Sosionomens rolle i somatikken og traumatologien

Siden 2005 har Avdeling for traumatologi hatt ansvar for å kvalitetssikre den initiale diagnostikken og behandlingen av potensielt alvorlig skadde pasienter ved OUS. I tillegg skal avdelingen sikre kontinuitet i den videre behandlingen gjennom sykehuset. Avdelingen har også ansvar for å koordinere og bistå i kvalitetssikring av traumefunksjon i Helse Sør-Øst. I 2019 opprettet avdelingen en sosionomstilling som et bidrag til en mer helhetlig forståelse av traumepasientens behov. Jeg ble ansatt i stillingen og vil i dette innlegget redegjøre for noen av mine foreløpige erfaringer om hva sosionomen kan bidra med i traumeforløpet.

RACHEL JØRGENSEN

AVDELING FOR TRAUMATOLOGI, OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS (OUS) ULLEVÅL

KORRESPONDANSE: RACHEL JØRGENSEN – RACJOE@OUS-HF.NO

HVA ER EN SOSIONOM?

En sosionom har bachelor i sosialt arbeid. Sosionomen arbeider med enkeltpersoner, familier eller grupper med formål om å forebygge, redusere og mestre sosiale- og helsemessige problemer. Kommunikasjonsferdigheter og relasjonsbygging er en viktig del av kompetansen og sosionomen tilbyr samtaler som kan bidra til motivering og mobilisering av den enkelte og samfunnets ressurser (1). Brukermedvirkning og hjelp til selvhjelp er viktige prinsipper.

Sosionomen jobber innen områder som for eksempel sykehus, NAV, fengsel, rus og psykisk helse.

SOSIALT ARBEID I SOMATIKKEN

Innen veldedighet strekker sosialt arbeid seg langt tilbake i tid. Som fag startet sosialt arbeid i helsevesenet og på sykehusene. Allerede i 1905 så legen Richard Cabot fra Boston sammenhengen mellom pasientenes sosiale situasjon og deres sykdomstilstand. Ifølge Cabot var ikke legene villige til å bruke kunnskapen om hvordan sosiale og økonomiske forhold kunne påvirke folks helse. Den medisinske kunnskapen hadde forrang. Han viste til at sykehuspasienter som hadde fått behandling for sine sykdomssymptomer, ble sendt hjem til de samme forholdene som hadde bidratt til sykdommen. Cabot fikk ansatt sosialarbeidere som en del av sykehusets stab. Dette sikret en bro mellom sykehuset og livet utenfor. Modellene foregangskvinnene i USA utviklet i praksisutøvelsen, var sterkt påvirket av medisinfagets systematiske og metodiske tilnærming (2).

Norges første sosialarbeiderutdanning startet i 1920, med inspirasjon fra utlandet. I 1950 ble utdanningen i statlig regi. Også i Norge startet faget sosialt arbeid på sykehusene. Sosialarbeiderne var pionerer når det kom til å se og arbeide med sammenhengen mellom livsvilkår og menneskers helse. I dag er dette en del av folkehelseperspektivet (2).

Uavhengig av arbeidsområde er sosionomer vant til å jobbe med mennesker i krise og vanskelige livssituasjoner. Noe skiller likevel sykehussosionomer fra sosionomer som jobber andre steder. Sykehussosionomene jobber i større grad etter en biopsykososial arbeidsmodell, som inkluderer sosiale, kroppslige, psykologiske, eksistensielle og relasjonelle faktorer (3).

Antall sosionomer ansatt i somatiske sykehus i Norge er nedadgående, med 315 ansatte i 2008 til 295 ansatte

KILDE: Traumeregisteret OUS, Ullevål (5)

i 2018 (4). Hvis vi ser til Sverige, har sosialarbeideren en mye sterkere rolle på dette området, med 4000 sosialarbeidere ansatt i den offentlige helsesektoren (3).

TRAUMEPASIENTEN

OUS Ullevål er regionalt traumesenter for Helse Sør-Øst og har i underkant av 2000 traumealarmpasienter i året.

