Tidligere bøker av Lee Child: SYNDEBUKK FELLEN SLAKTEREN GJESTEN HAIKEREN LIVVAKTEN ETT SKUDD HARDT MOT HARDT
Lee Child
Fienden Oversatt av Kurt Hanssen
© 2010 CAPPELEN. DAMM AS (norsk utgave) © 2004 by Lee Child ISBN 978-82-02-30903-9 1. opplag 2010 Opprinnelig tittel: The Enemy Opprinnelig forlag: Bantam Press, a division of Transworld Publishers Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Omslagsdesign: Kan Min Lin Omslagsfoto: iStockphoto Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2010
Tilegnet minnet om Adèle King
1
Like ille som et hjerteinfarkt. Da den fatale, panikkaktige eksplosjonen i hodet hans gjorde at han sluttet å puste og falt ned i avgrunnen, var det kanskje Ken Kramers siste ord. Han visste godt at han var ute på tynn is på alle måter. Han befant seg et sted han ikke skulle ha vært, sammen med noen han ikke skulle vært sammen med, og han hadde med seg noe som skulle befunnet seg på et tryggere sted. Men han slapp unna med det. Han spilte høyt og vant. Han hadde overtaket. Han smilte helt sikkert. Helt til han ble avslørt, da det plutselig dunket til dypt inne i brystet hans. Da ble alt snudd opp ned. Suksessen ble brått til katastrofe. Han fikk ikke tid til å rydde opp etter seg. Ingen vet hvordan et dødelig hjerteinfarkt føles. Det finnes ingen overlevende som kan fortelle oss det. Leger snakker om nekrose og blodpropp og oksygenmangel og okkluderte arterier. De forutsier at det kommer en rask, men nytteløs hjerteflimring, eller at det ikke skjer noe som helst. De bruker ord som fibrillasjon, men det ordet betyr ingenting for folk flest. Det de burde si, er at man bare faller død om. Det gjorde i hvert fall Ken Kramer. Han falt bare død om og tok hemmelighetene sine med seg, og problemene han etterlot seg, tok nesten livet av meg også. Jeg satt alene på et lånt kontor. Det hang en klokke på veggen. Den hadde ikke sekundviser. Bare timeviser og minuttviser. Den var elektrisk. Den tikket ikke. Den var helt lydløs, akkurat som 7
resten av rommet. Jeg satt og fulgte intenst med på minuttviseren. Den rørte ikke på seg. Jeg ventet. Den rørte på seg. Den hoppet seks grader fremover. Bevegelsen var mekanisk og dempet og nøyaktig. Den spratt én gang, skalv litt og falt til ro. Ett minutt. Ett igjen. Seksti sekunder til. Jeg fulgte fremdeles med. Klokka holdt seg i ro lenge, veldig lenge. Så hoppet viseren igjen. Seks grader til, ett minutt til, rett opp mot midnatt, og 1989 var blitt 1990. Jeg skjøv stolen bakover og reiste meg bak skrivebordet. Telefonen ringte. Jeg gikk ut fra at det var noen som ringte for å ønske meg godt nytt år. Men det var det ikke. Det var en sivil politimann som ringte fordi det var funnet en død soldat på et motell fem mil fra basen. «Jeg vil gjerne snakke med vakthavende offiser i Militærpolitiet,» sa han. Jeg satte meg ned bak skrivebordet igjen. «Her har du ham,» sa jeg. «Vi har funnet en av dine død.» «En av mine?» «En soldat,» sa han. «Hvor?» «På et motell i byen.» «Hvordan død?» spurte jeg. «Mest sannsynlig et hjerteinfarkt,» sa fyren. Jeg nølte, og bladde om Hærens bordkalender fra 31. desember til 1. januar. «Ingenting mistenkelig?» sa jeg. «Jeg kan ikke se noe.» «Har du sett et hjerteinfarkt før?» «I massevis.» «Okay,» sa jeg. «Ring basens hovedkvarter.» 8
Jeg ga ham nummeret. «Godt nytt år,» sa jeg. «Må du ikke komme ut hit?» sa han. «Nei,» sa jeg. Jeg la på røret. Jeg trengte ikke å dra dit. Hæren er en stor institusjon, litt større enn Detroit, litt mindre enn Dallas, og omtrent like usentimental som begge byene. Nåværende aktive styrke er på 930 000 menn og kvinner, og de utgjør på alle måter et representativt utvalg av den amerikanske befolkningen. Dødsraten i USA er på omtrent 865 per 100 000 mennesker i året, og soldater som ikke er i væpnet strid, dør verken oftere eller sjeldnere enn folk flest. De er i det hele tatt yngre og sunnere enn den jevne befolkningen, men de røyker mer og drikker mer og spiser dårligere og har mer stress og gjør alle mulige slags farlige ting når de er på øvelser. Derfor har de ikke høyere forventet levetid enn gjennomsnittet. De dør i samme tempo som alle andre. Hvis man regner ut dødelighetsraten i forhold til nåværende styrke, får man tjueto døde soldater hver eneste dag hvert eneste år, ulykker, selvmord, hjertesykdom, kreft, slag, lungesykdom, leversvikt, nyresvikt. Akkurat som de døde innbyggerne i Detroit eller Dallas. Derfor trengte jeg ikke å dra dit. Jeg er politimann, ikke begravelsesagent. Klokka beveget seg. Viseren hoppet og spratt og falt til ro. Tre minutter over midnatt. Telefonen ringte igjen. Det var noen som ringte for å ønske meg godt nytt år. Det var sersjanten på forværelset mitt. «Godt nytt år,» sa hun til meg. «I like måte,» sa jeg. «Du kunne ikke tenke deg å reise deg og stikke hodet inn døren?» «Kunne ikke du stikke hodet ditt ut døren?» «Jeg satt i telefonen.» «Hvem var det?» «Ingen,» sa jeg. «Bare en menig som ikke fikk ta del i feiringen av det nye tiåret.» «Vil du ha kaffe?» «Ja visst,» sa jeg. «Hvorfor ikke?» 9
