MUMMITROLLENE
Labora et amare.
Arbeid og kjærlighet
Først utgitt i 2017 av Macmillan Children's Books
Denne utgaven er publisert i 2024 av Macmillan Children’s Books en imprint av Pan Macmillan
The Smithson, 6 Briset Street, London, EC1M 5NR
© Moomin CharactersTM
All rights reserved.
Norsk utgave © Cappelen Damm AS, Oslo, 2017, 2024 (revidert utgave)
ISBN: 978-82-02-84107-2
Oversatt av Anders Heger og Heidi Sævareid
Sats: Cappelen Damm AS, Kan Min Lin Trykt i Kina
De originale norske mummibøkene (Farlig midtsommer, Trollvinter, Kometen kommer, Det usynlige barnet, Pappaen og havet, Mummipappa på eventyr, Sent i november og Trollmannens hatt) er oversatt av Gunnel Malmström. Sitater og utdrag i denne boken er hentet fra de siste utgavene av bøkene.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
MUMMITROLLENE
Av PHILIP ARDAGH
Forord og et kapittel om hva kunst er godt for av
FRANK COTTRELL–BOYCE
Research: Amanda Li
Oversatt av Anders Heger og Heidi Sævareid
Forord av Frank Cottrell-Boyce
Mu MM idalen er et diktet landskap. Enhver likhet med levende mennesker og hendelser er helt ut tilfeldig. Bortsett fra: Finland er et virkelig land. De blendende hvite vinterlandskapene, våren som nølende nærmer seg, de eventyrmettede somrene, hus med løvsagsverandaer og kakkelovner, skjærgårdene der øyene ligger som en sti man kan vandre inn i solnedgangen på – som barn trodde jeg Tove Jansson hadde diktet opp alt dette, at Finland var like magisk og uvirkelig som Narnia. Men Finland – viste det seg – var et sted som eksisterer i virkeligheten. Og Tove Jansson var et virkelig menneske. Opplysningene på baksiden av pocketboken min fortalte bare at hun «bodde på en avsidesliggende øy i Bottenvika». De fortalte ikke noe om hvor gammel hun var, hvor hun kom fra, kjønn eller utseende. Jeg visste ikke engang hvordan navnet hennes skulle uttales. Det virket mistenkelig likt en av hennes figurer. Jeg gikk ut fra at Tove var litt som et nurk eller et knøtt. Tiår senere bladde jeg gjennom en bok med finsk kunst og kom over et fantastisk bilde som het «Gaupeboa». Det var et selvportrett av Tove Jansson. Jeg gispet. Det var som å møte sin skytsengel, ansikt til ansikt. Endelig visste jeg hva Tove var. Et menneske. En kvinne. En kvinne med et anstrøk av villdyr – innhyllet i pels, og med skarpe, årvåkne øyne. Så jeg hadde på en
måte rett – hun så faktisk ut som noen fra Mummidalen, nemlig Lille My.
Mummidalen er forskjellig fra alle de andre magiske stedene jeg en gang har bebodd i fantasien. Å vokse opp innebærer at man omsider og etter hvert må medgi at Eventyrland, Narnia, Hobsyssel eller Jordsjø bare eksisterer i bøker. Men jo mer voksen jeg blir, jo oftere møter jeg figurer og hendelser fra mummiverdenen.
For eksempel... hemuler (regelstyrte), filifjonker (nevrotiske), nurk (sky), bisamrotter (tragiske) og snorker (bedrevitere) – jeg har truffet og arbeidet med alle slag.
Ofte er det slik at barnebøker plasserer folk etter klasse, rase eller arbeid. Men Mummidalen lar oss møte et menasjeri av personlighetstyper, av måter å være på og forholde seg til verden på – et slags kart over det menneskelige sinn. Jeg vokste opp med et ønske om å være en Snusmumrikk. Jeg har endt opp med å være en Mummipappa. Og noen ganger tar jeg meg selv i å være hemulsk.
Fester
Tove Jansson er en av de få forfattere som kan beskrive lykke på en troverdig måte. Mot slutten av Trollmannens Hatt, når Trollmannen kommer for å kreve Kongerubinen tilbake, har Mummifamilien stelt i stand til fest. Bildet av dette – utendørs, papirlykter i trærne, augustmånen på himmelen, småkryp under bordene – det har alltid vært selve innbegrepet av en fest for meg. Trollmannen er blitt så avvæpnet av vennlighet at alle konflikter har funnet sin fredelige løsning – en god fest er en direktelinje til allslags forståelse.
