Ildvitnet by Cappelen Damm AS

Ildvitnet

Lars Kepler

Ildvitnet Oversatt av Henning J. Gundersen

Lars Kepler Originalens tittel: Eldvittnet Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler, 2011 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-37988-9 ISBN 978-82-525-7977-2 (Bokklubben) 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Hummingbirds Foto: Love Lannér Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no www.albertbonniersforlag.se www.facebook.com/larskepler www.larskepler.se

«alla lögnare skola få sin del i den sjö som brinner med eld och svavel» UPP 21: 8

ET MEDIUM ER en person som påstår seg å ha paranormale evner, en mulighet til å kommunisere i områder utenfor den aksepterte vitenskapens rekkevidde. Enkelte medier formidler kontakt med de døde gjennom spiritistiske seanser, mens andre tilbyr veiledning ved for eksempel tarotkort. Forsøk på å komme i kontakt med de døde gjennom et medium går langt tilbake i menneskehetens historie. Allerede tusen år før Kristus forsøkte Israels kong Saul å spørre den døde profeten Samuels ånd om råd. Over hele verden benytter politiet seg av medier og spiritister i vanskelige saker. De benyttes flere ganger årlig, selv om det ikke fins en eneste dokumentert sak der et medium har bidratt til en oppklaring.

ELISABET GRIM er femtién år gammel og håret hennes er gråsprengt. Blikket er vennlig og når hun smiler syns det at den ene fortannen ligger litt over den andre. Elisabet jobber som sykepleier på Birgittagården, en institusjon for vanskeligstilt ungdom, like nord for Sundsvall. Gården er et privat behandlingshjem for jenter mellom tolv og sytten år, og har ifølge lov om psykisk helsevern kapasitet til åtte elever. Mange av jentene er rusmisbrukere når de kommer hit, nesten alle har spiseforstyrrelser og utøver selvskading, flere av dem er svært voldelige. Det fins egentlig ikke noe alternativ til de lukkede behandlingshjemmene, med alarmer på dørene, gitter for vinduene og sluser i korridorene. Neste instans er som regel voksenverdenens fengsel og tvungen psykiatrisk behandling, men Birgittagården er et av de få unntakene. Den har et terapi- og undervisningstilbud til jenter som skal tilbakeføres til åpne institusjoner. Det er de snille jentene som kommer til Birgittagården, pleier Elisabet å si. Hun tar den siste biten med mørk sjokolade, putter den i munnen og kjenner sødmen og den beske pirringen under tungen. Langsomt begynner skuldrene hennes å senke seg. Det ble en slitsom kveld, selv om dagen hadde begynt så bra med undervisning på formiddagen, og lek og bading i sjøen etter lunsj. 9

Etter kveldsmaten reiste daglig leder hjem, og hun ble alene på gården. Bemanningen på nattskiftet ble redusert fire måneder etter at holdingselskapet Blanchefords kjøpte opp det helseforetaket som Birgittagården tilhører. Elevene kunne få se på tv til klokka ti. Selv satt hun i resepsjonen og prøvde å komme à jour med alle personlige vurderinger da hun hørte sinte rop. Hun skyndte seg til tv-stua, og fikk se at Miranda angrep lille Tuula. Hun skrek at Tuula var en fitte og en hore, og dyttet henne ned i sofaen og sparket henne i ryggen. Elisabet har begynt å venne seg til Mirandas voldsomheter. Hun sprang inn og trakk henne vekk fra Tuula, fikk et slag over kinnet, og måtte brøle til Miranda at dette var uakseptabel oppførsel. Uten diskusjon førte hun Miranda til visiteringsrommet og deretter til isolatet i korridoren. Elisabet sa god natt, men Miranda svarte ikke. Hun bare satt på senga med blikket i gulvet og smilte for seg selv da Elisabet lukket og låste døra. Den nye jenta, Vicky Bennet, skulle egentlig hatt samtaletimen sin denne kvelden, men det ble det ikke tid til på grunn av konflikten mellom Miranda og Tuula. Vicky påpekte forsiktig at det var hennes tur til å ha egen samtaletime, og da den måtte utsettes ble hun lei seg, knuste en tekopp, tok et skår og skar seg selv på magen og over håndleddene. Da Elisabet kom inn, satt Vicky med begge hendene for ansiktet mens blodet rant nedover underarmene. Elisabet vasket de overflatiske riftene, satte plaster på magen, bandasjerte hendene hennes, trøstet henne og kalte henne «lille venn» helt til hun fikk et lite smil. For tredje natt på rad ga hun jenta ti milligram Sonata, for å få henne til å sovne.