Traumepasientene er fordelt i ulike aldersgrupper med en gjennomsnittsalder på 44 år. 63% av traumepasientene er i yrkesaktiv alder og 70% er menn (5). Personer fra lavere sosioøkonomiske grupper er mer utsatt for skader enn personer fra høyere sosioøkonomiske grupper (6).

Etter at avdeling for traumatologi ble opprettet som en dedikert enhet i 2005 og man startet med systematisk traumeoppfølging, har pasienter som overlever svært alvorlig skade økt betraktelig (7).

Av 1943 traumepasienter i 2020 ble 1140 pasienter skrevet ut direkte til bopel (5). Av disse var 241 pasienter alvorlig skadet med ISS>15. 98 pasienter ble skrevet ut fra Ullevål sykehus til rehabiliteringsopphold, hvorav 81 pasienter hadde ISS>15. Fra OUS Ullevål er det således flere pasienter som blir skrevet ut direkte til hjemmet sitt etter alvorlig skade enn som skrives ut til rehabiliteringsinstitusjon.

REHABILITERING – MULIGHETER OG UTFORDRINGER

Det har i flere tiår vært en nedgang i antall dødsulykker (6). Skader og ulykker er likevel en stor utfordring for folkehelsen. Omlag 12% av befolkningen (over 620 000) behandles for skader hvert år. I overkant av 280 000 personer fikk behandling i spesialisthelsetjenesten. Flere av pasientene vil være i behov av rehabilitering for å komme tilbake til hverdagen. Samtidig med den fysiske og medisinske rehabiliteringen, starter det en sosial og psykososial rehabilitering.

Muligheter

Kommunene har et stort ansvarsområde. Ikke bare skal kommunen sørge for en helhetlig tilnærming med forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging (8). Den skal også tilby og yte tjenester som skal bidra til stimulering av egen læring, motivasjon, økt funksjons- og mestringsevne, likeverdighet og deltakelse til alle personer som har behov for sosial, psykososial eller medisinsk rehabilitering (9). Kommunene har et bredt tilbud av tjenester. I tillegg finnes det organisasjoner, foreninger og likemannsstøtte (andre som har vært/ er i samme situasjon). Å bistå pasienter og brukere i å komme i kontakt med relevante fagpersoner og tjenester er også noe kommunene har ansvar for (10).

I Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 er ett av fokusområdene at pasienter skal oppleve sammenhengende tjenester på tvers av sykehus og kommuner (11).

Utfordringer

Med så mange tilbud, rettigheter og gode intensjoner, finnes det da noen utfordringer innen rehabilitering?

Stortingsmelding 26 peker på at det er mange utfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange pasienter får ikke den rehabiliteringen de har behov for. Ofte kartlegges og vurderes ikke behovet for rehabi-

litering. Kompetanse, ledelse, holdninger og kultur i tjenesten blir pekt på som årsaksfaktorer. På noen områder er det kapasitetsutfordringer og for dårlig tilgjengelighet. Det legges ikke nok vekt på forebygging. Tjenestene er siloorganisert og ses ikke i sammenheng som en nødvendig helhet, og det er behov for bedre koordinering (12). Det ble laget en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017-2019 (13). Evalueringen av planen viser at den har økt fokuset på et område som historisk har vært nedprioritert, men det er likevel uvisst om feltet har blitt styrket i perioden 2017-2019 (14).

Oddvar Uleberg, spesialist i anestesiologi, har i en studie sett på sammenhengen mellom hvordan skadealvorlighet på lang sikt påvirker pasientens evne til å komme tilbake i jobb og behovet for medisinske støtteordninger som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd (15). Studien bekreftet at alvorlige skader gir betydelige langtidseffekter, med høyere forekomst av medisinske støtteordninger, men også forsinket tilbakeføring til arbeid. Mer overraskende viste studien at pasienter med mindre og moderate skader hadde høyere risiko for negative langtidseffekter enn tidligere antydet. Langtidseffektene var ikke tilstander som nødvendigvis trengte sykehusinnleggelse. Det dreide seg mer om oppfølging som omhandlet helserådgivning, strategier for å tåle smerte eller ubehag, problemer med redusert mobilitet ved daglige aktiviteter, og angst og depresjon. Studien understreker viktigheten av langtidsoppfølging, også hos dem med mindre og moderate skader, som et ledd for å redusere samfunnets totale skadebyrde.