Jeg la på røret igjen. På dette tidspunktet hadde jeg vært i Hæren i over seks år, og militærkaffen var en av grunnene til at jeg foretrakk å bli værende der. Det var den beste i verden, ikke snakk om noe annet. Det var også sersjantene. Denne var en kvinne fra fjellene i Nord-Georgia. Jeg hadde kjent henne i to dager. Hun bodde utenfor basen, på en campingplass et eller annet sted i ødemarken i Nord-Carolina. Hun hadde en liten gutt. Hun hadde fortalt meg alt om ham. Jeg hadde ikke hørt noe om en ektemann. Hun var bare bein og sener, og hun var like hard som leppene til en hakkespett, men hun likte meg. Det visste jeg, fordi hun kom med kaffe til meg. Liker de deg ikke, kommer de ikke med kaffe til deg. Da stikker de en kniv i ryggen på deg i stedet. Døren min åpnet seg, og hun kom inn med to krus, ett til henne og ett til meg. «Godt nytt år,» gjentok jeg. Hun satte begge kaffekrusene fra seg på skrivebordet. «Er du sikker på det?» sa hun. «Jeg ser ingen grunn til å tro noe annet,» sa jeg. «Berlinmuren er snart revet. De viste det på tv-en. De hadde en kjempefest der borte.» «Så hyggelig at noen har det noen steder.» «Masse mennesker. En svær folkemengde, og alle sang og danset.» «Jeg fikk ikke sett nyhetene.» «Det var for seks timer siden. Tidsforskjellen.» «De holder sikkert på ennå.» «De hadde slegger.» «Det har de lov til. Deres halvdel av byen er fri. Vi har sørget for det i førtifem år.» «Snart har vi ikke lenger noen fiender.» Jeg smakte på kaffen. Glovarm, svart, den beste i verden. «Vi vant,» sa jeg. «Er liksom ikke det bra nok?» «Ikke hvis man er avhengig av en lønnsslipp fra Onkel Sam.» Hun var kledd som meg, i en standard feltuniform med skogskamuflasjemønster. Ermene var rullet pent opp. MP-emblemet var nøyaktig horisontalt. Jeg antok at hun hadde festet det med sik10
kerhetsnål på baksiden, ingen kunne se det. Støvlene hennes var speilblanke. «Har du ørkenkamuflasje?» spurte jeg henne. «Har aldri vært i ørkenen,» sa hun. «De har byttet mønster. De har malt store, brune flekker på den. Det tok fem år å utvikle. Infanterifolkene kaller det sjokoladebitmønster. Den fungerer ikke. De blir nødt til å bytte tilbake til den gamle. Men det kommer de til å bruke fem år på å finne ut.» «Og så?» «Hvis det tar dem fem år å revidere et kamuflasjemønster, kommer ungen din til å være ferdig på college før de finner ut at de må redusere styrkene. Du trenger ikke bekymre deg for det.» «Okay,» sa hun, men hun trodde ikke på meg. «Tror du at han er flink nok til å gå på college?» «Jeg har aldri truffet ham.» Hun sa ingenting. «Hæren hater forandringer,» sa jeg. «Og vi kommer alltid til å ha fiender.» Hun sa ingenting. Telefonen min ringte igjen. Hun bøyde seg frem og svarte for meg. Lyttet i omtrent elleve sekunder før hun ga meg røret. «Oberst Garber, sir,» sa hun. «Han er i Washington, D.C.» Hun tok kruset sitt og forlot rommet. Oberst Garber var sjefen min, og selv om han var en omgjengelig mann, var det usannsynlig at han ringte åtte minutter inne i det nye året bare for å være hyggelig. Det var ikke hans stil. Noen offiserer holder på sånn. De er velvilligheten selv på de store høytidene, akkurat som om de er en av gutta. Men Leon Garber ville ikke ha drømt om å gjøre det mot noen, og minst av alle mot meg. Selv om han hadde visst at det var jeg som satt der. «Reacher her,» sa jeg. Det ble en lang pause. «Jeg trodde du var i Panama,» sa han. «Jeg fikk nye ordrer,» sa jeg. «Fra Panama til Fort Bird? Hvorfor det?» 11