NÅ SOVER ALLE elevene, og det er stille på Birgittagården. Lyset i resepsjonen får verden utenfor vinduet til å framstå som ugjennomtrengelig svart. Med en dyp rynke i pannen sitter Elisabet ved pc-en og skriver rapport om kveldens hendelser. Klokka nærmer seg tolv, og hun oppdager at hun ikke engang har hatt tid til å ta kveldspillen sin. Den lille dopen sin som hun pleier spøke om. Nattevakter og slitsomme dager har ødelagt nattesøvnen hennes. Hun pleier å ta ti milligram Stilnoct klokka ti, for å kunne sovne ved ellevetiden og få noen timers hvile. Septembermørket har lukket seg rundt skogen, men det er fortsatt mulig å se den blanke overflaten på Himmelsjön lyse som perlemor. Endelig kan hun slå av pc-en og ta pillen sin. Hun trekker koften tettere rundt seg og tenker at det hadde vært godt med et glass rødvin. Hun lengter etter å sitte i sin egen seng med en bok og et glass vin, lese og småprate med Daniel. Men i natt er hun på jobb og skal sove på vaktrommet. Hun rykker til idet Buster plutselig begynner å gjø ute på gårdsplassen. Han gneldrer så iltert at hun får gåsehud på underarmene. Det er sent, hun burde ha lagt seg allerede. Hun pleier å sove på denne tiden. Idet pc-skjermen slukner, blir det mørkt i rommet. Stillheten blir plutselig påtrengende. Elisabet hører bare de lydene hun selv lager. At det suser i gassylinderen på kontorstolen idet hun reiser seg, at det knirker i gulvet mens hun går fram 11

til vinduet. Hun prøver å se ut, men mørket gjenspeiler bare ansiktet hennes, resepsjonen med pc-en og telefonen, veggene med sitt sjablongmalte mønster i gult og grønt. Plutselig ser hun at døra bak henne åpner seg litt. Hjertet hennes begynner å slå fortere. Døra sto på gløtt, men er nå halvåpen. Hun prøver å overbevise seg selv om at det må være trekken. Kakkelovnen i spisesalen suger til seg store mengder luft. Elisabet føler en merkelig uro inni seg, en redsel begynner å bre seg i blodomløpet hennes. Hun tør ikke snu seg, stirrer bare rett inn i det mørke vindusglasset, på speilbildet av døra bak henne. Hun lytter, hører at det fortsatt tikker i pc-en. I et forsøk på å riste av seg ubehaget, strekker hun ut hånden, slår av lampa i vinduet og snur seg rundt. Nå er døra vidåpen. Det går et gys fra nakken og nedover ryggen hennes. Lysene er tent i korridoren fram til spisesalen og soverommene. Idet hun går ut av resepsjonen for å sjekke at dørene på kakkelovnen er lukket, hører hun hviskende stemmer fra soverommene.

ELISABET STÅR STILLE og lytter med blikket rettet innover i korridoren. Til å begynne med hører hun ingenting, så begynner hun å ane noe. En svak hvisking, nesten uhørbar. – Det er din tur til å lukke øynene, sier en sped stemme. Elisabet står bom stille og stirrer inn i mørket, blunker flere ganger, men klarer ikke å visualisere noen skikkelser. Hun rekker akkurat å tenke at det er en av jentene som går i søvne, idet hun hører en merkelig lyd. Som om noen slapp en overmoden fersken i gulvet. Og så en frukt til. Tung og bløt. Et bordbein skraper mot gulvet, og så faller det to ferskener til i gulvet. Elisabet aner en bevegelse i øyekroken. En skygge som glir forbi. Hun snur seg og ser at døra til spisesalen lukker seg langsomt. – Vent, sier hun, selv om hun mistenker at det bare er trekken igjen. Hun skynder seg bort til døra, griper håndtaket, og kjenner en merkelig motstand. Det oppstår en liten dragkamp før døra plutselig bare glir opp. Elisabet går inn i spisesalen. Hun er på vakt og prøver å få overblikk over rommet. Det glinser svakt i den ripete overflaten på spisebordet. Forsiktig fortsetter hun fram mot kakkelovnen, ser skyggen av sine egne bevegelser spille i de lukkede messingdørene. Varm luft siver ut fra kanalene på toppen. Plutselig rasler og knaker det bak ovnsdørene. Hun tar et skritt bakover og støtter seg til en stol. 13

