Urolig hjerte
Andre bok om Lea og Alexa
Lea: 11 år (fortsatt ikke 12!). Skulle aldri bli forelska, men har vært sammen med Oskar i TO MÅNEDER nå.
Alexa: 12 år. Bestevenninnen min (fortsatt, for alltid). Var forelska i Noah, men er det ikke lenger. Eller?
Oskar: Kjæresten min. Men det er SYKT FLAUT, og han er mest opptatt av kameratene sine.
Ebba: 12 år og klassens dramaqueen. Virker mye eldre enn hun er. Holder noe SKJULT.
Sara: Bestevenninne med Ebba (akkurat nå i hvert fall).
Viktor: Vet ikke helt hvor gammel han er … Jobber på leirskolen. Den kjekkeste gutten Ebba har møtt!
i bussen. Det blir kø utenfor, men fortsatt ser jeg ikke Oskar noe sted.
«Seriøst, Lea, jeg gleder meg sånn», smiler Alexa og klemmer hånda mi fort.
«Jeg også», hvisker jeg, selv om jeg fortsatt er litt kvalm.
Egentlig er det rart at Alexa gleder seg. For noen dager siden hadde hun ikke lyst til å dra i det hele tatt. Hun trodde hun kom til å savne Noah altfor mye. Men noe har skjedd. Hun er visst lei av Noah nå. Og jeg skjønner INGENTING av det.
Hun var jo SÅ FORELSKA.
Kan man bli lei av noen så plutselig?
Er det i det hele tatt NORMALT?
Jeg bare spør. Enda jeg godt vet hvordan det er å ombestemme seg. Hvordan det føles å skifte mening. Det var det som skjedde med meg. Jeg skulle ALDRI bli forelska, men plutselig var jeg det likevel.
Og der kommer han endelig gående.
Gutten jeg er forelska i.
Oskar, altså.
Vi har vært sammen i to måneder, men vi har ikke kyssa ennå. Ikke NESTEN engang. Alexa tror det kommer til å skje på leirskolen, og jeg håper hun har rett. Det der med kyssingen begynner faktisk å bli et PROBLEM. Hvorfor har vi ikke gjort det, liksom?
Oskar har på seg treningsbukser og svart T-skjorte. Han gir bagen sin til bussjåføren og kommer om bord i bussen, leter med blikket nedover setene og SMILER da han får øye på meg.
«Hei, Lea», sier han og setter seg ved vinduet på setet foran mitt. Han lener hodet litt mot ruta og kikker seg over skulderen. Smiler til meg i åpningen mellom setet og vinduet, strekker fingrene litt bakover og får tak i hånda mi. Det kiler i hele armen da. Sitrer i huden, helt inn i MAGEN.
Vi sitter sånn helt til Thomas kommer inn i bussen. Da klemmer Oskar hånda mi fort og slipper taket. Som om han er flau eller noe.
Og det er selvfølgelig helt greit (jeg er flau selv, for å si det sånn). Men samtidig føles det feil. Det er som om Thomas er viktigere enn meg, på en måte.
Som om han er på førsteplass og jeg bare på andre.
Hodene til de andre i klassen stikker opp over seteryggene foran oss. Alle bare venter nå, og stemningen i bussen er urolig, spent og BOBLENDE. Vi skulle ha dratt halv ti, men fem over halv er det fortsatt to som mangler.
Henrik, læreren vår, sukker og ser på klokka.
«Det er typisk Ebba!» roper Ravn, for det er Ebba og Sara som mangler. Og det er sant: Det ER typisk Ebba å komme for sent. Når det ringer inn, blir hun ofte hengende igjen i skolegården.
«Endelig», sier Henriks mørke stemme i mikrofonen. «Nå skal dere få vite hvem som skal bo med hvem.»
Han trekker ut et ark fra sekken ved siden av seg.
Alle har fått ønske seg én hver å komme på rom med, og Alexa og jeg har valgt hverandre. SELVFØLGELIG.
«Dere skal bo fire og fire sammen», sier Henrik nå, og begynner å lese fra arket, og da blir jeg faktisk REDD. Tenk om Alexa og jeg ikke kommer på rom sammen likevel?!
«Oskar, Ravn, Thomas, Jamal», begynner Henrik.
«Selda, Elli, Veronika, Ingrid.»
«Kristoffer, Odin, Adam, Leonardo.»
«Ebba, Alexa, Lea, Sara.»
Alexa og jeg ser på hverandre. Begge skjønner
hva den andre tenker: Vi er glade for å komme på rom sammen, men HVORFOR måtte vi komme med EBBA?
