ILDFUGLEN EPOS
PROLOG
Jeg har gått meg bort, tenkte Owen.
Tunnelen endte i enda en mørk grotte. Panikken
steg i ham mens han prøvde å ta seg tilbake samme vei som han var kommet. Men han visste at det var håpløst. Selv om han hadde tegnet merker med kritt på steinveggene, var det for mørkt til å se dem.
For bare litt siden lekte Owen utenfor grottene som lå nord for landsbyen. Men så hadde han hørt lyder innefra grottene. En slags skraping og krafsing.
Folk gikk nesten aldri inn i grottene, for de var ikke
trygge, og de strakte seg mange kilometer innover.
Dessuten gikk det ofte steinras der inne. Men han kunne ikke late som om han ikke hadde hørt noe.
Kanskje et dyr har forvillet seg inn? tenkte han.
Det tar sikkert ikke lang tid å hjelpe det ut igjen.
Han hadde prøvd å gå etter krafselydene – og
nå ante han ikke hvor han var. Han ble stående
hjelpeløs i det kalde mørket.
«Er det noen der?» ropte
han. Et nifst ekko var det eneste svaret han fikk. Disse grottene fordreide hver minste
lyd, og fikk det til å høres ut som om de kom fra ett sted når de i virkeligheten
kom fra et helt annet.
Han famlet framfor seg, og fingrene
traff det hullete berget – og så ingenting.
Owen tok et skritt forover og skjønte at han hadde funnet
åpningen til en ny grotte. Litt lenger innover så han et svakt lys.
Han kikket opp og så en strime grå himmel i berget, høyt over ham.
Foten hans skrapte mot noe på bakken. Det var en forbrent del av en rustning. Hvor kom den fra? Og
hva hadde skjedd med ridderen som hadde hatt den på seg? Den lignet en halsbeskytter, en sånn som riddere brukte til å beskytte haken og halsen – bare mindre.
Plutselig skar et grufullt skrik gjennom luften.
Owen ropte av skrekk, mens han stirret vilt rundt seg.
En mørk skikkelse brøt ut fra mørket og ruvet over ham. Til sin forferdelse så Owen at det var en enorm fugl!
Den bredte ut de svære vingene, som lignet seil.
De var dekket av korte, mørkgylne fjær. Fuglens nebb var langt og skarpt som et sverd. To kvasse øyne festet seg på Owen og glødet som jern i gruen hos
smeden. De lange, skarpe klørne krafset på veggen
og rev løs biter av stein. Med hamrende hjerte
skjønte Owen at dette var lyden han hadde hørt.
Her var dyret han hadde håpet å redde … Nå var det han som trengte å reddes – og det litt fort!
Den digre skapningen kom mot ham – og så tok den massive, fjærkledde kroppen fyr! Owen kastet
seg ned på bakken idet monsterfuglen lettet, og de enorme, brennende vingene flakset vilt da den kom flygende rett mot ham …
FØRSTE KAPITTEL
DEN FLAMMENDE TRUSSELEN
«Vi er nok snart gjennom skogen!» ropte Tom til
Helene, som gikk bak ham. Han trakk sverdet og
hogde løs på tornekrattet som sperret veien for dem. Det var vanskelig å se, for den grå himmelen
var bare så vidt synlig gjennom de kraftige greinene over dem.
«Slapp av – jeg klarer meg», forsikret Helene.
Hun leide Storm, den robuste, mørke hesten til
Tom, og stanset et øyeblikk mens hun støttet seg inntil dyret. «Men det hadde vært godt med en pause.»
Med et bjeff sank den tamme ulven hennes, Silver, ned ved siden av henne i det lange gresset.
«Hørte du det?» smilte Helene. «Silver er enig med meg.»
Men Tom ristet på hodet. «Det har tatt oss mange dager å komme hit. Vi er nødt til å fortsette.»
«Jeg tror ikke alle ville hatt det like travelt med å få kjempe
mot en gigantisk ildfugl», sa Helene. Tom var også sliten. Likevel løftet han sverdet
bestemt og svingte det mot buskaset.