Det var bare de glødende restene av veden som raste sammen og slo imot innsiden av dørene. Rommet er helt tomt. Hun trekker pusten, går ut av spisesalen, stenger døra og begynner å gå tilbake til vaktrommet, men så stopper hun opp og lytter igjen. Det høres ingenting fra jentenes soverom. Syrlige dufter driver gjennom lufta, som en metallisk damp. Blikket søker fortsatt etter bevegelser i den mørke korridoren, men alt er stille. Likevel trekkes hun innover. Mot rekken av ulåste dører. Noen av dem ser ut til å stå på gløtt, mens andre er lukket. På høyre side av korridoren ligger toalettene, og deretter kommer det et avlukke med den låste døra til isolatet der Miranda sover. Det glimter svakt i kikkhullet i døra. Elisabet blir stående og holde pusten. En lys stemme hvisker noe i et av rommene, men tier brått stille idet Elisabet fortsetter framover. – Vær stille nå, sier hun rett ut i lufta. Hjertet hopper til i brystet hennes idet hun hører en rekke dunk i rask rekkefølge. Det er vanskelig å høre hvor lyden kommer fra, men det høres ut som om Miranda ligger i senga og sparker de nakne føttene sine mot veggen. Elisabet tenker at hun skal gå bort og kikke inn til henne idet hun ser at det står noen i avlukket. Det er et menneske. Hun gisper og begynner å gå bakover, med en drømmeliknende blytung følelse i kroppen. Hun skjønner umiddelbart at situasjonen er farlig, men skrekken gjør henne langsom. Først idet gulvet i korridoren begynner å knirke, våkner instinktet til å løpe for livet. Plutselig begynner skikkelsen i mørket å bevege seg raskt. Hun snur seg, legger på sprang, hører skrittene bak seg, glir på fillerya, slår skulderen mot veggen, men fortsetter framover. En mild stemme ber henne om å bli, men hun blir ikke et sekund, hun løper for livet gjennom korridoren. 14

Svingdørene flyr opp og slenger tilbake. I vill panikk springer hun forbi visiteringsrommet, støtter seg til veggen. Bildet av FNs barnekonvensjon løsner fra festet og deiser i bakken. Hun kommer fram til ytterdøra, kaster seg mot panikkbeslaget og springer ut i den kalde lufta, men glir på den glatte trappa. Hun faller på hoften og får det ene beinet under seg. Det gjør så vondt i ankelen at hun setter i et skrik. Hun hører tunge skritt nærme seg, krabber et stykke videre og mister skoene før hun klynkende kommer seg på beina.

HUNDEN BJEFFER MOT henne, springer rundt på tunet mens den peser og gneldrer. Elisabet halter seg videre bort fra hovedbygningen og over den gruslagte gårdsplassen. Hunden fortsetter å gjø, intenst varslende. Elisabet vet at hun ikke vil klare å ta seg fram gjennom skogen, det er langt til nærmeste gård – en halvtimes tid med bil. Det var ingen steder å gjøre av seg. Hun ser seg rundt i mørket, og sniker seg inn bak høylåven. Hun kommer seg fram til bryggerhuset, åpner døra med skjelvende hender, går inn og lukker døra forsiktig etter seg. Gispende synker hun ned på gulvet og får fram mobilen sin. – Åh Gud, åh Gud … Elisabet skjelver så kraftig på hendene at hun mister den i gulvet. Dekslet spretter av og batteriet faller ut. Hun begynner å plukke opp delene og hører i det samme skritt i grusen utenfor. Hun holder pusten. Pulsen hamrer i kroppen hennes. Det suser i ørene. Hun prøver å se noe gjennom det lave vinduet. Hunden bjeffer like utenfor. Buster har fulgt etter henne hit. Han krafser på døra og gneldrer hissig. Hun kryper lenger inn i hjørnet ved det gamle ildstedet, prøver å puste stille, gjemmer seg innerst i hjørnet bak vedstabelen, og lirker batteriet på plass i mobilen igjen. Elisabet setter i et skrik idet døra til bryggerhuset glir opp. I panikk sleper hun seg langs veggen, men kommer ingen vei. 16

