KRIM - Gratis Magasin

Page 1



INNHOLD 19 6 HJORTH & ROSENFELDT Å skrive i tospann

26

30

En mors mareritt

JO NESBØ

Festivalforfatter

Dødens hylle

SHERLOCK HOLMES

58

8

MIKAELA BLEY

66

TORKIL DAMHAUG

HANS OLAV LAHLUM

86

En ny årstid

PETER SWANSON

Raffinert ondskap

54

CLARE MACKINTOSH

36

Min favoritt TV-serie

16 84

SJÖWALL & WAHLÖÖ JØRN LIER HORST True Crime

32 41

TOM EGELAND Okkulte mysterier

Programmet for

Krimfestivalen

47

ROBERT WILSON

Krimstjernen

HENNING MANKELL

76

Den kriminelle bokvåren KRIMMAGASINET 2016 3


BIDRAGSYTERE:

ansvarlig utgiver: Cappelen Damm AS redaktør: Knut Gørvell design: Miriam Edmunds og

Ingrid Skjæraasen omslagsfoto: Agnete Brun

FOTO: AFTENPOSTEN

FOTO: PRIVAT

FOTO: AFTENPOSTEN

trykk: Ålgård Offset

HANS H. SKEI er professor i allmenn litteratur vitenskap ved Universitetet i Oslo og tidligere president i Rivertonklubben. Han har skrevet en rekke artikler om kriminallitteratur, mange av dem samlet i boken Blodig alvor.

SIREN MARØY MYKLEBUST arbeider som redaktør for oversatt krim og spenning hos Gyldendal. Krim har alltid vært favorittgenren. Hun blir (nesten) aldri lei. De beste krimfortellingene er de som klarer å overraske og underholde leseren.

mer om krimfestivalen og oppdatert program på: www.krimfestivalen.no

JØRN LIER HORST har bakgrunn som etterforskingsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste krimforfattere for voksne og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Rivertonprisen og Glassnøkkelen for sine romaner.

mer spennende stoff på norges største forlagsblogg: www.forlagsliv.no følg oss på facebook! www.facebook.com/cappelendamm www.facebook.com/krimboker www.facebook.com/krimfestivalen

ARRANGERES AV:

FOTO: MORTEN KROGVOLD

FOTO: KJERSTI IVERSEN

FOTO: FREDRIK ARFF

HANS OLAV LAHLUM debuterte i 2007 med den kritikerroste biografien om Oscar Torp. Lahlum er historiker med norsk politisk historie som spesialområde. I 2010 utgav han sin første kriminalroman, Menneskefluene, og siden har han gitt ut seks krimromaner om politietterforskeren K2 og hans lynende intelligente hemmelige rådgiver Patricia.

I SAMARBEID MED:

IDA CLEVE jobbet i Forlaget Press og Aschehoug forlag, før hun i 2009 ble ansatt som redaktør i Underholdningsredaksjonen i Cappelen Damm. Nå utgir hun oversatt krim i alle kanaler. Krimbøker favner bredt, og fordi sjangeren inneholder mange ulike litterære uttrykksformer, syns hun det er spennende å få arbeide med.

NILS NORDBERG er kjent som Norges fremst spesialist på kriminallitteratur. Han arbeidet i mange år som dramaturg, produsent og regissør i Radioteatret på NRK. Her satte han opp over 100 hørespillproduksjoner, et flertall innen krim- og spenningsgenren. Nordberg har vært president i Rivertonklubben og oversatt en rekke bøker.

VIDAR STRØM FALLRØ – markedsansvarlig Aschehoug forlag SARAH NATASHA MELBYE – informasjonssjef Juritzen forlag MARIA MYRVOLL – markedssjef Cappelen Damm RAYMOND VIK – informasjonssjef Kagge Forlag BERNT ROALD NILSEN – frilansjournalist

4

KRIMMAGASINET 2016

MEDIEPARTNER:


En kriminelt god festival

FESTIVALLIV

Bilder fra Krimfestivalen 2015 1

I

år arrangeres Krimfestivalen for femte gang. Cappelen Damm og Krimklubben tok i 2012 initiativet til Krimfestivalen fordi vi ønsket å utforske det særegne ved nordisk krim og løfte fram nordisk krim internasjonalt. Først og fremst skulle norske krimlesere få møte mange av Nordens, ja kanskje verdens, ledende krimforfattere. I 2014 trakk avisen The Guardian fram Krimfestivalen som en av verdens beste. Det har ansporet oss til å gjøre festivalen stadig rikere og bredere.

2

«Den nordiske krimformelen»

Det er unektelig et paradoks at vi som lever i et av verdens rikeste og tryggeste land, elsker å lese om vold og død. Og kanskje er det nettopp tryggheten vår som gjør at noen grunnleggende drifter trenger å pirres på annet vis enn det vi opplever i hverdagen. Ved å bli konfrontert med frykt og redsel når vi leser, kan man kanskje føle en renselse, altså oppleve det de gamle grekerne kalte «katarsis-effekten». Det er uansett oppsiktsvekkende at nordisk krim har fått en så sentral plass i den internasjonale bokverdenen. Det er noe med «den nordiske krimformelen» som har en global appell. Krimfestivalen vil fortsette å utforske hva dette er, men jeg tror at formelen blant annet består av samfunnsskildring, politikk, trauste nordiske mennesker og spennende plot?

3

4

Årets festivalforfatter

Er det noen som har sørget for at norsk og nordisk krim har fått en sentral plass internasjonalt, så er det årets festivalforfatter Jo Nesbø. Jeg er enig med Anne Holt som i dette magasinet uttaler følgende: «Jo Nesbø har oppnådd det umulige: å bli blant verdens største kunstner i klodens desidert mest populære litterære sjanger.» Vi er svært glade for at han og mange andre norske krimforfattere kommer til Krimfestivalen, og at du kan oppleve dem i mange forskjellige sammenhenger. 5

Dette magasinet er fylt med stoff om Krimfestivalens forfattere og om vårens krimbøker. Vi håper at det vil friste flere til å lese krimromaner, og ikke minst at du får lyst til å komme på Krimfestivalen.

Knut Gørvell, festivalsjef FOTO: FREDRIK ARFF

1: Krimforfattere på åpningsseremonien. 2: Eirik Jensen og Sarah Natasha Melbye. 3: «Dødstrømpene». 4: Krimteatersport. 5: Johannes Joner og Anders Hatlo som «Søstrene Bewster».

KRIMMAGASINET 2016 5


INTERVJU

CLARE MACKINTOSH

En mors mareritt Hva skjer med oss når vi mister en av våre nærmeste? Clare Mackintosh har selv fått erfare hvordan sorg påvirker livet. Nå er det blitt til en besettende thriller.

B

ritiske Clare Mackintosh er et nytt litterært talent innenfor det som gjerne kalles Domestic Noir. Gjennombruddsromanen Jeg lar deg gå er en gripende, opprørende og spennende pageturner, med et vendepunkt som overgår både Flink pike og Piken på toget. Den kritikerroste romanen klatret raskt på bestselgerlistene i England, der romanen har solgt over 400 000 eksemplarer. Ved siden av å skrive romaner er Clare Mackintosh en samfunnsengasjert frilansjournalist og blogger og grunnlegger av en litteraturfestival i hjembyen Cotswolds.

Du jobbet som politibetjent i tolv år før du sa opp jobben for å begynne å skrive. Hva fikk deg til å ta det valget?

Jeg likte den variasjonen politiarbeidet ga, og jeg har alltid vært veldig hardtarbeidende og ambisiøs. Det var da jeg fikk familie jeg begynte å prioritere annerledes. Jeg fikk tvillinger, men mistet en av guttene like etter fødselen. Året etter var jeg så heldig å få enda et tvillingpar, og jeg ville ikke gå glipp av oppveksten deres. Da måtte jeg endre karriere. Bortsett fra å jobbe i politiet var det å skrive det eneste jeg kunne, så jeg begynte å ta oppdrag som frilansjournalist og tekstforfatter. Jeg har alltid ønsket å skrive, men ikke hatt selvtillit nok til å få noe publisert før. Er det sant at Jeg lar deg gå er inspirert av en virkelig hendelse, en påkjørsel der bilføreren stakk av? Jeg hadde akkurat begynt i politiet da en ni år gammel gutt ble påkjørt og drept av en bilfører som bare kjørte videre. Det var i Oxford i år 2000. Tragedien sendte sjokkbølger gjen6

KRIMMAGASINET 2016

nom hele byen. Jeg jobbet ikke direkte med saken, men ble likevel svært berørt av den. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne kjøre vekk etter en slik forferdelig handling. Eller hvordan moren til gutten kunne klare å leve videre. Da jeg mange år senere selv mistet sønnen min – under helt andre omstendigheter – begynte jeg å forstå hvor sterkt sorg virker inn på livet ditt. Det var da jeg skjønte omfanget av det at en historie begynte å ta form. Claire Mackintosh Jeg lar deg gå 978-82-02-49729-3 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Ulrik Farestad

Det verst tenkelige en mor kan oppleve. Hun slipper hånden til den fem år gamle sønnen sin – som vil løpe til huset deres på den andre siden av gaten – da han brått og brutalt blir truffet av en bil. Jenna Gray bestemmer seg for å forlate alt. Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Port Ellis i Wales. Men hun hjemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.

Jeg har alltid ønsket å skrive, men ikke hatt selvtillit nok til å få noe publisert før.

Tror du at din tidligere bakgrunn som politibetjent påvirker hvordan du skriver om kriminalitet? Det moralske aspektet, for eksempel?

Alle har sitt eget indre moralske kompass, uavhengig av hva man jobber med. Men erfaringen fra politiet gjør meg i stand til å se tingene på begge sider av sperrebåndet, både som sivilperson og som politibetjent. Jeg kan leve meg inn i et vidt spekter av situasjoner. Hovedperson og fortellerstemme Jenna Gray gjennomgår et personlig traume. Mye av spenningen bygges rundt det Jenna røper for leseren litt etter litt. Hvorfor valgte du en slik fortellerteknikk?

Det er alltid en vanskelig balansegang å holde på spenningen uten å røpe for mye. Jeg er


selv en leser som lett kjeder meg, så for meg var det viktig å forme Jennas historie på en måte som gjorde at leseren ikke ville klare å løsrive seg fra hennes univers. Tempoet endres dramatisk midtveis i boken, noe som også har stor betydning for leseopplevelsen. Hvordan bygde du opp historien din? Visste du hvordan den skulle slutte da du begynte å skrive?

Jeg hadde i utgangspunktet et svært detaljert plott. Likevel endret jeg slutten flere ganger. Det eneste i boken som ikke ble endret underveis, var prologen og tvisten som dannet utgangspunkt for hele historien. Politibetjenten Ray har også en viktig fortellerstemme. Hvordan ble han skapt? Er han lik deg selv på noe vis?

Jeg bruker nok litt av meg selv både i karakteren Ray, men også i kollegaen hans Kate, og i konen Mags og Jenna Gray. En av grunnene til at jeg forlot politiet var at jobben var så altoppslukende. Familien min måtte tåle at jeg jobbet høyst ulike skift og at jeg ofte var trett og i dårlig humør. Det var i seg selv urettferdig mot dem.

Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne kjøre vekk etter en slik forferdelig handling.

Jenna Gray flykter til Port Ellis i Wales. Betyr stedet noe spesielt for deg?

Hytta Jenna bosetter seg i, ligger på toppen av en klippe like ved en landsby som inneholder en campingplass, en pub og en liten butikk. Stedet er oppdiktet, men ligger i nærheten av en nydelig strand som heter Three Cliffs Bay. Jeg fant stranden på nettet da jeg lette etter et perfekt sted for henne å flykte til. Du er grunnlegger av en litteraturfestival, Chipping Norton Literary. Hvorfor startet du den, og hva slags festival er det?

Da jeg sluttet i politiet, var jeg redd jeg skulle synes det ble kjedelig å være hjemme. Jeg star tet opp litteratur festivalen delvis for å fylle et tomrom, men også fordi jeg synes det var utrolig at ikke noen allerede hadde gjort det. I hjembyen min Cotswolds har vi en fantastisk og uavhengig bokhandel, et flott bibliotek og gode loka ler. Det er dessuten blitt skrevet hundrevis av bøker enten i eller om byen. Litteratur festivalen har nå eksistert i fem år, og selv om jeg ikke lenger er involvert, er jeg svært stolt av den. Jeg lar deg gå blir ofte sammenlignet med Piken på toget av Paula Hawkins og Flink pike av Gillian Flynn. Ser du likheter mellom disse bøkene og din egen?

Det er skrevet mange psykologiske thrillere av kvinner de siste årene, og det er smigrende å bli sammenlignet med de mest suksessfulle! Jeg synes kanskje boken min er mer lik

Clare Mackintosh

Flink pike enn Piken på toget, men jeg vil helst ikke sammenligne for mye. Alle bøker er forskjellige, og alle leserne vil dessuten ha ulike oppfatninger om det. l Tekst: Ida Cleve • Foto: Smart Photography Ltd.

Hvilken krimbok mener du at alle bør lese?

The Life I Left Behind av Colette McBeth. Historien blir fortalt gjennom to kvinner som har det til felles at de begge er blitt angrepet av samme mann. Den ene kvinnen overlever og kan ikke huske noe fra overfallet. Den andre blir drept. Boken er briljant skrevet, og plottet er sterkt og stramt. Jeg klarte ikke å legge den fra meg.

CLARE MACKINTOSH jobbet tolv år i politiet, før hun 2011 bestemte seg for å skrive på heltid. Gjennombruddsromanen Jeg lar deg gå klatret med rekordfart på listene i England, der den ble nominert til beste romandebut i 2015 av Huffington Post. Hun bor i Cotswolds med mann og tre barn. KRIMMAGASINET 2016 7


TORKIL DAMHAUG

årstid EN NY

– Fiks ferdig plot før jeg begynner, er som å skrive med korsett. Er redd det ville ta strupetak på karakterene mine. Det blir ingen nye årstider av sånt.

8

KRIMMAGASINET 2016


INTERVJU

J

eg vil nok kalle det en psykologisk samtidsroman … Han tygger på ordene når han sier det. Vet at det er noe mer der. Noe mellom ordene, som må tolkes. Som det ofte må når en psykiater tar ordet. Gud bedre, mannen er mer enn en forfatter. Har vært lege og ungdomspsykiater. Bohem og bryggeriarbeider. Jeg lar være å følge opp, lar tiden gå. Venter på underteksten. Så forklarer Torkil Damhaug den ultimate ambisjonen: å skrive en roman som inkluderer tre ulike sjangre: – Jeg forsøker å kombinere den psykologiske romanen om mennesker og relasjoner i vår samtid med den psykologiske thrilleren, der noen gjør noe galt og ender i svært kritiske situasjoner. Så legger jeg til krimelementet, der forbrytelser avdekkes og oppklares, sier han. Det ryktes at han har lagt akkurat dette litterære kinderegget i sin nye roman. Det tok sin tid. Det måtte en ekstra årstid til. En femte årstid. En original tittel?

– Tittelen ga seg selv. Etter å ha skrevet en kvartett med bøker, der handlingen er lagt til samme område på fire ulike årstider, ville jeg videre. Gå inn i et nytt univers, der trådene sentrerer rundt den gamle bondebygda Hammerdal. Et lite stykke Norge, der det en gang ble bygd en fabrikk, som går med i jappetidas dragsug på 80-tallet og blir liggende som et spøkelsesmonument midt i bygda. Det har skjedd noe grusomt på fabrikken før, i samme øyeblikk som Argentina slo Nederland i finalen i fotball-VM i 1978. Nå skjer det igjen. Kan det være en sammenheng? Hvordan ble romanen til?

– Jeg begynte på kjernehistorien for 30 måneder siden. Plotet blir til når jeg skriver, først må karakterene på plass. Jeg skrev meg inn i fire sårbare ungdommer, en av dem litt eldre enn resten, og flink til å lede og manipulere. To jenter og to gutter i en alder der stahet og gjennomføringskraft kan føre til fatale avgjørelser. Sier Torkil Damhaug før han tvinger meg ut på de kriminelle, eksistensielle dyp.

Torkil Damhaug En femte årstid 978-82-02-51230-9 CAPPELEN DAMM Kr 379,-

Ann, Victor, Helene, Nicolai. Fire ungdommer som henger sammen. De prøver ut ting, og alt er ikke like smart. En av de tingene de ikke burde gjort, var å stenge en klassekamerat inne i kjelleren på den nedlagte fabrikken nede ved elva, der det en gang skjedde en grusom ulykke. Kort tid senere er to av de fire ungdommene funnet døde, og den tredje er forsvunnet.

en kriminelt belastet person. En femte årstid er full av dilemmaer, ikke bare dagligdagse valg uten konsekvenser. Både ungdommene og Bjørn Lindbekk, politimann og far til en av dem, blir stilt overfor umulige dilemmaer, der resultatet uansett innebærer en konflikt. Den eneste som ikke sliter med dilemmaer, er ondskapens representant. Frank Nitter, livsfarlig og lyrisk, gjør som han vil og kaller seg Årstidenes Herre. Blottet for angst eller frykt, skyld eller sjalusi, you name it. – Det er på tide å henge opp noen handlingsknagger. Det går galt med de fire ungdommene i fortellingen, og når Ann, en av dem, forsvinner, starter pappa Bjørn sin egen, private etterforskning. Han blir helten, som gjør feil på feil i etterforskningen. Vi suges inn i den umulige situasjonen, farskapet, den desperate fortvilelsen, handlingstrangen, følelsen av skyld etter en opprivende skilsmisse for mange år siden. Bjørns skjebne blir en drivkraft i romanen, og sørger for en minimal distanse til leseren. Alt skrevet i 3. person. Bortsett fra kapitlene om Ann. Du levde deg inn i Ann?

– Jeg ville komme Ann inn på livet, og har byttet tid og fortellerposisjon når vi blir kjent med henne. Ved å lese i førsteperson nåtid kommer vi tett på Ann, hennes sårbarhet og vilje til å overleve. Dynamikk og rytme i språket forandres, og jeg har kalt kapitlene «Jeg er Ann». Å tre inn i sinn og tanker til en 15-årig jente i livsfare var en utfordring, både når det gjelder språk og atferd, men i ettertid ser jeg at det har gjort meg godt som forfatter. Det var for ti år siden Torkil Damhaug kastet loss og satset på å leve av å skrive. Før det var det 15 år i helsevesenet, psykiatri i Lofoten, pleier på Blakstad, bryggeriarbeider på Hansa og lege på Ahus. For ikke å snakke om bohemliv på kafeer i Paris, med et alltid tilstedeværende manus på slep. Voksenlivet startet med studier i litteraturvitenskap og filosofi i Bergen, før han tok medisin og sosialantropologi, og fordypet seg i psykiatri. En svært skrivende medisiner, altså. Så skrivende at det har blitt åtte romaner utgitt på tolv språk.

Hva er drivkraften din?

– Jeg er opptatt av hvordan enkeltmennesket håndterer sine egne reaksjoner og relasjoner, enten det handler om en ungdom, en far eller

Finnes Damhaugs metode?

– For meg er det ikke snakk om én metode. Hvert romanprosjekt har sin metode. Jeg gir KRIMMAGASINET 2016 9


10

KRIMMAGASINET 2016


Å være sammen med karakterene er berikende og krevende. Jeg trekkes følelsesmessig inn i skjebnen deres, og blir berørt. Jeg velger å ta det som et godt tegn. Skal leserne mine bli berørt, bør jeg selv ha kjent noe av det samme underveis i skrivingen.

KRIMMAGASINET 2016 11


meg uansett frihet til å utvikle karakterene først, bli kjent med dem, få dem under huden. Jeg har aldri et ferdig plot når jeg begynner, for meg vil det være å kneble karakterene og skrive med korsett. Da jeg skrev En femte årstid, brukte jeg mye tid på ungdommene, og drøyde uvanlig lenge før jeg valgte retning på handlingen. Livet er ofte tilfeldig. Allerede på side én kunne et stolpetreff ledet meg en annen vei. For hva ville skjedd på fabrikken den kvelden i 1978 hvis Rob Rensenbrinks lobb hadde gått stang inn, og ikke stang ut? Du liker fiktive relasjoner?

– Å være sammen med karakterene er berikende og krevende. Jeg trekkes følelsesmessig inn i skjebnen deres, og blir berørt. Jeg velger å ta det som et godt tegn. Skal leserne mine bli berørt, bør jeg selv ha kjent noe av det samme underveis i skrivingen. Man blir glad i sine karakterer, uansett hvor onde de er. I En femte årstid har jeg også prøvd å se ondskap fra ulike synsvinkler, blant annet ved å følge den nokså hensynsløse Frank Nitter svært tett. Med min bakgrunn er det enkelt å forstå at han ikke bare representerer en ond kraft, men også et levende menneske med sin spesielle livshistorie. Det er grunner til at Nitter er blitt den han er. Og hvem er Mister Damhaug?

