Einar Már Guðmundsson Islandske konger

Islandske konger

Einar Már Guðmundsson

Islandske konger Oversatt av Tone Myklebost

Einar Már Guðmundsson Originalens tittel: Íslenskir kóngar Oversatt av Tone Myklebost © Einar Már Guðmundsson 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44968-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Alexandra Buhl / Forlagið Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Hörður Ásbjörnsson Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/13,5 Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg har sett kyrne fly og allmakten danse bortover en liten gate i en småby som aldri fantes.

i

i

1 Da Arnfinnur Knudsen dukket opp på Holtaskolen, var han så vidt fylt førti, var høy, mørk og kraftig. Når han smilte og lo, skinte det i de hvite tennene. Det er slik vi elevene på Holtaskolen husker ham, der vi lente oss fremover gelenderet og så ham komme oppover trappen, smilende og lattermild. Vi klappet og sang låten Make me smile med gruppen Chicago, som på den tiden var svært populær, akkurat som Blood, Sweat and Tears var, som sang låten Spinning Wheel.

Arnfinnur Knudsen smilte og vinket tilbake som en amerikansk president, den gangen var det Richard Nixon, og Arnfinnur var svært begeistret for ham, slik han stort sett var for amerikanske presidenter. Arnfinnur Knudsen var kledd i en smalstripet dress og hadde hvite sko, håret var kullsvart og stivt av brylkrem.

Jeg husker fremdeles den dagen han første gang møtte opp på Holtaskolen: Et stort amerikansk dollarglis nærmet seg skolen, men gliset parkerte ikke på lærernes parkeringsplass, derimot kjørte det rett inn i skolegården.

Der stoppet bilen, denne flotte Cadillacen, på grusplassen foran skolen, akkurat der vi pleide å spille kurvball. De som spilte kurvball på banen, lettet som fugler, og tilbake 9

stod Cadillacen, som var blågrønn med forsølvede striper og en uendelighet av hestekrefter under panseret.

Så steg Arnfinnur Knudsen ut av bilen, og foruten den smalstripete dressen og de hvite skoene hadde han på seg hatt og solbriller. Han tok en stor gitarkasse ut av bagasjerommet, og siden han nå så ut som en mafioso fra en film, trodde vi at kassen ville inneholde et gevær eller en rifle. Vi trodde at det her hadde dukket opp en eller annen fyr, kanskje til og med en kommunist, som skulle drepe rektor Eyvindur Jónsson, og vi hadde lyst til å se hvordan han gjorde det, men så var det altså bare den nye læreren vår, Arnfinnur Knudsen.

2 Jeg presenterer Arnfinnur Knudsen med en gang, for han er kongen eller den som gav meg ideen til denne historien, og som senere sa til meg: «Du får huske på meg når du skal skrive historien.» Han så på meg som om jeg visste hva han mente, og det gjorde jeg faktisk også. Dette skjedde på skolens jubileum, mer enn tredve år etter at han gikk opp trappen og vi stod der og klappet og sang låten med Chicago.

Så begynte han å snakke om hva jeg måtte huske og hva jeg kunne glemme, og til slutt la han til: «Ingen sentimentaliteter, og husk at livet er større enn meningene våre», for hvis det var noe vi ikke delte, så var det felles meninger. Jeg fortsatte bare å nikke, og kanskje sitter jeg nå og holder et gammelt løfte, for ingen svikter en konge av Arnfinnur Knudsens kaliber, denne store mesteren, som jeg aldri vil glemme hvor stod da det røynet på som verst.

La meg bare begynne med kongene, og den oppfatningen vi islendinger har om at vi alle stammer fra konger. Denne oppfatningen er jo ikke akkurat noen nyhet i seg selv, og det ble jo heller ingen forandring selv om vi ikke lenger hadde disse kongene over oss, som stort sett var danske og holdt til der ute i København.

Når de sluttet å være konger, dukket det bare opp Knudsener og mange andre slags konger, småkonger og storkonger, men de danske kongene het vekselvis Fredrik og Kristian og var nummererte, første, annen, 11

tredje og så videre i den dur, dette er noe som vi, kongene på Island, aldri har greid å lære oss, å nummerere folk.