Hun ser støvlene, den mørke skikkelsen, og deretter det grusomme ansiktet og den mørke glansen i hammeren skikkelsen har i hånden. Hun nikker, lytter til stemmen og holder hendene for ansiktet. Skikkelsen nøler, men stormer så fram over gulvet, presser henne ned med foten og slår hardt. En voldsom smerte skyter ut i pannen hennes, like over hårfestet. Synet forsvinner helt. Det gjør forferdelig vondt, men samtidig kjenner hun tydelig at det varme blodet renner nedover ørene og halsen som et kjærtegn. Neste slag treffer på samme sted, hodet svaier, og det eneste hun oppfatter er at hun trekker luft ned i lungene. Forvirret tenker hun at lufta er vidunderlig søt, og så mister hun bevisstheten. Elisabet merker ikke noe til resten av slagene. Hun merker ikke at nøklene til resepsjonen og isolatet tas ut av lomma hennes, og hun merker ikke at hun blir liggende på gulvet og at hunden kommer inn i bryggerhuset og slikker i seg blod fra den knuste skallen hennes mens livet langsomt ebber ut.

NOEN HAR GLEMT et stort, rødt eple på bordet. Det glinser og ser delikat ut. Hun tenker at hun skal spise det, og så bare late som ingenting. Bare drite i spørsmålene, ikke høre på maset, bare sitte der og se sur ut. Hun strekker seg fram, men idet hun tar i eplet, kjenner hun at det er helt råttent. Fingrene synker rett inn i det kalde og bløte. Nina Molander våkner av at hun rykker til seg hånden. Det er midt på natta. Hun ligger i sin egen seng. Det eneste som høres er at hunden bjeffer ute på gården. Den nye medisinen vekker henne om nettene. Hun må opp og tisse. Leggene og føttene hovner opp, men hun trenger medisinen, ellers blir alle tankene mørke, hun slutter å bry seg om noe som helst og orker ikke annet enn å ligge med øynene lukket. Hun tenker at hun kunne trengt litt lys, noe å se fram til. Ikke bare døden, ikke bare tanker om døden. Nina bretter dyna til side, setter føttene på det varme tregulvet og reiser seg fra senga. Hun er femten år, og har slett blondt hår. Hun er kraftig bygd med brede hofter og store bryster. Den hvite nattkjolen i flanell strammer over magen. Det er stille på ungdomshjemmet, og korridoren hviler i det grønne lyset fra skiltet som markerer nødutgangen. En underlig hvisking høres bak en av dørene, og Nina tenker at de andre elevene har en fest, men at ingen har spurt om hun ville være med. Det vil jeg ikke heller, tenker hun. Det henger en eim i lufta som fra et utbrent bål. Hunden begynner å gjø igjen. Gulvet er kaldere i korridoren. Hun 18