– Du får spørre andre, jeg har min egen oppfatning, og sannheten ligger vel et sted midt imellom. Jeg har nok i overkant lett for å engasjere meg sterkt, det kan være både en god og en svak side. Jeg vet at jeg er kompromissløs på enkelte ting, men å ha overlevd mer enn 15 år i helsevesenet tyder vel på at jeg kan samarbeide når det kreves. Når det gjelder skrivingen min, er alltid målet å skrive en bedre roman enn den forrige. Uten ambisjoner stagnerer jeg. Å utforske vårt indre univers, både som forfatter og medmenneske, blir jeg aldri ferdig med. Når han er i siste fase på eget manus, er det kun gleden ved å nå målstreken som gjelder. Akkurat nå ligger de i lesekø, Jonathan Franzen, Michel Houellebecq, Cormac McCarthy. For ikke å snakke om et par norske, Roy Jacobsen,

Kristine Næss og Merethe Lindstrøm. Å lese er god trening for å skrive, både fordi man ser hvordan ting kan gjøres og kanskje også ikke bør gjøres. Når Torkil Damhaug leser, er han på leit etter nye grep, nye ideer, nye tanker, ja, kanskje til og med nye årstider?

Å lese er god trening for å skrive, både fordi man ser hvordan ting kan gjøres og kanskje også ikke bør gjøres. Hva slags krim leser du?

– Når jeg leser krim, liker jeg forfattere som tillater seg å eksperimentere med sjangeren. Nye måter å fortelle på er spennende, jeg har sett flere slike forsøk i det siste. Flink pike av Gillian Flynn er bare ett eksempel, Til Jacobs forsvar av Bill Landay et annet. Begge utfordrer krimsjangeren, for meg er det viktigere enn å sette en merkelapp som domestic noir på romanene. Engelske Renée Knights Avslørt, som kom i 2015, er også et eksempel på en roman som på smart vis tøyer grensene for god, underholdende krim. Det er sen sommerkveld i paddeflate Skåne. Dagens skriveøkt er unnagjort, han glir langs havet på rollerblades, sola brenner i horisonten. Kanskje kommer Lyra halsende etter med tunga i svart asfalt, en flatcoated retriever som er med når naturen inntas på bena, sykkel og ski. Sommerstedet utenfor Ystad er bopel om sommeren sammen med Helen, Torkils ektefelle og stødige testleser. De har to jenter på 14 og 16, han har to gutter på 26 og 27 fra tidlige meritter. Havet glitrer, Torkil tar et par seige tak og glir mot horisonten. Det er kanskje det livet handler om, enten han skriver eller lever. Å komme videre. Til et annet, uoppdaget sted. l Tekst: Bernt Roald Nilsen • Forfatterfoto: Agnete Brun

TORKIL DAMHAUG (f. 1958) debuterte med Flykt, måne i 1996 og har senere gitt ut en rekke romaner. Damhaug studerte medisin i Oslo og har jobbet som lege i Lofoten. Han har senere spesialisert seg innenfor psykiatri, og jobbet ved flere psykiatriske institusjoner. I 2011 vant han Riverton-prisen for Ildmannen. 12

KRIMMAGASINET 2016


TORKIL DAMHAUG

FÅ GAVEKORT KR 1500,Bli medlem og sett sammen din egen velkomstpakke

GRATIS !

*Porto 149 tilkommer

*

Velg blant mer enn 500 bøker og produkter

De beste krimbøkene!

– Fiks ferdig plot før jeg begynner, er som å skrive med korsett. Er redd det ville ta strupetak på karakterene mine. Det blir ingen nye årstider av sånt.

Gå inn på Krimklubben.no og velg det velkomsttilbudet som passer deg best!


INTERVJU

JØRGEN BREKKE

Singsaker er tilbake Jørgen Brekke er tilbake med en ny bok om Odd Singsaker, og angrer bare på én ting i sin tid som forfatter: at han ikke begynte før.

H

vordan er det å skrive om Odd Singsaker igjen?

Karakterene her har blitt en viktig del av meg, tungsindige Felicia Stone, den eksentriske og grenseløse Siri Holm og Odd selv, som fremfor alt prøver å beholde fatningen, men som likevel lar seg trekke inn i en ny sak. Gode litterære karakterer har en egen intensitet i seg, som gjør deg til en bedre forfatter, muligens også til et bedre menneske, de lar deg komme fram til og formulere tanker du ellers ikke ville hatt uttrykk for.

Du har blitt kalt «Norges blodigste forfatter», er du det?

Ha ha ha. Jeg skal ikke nekte for at bøkene mine inneholder makabre innslag. Og jeg har ikke noe imot en sånn betegnelse. Men jeg er lite opptatt av den typen effekter når jeg skriver, og du skal ikke lese lenge i Paradisplaneten før du innser at den handler om helt andre ting enn blodige drap. Selv ser jeg på krimsjangeren som en del av den folkelige, burleske tradisjonen innenfor litteraturen, som går tilbake til romerske satirer og gamle eventyr. Det makabre og rystende er en del av dette, men de voldelige innslagene fungerer symbolsk eller metaforisk. Egentlig syntes jeg litteraturen var mye mer makaber før, enn den er i vår politisk korrekte tid. Så da kan jeg vel

kanskje svare at om det virkelig stemmer at jeg er Norges blodigste forfatter, da er norsk krim nokså blodfattig. Den rareste tilbakemeldingen du har fått fra en leser?

Jørgen Brekke Paradisplaneten 978-82-82-05887-2 JURITZEN FORLAG AS Kr 349.–

Under russefeiringen i Trondheim blir en brannmann heist opp for å sette russelua på hodet til Olav Tryggvasonstatuen. Ved Tryggvasons føtter finner de et menneskehode. Hodet tilhører en mann fra Strindheim som er blitt halshugget. I London blir sekretæren i The Royal Society drept på samme måte. Ved liket ligger en beskjed: Du skal miste hjelmen.Hva er sammenhengen mellom disse hendelsene og et brorskap inspirert av den engelske filosofen Francis Bacon som døde i 1626?

Bifiguren Siri Holm er, med et noe annerledes syn på seksualitet og faste forhold enn hva som er gjengs, en karakter som engasjerer. En del kvinner blir oppgitt over henne og tror hun er et uttrykk for forfatterens egne fantasier, en slags promiskuøs drømmekvinne. Til det svarer jeg at jeg er godt gift og at Siri ikke, til tross for at jeg er en ganske åpen fyr, er helt min type og jeg ikke hennes. Jeg er for traust og trofast for henne. Men hun mangler ikke tilbud, både i fiksjonsuniverset og utenfor har hun draget på mannfolka, og jeg har fått henvendelse fra mannlige lesere som kunne tenke seg å komme i kontakt med henne. Til det kan jeg bare svare: Hun bor på Tyholt. Del en hemmelighet med oss!

Det er en kjent sak i bøkene mine at Odd Singsaker sverger til Moleskine notatbøker for å bøte på en skrantete hukommelse. Mindre kjent er at jeg har fylt ut notatboken til Singsaker for flere av romanene, nøyaktig slik jeg tenker meg at den distré førstebetjenten ville gjort det selv under sakens gang. Det er også et godt hjelpemiddel i skrivingen. Jeg har tatt vare på disse notatbøkene i hemmelighet. De er artige å ha som et minne. En gang gir jeg dem kanskje videre til en ivrig leser. Den største tabben du har gjort som forfatter?

At jeg ikke begynte tidligere. Etter fem bøker er det ingenting annet jeg heller kunne tenke meg å gjøre enn å skrive. Ingenting gir mer tilbake enn det å fortelle makabre og burleske historier. l Tekst: Sarah Natasha Melbye

JØRGEN BREKKE (f. 1968) er en norsk forfatter og journalist. Han har mottatt Norlis debutantpris og Maurits Hansen-prisen – Nytt Blod. Brekkes debutroman Nådens omkrets var hovedbok i to bokklubber og ble solgt til 13 land. Paradisplaneten er hans fjerde krimroman om Odd Singsaker. 14

KRIMMAGASINET 2016


OMTALE

HEINE T. BAKKEID

Krimforfatter med stjernekontrakt Heine T. Bakkeids første roman om Thorkild Aske er allerede plukket opp av Jo Nesbøs agenter. Salomonsson Agency tror hans forfatterskap kan bli så stort som bare det.

T

horkild Aske er en tidligere avhørsleder i Spesialenheten for politisaker. Når vi møter ham i boka, har ting gått veldig galt. Han har nettopp sluppet ut av fengsel, er fradømt stillingen sin og befinner seg på et NAV-kontor i Stavanger for å melde seg som arbeidssøker. Fra å være avhørslederen som alltid kunne kontrollere og diktere alle samtaler og interaksjoner, er det nå Aske selv som må sitte på den andre siden av bordet. Han merker raskt hvor mye det egentlig koster, sier Bakkeid om din hovedperson i Jeg skal savne deg i morgen. Det nærmer seg den årstiden da draugen seiler høyt på bølgekammene, og det er dårlig vær i sikte. Aske overtales til å reise til et nedlagt fyr i det nordnorske havgapet, der en ung mann nettopp har forsvunnet. Høststormene herjer nordpå, og landsdelen er på full fart inn i en ny mørketid. Det blir snart klart for Aske at han ikke er alene på den forblåste fyrholmen. Bakkeid er en mester på å skape stemning, og Salomonsson Agency gleder seg til å dele boka med resten av verden. – Thorkild Aske var den første karakteren jeg fant opp da jeg begynte å skrive i 2002. Men tidlig i skrivingen følte jeg at jeg egentlig var for ung til å håndtere en slik karakter. Jeg la manuskriptet bort med et løfte til meg selv om at jeg skulle vente med krimbøkene til jeg fylte førti, i håp om at jeg da ville være gammel nok, vis nok, og fått følt litt på livssmerten. Jeg holdt det løftet. l

Heine Bakkeid Jeg skal savne deg i morgen 978-82-05-48854-0 ASCHEHOUGH FORLAG Kr 379,-

Det nærmer seg den årstiden da draugen seiler høyt på bølgekammene, og det er dårlig vær i sikte. Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske har nettopp sluppet ut av fengsel da han overtales til å reise til et nedlagt fyr i det nordnorske havgapet, der en ung mann nettopp har forsvunnet. Høststormene herjer nordpå, og landsdelen er på full fart inn i en ny mørketid. Det blir snart klart for Aske at han ikke er alene på den forblåste fyrholmen. Jeg skal savne deg i morgen er første bok om Thorkild Aske.

Tekst: Vidar Strøm Fallrø • Forfatterfoto: Harriet M. Olsen

HEINE T. BAKKEID (f. 1974) vokste opp i bygda Belnes i Gratangen i Troms – og senere i Kvæfjord. I 2005 debuterte han med ungdomsromanen Boblejim – spesialagenten. Uten puls (2006) var hans første roman for voksne. I tillegg har han skrevet ungdoms- romanen Hjerteknuseren 2008) og fire bøker i Dr. Schnabels krønike – Vampyrjegeren (2010), De dødes hus(2011), Eksorsisten (2012) og Knokkeløya (2013). Jeg skal savne deg i morgen (2016) er Bakkeids første krimroman. KRIMMAGASINET 2016 15


MIN FAVORITT TV-SERIE Krimmagasinet har spurt 10 krimforfattere og krimeksperter om hvilken TV-serie som er deres favoritt. Yrsa Sigurđardóttir

Eystein Hanssen

BREAKING BAD

THE LAST PANTHERS

Det tiltalende er seriens overbevisende persongalleri, og spesielt kjemilæreren Walter White. Den nedadgående spiralen vår anti-helt befinner seg i, ble vanedannende for meg.

Torkil Damhaug

Nils Nordberg

TRUE DETECTIVE 1

PRIME SUSPECT

Som i Heart of Darkness og Apocalypse Now, blir vi i True Detective Sesong 1 tatt med på en reise der vi trenger stadig dypere inn i en verden av korrupsjon, overgrep og ondskap, mot en ustabil og livsfarlig endestasjon.

16

Godt tegnede karakterer i troverdig plott: Europol jager ransliga med utspring i Arkans tigre. Historien spinnes rundt gangstere og korrupte politikere. Stemningen er ekkel, kameraet nådeløst.

KRIMMAGASINET 2016

Prime Suspect med den formidable Helen Mirren som Jane Tennison og en historie som virket så ekte at det gjorde vondt.


Sidsel Dahlen

Fredrik Wandrup

JOHAN FALCK

BRAQUO

Min favoritt er den svenske TV-serien Johan Falk. Den gir et realistisk bilde av kriminelle gjenger, og hvordan politiet jobber for å infiltrere dem. Den nervepirrende skildringen av informanten Frank Wagner – spilt av Joel Kinnaman – gjør at dette skiller seg ut.

Knallsterk fransk serie om en spesialgruppe i politiet i kamp både med sine overordnede og det verste som kan tenkes av gangstere og forbyterbander. Hardkokt, tett og beksvart noir-stemning. Tre sesonger er tekstet på engelsk. Sesong 4 er bebudet i 2016.

Asbjørn Slettemark

Tom Egeland

THE LAST PANTHERS

TRUE DETECTIVE 1

Balkanske diamanttyver, fransk politi og engelske forsikringsagenter kjemper en intens kamp om makt, penger og sannhet i dette dystre europeiske krimdramaet.

Første sesong av True Detective var uovertruffen. Den uhyggelige sydstatsstemningen, dramaturgien, kameraføringen, manus, skuespillerne – alt!

Hans Olav Lahlum

Gunnar Staalesen

POIROT

BROADCURCH

Umulig for meg å komme utenom Poirot-filmene med David Suchet. Klassisk tenkende og logisk krim tro mot originalbøkene, med lange episoder – og stor appell til TV-seerne også på 2010-tallet.

Gode karakterer, hverdagslig miljø, troverdig dialog og et bra plot – kan man egentlig ønske seg noe mer?

Knut Gørvell

Jørn Lier Horst

STATE OF PLAY

COLUMBO

En intelligent politisk thriller der en journalist kommer på sporet av korrupsjon og skandale. BBC-serie med kult plot og fantastiske skuespillere. Mye bedre enn filmen som bygget på serien med Robert Crowe og Helen Mirren.

Jeg kommer ikke unna klassikeren Columbo og legendariske Peter Falk som snubler inn i handlingen, med sigar, skjevt blikk og krøllete frakk.

KRIMMAGASINET 2016 17 KRIMMAGASINET 2016 1717 KRIMMAGASINET 2016 17


OMTALE

JESSICA CORNWELL

Arven fra bestefar

Jessica Cornwell Slangeskriftene 978-82-02-45704-4 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Eve-Marie Lund

Jessica Cornwell

Som tenåring intervjuet Jessica Cornwell sin bestefar – ingen ringere enn John Le Carré. Samtalen med bestefaren sådde et frø i ung jenta som mange år senere skulle bli til en roman.

S

langeskriftene er ingen spionroman, men en mørk og okkult og drivende spennende alkymistthriller. Jessica Cornwells debut inneholder alle ingrediensene en kodekrim bør ha: en spennende heltinne med evner utenom det vanlige, en rekke grusomme mord og et komplekst mysterium som strekker seg fra før Jesu tid til nåtidens Barcelona.

Den katalanske kulturen

Jessica var eldst av syv søsken i den lille byen Ojai nord for Los Angeles i California. Hun vokste opp blant forfattere. Men at hun selv skulle skrive, var ingen selvfølge. Hun har innrømmet at hun først følte seg dum og kunnskapsløs etter den lange praten med bestefaren som tenåring. Han var så full av historier, og fortalte levende fra krigen og store historiske begivenheter. Hva hadde vel hun å bidra med? Men bestefaren sa noe som Jessica ikke klarte å glemme. At det å beherske et annet språk enn sitt eget, kunne sammenlignes med det å eie en annen sjel. Flere år senere bestemte Jessica seg for å reise til Barcelona for å starte

en studie i drama ved L’Institut del Teatre. Her forelsket hun seg hodestups i det katalanske språket og kulturen, som danner en viktig ramme i den første romanen hennes. Kryptisk alfabet

Slangeskriftene åpner med at romanens heltinne, den unge, engelske bokforskeren Anna Verco, kommer over et gammelt manuskript som viser seg å være knyttet til en ti år gammel uløst drapssak i Barcelona. Tre kvinnelik ble funnet med et kryptisk alfabet risset inn i huden og tungen skåret ut. Da et nytt spor dukker opp, blir Anna tilkalt av den pensjonerte etterforskeren Emanuel Fabregat. Han har hørt om de synske evnene hennes, og trenger hennes hjelp for å løse saken. Ordenes makt

Anna forstår tidlig at morderen har brukt kvinnekroppene som et slags manuskript: bokstavene og symbolene, som er risset inn i huden deres, inneholder et budskap. Nå er det opp til Anna å tyde budskapet. Gamle manuskripter, kalligrafier, brev, myter

Tre lik dukker opp i rask rekkefølge, alle har et kryptisk alfabet risset inn i huden og tungen skåret ut. Morgenen etter sankthans blir skuespillerinnen Natalia Hernández funnet død på trappene foran den store katedralen i Barcelona. Ti år har gått da den unge amerikanske bokforskeren Anna Verco ankommer Barcelona på oppfordring fra den pensjonerte kriminalinspektøren Manel Fabregat. Anna oppdager en forbindelse mellom Natalia Hernández’ død og et gammelt manuskript som stammer fra før Kristi fødsel, skrevet på språket til hekser og sannsigersker.

og sagn er ledetråder idet hun møysommelig og metodisk leter seg fram til løsningen. Et gammelt og mektig manuskript Anna kommer over og gir navnet «Slangeskriftene», er en viktig brikke i spillet. Etter hvert begynner hun å se et mønster. Det kan virke som om nøkkelen til mysteriet er kvinner som er i besittelse av spesielle kunnskaper og evner. Dan Brown og Tom Egeland

Slangeskriftene er skrevet av en forfatter som tydelig elsker språ ket, bøkene og historien. Og den henvender seg til lesere som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av ordenes og skriftens semantikk og etymologi. Romanen blir mer enn en spennende kodekrim når Jessica Cornwell tar oss med på en reise tilbake til den europeiske kulturens opprinnelse.l Tekst: Ida Cleve • Forfatterfoto: Diana Patient

JESSICA CORNWELL (f. 1986) studerte engelsk ved Stanford University og har en M.A. i drama fra Barcelona. Hun vokste opp i Sør-California, men bor nå i London, der hun jobber med film og skriver. Hun har jobbet for både The Independent og The Sunday Times. Slangeskriftene er hennes første roman. 18

KRIMMAGASINET 2016


Jo

Nesbø FESTIVALFORFATTER 2016

KRIMMAGASINET 19 KRIMMAGASINET 2016 2016 1919


FESTIVALFORFATTER

JO NESBØ

HARRY – først og fremst Harry Holes spennende, farlige, handlingsfylte og nokså trøstesløse liv har begeistret mange.