Hva er pasientenes erfaringer når det gjelder selve utskrivelsen fra sykehus? Folkehelseinstituttet har gjennomført brukererfaringsundersøkelser blant et utvalg personer som var utskrevet fra døgnopphold ved somatiske sykehusavdelinger, sist gjennomført i 2019 (16). De konkluderer med at pasienter på landsbasis gir forholdsvis gode tilbakemeldinger om erfaringene sine fra selve sykehusoppholdet. Pleiepersonalet, legene og ivaretakelse av pårørende har fått de høyeste skårene. Pasientene har tillitt til legenes faglige dyktighet og de føler seg ivaretatt. De laveste skårene er gitt utskrivning og samhandling. Med samhandling menes samarbeid mellom sykehus og fastlege, hjemmetjenesten eller andre kommunale tjenester. Resultatene fra 2019 indikerer, som i tidligere undersøkelser, at pasienter generelt vil ha nytte av at sykehusene forbedrer sin praksis knyttet til utskrivning og samhandling.

SOSIONOMENS ROLLE GJENNOM TRAUMEFORLØPET

Arbeidsoppgavene til sosionomen varierer ut fra hvor pasienten er i forløpet.

Intensivavdelingen

I denne delen av forløpet vil oppfølgingen til sosionomen først og fremst være rettet mot pårørende. Livet har tatt en brå og uventet vending og noen pårørende kan være i livskrise. Støttesamtale med sosionom er ett av samtaletilbudene pårørende kan få.

Da jeg startet i jobben var forventningen min til oppfølgingen på intensivavdeling at det først og fremst ville være støttesamtaler og kriseoppfølging. Jeg har imidlertid erfart at mange pårørende blir opptatt av det praktiske. Kanskje tyder det på et behov for å få livet til å fungere i en vanskelig tid. Muligens handler det like mye om å få en følelse av kontroll i en periode der så mye annet er utenfor deres kontroll.

Et vanlig spørsmål fra pårørende er om det er noe de burde tenke på eller ta tak i. For noen er det viktig at pasientens inntekt ikke stopper opp. Kan pårørende sende inn søknad om sykepenger på vegne av pasienten når pasienten ikke kan gjøre det selv? Hva om pasienten ikke har inntekt ved innleggelsestidspunkt? Er det stønader man bør søke? Andre lurer på hvordan de kan få betalt pasientens løpende utgifter i perioden vedkommende ikke klarer det selv. Når er det nødvendig å søke verge? Noen pårørende kan i akuttfasen få ekstrautgifter, som reise, kost og losji, og trenger råd og veiledning til hvordan dette kan håndteres.

Klare råd for hva de bør gjøre nå og hva de kan håndtere senere, reduserer bekymring og gir et større overskudd til selvivaretakelse. Min erfaring er at pasienter og pårørende sjelden spør om hjelp til den praktiske og økonomiske delen av rehabiliteringen. Det er ikke fordi de ikke tenker på det. De vet bare ikke at de kan spør om dette på sykehuset, de vet ikke hva de skal spørre om eller de vil ikke belemre oss med «dette også». Sykehuset bør derfor ha en proaktiv tilnærming i arbeidet med å definere pasienten og pårørendes behov. Samarbeid med andre, både innenfor og utenfor sykehuset, er en del av jobben under alle faser av forløpet.

Sengeposten

På sengepostene er arbeidsoppgavene stort sett knyttet til pasienten. Ved ulykker har ikke pasienten planlagt

innleggelsen. Det kan være praktiske ting som må ordnes, eller man ønsker støttesamtale.

Sosionomen kan hjelpe pasienten med å følge legens anbefalinger. Hvordan skal pasienten klare å unngå tunge løft når vedkommende er alene med små barn? Påvirkes familien? Hvilke følger får skaden for økonomien? Finnes det hjelpeordninger? Hvilke rettigheter har man etter yrkesskade? Hvilke instanser kan hjelpe om man har blitt utsatt for vold? Hvilke forsikringer gjelder om man har blitt påkjørt som fotgjenger og gjerningsperson har stukket av?