«I mitt sted spør man ikke om det.» «Når skjedde dette?» «For to dager siden.» «Det er som å bli sparket i tennene,» sa han. «Er det ikke?» «Er det?» «Panama er sikkert mer spennende.» «Det var okay,» sa jeg. «Og fikk de deg til å være vakthavende offiser på nyttårsaften?» «Jeg meldte meg frivillig,» sa jeg. «Jeg prøver å få folk til å like meg.» «Det er en håpløs oppgave,» sa han. «En sersjant kom nettopp med kaffe til meg.» Han nølte. «Ringte det nettopp noen for å fortelle deg om en død soldat på et motell?» «For åtte minutter siden,» sa jeg. «Jeg feide det videre til hovedkvarteret.» «Og de feide det videre til noen andre, jeg ble akkurat slept ut fra en fest for å bli informert om det.» «Hvorfor det?» «Fordi den døde soldaten det er snakk om, er en tostjerners general.» Det ble stille i telefonen. «Jeg tenkte ikke på å spørre om det,» sa jeg. Det var fortsatt stille i telefonen. «Generaler er dødelige,» sa jeg. «Akkurat som alle andre.» Det kom ikke noe svar. «Det var ingenting mistenkelig ved det,» sa jeg. «Han kreperte. Hjerteinfarkt. Han hadde sikkert gikt. Jeg syntes ikke det var noe å hisse seg opp for.» «Det er et spørsmål om verdighet,» sa Garber. «Vi kan ikke la en tostjerners general ligge med buken i været på et offentlig sted uten å reagere. Vi må være til stede.» «Og det betyr meg?» «Jeg ville ha foretrukket at det var en annen. Men du er anta12
gelig den eneste edru MP-offiseren i hele verden i kveld. Så ja, det betyr deg.» «Det vil ta meg minst en time å komme dit.» «Han kommer ikke til å dra noen steder. Han er død. Og de har ikke funnet en edru rettsmedisiner ennå.» «Okay,» sa jeg. «Vis respekt,» sa han. «Okay,» sa jeg igjen. «Vær høflig,» sa han. «Utenfor basen er vi i deres hender. Det er sivilistenes jurisdiksjon.» «Jeg vet hva sivilister er,» sa jeg. «Jeg tror jeg har truffet én.» «Men ta kontroll over situasjonen,» sa han. «Hvis den trenger å kontrolleres, altså.» «Han døde sikkert i sengen,» sa jeg. «Som folk flest.» «Ring meg,» sa han. «Hvis du må.» «Er det en hyggelig fest?» «Ypperlig. Datteren min er på besøk.» Han la på, og jeg ringte tilbake til politimannen for å få navn og adresse til motellet. Deretter satte jeg kaffen fra meg på skrivebordet, informerte sersjanten om hva som var på gang, og satte kursen mot forlegningen for å skifte. Jeg gikk ut fra at nærvær betydde grønn paradeuniform, ikke skogsmønstret feltuniform. Jeg tok en Humvee fra militærpolitiets garasje og ble ført inn i loggen i hovedporten før jeg kjørte ut. Jeg fant motellet på under femti minutter. Det lå fem mil nord for Fort Bird, og jeg måtte kjøre gjennom det mørke og konturløse landskapet i Nord-Carolina, som var like deler kjøpesentre og krattskog og noe jeg skjønte måtte være søtpotetåkre. Alt var nytt for meg. Jeg hadde aldri tjenestegjort her før. Det var veldig stille på veiene. Alle holdt seg sikkert inne for å feste. Jeg håpet at jeg var tilbake på Bird før de skulle kjøre hjem igjen. Selv om jeg anså Humveen for å ha gode sjanser i en frontkollisjon med et sivilt kjøretøy. Motellet hørte til i en klynge med lave forretningsbygg som lå i mørket ved et stort motorveikryss. Hovedattraksjonen var en par13
keringsplass for trailere. Ellers var det en veikro som var åpen i høytiden, og en bensinstasjon som var stor nok til at en attenhjuls trailer kunne fylle der. En navnløs bar holdt til i en betongbygning uten vinduer og med masse neonlys. På et rosa skilt sto det Eksotiske dansere, og utenfor lå en parkeringsplass på størrelse med en fotballbane. Det var dieselflekker og regnbuefargede sølepytter overalt. Jeg hørte høy musikk fra baren. Det sto tett i tett med biler utenfor. Hele området lå badet i et svovelgult lys fra gatelyktene. Natteluften var kald, og tåken drev lagvis innover. Selve motellet lå rett på den andre siden av bensinstasjonen. Det var en nedslitt og salrygget affære som var omtrent tjue rom lang. Malingen flasset av. Den så tom ut. I enden på venstre side var det et kontor, med en veranda og en summende Cola-automat. Første spørsmål: Hvorfor ville en tostjerners general benytte seg av et slikt sted? Jeg var temmelig sikker på at det ikke ville vært behov for en militær etterforskning hvis han hadde valgt å bo på Holiday Inn. To politibiler sto tilfeldig parkert utenfor motellets nest siste rom. Mellom dem sto en liten, anonym personbil. Den var kald og full av dugg. Det var en vanlig Ford, rød, fire sylindre. Den hadde smale dekk og hjulkapsler av plast. Helt sikkert en leiebil. Jeg parkerte Humveen ved siden av politibilen til høyre, og gikk ut i kulden. Med ett ble musikken fra den andre siden av gaten høyere. Lysene var slått av i det nest borterste rommet, og døren sto åpen. Jeg gikk ut fra at politifolkene forsøkte å holde innetemperaturen nede. Forsøkte å hindre at gamlingen ble overmoden. Jeg hadde lyst til å ta en kikk på ham. Jeg var temmelig sikker på at jeg aldri hadde sett en død general før. Tre politimenn ble sittende i bilene sine, mens én kom ut for å hilse på meg. Han hadde på seg lysebrune uniformsbukser og en kort skinnjakke som var lukket helt opp til halsen. Ingen hatt. Jakkemerkene fortalte meg at han het Stockton og at han var assisterende politisjef. Jeg kjente ham ikke. Jeg hadde aldri tjenestegjort der før. Han var grå, og omtrent femti år gammel. Han var middels høy og litt slapp og tung, men måten han leste merkene 14