Hjem
Helt siden brødrene Grimm har 'hjem' vært et sted man søker vekk fra for å finne lykken.
Hjemme er det onde stemødre
eller grumme fedre som vil hindre deg i å gifte deg med ditt hjertes utkårede eller følge din egen vei. Tove Jansson snur alt dette på hodet.
Man trenger ikke være et mummitroll for å kalle Mummihuset 'hjemme'.
Mange slags arter, som alle liker forskjellig slags mat og har forskjellige vaner, lever lykkelig under det spisse taket. Trollene selv går i dvale om vinteren, mens Snusmumrikken pakker teltet og retter snuten sørover. Mummitrollene, hjemmekjære som de er, kan trenge et eventyrlystent element. Men Snusmumrikken på sin side trenger noe å komme hjem til, et vindu han kan stå og plystre under. Dette bildet av familien som et toleransens sted – så kraftig og så sant, er nærmest unikt i skjønnlitteraturen. I fortellingene er familien helst noe som må forlates.
En av de flotteste historier som noengang er fortalt, finnes tidlig i Trollmannens hatt, når Mummitrollet kryper opp i hatten og blir forvandlet. Ingen av vennene hans kjenner ham igjen, og han blir fortvilet. Så kommer
Mummimamma, ser inn i de skremte øynene og sier: «Kom i armene mine. Det lille mummibarnet mitt kommer jeg nok alltid til å kjenne igjen, skjønner du.» Den som noen gang har hatt en opprørsk tenåring i huset, eller en smårolling med raserianfall, vet at denne evnen til å kjenne igjen det elskede barnet tvers gjennom uvær og trolldom, er en ting like virkelig som Finland.
Katastrofer
Mummidalen er intet trygt sted. Småtrollene lager sine pannekaker og drikker sin kaffe på overflaten av en ustabil planet. Vulkaner får utbrudd, kometer seiler truende over himmelen og flodbølger oversvømmer dalene. Livet er skjørt. Det er verd å huske at den første mummiboken – Småtrollene og den store oversvømmelsen – er skrevet under den finske vinterkrigen og utgitt umiddelbart etter andre verdenskrigs avslutning. Og krigsstemningen ligger tungt over boksidene. Mummifamilien er splittet, veiene er fulle av tause, hjemløse eksistenser og Hattifnatter. Men fortellingen er full av små gode gjerninger, som når Mummitrollet gir Snorken brillene hans. Det er disse småtingene –
vennligheten, en håndveske full av nødvendigheter, viljen til å glede seg over en flyktig sommer – som gjør at vi klarer oss.
For noen år siden fant en liten arm av en slyngplante veien inn i kjøkkenet mitt gjennom et hull i veggen. Nå kryper den over hele taket. Det er sikkert ikke bra for murpussen. Men det er umulig å klippe den ned – det minner for mye om den gangen Mummimamma slapp noen planterester ned i Trollmannens hatt og
Mummihuset ble forvandlet til en jungel. Slik er det med mummitrollene. De finner sine veier inn i din verden. Hvordan fikk Tove Jansson til denne magien? Ved å være ærlig og raus med sitt hjerte. Da hennes elskede mor døde, skrev hun Sent i november, et av verdenslitteraturens storverk om tap og hjertesorg.
Ingen følelser er for sterke eller private for Mummidalen, og Tove skrev sin egen sjel inn i den. Og fordi vi har så mye felles, dypest sett – jo mer personlig hun skrev, jo mer allmenngyldige ble fortellingene. Derfor er disse bøkene sannere og virkeligere enn det meste av såkalt realistisk litteratur. Derfor er det at jeg – en arbeiderklassegutt fra de store boligkompleksene i Nord-England, følte at hun –en middelklassebohem på en øy i Den botniske viken – skrev akkurat for meg.
Det er de store fortellingenes kraft.
Tove Jansson forvandlet Finland til et magisk og utrolig rike. Og mer lekent, mer levende enn noen jeg kan komme på, minnet hun oss om hvor magisk og utrolig livet selv er.