Ebba = drama, for å si det sånn. Det er bare sånn det ER.
«Det blir i hvert fall ikke kjedelig», hvisker
Alexa og smiler til Ebba og Sara, som har reist seg fra plassen sin for å sette seg bakerst sammen med oss.
«Hei roomies», smiler Ebba og dumper ned på setet ved siden av meg.
Bussen fortsetter å humpe bortover. Etter hvert blir skogen annerledes. Mer og mer lys glitrer mellom trærne, og presis klokka to svinger bussen inn på en stor parkeringsplass. Vi skal være her sammen med en annen skole, men de har nok ikke kommet ennå, for alt virker tomt og stille.
Sjåføren kjører sakte bortover, og stopper sånn at bussdøra kommer rett foran en port.
Vi hopper ut og stiller oss i kø for å få bagasjen. Da alle har fått sin bag eller sekk, snur vi oss mot porten.
Hyttene er røde og ligger spredt utover en stor gressplen. En bred sti deler plenen i to, og helt innerst, i enden av stien, ligger det et hvitt hus.
Jeg kjenner en varme, og merker at Oskar plutselig står helt inntil meg. Han hekter pekefingeren fast i min, og det føles som om alt forsvinner fra hodet og samler seg i hjertet og magen.
Det er så mye man ikke vet før man opplever det. Å bli SAMMEN, for eksempel. Det er helt annerledes enn jeg trodde. Oskar og jeg er liksom ikke venner lenger. Vi er noe ANNET.
Før hadde vi alltid masse å snakke om, men når vi er alene nå, blir jeg ofte helt STUM. Jeg finner ikke på NOE å si. Ikke Oskar heller.
Bare to ganger har det oppstått et sånt spesielt øyeblikk da jeg trodde vi skulle kysse. Og begge gangene ble vi avbrutt av kameratene hans.
Jeg tror ikke Thomas og de gjorde det med vilje akkurat. De tenkte bare ikke så langt. Som om de ikke skjønner at Oskar og jeg har lyst til å være litt alene.
Jeg vet ikke om Oskar ble like skuffa som meg heller. Det virket faktisk IKKE sånn. Han løp bare av gårde med kameratene sine og lot meg stå der alene. Jeg begynte å lure litt da. På om han fortsatt liker meg.
Men så er det andre øyeblikk.
Som nå.
Plutselig tar han hånda mi og klemmer selv om alle kan se det. Da banker hjertet mitt som om det skal dunke seg ut av kroppen.
Jeg klemmer fort tilbake og smiler uten å se på ham. Kjenner hvordan varmen strømmer opp i ansiktet (jeg har et RØDMEPROBLEM, for å si det sånn).
Vi går gjennom porten og stopper i en klynge på den andre siden. En dame kommer gående mot oss nedover stien. Hun har turklær og joggesko.
Blondt hår som flommer i bølger nedover ryggen.
«Velkommen til oss», smiler hun. «Jeg heter Ingvild og er rektor her.» Hun håndhilser på lærerne, og Henrik rødmer når det blir hans tur.
Ingvild har fine, grønne øyne. Hun ser ut som en influenser. Eller modell. Eller SKUESPILLER.
Nå slår hun hendene sammen og ser utover
klassen min. Førtifire elever i flokk på stien. Noen med sekk på ryggen. Andre med bagen på bakken foran seg.
«Hvor er den andre skolen?» roper Ravn bak meg. Han spør alltid rett ut om alt han lurer på.
«Halve klassen fikk omgangssyke, så de måtte dessverre avlyse», sier Ingvild og ser trist ut.
«SERIØST?» stønner Ebba ved siden av meg. «Da blir det jo DRITKJIPT.»
«Ebba!» sier Henrik strengt.
«Det er viktig at alle gjør en innsats for at vi skal få noen fine dager her på leirskolen», sier Ingvild og ser alvorlig på Ebba. «Og vi aksepterer ikke ufin språkbruk.»
«Det er jo veldig fint her», sier Oskar fort, som om han vil veie opp for at Ebba er så sur. Sånn er Oskar. Han bryr seg faktisk om hva andre FØLER.
«Så hyggelig at du synes det», sier Ingvild og lager en svingende bevegelse med den ene armen.
«Som dere ser, har vi tjuefire hytter. Siden Viken skole ikke kommer, har vi bare gjort i stand hyttene nærmest stien. Hver hytte har fire sengeplasser. Dere skal snart få pakke ut, men først skal jeg vise dere litt rundt. Dere kan legge fra dere bagasjen her.»
Hun peker på gresset foran seg, og alle gjør som hun sier. Det blir en haug av sekker og bager.