på min jakke på, fortalte meg at han, i likhet med mange andre politifolk, sannsynligvis var eks-militær. «Major,» sa han som hilsen. Jeg nikket. Definitivt eks-militær. En major har et lite, gullfarget eikeblad på epåletten, tre centimeter i diameter, ett på hver side. Denne karen kikket oppover og skrått på mine, noe som ikke ga ham den beste synsvinkelen. Men han visste hva de var. Derfor kjente han til grader og distinksjoner. Og jeg kjente igjen stemmen. Det var han som hadde ringt meg fem sekunder etter midnatt. «Jeg heter Rick Stockton,» sa han. «Assisterende politisjef.» Han var rolig. Han hadde sett et hjerteinfarkt før. «Jeg heter Jack Reacher,» sa jeg. «Vakthavende MP-offiser i kveld.» Han kjente også igjen stemmen min. Han smilte. «Du bestemte deg for å ta deg en tur,» sa han. «Tross alt.» «Du sa ikke noe om at den døde hadde to stjerner.» «Vel, det har han.» «Jeg har aldri sett en død general,» sa jeg. «Det er det ikke mange som har,» sa han, og måten han sa det på, fikk meg til å tenke at han hadde vervet seg en gang i tiden. «Hæren?» spurte jeg. «Marineinfanteriet,» sa han. «First Sergeant.» «Faren min var en Marine,» sa jeg. Jeg bruker alltid det poenget når jeg snakker med Marines. Det gir meg en slags genetisk legitimitet. Det gjør at de ikke tenker på meg som enda en tulling fra Hæren. Men jeg går ikke i detaljer. Jeg forteller dem ikke at faren min ble forfremmet til kaptein. Menige og offiserer går nødvendigvis ikke godt overens.» «Humvee,» sa han. Han så på bilen min. «Liker du den?» spurte han. Jeg nikket. Humvee var det nærmeste noen klarte å si HMMWV, som står for High Mobility Multipurpose Wheeled Vehicle, som 15
sier det meste. Det er akkurat som med alt annet i Hæren, man får det man hører. «Den gjør det de sier den skal,» sa jeg. «Den er i bredeste laget,» sa han. «Jeg ville ikke likt å kjøre den i en by.» «Da hadde du hatt stridsvogner foran deg,» sa jeg. «De ville ryddet vei. Jeg tror det ville vært den beste planen.» Musikken fra baren dunket videre. Stockton sa ingenting. «La oss ta en kikk på den døde,» sa jeg til ham. Han gikk foran meg inn. Slo på en bryter så det ble lys i gangen. Deretter en til, det ble lys i hele rommet. Jeg så et helt vanlig motellinteriør. En entré som var én meter bred, med et skap på venstre hånd og badet på høyre. Deretter et rektangel på fire ganger sju meter, med en innebygd benk med samme dybde som skapet, og en stor seng med samme dybde som badet. Det var lavt under taket. Et bredt vindu innerst, som var trukket for, med en luftkjølingsenhet bygd inn i veggen under det. Det meste av inventaret i rommet var slitt og tarvelig og brunt. Hele stedet virket halvmørkt og rått og trist. Det lå en død mann på sengen. Han lå på magen, naken. Han var hvit, nærmet seg kanskje seksti, og var ganske høy. Han var bygd som en falmet, profesjonell idrettsmann. Som en trener. Han hadde fremdeles godt med muskler, men han var i ferd med å få bilringer, som alle menn i en viss alder gjør, enten de trener eller ikke. Han hadde bleke, hårløse bein. Han hadde gamle arr. Han hadde krusete, grått hår som var snauklippet, og sprukken, værbitt hud i nakken. Han var litt av en type. Hadde hundre mennesker sett ham, ville alle hundre helt sikkert ha sagt offiser i Hæren. «Ble han funnet sånn?» spurte jeg. «Ja,» sa Stockton. Andre spørsmål: Hvordan? Hvis en kar leier seg et rom for natten, forventer han i det minste å få være i fred til stuepiken kommer neste morgen. «Hvordan?» sa jeg. 16
