert til tilstanden. Vi ønsket med dette prosjektet å gjennomgå hvilken behandling vi tilbød våre pasienter med disse to tilstandene, og spesifikt redusere det vi anså som en stor byrde av unødvendige polikliniske kontakter for pasienter hvor indikasjonen til behandling allerede forelå.
Metode
Vi har samlet og gått gjennom alle innleggelser med diagnosekode K80 (Gallesten) til og med K85.9 fra 1.november 2021 til og med februar 2023. Inklusjonskriteriene har vært som følger: <5dager fra symptomdebut av cholecystittsymptomer, ASA lik eller under 3, Biologisk alder under 85år på innleggelsestidspunktet og ikke-perforert galleblære ved diagnose. Vi har selektert for pasienter som ønsker kirurgi. Vi har holdt alvorlig/nekrotiserende pankreatitt som eksklusjonskriterie, da det vitenskapelige grunnlaget for håndtering av disse pasientene ikke inkluderer tidlig kirurgisk intervensjon utover eventuell drenasje og/eller ERCP. Totalt har vi inkludert 200 pasienter i vårt datasett, som oppfyller ovennevnte kriterier. Dataene fra de 200 inkluderte pasientjournalene er anonymisert og ført inn i en database i SPSS, som også er brukt til å utforme statistikk for dette formålet.
Resultat
For både akutte cholecystitter og milde akutte biliære pankreatitter doblet vi prosentandelen av pasienter som ble meldt til ØH-kirurgi i periode 4 sammenliknet med periode 1, noe høyere økning for cholecystitt enn biliære pankreatitter.
Av de som ble cholecystektomert fant vi at 95.4% av pasientene fikk en total cholecystektomi. Vi har lokalt ingen innarbeidet rutine for peroperativ cholangiografi.
Vi fant en reduksjon i bruk av poliklinisk vurdering når indikasjon er stilt fra 54 til 0% fra periode 1 til periode 4. Når det gjelder liggetid er denne faktisk noe kortere i gruppen som ikke ble operert. Standardavviket i begge gruppene er sammenliknbart, men populasjonen er for liten til å kunne trekke pålitelige konklusjoner.
Konklusjon
Gjennom arbeidet siktet vi primært mot å redusere bruk av poliklinikk for oppfølgning av pasienter, hvor behandlingsforløpet allerede var tatt stilling til og øke oppmerksomheten på at mange av disse pasienten bør opereres hvis de er friske nok til å tåle dette og ønsker denne behandlingen. Selv om vi ikke konklusivt kan trekke slutninger rundt reduksjon av for eksempel liggetid, ser vi imidlertid effekten av økt oppmerksomhet på problematikken, hvor vi reduserte bruken av polikliniske timer fra 54 til 0%. Det er vanskelig å sikkert konkludere på våre tall her, men vårt primære mål var å øke oppmerksomheten rundt unødvendig bruk av polikliniske timer, noe vi har bevist at vi har fått til ved å redusere antallet polikliniske besøk dersom behandlingsbesluting allerede er fattet.
Hvilken effekt fikk innføring av en akuttstue for gastrokirurgi på dagtid i et Universitetssykehus?
Akutt gastrokirurgi utgjør en betydelig del av kirurgisk aktivitet, og innebærer generelt høy morbiditet og mortalitet. Internasjonalt har man studert effekten av perioperative protokoller for å bedre resultatene ved slik kirurgi. Dette har resultert i retningslinjer og såkalte “bundles’’ for kvalitetsforbedring. Disse omfatter bl.a. forkortet tid fra meldt til igangsatt kirurgi, kirurgi på dagtid og mer spesialistinvolvering. Vi har sett på effekten av innføring av fast akuttstue i gastrokirurgi på dagtid. Fra februar 2020 økte kapasiteten fra 1-2 dager/uke til 5 dager/uke. Det var ingen andre endringer i organisering eller pasientgrunnlag i perioden.
Metode
Vi gjennomførte en retrospektiv studie og sammenlignet to 2-års kohorter av pasienter >18 år som gjennomgikk akutt gastrokirurgi ved et universitetssykehus: kohort 1 (01.01.18-31.12.19), før tilgang på fast akuttstue, og kohort 2 (01.04.20-31.03.21), etter. The British National Emergency Laparotomy Audit (NELA) sine inklusjonskriterier er brukt. Data ble hentet fra operasjonsplanleggingsprogrammet (ORBIT), som registrerer alle operasjoner, og elektronisk pasientjournal (DIPS).
Resultat/diskusjon
Totalt antall inkluderte inngrep var 1199 i kohort 1 og 1292 i kohort 2. Kohort 2 hadde signifikant større andel > 70 år. Vi fant ingen signifikante forskjeller mellom kohortene i kjønnsfordeling, ASA-klassifikasjon eller overlevelse opp til ett år etter inngrepet.
Vi fant økning både i andel med prioritert < 6 timer og også faktisk operert innen ønsket tid, samt økning i andel operasjoner på dagtid mandag-fredag, når akuttstue var tilgjengelig. Varighet av kirurgi økte signifikant fra kohort 1 til 2, men det gjorde også andel laparoskopier, som hadde signifikant lengre knivtider. Knivtid kan også være påvirket av en signifikant større andel operasjoner på dagtid, dersom primæroperatør er LIS.
Konklusjon
Etter fast akuttstuetilgang økte både andelen operasjoner med ønsket høy prioritet, og andelen operasjoner faktisk gjennomført innen prioritet, signifikant. Det gjorde også andelen inngrep på dagtid. Flere eldre ble operert, men total mortalitet var uforandret.
Bouveret Syndrom – En sjelden årsak til høy ileus (pasientkasuistikk)
Rabe J1 , Kjellevold K1, Lavik S1
1 Avdeling for Generell og gastrokirurgi, Bærum sykehus
Bakgrunn
Bouveret syndrom er en alvorlig årsak til høy ileus som skyldes obstruerende galleblærekonkrement i bulbus duodeni forårsaket av fistulering mellom galleblære og duodenum. Det er sparsomt litteraturgrunnlag, men i en studie er det foreslått en insidens på 0,3-0,5% hos pasienter med gallesteinssykdom. 315 tilfeller er beskrevet på verdensbasis mellom 1967-2016. Det inntreffer vanligst hos eldre kvinner og har en mortalitet på 12-30%. Dette skyldes sannsynligvis en eldre pasientgruppe som ofte har uttalt komorbiditet, samt forsinket diagnose på grunn av uspesifikke symptomer. Endoskopisk ekstraksjon eller knusning av stein er foreslått som førstelinjebehandling da dette har vist redusert mortalitet. Minimal invasiv kirurgi anbefales ved mislykket endoskopisk behandling. Differensialdiagnoser er bla. ulcus duodeni med stenose, obstruerende tumores, eller Crohns sykdom.
Kasuistikk
73 år gammel kvinne, hjemmeboende og selvhjulpen. Tidligere påvist gallestein, operert med kneprotese og hofteprotese. Innlagt pga. blødende ulcus, reinnlagt etter 3 mndr pga 1 uke med epigastriemerter, Mistenkt hematemese. Normal Hb. Det ble gjort gastroskopi med funn av sannsynlig stort, obstruerende koagel i corpus/antrum overgangen. CT Abd/Bekken viste Cholecystoduodenal fistel med stort, obstruerende konkrement i proksimale duodenum.
Hun ble operert med laparoskopisk gastrotomi med ekstirpasjon av obstruerende konkrement i bulbus duodeni pga fistulering mellom galleblære og duodenum (Bouveret syndrom). Det ble anlagt aktivt dren mot operasjonsfelt. Postoperativt ukomplisert. Utskrevet i velbefinnende etter 4 dager.