Sortering, veiledning og mestring inngår i samtalene med sosionomen, men også rådgivning om hjelpeinstanser og rettigheter etter utskrivelse. Sosionomen ser pasienten i sammenheng med sitt miljø og kjenner til hjelpeinstanser og rettigheter utenfor sykehuset.

OPPSUMMERING

Flere og flere pasienter overlever etter alvorlig skade. Skader og ulykker er en utfordring for folkehelsen. Sykehusene og kommunene bør derfor være opptatt av hvordan det går med pasienter som har blitt utsatt for skade. Etter behandling på Ullevål sykehus overføres en del pasienter til rehabiliteringsinstitusjon, men hovedtyngden av traumepasientene skrives ut til hjemmet, inkludert pasienter med alvorlig skade. Det legger et ansvar på oss som jobber på sykehuset å sørge for at overgangen fra sykehus til hjem blir så god som mulig. Dersom overføring hjem og oppfølgingen etterpå ikke er god nok, risikerer vi at arbeidet som er investert på sykehuset blir forringet. Flere ting peker i retning av at sykehusene bør ha større fokus på nettopp denne overføringen. Det har lenge vært pekt på at pasienter ikke får den rehabiliteringen de har krav på. Ofte blir ikke behov kartlagt og vurdert. Overføring hjem og samhandling med fastlege, hjemmetjeneste og andre kommunale tjenester er de områdene pasientene scorer svakest i pasientundersøkelser. Større fokus på de som overlever etter skader, både de med alvorlig og moderat skade, vil kunne bidra til at pasienter kommer raskere tilbake til hverdagslivet sitt. Det vil ikke bare være en besparelse for den enkelte pasient og dens familie, men også for samfunnet.

Som ny sosionom i somatikken har jeg undret meg over at det er så få sosionomer i somatikken i Norge. Det er betenkelig når vi vet at sosiale problemer påvirker helsen og helsemessige utfordringer får sosiale konsekvenser. Sosionomene på sykehus har som regel heller ingen sosionomer å overføre saker til i kommunen, slik sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter har. Det blir mye opp til pasient og pårørende å finne ut av rettigheter og muligheter på egenhånd. Resultatet blir da tilfeldig, avhengig av pasient og pårørendes ressurser, og bidrar ikke til likeverdige helse- og omsorgstjenester for alle.

Flere av utfordringene som blir pekt på innen rehabiliteringsfeltet er sosionomens styrker. Vi ser pasienten i sammenheng med sitt miljø. Fra primærhelsetjenesten er vi vant til å koordinere tjenester for den enkelte. Vi vet om rettigheter og muligheter. Vi er også trente på samtaler som handler om motivering, endring og det å stå i en vanskelig livssituasjon.

Sosialarbeiderne var de første som jobbet med sammenhengen mellom livsvilkår og helse. Tidlig på 1900-tallet ble sosialarbeiderne ansett som et viktig bindeledd mellom sykehus og verden utenfor. Jeg mener at pasienter fortsatt har nytte av en sosionom i den tverrfaglige behandlingen og oppfølgingen. Spesielt traumepasienter som plutselig må forholde seg til en ny livssituasjon etter å ha blitt skadet. Det kan oppleves overveldende å befinne seg i en ny situasjon og samtidig finne ut av rettigheter og hjelpeinstanser. Det er forståelig. Pasienten er nybegynner på skaden sin. Det er sykehuset som har mengdetreningen. De ansatte vet at det trengs råd, informasjon og veiledning. Ved å ha en proaktiv tilnærming når det gjelder å definere pasient og pårørendes behov kan vi forebygge problemer som kan komme. Dersom pasienter og pårørende får hjelp til den sosiale og psykososiale rehabiliteringen, vil det redusere usikkerhet og bekymring, og de kan bruke kreftene sine på det som faktisk er det viktigste; selvivaretakelse og den medisinske rehabiliteringen.

Vi som jobber på sykehuset har ulik fagkompetanse. Ved å bruke hverandres styrker kan vi hjelpe hverandre til å gi et best mulig behandlingstilbud til pasienten.

REFERANSER: På grunn av tidsskriftets omfang har vi besluttet å ikke trykke referanselisten i papirutgaven. Den finner du i nettutgaven av artikkelen på kirurgen.no