«Hvordan hva?» «Hvordan ble han funnet? Ringte han ni-én-én?» «Nei.» «Men hvordan?» «Det skal du få se.» Jeg nølte. Jeg så ikke noe ennå. «Har dere rullet ham rundt?» sa jeg. «Ja. Og så rullet vi ham tilbake.» «Har du noe imot at jeg tar en kikk?» «Vær så god.» Jeg gikk bort til sengen, stakk venstre hånd inn under armhulen til den døde mannen og rullet ham rundt. Han var kald og litt stiv. Rigor mortis var i ferd med å inntre. Jeg fikk lagt ham på ryggen, og oppdaget fire ting. For det første hadde huden hans det typiske grå skjæret. For det andre sto det skrevet sjokk og smerter i ansiktet hans. For det tredje hadde han grepet tak i venstre arm med høyre hånd, oppe i nærheten av biceps. Og for det fjerde hadde han på seg et kondom. Blodtrykket hans hadde falt for lenge siden, ereksjonen var borte, og kondomet hang løst og nesten tomt, som en gjennomsiktig hudlapp. Han hadde dødd før han fikk orgasme. Såpass var opplagt. «Hjerteinfarkt,» sa Stockton, som sto bak meg. Jeg nikket. Den grå huden var et godt tegn. Det var også sjokket og den plutselige smerten øverst i venstre arm. «Kraftig,» sa jeg. «Men før eller etter inntrengning?» sa Stockton, med et smil i stemmen. Jeg studerte puten. Sengen var fortsatt oppredd. Den døde mannen lå oppå lakenet, og lakenet lå fortsatt stramt over putene. Men det var en hodeformet fordypning der, og det var folder der albuer og hæler hadde prøvd å få tak og skyve seg nedover. «Hun lå under ham da det skjedde,» sa jeg. «Det er helt sikkert. Hun måtte kjempe seg ut.» «Det er litt av en måte å dø på for et mannfolk.» Jeg snudde meg. «Jeg kan tenke meg verre måter.» 17
Stockton smilte bare til meg. «Hva?» sa jeg. Han svarte ikke. «Ingen spor etter kvinnen?» sa jeg. «Verken hud eller hår,» sa han. «Hun stakk av.» «Så resepsjonisten henne?» Stockton smilte bare igjen. Jeg kikket på ham. Og så skjønte jeg. En billig bule ved et motorveikryss, med trailerparkering og en strippebar, fem mil nord for en militærbase. «Hun var ei hore,» sa jeg. «Det var derfor han ble funnet. Resepsjonisten kjente henne. Han så at hun løp sin vei litt for tidlig. Han ble nysgjerrig på hvorfor, og gikk for å sjekke.» Stockton nikket. «Han ringte oss med én gang. Men da var selvsagt damen det gjaldt, over alle hauger. Og han benekter at hun i det hele tatt var der. Han later som om dette ikke er et etablissement av den sorten.» «Har politiet vært tilkalt hit ved andre anledninger?» «Av og til,» sa han. «Tro meg, dette er et etablissement av den sorten.» Ta kontroll over situasjonen, hadde Garber sagt. «Hjerteinfarkt, altså?» sa jeg. «Ikke noe annet.» «Antagelig,» sa Stockton. «Men det må en obduksjon til før vi er helt sikre.» Det var stille i rommet. Jeg kunne ikke høre noe, bortsett fra radiosamtalene til politibilene utenfor og musikken fra baren på den andre siden av gaten. Jeg snudde meg mot sengen igjen. Så på ansiktet til den døde. Jeg dro ikke kjensel på ham. Jeg så på hendene hans. Han hadde en West Point-ring på høyre og en giftering på venstre, bred, gammel, sannsynligvis ni karat gull. Jeg kikket på brystkassen hans. Identitetsmerkene lå gjemt under høyre arm, etter at han strakte seg for å gripe tak i venstre biceps. Jeg måtte streve for å få løftet armen og dratt merkene frem. Han hadde gummidempere på dem. Navnet hans var Kramer, han var katolikk og han hadde blodtype O. 18
«Vi kan obdusere ham for deg,» sa jeg. «På Walter Reed Army Medical Center.» «I en annen delstat?» «Han er en general.» «Dere vil legge lokk på det.» Jeg nikket. «Selvsagt. Ville ikke du ha gjort det?» «Antagelig,» sa han. Jeg slapp identitetsmerkene, gikk bort fra sengen og sjekket nattbordene og den innebygde benken. Ingenting der. Det var ikke telefon i rommet. På et sted som dette gikk jeg ut fra at det var en telefonautomat på kontoret. Jeg gikk forbi Stockton, og kikket inn på badet. Ved siden av servanten sto en privat anskaffet Dopp toalettmappe i svart skinn, glidelåsen var lukket. Initialene KRK sto med uthevet skrift på den. Jeg åpnet den, og fant en tannbørste, en barberhøvel og tannkremtube og barberskumboks i reiseformat. Ikke noe annet. Ingen hjertemedisin på resept. Ingen kondompakke. Jeg sjekket klesskapet. En paradeuniform var hengt pent opp på tre hengere, buksene var brettet over stangen på den første, jakken hang ved siden av på den andre, og skjorten på den tredje. Slipset satt fortsatt i snippen. Midt på hyllen over kleshengerne lå tjenesteluen til en feltoffiser, med mange gullstriper på. På den ene siden av luen lå en sammenbrettet, hvit underskjorte og på den andre siden lå en sammenbrettet boksershorts. To sko sto oppstilt nederst i skapet, ved siden av en falmet, grønn dresskoffert av lerret, som sto pent opplent mot bakveggen. Skoene var svarte og blanke, og sokkene lå sammenrullet oppi dem. Dresskofferten var kjøpt privat, og hadde slitte skinnforsterkninger på de mest utsatte stedene. Den var ikke veldig full. «Dere skal få resultatene,» sa jeg. «Patologen vår gir dere en kopi av rapporten, verken mer eller mindre. Oppdager dere noe som dere ikke liker, gir vi dere frie hender, uten spørsmål.» Stockton sa ingenting, men jeg merket heller ikke at han var fiendtlig innstilt. Noen politifolk er okay. En stor militærbase som Bird gir mange ringvirkninger i den sivile verden utenfor. Der19