bryr seg ikke om å gå stille. Hun har lyst til å smelle igjen døra til toalettet flere ganger. Hun gir faen i at Almira blir sint, at hun kaster ting i ryggen på folk. Det knirker svakt i de gamle gulvplankene. Nina fortsetter mot toalettene, men stanser idet hun kjenner noe vått under høyre fot. En mørk pøl siver ut under døra til isolatet der Miranda sover. Til å begynne med blir Nina bare stående helt stille, vet ikke hva hun skal gjøre, men så ser hun at nøkkelen står i låsen. Det var merkelig. Hun strekker fram hånden mot det blanke håndtaket, åpner døra, går inn og tenner lyset. Det er blod overalt – det drypper, glinser og renner. Miranda ligger på senga. Nina tar noen skritt bakover, merker ikke at hun tisser på seg. Hun støtter seg til veggen med den ene hånden, ser de blodige skoavtrykkene på gulvet, og føler at hun holder på å besvime. Hun snur seg rundt, er ute i korridoren, åpner døra til rommet ved siden av, tenner lyset og går rett inn og rister Caroline i skulderen. – Miranda er skadet, hvisker hun. – Jeg tror hun er skadet. – Hva gjør du i mitt rom? spør Caroline og setter seg opp i senga. – Hva faen er klokka, egentlig? – Det er blod på gulvet, skriker Nina. – Ro deg ned.

NINA BEGYNNER Å hyperventilere. Hun ser inn i øynene til Caroline, må få henne til å forstå, men er samtidig overrasket over sin egen stemme, at hun tør å skrike midt på natta. – Det er blod overalt! – Vær stille, hveser Caroline, og går ut av senga. Ninas rop har vekket de andre, det høres allerede stemmer fra rommene. – Kom og se, sier Nina og klorer nervøst på armene sine. – Miranda ser så rar ut, du må se på henne, du må … – Kan du ta og roe deg ned? Jeg skal se, men jeg er sikker på at … Et skrik fyller korridoren. Det kommer fra lille Tuula. Caroline skynder seg ut. Tuula står og stirrer inn i isolatet. Øynene hennes er oppsperret. Indie kommer ut i korridoren og klør seg i den ene armhulen. Caroline trekker med seg Tuula bort derfra, men rekker å se blodet på veggene og Mirandas hvite kropp. Hjertet hennes begynner å slå fortere. Hun stiller seg i veien for Indie, tenker at ingen av dem trenger å se flere selvmord. – Det har skjedd en ulykke, forklarer hun fort. – Kan du samle alle inne i spisesalen, Indie? – Er det noe med Miranda? spør Indie. – Ja, vi må vekke Elisabet. Lu Chu og Almira kommer ut fra samme rom. Lu Chu har bare pyjamasbukser på seg, og Almira har tullet dyna rundt seg. 20

– Gå til spisesalen, sier Indie. – Kan jeg vaske ansiktet først? spør Lu Chu. – Ta med Tuula. – Hva faen er det som foregår? spør Almira. – Vi vet ikke, svarer Caroline kort. Mens Indie forsøker å få med seg alle inn i spisesalen, skynder Caroline seg gjennom gangen til personalrommet. Hun vet at Elisabet tar sovemedisin, og aldri hører om noen av jentene er oppe og går. Caroline dundrer neven i døra så hardt hun kan. – Elisabet, du må våkne, roper hun. Ingenting skjer. Det er ikke en lyd å høre. Caroline fortsetter forbi besøksrommet og fram til resepsjonen. Døra står åpen, og hun går rett inn, tar telefonen og ringer til Daniel, det første mennesket hun tenker på. Det spraker på linjen. Indie og Nina kommer inn i resepsjonen. Nina er likblek i ansiktet, beveger seg nesten spastisk, og skjelver i hele kroppen. – Vent i spisesalen, sier Caroline kort. – Men blodet? Så du blodet? skriker Nina og klorer opp et sår på den høyre underarmen sin. – Daniel Grim, svarer en stemme i telefonen. – Det er meg, Caroline, det har skjedd en ulykke her, og Elisabet våkner ikke. Jeg klarer ikke å vekke Elisabet, så jeg ringte deg, jeg vet ikke hva vi skal gjøre. – Jeg har blod på føttene, skriker Nina. – Jeg har blod på føttene … – Ta det med ro, skriker Indie, og prøver å trekke med seg Nina. – Hva er det som skjer? spør Daniel med en stemme som plutselig er både våken og rolig. – Miranda er i isolatet, men det er fullt av blod der, svarer Caroline og svelger tungt. – Jeg vet ikke hva vi skal … – Er hun alvorlig skadet? spør han. – Ja, jeg tror … eller jeg … 21

– Caroline, avbryter Daniel. – Jeg ringer etter en ambulanse, og så … – Men hva skal vi gjøre? Hva skal jeg … – Undersøk om Miranda trenger hjelp, og forsøk å vekke Elisabet, svarer Daniel.