På Island har vi knapt hatt seniorer og juniorer, og vi har alltid hatt problemer med slektsnavn. De fleste synes også at uniformer er latterlige. Bestemoren min trodde for eksempel at de britiske soldatene som hærtok landet under den annen verdenskrig, var speidere som drev med ablegøyer. Mange tror at folk mister den humoristiske sansen dersom de blir kledd i uniform.

I novellen Den italienske luftflåtens nederlag i Reykjavík i 1933 skriver Halldór Laxness at «Frelsesarmeen, som var de første til å importere horn og andre blikkinstrumenter hit til landet», er dem vi kan takke for at islendinger første gang kom i kontakt med uniformer, for «etter en tid lot man politibetjentene få samme slags klesdrakt som dem».

Han legger til at postbudene har begynt å bruke samme uniformer som opprørerne på Cuba, og «da utdannede hotelldirektører kom til landet, ble det opprettet et pikkoloembede på Island, og med den italienske tittelen fulgte det en grandios og vakker uniform …»

Den italienske luftflåtens nederlag i Reykjavík i 1933 handler nettopp om humor eller kanskje heller mangelen på sådan. Historien forteller om da italienske fascister kommer hit, og de ikke har noen humor for den mangelen på respekt som ble vist uniformene deres.

Nå sier noen at samfunnet vårt har tapt sin humoristiske sans, mistet humoren, og at det i vår tid fokuseres mer på pengegriskhet og ekstravaganse.

Det kan godt være at det er riktig.

Folk som tidligere trodde på alver og spøkelser, tror nå på forventningsindekser og inflasjonsprognoser. I til12

legg går det an å pantsette fisken i havet og låne penger på den. Sånn sett fungerer det økonomiske systemet som mystisisme, det er masse trolldom som reker rundt, ja, kanskje magisk realisme.

Men samtidig som den humoristiske sansen avtar, blir alt så mye latterligere.

3 La oss nå ta en tur til Tangavik, til traktene til Knudsen-slekten, som er en typisk kongeslekt, egentlig slik de er på det beste, eller kanskje det verste, det kommer an på øynene som ser. Iblant blir Tangavik kalt sørlandets dronning; dette store fiskeværet, som noen kaller en rederby og sammenligner med havnebyer i andre land.

Folk i Tangavik sier at stedet hadde blitt landets hovedstad dersom reykjavikingene ikke hadde vært så frekke, men folk i Reykjavík mener at havneforholdene der er bedre. Strømningene fra omverdenen har ofte nådd Tangavik først: under omveltninger og revolusjoner, i kultur og kunst, med fiskeforedling og rederivirksomhet.

Ja, brenningene brytes mot Tangavik før de når frem til andre steder i landet.

Tangavik ligger ved havet, hviler i dets armer. Havet er iblant opprørt, grått og grusomt, men det skinner også, blankt og vakkert. Det gir, og det tar. Der speiles himmelens fargespill, selve den allmektige viser sitt sanne ansikt.

Ser man mot vest i den rødlige kveldssolen, er det som om himmelen står i flammer. Ute ved horisonten er det et ildhav. Slik er sommeren og våren, men i stillheten om høsten og midt på vinteren stråler nordlyset som slanger som åler seg rundt på himmelen, ingen steder er det vakrere.

Reisehåndbøkene bekrefter alt dette, og i dikternes poesi svever lysene som i en magisk verden. Selv hviler småbyen, eller fiskeværet, i ly av de store klippene og 14

fjellhamrene. Men været kan bli voldsomt her, så ligger da også alt åpent for østavinden. At folk har blåst på sjøen her, er ingen løgn, og også hus og gjenstander. Historien gjemmer mange minner om dette, ikke alle er like morsomme, men de er i alle fall mektige og storslagne.

Havet er Atlanterhavet. Når klippene slipper taket ved sandrike fjærer og sletter, leder gresset som vokser opp av sanden, tankene hen på kornåkre, til og med slike som i Asia. Overalt kryr det av summende insekter. Lignende landskap finner man på de jyske hedene i Danmark, dit det en gang var snakk om å flytte alle islendinger etter en fryktelig hard vinter. Opp fra Tangavik strekker det seg vide sletter. De er myraktige og fuktige, og stedets fruktbarhet føres iblant tilbake til disse.