for tilbringer MP-er mye tid sammen med sine sivile motstykker, noen ganger er det bare bryderi, men noen ganger er det ikke det. Jeg hadde en følelse av at Stockton ikke kom til å bli noe stort problem. Han var avslappet. Etter min mening virket han litt lat, og late folk er alltid glade for å overlate byrdene sine til noen andre. «Hvor mye?» sa jeg. «Hvor mye hva da?» «Hvor mye ville ei hore koste her?» «Tjue spenn burde klare seg,» sa han. «Det er ikke veldig eksotiske greier tilgjengelig i denne delen av verden.» «Og rommet?» «Kanskje femten.» Jeg rullet liket rundt på forsiden. Det var ikke lett. Det veide minst hundre kilo. «Hva tror du?» spurte jeg. «Om hva da?» «Om at Walter Reed tar seg av obduksjonen.» Det ble taust et øyeblikk. Stockton stirret i veggen. «Det er kanskje akseptabelt.» Det banket på den åpne døren. En av politifolkene fra bilene. «Rettsmedisineren ringte nettopp,» sa han. «Han kommer seg ikke hit på minst to timer. Det er nyttårsaften.» Jeg smilte. Akseptabelt var i ferd med å forandre seg til høyst ønskelig. Om to timer var det behov for Stockton helt andre steder. En hel haug med nyttårsfester ville bryte opp, og det ville bli rene kaos på veiene. Om to timer kom han til å tigge meg om å frakte bort gamlingen. Jeg sa ingenting, og politimannen gikk tilbake til bilen sin, mens Stockton gikk helt inn i rommet, og ble stående og studere gardinene med ryggen mot liket. Jeg tok kleshengeren med uniformsjakken og hengte den i døråpningen til badet, lyset fra gangen falt på den. Å se på en uniformsjakke er som å lese en bok eller sitte ved siden av en fyr på en bar og høre livshistorien hans. Denne var i samme størrelse som mannen på sengen, og det sto Kramer på 20
navneskiltet, som matchet identifikasjonsmerkene. Den hadde et Purple Heart-bånd med to eikeløv i bronse for å vise at han hadde fått utmerkelsen både to og tre ganger, som matchet arrene. Den hadde to sølvstjerner på epålettene, som bekreftet at han var generalmajor. Grenen på jakkeslagene betydde panserstyrkene, og skuldermerket tilhørte XII Corps. I tillegg var det også en hel klynge med utmerkelser fra enheten, og en hel salatbolle med bånd som gikk helt tilbake til både Vietnam- og Koreakrigen. Noen hadde han sikkert gjort seg fortjent til gjennom blodslit, og noen hadde han sikkert ikke gjort seg fortjent til i det hele tatt. Noen var utenlandske utmerkelser, som det var tillatt å bruke, men ikke obligatorisk. Det var en svært fullesset og forholdsvis gammel og velholdt jakke, standard militærutstyr, ikke skreddersydd. Som helhet betraktet fortalte den at han var forfengelig rent profesjonelt, men ikke personlig. Jeg gikk gjennom lommene. Alle var tomme, det eneste jeg fant, var nøkkelen til leiebilen. Den hang i en nøkkelring som var formet som et 1-tall av gjennomsiktig plast. Det inneholdt en papirlapp hvor det sto Hertz med gule bokstaver øverst, og et registreringsnummer skrevet med svart kulepenn under. Det var ingen lommebok. Ingen skillemynt. Jeg hengte jakken tilbake i skapet, og sjekket buksene. Ingenting i lommene. Jeg sjekket skoene. Ingenting i dem, bortsett fra sokkene. Jeg sjekket luen. Ingenting lå gjemt under den. Jeg tok ut dresskofferten og åpnet den på gulvet. Den inneholdt en feltuniform og en M43 feltlue. Ekstra sokker og undertøy, og et par nypussede feltstøvler i svart skinn. Det var en tom seksjon, som jeg gikk ut fra var til toalettvesken. Ingenting annet. Ingenting i det hele tatt. Jeg lukket glidelåsen og satte den tilbake. Bøyde meg ned på kne, og kikket under sengen. Jeg så ingenting. «Er det noe vi burde bekymre oss for?» spurte Stockton. Jeg reiste meg, og ristet på hodet. «Nei,» løy jeg. «Da kan du få overta ham,» sa han. «Men jeg vil ha en kopi av rapporten.» 21