J

o Nesbø er Norges mestselgende krimforfatter, og hans helt Harry Hole har en enorm fascinasjonskraft overfor lesere over hele verden. Man kan bedømme kriminalforfattere ut fra mange og ulike kriterier – for eksempel ut fra evnen til å skape spenning, mystifikasjon, intrigens kompleksitet, etterforskningens vanskelighet, hovedpersonens kjennetegn, den språklige og stilistiske utforming. Jo Nesbø kommer godt ut av enhver vurdering ut fra slike mål, og går vi til nøkterne fakta som gjelder leserappell, kritikernes dom, salgstall, oversettelser og internasjonal suksess, finnes ingen tvil: Jo Nesbø er den som selger flest krimbøker i Norge; har skapt en helt som kanskje ikke er tidenes norske seriefigur, men som på mange og merkverdige måter fanger leserne. Om vi enda en gang vil bruke begrepet «nordisk noir», er Nesbø utvilsomt vår fremste representant. Slik blir han oppfattet også i det store utland, der han gjentatte ganger har vært på bestselgerlistene. Desto mer kraftfulle, voldelige og i noen tilfeller groteske forbrytelser – som også truer Nesbøs viktigste etterforsker, Harry Hole, på livet – desto mer intenst ser det ut til at leserne følger med og må vite hvordan det går med Harry. Nesbø er en enormt effektiv forteller, som lett skifter mellom ulike perspektiver. Han trekker på svært spesialisert og utstudert kunnskap om våpen og om drapsmetoder, men er også usedvanlig kunnskapsrik og dyktig til å knytte en nåtidshandling tilbake til en fortid som bare langsomt gir fra seg hemmeligheter som kan kaste lys over de aktuelle sakene. At han ved siden av Holebøkene har skrevet gode kriminalbøker med andre etterforskere og nye miljøer, skal også fremheves. 20

KRIMMAGASINET 2016

Til og med i korte og tilsynelatende ubetydelige bøker som på sett og vis har forbrytere som hovedfigurer (Blod på snø og Mere blod, begge fra 2015) er det en fryd å følge den elegante intrigen og fortellergleden som nærmest bobler over. Det gjør det også i en serie gode barnebøker, som det ikke skal sies noe om her og nå. Fotballspilleren og Di Derre

Jo Nesbø ble født 29. mars 1960 i Oslo, men vokste opp i Molde. Han er utdannet ved Norges Handelshøyskole, og har med bakgrunn i denne utdannelsen arbeidet som aksjemegler og journalist. Han var en svært lovende fotballspiller (på Molde i førstedivisjon) i ung alder, men skader gjorde at drømmen om å bli profesjonell fotballspiller måtte skrinlegges. Han ble imidlertid profesjonell musiker som vokalist i popgruppa «Di Derre», og har gitt ut flere plater. Han debuterte som forfatter i 1997 med en bok han hadde skrevet under et opphold i Australia etter at han hadde tatt permisjon fra den stillingen han da hadde. Han forteller selv at manuskriptet ble innlevert under psevdonym, men det ble antatt og boka kom ut med tittelen Flaggermusmannen – og innbrakte til forfatterens overraskelse både Rivertonprisen og Glassnøkkelen for henholdsvis beste norske og beste skandinaviske krim det året. Det var første gang noe slikt skjedde med en debutant, og har bare skjedd én gang senere. Nesbøs kriminalromaner hører til blant den vanligste formen for kriminalromaner i Norge fra 1990-tallet og fremover – kriminalromaner der en eller flere politietterforskere har hovedrollen, men hvor et politikammer eller en avdeling også er en del av miljøet. De utgjør en slags blandings-


FOTO: AKAM1K3

form av den tøffe og hardkokte kriminalromanen, men samtidig er de altså politiromaner med offentlig ansatte tjenestemenn som «helter». Av og til er virkemidlene og spenningsutviklingen slik at vi nærmer oss thrilleren. Selv om etterforskning står i sentrum, går det ofte hardt for seg, og seriehelten må utholde mer enn godt er. Noe av lesernes fascinasjon for Nesbøs bøker synes nettopp å være knyttet til seriefiguren, og Harry Holes spennende, farlige, handlingsfylte og nokså trøstesløse liv har begeistret mange. Harry Hole – helten

Vi møter Harry Hole første gang i Flaggermusmannen. Han er i Sydney for å bistå australsk politi med etterforskningen av drapet på en norsk kvinne. Hole har lett for å komme på kant med sine kollegaer, han følger sine egne, ofte ureglementerte metoder, og han er i perioder totalt alkoholisert. Men kombinasjonen av teft og hardt arbeid og mistro til det meste og de fleste gjør ham til en ypperlig politimann, som til og med i skumle og voldelige affærer i en ukjent verden, til slutt klarer å løse en komplisert sak. At ofrene underveis kan bli mange og komme etterforskeren litt for tett inn på livet, gjør ikke tilværelsen lettere for Harry Hole. Et usedvanlig fortellertalent viste seg i den-

Jo Nesbø som rockestjerne.

ne første kriminalboka til Nesbø, og det ble fulgt opp i neste bok – Kakerlakkene (1998), også her var handlingen plassert langt utenfor Norges grenser, nemlig i Thailand.

Rødstrupe – et høydepunkt i forfatterskapet

Tredje bok med Harry Hole som etterforsker, Rødstrupe fra 2000, foregår derimot i Norge, selv om den i lange partier beveger seg til andre steder og andre tider. Ut fra de fleste kriteriene jeg nevnte innledningsvis, fortjener romanen alle prisene

Desto mer kraftfull, voldelig og i noen tilfeller groteske forbrytelser – som også truer Nesbøs viktigste etterforsker, Harry Hole, på livet – desto mer intenst ser det ut til at leserne følger med og må vite hvordan det går med Harry. KRIMMAGASINET 2016 21


FOTO: TROND SOLBERG / VG / NTB SCANPIX

Men det holder. Det bærer. Ikke minst fordi Harry Hole holder seg edru gjennom det meste av boken.

den har fått, og er uansett hvordan man ser på det, et av høydepunktene i forfatterskapet. Det forsterkes i og for seg av at den kan betraktes som første del i en trilogi der de to neste bøkene er Sorgenfri (2002) og Marekors (2003). Rødstrupe er på mange måter en videreutvikling og avsliping av et skrive- og fortellertalent som til tider tar pusten fra en, fordi forfatteren endog innenfor en så vidt begrenset genre som kriminalromanen – eller thrilleren som Rødstrupe også ligner på – tillater seg nesten hva som helst. Men det holder. Det bærer. Ikke minst fordi Harry Hole holder seg edru gjennom det meste av boken, og fordi

Innspilling av filmen Snømannen i Oslo. Michael Fassbender i rollen som Harry Hole.

etterforskningen av en terrortrussel – en Märklin-rifle er blitt avlevert i Oslo – løper som en rød tråd gjennom alt det andre som også er med i denne omfangsrike romanen. Det begynner med at Hole har ansvar for noe av vaktholdet under president Clintons besøk i Oslo, og kommer til å skyte en Secret Serviceagent. Han er på jobb sammen med kollega Ellen Gjelten som har greie på fugler, og ser en rødstrupe sitte på en av bodene ved bomstasjonen. Senere skal rødstrupe få en helt annen og grufull betydning, for Harry blir forfremmet og overført til POT. Der er det han kommer på sporet av våpensmuglingen, og vi skjønner som lesere at dette har noe med frontkjemperne fra andre verdenskrig å gjøre. En rekke av romanens 118 kapitler gir kjappe, nesten filmatiske glimt inn i skyttergravene rundt Leningrad, senere også til andre steder etter som den tyske fronten bryter sammen, slik at et sykehus i Wien blir et avgjørende sted når fortidens synd og skyld kobles sammen med nåtidens terrortrusler. Teknikken med stedsangivelse og tidspunkt – «Karl Johans gate, 5. oktober 1991» –

FLAGGERMUSMANNEN

KAKERLAKKENE

RØDSTRUPE

SORGENFRI

MAREKORS

FRELSEREN

SNØMANNEN

1997

1998

2000

2002

2003

2005

2007

*

*Harry Hole-romaner 22

KRIMMAGASINET 2016

*

*

*

*

*

*


Waaler forfølger leserne. At det finnes en muldvarp i egne rekker, en politimann som myrder for å beskytte seg selv og sitt territorium som våpensmugler, gjør at Hole stadig er i livsfare. Det må komme til et endelig oppgjør, og det skjer i enda en kriminalroman der Nesbø viser suveren beherskelse av alle sjangerens virkemidler, Marekors. Harrys alkoholisme og mareritt blir forståelige, men tar kanskje for stor plass. Både indre og ytre demoner befolker de fleste påfølgende kriminalromaner, og det er for eksempel etter en

Jo Nesbø signerer Sønnen FOTO: AKAM1K3

«Leningrad, 31. desember 1942» – bidrar til bokens raske, av og til nesten heseblesende tempo. Ordningen av de korte kapitlene i større bolker – AV JORD – GENESIS – og så videre, gir derimot grunnlag for større ettertanke og for å lese hele romanen i forhold til den største av alle fortellinger og de mytiske forståelsesformer vi omgir oss med i vår kultur. For Rødstrupe handler også om forræderi, svik, svikt, skyld, soning og hevn; det handler om brå og voldsom død i skyttergrav eller for morderhånden som med kirurgisk presisjon kutter over strupen, og det handler om kjærlighetens umulige irrganger, om begjær og besettelse, så komplisert at en liten diskusjon om MPD – multippel personlighetsforstyrrelse – som kommer på bokens første side er litt av en nøkkel til mange av romanens nesten ugjennomtrengelige gåter. I hverdagen finnes så Ellen og andre gode kollegaer, til hun blir brutalt drept, for der finnes også dyktige og vennlige Tom Waaler som i to bøker til nærmest er Harry Holes nemesis. Det finnes imidlertid også antydninger om en opptur i kjærlighet, i forhold til Rakel, og dette forholdet får vi anledning til å følge helt frem til den foreløpig siste Hole-boken, Politi (2013). En muldvarp i politiet

Rakel og sønnen hennes blir altså med videre etter Rødstrupe, men det gjør sannelig Tom Waaler også, om enn bare i to bøker til. Om vi har med en trilogi å gjøre, kunne vi kalt den Waaler-trilogien. For Holes kollega Tom

HODEJEGERNE

2008

PANSERHJERTE

GJENFERD

POLITI

SØNNEN

2009

2011

2013

2014

*

*

*

BLOD PÅ SNØ

2015

MERE BLOD

2015

KRIMMAGASINET 2016 23


FOTO: PAAL AUDESTAD

Jo Nesbø

ekte fyllekule at Harry finner beviser som gjør at letingen etter «Snømannen» fortsetter, selv om andre ser på saken som løst. Med Snømannen (2007) har også Nesbø innført seriemorderen i forfatterskapet og velger hardere virkemidler, mer spektakulære oppgjørsscener, og en fortellemåte som også lar oss følge seriemorderen i et eget kapittel. Det er sammenheng og driv, men også voldsomme virkemidler, groteske tortur- og drapsmetoder, og en etterforsker som med livet som innsats gang på gang er mer død enn i live. Ved slutten av Gjenferd (2011) er det så ille at jeg av mange lesere ble spurt om Harry Hole virkelig dør her, men jeg tok sjansen på å si at han nok kom til å dukke opp igjen – gjerne med både Rakel og Oleg (sønnen) i nærheten. Men alle som fryktet for Harry Holes liv etter å ha lest Gjenferd, kunne puste lettet ut et stykke ut i Politi – og ved slutten kunne de juble over noe som nærmer seg det godes seier over mørke-

kreftene både i og utenfor Harry Holes problematiske sinn. Vi har nevnt de to korte bøkene fra 2015, men Nesbø har to andre krimromaner uten at Harry Hole er med: Hodejegerne (2008) med Roger Brown som hovedfigur og Sønnen (2014), der etterforskeren heter Simon Kefas. Rask fremdrift og fine omslag i handlingsutviklingen kjennetegner også disse bøkene. Mange vil dessuten kjenne Hodejegerne som film (med Axel Hennie i hovedrollen). Det er mange og gode nordiske kriminalforfattere som har hatt stor fremgang internasjonalt. Blant forfatterne fra Norge inntar Jo Nesbø en suveren førsteplass i det store utland, muligens fordi bøkene hans både oppleves som «Nordic noir» og fordi de holder høy klasse også innenfor det som vel nå er hovedtendensen i internasjonal krim. ● Tekst: Hans H. Skei

JO NESBØ er utdannet finansanalytiker og siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen, og han har jobbet som både journalist og megler ved siden av å være vokalist og låtskriver i rockegruppen «Di Derre». Jo Nesbøs bøker er solgt i 23 millioner på verdensbasis. Han er blitt et verdensnavn og er oversatt til 50 språk. Nesbø har også stor suksess med sine hittil fire barnebøker om Doktor Proktor. 24

KRIMMAGASINET 2016


JO NESBØ: ÅRETS FESTIVALFORFATTER

10

O J om

«Jo Nesbø har oppnådd det umulige: å bli blant verdens største kunstner i klodens desidert mest populære litterære sjanger. Han har kommet til topps med hardt arbeid, stort talent og med en ytterst profesjonell holdning til markedsføring, strategi og valg av samarbeidspartnere. Ikke bare har andre mye å lære av ham, vi bør også bøye oss i respekt og takknemlighet over den lokomotiveffekten hans forfatterskap har og har hatt for hans etter hvert tallrike nordiske kolleger. » anne holt «Da Jo var student ved NHH i Bergen, tok han tydeligvis noen halvlitere på legendariske Børs Café. Der møtte han garantert Varg Veum. Var det kanskje da han fikk den aller første ideen til Harry Hole, en formidabel karakter som har båret Jo på sine hender ut i den store verden – om det da ikke er omvendt? En imponerende forfatterbragd er det i alle fall.» gunnar staalesen

«Jo Nesbø er min nye favoritt thrillerforfatter og Harry Hole min nye helt.» michael connelly

«Snømannen er nådeløs. Hans skremmende forvandling av et barndomsikon ødela søvnen min.» patti smith «Mange forfattere vet hvordan de skal få nakkehårene til å reise seg. Jo Nesbø er en av de få som vet hvordan man skal beholde dem oppreist.» linwood barclay «Som forfatter er det vanskelig å ikke beundre Jo Nesbø. Hans kriminalromaner er utrolig medrivende, og han virker ikke mindre kvalifisert til å skrive for tv og film, og for barn. At han også var en vellykket fotballspiller, aksjemegler og sanger gjør meg overbevist om at vårt beste håp for å kurere kreft er å få Jo Nesbø involvert.» yrsa sigurðardóttir «I norsk krimlitteratur er det Jo Nesbø – og så alle oss andre. Jo er et fenomen, ja, en stjerne. En storyteller, en skald, og en sann mester i å konstruere de mest intrikate plot.» tom egeland

«Jo Nesbø har en av landets stødigste forfatterpenner. Han skriver finstemte kriminalromaner med originalitet, intensitet, høyt tempo – og har alltid en overraskelse på lur til leseren. » jørn lier horst «Jo Nesbø er glad i rå vold og makabre detaljer, men bak ligger det en fantasi som overgår det meste. Han spiller på et stort register, med et språk, driv og humor som river leseren med. Jeg tror dessuten at hans internasjonale suksess øker interessen for norsk kultur i utlandet.» sidsel dalen «Jeg er verdens største nålevende krimforfatter. Nesbø glefser etter hælene mine som en rabiat pitbull oppsatt på å ta over.» james ellroy KRIMMAGASINET 2016 25


INTERVJU

HJORTH & ROSENFELDT

Å skrive i tospann De er begge TV-personligheter. Hans Rosenfeldt er mest kjent som mannen bak den populære TV-serien Broen, Michael Hjorth er produsenten til filmen Snabba Cash. Da de lagde den siste Wallander-filmen, bestemte de seg for å skape en ny karakter sammen. Nå har de skrevet den femte romanen om kriminalpsykologen Sebastian Bergman. 26

KRIMMAGASINET 2016


H

for Michael er gult for meg, sier Hans. Så selv om vi bruker ulike teknikker, jevnes det ut når jeg går inn og tar grovarbeidet. Det er en fin rollefordeling.

vordan kom dere til å skrive i tospann?

Bergman begynte som et TV-prosjekt. Michael og jeg hadde jobbet med den siste Wallander-filmen, der Rolf Lassgård spilte hovedrollen. Nå ville vi lage en ny karakter for Rolf. Slik ble Sebastian Bergman skapt. TV-prosjektet ble ikke noe av i første omgang, det skjer ofte i denne bransjen. Vi hadde lagt ned mye arbeid i dette, og bestemte oss for at vi heller kunne skrive bok.

Hvordan jobber dere når dere skriver, har dere ansvar for ulike karakterer eller kapitler?

Vi jobber egentlig ganske likt som med TVproduksjonen. Vi sitter sammen en ukes tid og lager storyline, prater mye om personene, skriver ned i stolpeform. Så deler vi det opp og skriver hver for oss. Vi begynte veldig demokratisk, nå deler vi mer etter hvem som har flyt på hva. Hans er hovedansvarlig for at plot henger sammen, jeg for karakterene. Bergman deler vi fortsatt på. Hva er de store forskjellene på å skrive for TV og skrive bok?

Vi bygger historiene og karakterene på samme måte som på film/TV, men ulikheten er at manus for TV er et lite skript og en ramme, der regissører og andre funksjoner fyller innholdet. I boka må vi fylle det selv, alt rundt. Miljø og lukt og indre monolog blir viktigere i en bok, sier Michael. – Det er mye vanskeligere å skrive bok, men morsommere fordi man har kontrollen over alt selv, legger Hans til. Jeg får ikke følelsen av å lese to forfattere, hvordan får dere skrudd det sammen til å bli én stemme?

Etter at vi har sittet hver for oss og skrevet, setter vi oss sammen. Da stryker vi og legger til og får det til å henge sammen. Den språklige bearbeidingen med redaktøren på forlaget gjør Hans alene. Hans har et voldsomt kontrollbehov, mens jeg synes den delen av arbeidet er kjedelig, humrer Michael. Dermed blir det én stemme. – Vi er veldig ulike som forfattere, men vi har de samme fargene. Gult

Vi må tilbake til Sebastian Bergman, mannen vi elsker og hater, hvordan ble han til?

Hjorth & Rosenfeldt Ikke bestått 978-82-03-37123-3 ASCHEHOUG FORLAG Kr 349,– Oversetter: Håvard Syvertsen

En realitykjendis blir funnet drept i en nedlagt skole, skutt i hodet med slaktepistol. Han sitter fastbundet til stolen i et klasserom, med ansiktet inn mot hjørnet og en skammekrokhatt på hodet. Et omfattende spørreskjema er festet på ryggen med stiftepistol. Prøven tester allmennkunnskap, og den drepte har tydeligvis ikke klart kravene. Det første offeret følges av flere, alle er mediekjendiser. Ikke bestått er femte bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte kriminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman. Denne gang blir han og kollegaene fra Rikspolitikommisjonen stilt overfor en kompleks og avansert seriemorder som til slutt truer hele teamets eksistens.

Sebastian skulle jo spilles av Rolf Lassgård, så vi skapte karakteren sammen med Rolf. Sebastian skulle være noe nytt og være annerledes enn Wallander. Vi ville ha en briljant karakter man ikke liker, og en etterforsker som ikke bruker våpen. Slik endte vi med en tverr kriminalpsykolog. Han har fryktelig mange dårlige egenskaper, så vi måtte gi ham noen bedre sider også, sier Hans. – Alkoholiserte detektiver finnes det nok av, derfor jobbet vi bevisst med å finne andre aspekter. En psykolog som mister kone og barn i tsunamien og bruker sex som flukt og egenterapi føltes interessant og spennende, supplerer Michael. Selv om Sebastian ikke er svært sympatisk, vil man likevel lese mer og følge ham videre.

Ja, det er viktig for oss at personen hele tiden utvikles, han kan ikke være vrang og traumatisert i hver bok. I den fjerde boka, Den stumme jenta, blir man jo plutselig glad i Sebastian, det er rørende å se hvordan han åpner seg og senker guarden. Det var et helt bevisst valg, sier Michael. Vi jobbet med Sebastian lenge før vi i det hele tatt tenkte på plottet. Vi ville se hva som skjedde hvis han ble mer sårbar. Plottet er veldig bevisst skapt rundt Sebastian i den boka, mener Hans. Har dere tid til mer Bergman?

Vi har startet en del nye prosjekter begge to. Jeg jobber som produsent på en del TV-serier, og Hans jobber med sesong 3 av Broen. Men det er klart det kommer mer Bergman. Vi har planlagt åtte bøker. Den femte, Ikke bestått, kom på svensk høsten 2015, og er påskekrim i Norge vår 2016, sier Michael. – Han tror vi har storyen, jeg er mer skeptisk, ler Hans. l Tekst: Vidar Strøm Fallrø, markedsansvarlig for skjønnlitteratur i Aschehoug Litteratur • Forfatterfoto: Appendix Photography

HANS ROSENFELDT er mannen bak den populære svensk/danske tv-serien Broen. Michael Hjorth er filmprodusent, blant annet for langfilmen Snabba cash. De to velrennomerte manusforfatterne debuterte i 2010 med romanen Mannen som ikke var morder (på norsk i 2011). Dødens disippel (2012), Fjellgraven (2013) og Den stumme jenta (2015) har befestet forfatterparets internasjonale posisjon. Bøkene er solgt til 30 land og i over to millioner eksemplarer på verdensbasis! KRIMMAGASINET 2016 27


OMTALE

NINNI SCHULMAN

Kaldt og usminket fra Värmland Ninni Schulman har skrevet sin beste bok hittil om et viktig tema: Hva som kan skje bak lukkede dører når ingen andre ser.

V

år egen lille hemmelighet er Ninni Schulmans fjerde krimbok i den populære Hagfors-serien, der vi følger journalisten Magdalena Hansson og politibetjentene Petra Wilander og Christer Berglund. 55 000 har allerede sikret seg boka i Sverige, og resten av Europa er i ferd med å få øynene opp for den talentfulle svenske krimforfatteren, som kritikerne mener har skrevet sin beste bok hittil.

Ninni Schulman skriver krimromaner som er akkurat så spennende som virkeligheten kan være.

Sosialrealisme fra Utkant-Sverige Ninni Schulman skriver usminket sosialrealisme fra Utkant-Sverige, nærmere bestemt Värmland. Hun skildrer en verden de fleste kan kjenne seg igjen i, langt fra storbyene og idylliske ferieparadis. Vår egen lille hemmelighet begynner med at en kvinne som er ansatt i barnevernet forsvinner. Det er ektemannen som melder henne savnet. Han forteller politiet at hun har mottatt flere trusler på jobb den siste

tiden. Hun hadde avtalt et hjemmebesøk, men kom aldri hjem fra jobb. Relasjoner mellom mennesker

Krimromanen handler om mye mer enn hva som har skjedd, med denne ene kvinnen. For selv om spenningen står i sentrum, går romanen dypere. Den handler om relasjoner mellom mennesker, om kvinneskjebner, og hvordan ulike kvinner takler hverdagen; karrieren, utfordringer med jobb og barn, og ikke minst forholdet til kjæresten eller ektemannen. Tett på personene

Schulman styrer unna de mest opplagte krimklisjeene, og lar heller leseren komme under huden på personene. Vi blir ikke bare kjent med etterforskerne og deres private og faglige utfordringer, men hun lar oss også få innsikt i ofrenes og overgripernes tanker. Leseren blir engasjert og opprørt når Schulman skriver om makt, sårbarhet og alt det grusomme som kan skje når ingen andre ser. Det er skremmende virkelighetsnært og troverdig. Ninni Schulman skriver krimromaner som er akkurat så spennende som virkeligheten kan være. l Tekst: Ida Cleve • Forfatterfoto: Anna Lena Ahøström

Ninni Schulman Vår egen lille hemmelighet 978-82-02-50234-8 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Kari Engen

En kveld i april kommer ikke Anna-Karin Ehn hjem fra jobben på sosialkontoret, og ektemannen melder henne savnet. Han forteller politiet at hun har mottatt trusler fra klienter på jobben. Dagen etter blir bilen hennes funnet i veikanten noen mil utenfor Hagfors. Det er spor av blod i bilen, og politiet mistenker at hun er drept. Anna-Karin har levd et tilsynelatende ordinært liv med mann og barn, men når journalisten Magdalena Hansson begynner å skrape ved den perfekte fasaden, oppdager hun at kvinnen har levd med mange hemmeligheter.