Reinnlagt 26 dager etter operasjon med feber og økte infeksjonsprøver. CT abdomen viste inflammasjonsforandringer omkring duodenum og liten subkapsulær abscess i lever. Ved gastroskopi funnet fistel i dudenum med fastsittende konkrement i fistelåpningen. Antibiotikabehandlet. Planlagt gastroskopi ved Ullevål sykehus med knusing av steiner i fistel. Dette ble avlyst etter pasientens ønske da hun var symptomfri. Planlagt oppfølging med CT og poliklinisk ktr.
Konklusjon
Bouveret syndrom er en alvorlig og sjelden årsak til høy ileus med oppgitt høy mortalitet. I en stadig aldrende befolkning med multimorbiditet, og dermed sannsynlig økende insidens, er dette en tilstand det kan være viktig å vite om da rask diagnose og intervensjon er vesentlig for prognosen.
Kasuistikken presenteres sammen med opptak fra operasjonen.
Resultater etter kirurgi for Crohns sykdom
Lisø S1, Hagve M1,2, Dehli T1,2
1 Helsefakultetet, Universitetet i Tromsø Norges Arktiske Universitet, Tromsø
2 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø
Bakgrunn
Sekundær hyperparathyreoidisme (sHPT) karakteriseres av forhøyet PTH som adekvat respons på stimulus, Crohns sykdom er en kronisk, inflammatorisk tarmsykdom som kan ramme alle deler av fordøyelseskanalen. De vanligste symptomene er magesmerter og diare, mer alvorlige symptomer er vekttap, feber og fatigue. Behandlingen er primært medisinsk. Kirurgi er aktuelt for pasienter når medisinsk behandling ikke gir tilfredsstillende sykdomskontroll, eller hvis det oppstår stenoser, fistler eller abscesser. Omkring 50 % av pasienter med Crohns sykdom trenger kirurgi i løpet av livet. Formålet med studien er å beskrive hvilken type tarmkirurgi som utføres ved Crohns sykdom og resultater etter slik kirurgi.
Metode
Studien er en deskriptiv observasjonsstudie av alle pasienter innlagt ved UNN Tromsø i perioden 2013-2021 med ICD-10 diagnose Crohns sykdom og operert på tarm under oppholdet. Studiens primære mål var å kartlegge indikasjon for kirurgi og antall inngrep basert på NCMP operasjonskoder. Sekundære endpunkt inkluderer blant annet komplikasjoner klassifisert ved Clavien-Dindo, ventetid, operasjonsmetode, liggetid og reinnleggelse.
Resultat
Totalt 179 pasienter innleggelser ble inkludert, 92 kvinner og 87 menn. Gjennomsnittlig alder var 42 år, med spredning 11-78 år. 85 % ble operert elektivt, med gjennomsnittlig ventetid 119 dager. 148 (83 %) pasienter var operert i buken tidligere.
De vanligste indikasjonene for operasjon var stenose (36 %), fistel/abscess (29 %), ileus/subileus (23 %) og manglende effekt av medikamentell behandling (22 %). Totalt ble 15,6 % av pasientene laparoskopert, hos de øvrige var kirurgisk tilgang åpen, inkludert konvertering fra laparoskopi til laparotomi og stomirevisjoner. 27 % av pasientene fikk anlagt stomi, 59 % fikk utført tarmreseksjon med anastomose. Median liggetid var 6 dager. Alvorlige komplikasjoner (Clavien-Dindo 3b-5) forekom hos 50 (28 %) av pasientene, inkludert anastomoselekkasje hos 12 av 105 pasienter. En pasient døde. Reinnleggelse forekom hos 16 % av pasientene.
Konklusjon
Kirurgi er en viktig del av behandlingen ved Crohns sykdom. Variasjonen i type inngrep er stor. Komplikasjonsfrekvensen er høyere enn for andre pasientgrupper. Ventetiden for elektive inngrep er for lang, dette gir økt risiko for forverring og dårligere resultat hos pasientene.
Surgical telementoring as teaching tool in the operating room. A trans nordic ideal stage 2a telementored series of a robotic ventral mesh rectopexy learning curve
Khayam Butt, MD1,2. Olav S Jonas3, MD. Laurent O Trichet4. Ole Sjo5, MD, PhD. Bjørn Edwin, MD6,7, PhD. Gunnar Hartwigsen, MD8, PhD. Knut Magne Augestad, MD, PhD9,10
1 Nordland Hopital Trust, Bodø, department of surgery, Norway.
2 Institute of Clinical Medicine, University of Tromsø, Norway.
3 Institute of Clinical Medicine, University of Tromsø, Norway.
4 Nordland Hospital Trust, Bodø, department of research, Norway
5 Ullevål University Hospital, Oslo, Norway
6 The Intervention Center and department of HPB surgery, Oslo University Hospital.
7 Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, Norway
8 Institute of Computer Science, University of Tromsø, Norway.
9 Akershus University Hospital, Oslo, Norway.
10 Division of Surgery, Campus Ahus, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, Norway.
Background
Synergistic advances in telecommunication technology and minimally invasive surgery have revitalized surgical telementoring (ST). However, additional proof is required of its educational effect. This study aimed to evaluate an ST educational curriculum with a novel setup for telementored robotic ventral mesh rectopexy (tRVMR), hypothesizing improvement of the telementored surgical learning curve (tLC).
Methods
An IDEAL stage 2a prospective study of a single-surgeon tLC was performed. The telementee was in Norway and the telementor in Denmark. ST enabled real-time video and audio streaming. The tRVMR procedures were video recorded, anonymized, and randomized. A panel of international experts was recruited and given the task of GEARS-score rating of the videos without knowing the sequence of the procedures. The singlesurgeon tLC was analyzed using linear regression analysis of the blinded GEARS-scores. Operative times (OT) were assessed using LC-CUSUM analysis.
Results
The expert panel (n=8) assessed 23 consecutive tRVMR videos. Good to moderate interrater reliability was shown. The overall GEARS-score for each of the parameters of depth perception, bimanual dexterity, efficiency, force sensitivity, robotic control, showed an increasing slope during the tLC (p=0,0003, 0.0005, 0.0002, 0.0008, 0.0007, 0.0047).
The LC-CUSUM analysis revealed a 12th procedure tLC plateau. Most patients were discharged on the second postoperative day without major complications.
Conclusion
The telementored single-surgeon educational program based on IDEAL-framework stage 2a, improved surgical skills, and the LC-CUSUM analysis of OT revealed a plateau at the 12th procedure. ST may be helpful for surgical training in rural hospitals. Prospective multicenter cohorts and RCTs are needed.
Kan
ultralydundersøkelse etter fødsel predikere behovet for kirurgi hos pasienter med prenatal hydronefrose?
Sørensen VA1, Sæter T1
1 Seksjon for barnekirurgi, Kirurgisk klinikk, St.Olavs hospital
Bakgrunn
De fleste barn med prenatal hydronefrose kan håndteres konservativt, mens noen trenger kirurgisk korreksjon av den underliggende årsaken (obstruksjon eller vesikoureteral refluks) på grunn av fare for redusert nyrefunksjon eller gjentatte urinveisinfeksjoner. Utredning og seleksjon av barn til kirurgisk behandling innebærer undersøkelsesmodaliteter som er invasive og eksponerer barnet for stråling. Hensikten med studien var å vurdere om ultralydundersøkelse etter fødsel kan predikere behovet for kirurgisk behandling ved prenatal hydronefrose.