Forfatterens forord
Som barn inviterte jeg mummitrollene hjem til meg. I motsetning til Ole Brumm og Fem-serien, som andre introduserte meg for, oppdaget jeg mummitrollene selv. Jeg fant dem i boken Kometen kommer , og det er ikke bare Mummipappa, Mummimamma og Mummitrollet som har bodd hos meg siden da. I tillegg har vi snorker og hemuler, mymler og filifjonker, en bisamrotte og ikke minst Snusmumrikken, Lille My, Snorkfrøken og Sniff. Sniff dukker først opp som et navnløst lite vesen i den aller første mummifortellingen, som kom ut for cirka 80 år siden i 1945. Etter det første møtet sparte jeg lomme- og gavepenger så jeg kunne kjøpe mummibøker, og over tid flyttet alle inn hos meg.
Det skulle vise seg at faren min kjente til mummitrollene, så han refererte innimellom til dem når han så at jeg leste (eller gjenleste) en av de eventyrlige historiene. Det jeg stusset over, var at de så ut til å være veldig annerledes enn mine mummitroll. Og hvorfor? Jo, han hadde støtt på dem i Tove Janssons tegneseriestriper i en London-avis. I tillegg til å være veldig morsomme var det imidlertid én ting mummitrollene hadde til felles, og det var at de var godt kjent med både motgang og kjærlighet.
Kjærlighet er ryggraden i mummifortellingene – selve limet som holder dem sammen. For det meste er det snakk om en uuttalt kjærlighet, som vises gjennom gjerninger snarere enn ord, og i sentrum finner vi Mummimamma. Akkurat som innbyggerne i Mummidalen lever også vi i usikre tider, med klimaendringer, kriger og flyktningkriser. Mange fordrives fra hjemmene sine, mens andre ganske enkelt leter etter et bedre liv. Og mange barn opplever å bli skilt fra foreldrene sine. Alt dette er tematikk som har ligget nedfelt i selve DNA-et til mummifortellingene – helt fra starten av.
Enten det dreier seg om flom, vulkanutbrudd, tornadoer, fryktelige stormer, eller en komet som suser mot jorden, blir mange av vesenene i Mummidalen fordrevet fra hjemmene sine. Dette skjer både med de aller minste og navnløse i skogen og med mummifamilien selv. Men mummitrollene er alltid gjestfrie, enten de tar med andre på reisene sine eller åpner dørene hjemme. Familien er en utvidet familie, siden mummihuset er et åpent hus. En trygg havn i stormen.
Tove Janssons verker gir håp og sikkerhet midt i motgangen. Små gester – som å utvide et bord og dekke på til en uventet gjest – viser seg ofte å være de aller største og viktigste.
Figurer: Så å si alle hovedfigurene fra Mummidalen er å finne i denne boken. Du kjenner sikkert noen bedre enn andre, og om du ikke kjenner til dem, er det ingen grunn til engstelse. Det er en komplett oversikt bakerst i boken som hjelper deg å finne ut mer om hver og en. Og, hvis du ser en liten stjerne, som denne * betyr det at jeg har kommet på noe morsomt og nyttig – og sikkert tankevekkende – å si nederst på siden. Ser du? Jeg har tenkt på alt.
Navn: Mange av innbyggerne i Mummidalen har navn etter hvilken art de tilhører. For eksempel «Hemulen» (som er en hemul), «Filifjonka» (som er en filifjonke) og viktigst, selvfølgelig: «Mummifamilien» (som er mummitroll). I slike tilfelle bruker jeg store bokstaver på dem, fordi det er hva de heter. Når jeg skriver om dem som art, for eksempel «mummitroll har store neser», eller «filifjonker er ofte nevrotiske» – får de ikke store bokstaver.
Kilder: De fleste opplysningene i denne boken kommer fra de åtte bøkene i den sentrale mummikanonen. I Småtrollene og den store oversvømmelsen , samt tegneseriene, står det ofte ting som avviker fra hovedkanonen. Alt dette dekkes i egne seksjoner på side 326–363.
Illustrasjoner: For å gjøre denne boken til en øyenslyst, like fristende som en av Mummimammas lunsjkurver, har vi tatt oss friheten å leke med formgivningen. De mest skarpøyde leserne vil kanskje merke seg at hist og her er sitatene og bildene som står til dem fra forskjellige mummihistorier. Men sammen tydeliggjør de poenger vi prøver å få frem. Så vakkert som mulig.
På jakt etter mummitroll ...