NINNI SCHULMAN er født i 1972 og vokste opp i bygda Lesjöfors i østre Värmland. Siden 1995 har hun arbeidet som journalist, blant annet i Värmlands Folkblad, Se & Hör og Expressen. I dag bor hun i Stockholm, men tilbringer sommerferiene på familiens torp utenfor Hagfors. Vår egen lille hemmelighet er den fjerde boka i den populære og kritikerroste Hagfors-serien, som til sammen har solgt over 400 000 eksemplarer. 28

KRIMMAGASINET 2016


{

Kriminelt godt sagt

}

Jeg prøvde å være forståelsesfull. Jeg likte det ikke. CLINT EASTWOOD

Ting er aldri så ille at de ikke kan bli verre. HUMPHREY BOGART

Et spørsmål som av og til gjør meg sprø, er om jeg eller de andre er gale? ALBERT EINSTEIN

Grunnen til at bekymringer dreper mer folk enn arbeid er at flere folk bekymrer seg enn arbeider.

I den sovjetiske hæren skal det mer mot til å trekke seg tilbake enn å rykke fram.

Jeg lider ikke av galskap, jeg nyter hvert minutt av det.

JOSEPH STALIN

ANONYM

Bare fordi ingen klager, er det ikke sikkert at alle fallskjermer er perfekte. BENNY HILL

Jeg har en perfekt kur for en sår hals: kutt den over! ALFRED HITCHCOCK Da jeg var kidnappet, handlet foreldrene mine raskt. De leide ut gutterommet mitt. WOODY ALLEN

Jeg har sluttet å drikke, men bare når jeg sover.

Jeg spiser ikke østers. Jeg vil at maten min skal være død. Ikke syk. Ikke skadet. Død. WOODY ALLEN

W.C. FIELDS

Du er ikke full hvis du kan ligge på gulvet uten å holde deg fast. DEAN MARTIN

Tilgi alltid dine fiender, ingenting ergrer dem mer. OSCAR WILDE

Heisen til suksess er ute av stand. Du må bruke trappen … trinn for trinn. JOE GIRARD

Veien til suksess har mange fristende parkeringsplasser. ANONYM

GEORGE BEST

ROBERT FROST

En kvinne fikk meg til å drikke, og jeg var ikke en gang så høflig at jeg takket for det.

Jeg er for en streng våpenkontroll. Hvis det er et våpen i nærheten, vil jeg ha kontrollen på det. CLINT EASTWOOD

Livet er et skipsvrak, men vi må ikke glemme å synge i livbåtene.

Knut Gørvell (red.) Kriminelt godt sagt 978-82-02-47738-7 CAPPELEN DAMM Kr 99,-

VOLTAIRE

KRIMMAGASINET 2016 29


OMTALE

MIKAELA BLEY

Dødens hylle Fjorårets store svenske suksessforfatter introduserer journalisten Ellen Tamm – en fascinerende heltinne som har et eget bibliotek med bøker om drapssaker.

M

ikaela Bley arbeidet i fem år som innkjøper for TV4 før hun sa opp jobben for å skrive en krimroman. Det var i TV4 hun fikk ideen til romanen, da hun kjøpte inn en TV-serie om kvinner som dreper. Mikaela Bley ble fascinert av det faktum at det tilsynelatende var helt vanlige kvinner som drepte, kvinner uten rulleblad eller fortid som kunne forklare deres gjerninger. Etter det begynte hun å lese alt hun kom over om kvinnelige mordere, og sakte, men sikkert tok historien om Lycke form. Ellen Tamm

Mikaela Bley har skapt et vellykket tilskudd til mylderet av heltinner i kriminallitteraturen. Hun heter Ellen Tamm og er ærgjerrig journalist som er både følsom og modig – og akkurat passe nevrotisk. Hun jobber for TV4 i Stockholm og får i oppdrag å følge saken da åtte år gamle Lycke forsvinner. Ellen mener at politiet gjør altfor lite for å finne Lycke, og familien svarer unnvikende på spørsmål fra både politiet og pressen. Selv om det er få spor å følge, setter Ellen i gang sin egen etterforskning. Det å finne Lycke blir nærmest en besettelse for henne og vekker smertefulle minner fra den gangen Ellen selv var åtte år gammel. Kaos og orden

Til tross for at hun som journalist ofte kommer opp i røffe situasjoner, sliter Ellen med å håndtere sin egen frykt. Ellen er redd for døden, og dødsangsten dukker opp når hun minst venter det. Paradoksalt nok er hun mer enn normalt interessert i drapssaker. Hjemme i leiligheten

30

KRIMMAGASINET 2016

sin har hun bygget opp et eget bibliotek med bøker om forbrytelser. Hun kaller det Dødens hylle, bokhyllen der gamle og nye drapssaker er sortert og kategorisert. Og nettopp dette motsetningsforholdet mellom kaos og orden, og angst og mot, gjør at heltinnen havner i ytterst farlige situasjoner. Skilsmisse, sjalusi og smålighet

Ellen leder oss inn i livet til de som sto Lycke nærmest. Mikaela Bley tegner et bilde av en stygg skilsmissesak, der sjalusi og smålighet rår, og som den lille jenta befant seg i midten av. Bley lar de mest sentrale personene få hver sin fortellerstemme, slik at vi får saken belyst fra flere sider. Forfatteren bygger historien elegant opp og krydrer den med fine detaljer fra hverdagsutfordringer som mange kan kjenne seg igjen i: mine, dine og våre barn-problematikk, tidsklemma, mammarollen og jaget etter å være vellykket. Litt etter litt kommer vi nærmere løsningen på hva som skjedde – og underveis mistenker man absolutt alle. Underholder leseren

Det forekommer ingen utbroderinger eller detaljerte beskrivelser av vold eller drap i Lycke. Det er menneskene, og kanskje først og fremst hovedpersonen som gjør romanen så vellykket. Mikaela Bleys heltinne tåler sammenligning med etablerte krimstjerner som Lisbeth Salander og Annika Bengtzon, fordi hun fanger leseren med et sinn og en handlemåte som forbløffer og overrasker, og som binder historien flott sammen. l Tekst: Ida Cleve • Forfatterfoto: Michel Widenius

Lycke er MIKAELA BLEYs debutroman, som vekket internasjonal jubel da den kom ut i Sverige 2015. Det er første bok i serien om den ærgjerrige journalisten Ellen Tamm. Mikaela Bley har tidigere jobbet som innkjøper for TV4, men skriver nå på heltid. Hun bor i Stockholm.


Mikaela Bley Lycke 978-82-02-49492-6 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Ulrik Farestad

En regntung dag i mai forsvinner åtte år gamle Lycke utenfor Kungliga Tennishallen i Stockholm. Ellen Tamm, en ung og ærgjerrig journalist i TV4, får i oppdrag å følge saken. Det er få spor, og Ellen synes ikke politiet gjør nok for å finne jenta. De kommer heller ingen vei med Lyckes skilte foreldre, som svarer unnvikende på spørsmål fra politi og presse. Moren er kald og likegyldig, faren skjuler noe og stemoren virker sjalu og selvopptatt. Barnepiken er trolig den som kjenner Lycke best. Ellen blir nærmest besatt av å finne Lycke. Saken, som vekker smertefulle minner fra hennes egen fortid, gjør at Ellen er i ferd med å miste kontrollen. Med Lycke-saken dras hun inn i en verden av familiehemmeligheter, løgner og svik, og på veien tvinges hun til å konfrontere sine egne demoner.

Mikaela Bley

KRIMMAGASINET 2016 31


ARTIKKEL 1

JØRN LIER HORST:

1,3: Hele familien Clutter ble brutalt myrdet i sitt hjem. 2: De to morderne Richard Hickock og Perry Smith fikk dødsstraff for ugjerningene. 4,5: I Med kaldt blod skrev Truman Capote om denne saken.

True Crime Dokumentarer og gjenfortellinger av virkelige drapssaker og forbrytelser er den nye internasjonale trenden innen krimsjangeren.

O

m morgenen den 15. november 1959 ble hvetebonden Herbert Clutter, hans invalide kone Bonnie og de to barna Nancy og Kenyon funnet skutt og drept hjemme på gården i Kansas. De fire var bundet og kneblet, skuddene var avfyrt på kloss hold. Herbert hadde i tillegg fått strupen skåret over. De brutale drapene sjokkerte hele USA. Det fantes ikke noe motiv. En radio, om lag femti dollar og en kikkert var det eneste som var stjålet. Seks uker etter drapet ble Richard «Dick» Hickock og Perry Smith pågrepet i Las Vegas. De erkjente drapet og ble dømt til døden. Noen dager etter drapet oppsøkte forfatter Truman Capote den lille byen Holcomb for å se og beskrive åstedet. I løpet av noen få dager ble han kjent med alle som var involvert i etterforskningen av massakren og de fleste av beboerne i den lille byen. Etter arrestasjonen besøkte han de to drapsmennene i fengselet, og i månedene som fulgte tilbrakte han hundrevis av timer med dem. Den unike historien han ble fortalt brakte han videre i dokumentarromanen Med kaldt blod (In Cold Blood). Boken kom ut i 1966, et år etter at dødsdommen var fullbyrdet. Den ble en internasjonal suksess og regnes som et av de første eksemplene på sjangeren True Crime. Inspirasjonen fra virkeligheten

Populærkulturen har alltid latt seg inspirere av virkeligheten. En av de første kriminalromanene til Edgar Allan Poe var basert på det bestialske drapet på Mary Cecilia Rogers i New York i 1841; The Mystery of Marie Rogêt. Seriemorderen Jack the Ripper inspirerte blant annet Arthur Conan Doyle. Greven av Monte Cristo skal være bygget på en sann historie som Alexandre Dumas fant i arkivene til politiet i Paris. Gunnar Larsens To mistenkelige personer fra 1933 er et tidlig eksempel i norsk litteratur, det faktiske forelegget skal være de såkalte lensmannsmordene i Ådal i 1926. Interessen for historier om virkelige forbrytelser og ekte forbrytere går imidlertid enda lenger tilbake i tid. Forbedret leseferdighet kombinert med økende bekymring for kriminalitet økte etterspørselen etter slik litteratur på 1700-tallet. Forbryterbiografier og rettsreferater var populært lesestoff i blant annet England og Frankrike på 1800-tallet. 32

KRIMMAGASINET 2016

2

3

4

5

Nordisk Kriminalkrønike

Etter Capotes suksess ble amerikanske bokhyller raskt fylt opp med historier om seriemordere som Ted Bundy, Manson-familien, The Hillside Stranglers og The Zodiac Killer. En av de mestselgende bokseriene gjennom tidene her hjemme er Nordisk Kriminalkrønike, der politiansatte selv forteller fra innsiden av etterforskningen av store kriminalsaker. Kjente politimenn som Leif A. Lier, Willy Haugli og Asbjørn Hansen har skrevet bøker om sine mest kjente saker. Bøkene om Nokas-ranet, Tistedalsdrapene, drapene i Baneheia, Scandinavian Star-ulykken, Orderudsaken og drapene i Kongo er eksempler på nyere norsk litteratur innen sjangeren. Hvorfor vekker disse bestialske historiene fra virkeligheten så stor interesse? Kanskje er det noe i oss som gjør at vi tiltrekkes av historier om forbrytelser andre har utført. Freud mente at et dydig menneske drømmer om å gjøre det den udugelige gjør. Kanskje har han rett. Kanskje er det noe ved denne sjangeren som appellerer til noen grunnleggende drifter i oss. Men det er også andre måter å forklare denne sjangerens popularitet på enn å spekulere i folks ubevisste sjeleliv.


ANBEFALTE TV-SERIER

For én ting føler jeg meg ganske sikker på, nemlig at mange mennesker ønsker innsikt i det som er fremmed, det som til vanlig er skjult. Og i True Crime-sjangeren slipper vi til på steder som normalt er lukket for oss; vi slipper til bak politisperringene, vi får følge advokatenes samtaler om strategi, vi får innsikt i forbryterens tanker, i offerets frykt.

1

2. THE JINX Den eksentriske millionæren Robert Durst er ankla get for drap på sin kone som forsvant i 1982, drap på et nøkkelvitne i saken og et påfølgende parterings drap på en nabo.

Forsterket virkelighetsflukt

Den tradisjonelle kriminalromanen oppfyller noe av det samme behovet i oss. Vi liker å føle spenningen på trygg avstand. True Crime-sjangeren bringer oss litt nærmere. Får pulsen til å slå litt raskere. Det er ikke bare slik at det vi leser kunne ha skjedd. Det har skjedd. I det ligger en forsterket virkelighetsflukt. Siden de er under2 holdende, og ligner fiksjonen, gjør disse historiene virkeligheten mindre truende, fordi det som skjedde ikke skjedde med oss. Samtidig som denne «kikkingen» har noe sensasjonsartet ved seg, har den også en empatisk side. Vi ønsker å vite noe om mennesker som forårsaker lidelse, om mennesker som lider, og om de menneskene som forsøker å skape en slags orden i det hele. Og i omlandet rundt en forbrytelse dukker ofte de virkelig store temaene i livet opp: kjærlighet og hat, svik og rettferdighet, skyld og soning. Og det er unektelig fascinerende å få en flik av innsikt i et sykt sinn, slik for eksempel Capote gir oss i Med kaldt blod. Vi kommer litt nærmere svaret på spørsmålet de aller fleste lovlydige borgere stiller seg når de hører om en hendelse som den i Holcomb i 1959: Hvordan er det mulig? I tillegg er det jo slik at mange av True Crimesuksessene fra de senere årene har hatt et klart kritisk blikk på påtalemyndigheter og rettsvesen. Boken om Birgitte Tengs-saken og Scandinavian Star-ulykken, eller Netflix-serien Making a Murderer er bare noen aktuelle eksempler. I alle disse tilfellene har noen av dem som er ment å skulle forvalte rettferdigheten i vårt samfunn, sviktet på det groveste. Noen har løyet, blitt enøyde eller blinde, vært feige og unnvikende – og hjemme i sofaen foran tv-en kan vi føle oss ganske sikre på at vi ville handlet mer heroisk og sannferdig i en tilsvarende situasjon. l

1. STAIRCASE I 2001 ble den amerikanske forfatteren Michael Petersons kone Kathleen funnet død i en blodpøl i bunnen av trappen i deres hjem. Falt hun, eller ble hun dytte t?

3. PARADISE LOST Tre tenåringer blir anklaget og dømt for drapet på tre åtte år gamle gutter i West Memphis i 1993. Fjort en år etter drapene ble det fremlagt nye påståtte bevis som peker mot andre gjerningsmenn.

ANBEFALTE BØKER

3

1. ØKSEDRAPENE I LILLE HELVETE Journalist og privatetterforsker Tore Sandbergs dokumentar om dobbeltdrapet i Fredrikstad lille julaften i 1969. Per Liland ble dømt for drapet, men saken ble gjenopptatt, blant annet på bakgrunn av opplysninger i boken, og Liland ble frikjent. 2. HVEM DREPTE BIRGITTE TENGS? Den prisbelønte journalisten Bjørn Olav Jahrs gjennomgang av en av norgeshistoriens mest omta lte drapssaker. 3. DØDSRANET Forfatterparet Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass ’ historie fra innsiden av miljøet bak NOKAS-ran S et i Stavanger i 2004.

4

5

Tekst: Jørn Lier Horst

JØRN LIER Horst (f. 1970) har bakgrunn som etterforskingsleder i politiet. Han er en av Nordens fremste krimforfattere for voksne og har blant annet vunnet Bokhandlerprisen, Rivertonprisen og Glassnøkkelen for sine romaner.

1: «Greven av Monte Cristo» 2: «Med kaldt blod» 3: «Making a Murderer» 4: «To mistenkelige personer» 5: Birgitte Tengs KRIMMAGASINET 2016 33


OMTALE

KARIN SLAUGHTER

Født til å skrive blodige thrillere Karin Slaughter er faktisk ikke noe pseudonym, men hennes ektefødte navn. Det kler forfatteren hvis varemerke er iskalde, psykologiske thrillere.

F

orfattere blir ofte spurt om hvor de får ideene sine fra. Karin Slaughter beskriver ideer som et ørlite sandkorn som hjernen former om til en perle. Men akkurat når sanden blir til en perle, det er umulig å si. Men det var annerledes med den nye thrilleren, De vakreste. Da hun våknet opp fra en drøm, var ideen der. Fiks ferdig! Å skrive den romanen var nesten som å skrive etter diktat, har hun uttalt, personene og historien var utformet da hun satte seg ned for å skrive.

Tre søstre i sentrum De vakreste handler om de tre søstrene Claire, Lydia og Julia. I romanen har forfatteren valgt å la søstrene fortelle historien. Det er ingen politietterforskere med. Og dette elementet er nytt for Karin Slaugter, som vanligvis – i de populære seriene Will Trent og Grant County – lar etterforskerne stå i sentrum for begivenhetene. Heltinnen i romanen er Claire Scott, som trodde hun visste alt om ektemannen, Paul. Men jet-set-livet i Atlanta blir snudd på hodet da

Paul en natt brutalt blir knivstukket. Da enken går igjennom tingene hans, finner hun blant annet en rekke ekstremt voldelige videoer på pc-en hans. Claire innser at mannen hun var gift med hadde en mørk og totalt ukjent side. En gjenforening

Det var ektemannen som var årsaken til at hun brøt med en av søstrene sine for atten år siden. En voldsom krangel oppsto da søsteren anklaget Claires ektemann for voldtektsforsøk. Claire valgte å tro på mannen den gang, og etter det har søstrene ikke snakket sammen. Familien var allerede splittet etter at den eldste av de tre forsvant, bare nitten år gammel. Nå gjenforenes Claire og Lydia, og sammen prøver de å sette sammen brikkene på nytt. For kan det være slik at forsvinningen av søsteren og drapet på ektemannen har en forbindelse? 35 millioner solgte bøker

Karin Slaughter er selv yngst av tre søstre som vokste opp i Georgia, og bor i dag i Atlanta. De vakreste er nummer femten i rekken av hennes karakterdrevne, brutale og snedig komponerte thrillere, som til sammen har solgt over 35 millioner eksemplarer. Bøkene er oversatt til 32 språk. Ved siden av å være en av verdens mest hyllede krimforfattere, er Karin Slaughter grunnlegger av en nonprofitt organisasjon som arbeider for å bevare bibliotekene i USA og Storbritannia. l Tekst: Ida Cleve • Foto: Crimezine (venstre) og Alison Rosa (høyre) 34

KRIMMAGASINET 2016


Karin Slaughter De vakreste 978-82-02-46564-3 CAPPELEN DAMM Kr 349,– Oversetter: Mona Berge

Alle har hemmeligheter. Noen er bare mer brutale enn andre. Mannen hennes ble kaldblodig drept. Søsteren hennes er sporløst forsvunnet. Når Claire begynner å grave i fortiden, forstår hun at livet hun har levd aldri har vært ekte, og at mannen hennes ikke var den hun trodde. Snart innser hun at sannheten er verre enn hun noensinne kunne ha forestilt seg.

KARIN SLAUGHTER vokste opp i en liten by i Georgia og har skrevet siden hun var barn. Thrillerne hennes ligger stadig på New York Times’ bestselgerlister. Washington Post beskriver henne som en av de beste krimforfatterne i USA. KRIMMAGASINET 2016 35


INTERVJU

PETER SWANSON

Raffinert ondskap Peter Swanson har skrevet en djevelsk god krim-noir der psykopatene står i kø, og der uskyldige fantasier om hevn blir dødelig alvor.

P

eter Swansons romaner er som skapt for filmlerretet. Filmrettighetene til debutromanen The Girl with a Clock for a Heart ble solgt allerede før boka ble lansert i USA. De som fortjener det er tittelen på Peter Swansons første bok på norsk og har fått fantastiske anmeldelser her hjemme. Amerikaneren sammenlignes ofte med klassikerne og har også blitt kalt en moderne Harlan Coben; rikmannsmiljøet i Boston, de skarpe plottene og humoren er fellesnevnere. Han skriver for å underholde leseren, og klarer det til fulle når han med stø hånd lar et knippe vakre, forførende, kyniske og hevngjerrige personer få leve ut sine hemmelige fantasier. Når og hvorfor begynte du å skrive?