Så tar lavaen over med bergsprekker og mosevekst som mang en billedkunstner har latt seg begeistre av, Kjarval, og også Júlía i Knausen, som dukker opp litt i denne historien her. Lavamarkene ligger vest for Tangavik, og der tar en mindre bebyggelse over, som i senere tid har vokst sammen med Tangavik. På slettelandet er det mye god jordbruksmark. Fruktbare jorder, bygder, som oftest kalt Vollene, og fra dem har storgården Vollen fått navnet sitt. Vollene ligger nord for byen, og der langt borte ruver det store fjellet, Háfell. Det blir iblant knyttet til landnåmsmannen Ingólfur. Derfor er det mange som blir oppkalt etter ham eller fjellet, for eksempel Ingólfur, sønnen til Júlía i Knausen og Færøy-Jeggvan.

«Jeg har navnet mitt etter et fjell på Island,» sa Ingolv, prins av Danmark. Han skulle visst ha blitt konge, men lovene ble forandret, og derfor gikk det ikke sånn. Ingolv var sønn av Knud. Knud var prins, og han fikk ofte dra med brannkorpset til åstedet når det brøt ut brann i København. Han kom til Island noen ganger med broren 15

sin, kong Fredrik, faren til dronning Margrete. Da var Island i ferd med å bli republikk, men mer enn hundre år tidligere fantes det så sterke rojalister på Island at en dikter skrev at vulkanene sprutet til ære for kongen.

4 Knudsenene har bodd i Tangavik i mer enn to århundrer, men naturligvis har de også spredd seg til andre steder i landet, og noen av dem bor også i utlandet. I Tangavik har de oppført sildeoljefabrikker, varelagre og butikker, de har sittet i kommunestyrer og kommunalråd, har hatt fisketørkeplasser, fiskemelsfabrikker, motorbåter, trålere og fryserier, har dessuten styrt musikkorps, mannskor og kvinneforeninger. Knudsen-slekten har hatt sine storhetstider, men den har også til tider ramlet skikkelig over ende. Den har forsvunnet og dukket opp igjen, slik det gjerne er med kongeslekter, har vært uhyre populær og fryktelig upopulær og alt der imellom.

I Knudsen-slekten har det vært glupe hoder og høvdinger, latsabber og ugagnskråker. Bygdetullinger og pussige skruer har sneket seg inn i slekten, og noen er blitt satt til å være ordførere og til og med blitt sendt på tinget. Knudsenene er blitt ministre, ambassadører og skippere, og de har vært fiskere, lærere, flygere og kelnere, forbrytere og jurister, til og med alt i én og samme person. Kvinner av Knudsen-slekten har vært husmødre, flyvertinner, har jobbet med kunst og keramikk. De har vært involvert i veldedighet og kultur, jobbet i fryserier og på fiskebruk, på fisketørkeplasser og ved samlebånd, på kommunekontorer, hoteller, restauranter, på skoler og i banker.

Noen yrkestitler glemmer jeg, andre kan det være at jeg finner på, men hovedsaken er at Knudsenene har vært innom de fleste yrker, og at det har sneket seg noen tullinger inn i slekten, er ikke det minste rart, det er heller ikke 17

noe nytt at det på Island blir gjort stas på tullinger, for som stamfaren Ástvaldur Knudsen, skipsreder og skipper i Tangavik, sa etter at han ble gammel og snakket rett fra leveren: «I tullingen bor nasjonens hjerne», og noen har føyd til at han også står nasjonens hjerte nærmest.

Jeg tillater meg å kalle Ástvaldur Knudsen stamfar selv om slekten naturligvis er eldre enn ham, og man kan jo alltid diskutere hvor slekter begynner og hvor de ender.