Materiale og metode
Studien er en tverrsnittstudie med retrospektiv analyse av journaldata fra pasienter med diagnosekode Q62.x ved barnekirurgisk poliklinikk ved St. Olavs Hospital 2006-2023. Resultatet fra 2. postnatale ultralyd (median 6 ukers alder) ble analysert opp mot gjennomgått kirurgisk intervensjon for obstruksjon eller vesikoureteral refluks.
Resultater
Det ble identifisert 83 pasienter som ble inkludert i studien, hvorav 60 (72,3%) var gutter og 23 (27,7%) var jenter. Median oppfølgingstid var 3 år og 2 måneder. Totalt ble 25 (30,1%) pasienter operert, hvorav 19 (22,9%) for obstruksjon i urinveiene og 6 (7,2%) for vesikoureteral refluks. 34 (41%) pasienter opplevde spontan tilbakegang av prenatal hydronefrose. Ved hydronefrose med anterioposterior-diameter > 15 mm kombinert med tynn nyrebark var det høy statistisk signifikant risiko for kirurgi (P < 0,001), og 92% av pasientene med denne kombinasjonen ble operert. Kombinasjonen av følgende ultralyd-funn; anterioposterior-diameter >15 mm og/eller tynn nyrebark og/eller calyxdilatasjon, identifiserte 22 av 25 pasienter (88%) med behov for kirurgisk behandling.
Konklusjon
Majoriteten av barn med prenatal hydronefrose trenger ikke kirurgisk behandling, og mange opplever spontan bedring. Tilstedeværelse av alvorlig hydronefrose, tynn nyrebark og calyxdilatasjon på 2. UL etter fødsel (median 6 ukers alder) identifiserer en stor andel av pasientene som trenger kirurgisk behandling.
Perinatal testistorsjon hos barn: diagnostikk og behandling på OUS
1 Seksjon for Barnekirurgi, Avdeling for Gastro- og barnekirurgi, OUS
2 Avdeling for Traumatologi, OUS
Bakgrunn
Perinatal testistorsjon kan skje i slutten av svangerskapet eller i første leveuke. Denne varianten av testistorsjon er ekstravaginal og gir lite generelle symptomer. Den oppdages ofte ved nyfødtundersøkelse eller som tilfeldig funn på et senere tidspunkt. Ved diagnosetidspunktet er irreversibel testisskade nesten alltid oppstått. Selv om perinatal testistorsjon forekommer sjeldent, er det nyttig å kjenne til tilstanden for kirurger. Derfor presenterer vi forekomst og behandlingsresultater for denne pasientgruppen.
Metode
Vi gjennomførte en retrospektiv studie. I perioden 2020-2022 var det 7 barn med perinatal testistorsjon blant 114 barn (0-18 år) som ble identifisert basert på operasjonsprotokoll og elektronisk søk på ICD-10diagnosen testistorsjon/torsjon av appendix testis (N44). Journalgjennomgang bekreftet at alle pasientene hadde kliniske funn i første leveuke. Studien ble godkjent av personvernombudet på OUS (22/28656).
Resultater
Klinisk undersøkelse viste forstørret testikkel på en side hos alle 0-3 dager etter fødsel. Kun hos en pasient ble det beskrevet smerter i magen og skrotum. Alder ved operasjon varierte betydelig: 3, 6, 46, 110, 134, 172 og 279 dager, og ingen ble operert som øh. Gjennomsnittlig operasjonstid var 32 min (spredning: 15-61 min). Det ble lagt tverrsnitt på hver side av skrotum hos alle. Det forelå testistorsjon på høyre side hos 5 og på venstre side hos 2. Testis var nekrotisk/atrofisk hos alle. Samtlige fikk utført kontralateral orkiopeksi med tre fiksasjonssuturer. Affisert testis ble fjernet hos 6/7 og hos én var affisert testis atrofisk. Ingen av pasientene fikk postoperative komplikasjoner. Histopatologisk undersøkelse bekreftet diagnosen testisnekrose hos 6/6 gutter som fikk gjort orkiektomi.
Konklusjon
Vi fant testisnekrose hos alle de syv guttene som hadde perinatal testistorsjon. Det ble foretatt kontralateral orkiopeksi hos alle, og det ble ikke sett postoperative komplikasjoner.
Akutt operasjon for mistenkt testistorsjon hos barn etter perinatal perioden
1 Seksjon for Barnekirurgi, Avdeling for Gastro- og barnekirurgi, OUS
2 Avdeling for Traumatologi, OUS
Bakgrunn
Testistorsjon er en akutt tilstand som gir nedsatt blodforsyning til testis. Det kreves tidlig diagnose og rask operativ behandling. Målet ved studien var å undersøke symptomvarighet, tidsforbruk før operasjon, peroperativ diagnose, kirurgisk prosedyre og postoperative resultater.
Metode
Vi foretok en retrospektiv studie på barn i alderen 0-18 år som ble behandlet for testistorsjon på Barnekirurgisk seksjon OUS i 3 årsperioden 2020-2022. Totalt 114 pasienter ble identifisert basert på operasjonsprotokoll og elektronisk søk på diagnosen testistorsjon/torsjon av appendix testis (N44) i DIPS. Blant disse var det 48 gutter som ble akutt operert for mistenkt testistorsjon. Studien ble godkjent av personvernombudet på OUS (22/28656).
Resultater
Median alder ved operasjon var 13,4 år (spredning: 14 dager til 17,9 år). Preoperativ symptomvarighet var 36,7 timer (spredning: 2-336 timer). Diagnose ved operasjon var akutt testistorsjon hos 69% (33/48), torsjon av appendix testis/epidydimis hos 21% (10/48) og epididymitt hos 11% (5/48). Testis ble bedømt vital hos 61% (20/33) med akutt testistorsjon og testisnekrose ble funnet hos 39% (13/33). Symptomvarighet var lengre i gruppen med nekrotisk sammenlignet med viabel testis: 56 vs. 5,2 timer (p<0.001). Hvis testis var viabel, ble det utført detorkvering og bilateral orkiopeksi hos 17/20, detorkvering og unilateral orkiopeksi hos 1/20 og bilateral orkiopeksi uten detorkvering hos 2/20. Ved funn av nekrotisk testis ble det gjort orkiektomi og kontralateral orkiopeksi hos 11/13 og orkiektomi uten kontralateral orkiopeksi hos 2/13. Peroperativt bedømt testisnekrose ble bekreftet histologisk hos alle.
Konklusjon
Ved akutt operasjon for mistenkt testistorsjon ble det funnet testistorsjon hos 69%. Det ble funnet testisnekrose hos 39% av pasientene med akutt testistorsjon. Preoperativ symptomvarighet var signifikant lengre i gruppen med nekrotisk testis. Barnekirurgi
Intermitterende testistorsjon hos barn: diagnostikk og behandling på OUS
1 Seksjon for Barnekirurgi, Avdeling for Gastro- og barnekirurgi, OUS
2 Avdeling for Traumatologi, OUS
Bakgrunn
Intermitterende testistorsjon er en tilstand som gir akutte symptomer som reverseres spontant. Diagnosen kan være vanskelig å stille og operativ behandling er indisert. Målet med studien var å undersøke sykehistorie, funn, latenstid før operasjon, kirurgisk prosedyre og postoperative resultater.
Metode
Vi foretok en retrospektiv studie på gutter (0-18 år) som ble operert på indikasjon intermitterende testistorsjon på OUS i perioden 2020-2022. Total ble 114 gutter (0-18 år) identifisert basert på operasjonsprotokoll og elektronisk søk i DIPS på diagnosen testistorsjon/torsjon av appendix testis (N44). Av disse hadde 23 pasienter intermitterende testistorsjon og ble inkludert. Studien ble godkjent av personvernombudet på OUS (22/28656).