Jeg var svært ung, ti år omtrent, da jeg begynte å skrive fortellinger og dikt, og jeg har holdt på med det siden. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg følte jeg måtte skrive, men jeg var svært glad i å lese, og når jeg leste noe som virkelig talte til meg – som diktene til Shel Silverstein – prøvde jeg å lage min egen versjon, ikke like vellykket bare. Du har utgitt flere diktbøker. Hvordan har det seg at du nå skriver kriminallitteratur?

Jeg elsket å skrive poesi, men etter en stund ble jeg stående fast og begynte å gå tom for ideer. Jeg hadde alltid vært glad i kriminallitteratur – mine favorittromaner tilhører krimgenren – og jeg bestemte meg for å forsøke å skrive en selv. Jeg skrev en temmelig oppskriftsmessig detektivfortelling som aldri ble utgitt, men jeg oppdaget at jeg stortrivdes med romanskrivingen, med det å befinne seg midt 36

KRIMMAGASINET 2016

inne i et større arbeid, fra dag til dag. Jeg fant det svært tilfredsstillende. Noen har kalt romanen din «Strangers on a Plane» for å vise slektskapet med Patricia Highsmiths Strangers on a Train. Hvilken betydning hadde denne romanklassikeren i arbeidet med boka?

Jeg hadde hatt ideen til De som fortjener det i lengre tid, og jeg visste at den skulle åpne med en mann og en kvinne som snakket om mord under en flyreise over Atlanteren. Jeg var fan av Strangers on a Train, både filmen og boka, så jeg ønsket å passe på at selv om omstendighetene liknet, ville ikke resten av romanen gjøre det. Highsmiths bok påvirket meg på en måte sånn at den førte meg i ulike retninger, den tvang meg til å skape noe jeg håper er originalt. Peter Swanson De som fortjener det 978-82-02-48623-5 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Kari Engen

Ted og Lily møtes tilfeldig i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge med nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg raskt fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Det begynner som en halvhjertet spøk da Ted forteller at han kunne tenke seg å drepe sin kone. Uventet svarer Lily at hun kan hjelpe ham.

Du har valgt å ha fire ulike fortellerstemmer. Hvordan fant du fram til dem?

Da jeg begynte på boka, så jeg for meg to fortellere – Ted og Lily – og at fortellingen om dem ville bli fortalt i annethvert kapittel. Plottet var ganske annerledes på dette tidspunktet, med Lily mer som en stalker-type og Tom et offer. Men underveis i skrivingen forandret dette seg, og jeg forsto at det kunne fungere godt å få inn andre stemmer også. Først kom Miranda, og så fikk jeg ideen at det kunne være morsomt med en etterforsker. Lily er en på samme tid fascinerende og skremmende person. Tror du at traumet hun opplevde som barn er en forklaring på hennes sosiopatiske oppførsel?

Jeg tror nok at barndommen har formet henne, slik vi alle blir, men jeg tror ikke at ett spesielt traume har gjort henne til den sosiopaten hun utvikler seg til å bli. Som faren hennes sier i boka, var hun et spesielt barn, nesten som et dyr, og det er der hennes moral kommer fra. Hun forstår ikke at det er galt å drepe, og fordi


hun nærmest ble overlatt til å oppdra seg selv, har ikke denne forestillingen hos henne endret seg. Hevn synes å være en viktig motiverende faktor for både Lily og Ted?

Jeg tror at hevn – ønsket om hevn – er nokså universelt. Det begynner med at en bror eller søster tar leken din, og at du umiddelbart ikke bare vil ta leken din tilbake, men også ta en fra dem. Forhåpentligvis vokser de fleste av oss fra dette, men jeg tror alle bærer med seg fantasier om hevn. Hvordan hadde det føltes om jeg virkelig hadde greid å få eks-kjæresten til å angre på det han gjorde mot meg? Eller sjefen på jobben som var så fæl? Det som er morsomt med skjønnlitteratur – både å skrive og å lese – er at karakterene kan handle ut fra slike lavere instinkter. Hvordan utviklet du plotet i fortellingen din? Visste du hvordan den ville slutte da du begynte å skrive?

Det starter med et sted, og så går jeg bare i gang. Jeg har en viss idé om hvordan ting kan utvikle seg, men det forandrer seg, konstant. Jeg har også en viss idé om hvordan jeg vil at boka skal slutte. Det kan også forandre seg, selvfølgelig. Med andre ord: Jeg bare finner på etter hvert som jeg skriver. Du blir rost for mye, også for å ha et suverent godt grep på voldsskildringer. Joe Hill, forfatteren av NOS4A2, brukte disse ordene for å beskrive din roman: «Et verk med nydelig vold og raffinert ondskap.» Hva tenker du om det?

Jeg ble veldig tilfreds over det utsagnet, og jeg forstår hva han prøver å si. Ikke all krimlitteratur og ikke all vold i romaner er forankret i den virkelige verden. Mange kriminalromaner framstiller vold i et forsøk på å kaste lys over virkelighetsnære hendelser, men i mine bøker er det ikke slik. Jeg ser på mine romaner som underholdning. Min idealleser setter seg godt til rette i en stol med pleddet over seg, klar til å bli med på en reise inn i en fiktiv verden. Og selv om de leser om mordere, er det meningen at det skal være morsomt.

Peter Swanson

Hvis du kunne velge, hvilke skuespillere ville spille Ted og Lily i filmversjonen av boka?

Hva med Michael Fassbender som Ted og Alicia Vikander som Lily? Jeg ville ikke ha noe imot en sånn rollebesetning. Hvilke forfattere leste du i oppveksten? Kan du nevne hvilke som påvirket deg?

Som jeg sa tidligere, har jeg alltid vært tiltrukket av kriminallitteraturen. Jeg elsker thrillere av alle slag, faktisk – gotiske romaner, spionfortellinger, sånne overnaturlige greier også. I oppveksten leste jeg Roald Dahl, så Nancy Drew og Hardyguttene, senere fikk jeg dilla på av Agatha Christie og Stephen King, og etter hvert leste jeg alt jeg kunne komme over, særlig hvis det bød på skikkelig bloddryppende mord.

Det som er morsomt med skjønnlitteratur – både å skrive og å lese – er at karakterene kan handle ut fra slike lavere instinkter.

Har du lest noen skandinaviske krimbøker? Er du kjent med Jo Nesbø? Eller Lars Kepler?

Jeg kjenner ikke til Kepler, men jeg liker Jo Nesbø, og jeg leser selvfølgelig Stig Larsson-bøkene pluss litt Mankell og Sjöwall og Wahlöö. Jeg kommer til å lese mer som en forberedelse til reisen til Norge og Danmark i vinter. Noen anbefalinger? Hva er det med kriminallitteraturen og Boston? Det ser ut som mange av de store krimforfatterne kommer fra nettopp dette området.

Jeg vet ikke helt. Kanskje fordi, som i Skandinavia, det er kaldt mesteparten av året, og om vinteren er dagene korte. Kanskje er det noe med de korte, kalde dagene som får forfattere til å tenke på krim. l Tekst: Ida Cleve • Forfatterfoto: Lee Kilpatrick

PETER SWANSONs debutroman fikk internasjonal oppmerksomhet da den kom i 2014. De som fortjener det kom året etter og er første bok ut på norsk. Den mørke, smarte thrilleren har gjort Swanson til en krimsensasjon her hjemme, der et samlet pressekorps har gitt boka strålende anmeldelser. Swanson bor i Somerville i Massachusetts, der han for tiden skriver på sin neste roman. KRIMMAGASINET 2016 37


INTERVJU

YRSA SIGURÐARDÓTTIR

Ny serie fra Yrsa! Yrsa Sigurðardóttir har forkastet sin tidligere heltinne, advokaten Thora, og skapt to nye: psykologen Freyja og politimannen Huldar.

K

rimmagasinet møtte Yrsa da hun var på Oslo-besøk i januar for å promotere første bok i sin nye serie, DNA. Den sikret henne den islandske Rivertonprisen, Bloddråpen. Yrsa gir sjelden standardsvar og snakker her om de utspekulerte og grufulle drapsmetodene hun har funnet opp i DNA, om den islandske tradisjonen om at all krimlitteratur må utgis i månedsskiftet oktober-november, og om dødspakten hun har inngått med mannen sin. Er det bra for deg å ha to nye hovedpersoner?

Jeg nyter den nye duoen veldig, selv om de trolig ville klaget på hvordan de blir behandlet hvis de hadde hatt en stemme. Det er svært spennende å

Yrsa Sigurdardóttir 38

KRIMMAGASINET 2016

starte på nytt med en ny serie da alt er mer åpent enn når du skriver om karakterer som har blitt ganske satt i sine væremåter. Med nye hovedpersoner føler man at mulighetene for deres utvikling er ubegrensede. Hvorfor har du tatt farvel med din forrige hovedperson, Thora?

Jeg likte Thora, men det var bare på tide å si farvel til henne, av mange grunner. For det første begynte jeg å forstå at å prøve å komme opp med noe nytt og interessant i hennes personlige liv om og om igjen ble vanskeligere og vanskeligere hvis hennes personlige historie ikke skulle bli helt latterlig. Det faktum at hun er en advokat kompliserte også saker. Ikke bare måtte jeg finne på et godt plott, men også en

måte å involvere henne på fra et svært tidlig stadium i etterforskningen. Som advokat mangler hun også myndighet til å avhøre folk som ikke ønsker å snakke med henne, samt førstehåndstilgang til bevis. Hennes yrke kompliserte saker litt mye. Til syvende og sist var jeg aldri begeistret for kjæresten hennes og føler meg ganske lettet over at jeg slipper å skrive om ham mer. Når dette er sagt, kan det være at jeg skriver en bok til for å avslutte Thoraserien. I den boken jeg vil trolig ikke være veldig snill mot kjæresten hennes. Du har også skrevet flere frittstående krimromaner, men aldri hatt en politimann som hovedperson før nå. Hvorfor?


Da jeg begynte å skrive krim, skrev flesteparten av de islandske krimforfatterne om politimenn. På den tiden følte jeg ikke at jeg hadde noe å bidra med der. At jeg er kvinne, gjorde arketypiske middelaldrende, alkoholiserte, skilte og deprimerte politimenn som protagonister lite appellerende. På toppen av det hele er jeg personlig ikke så begeistret for autoritet. Men tilgangen politiet har til åsteder, vitner og så videre gjorde det så jævla fristende å skrive om en politimann, så til slutt sprakk jeg. Men han er bare én av to hovedpersoner, og ingen av egenskapene hans likner de nevnte klisjeene.

Hvorfor må en kriminalroman på Island utgis den første uken i november?

Det virker som om du inkluderer barn mer og mer i bøkene dine, og mer enn de fleste krimforfattere?

Hvor mye arbeid får du gjort som sivilingeniør i disse dager?

Realistisk sett er det sjeldent at en forbrytelse så alvorlig som et drap blir begått uten at et barn blir berørt. Enten de er koblet til tragedien gjennom mordofferet, morderen eller på annen måte, vil de bli utsatt for en stor påkjenning. Dessuten er den andre hovedpersonen, Freya, en barnepsykolog som er ansatt ved den islandske institusjonen, som behandler barn som er involvert i kriminaletterforskninger og domstolsbehandling, så det er naturlig at barn er involvert i de forbrytelsene hun blir kalt inn på. Men i neste bok i serien, som kommer på norsk i januar 2017, er det ingen avhør av barn. Dette gjorde jeg med vilje siden jeg ikke kan skrive en hel serie som er repeterende. Så det vil være barn i noen av bøkene, og ingen i andre. Drapene ... Hvordan kom du på slike bisarre drapsmetoder, hele tre av dem i DNA?

Jeg fant dem opp siden man som forfatter ikke bare kan holde seg til knivstikking, skyting, drukning eller slå folk til døde. Jeg liker variasjon, og jeg liker forferdelse. En av metodene i boka er så perfekt at jeg noen ganger bekymrer meg for at en ekte morder vil plukke opp ideen og drepe noen på den måten som er beskrevet i DNA. Metoden er ren, effektiv og innebærer en viss avstand fra selve handlingen, men det er en fryktelig metode for den drepte personen. Så jeg håper at ekte mordere ikke leser denne boken.

Ingen innbundet roman av en islandsk forfatter, uansett sjanger, blir publisert utenfor julesesongen. Dette er den viktigste tiden for utgivelser siden bøker er svært tradisjonelle julegaver. Hvis du ikke får minst én bok til jul, blir julaften ansett for å være en flopp. Utenom juleperioden kjøper folk flest pocket. Så hvis en innbundet roman skal bli en suksess, må den publiseres sent på året, det vil si i oktober eller begynnelsen av november. Ellers er den å anse som død.

Jeg arbeider sannsynligvis circa 50 prosent. Jeg trodde at jeg jobbet circa 80 prosent, men jeg gjorde et intervju på Island hvor jeg nevnte dette tallet, og når jeg viste meg på arbeid ble jeg ble spurt om jeg hadde en annen jobb på toppen av alt annet siden jeg definitivt ikke jobbet så mye som 80 prosent for dem. Men grunnen til at jeg har måttet kutte ned arbeidet er ikke skrivingen i seg selv, men reisene. Det tar mye av min tid, skrive kan jeg gjøre på kveldene og i helgene. Jeg hører at du og din mann har inngått en pakt?

Min svigerfar gikk bort etter årevis som sengeliggende og pleietrengende, så min mann og jeg har gjort en avtale: Vi må drepe hverandre hvis det samme skjer med en av oss. Hvis det skjer med oss begge, håper jeg at jeg blir førstemann, slik at han kan drepe meg. Jeg ønsker ikke å leve i årevis, ikke engang måneder, i et liv som ikke er noe annet enn en prolog til døden. Loven er dog en liten hindring for alt dette, men jeg er ikke bekymret for å være den som må myrde, for en med min bakgrunn vil sikkert klare å komme unna med det. Men dessverre vil min mann sannsynligvis ikke være like heldig og ende opp i retten, så jeg må klekke ut et plausibelt plott til ham ganske snart. Best å være på den sikre siden. l

Yrsa Sigurðardóttir DNA 978-82-48-91794-6 KAGGE FORLAG Kr 379,– Oversetter: Silje Beite Løken

En ung kvinne blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem i Reykjavik. Det eneste vitnet er hennes sju år gamle datter. Når enda en kvinne blir drept på bestialsk vis kort tid etterpå, står politiet uten andre spor enn mistanken om at det er samme gjerningsmann. En radioamatør fanger inn skremmende meldinger som knytter ham til begge de drepte kvinnene, selv om han ikke kjente noen av dem. Nysgjerrigheten får ham til å sette i gang farlige undersøkelser på egen hånd. Huldar har ansvaret for etterforskningen av drapene. Han mangler konkrete spor, og dette skaper frustrasjon og konflikter internt i politiet. Saken kompliseres ytterligere ved at han har løyet om seg selv for psykologen Frøya, som bistår jenta som var til stede da moren ble drept.

Tekst: Knut Gørvell • Forfatterfoto: Kagge Forlag

YRSA SIGURÐARDÓTTIR er en bestselgende islandsk krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til flere enn 30 språk og høster stadig strålende kritikker. Thrilleren Jeg vet hvem du er ble nominert til Glassnøkkelen 2011, og våren 2015 ble Sigurðardóttir tildelt den høythengende britiske prisen Petrona Award for boka Dødsskipet. KRIMMAGASINET 2016 39


OMTALE

ROBERT GALBRAITH

Hardhjertet spill Mye tyder på J.K. Rowling har kost seg mens hun skrev Ondskapens kall. For selv om temaet er svært uhyggelig, blir det krimkunst av bøkene som utgis under pseudonymet Robert Galbraith.

E

n mystisk pakke blir levert Robin Ellacott av et sortkledd motorsykkelbud. Pakken inneholder intet mindre enn et avkappet ben. Det hele virker ganske absurd, for privatdetektiven Cormoran Strike mistet faktisk et ben da han tjenestegjorde i Afghanistan. Men benet som blir levert på døra, er ikke i hans størrelse, dessuten tilhører det en kvinne. Farlige fiender

Nok engang er det Cormoran og Robin som må løse mysteriet. Ikke bare må de forsøke å identifisere kvinnen som benet tilhører, som åpenbart ikke lever lenger, de må også finne ut hvem som er avsenderen. Strike misliker å snakke om fortiden sin, men tvinges til å inkludere Robin nå som noen ser ut til å ville ramme detektivbyrået deres. Strike har skaffet seg en del fiender opp gjennom årene, men kan kun tenke seg fire personer som kan være i stand til grusomheter av denne typen. Én av dem vekker spesielt vonde minner: rockeren, junkien og psykopaten Jeff Whittaker. Jeff var gift med hans mor, Leda Strike, som døde av en overdose da Strike var tjue år. Jeff ble tiltalt for drapet, men frifunnet. Den ustabile stefaren har forsøkt å skade Strike ved flere anledninger. Saken kompliseres ytterligere ved at Strike mottar flere brev fra en forskrudd kvinne som ønsker å amputere sitt eget friske ben.

kontrollerende Matthew, og er ambivalent til det nært forestående bryllupet, mens Strike har innledet et forhold til den smellvakre, men akk så kjedelige Elin. Det som slår leseren umiddelbart, er at de – både Strike og Robin – liker hverandre bedre enn de liker partnerne sine. Denne gangen er Strike bekymret for Robin, benet var tross alt adressert til henne, og han frykter at noen forsøker å ramme ham ved å skade Robin. Og til tross for at spenningen og uroen tilspisser seg, forsøker Robin å bevise at hun ikke er noe persilleblad. Blue Öyster Cult

Robert Galbraith har farget romanen med Patti Smiths sangtekster fra det legendariske psykedelia-rockebandet Blue Öyster Cult, som Strikes mor Leda var besatt av. De morbide og noe skrullete tekstene kler innholdet i romanen. Den beste så langt

J.K. Rowling mestrer også krimsjangeren bedre enn de aller fleste. Både Strike og Robin er interessante og hele mennesker, som det er underholdende å følge. Strike er fortsatt like barsk og lun, og Robin målrettet og kvikk der de ferdes fra pub til pub i London og omegn for å komme til bunns i saken. Den tredje romanen om Cormoran Strike og Robin Ellacott skuffer definitivt ikke, mange vil nok påstå at det er den beste så langt. l

Spennende kjemi

Robin er fortsatt forlovet med den kjekke og

Tekst: Ida Cleve

Robert Galbraith Ondskapens kall 978-82-02-50238-6 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Heidi Grinde

H

En mystisk pakke blir levert til Robin Ellacott, og hun oppdager til sin skrekk at den inneholder benet til en død kvinne. Sjefen hennes, privatdetektiven Cormoran Strike, blir mer foruroliget enn overrasket. Han kan tenke seg i alt fire personer fra fortiden som kan være avsenderen – der alle fire er stand til særdeles grusomme handlinger. Da politiet setter alt søkelyset på en mistenkt, som Strike blir mer og mer sikker på ikke er gjerningsmannen, bestemmer de seg for å ta saken i egne hender. Strike og Robin begir seg inn i den mørke og forskrudde verdenen de andre tre opererer i. Men det gjør de ikke uten risiko, og snart er de begge i livsfare.

ROBERT GALBRAITH er pseudonym for J.K. Rowling. Når gjøken galer var første bok i serien om detektiv Cormoran Strike og assistenten Robin Ellacott. Silkeormen var oppfølgeren, og Ondskapens kall er tredje bok i den kritikerroste serien. 40

KRIMMAGASINET 2016


H (1948-2015)

FOTO: FREDRIK SANDBERG / SCANPIX

Henning Mankell

KRIMMAGASINET 2016 41


ARTIKKEL

HENNING MANKELL

Det generøse mennesket Henning Mankell døde 5. oktober 2015. Her minnes Krimmagasinet mannen som nærmest alene la grunnen for det som i dag litt misforstått kalles «Nordic Noir».

S

om president i Rivertonklubben i Norge overrakte jeg i 2012 Den gylne revolver til Henning Mankell som synlig bevis på at han var blitt utnevnt til internasjonalt æresmedlem ved klubbens 40-årsjubileum. For alle som var til stede var det et hyggelig og nært møte med en krimforfatter som mange av oss hadde som vår absolutte favoritt. Både intervjuet som Tom Egeland hadde med Mankell – han var lett å få i tale – og samtalene ellers, gjorde at vi kom litt nærmere mannen. Derfor var det også nærere og vondere da beskjeden om hans død kom. Her noen ord, delvis fra «pristalen», for å minnes en av de virkelig store nordiske krimforfatterne i vår tid.

Henning Mankell døde 5. oktober 2015. Alle de store avisene i Norden brukte opptil flere sider på å minnes ham som menneske, teatermann, forfatter – men aller mest som skaperen av kommisarie Kurt Wallander i en serie kriminalbøker som nærmest alene la grunnen for det som i dag litt misforstått kalles «Nordic Noir». Også store utenlandske aviser trykte lange artikler om en forfatter som hele sitt liv var radikal, både politisk og kulturelt, som la ned en stor innsats for teater i Mosambik, og hadde et omfangsrikt og variert forfatterskap utenom Wallander-bøkene. The New York Times mintes Mankell i en stor artikkel der selve overskriften viser

42

KRIMMAGASINET 2016

FOTO: GUSTAV ENEROTH

Har man truffet ham og hørt ham fortelle om sitt forfatterskap og sine mange andre innsatser, vil man også huske den romslige personligheten og det generøse mennesket.