«Avtale,» sa jeg. «Godt nytt år,» sa han. Han gikk ut til bilen, og jeg satte kursen mot Humveen. Jeg ba om en ambulanse over radioen, og sa til sersjanten at den måtte ha med to mann som kunne liste opp og pakke alle Kramers personlige eiendeler og ta dem med tilbake til kontoret mitt. Jeg ble sittende i førersetet og vente til Stocktons folk hadde dratt. Jeg så at de akselererte av gårde i tåka, og da gikk jeg inn på rommet og hentet nøkkelen til leiebilen fra Kramers jakke. Jeg gikk ut igjen, og brukte den til å låse opp Forden. Det var ingenting i den, bortsett fra stanken av rensemiddel og kopier av leieavtalen uten karbonkopier. Kramer hadde hentet bilen klokka 13.32 samme ettermiddag på Dulles-flyplassen i nærheten av Washington, D.C. Han hadde brukt et privat American Express-kort, og fått rabatt. Kilometertelleren sto på 21267 da han leide bilen, nå viste odometeret 21747, som ifølge mine regneferdigheter betydde at han hadde kjørt 480 kilometer, noe som var omtrent identisk med en kjøretur i rett linje derfra og hit. Jeg la arket i lommen, og låste bilen igjen. Sjekket bagasjerommet. Det var fullstendig tomt. Jeg la nøkkelen i lommen sammen med leieavtalen, og satte kursen over gaten og bort til baren. Musikken ble høyere for hvert skritt jeg tok. På ti meters avstand kjente jeg lukten av øl og sigarettrøyk fra ventilasjonen. Jeg banet meg vei mellom parkerte biler, og fant døren. Den var laget av tykt treverk, og var lukket på grunn av kulden. Jeg dro den opp, og fikk en vegg av lyd og tett, varm luft rett i fjeset. Det bølget der inne. Jeg så fem hundre mennesker, svartmalte vegger, mørkerøde spotlights og diskokuler. Jeg så en danser på en scene innerst i lokalet. Hun lå på alle fire, og bortsett fra en hvit cowboyhatt var hun naken. Hun krabbet rundt og plukket opp dollarsedler. En svær fyr i svart T-skjorte sto bak kassen ved døren. Ansiktet hans lå i dype skygger. Lyset fra en svak spotlight antydet at han hadde en brystkasse på størrelse med et oljefat. Musikken var øredøvende, og gjestene sto så tettpakket at de nesten ikke kunne 22
bevege seg. Jeg rygget ut, og lot døren svinge igjen bak meg. Jeg ble stående stille i den kalde luften et øyeblikk før jeg gikk. Jeg krysset gaten og satte kursen mot motellets kontor. Det var et bedrøvelig sted. Det var opplyst av lysrør, som ga rommet et grønnaktig skjær, og det var bråkete, på grunn av Colaautomaten som sto ved døren. Det hang en telefonautomat på veggen, på gulvet var det slitt linoleum, og den hoftehøye skranken var kledd med samme type juksepanel som folk bruker i kjellerstuer. Resepsjonisten satt på en høy krakk bak den. Han var hvit, omtrent tjue år gammel, og hadde langt, skittent hår og vek hake. «Godt nytt år,» sa jeg. Han svarte ikke. «Tok du noe fra rommet til den døde?» spurte jeg. Han ristet på hodet. «Nei.» «Si det én gang til.» «Jeg tok ikke noe.» Jeg nikket. Jeg trodde ham. «Okay,» sa jeg. «Når sjekket han inn?» «Det vet jeg ikke. Jeg begynte klokka ti. Da var han allerede her.» Jeg nikket igjen. Kramer var på leiebilparkeringen ved Dulles klokka 13.32, og han hadde ikke kjørt så mange kilometer at han rakk annet enn å komme rett hit, og i det tilfellet sjekket han inn omkring 19.30. Kanskje 20.30, hvis han hadde stoppet for å spise middag. Kanskje 21.00, hvis han kjørte veldig forsiktig. «Vet du om han brukte telefonautomaten?» «Den er ødelagt.» «Hvordan fikk han da tak i hora?» «Hvilken hore?» «Hora han knullet da han døde.» «Det er ingen horer her.» «Var han borte på baren og fant henne der?» «Han bodde langt faen nede på rekken. Jeg vet ikke hva han gjorde.» «Har du førerkort?» Fyren nølte. «Hvordan det?» 23
«Det er vel et enkelt spørsmål,» sa jeg. «Enten har du det, eller så har du det ikke.» «Jeg har førerkort,» sa han. «Få se det,» sa jeg. Jeg var større enn Cola-automaten hans, og så full av medaljer og bånd at han gjorde som jeg sa, i likhet med magre tjueåringer flest når jeg tar den tonen. Han løftet baken fra krakken og tok ut lommeboken fra baklommen. Åpnet den. Førerkortet hans lå i en bortimot ugjennomsiktig plastlomme. Det var et bilde på det, og navnet og adressen hans. «Okay,» sa jeg. «Nå vet jeg hvor du bor. Jeg kommer tilbake senere for å stille deg noen spørsmål. Hvis jeg ikke finner deg her, kommer jeg hjem til deg.» Han sa ingenting. Jeg snudde meg, skjøv opp døren og gikk tilbake til Humveen min for å vente. Førti minutter senere dukket det opp en militær ambulanse og enda en Humvee. Jeg ba folkene mine om å ta med seg alt som var, leiebilen inkludert, men jeg ble ikke værende og se på at de gjorde det. I stedet satte jeg kursen tilbake til basen. Jeg logget meg inn, gikk tilbake til det lånte kontoret og ba sersjanten om å ringe opp Garber for meg. Jeg satt ved skrivebordet og ventet på samtalen. Det tok mindre enn to minutter. «Hva skjer?» spurte han. «Navnet hans var Kramer,» sa jeg. «Det vet jeg,» sa Garber. «Jeg snakket med politiet etter at jeg snakket med deg. Hva skjedde med ham?» «Hjerteinfarkt,» sa jeg. «Mens han hadde sex med en prostituert. På et motell av den sorten som en kresen kakerlakk ville gjort alt for å unngå.» Det ble en lang pause. «Faen,» sa Garber. «Han var gift.» «Ja, jeg så gifteringen. Og West Point-ringen.» «Avgangskullet i 1952,» sa Garber. «Jeg sjekket.» Det ble stille i telefonen. 24