Hvordan finne mummitroll
Utseende M
u MM itroll er små, sky, butte skapninger med små ører. Men la oss være ærlige, om du har flaks og får se et, er nesen dets det første du vil bite deg merke i. Jeg sier nesen dets, fordi jeg ikke kan vite om du er heldig nok til å se en hanmummi eller hun-mummi. Om Mummipappa er noe å dømme etter, foretrekker mannlige mummitroll å bruke hatt. Og om Mummimamma er noe å dømme etter, liker kvinnelige mummitroll en praktisk veske. Faktisk hendte det en gang at Mummimamma glemte håndvesken sin, og Mummipappa knapt kjente henne igjen.
Men vi snakket om neser.
Stor eller liten, sjenert eller ikke – om man ser i forhold til resten av kroppen dets – der er det igjen, det – mummitrollenes neser er definitivt av det store slaget. Tenk på en flodhestsnute, men pakket inn i den tette, korthårede fløyelspelsen som dekker hele den runde mummikroppen. De eneste bustede områdene er haletippene, og unntaksvis området mellom ørene.
Mummipels er hvit, hvilket kunne få en til å tenke at det ville være perfekt kamuflasjefarge i de snøtunge vintrene i mummiområdene på kloden. Og det ville faktisk være ideell kamuflasje, om det ikke var for en viktig detalj: Mummitroll foretrekker å sove seg gjennom vinteren (altså, som det heter: De går i dvale.) De fyller magen med granbar, finner en behagelig sovestilling, og forbereder seg på en usedvanlig lang søvn. Unntaket er enkelte SVÆRT sjeldne omstendigheter, som den gangen Mummitrollet faktisk våknet en vinter, og sto opp. (Ja, sto. I likhet med de fleste av Mummidalens innbyggere står mummitroll normalt på to ben.) Når det gjelder mummitrollenes munner, er det ikke godt å si hva de ser ut som. De skal befinne seg et sted under de store, flotte nesene deres.
Hvor mummitroll er å finne
utvil S o M t finner man den mest ettertraktede mummifamilien i Mummidalen. Dalen har fått navn etter innbyggerne, heller enn omvendt.
Vær på utkikk etter et høyt, rundt, blått hus. Det er Mummihuset (bygget av Mummipappa). Og når du har funnet huset, med elven og fjellene på nordsiden, og sjøen i vest – hold øynene åpne for trollene selv.
Dalen de bodde i var meget vakker. Den var full av lykkelige småkryp og store grønne trær. Tvers over engen rant elven, den tok en sving rundt det blå mummihuset og forsvant til andre steder med andre småkryp som funderte på hvor den kom fra.
Kometen kommer, s. 5
Mummimamma, Mummipappa og Mummitrollet. Man skulle tro de ikke var særlig vanskelige å oppdage. Men vennlige og omgjengelige skapninger som de er, er de praktisk talt alltid omgitt av en god del gjester. Folk som Sniff, Snusmumrikken, Mymlen eller Lille My, i tillegg til de mer tilfeldig besøkende filifjonker og hemuler – så du må alltid være forberedt på å måtte lete etter mummitrollene i en større forsamling.
Mummitrollets mamma og pappa tok imot alle vennene deres med samme ro, de bare flyttet inn nye senger og laget spisebordet større.
Trollmannens hatt, s. 12
Finner du dem ikke i nærheten av det særegne huset, prøv stranda og brygga. Mummitroll elsker å holde på med båter, som regel av den klinkbyggede sorten (det betyr at bordgangene overlapper hverandre). Mummipappa har mange eventyr bak seg på sjøen, og alle de tre i vår mummifamilie, og vennene deres også, har minner fulle av sjøsprøyt fra de sju hav.
Mistenker du at de leker gjemsel med deg, så se i det åttekantede badehuset, i skapet med badekåpene og gummi-hemulen som aldri lar seg blåse ordentlig opp. Men vær på utkikk etter de åtte usynlige spissmusene som bor der om vinteren. (Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.)
Når kan man finne mummitroll
den be S te tiden av året å finne mummitroll, er om våren og sommeren. Da kan man se dem holde på med sitt i hagen, på stranda eller i skogen. Alle mummitroll elsker sol og varme, og de lengter alltid til den første vårdagen.
Jeg er våken! ropte Snorkfrøken full av forventning. Mummitrollet gned snuten sin vennlig mot hennes og sa:
God vår!
Trollvinter, s. 134