Kurt Wallander

For krimentusiaster er det en selvfølge at det er bøkene med kommisarie Kurt Wallander ved Ystad-polisen som gjør at Mankell har en egen plass i våre bokhyller og våre hjerter. Har man truffet ham og hørt ham fortelle om sitt forfatterskap og sine mange andre innsatser, vil man også huske den romslige personligheten og det generøse mennesket. Millioner av lesere verden over har med stadig økende fascinasjon fulgt Wallander i problematisk kamp med utspekulerte og voldelige kriminelle og med sitt eget liv, fra Mördare utan ansikte i 1991 til Den orolige mannen i 2009. Romanserien med Kurt Wallander begynner klokken kvart på fem den 8. januar 1990. Wallander er 42 år gammel, men den 30. januar blir han 43, og er altså født i 1947. Tre måneder tidligere har ektefellen, Mona, forlatt ham. Vi følger ham så gjennom 1990-tallets fenomenalt spennende og medrivende fortalte romaner, før vi er inne på et lite sidespor i Innan frosten og får mer kunnskap om hans bakgrunn i tekstene i Pyramiden. Så tar vi avskjed først i 2009 med Den orolige mannen, en roman som er trygt forankret i virkelighet, og som kanskje – slik forfatteren antyder i etterordet – gjennom fiksjonsberetningen overgår den dokumentariske realismen. Det ubegripelige i verden rundt oss blir litt mer forståelig. Vi tok omkring midt i

serien avskjed med Wallanders far – uten noen gang å få vite navnet hans – mer og mer dement, hissig, selvopptatt i sitt liv som einstøing med flere tusen nesten identiske fidus-malerier bak seg. Jeg har en spesiell forkjærlighet for romanen Mannen som log (1996) (på norsk: Silkeridderen) nettopp fordi faren spiller en rolle, og fordi avgjørende barndomsminner gir oss mulighet til å komme nærmere inn på hvem Wallander i all sin melankolske og resignerte fremtoning egentlig er. Romanen gir godt rom for tanker om hvem og hva faren egentlig var, og hva Kurt Wallander eventuelt har arvet fra ham.

hva som var viktigst i forfatterskapet og hva som kommer til å leve videre: «Henning Mankell, Writer Whose Wallander Patrolled a Gritty Sweden, Dies at 67.» Avisen understreker Mankells rolle som lederskikkelsen blant «Scandinavian noir»-forfatterne, og nevner etterfølgere som Indriðason, Nesbø og Larsson. The Times er også inne på spørsmålet om hvorfor ingen av de mange vanlige romanene Wallander skrev oppnådde internasjonal suksess – f.eks. den stort anlagte Djup (2004), og viser til en tidligere omtale av denne boken hvor kritikeren peker på irriterende uvaner som kriminalforfattere gjerne legger seg til – ikke minst når det gjelder plotting og intrige og dette at det legges inn et mord nå og da. Nå hadde Mankell et stort forfatterskap før han, 43 år gammel, ga ut sin første Wallander-bok – Mördare utan ansikte (1991), og krimforfatterens uvaner kan neppe gis tilbakevirkende kraft. Med andre ord tror jeg det er så enkelt som at bøkene om og med Wallander, som etterforsker og som plaget menneske, sammen med miljøskildring og samfunnsbeskrivelser, i språklig fremstilling og menneskeforståelse, i særklasse er det beste denne mangesidige forfatteren skapte.

Wallander kom til å stå enda tydeligere frem som forsvarer av den tynne og sterkt utsatte grenselinjen mellom et noenlunde velordnet og trygt samfunn og kriminalitet og faenskap som nå også hadde infisert småbyene og bygdene.

3 x Wallander: Krister Henriksson, Rolf Lassgård og Kenneth Branagh.

KRIMMAGASINET 2016 43


≤ Tettere på virkeligheten

Jeg tror kanskje også denne fjerde boken i serien var en lettelse for mange lesere, fordi vi her kom så tett inn på enda bedre etterforskning enn før, tettere på virkeligheten. Det hele ble enda mer skremmende fordi gangsterne utenfra i de tre første bøkene var byttet ut med innenlandske skurker. Slik kom Wallander til å stå enda tydeligere frem som forsvarer av den tynne og sterkt utsatte grenselinjen mellom et noenlunde velordnet og trygt samfunn og kriminalitet og faenskap som nå også hadde infisert småbyene og bygdene. Med all sin livslede og sin ensomme, til tider søvnløse tilværelse på Maria-gatan, er Wallander førstelinjeforsvarer når vi stadig opplever «vanvettets hot mot normaliteten».

Det er også fristende å etablere et slektskap mellom Mannen som log og den absolutt siste Wallander-boken – Den orolige mannen, for så vidt som en omfattende etterforskning knyttet til ubåter og spionasje også lar oss gå på gjengangerferd i mange saker vi kjenner fra tidligere bøker. Generelt kunne vi si at resignasjon og pessimisme blir stadig mer tydelig etter at Wallander alt som 50-åring fikk diabetesdiagnosen som tidlig bekreftelse på forgjengelighetens ubønnhørlige lov. I epilogen til denne siste Wallander-boken må vi avfinne oss med at sykdom gjør at Wallander skal vandre i en annen form for tåke enn den han har vasset i gjennom mange bøker – i konkret og overført betydning: Han er på vei inn i det endelige mørket som det ikke lenger nytter å kjempe mot. Det er vakkert gjort, og gripende, for også råbarkete krimlesere har godt av en dose sentimentalitet, hvis det er det det er: Skuggan hade djupnat. Och långsamt kom Kurt Wallander nu att försvinna in i ett mörker som några år senare definitivt skickade ut honom i det tomma universum som heter Alzheimer. Sedan är det inte mer. Berättelsen om Kurt Wallander tar oåterkalleligen slut. De år, kanske tio, kanske flera, han har kvar att leva, är hans egen tid, hans och Lindas, hans och Klaras tid.

44

KRIMMAGASINET 2016

FOTO: INTERFOTO / ALAMY STOCK PHOTO

Rolf Lassgard og Henning Makell


Mankells forfatterskap og spesielt Wallander-bøkene handler om selve Det Stora Brottet, og sett fra Sverige gjelder det selvsagt: Folkhemmets fall, Socialdemokratins svik.

Det Stora Brottet

De som analyserer grundigere, ser kanskje at Mankells forfatterskap og spesielt Wallanderbøkene i sum handler om selve Det Stora Brottet, og sett fra Sverige gjelder det selvsagt: Folkhemmets fall, Socialdemokratins svik. Når jeg leser bøkene, opplever jeg imidlertid først og sist drivende god krim, spenning, fare, mystifikasjon, intrikate løsninger – krim i superklassen, mens det andre så å si er en nødvendig bakgrunn for det som skjer – ideologien

Henning Mankell og Krister Henriksson

FOTO: STEFAN MATTSSON / AFTONBLADET / SCANPIX

Mankell var svært klar på at han med denne boken var ferdig med Wallander, og ikke kom til å savne ham. Det kan man forstå, også ut fra alt som fulgte i kjølvannet til bøkene med TV-serier og filmer der forfatteren selv gjerne holdt en hånd på rattet. Selv foretrakk han TV-serien med Krister Henriksson som Wallander – han lignet på det bildet forfatteren selv hadde av sin helt. Men det er verdt å nevne at Kenneth Branagh regisserte og spilte selv Wallander i en BBC-serie av høy kvalitet. Mange hadde håpet på mer, selv om sluttstrek var effektivt satt i Den orolige mannen. En anmelder beklaget at Wallander hadde løst sin siste sak, fordi denne alkoholiserte, diabetiske, antisosiale og alltid vrange svenske detektiven var på sitt beste i den siste boken.

Selv foretrakk Mankell TV-serien med Krister Henriksson som Wallander – han lignet på det bildet forfatteren selv hadde av sin helt.

er der, men som bakteppe. Blandingen av stort og smått, globalt og provinsielt, er ekstremt vellykket. Kombinasjonen av et lite og tilsynelatende idyllisk land med velferd og velstand og likevel med mørke skygger, har vært uimotståelig. Wallander kan synke dypt ned i den skånske leire, men løfter seg over det meste i samtidens krimlitteratur, i en serie bøker som allerede er å betrakte som klassikere i nordisk kriminallitteratur. ● Tekst: Hans H. Skei

HENNING MANKELL (1948–2015) er Sveriges mest leste forfatter. Bøkene hans er solgt i over 30 millioner eksemplarer og er oversatt til mer enn 40 språk. Mankell var bosatt i Sverige og Mosambik. Han debuterte med romanen Bergsprängaren i 1973, men det var først i 1991 at han fikk sitt virkelige gjennombrudd, med den første boken i serien om førstekriminalbetjent Kurt Wallander. Disse bøkene utkommer i over 100 land. Flere av dem er filmet av svensk TV og Yellow Bird Films, og tre er også filmet av BBC med Kenneth Branagh i rollen som Kurt Wallander. Henning Mankell ble i 1995 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for Comédia infantil, en roman om gatebarn i Afrika. KRIMMAGASINET 2016 45


INTERVJU

JENS LAPIDUS

I storform Den nyeste romanen, STHLM DELETE, har høstet svært mye ros i nabolandet vårt. Svenske aviser kaller ham «i en klasse for seg». Lapidus er tilbake – i storform!

I

denne romanen møter vi etterforskerparet Emelie og Teddy. Kan du fortelle litt om hovedpersonene?

Teddy har vært i fengsel i mange år, og prøver nå å skape seg et bra liv på riktig side av loven. Emilie jobber som advokat for et advokatbyrå. Hun er opptatt av å gjøre karriere, men begynner å lure på hvorfor hun i det hele tatt ble advokat. De er svært forskjellige, men deler følelsen av at de vil noe med livene sine. Hva kjennetegner det miljøet du skildrer i romanen?

Som vanlig tar mye av handlingen i denne boken utgangspunkt i Stock holms under verden, miljøer jeg kjenner godt fra min jobb som forsvarsadvokat. Men jeg skildrer også livet i et advokatbyrå, og hvordan en helt vanlig mann etter hvert ender opp med å begå grov kriminalitet. Du har lagt deler av handlingen til Södertälje utenfor Stockholm. Hvorfor akkurat til dette området?

Södertälje forekommer i mange av mine bøker, for eksempel Livet deluxe og VIP-rommet. Det er et interessant område som i løpet av mange år har slitt med grov organisert kriminalitet.

Jens Lapidus

Det er antageligvis det nærmeste vi kommer en skikkelig mafia i Sverige. Hvordan har din bakgrunn som advokat preget innholdet i romanen?

Det preger mye av innholdet, og jeg henter mye av inspirasjonen fra jobben min. I denne boken får man dessuten bli med Emilie da hun faktisk prosederer i retten i to viktige rettssaker. Ligger STHLM DELETE tett opp mot virkeligheten i dagens Sverige?

Mine bøker er fiktive, men de henter alltid mye inspirasjon fra virkeligheten. Den organiserte kriminaliteten er ikke noe påfunn, ei heller detaljer om hvordan penger vaskes, hvilke tatoveringer folk har eller hvilke slang uttrykk de bruker. Hvordan jobber du når du skriver?

Jeg er ganske ustrukturert og planlegger ikke hvert eneste kapittel i detalj. STHLM DELETE er både veldig drevet av intrigen, men også av en framdrift som generer seg selv. Eksplosivt, liksom. Mye kommer i øyeblikkets hete, når jeg faktisk sitter foran datamaskinen. Arbeider du fortsatt som advokat?

Ja, men ikke lenger på fulltid. l Tekst: Maria Myrvoll • Forfatterfoto: Pierre Björk

Jens Lapidus STHLM DELETE 978-82-02-50359-8 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Inge Ulrik Gundersen

En alarm utløses og en vekter blir tilkalt til et hus på Värmdö. Der venter det ikke noe vanlig innbrudd, men et lik: et menneske er blitt massakrert. En ung mann blir funnet hardt skadd i nærheten av åstedet, og han blir mistenkt for drapet. Emelie Jansson påtar seg i hemmelighet å være hans forsvarer, til tross for at sjefen hennes i advokatbyrået er imot det. Hvem er den drepte på Värmdö? Og hvorfor er det så mange spor som leder til Mats Emanuelsson, mannen som Teddy Maksumic kidnappet for lenge siden? Mens Emelie i hemmelighet begynner å nøste i saken, tvinges Teddy til å konfrontere sin egen fortid, samtidig som nevøen Nikola er i ferd med å gjenta Teddys feiltrinn. Snart blir de dratt inn i et høyt spill som får voldsomme konsekvenser for dem alle.

JENS LAPIDUS (f. 1974) er i dag Sveriges mestselgende krimforfatter. Hans Stockholm Noir-serie har blitt en internasjonal suksess. Lapidus jobber også som forsvarsadvokat i Stockholm, der han bor sammen med sin kone og deres tre barn. 46

KRIMMAGASINET 2016


FOTO: ALISON ROSA

Karin Slaughter

PROGRAM Yrsa Sigurðardóttir

FOTO: SIGURJÓN RAGNAR

Mikaela Bley

FOTO: MICHEL WIDENIUS

Anne Holt

FOTO: JO MICHAEL

Torkil Damhaug

FOTO: AGNETE BRUN

KRIMFESTIVALEN 3.–5. MARS 2016

KRIMMAGASINET 2016 47

Jo Nesbø


TORSDAG 3. MARS FOTO: RAYMOND MOSKEN

Tom Egeland Jessica Cornwell

FOTO: JESSICA DIANA PATIENT

Jo Nesbø

FOTO: JO RANKIN PHOTOGRAPHY

10:00 Festivalåpning

Krimfestivalen åpnes med prolog av JO NESBØ.

Tom Egeland

ÅSTED: Cappelen Damm-huset

13:45 Svenske superpar

10:45 Årets festivalforfatter Jo Nesbø

Hvordan lykkes med å skrive i tospann? Møt to av Sveriges superduoer: MONS KALLENTOFT & MARKUS LUTTEMAN og HJORTH & ROSENFELDT.

Professor HANS H. SKEI snakker om JO NESBØ. GUNNAR STAALESEN, SIDSEL DALEN og ASLAK NORE forteller om sitt forhold til festivalforfatteren. ÅSTED: Cappelen Damm-huset

PROGRAMLEDER: Fredrik Wandrup ÅSTED: Cappelen Damm-huset

11:30 Rivertonpriser

Tidligere president i Rivertonklubben HANS H. SKEI oppsummerer krimåret 2015. TOM EGELAND intervjuer de nominerte til årets Rivertonpris, før han deler ut Rivertonklubbens ærespris. ÅSTED: Cappelen Damm-huset

14:15 Kryssforhør

Fire sentrale norske krimforfattere, TOM KRISTENSEN, KJELL OLA DAHL, JØRN LIER HORST og EYSTEIN HANSSEN, diskuterer norsk krim. PROGRAMLEDER: Trude Teige

12:30 Mestermøte: Nesbø vs. Wilson

ÅSTED: Cappelen Damm-huset

JO NESBØ møter en av Englands ledende krimforfattere, ROBERT WILSON. PROGRAMLEDER: Marte Spurkland

15:00 Hurtigkurs i selvpublisering

ÅSTED: Cappelen Damm-huset

EMELIE SCHEPP har hatt stor suksess ved å utgi på eget forlag i Sverige. Her deler hun nyttige tips med oss. ÅSTED: Cappelen Damm-huset

13:15 Kryssforhør

Årets krimkomet, amerikaneren PETER SWANSON, intervjues med kodekrimforfatter JESSICA CORNWELL og den svenske stjernen VIVECA STEN.

15:30 Krimkafé

Møt det svenske forfatterparet HJORTH & ROSENFELDT, amerikanske PETER SWANSON og britiske ROBERT WILSON.

PROGRAMLEDER: Asbjørn Slettemark ÅSTED: Cappelen Damm-huset

PROGRAMLEDER: Fredrik Wandrup FOTO: AKAM1K3

Tom Kristensen

ÅSTED: Tanum, Karl Johan


15:45 Nordisk mestermøte

Møt tre nordiske forfattere som alle har vunnet de gjeveste krimprisene i sitt hjemland: islandske YRSA SIGURÐARDÓTTIR, svenske TOVE ALSTERDAL og norske TORKIL DAMHAUG. PROGRAMLEDER: Aslak Nore ÅSTED: Cappelen Damm-huset

Viveca Sten

FOTO: THRON ULLBERG

Peter Swanson

FOTO: JIM FERGUSON

Chris Tvedt

Intervjuer med britiske ROBERT WILSON, den svenske krimdebutanten MIKAELA BLEY og den svenske krimkometen TOVE ALSTERDAL.

FOTO: FREDRIK ARFF

16:00 Krimkafé PROGRAMLEDER: Tom Egeland ÅSTED: Norli, Universitetsgaten

16:15 Storbykrim

Den svenske superduoen MONS KALLENTOFT & MARKUS LUTTEMAN diskuterer storbykrim med «Bergens krimkongepar» CHRIS TVEDT & ELISABETH GULBRANDSEN. PROGRAMLEDER: Sarah Natasha Melbye ÅSTED: Cappelen Damm-huset

ÅSTED: Narvesen Continental, Stortingsgata

17:00 OP-5-timen med Swanson og Wilson

ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE har en av Norges beste krimblogger OP-5. I OP-5-timen diskuterer de hva som er best og verst når det gjelder krimbøker, tv-serier og film. Gjester er nykommeren og suksessforfatteren PETER SWANSON og den britiske krimstjernen ROBERT WILSON. ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

17:45 Svensk krim og Krimteatersport

Møt fem svenske krimsuksesser: MIKAELA BLEY, HJORTH & ROSENFELDT, TOVE ALSTERDAL og VIVECA STEN. Krimteatersport med HARALD EIA, JAN-PAUL BREKKE og HELÉN VIKSTVEDT. Programleder: Asbjørn Slettemark Åsted: Centralteatret/Teaterkjeller’n

19:00 Kriminalteknikerne kommer!

Kriminalteknikerne OLA BREKKEN og ELLEN HAMREMOEN viser hvordan politiet arbeider og sikrer spor på et åsted ved mistenkelig dødsfall. ÅSTED: Centralteatret/Kaféscenen

20:00 «Døden går til scenen», Kryssforhør og True Crime.

Premiere på «DØDEN GÅR TIL SCENEN» av GUNNAR STAALESEN. I denne minikrimfarsen prøver mange av de norske krimheltene å løse et mordmysterium, og får til slutt hjelp av Sherlock Holmes. MEDVIRKENDE: FINN SCHAU, MONICA HJELLE og JOHANNES JONER som også står for regien. Kryssforhør med GUNNAR STAALESEN, ROBERT WILSON og forfatterduoen HJORTH & ROSENFELDT. Kvelden avsluttes med en samtale om det uløste drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs. BJØRN OLAV JAHR, forfatter av Hvem drepte Birgitte Tengs?, og TOR-ERLING THØMT RUUD fra VGs podcast «Uløst» PROGRAMLEDER: Anne Grosvold ÅSTED: Centralteatret/Hovedscenen

FOTO: SIGURJÓN RAGNAR

Yrsa Sigurðardóttir

16:30 Møte med Yrsa Sigurðardóttir

Møt den islandske krimdronningen YRSA SIGURÐARDÓTTIR.


10:00 Research

Mikaela Bley

FOTO: MICHEL WIDENIUS

FREDAG 4. MARS Hvordan drepe troverdig og effektivt? Fire norske krimforfattere forteller om hvordan de gjør research. JØRGEN JÆGER, VIDAR SUNDSTØL, SIDSEL DALEN og TRUDE TEIGE. PROGRAMLEDER: Sarah Natasha Melbye ÅSTED: Cappelen Damm-huset

10:45 Kunsten å tenke ut en drapsmetode

Krimlitteraturen er full av fiffige måter å ta livet av folk på. Fire av festivalens største forfattere snakker om hvordan de planlegger drapene sine: YRSA SIGURÐARDÓTTIR, JESSICA CORNWELL, KARIN SLAUGHTER og PETER SWANSON. PROGRAMLEDER: Anne Grosvold ÅSTED: Cappelen Damm-huset

11:30 Den nordiske krimmodellen

Hele bokverdenen er opptatt av nordisk krim og hva som er spesielt med den. Du møter to svenske og to norske forfattere: NINNI SCHULMAN, VIVECA STEN, THOMAS ENGER og VIDAR SUNDSTØL. PROGRAMLEDER: Fredrik Wandrup ÅSTED: Cappelen Damm-huset

12:15 Krimromanen og norsk virkelighet

Hva forteller krimromanen om norsk virkelighet, og kan den ha en samfunnskritisk effekt? JØRN LIER HORST, TORKIL DAMHAUG, CHRIS TVEDT og MARIT REIERSGÅRD.