ALARMSENTRALEN I Sundsvall ligger i en treetasjes, rød mursteinsbygning på Björneborgsgatan, ved siden av Bäckparken. Jasmin pleier ikke å ha problemer med å holde seg våken på nattskiftet, men nå føler hun seg uvanlig trøtt. Klokka er fire om morgenen og hundevakta er over. Hun sitter foran pc-en, med headset på, og blåser på den svarte kaffen i koppen. I spiserommet fortsetter samtalen og vitsingen. Kveldsavisene hadde hatt store oppslag i går om en ansatt på politiets vaktsentral som drev med telefonsex på si. Det viste seg at hun bare hadde en administrativ jobb i firmaet som solgte telefonsex, men avisene fikk det til å se ut som om hun mottok to typer samtaler på vaktsentralen. Jasmin kikker over kanten på skjermen og ut gjennom vinduet. Det har ennå ikke begynt å lysne. En trailer rumler forbi. Lenger oppe i veien står det en gatelykt. Det hvite lyset faller på et løvtre, en grå koblingsboks og et stykke av det folketomme fortauet. Jasmin setter fra seg kaffekoppen og tar imot en innkommende samtale. – SOS 112 … Hva har skjedd? – Jeg heter Daniel Grim, jeg er terapeut på Birgittagården. En av elevene ringte meg nå nettopp. Det har skjedd en alvorlig ulykke. Dere må sende en ambulanse umiddelbart. – Kan du si hva som har skjedd? spør Jasmin mens hun søker etter Birgittagården på pc-en. – Jeg vet ikke, en av jentene ringte. Jeg skjønte ikke helt 23

hva hun sa, alle skrek i bakgrunnen, og hun gråt og snakket om at det var blod i hele rommet. Jasmin signaliserer til sin kollega, Ingrid Sandén, at det må aktiviseres flere operatører. – Befinner du deg på stedet? spør Ingrid i telefonen. – Nei, jeg er hjemme, lå og sov, men en av jentene ringte … – Du snakker om Birgittagården, nord for Sunnås? spør Jasmin rolig. – Vær så snill å skynde dere, sier han med dirrende stemme. – Vi sender politi og ambulanse til Birgittagården nord for Sunnås, gjentar Jasmin for å være sikker. Hun setter samtalen på vent og varsler politiet og ambulansetjenesten. Ingrid henter inn samtalen igjen og fortsetter å innhente informasjon fra Daniel: – Er ikke Birgittagården et ungdomshjem? – Jo, et spesialpedagogisk ungdomshjem, svarer han. – Burde det ikke være personal på vakt der? – Jo, min kone, Elisabet, er på nattevakt, jeg skal ringe henne nå … jeg vet ikke hva som foregår, jeg vet ingenting. – Politiet er på vei, sier Ingrid beroligende, og ser i øyekroken at blålysene fra det første utrykningskjøretøyet allerede sveiper over den tomme veien utenfor.

DEN SMALE SIDEVEIEN fra riksvei 86 går rett inn i den mørke skogen og videre opp mot Himmelsjön og Birgittagården. Dekkene på politibilen kaster opp grus så det rasler under skjermene. Lyset fra billyktene spiller mellom de høye granleggene. – Du hadde vært her ute før, sa du? spør Rolf Wikner, og legger inn fjerde gir. – Ja … for et par år siden var det en jente som forsøkte å tenne på et av husene, svarer Sonja Rask. – Hvorfor i helvete får de ikke tak i personalet? mumler Rolf. – De har sikkert hendene fulle – uansett hva som har skjedd, sier Sonja. – Men det hadde vært nyttig for oss å få litt mer informasjon. – Ja, svarer hun rolig. De to kollegene sitter tause ved siden av hverandre og lytter til trafikken på politiradioen. En ambulanse er på vei, og ytterligere en politibil har kjørt fra stasjonen. Veien går, som så mange tømmerveier, rett fram. Dekkene rumler over humper og hull. Trestammene flimrer forbi, og blålyset blafrer langt inn i skogen. Sonja rapporterer tilbake til stasjonen med det samme de kjører inn på gårdsplassen mellom de mørkerøde bygningene på Birgittagården. En jente i nattkjole står på trappa til hovedbygningen. Øynene er store, men ansiktet er blekt og fraværende. 25