I sin blomstringstid i det forrige århundret, det tyvende, eide Ástvaldur Knudsen det flotteste bolighuset i Tangavik, flest motordrevne fiskebåter, trålere, skip i fraktfart, fisketørkeplasser, fiskemelsfabrikk, fryserier, blomsterbutikk, bakeri og en stor part i barbersalongen, som barbereren Hemmi stadig holdt på å la glippe ut av hendene, i tillegg drev kona hans, Ingunn Knudsen, et gjestgiveri og hadde folk i kosten og eide et drivhus i områdene med de varme kildene, som åpnet inn til et tropebelte der det vokste eksotiske planter.

Det er like greit å fortelle det med en gang: Barberer Hemmi hadde også en båt, den var fullstendig segneferdig av tretthet og hadde nærmest tatt kvelden, men da kvotesystemet ble innført, fikk barberer Hemmi, som alltid var blakk, tildelt en kvote som han solgte, og for den kjøpte han to store jordeiendommer og en masse hus både i Tangavik og i nærliggende bygder.

Så barberer Hemmi sluttet å drikke, stengte barbersalongen og skaffet seg en ung kone, forærte henne et kjempedigert piano og flyttet med henne ut på en av jordeiendommene, som han fylte med hester. Kona ventet på at Hemmi skulle trekke sitt siste sukk og slik gikk det jo til slutt også, og dermed var verdien av den ufangede fisken på hennes hender.

5 Går vi opp på fjellet der ravnene skriker på fjellhyllene, og skuer utover området, kan vi se vannene på Vollene glitre og Tangavik som brer seg utover. Lenger borte ser man Vestmannaøyene som barna i Tangavik fikk høre lå så nær hverandre at det gikk an å svinge seg i tau fra den ene til den andre. Når de for eksempel hoppet landparadis, som de kalte øyhopping, tegnet de øyene i sanden og hoppet mellom dem. De var sikre på at dersom det fantes en islandsk Tarzan, så bodde han ute på Vestmannaøyene.

Nå er Tangavik en stor by, men en gang var den en forfallen småby. Utenfor velter havet frem og tilbake; brenningenes hvite skum er i kok. Omkring det attende århundreskiftet, ved begynnelsen av det nittende århundret, ble det så stor flo at vannet fosset inn i de fleste husene og slettene forvandlet seg til en eneste stor innsjø.

Den gang fantes det et annet lite nurk av en bygd, kalt Berjavik, ikke langt fra Tangavik, den forsvant i høyvannet og ble aldri bygget opp igjen. Da høyvannet trakk seg tilbake, lå det døde hester i fjæra. Ekteparet Fridrik Knudsen og Kristín Knudsen mistet livet, men med Fridrik hadde Knudsen-navnet kommet inn i familien.

Lenge etter komponerte Arnfinnurs slektning og venn, Jakob Knudsen, det store musikkverket Tangaviksymfonien som ble produsert og distribuert av et utenlandsk plateselskap som The Symphony of Tangavik. Det blir sagt at Jakob Knudsen hadde plystret symfonien i tre dager inkludert for Jacques Ruebert, et belgisk musikkgeni som i en periode dirigerte Islands Symfoniorkester. Jacques Rue19

bert arbeidet også med flere avantgardorkestre, såkalte spinband, og han mente at Jakob Knudsen representerte en døende tradisjon, som trivdes best i avkroker som Island.

Jacques presenterte denne teorien i en vitenskapelig artikkel i et fransk tidsskrift. Han ville mene at kunstnere som Jakob Knudsen ikke lenger fantes i Belgia og var i ferd med å dø ut overalt i Europa, fordi belgiere og de fleste europeere hadde fjernet seg altfor langt fra sine røtter og hadde satt alt inn i et læringssystem som førte til at folkekunstnere og personer som var talentfulle fra naturens side, nærmest var utdødd. Jacques Ruebert skrev ned notene, for Jakob Knudsens plystring skulle imitere vinden i Tangavik, helt opp i vindstyrke tolv, og slagene fra brenningene og skrikene fra fuglene foruten konjunktursvingninger, dødsfall og danseball.

Jakob Knudsen la spesielt stor vekt på å få til østavinden og ikke minst sørøstvinden og lavtrykksbygene når sjøen flommet over landet og forvandlet tangen til en øy. Så kom det buldrende regnet. Det prøvde å legge klippene og den lille byen under vann. Vannet fløt innover Vollene og flatlandet, og en gang blåste en hel kirke av sted, svevde lenge før den landet i en annen bygd, som så senere ble slått sammen med Tangavik. Men så klarnet det, og da skinte solen, og fuglene satte seg på fjellhyllene, og i fjæra trippet fjæreplytter og ærfuglhunner med ungene sine, og måkene skrek høyere enn noen sanger.