Resultater
Median alder var 14,1 år (spredning 2,7 – 17,7 år). Akutt smerte i skrotum ble registrert hos alle, og kun én hadde magesmerter i tillegg. Tre pasienter våknet av smerter. Median tid fra første smerteanfall til operasjon var 42 timer (spredning: 4 timer til 1,9 år), og øh. operasjon ble utført hos 8 pasienter. Symptomer fra venstre testikkel forekom hos 61% (n=14), høyre 30% (n=7) og bilateralt 9% (n=2). UL skrotum ble utført hos 70% (16/23). Gjennomsnittlig operasjonstid var 38 min (spredning 23-72 min). Det ble benyttet tverrsnitt hos alle, og utført bilateral orkiopeksi hos 65% (15/23) og unilateral orkiopeksi hos 35% (8/23). Appendix testis/epidydimis ble fjernet hos 12 og epidydimis-cyste fjernet hos 2. Testis var viabel hos alle. Testis ble fiksert med 3 suturer hos 19 pasienter og med 2 suturer hos 4 pasienter. Det ble ikke registrert alvorlige komplikasjoner. Postoperativ akutt skrotum med undersøkelse i akuttmottak ble registrert hos 2 gutter. Ingen av disse pasientene ble reoperert.
Konklusjon
Intermitterende testistorsjon ble behandlet operativt, og det var ingen tilfeller av testisnekrose i denne gruppen. Ingen ble reoperert.
Kontinent urostomi for pediatriske pasienter med behandlingsrefraktær urininkontinens – resultater og komplikasjoner
Pettersen LS1, Sandnes SB1, Sæter T1
1 Seksjon for barnekirurgi, Kirurgisk klinikk, St.Olavs hospital
Bakgrunn
Ved intraktabel urininkontinens er kontinent urostomi en mulig behandlingsmetode. I dette prosjektet har vi kartlagt resultater og komplikasjoner etter anleggelse av kontinent urostomi i en pediatrisk populasjon.
Materiale og metode
Materialet ble innhentet ved retrospektiv journalgjennomgang av alle pasienter opp til og med 18 år, som har fått anlagt kontinent urostomi ved St. Olavs hospital i tidsrommet 1999-2021. Oppfølgingstiden var frem til 12. november 2022. Vi registrerte operasjonsmetode, kontinensrate, komplikasjoner og oppfølging.
Resultater
Studien inkluderte 45 pasienter med kontinent urostomi, hvorav 33 (73,3%) fikk Mitrofanoff-kanal og 12 (26,7%) fikk Monti-kanal. 40 (88,9%) pasienter fikk lukket blærehalsen. Median alder ved operasjon var 9 år og median oppfølgingstid var 11,1 år. Myelomeningocele var den mest forekommende underliggende diagnosen med 22 (48,9%) pasienter. 97,8% av pasientene anga at de ble kontinente for urin. 91,1% hadde minst én urinveisinfeksjon, 44,4% fikk stenose i kanalen og 28,9% fikk blærestein. 6,7% av pasientene fikk blæreperforasjon.
Konklusjon
Kontinent urostomi har en høy suksessrate hva gjelder kontinens for urin, men medfører risiko for flere komplikasjoner som fordrer langvarig oppfølging.
Våre erfaringer med laparoskopisk ligatur av kommuniserende hydrocele hos barn ved UNN Tromsø 2018-2024
2 Institutt for klinisk medisin, UIT Norges Arktiske Universitet, Tromsø
Bakgrunn
Kommuniserende hydrocele betinget i patent processus vaginalis er den vanligste årsaken til hydrocele hos barn. Spontan tilbakegang kan observeres frem til to-årsalder, og dersom bestående tilstand har åpen kirurgi med ligatur av processus vaginalis via lysketilgang tradisjonelt vært den vanligste behandlingsformen. I 2018 ble laparoskopisk ligatur av processus vaginalis innført som standardbehandling for hydrocele hos barn ved UNN Tromsø. Våre erfaringer med prosedyren i perioden 2018-2024 presenteres.
Metode
Alle pasienter er identifisert via det elektroniske journalsystemet basert på prosedyrekoder JAB01 samt JAB11. Vi har dernest innhentet data mht. alder, indikasjon, kliniske funn, prosedyrerelaterte variabler, peroperative komplikasjoner, postoperative komplikasjoner og/eller residiv.
Resultater
31 pasienter i alderen 1-10 år ble behandlet med laparoskopisk ligatur som dagkirurgi i perioden 20182024. Median alder ved kirurgi 55 mnd. 94 % (29/31) presenterte unilateral klinikk, herav høyre side hos 74 % (23/31) og venstre side hos 19 % (6/31). 2 barn hadde preoperativt diagnostisert bilateral tilstand (7 %). Peroperativt ble det påvist smalkalibret hydrocele hos 58 % (18/31), og større defekt > 5 mm forenlig med et begynnende brokk ble avdekket hos 42 % (13/31). Kontralateral defekt av indre lyskeåpning hos pasienter med unilateral klinikk ble påvist og behandlet hos 7 % (2/31). Prosedyrer i perioden er fordelt på tre overleger samt LIS 3 under opplæring i prosedyren. Median operasjonstid i materialet var 53 min, og dersom erfarne operatører var operasjonstidene ~30 min. Det er registrert peroperative komplikasjoner hos 7 % (2/31), herunder 1 bukveggsblødning fra stikkinsisjon håndtert med kompresjon, samt 1 episode med teknisk utstyrssvikt av gassinsufflator og forhøyet buktrykk, begge uten videre konsekvenser. Vi har ikke registrert noen tilfeller av postoperative komplikasjoner. 1 pasient (3 %) utviklet residiv etter falltraume kort etter kirurgi. Dette ble behandlet med laparoskopisk religatur med godt resultat.
Konklusjon
Laparoskopisk ligatur av kommuniserende hydrocele hos barn er et utmerket alternativ til åpen kirurgi med lysketilgang, og har vært standardbehandling for tilstanden ved UNN Tromsø siden 2018. Prosedyren gir meget god oversikt over strukturer med dertil lavere risiko for skade av vas deferens samt gonadalkar, og kan avdekke kontralateral patent processus vaginalis som kan behandles i samme seanse. Behandlingen er assosiert med få postoperative komplikasjoner og lav risiko for residiv.
Surgery for intestinal injuries in very preterm infants - a Norwegian population-based study with a new approach to disease classification
Nina Clare Hapnes a,b, Hans Jørgen Stensvold c, Kristin Bjørnlandd,i , Thorstein Sætere, Hans Jørgen Timm Guthef , Ragnhild Støeng,h, ,Sissel Moltuc, Arild Rønnestadc,i, Claus Klingenberg j,k , on behalf of the Norwegian Neonatal Network
Affiliations (all in Norway): a Neonatal unit, Stavanger University Hospital; b University of Bergen; c Neonatal unit, Oslo University Hospital; d Section of Pediatric Surgery, Oslo University Hospital; e Department of Pediatric Surgery, St. Olavs Hospital; f Neonatal unit Haukeland University Hospital; g Neonatal unit, St. Olavs hospital; h Norwegian University of Science and Technology; i University of Oslo; j UiT-The Arctic University of Norway; k Neonatal unit, University Hospital of North Norway
Background
The immature gastrointestinal tract in very preterm (< 32 weeks gestation) infants is prone to injuries. Improvements in care have resulted in an increasing number of very preterm infants with intestinal injuries that survive to surgery. Our aim was to evaluate population-based data on very preterm infants operated for intestinal injuries, focusing on necrotizing enterocolitis (NEC) and focal intestinal perforation (FIP).