13:30 Kodekrim

Møt tre forfattere som skriver om mysterier med opphav flere århundrer tilbake i tid. JESSICA CORNWELL, JØRGEN BREKKE og TOM EGELAND. PROGRAMLEDER: Fredrik Wandrup ÅSTED: Cappelen Damm-huset

14:15 Klassisk stil

Mange av dagens krimforfattere er inspirert av den klassiske krimmen. Her kan du møte fire av dem: HANS OLAV LAHLUM, KNUT NÆRUM, JAN MEHLUM og FRODE GRANHUS. PROGRAMLEDER: Nils Nordberg ÅSTED: Cappelen Damm-huset

15:00 En upålitelig forteller

Flere av dagens krimromaner har flere fortellere, og ofte kan du ikke stole på noen av dem. Møt tre av bokvårens mest interessante krimforfattere: britiske CLARE MACKINTOSH, svenske MIKAELA BLEY og amerikanske PETER SWANSON. PROGRAMLEDER: Asbjørn Slettemark ÅSTED: Cappelen Damm-huset

15:30 Krimkafé

Intervjuer med tre sentrale nordiske krimforfattere: HÅKAN NESSER, TOVE ALSTERDAL og TORKIL DAMHAUG. PROGRAMLEDER: Nils Nordberg ÅSTED: Tanum, Karl Johan

15:30 Politi og forfatter

Møt tre forfattere som har forlatt politiet til fordel for fiksjonens verden: JØRN LIER HORST, CLARE MACKINTOSH og HANNE KRISTIN ROHDE. PROGRAMLEDER: Anne Grosvold ÅSTED: Cappelen Damm-huset

PROGRAMLEDER: Sidsel Dalen ÅSTED: Cappelen Damm-huset

13:00 Å debutere med et brak PROGRAMLEDER: Anne Grosvold ÅSTED: Cappelen Damm-huset

Knut Nærum

FOTO: FREDRIK ARFF

Møt fire krimforfattere som oppnådde kjempesuksess allerede med første bok: MIKAELA BLEY, HELLE STENSBAK, LENE LAURITSEN KJØLNER og INGAR JOHNSRUD.


17:45 OP-5-timen med Anne Holt og Håkan Nesser.

ASBJØRN SLETTEMARK og ASLAK NORE har en av Norges beste krimblogger OP-5. I OP-5-timen diskuterer de hva som er best og verst når det gjelder krimbøker, tv-serier og film. Kveldens gjester er ANNE HOLT og HÅKAN NESSER. ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

FOTO: JO MICHAEL

Anne Holt

18:30 «Mammon» eller «Broen»? og Krimteatersport

Hva er suksessoppskriften til de danske og svenske krim-tv-seriene, og hvordan klarer de norske seg? HJORTH & ROSENFELDT, GJERMUND ERIKSEN og ASLAK NORE. Krimteatersport med KIM HAUGEN, JAN-PAUL BREKKE og HELÉN VIKSTVEDT. PROGRAMLEDER: Marte Spurkland ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

20:00 «Døden går til scenen», Kryssforhør og True Crime

Geir Tangen

FOTO: HAAKON NORDVIK

FOTO: JULIE PIKE

Marit Reiersgård

15:30 Slaughter-house

Møt den amerikanske krimdronningen KARIN SLAUGHTER.

«DØDEN GÅR TIL SCENEN» av GUNNAR STAALESEN er en minikrimfarse der mange av de norske krimheltene prøver å løse et mordmysterium, og får til slutt hjelp av Sherlock Holmes. MEDVIRKENDE: FINN SCHAU, MONICA HJELLE og JOHANNES JONER som også står for regien. Kryssforhør med PETER SWANSON, CLARE MACKINTOSH og HÅKAN NESSER. Kvelden avsluttes med at JØRN LIER HORST snakker med eks-torpedo TROND EINAR FREDNES om deres felles bok Badboy. PROGRAMLEDER: Anne Grosvold ÅSTED: Centralteatret/Hovedscenen

PROGRAMLEDER: Aslak Nore ÅSTED: Narvesen Continental

16:00 Kriminalteknikerne kommer! Kriminalteknikerne OLA BREKKEN og ELLEN HAMREMOEN viser hvordan politiet arbeider og sikrer spor på et åsted ved mistenkelig dødsfall.

22:15 Dagbladets krimquiz

Hva kan du om krim og krimforfatterne? Meld deg på et lag og vinn bokpremier. PROGRAMLEDERE: Tom Stalsberg og Fredrik Wandrup ÅSTED: Cappelen Damm-huset

ÅSTED: Centralteatret/Kaféscenen

16:00 Krimkafé

Intervjuer med tre sentrale nordiske krimforfattere: JØRGEN JÆGER, HÅKAN NESSER og NINNI SCHULMAN.

Clare Mackintosh

ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

Karin Slaughter

FOTO: ALISON ROSA

Egeland og norske stjerneskudd

TOM EGELAND intervjuer nye spennende krimnavn: STEIN SØRENSEN, MARIT REIERSGÅRD, HEINE BAKKEID, GEIR TANGEN, ODD HARALD HAUGE og INGAR JOHNSRUD.

Håkan Nesser

FOTO: LENA KALLE

16:45 Fredagspils med Tom

FOTO: SMARTPHOTOGRAPHY

PROGRAMLEDER: Marte Spurkland ÅSTED: Norli, Universitetsgaten


Eystein Hanssen FOTO: CHRISTIAN ROTH CHRISTENSEN

Ørjan N. Karlsson

12:30 Langt unna virkeligheten?

Fire norske forfattere diskuterer fiksjon og fakta i bøkene sine: EYSTEIN HANSSEN, KJELL OLA DAHL, ØRJAN N. KARLSSON og TOM KRISTENSEN. PROGRAMLEDER: Kari Birkeland ÅSTED: Cappelen Damm-huset

FOTO: FREDRIK ARFF

LØRDAG 5. MARS 14:00 Tre kalde og en varm

Norsk krim er preget av arktisk kulde, fjellklatring og skjærgårdsidyll. Vi har samlet fire norske krimforfattere med forskjellig utgangspunkt og skremmende godt resultat: FRODE GRANHUS, LENE LAURITSEN KJØLNER, HEINE BAKKEID og ODD HARALD HAUGE. PROGRAMLEDER: Kari Birkeland ÅSTED: Cappelen Damm-huset

14:30 Krimkafé

Intervju med den amerikanske bestselgerforfatteren KARIN SLAUGHTER, svenske MIKAELA BLEY og norske HANS OLAV LAHLUM. PROGRAMLEDER: Tom Egeland

13:15 Typisk nordisk

ÅSTED: Tanum, Karl Johan

Finnes det noe som kan kalles typisk svensk eller norsk i krimverdenen, og hva gjør nordisk krim så spesiell? Fire av de beste nordiske krimforfatterne forsøker å finne svar: GARD SVEEN, HÅKAN NESSER, CHRIS TVEDT og NINNI SCHULMAN.

15:00 Sherlock Holmes-matiné med Nils Nordberg og Radioteatret live.

PROGRAMLEDER: Mona B. Riise

13:30 Post Mortem

Nils Nordberg

Anders Lange, partiformann og stifter av Fremskrittspartiets forløper, skrev en politisk westernkrim, men døde før han fikk den utgitt. Over 40 år etter Langes død er romanen nå ute. Hør tre sentrale personer snakke om den: HANS OLAV LAHLUM, TOM EGELAND og SIGURD LANGE (Anders Langes barnebarn).

FOTO: PRIVAT

ÅSTED: Cappelen Damm-huset

NILS NORDBERG forteller om Sherlock Holmes og Norge, og den svenske Holmes-eksperten MATTIAS BOSTRÖM kåserer om sin bok Fra Holmes til Sherlock. Matineen avsluttes med «Radioteatret live». ELSE BARRATT-DUE forteller om NRKs påskekrim, og du får høre og se en smakebit fra den: «Sherlock Holmes: Fryktens dal» med THORBJØRN HARR og KAI REMLOV. ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

Kjell Ola Dahl

FOTO: ROLF M. AAGAARD

PROGRAMLEDER: Sarah Natasha Melbye ÅSTED: Ark, Egertorget


16:00 Jo Nesbø, Karin Slaughter og Clare Mackintosh, Krimteatersport Jørgen Jæger

FOTO: WERNER JUVIK

Anne Grosvold intervjuer to av festivalens største navn, amerikanske KARIN SLAUGHTER og britiske CLARE MACKINTOSH. JO NESBØ snakker om sitt forfatterskap med ASLAK NORE. Krimteatersport med KIM HAUGEN, JAN-PAUL BREKKE og HELÉN VIKSTVEDT. ÅSTED: Centralteatret/Hovedscenen

17:30 Møte med Bjørn Beltø, Varg Veum og Ole Vik

Møt tre av kriminallitteraturens helter og deres skapere: TOM EGELAND, GUNNAR STAALESEN og JØRGEN JÆGER. PROGRAMLEDER: Sarah Natasha Melbye ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

Tom Egeland

FOTO: RAYMOND MOSKEN

18:15 Rivertonklubbens elsk- og hatliste

Rivertonklubbens styre forteller her om noe av det de elsker og hater ved krim: TOM EGELAND, NILS NORDBERG, KNUT NÆRUM og ELSE BARRATT-DUE. PROGRAMLEDER: Anne Grosvold ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

FOTO: NIKLAS LELLO

Øystein Wiik

19:00 Krim og musikk

Både ØYSTEIN WIIK og THOMAS ENGER har jobbet med sang og musikk og fletter både musikk og artister inn i sine krimromaner og sine opptredener. ÅSTED: Centralteatret/Teaterkjeller’n

20:00 «Døden går til scenen» og Kryssforhør

FOTO: ROLF M. AAGAARD

PROGRAMLEDER: Mona B. Riise ÅSTED: Centralteatret/Hovedscenen

FOTO: FREDRIK ARFF

Hans Olav Lahlum

22:00 Krimnachspiel med brølequiz

Forfattere og publikum møtes til nachspiel der man også kan være med på brølequiz og vinne bokpremier. ÅSTED: Cappelen Damm-huset

O

Thomas Enger

«DØDEN GÅR TIL SCENEN» av GUNNAR STAALESEN er en minikrimfarse der mange av de norske krimheltene prøver å løse et mordmysterium, og får til slutt hjelp av Sherlock Holmes. Medvirkende: FINN SCHAU, MONICA HJELLE og JOHANNES JONER som også står for regien. Kryssforhør med HANS OLAV LAHLUM, TOM EGELAND og GUNNAR STAALESEN.


INTERVJU

TOM EGELAND

Okkulte mysterier for Bjørn Beltø Djevelmasken er den sjette spenningsromanen der arkeologen Bjørn Beltø utforsker kriminalmysterier med religiøs og mytologisk bakgrunn.

Tom Egeland

I

Djevelmasken hadde jeg lyst til å flytte handlingen og de religiøse mysteriene hjem til Norge, sier Tom Egeland. Denne gangen er mysteriene egentlig mer okkulte enn de er religiøse. Størstedelen av boken finner sted i den oppdiktede telemarksbygda Juvdal:

I 1708 blir den tyske predikanten Conrad Krämer funnet død på kirkegården ved Juvdal stavkirke. Et pentagram er brent inn i hver håndflate, og i snøen rundt liket er det spor etter hover. Ifølge en kirkelig kommisjon ble Krämer drept av Satan selv.

Djevelmaske. Iillustrasjon: Marius Renberg

Politiet står i stampe. Dermed blir arkeologen Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. Snart føler også han seg truet av ukjente krefter. En okkult grøsser, høres det ut som?

I 1963 – etter en sommer preget av massehysteri og observasjoner av gjenferd og demoner i Juvdal – blir kallskapellan Pontius Fjeldberg kastet ut fra tårnet på bygdas nye kirke. Men av hvem? Ifølge lensmannen var det ingen tvil om at presten var alene i kirketårnet. I 2015 går den unge journalisten og lokalhistorikeren Daniel Lyche i gang med å skrive en bok om de to mystiske dødsfallene. Han leter etter en forbindelse mellom de gamle drapssakene. Ikke lenge etter blir han selv funnet drept – på akkurat samme sted som Pontius Fjeldberg. 54

KRIMMAGASINET 2016

Egentlig ikke, sier Tom Egeland. – Vel, jeg håper boken er skummel og spennende, og ja, det er mange hentydninger til okkultisme og demonologi. Men Bjørn Beltø er en rasjonell fyr i en rasjonell verden. Denne gangen står han riktignok overfor hendelser og vesener som han ikke umiddelbart kan forklare. Som mange sier til ham: Hvis du tror på Gud, så må du vel også tro på djevelen. Hvis du tror på engler, må du nødvendigvis også tro på demoner. Bibelen er full av dem. Hva slags bok er Djevelmasken?

Jeg hadde lyst til å skrive et klassisk krimmysterium denne gang. Men det ballet på seg, så jeg endte opp med ikke mindre enn tre ulike drapsgåter over tre hundre år. Alle drapene har en forbindelse – som Bjørn Beltø må finne ut av.


Sentralt i de tre drapssakene står en såkalt djevelmaske?

Ja, den tyske predikanten og okkultisten Conrad Krämer hadde masken med seg til Juvdal fra Heidelberg i 1708. Masken er tre tusen år gammel og forestiller den babylonske dødsguden Nergal, som noen ser på som forløperen til den jødiskkristne forestillingen om Satan. Det ble sagt at Krämer kunne kommunisere med de døde ved hjelp av denne masken. Slik samlet han en stor menighet rundt seg – til kirkens store fortvilelse. Det går 250 år fra det første til det andre drapet?

Folk i Juvdal har mer eller mindre glemt Conrad Krämer og djevelmasken da den gamle saken våkner til live sommeren 1963. Her møter vi kallskapellan Pontius Fjeldberg, en bygdeprest som sønderrives av fortvilelse fordi han er i ferd med å miste gudstroen. Når folk i bygda påstår de ser sine avdøde forfedre og heslige demoner, settes hele hans vaklende tro på prøve. Det ender med at han styrter i døden fra klokketårnet etter å ha forfulgt det han er overbevist om må være en demon ved navn Decarabia. Men hovedhistorien er lagt til 2015?

Ja, Bjørn Beltø blir bedt av Politidirektoratet, Kripos og biskopen i Agder og Telemark om å bistå det lokale lensmannskontoret, og kirken, som historisk sakkyndig. Bjørn føler seg ikke akkurat velkommen. Lensmannen ønsker ikke at en professor i arkeologi skal blande seg inn i drapsetterforskningen. Så Bjørn Beltø ender opp med å bedrive sin helt private granskning. Alle som kjenner Bjørn, vet at han har en tendens til å vikle seg inn i saker og ting. Så også denne gang. l

Tom Egeland Djevelmasken 978-82-03-36051-0 ASCHEHOUG FORLAG Kr 399,-

I 1708 blir okkultisten Conrad Krämer funnet død ved Juvdal stavkirke. I 1963 blir kallskapellan Pontius Fjeldberg kastet ut av tårnet på bygdas nye kirke. I 2015 blir journalisten Daniel Lyche drept mens han skriver bok om drapene. Dermed blir arkeologen Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En fire tusen år gammel babylonsk maske og det magiske middelalderdiagrammet Guds segl står stadig mer sentralt i mysteriet.

Da predikanten Conrad Krämer blir funnet død ved stavkirken i 1708, ligger han i samme posisjon som denne tegningen fra det okkulte verket De Occulta Philosophia fra 1531.

Seglet til demonen Decarabia.

Klarer han å løse de tre sakene?

Det må du vente til 31. mai med å få svar på.l Tekst: Knut Gørvell • Illustrasjoner: Marius Renberg og historiske faksimiler fra Djevelmasken.

Det magiske middelalder-diagrammet Sigillum Dei – Guds segl – står sentralt i mysteriet.

TOM EGELAND (f. 1959) forfatter, oversatt til 24 språk, solgt 1,5 millioner bøker, president i Rivertonklubben, styremedlem i Den norske Forfatterforening, bokanmelder i VG. Debuterte i 1988, har utgitt 17 bøker og skrevet for film og TV. Han fikkRivertonprisen (2009) for Lucifers evangelium. KRIMMAGASINET 2016 55


INTERVJU

TOVE ALSTERDAL

Jeg vil fortelle de store historiene I den bejublede Ingen vei tilbake knytter Tove Alsterdal massedrap i Argentina til et personlig familiedrama hjemme i Sverige.

56

KRIMMAGASINET 2016


U

«

ten tvil er hun en av våre beste krimforfattere akkurat nå. Eller snarere kort og godt, beste forfattere akkurat nå,» skrev en avis om Ingen vei tilbake. Boka ga Tove Alsterdal Svenska Deckarakademins pris for beste svenske krimroman i 2014 og høstet anmelderjubel. Den er oppe i 70 000 eksemplarer i Sverige, og er nå ute på norsk.

tenåring da og husker det enorme engasjementet. I Argentina pågår fortsatt rettssakene – man har ennå ikke fått svar på hva som hendte med de mange tusen som forsvant, sier Alsterdal.

Jeg har ingenting imot krim som ren underholdning, men når jeg selv skriver vil jeg at også en krimroman skal fortelle store historier. – Jeg har ingenting imot krim som ren underholdning, men når jeg selv skriver vil jeg at også en krimroman skal fortelle store historier, på alvor, om livet og verden og hva det er å være menneske, sier Alsterdal. Ingen vei tilbake er både en bred internasjonalt anlagt thriller og et mørkt familiedrama om to søstre, som på hvert sitt vis må hanskes med at en mor forlot dem og siden forsvant. – En mor som forlater barna sine er noe av det mest forbudte som finnes. Jeg hadde en lignende historie i min egen nærhet og ville gå dypere inn i hva som får noen til å gå over den grensen, sier Alsterdal.

Brutale hemmeligheter

I Ingen vei tilbake faller Charlie Eriksson ned fra ellevte etasje i stockholmsforstaden Jakobsberg, der Tove Alsterdal selv vokste opp. Politiet avskriver saken som selvmord. Søsteren Helene følger sporene til Argentina, der mellom 15 000 og 30 000 mennesker forsvant etter militærjuntaens statskupp i 1976. Charlie har før hun døde kommet tett på brutale hemmeligheter med tilknytning til søstrenes egen fortid. – Det kom veldig mange flyktninger fra militærdiktaturene i Latin-Amerika til Sverige på 1970-tallet, og særlig til Jakobsberg. Jeg var

Tove Alsterdal Ingen vei tilbake 978-82-48-91641-3 KAGGE FORLAG Kr 379,Oversetter: Lars Lenth

Liza Marklund Redaktør for Liza Marklund

Alsterdal hadde allerede en produktiv karriere da hun debuterte som krimforfatter i 2009 med Kvinnene på stranden. Hun har vært journalist, redaktør, manusforfatter av film, teater og opera og drevet TV-kanal. I tillegg har hun vært redaktør for Liza Marklunds nå avsluttede serie om Annika Bengtzon. De to har vært nære venner i over tretti år, og Marklund selv betegner Alsterdal som «den neste store stjernen» i krim. – Vi er alltid de første som leser hverandres tekster. Vi begynner allerede på synopsis-stadiet og drar ideen for den andre. Det er uvurdelig å ha noen som er så dypt inne i ens egen historie. Det er litt tomt etter Annika Bengtzon nå. Hun har vært i mitt liv i nesten tjue år, og det har vært et eventyr, sier Alsterdal.l

Charlie Eriksson faller ned fra en balkong i ellevte etasje i den svenske forstaden Jakobsberg. Bak henne ligger et liv med narkotika, kaos og uoppfylte drømmer og lengsler. Politiet avskriver saken som selvmord. Samme natt vandrer den slitne og herjede Ridderen gjennom Jakobsberg sentrum. Han ser Charlie komme ut fra en nattklubb sammen med en mann – men hvem skal bry seg om ham som vitne? Helene har forlatt forstaden. Hun har slått en strek over sin bakgrunn og brutt med familien: en mor som forlot sine to barn, en far som drakk og en søster som ikke kunne skille mellom fantasi og virkelighet. Men hvem var egentlig søsteren Charlie? Tok hun virkelig livet av seg? Og hva gjorde hun i Buenos Aires fire uker før sin død? I sin jakt på sannheten konfronteres Helene med en brutal del av historien som går dypere inn i hennes eget liv enn hun noensinne kunne ane.

Tekst: Raymond Vik • Foto: Annika Marklund

TOVE ALSTERDAL Svensk forfatter og journalist. For sine to tidligere bøker – Kvinnene på stranden og En stille grav – mottok hun kritikernes unisone hyllest. Ingen vei tilbake ble av Svenska Deckarakademin kåret til årets beste svenske kriminalroman 2014. KRIMMAGASINET 2016 57


ARTIKKEL

SJÖWALL & WAHLÖÖ

Romanen om en forbrytelse Glem Henning Mankell, Stieg Larsson og Jo Nesbø når du snakker om hvem som satte nordisk krim på det internasjonale kartet, for det var Sjöwall og Wahlöö.