Alt dette tolket Jakob med plystringen sin. Han mistet bokstavelig talt pusten og ble både blå og rød i ansiktet etter hvilke toner han prøvde å få til. Jakob Knudsen plystret i tre dager. Den fjerde dagen hvilte han. Han følte det som om han hadde skapt halve verden.

ii

1 Arnfinnur Knudsen hadde et merkelig minne fra sykehuset i Tangavik. Det var utrolig virkelighetsnært, men han var likevel aldri sikker på om det var sant eller ikke. Han var ti år gammel og satt på gangen sammen med broren sin, Kristján Knudsen. Kristján var ti år eldre enn Arnfinnur, og han hadde tuberkulose. Det var derfor de satt ute i sykehuskorridoren som gav ekko og virket så underlig tom, veggene hadde en grønnaktig farge som en fengselscelle i et mareritt.

Da kommer det plutselig en mann trampende bortover gangen. Han holder seg rundt den ene armen. Fillene fra skjorten hans er tullet rundt den. Det er den høyre armen.

Mannen kommer utenfra, han kommer fra slippen eller havnen. Øynene står på stilker, og de har en merkelig glans, som om han ser inn i en annen verden, og på pannen hans skinner svetteperlene.

Denne mannen er sikkert tredve år gammel. Han er eldre enn både Arnfinnur Knudsen og Kristján Knudsen.

Mannens arm er kraftig, og man kan se at den er dekket med hår og svært hoven.

Mannen spør etter doktor Haraldur, for doktor Haraldur Pétursson nøt stor respekt. Han hadde studert i 21

Frankrike, snakket flytende fransk og dessuten var kona hans en Knudsen, Aníta Knudsen. Doktor Haraldur var godt bevandret i fransk litteratur og diskuterte ofte med dyrlegen Adolf Hartmann Hertz, som var tysk og hadde flyktet fra Tyskland og sin navnebror Adolf Hitler. Adolf var mer bevandret i tysk litteratur enn fransk, selv om han kjente godt til Voltaire og Diderot, Balzac og Baudelaire. Iblant var politioverbetjent Jósef også med, og de snakket om løst og fast med konjakk i glassene hjemme hos doktor Haraldur, der alt var så fornemt og fint, peis og greier, men så var da også legeembedet i Tangavik blant de bedre i landet. Når overbetjent Jósef startet sine drikkeperioder, begynte han å drikke sammen med doktor Haraldur og avsluttet i et eller annet fyllereir, som oftest hos Tommi Jóns.

Men dette var en digresjon, for da mannen med armen banket på døren, hadde doktor Haraldur en pasient inne hos seg. Det blør fra armen, og det danner seg raskt en dam på gulvet. Mannen banker på døren, men doktor Haraldur åpner ikke, sannsynligvis fordi han tar seg av en pasient og ikke vil bli forstyrret.

Bloddammen på gulvet vokser. Mannen banker igjen, denne gangen med foten. Skoene hans er blodige. Brødrene Arnfinnur og Kristján sitter som lamslåtte og greier ikke å gjøre noen ting. Så farer døren opp, og doktor Haraldur river av seg masken.

«Hva faen er det i veien med deg, mann?» roper han, og griper tak i armen. Armen faller av.

Arnfinnur Knudsen var aldri sikker på om dette virkelig hadde skjedd, eller ikke. Trolig svimte han av, eller kanskje var det bare et mareritt, som han våknet opp fra da armen falt av, for så å sovne igjen. Han kunne ikke spørre broren, Kristján Knudsen, for Kristján var død.

22

Han døde av tuberkulose. Kristján var en livlig gutt, men ble satt ut av spill. Det var et voldsomt slag for hele familien og Ástvaldur Knudsen var helt knust, for i Kristján Knudsen hadde han sett fremtiden for fiskeri og rederivirksomhet.