Methods
A population-based study with data from the Norwegian Neonatal Network, supplemented with extracted data from the patient medical records. We included all very preterm infants born in Norway from January 2014 through December 2021 and who had undergone abdominal surgery before discharge from the neonatal unit.
Results
Abdominal surgery was performed in 124/4009 (3.1%) very preterm infants, and in 97/1300 (7.5%) of the subgroup of extremely preterm infants (< 28 weeks gestation). The main intestinal injuries operated were NEC (85/124; 69%), FIP (26/124; 21%) and “other abdominal pathologies” (13/124; 10%). NEC cases were divided in i) acute NEC, extensive disease (n=18), ii) acute NEC, non-extensive disease (n=53) and iii) NEC with delayed surgery > 3 days after disease onset (n=14). High lactate values immediately prior to surgery was predominantly seen in acute NEC-extensive disease and associated with high mortality. Other laboratory values could not discriminate between acute NEC and FIP. Timing of surgery for acute NEC and FIP overlapped. Radiological absence (plain radiography and/or ultrasound) of portal venous gas was typical in FIP. Most infants (62.5%) underwent a stoma formation at initial surgery. The overall survival rate was 67% for NEC and 77% for FIP.
Conclusion
NEC cases have different presentation and prognosis depending on the extent of bowel affected. Revised classifications for intestinal injuries in preterm infants may improve prognostication and better guide therapy.
Øsofagusatresi, Gross type c, i en 20-årsperiode ved Oslo Universitetssykehus
2 Oslo Universitetssykehus, Barnekirurgisk seksjon, Avdeling for gastro- og barnekirurgi
Bakgrunn
Øsofagusatresi med distal trakeoøsofageal fistel (Gross C) er en sjelden tilstand som opptrer hos omtrent 1015 nyfødte hvert år i Norge. Som ledd i avdelingens kvalitetskontroll for behandlingen av øsofagusatresi, har vi gjort en kvalitetsstudie hvor demografi, behandling og komplikasjoner i perioden 2003-2024 er registrert.
Metode
Gjennomgang av journaler til pasienter identifisert ved søk på ICD-10-diagnosekoden Q39.1. Studien er godkjent av Personvernombudet.
Resultater
195 barn, 108 (55 %) gutter, ble født med øsofagusatresi Gross C i perioden. Median gestasjonsalder ved fødsel var 38 (26-42) uker. Median fødselsvekt var 2699 (684-4620) gram. Komorbiditet var vanlig; hjertefeil 59 (30 %), annen gastrointestinal misdannelse 32 (16 %), og kromosomfeil/syndrom 21 (11 %). Syv (4 %) barn døde før kirurgisk behandling og er derfor ekskludert fra studien.
178 fikk lukket fistel og primæranastomose ved median 1 (0-4) døgns alder, mens 10 (5 %) fikk forsinket anastomose etter initial lukking av fistel ved median 56 (2-103) døgns alder.
19 (10 %) pasienter ble operert torakoskopisk, én ble konvertert til torakotomi. De resterende 169 ble operert med muskelbesparende torakotomi. Median liggetid etter fødsel var 21 (3-247) døgn, og median antall døgn til introduksjon av melk per os var 6 (1-68).
Anastomoselekkasje med behov for reintervensjon etter primæranastomose ble registrert hos 16 (9 %) pasienter; 2/19 (11 %) etter torakoskopi og 14/159 (9 %) etter torakotomi. Etter forsinket anastomose utviklet 3/10 (30 %) pasienter anastomoselekkasje. 127 (68 %) pasienter utviklet anastomosestriktur med behov for blokking; 15/19 (79 %) etter torakoskopi og 112/169 (66 %) etter torakotomi. De hadde median 2 (1-29) blokkinger. 19/127 (15 %) ble i tillegg til blokking behandlet med pensling/injeksjon (mitomycin eller kenacort) (n=15), stent (n=5) og/eller reseksjon av striktur (n=3).
Fire (2 %) pasienter fikk residiv av trakeoøsofageal fistel, og alle ble reoperert. 137 (70 %) pasienter fikk medikamentell behandling for gastroøsofageal refluks (GØR) i løpet av første leveår, mens 122 (63 %) fikk tilsvarende behandling etter 1 års alder. 25 (13 %) barn har blitt operert med Nissen fundoplikasjon.
Ved oppfølgingstidspunkt var totalt 11 (6 %) barn døde; 8 som følge av alvorlige misdannelser (trisomi 18, CHARGE-syndrom), én på bakgrunn av hjertesvikt, én etter sepsis og én pasient av respirasjonsstans grunnet alvorlig trakeomalasi.
Konklusjon
I løpet av en 20-årsperiode ble 188 barn med øsofagusatresi Gross C behandlet ved OUS. Over 90 % fikk primæranastomose. Anastomosestriktur og GØR forekommer hyppig. Våre resultater er sammenlignbare med data fra sentre det er naturlig å sammenlikne OUS med.
Behandling av omphalocele ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet 2003-2023
Sandstø ASV1, Nord HA1, Røkkum H1,2, Bjørnland K1,2
1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
1 Avdeling for gastro og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Omphalocele er en sjelden medfødt misdannelse med forekomst i Norge på 5-10 tilfeller per år. Som ledd i avdelingens kvalitetskontroll har vi registrert behandling, komplikasjoner og mortalitet hos pasienter behandlet for omphalocele i perioden 2003-2023.
Metode
Gjennomgang av journaler til pasienter behandlet for omphalocele ved OUS Rikshospitalet i perioden 20032023. Pasientene ble identifisert ved søk på ICD10-diagnosekode Q79.2 og Q79.5. Studien har tilrådning fra personvernombudet (23/16810).
Resultater
83 pasienter (65 % gutter) ble identifisert. Median gestasjonsalder ved fødsel var 38 (23-42) uker, og median fødselsvekt var 3000 (500-4900) g. 58 (70 %) hadde prenatal diagnose. 43 (52 %) ble forløst vaginalt, 23 (28 %) med elektivt keisersnitt og 13 (16 %) med akutt keisersnitt. Assosierte misdannelser ble registrert hos 52 (63 %) pasienter; 22 (27 %) kromsomavvik, 21 (25 %) hjerte, 20 (24 %) skjelett, 7 (8 %) nyrer og urinveier og 3 (4 %) spinalkanal. I tillegg hadde 20 (24 %) pasienter andre gastrointestinale misdannelser (11 malrotasjon, 2 tarmatresi, 2 polyspleni, 1 tarmduplikatur og 1 medfødt diafragmahernie). 4 (5 %) pasienter ble ikke behandlet på grunn av alvorlig komorbiditet og døde innen andre levedøgn. Disse pasientene er ekskludert fra videre analyser. Median alder ved første operasjon var 0 (0-16) dager. Bukveggsdefekten ble lukket primært hos 64 (81 %) pasienter. 14 (18 %) pasienter ble behandlet med stegvis lukking. For disse var median antall operasjoner og dager til endelig lukking henholdsvis 7 (1-26) og 12 (6-59). 1 (1 %) pasient ble behandlet konservativt med pensling med sølvsulfadiazin på grunn av prematuritet og stort omphalocele. 50 (63 %) pasienter fikk parenteral ernæring. Pasientene behandlet med primær lukking fikk parenteral ernæring i median 3 (0-35) dager, og pasientene behandlet med stegvis lukking fikk parenteral ernæring i median 20,5 (12-69) dager. Tid til første enterale ernæring postoperativt var median 1 (0-20) dager. 8 (57 %) av pasientene som ble behandlet med stegvis lukking, startet med enteral ernæring før endelig lukking av bukveggen. Median liggetid ved OUS Rikshospitalet var 9 (1-91) dager. Liggetid for pasientene med primær lukking var 7 (1-91) dager og for pasientene med stegvis lukking 40.5 (15-76) dager. 55 (70 %) pasienter ble skrevet ut til lokal barneavdeling, og 11 (20 %) av disse hadde fortsatt behov for parenteral ernæring ved utskrivelse. Abdominale reintervensjoner ble registrert hos 21 (27 %) pasienter; 11 (14 %) ble operert for tarmobstruksjon og 8 (10 %) for arrbrokk. Totalt døde 8 (10 %) pasienter, og alle disse hadde alvorlig komorbiditet.