Han var ute på et livsviktig oppdrag for kong
Hugo av Avantia. Han kunne ikke gi opp nå som de var så nær slutten.
Oppdraget gikk ut på å redde kongeriket fra monstrene – de legendariske skapningene som den onde trollmannen Malvel hadde forhekset. Tom hadde trodd at monstrene bare fantes i eventyr.
Men nå visste han bedre.
Helene og Silver hadde sluttet seg til Tom og
Storm, og sammen hadde de fire risikert livet for å befri monstrene fra Malvels ondskap. De hadde
allerede vunnet over en enøyd kjempe og en buktende sjøorm. De hadde taklet en hestemann, en ilddrage og et kjempeskummelt snømonster. Nå var de på vei for å befri ildfuglen Epos fra den onde magien hun var offer for.
Tom tok av seg skjoldet han bar på ryggen, og brukte det til å flate ned noen bregner. «Vi tar en
pust i bakken mens vi sjekker kartet», sa han til Helene.
«Supert!» svarte Helene og deiset ned på bakken
ved siden av Silver.
Storm bøyde hodet, snøftet lavt og la mulen på skulderen hennes.
Tom stakk hånden i lommen og tok fram det
magiske kartet over Avantia. Det hadde de fått av kongens nærmeste rådgiver, trollmannen Aduro.
Tom satte seg ved siden av Helene. Da han førte fingeren over trærne, åsene og vannene, steg bildene opp fra pergamentet og ble like høye som tommelneglen hans. En pulserende grønn strek merket veien som han og Helene hadde fulgt fra isslettene i det høye nord til denne store skogen i øst.
«Vi er nesten gjennom skogen», sa Tom lettet.
Helene pekte på et lite fjell på kartet, like bortenfor skogen. «Det må være en vulkan.»
Mens hun så på, begynte ørsmå røykskyer å stige opp av fjellet.
«Den skal liksom være sovende», sa Tom. «Og ifølge kartet er det der vi finner Epos.»
Et gys av forventning for gjennom ham. «Aduro sa at hun er det mektigste av alle monstrene.»
Han så granskende på kartet. «Hvorfor har noen bygget en landsby så nær en vulkan – selv om vulkanen sover?»
«Jorda rundt vulkaner er veldig fruktbar og gir gode avlinger», sa Helene. «Det lærte jeg av onkelen min.» Hun så ned på hendene sine. «Det er så lenge siden jeg forlot landsbyen min. Jeg savner alle menneskene der.»
Tom smilte. «Vedder på at Aduro får deg hjem så snart vi har fullført dette oppdraget.»
«Men hva med deg?» sa Helene. «Skal du dra tilbake til tanten og onkelen din i Errinel?»
«Regner med det», sa Tom og så bort.
«Men det jeg helst vil, er å finne faren min.»
Moren til Tom døde da han var liten, og faren, Taladon, forsvant kort tid etter. Tom vokste opp hos tanten og onkelen – men mistet aldri håpet om å en vakker dag finne faren. Det eneste han visste, var at Taladon hadde vært i tjeneste hos kong Hugo tidligere, akkurat som Tom var nå …
«Vent litt.» Tom snuste i luften. «Kjenner du lukten av … røyk?»
EN ULMENDE VULKAN.
ET BRENNENDE ILDMONSTER.
DET FARLIGSTE OPPDRAGET HITTIL.
Vulkanen ved kong Hugos slott er i ferd med å våkne fra dvalen, og det er ildfuglen Epos’ skyld. Klarer Tom og Helene å fullføre oppdraget sitt før vulkanen bryter ut og etterlater landsbyen i et hav av ild og aske? Og kan de beseire Epos i vulkanens brennende hjerte, og gjenopprette freden i Avantia?
Beast Quest-serien er spennende bøker som er lette å lese, om modige barn, fantastiske vesener og kampen mot det onde. Passer perfekt for både gamere, bokslukere og gutter og jenter som kanskje ikke leser så mye.
Har du lest disse?
978-82-8373-131-6