Rolf og Sonja går ut av bilen og skynder seg bort til henne i det pulserende blå lyset, men det ser ikke ut til at jenta legger merke til dem. En hund begynner å gjø iltert. – Er noen skadet? spør Rolf med høy stemme. – Er det noen som trenger hjelp? Jenta vinker diffust mot skogbrynet, begynner å vakle og prøver å ta et skritt, men beina svikter under henne. Hun faller på ryggen og slår hodet i trappa. – Hvordan er det med deg? spør Sonja idet hun kommer fram til henne. Jenta blir liggende på trappa og stirre opp mot himmelen mens hun puster kort og fort. Sonja ser at hun har klort seg opp på underarmene og halsen. – Jeg går inn, sier Rolf sammenbitt. Sonja blir sittende hos den sjokkskadde jenta og vente på ambulansen mens Rolf går inn. Han ser blodige avtrykk av støvler og nakne føtter i flere retninger på tregulvet. Noen har gått med lange skritt gjennom gangen, mot hovedinngangen og tilbake. Rolf kjenner adrenalinet bre seg i kroppen. Han passer nøye på ikke å tråkke i sporene, men vet at hans primæroppgave er å redde liv. Han kikker inn i et oppholdsrom, og ser at alle lampene er tent og at det sitter fire jenter i de to sofaene. – Er noen skadet? roper han. – Kanskje litt, smiler en rødhåret jente i rosa joggedress. – Hvor er hun? spør han stresset. – Miranda ligger i senga, svarer en eldre jente med mørkt, slett hår. – Her inne? spør han og peker mot soverommene. Den eldre jenta nikker bare til svar, og Rolf følger de blodige fotsporene, passerer en spisesal med et stort trebord og kakkelovn, og kommer inn i den mørke korridoren med dører inn til elevenes private rom. Sko og nakne føtter har tråkket rundt i blodet. Det knirker i det gamle gulvet bak ham. Rolf stanser, løsner lommelykta fra beltet og lyser inn i korridoren. Raskt lar han blikket løpe over de sirlig håndmalte ordtakene og bibelsitatene på veggene før han retter lysstrålen nedover. 26

Det har rent blod ut på gulvet fra en dør til et mørkt avlukke. Nøkkelen sitter i låsen. Han fortsetter framover, strekker ut hånden og trykker forsiktig ned den ytterste delen av håndtaket. Det kommer et klikk, døra glir opp og håndtaket hever seg igjen. – Hallo? Miranda? Jeg heter Rolf, og jeg er politi, sier han inn i stillheten mens han nærmer seg døra. – Jeg kommer inn til deg nå … Det eneste som høres er hans egen pust. Forsiktig pirker han opp dørbladet og sveiper rundt med lommelykta. Synet som møter ham er så voldsomt at han begynner å vakle og må støtte seg til dørkarmen. Impulsivt ser han bort, men øynene har allerede sett det han ikke ville se. Han hører pulsen suse i ørene, sammen med dryppene som treffer blodpølen på gulvet. En ung kvinne ligger i senga, men store deler av hodet hennes ser ut til å være borte. Det er blodsprut på veggene og det drypper fortsatt fra skjermen på den slukkede lampa over senga. Døra slår plutselig igjen bak Rolf, og han blir så skremt at han mister lommelykta i gulvet. Det blir helt svart. Han snur seg rundt, famler i mørket, og utenfra hører han små, spede hender hamre løs på døra. – Nå ser hun deg, roper en lys stemme. – Nå ser hun! Rolf finner dørhåndtaket, prøver å åpne døra, men den er låst. Det lille kikkhullet i døra lyser mot ham i mørket. Med skjelvende hender presser han håndtaket hardt ned og støter til med skulderen. Døra flyr opp og Rolf snubler ut i korridoren. Han hiver etter pusten. Like utenfor står den lille, rødhårede jenta og stirrer på ham med store øyne.