Konklusjon
Våre resultater samsvarer med tidligere publiserte data. Pasientgruppen viser stor heterogenitet, både hva gjelder alvorlighetsgrad av omphalocelet og assosierte misdannelser. Tarmobstruksjon og arrbrokk med behov for reintervensjon forekommer hyppig.
Behandling av gastroschise ved Oslo Universitetssykehus 2009-2023
Røkkum H1,2, Ertresvåg K1, Bjørnland K1,2
1 Avdeling for gastro og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus
2 Avdeling for gastro og barnekirurgi, Universitetet i Oslo
Bakgrunn
Gastroschise er den vanligste typen av medfødte bukveggsdefekter med forekomst på rundt 15 tilfeller per år i Norge. De fleste pasientene har ingen andre misdannelser. Komplisert gastroschise med atresi, volvulus, perforasjon og/eller nekrose er rapportert hos 10-20 %. Vi presenterer her perioperative data fra pasienter behandlet for gastroschise ved Oslo Universitetssykehus i perioden 2009-2023.
Metode
Journalene til pasienter med gastroschise identifisert ved søk på ICD-10-diagnosekode Q79.3 ble gjennomgått, og data ble registrert i Ledidi. Prosjektet har tilrådning fra PVO (23/16810).
Resultat
135 pasienter (51% gutter) med gastroschise ble identifisert. Median gestasjonsalder ved fødsel var 36,6 (27-40) uker. Median fødselsvekt var 2500 (1000-3500) gram, og z-score for vekt ved fødsel var -0,63 (-2,25-1,97). Alle hadde prenatal diagnose, med unntak av en pasient med et ikke-erkjent svangerskap. 79 (59 %) ble forløst vaginalt, 40 (30 %) med ikke-planlagt keisersnitt og 16 (12 %) med planlagt keisersnitt. Tilleggsmisdannelser ble registrert hos 4 (3 %) pasienter (1 ganespalte, 1 kongenitt trochlearisparese, 1 septo-optisk dysplasi, 1 Morgagni hernie). Ekkokardiografi ble utført hos 89 (66 %) pasienter, hvorav 86 (97 %) hadde strukturelt normalt hjerte, og 3 (3 %) hadde ventrikkelseptumdefekt uten hemodynamisk betydning. 11 (8 %) pasienter hadde komplisert gastroschise med tarmatresi (n=9), perforasjon (n=4) og/ eller nekrose (n=3). Bukveggsdefekten ble lukket primært hos 109 (81 %) og stegvis med silo hos 25 (19 %) pasienter. Pasientene med stegvis lukking fikk lukket bukveggen etter median 2 (2-15) operasjoner og 6 (3-33) dager. To pasienter utviklet abdominalt kompartmentsyndrom etter henholdsvis primær (n=1) og stegvis lukking (n=1). En (1 %) prematur pasient med herniert lever ble vurdert inoperabel og døde første levedøgn, og denne pasienten er ekskludert fra videre analyser. Pasientene med ukomplisert gastroschise fikk parenteral ernæring i median 12 (3-93) dager og ble utskrevet fra OUS etter 18 (8-93) dager. 101 (82 %) ble utskrevet til lokalsykehus, og 15 (12 %) hadde behov for parenteral ernæring ved utskrivelse. Pasientene med komplisert gastroschise fikk parenteral ernæring i median 40 (10-143) dager og ble utskrevet fra OUS etter 40 (14-159) dager. Åtte (73 %) ble utskrevet til lokalsykehus, og 5 (45 %) hadde behov for parenteral ernæring ved utskrivelse. Sepsis ble registrert hos 32 (24 %) pasienter, hvorav 17 (13 %) hadde katetersepsis. Abdominale reintervensjoner ble registrert hos 18 (15 %) pasienter med ukomplisert gastroschise og hos 8 (73 %) pasienter med komplisert gastroschise. Totalt ble 17 (13 %) pasienter ble operert for adheranseileus ved median 3 (1-42) måneders alder. Tre (2 %) pasienter døde. I tillegg til pasienten med herniert lever, døde ytterligere 2 pasienter av ukjent årsak.
Konklusjon
Gastroschise er vanligvis en isolert misdannelse, og dødeligheten er lav. Komplikasjoner som sepsis og adheranseileus forekommer hyppig, og mange har behov for abdominale reintervensjoner.
Langtidsresultater og livskvalitet hos pasienter med anorektale malformasjoner, operert med blindtarmstomi som barn
Sara G. Kiserud1, Ami H. Pedersen2, Signe Olsbø2, Hanne R. Ambrose2, Astrid Ingeborg Austrheim2, Thorstein Sæter3, Kjetil Juul Stensrud2, Kristin Bjørnland1,2.
1 Universitetet i Oslo
2 Oslo Universitetssykehus
3 St. Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim
Bakgrunn og mål
Avføringsproblemer er vanlig etter operasjon for anorektale malformasjoner (ARM). Blindtarmstomi (ACE) kan være et godt behandlingsalternativ for denne pasientgruppen. Få studier har undersøkt langtidsresultater etter ACE. Hovedmålet med denne studien var derfor å få kunnskap om langtidsresultater ved ACE hos ARM pasienter og deres helserelaterte livskvalitet (QoL). Vi ønsket også å kartlegge årsaker til at ACE eventuelt ikke var i bruk lenger.
Materiale og metode
Dette er en tverrsnittstudie med retrospektiv journalgjennomgang. Alle som var < 18 år ved anleggelse av ACE på OUS ble inviterte til å delta. Pasientene fylte ut to spørreskjemaer, et studiespesifikt spørreskjema og et validert skjema om gastrointestinal livskvalitet (PedsQL GIS). PedsQL GIS-resultatene ble sammenlignet med resultater fra friske kontroller. Kliniske data ble registrert fra pasientjournal. Etisk godkjenning ble innhentet før prosjektstart.
Resultat
Det var 58/93 (62%) pasienter som svarte. 35 (60%) var gutter, median (min-maks) alder ved inklusjon var 17 (6-34) år, og median oppfølgingstid var 9 (1-21) år. Pasientene rapporterte god tarmfunksjon. 2/58 (4%) hadde avføringslekkasje oftere enn 1/uke, mens 36/58 (62%) opplevde dette aldri / svært sjelden. 83/93 (84%) brukte fortsatt ACE. Årsak til ACE seponering hos 10 pasienter var forbedret tarmfunksjon (6), utilstrekkelig effekt (2), og smerter ved skylling (2). Gastrointestinal livskvalitet var god; gjennomsnittlig (±SD) PedsQL GIS skår var 82 (±14). Det var ingen signifikant forskjell sammenlignet med friske kontroller som hadde gjennomsnittlig PedsQL GIS på 89 (±13) (p = 0.12). 49/58 (85 %) av pasientene ville anbefalt ACE til andre med lignende utfordringer.
Konklusjon
ACE fungerer godt hos pasienter med ARM, også etter mange år, og pasientene rapporterer god livskvalitet.