«Faen,» gjentok han. «Hvorfor må smarte folk gjøre sånne idiotiske ting?» Jeg svarte ikke, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si. «Vi er nødt til å være diskré,» sa Garber. «Ikke vær redd,» sa jeg. «Dekkoperasjonen er allerede i gang. Det lokale politiet gikk med på at jeg sendte ham til Walter Reed.» «Bra,» sa han. «Det er bra.» Så nølte han. «Kan du ta det fra begynnelsen av?» «Han hadde XII Corps-merker,» sa jeg. «Det betyr at han var basert i Tyskland. Han kom med fly til Dulles i går. Antagelig fra Frankfurt. Det var helt sikkert et sivilt fly, for han var iført paradeuniform, i håp om å bli oppgradert til et bedre sete. Hadde det vært et militærfly ville han reist i feltuniform. Han leide en billig bil, og kjørte 480 kilometer før han sjekket inn på et motellrom til femten dollar og plukket opp ei hore til tjue dollar.» «Jeg vet om flyet,» sa Garber. «Jeg ringte XII Corps og snakket med staben hans. Jeg fortalte dem at han var død.» «Når?» «Etter at jeg hadde snakket med politiet.» «Fortalte du dem hvordan eller hvor han døde?» «Jeg sa at det sannsynligvis var hjerteinfarkt, ikke noe annet, ingen detaljer, ingen stedsnavn, og nå virker det som det var en god avgjørelse.» «Hva med flyet?» «American Airlines, i går, Frankfurt til Dulles, ankomst tretten hundre, og videre fra Washington National til LAX klokka ni hundre i dag. Han skulle til en konferanse for panserstyrkene på Fort Irwin. Han var en av lederne for panserstyrkene i Europa. En viktig offiser. Han hadde en viss sjanse til å bli utnevnt til visestabssjef om et par år. Det er panserstyrkenes tur til å ha visesjefen. Den nåværende kommer fra infanteriet, og de liker å rotere. han hadde sjanse til det. Men det kommer visst ikke til å skje nå.» «Antagelig ikke,» sa jeg. «Siden han er død og alt.» Garber svarte ikke på det. «Hvor lenge skulle han være her?» sa jeg. 25
«Han skulle tilbake til Tyskland om en uke.» «Hva er hans fulle navn?» «Kenneth Robert Kramer.» «Jeg skal vedde på at du kan fødselsdatoen hans,» sa jeg. «Og hvor han ble født.» «Og så?» «Og flightnumrene hans og setene han var plassert på. Og hvor mye myndighetene betalte for billettene. Og om han skulle ha vegetarmat eller ikke. Og nøyaktig hvilket rom på forlegningen for besøkende offiserer Irwin hadde tenkt å plassere ham på.» «Hva er poenget ditt?» «Poenget mitt er, hvorfor kan ikke jeg også få vite det?» «Hvorfor skulle du det?» sa Garber. «Jeg har ringt rundt, mens du bare har rotet rundt på et motell.» «Vet du hva?» sa jeg. «Hver gang jeg drar et eller annet sted, får jeg en haug med flybilletter og reiserekvisisjoner og reservasjoner, og hvis jeg kommer fra utlandet, har jeg også med meg pass. Og hvis jeg skal på en konferanse, har jeg med meg en dokumentmappe som er full av alskens dritt.» «Hva er det du vil frem til?» «At det manglet en del ting på det motellrommet. Billetter, reservasjoner, pass, reiserute. Alt det et menneske ville ha med seg i en dokumentmappe.» Garber svarte ikke. «Han hadde med seg en dresskoffert,» sa jeg. «Av grønt lerret, med brune skinnforsterkninger. Jeg skal vedde på at han hadde en matchende dokumentmappe. Kona hadde sikkert valgt dem for ham. Hun kjøpte dem sikkert på postordre fra L.L. Bean. Kanskje han fikk dem til jul for ti år siden.» «Og kofferten var ikke der?» «Han hadde sikkert også lommeboken i den, siden han gikk i paradeuniformen sin. Han hadde så mange medaljebånd at det ville blitt trangt i innerlommen.» «Og så?» «Jeg tror hora så hvor han la lommeboken etter at han hadde 26
betalt henne. Deretter gikk de i gang med det de skulle, så kreperte han og hun skjønte at hun kunne tjene litt ekstra. Jeg tror hun stjal dokumentmappen.» Garber ble taus en liten stund. «Kommer dette til å bli et problem?» «Det kommer an på hva annet som var i dokumentmappen,» sa jeg.