Ikke-parasittiske miltcyster hos barn
Elveos M, Bjørnland K, Ertresvåg K
Barnekirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus
Bakgrunn
Ikke-parasittiske miltcyster er sjeldne, benigne lesjoner som ofte oppdages tilfeldig på ultralyd i barne- og ungdomsårene. Som regel er de asymptomatiske, men jo større de er, jo større risiko er det for å utvikle komplikasjoner i form av intracystisk blødning, infeksjon og cysteruptur. Det oppstår flere komplikasjoner i cyster over 5 cm, og disse opereres derfor vanligvis selv uten symptomer. Pasientene ved vår avdeling opereres fortrinnsvis laparoskopisk, enten med fenestrering eller partiell splenektomi. Da partiell splenektomi har vist mindre residivrate i nyere studier, har vi gått over til å operere flere på denne måten de seneste årene. Vi ønsket å evaluere våre resultater hos denne pasientgruppen.
Materiale og metode
Retrospektiv studie med gjennomgang av journaler til alle pasienter < 18 år som er operert for ikkeparasittiske miltcyster fra 2000-2023 ved Oslo Universitetssykehus. Studien har PVO godkjenning.
Resultat
18 pasienter ble operert for ikke-parasittiske miltcyster fra 2000-2023; 7 gutter (39%). Tre pasienter (17%) hadde andre sykdommer; Asperger, ADHD og tidligere dårlig vektoppgang. Sytten pasienter (94%) hadde symptomer fra cysten. Median alder ved symptomdebut var 13 (8-16) år. Median cystevolum var 902 (1023728) cm3. De fleste cystene lå sentralt plassert i milten (61%), og de fleste hadde kun én cyste (78%). Median alder ved operasjon var 14 (9-16) år. Hovedindikasjon for operasjonen var symptomer (67%), størrelse (28%) og komplisert cyste (6%). Laparoskopisk operasjon ble foretatt hos 17 (94%) pasienter. Syv pasienter ble operert med partiell splenektomi (39%), mens elleve (61%) ble operert med fenestrering. Median operasjonstid var 117 (40-213) minutter, og median postoperativ liggetid var 3 (1-6) dager. Det var ingen tidlige postoperative komplikasjoner. Vanligste histologiske diagnose var epidermoid cyste (78%). Åtte pasienter (44%) fikk residiv; 7/11 (64%) etter fenestrering og 1/7 (14%) etter partiell splenektomi (p = 0,066). Det var ingen signifikant sammenheng mellom alder ved symptomdebut/operasjon, cystevolum, cystelokalisasjon, antall cyster eller histologi med tanke på residiv av cyste. To pasienter ble reoperert; én med partiell splenektomi og én med fenestrering. Det ble nytt residiv etter refenestrering, men ikke etter partiell splenektomi. Seks av åtte pasienter med residiv ble ikke reoperert fordi residivet var lite (5) eller pasienten ikke ønsket reoperasjon (1). Median oppfølgingstid var 32 (3-274) måneder.
Konklusjon
Laparoskopisk operasjon for ikke-parasittiske miltcyster er trygt å utføre selv om pasientvolumene hos oss er små. Det er en tendens til flere residiv ved fenestrering av cysten enn ved partiell splenektomi.
Traumatologi
Presisjonen til norske traumekriterier. En observasjonsstudie fra Sør-Vest Norge
1 Section for Traumatology; Surgical Clinic, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway
2 Department of Research, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway
3 Department of Gastrointestinal Surgery, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway
4 Department of Clinical Medicine, University of Bergen, Bergen, Norway
Bakgrunn
Den norske traumeplanen ble revidert i 2017, og man definerte da nye nasjonale traumekriterier. Den norske traumeplanen definerer også kvalitetsindikatorer for traumebehandlingen (1), og tidligere norske studier har vist at traumekriterienes presisjon har vært betydelig dårligere enn målsetningen om overtriage under 50% og undertriage under 5% (2-8).
Materiale og metode
Studien er en registerstudie, og data er hentet fra traumeregisteret og prehospitale journaler. Totalt 1519 pasienter ble vurdert, hvorav 95 ble ekskludert, som gav totalt et antall pasienter på 1424. Overtriage, undertriage, sensitivitet og positive prediktiv verdi (PPV) ble estimert for traumekriteriene som helhet, kriteriegruppene og enkeltkriterier.
Resultater
De gjeldende traumekriteriene består av kriteriegruppene 1 Fysiologi, 2 Anatomisk skadeomfang og 3 Skademekanisme, og hadde en total sensitivitet på 84,8%, og dermed en undertriage på 15,2% (11,120,3%). PPV var på 19,2%, og overtriage dermed på 80,8% (78,3 til 83,1%). Dersom kriteriene hadde inkludert kriteriegruppe 4 Tilleggskriterier, eller inkludert kriteriegruppe 4 Tilleggskriterier og ekskludert 3 Skademekanisme ville dette gitt en lavere undertriage (5,6% og 7,4%), uten å signifikant øke overtriage (81,7% og 81,0%). Kriteriegruppe 3 Skademekanisme var kriteriegruppen med høyest overtriage, på 95%. Pasienter uten treff i kriteriene hadde en overtriage på 94%.
Konklusjon
Skademekanisme er en dårlig prediktor for alvorlig skade, og bidrar til høy overtriage. Sensitiviteten til de gjeldende traumekriteriene er ikke god nok for eldre pasienter som ofte har en lavenergi skademekanisme. Traumekriteriene kan forbedres ved å fjerne enkeltkriterier med lav PPV, samt ved bedre compliance til gjeldende traumekriterier.
Urban/rurale forskjeller i dødelige og ikke-dødelige skader hos barn etter
traume: en nasjonal, retrospektiv kohortstudie
J.A. Holtera,b,*, E. Jeppesenc,d, T. Dehlie,f, E. Ohmg, T. Wisborgb, h, i
a Seksjon for forskning og utvikling, Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Oslo, Norge
b Interprofessional Rural Research team, Helsevitenskapelige fakultet, Universitetet I Tromsø, Norges arktiske universitet, Tromsø, Norge
c Fakultetet for helsevitenskap, VID vitenskapelige høgskole, Oslo, Norge
d Helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger, Stavanger, Norge
e Helsevitenskapelige fakultet, Universitetet I Tromsø, Norges arktiske universitet, Tromsø, Norge
f Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø, Norway
g Avdeling fysisk helse og aldring, Folkehelseinstituttet, Oslo, Norge
h Akuttmedisinsk avdeling, Hammerfest sykehus, Finnmarkssykehuset, Hammerfest, Norge
i Nasjonalt senter for traumatologi, avdeling for traumatologi, Oslo Universitetssykehus, Oslo, Norge
Traumer er en av de hyppigste årsaker til død og funksjonstap for alle aldersgrupper. Blant voksne i Norge er risiko for både dødelige og ikke-dødelige skader større med økende grad av ruralitet. For barn er denne forhøyede risikoer påvist i enkelte rurale regioner, sammenlignet med resten av befolkningen. Formålet med studien er å undersøke om den urban-rural gradienten for dødelighet og skader også gjelder for hele barnepopulasjonen i Norge.
Materiale og metode
Vi gjennomførte en retrospektiv kohortstudie av dødelige og ikke-dødelige skader hos pasienter under 18 år med data fra Dødsårsaksregisteret og Norsk pasientregister. Alle pasienter ble kategorisert i seks grupper etter geografisk sentralitet basert på Statistisk sentralbyrå sin sentralitetsindeks over bostedskommune. Urban-rurale forskjeller mellom de ulike gruppene ble kalkulert ved Pearsons kjikvadrattest, lineære regresjonsanalyser og relativ risiko (RR).
Resultat
119 500 skader, hvorav 1059 dødsfall, hos barn ble inkludert i studieperioden fra 2002 til 2021. Dødelighetsraten økte lineært med økende grad av ruralitet (r=.985, p < .001). Den totale dødeligheten var 2,4 ganger høyere i den mest rurale gruppen sammenlignet med den mest urbane (RR = 2.37, 95%KI 1.78 – 3.14, p < .001). Flertallet av dødsfall skjedde pre-hospitalt (73%), det totale antall dødelige hendelser var høyest i aldersgruppen 16 til 17 år (42%) og transportrelaterte skader (32%) var vanligste årsak til død. Den relative risiko for ikke-dødelige skader var signifikant høyere for alle sentralitetsgrupper (gruppe 2 til 6) sammenlignet med den mest urbane gruppen (gruppe 1). Høyest skaderate ble observert i sub-rurale områder, gruppe 4 (RR = 1.39, 95%CI 1.37 - 1.42, p < .001).
Konklusjon
Dødelighetsraten økte lineært ved økende grad av ruralitet og den relative risiko for død var 2,4 ganger høyere i den mest rurale populasjonen sammenlignet med den mest urbane. For å redusere dødelighet hos barn i rurale områder, bør videre studier undersøke årsakssammenheng og mulige forebyggende tiltak.
Bløtdelsskader i ansikt og skalp hos syklister tatt imot med traumeteam på OUS, Ullevål
1 Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål
2 Institutt for oral biologi, Det odontologiske fakultetet, Universitetet i Oslo
3 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultetet, Universitetet i Oslo
4 Øyeavdelingen, Drammen sykehus
5 Lovisenberg Diakonale sykehus
6 Avdeling for anestesiologi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål
7 Avdeling for forskning og utvikling, Akuttklinikken, Oslo Universitetssykehus
8 Nevrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål
Bakgrunn
Bløtdelsskader i ansiktet er vanlig ved sykkelulykker, men det er få studier som har undersøkt deres forekomst, risikofaktorer og assosiasjon med bruk av sykkelhjelm.
Metode
Sykkelrelaterte skader fra Traumeregisteret på Oslo Universitetssykehus - Ullevål, fra 2005 til 2016 utgjorde pasientpopulasjonen. 1543 skadde syklister ble inkludert. Det ble gjort retrospektiv journalgjennomgang på pasientene som hadde bløtdelsskade i ansikt og skalp. Blant annet skadetype, anatomisk skadested og behandling ble registrert.
Resultat
Bløtdelsskade ble funnet hos 646 pasienter (42%), median alder var 44 år og 245 av disse syklistene (38%) hadde brukt hjelm. Økende alder var assosiert med økt odds for bløtdelsskade (OR 1.012, p <0.001). Kvinner hadde høyere odds for bløtdelsskade sammenlignet med menn (OR 1.26, p=0.0049). Det var totalt 1610 individuelle bløtdelsskader fordelt på de 646 pasientene (697 lacerasjoner, 449 abrasjoner, 439 kontusjoner og 25 ikke-kategoriserte skader). Suturering av lacerasjon ble gjort i 605 tilfeller. En eller flere sårrevisjoner i akuttforløpet ble gjort hos syv pasienter (1%) og 25 pasienter (4%) fikk utført arrkorreksjon. Bløtdelsskade i skalp var tilstede hos 120 syklister (19%), 360 (56%) hadde skade i øvre tredel av ansiktet, 446 (69%) hadde skade i midtre del av ansiktet og 209 (33%) hadde skade i nedre del av ansiktet. Sårinfeksjon var sjelden (n=20 (3%)). Hjelmbruk var assosiert med redusert odds for ansiktsskade (justert OR 0.49, p<0.001). Syklistene som brukte hjelm hadde lavere odds for både bløtdelsskader i skalp (justert OR 0.17, p<0.001) og i øvre tredel av ansiktet (justert OR 0.41, p<0.001), men de hadde økt odds for bløtdelsskader i nedre del av ansiktet (justert OR 1.48, p=0.018).
Konklusjon
Bløtdelsskader var vanlig hos traumepasientene som var innlagt på grunn av sykkelulykker. Kvinner hadde økt risiko for bløtdelsskader. Hjelmbruk var assosiert med lavere odds for bløtdelsskade i både skalp og øvre tredel av ansiktet, men gav økt odds for bløtdelsskade i nedre tredel av ansiktet. Studien styrker rasjonalet for heldekkende hjelm.
The association between head injury and facial fracture treatment. An observational study of hospitalized bicyclists from a level 1 trauma centre
Pål Galteland1,2,*, Mats Døving 1,4, Ingar Næss2, Amer Sehic1,4, Tor Paaske Utheim1,4, Torsten Eken2,5, Nils
Oddvar Skaga5,6, Eirik Helseth2,3, Jon Ramm-Pettersen2,3
1 Department of Maxillofacial surgery, Oslo University Hospital Ullevål, Oslo, Norway
2 Faculty of Medicine, Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway
3 Department of Neurosurgery, Oslo University Hospital Ullevål, Oslo, Norway
4 Faculty of Dentistry, Institute of oral biology, University of Oslo, Oslo, Norway
5 Department of Anaesthesia and Intensive Care Medicine, Oslo University Hospital Ullevål, Oslo, Norway
6 Department of Research and Development, Division of Emergencies and Critical Care, Oslo University Hospital, Oslo, Norway
Address: Dept. of Maxillofacial Surgery, Oslo University Hospital Ullevål, PO Box 4956 Nydalen, NO-0424 Oslo, Norway
Operasjonsvolum for utdanningskandidater ved St. Olavs Hospital i perioden 1999-2021
Høyvik C1, Sæther OD1, Holte R 1, Seternes A 1,2,3
1 Kirurgisk Klinikk, St. Olavs hospital, 2 ISB, NTNU, 3 Forskningsenheten MiDT, St. Olavs hospital
Bakgrunn
Kirurgi er et prosedyretungt fag som krever at utdanningskandidater gjennomfører et tilstrekkelig antall prosedyrer for å opparbeide seg nødvendig kompetanse. Det finnes fra tidligere ingen oversikt over operasjonsvolumet for utdanningskandidater i generell kirurgi ved St. Olavs hospital. Formålet med prosjektet er å tallfeste eventuelle endringer i operasjonsvolum for utdanningskandidater i generell kirurgiske fag i årene mellom 1999 og 2021 ved St. Olavs hospital
Materiale og metode
Retrospektiv gjennomgang av anonymiserte og avidentifiserte prospektivt registrerte data i operasjonsplanleggeren OpPlan ved St. Olavs hospital. Inngrep utført fra og med 1999 og til og med 2021 er registrert. Inngrep definert som mindre kirurgiske inngrep samt terapeutiske og diagnostiske prosedyrer i prosedyreliste for generell kirurgi (gammel ordning) er ekskludert. Inngrep fra kapittel A, C, D, E, F, L, M og T fra Norsk klinisk prosedyrekodeverk er ekskludert da disse ikke inngår i spesialiteten generell kirurgi og tilhørende subspesialiteter. Inngrep er registrert på hovedoperatør. Til sammen er over 80000 inngrep inkludert. Disser er utført av 317 ulike operatører. Operatører er klassifisert i tre; 1: assistentlege i utdanning uten spesialitet, 2: konstituert overlege uten spesialitet og 3: godkjent spesialist. Klassifikasjonen er basert på dato for inngrep kombinert med dato for ansettelse i stilling som konstituert overlege eller overlege med godkjent spesialitet.
Resultat
Data for årlig fordeling av operasjonsvolum i de tre kategoriene vil bli presentert på høstmøtet.