N

ordic noir skal det være nå. Nordiske kriminalforfattere har erobret det engelskspråklige markedet; nordiske TV-krimserier ruller tekstet over TV-skjermer; ingen krimfestival med respekt for seg selv unnlater å ha med en kontingent forfattere fra Norden. Ja, det arrangeres til og med egne nordic noir-festivaler. Ikke bare har britene laget sin egen TV-Wallander – både de og amerikanerne har begynt å lage serier med et stilpreg som minner om «Forbrytelsen» og «Broen»; «Broadchurch» er bare ett eksempel. Og nå er turen kommet til Harry Hole, on location in Oslo. Hvor kommer dette fra? Vi kan trekke frem Henning Mankell, Stieg Larsson, Jo Nesbø selvsagt, og de nevnte TV-seriene. Men egentlig går det lenger tilbake, til et forfatterpar som på egen hånd utgjorde den første internasjonale nordic noir-bølgen, før uttrykket var funnet opp. Jeg sikter selvsagt til Maj Sjöwall og Per Wahlöö. De vakte internasjonal oppmerksomhet som ingen før fra vår skandinaviske avkrok av verden. Bøkene deres gikk i millioner i både Øst- og Vest-Europa, i USA og Japan. Døden tar buss fikk Edgar-prisen for beste kriminalroman utgitt i USA i 1970. «Det går åt helvete med Sverige»

Tilsynelatende var det et enkeltstående fenomen; det fulgte ikke andre nordiske forfattere i kjølvannet. Men Sjöwall og Wahlöö la grunnlaget for en fornyelse av den nordiske kriminallitteraturen som har ført til det den er blitt i dag. De ansporet en ny generasjon av kriminalforfattere, ikke minst i vårt eget land. Gunnar Staalesen, Jon Michelet, Fredrik Skagen, Kim Småge – de ville nok ha skrevet bøker likevel, men kriminalromaner? Og svensk krim er så å si genetisk preget, ildsjeler som Henning Mankell, Åke Edwardsson, Liza Marklund og Leif G. W. Pehrsson. Det går åt helvete med Sverige er et omkved som har sin opprinnelse i Sjöwall og Wahlöös bøker. Hva består fornyelsen i? La oss begynne med begynnelsen, som er at Per Wahlöö, forfatter, født 1926, og Maj Sjöwall, journalist, født 1935, la en ærgjerrig plan: Å skrive en suite på ti kriminalromaner – hverken 58

KRIMMAGASINET 2016

Mia Sjöwall og Per Walöö

Men hvorfor kriminalromaner? Jo. Fordi kriminalromanens form var egnet til å analysere det samfunn de levde i. Fordi de ønsket å nå ut til et stort publikum. Fordi de ville skrive bøker som var lette å lese, men like fullt hadde et alvorlig siktemål.


mer eller mindre – som ikke bare skulle by på spennende historier, men avspeile og analysere samfunn og samtid fra en radikal synsvinkel. Eller for å sitere en slags programerklæring de senere la fram i en artikkel, kalt – hva ellers? Kriminalromanens fornyelse

«Den moderne kriminalroman vil være ’sann’ på et helt objektivt plan. Den ser det som viktigere og mer meningsfylt å tjene som sosial vekkerklokke, å ha et verdifullt og psykologisk riktig innhold, enn å briljere med formell problematikk og sjonglere med abstrakt logikk.» Men hvorfor kriminalromaner? Jo. Fordi, mente de, kriminalromanens form var egnet til å analysere det samfunn de levde i. Fordi de ønsket å nå ut til et stort publikum.

Fordi de ville skrive bøker som var lette å lese, men like fullt hadde et alvorlig siktemål. Planen ble unnfanget i 1963; det første bindet, Roseanna, kom i 1965, og det tiende, Terroristene, i 1975, fullført like før Per Wahlöö døde, bare 48 år gammel. Tidspunktet kunne ikke vært bedre valgt – reaksjonene på Vietnam-krigen hadde allerede satt fart i den politiske venstresiden, og studentopprøret i 1968 var innledningen på det rødeste tiåret i Vest-Europa siden 1920-tallet. Sjöwall og Wahlöö gjorde krimgenren til tendensdiktning med radikal agenda.

Sjöwall & Wahlöö la en ærgjerrig plan: Å skrive en suite på ti kriminalromaner som ikke bare skulle by på spennende historier, men avspeile og analysere samfunn og samtid fra en radikal synsvinkel.

X som i Marx

Planen var ikke fullstendig i den forstand at handlingen i bøkene alt var lagt. For eksempel KRIMMAGASINET 2016 59


kunne paret neppe ha forutsett i 1963 hvilket preg sentraliseringen av det svenske politiet to år senere skulle komme til å sette både på politiet og på bøkenes handling og karakter, og ikke minst tilværelsen til Martin Beck og de andre politimennene som går igjen i serien. Men én ting var bestemt og ble gjennomført: en gradvis skjerping av den samfunnskritiske tonen. Det var bevisst strategi; Sjöwall og Wahlöö regnet ikke med at kriminalleserne ville være parate til å motta klart politiske bøker i denne genren.

Som uoffisiell samletittel på verket hadde de satt «romanen om en forbrytelse»: Serien er en sammenhengende beretning i ti frittstående avsnitt om det de anså som sosialdemokratiets svik mot sine idealer og mot folket. Det var den største forbrytelsen. Serien kan deles i tre faser. De første tre bindene er i det store og hele regulære kriminalromaner, med forbrytelser som springer ut av psykologiske motiver. Den mest påtagelige forskjellen fra annen krim (i hvert fall for dem som ikke hadde lest Hillary Waugh og Ed McBain) var et uvant preg av virkelighetsnærhet og autentisitet. Og de brøt noen tabuer: Gjerningsmannen i Roseanna er seksualpsykopat, og Mannen på balkongen handler om drap på barn. Det var uhørt den gang. 60

KRIMMAGASINET 2016

Roseanna (1965) Mannen som gick upp i rök (1966) (Mannen som gikk opp i røyk) Mannen på balkongen (1967) Den skrattande polisen (1968) (Døden tar buss) Brandbilen som försvann (1969) (Brannbilen som forsvant) Polis, polis, potatismos (1970) (Snut, snut, kaffegrut ) Den vedervärdige mannen från Säffle (1971) (Udyret fra Säffle, Mannen på taket) Det slutna rummet (1972) (Det lukkede rom) Polismördaren (1974) (Politimorderen) Terroristerna (1975) (Terroristene)

Fase to, som begynner med Døden tar buss, handler om forbrytelser med utspring i sosiale bånd, i statusjag og økonomisk utbytting. Og i fase tre – de fire siste romanene – rettes fingeren mot dem som etter Sjöwall og Wahlöös oppfatning er de virkelige forbryterne: de politiske makthaverne og deres leiesvenner, byråkratene og politiet. Som uoffisiell samletittel på verket hadde de satt «romanen om en forbrytelse»: Serien er en sammenhengende beretning i ti frittstående avsnitt om det de anså som sosialdemokratiets svik mot sine idealer og mot folket. Det var den største forbrytelsen. Idet serien ender, er vårt naboland i ferd med å utvikle seg til en kamuflert politistat, den internasjonale kriminaliteten går som et skred gjennom den vestlige verden, og Martin Beck får beskjed av sin venn Lennart Kollberg at feilen med ham er at han «har feil jobb. Til feil tid. I feil del av verden. I feil system». Og hvor er løsningen? Siste setning i boken er: «X som i Marx.» Vi er i revolusjonsdrømmens tiår.


Martin Becks mage

Jeg skal ikke innlate meg på å diskutere om Sjöwall og Wahlöö lyktes med sin bevisførsel eller ikke. Det tipper litt over i de siste bøkene; forfatterne har simpelthen for mye på hjertet, ikke bare den generelle forjævliseringen av stat ogsamfunn,menogsåtrivialitetersomvrangetolltjenestemenn. Her er stadig små utbrudd som mest kan minne om nettavisenes kommentarfelt, bare mer velskrevet. På den annen side har Sjöwall og Wahlöö en evne til å kontrastere sitt dystre budskap med humor, noe en kan savne hos deres elever (et unntak er Leif G. W. Pehrsson). De skapte det gode menneske Martin Beck, prototypen på den samvittighetsømme, tvilende snut, men også den okseolme Gunvald Larsson, som konstant går litt for langt (og ble lesernes favoritt), og radarparet Kristiansson og Kvant, de mest inkompetente

Martin Beck får beskjed av sin venn Lennart Kollberg at feilen med ham er at han «har feil jobb. Til feil tid. I feil del av verden. I feil system. konstabler siden Keystone Cops. Faktisk er det de senere og sinteste bøkene som har de morsomste episodene, jf. den katastrofalt feilslåtte razziaen på en tom leilighet i Politimorderen. Og selv om et så klart politisk prosjekt aldri hadde vært prøvd før i kriminallitteraturen, så var det ikke i dette fornyelsen til syvende og sist lå. Den lå i at Sjöwall og Wahlöö nådde ut til en leserkrets som tidligere ikke hadde lest kriminallitteratur, som ikke hadde falt på tanken at kriminalromaner kunne være annet en tannløs underholdning for pene borgere, langt mindre kunne uttrykke noe meningsfylt om livet og samfunnet. Allerede fra bok nummer to skiftet Sjöwall og Wahlöö leserkrets.

Historien om en forbrytelse ble filmatisert med Peter Haber som Martin Beck. Det private og det politiske

Men det var nok ikke bare fordi bøkene deres var radikale at de fikk et slikt nytt, stort og entusiastisk publikum og inspirerte nye forfattere. Jeg tror det enda mer skyldtes at vi fra bok til bok følger de samme menneskene gjennom ti år. For hver leser som søker det politiske budskapet, er det hundre som simpelthen ønsker å vite hvordan det går med Martin Beck og hans triste ekteskap, den sørgende Åsa Torell, Lennart Kollbergs økende motvilje mot sin profesjon. Sjöwall og Wahlöö lyktes med å gjøre politiromanen til en skildring av kollektivet, utviklet seriefiguren i krimmen bort fra det statiske, og la grunnlaget for det vi kan kalle våre dagers politisåpe. Ironisk nok ble dette nærmest borte i den langvarige TV-serien «Beck». Ingen Torrell eller Kollberg, ingen taus norrlännsk Einar Rönn, ingen Fredrik Melander konstant på do, unge Benny Skacke var bare så vidt innom; serien syntes å skulle bevise at man i Sverige kunne lage amerikansk TV-krim med standard makkerpar, eldre, erfaren, stødig polis med yngre, hetlävrad kollega. I bøkene samles på en nesten genial måte det private og det politiske i Martin Becks dårlige mage – så kjent at det amerikanske tidsskriftet Time kunne hentyde til den i en overskrift; den er symptomet på både krisen i Becks liv og i et stadig mer umenneskeliggjort samfunn. Hva Sjöwall og Wahlöö syntes om den økende gendarmerimentaliteten i politiet kommer klarest til uttrykk i Udyret fra Säffle (glimrende filmatisert av Bo Widerberg, se den, evt. om igjen!), hvor forbrytelsen er motivert av politibrutalitet og gjerningsmannen selv er politimann. Den moderne militære operasjonen som igangsettes ender i katastrofe; gode gammeldagse spanere som Gunvald Larsson og Lennart Kollberg redder dagen. Beck selv er nær ved, på et slags Kristus-vis, å bli et sonoffer for systemets svikt. Ja, det er menneskene vi bryr oss mest om. Gjennom de ti delene av «Romanen om en forbrytelse» kommer vi mange av dem så tett inn på livet at de nesten føles som personlige venner. Per Wahlöö uttalte en gang at han kjente seg litt som en kollega som følte så sterkt for sine figurer, at han lurte på hvorfor de ikke ringte og spurte hvordan det stod til. Vi for vår del skulle gjerne slått på tråden til Martin Beck og spørre hvordan han har det for tiden. ● Tekst: Nils Nordberg • Foto: Foto: Svenska Dagbladet / TT / NTB Scanpix

NILS NORDBERG er kjent som Norges fremst spesialist på kriminallitteratur. Han arbeidet i mange år som dramaturg, produsent og regissør i Radioteatret på NRK. Her satte han opp over 100 hørespillproduksjoner, et flertall innen krim- og spenningsgenren. Nordberg har vært president i Rivertonklubben og oversatt en rekke bøker, blant annet romanene og novellene om Sherlock Holmes. KRIMMAGASINET 2016 61


OMTALE

VIVECA STEEN

Nabokrangel med døden til følge Å legge seg ut med naboer kan være farlig. Alt kan skje når en rik og usympatisk risikokapitalist med dårlig smak bestemmer seg for å bygge et kråkeslott på den beste tomten på Sandhamn.

D

et var et TV-program om to naboer som kranglet om en liten tomtedetalj som satte Sten på sporet av handlingen i I maktens skygge. Hun forundret seg over hva folk kunne få seg til å gjøre i slike konflikter. Hvor langt var de villig til å gå? Viveca begynte å dikte: Hva kunne bli utfallet hvis noen tok seg til rette på idylliske Sandhamn?

Denne gangen må Thomas våge å ta tak i sine egne problemer, hvis de skal klare å løse mordgåten.

Carsten Jonsson har tjent store penger i London og har nettopp investert i forretninger i Russland. I Sandhamn setter han i gang med et digert byggeprosjekt på den fineste tomten på øya. Han bygger det smakløse luksushuset altfor nær vannkanten. Bryggen legger han like godt på naboens tomt. Det må det bli bråk av. Et ukjent lik

Merkelige ulykker har forekommet i bygningsprosessen. Og det kan virke som om noen forsøker å sabotere planene. For å prøve å vinne tilbake øyboernes gunst, inviterer Carsten Jonsson til en kjempefest. Men festen ender i katastrofe da gjestehuset brenner ned. I det nedbrente huset blir liket av en mann funnet. Men hvem var han, og hva gjorde han der?

etter tjue år i politiet. Nora Linda derimot har medvind i ny jobb og er lykkelig gift. Denne gangen må Thomas våge å ta tak i sine egne problemer, hvis de skal klare å løse mordgåten. To bøker til

I maktens skygge er syvende boken i Mordene i Sandhamn-serien, og Viveca Sten beviser med den hvorfor hun regnes som en av Sveriges største krimforfattere. Forfatteren har røpet at det blir minst to bøker til i serien, som utgis i 25 land og har solgt over 3 millioner bøker.l Tekst: Ida Cleve • Foto: Thron Ullberg

Grådighet

Viveca Sten forteller i et intervju at hun alltid har et motiv som drivkraft i romanene sine. Denne gangen falt valget på grådighet. Hun fant opp Carsten Jonsson, en risikokapitalist, som har pekt seg ut skjærgården i Sandhamn for å bygge sin nye feriebolig.

Nora og Thomas

De kjente hovedpersonene, politimannen Thomas Andreasson og juristen Nora Linde, er som alltid på plass. Thomas står overfor en krevende sak. Han sliter i tillegg med motivasjonen, føler seg utbrent og sliten

VIVECA STEN er utdannet jurist, men arbeider som heltidsforfatter i dag. Siden barndommen har hun tilbrakt somrene på Sandhamn, i Stockholms skjærgård. Handlingen i kriminalromanene utspiller seg i disse idylliske omgivelsene. I maktens skygge er syvende bok i Mordene i Sandhamn-serien, som utgis i 25 land, og har blitt en populær tv-serie. 62

KRIMMAGASINET 2016


Viveca Steen I maktens skygge 978-82-02-50204-1 CAPPELEN DAMM Kr 379,– Oversetter: Kari Engen

Viveca Sten

Det har gått nesten tjue år siden Thomas Andreasson startet i politiet, og han begynner å kjenne det. Barndomsvennen, juristen Nora Linde, skal feriere på Sandhamn med samboeren Jonas og deres fire år gamle datter, Julia. Men sommeridyllen forstyrres av en ny sommergjest. Carsten Jonsson, en risikokapitalist som har blitt styrtrik etter omfattende investeringer i Russland. Jonsson har kjøpt den lange, fine stranden på øyas sørside og er i ferd med å bygge en luksusvilla som får resten av øyboerne til å se rødt. Merkelige ulykker har forekommet i byggeprosessen. Kan det være snakk om sabotasje?

KRIMMAGASINET 2016 63


INTERVJU

ODD HARALD HAUGE

Toppen av fjellet Odd Harald Hauge var kun noen få meter unna å nå toppen av Everest. Den bitre erfaringen har blitt til en medrivende thriller om ekstreme handlinger.

M

artinMoltzauerenverdenskjent eventyrer, kåret til Explorer of the Year to ganger. Men han har et problem: Det begynner å bli lenge siden den siste bragden. For å beholde sin lukrative kontrakt med Audi lar han seg presse til å bli med på en ekspedisjon med flere ukjente kvinner og menn for å bestige Mount Everest. Everest er en thriller om kampen for å nå toppen av fjellet – og ikke minst komme levende ned igjen – og om hva som driver folk til ekstreme handlinger, hvor ære og berømmelse blir viktigere enn å overleve.

Jeg kommer aldri til å skrive legeromaner. Du har tidligere skrevet tre krimbøker hvor handlingen er lagt til finansbransjen. Det virker som et stort sprang å legge handlingen til Mount Everest?

Jeg synes man skal skrive om ting man virkelig «kan» og kjenner godt, ellers blir det veldig utenpå. Det tror jeg lesere merker, bevisst eller ubevisst. Jeg kommer derfor aldri til å skrive legeromaner. 64

KRIMMAGASINET 2016

Hvordan gikk din egen ekspedisjon til Everest?

Everest er et av verdens sterkeste «merkenavn», likevel er det ikke arena for mange romaner – og så vidt jeg vet så er det ingen romaner med Everest som scene hvor forfatteren selv har vært der og kjent det på kroppen, bokstavelig talt. Jeg var selv noen meter under toppen i 2007, men ble tvunget til å snu på grunn av forholdene. Selv i dag så svir den følelsen. Er noen av scenene i boka bygget på faktiske hendelser?

Det er naturlig – og uunngåelig – at man bruker egne erfaringer i en slik bok. Noen av scenene er helt faktiske, andre er fiksjon, men likevel slik at det godt kunne ha skjedd. Ingenting i boken er usannsynlig. Odd Harald Hauge

ODD HARALD HAUGE er journalist og har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa. I 2007 var han på Mount Everest. Hans siste bøker på Kagge Forlag er Visst faen er det personlig, Orkla – selskap og slagmark i mer enn 100 år og romanen Paranoia.

Kan de som leser denne thrilleren få et innblikk i hvordan det faktisk er å bestige Everest?

Jeg tror ikke leseren umiddelbart får lyst til å dra til Everest, rett og slett fordi det er en realistisk beskrivelse. Den romantiske forestillingen om å bestige Everest – en drøm som ifølge undersøkelser millioner av mennesker deler – er et vrengebilde av virkeligheten. Det er genuint farlig, og marginene som skiller suksess og fiasko er små. Mennesket er ikke skapt for å bevege seg over 8000 meter, det som i legevitenskapen kalles «dødssonen». I den høyden er det bare et tidsspørsmål før man dør. Selv med oksygen vil ingen overleve mange timer på toppen av Everest. Hvert år omkommer 10–15 mennesker på Everest, de to siste årene har det vært langt flere på grunn av ras og jordskjelv. Det vanligste er faktisk å dø på vei ned igjen. Da er man utslitt, og oksygenmangelen lammer funksjon etter funksjon. Man setter seg


Odd Harald Hauge Everest 978-82-48-91665-9 KAGGE FORLAG kr 349,–

ned for å hvile litt, og reiser seg aldri igjen. Likene blir sittende, til noen gir dem en dytt og sender dem tre tusen meter ned fjellsiden. Er hovedpersonen basert på en spesiell person, og hvem er Sir Richard basert på?

Hovedpersonen er en krysning av meg selv og dem jeg kjenner fra miljøet. Men selv om det er en person med ekstreme interesser, så tror jeg de fleste vil finne litt av seg selv også. Vi er alle en blanding av drømmere, modige, feige, late, unnvikende, kjempende. Det er bare et spørsmål om hvilken del av oss som til enhver tid har overtaket. Er de andre personene som er med på ekspedisjonen basert på mennesker du har møtt?

Bokens rollefigurer er veldig ulike, og de befinner seg på ekspedisjonen med en felles drøm, men med helt ulik motivasjon. Det er veldig typisk for ekstremopplevelser, mange kan ikke redegjøre for sin egen motivasjon, den ligger for dypt, og derfor tys det til klisjeer som «naturopplevelsen» eller «en utfordring». Den som alltid blir sitert, er briten George Mallory som noen mener var den første på Everest. Da han i 1923 fikk det nå evige spørsmålet fra journalister om hvorfor bestige Everest, så svarte han med det udødelige «because it’s there».

Det virker som om flere av personene befinner seg i eksistensielle kriser?

Sannsynligvis er man ikke på Everest uten å være i en form for eksistensiell krise. Det er en flukt. Alle vil svare at de søker mot noe, mens de ubevisst flykter fra noe. Dypest sett skal

Mennesket er ikke skapt for å bevege seg over 8000 meter, det som i legevitenskapen kalles «dødssonen». I den høyden er det bare et tidsspørsmål før man dør.

man leve opp til noen andres forventninger, man lever sitt liv styrt av hva man tror andre forventer. Det gjelder ikke minst hovedpersonen og den aldrende ekspedisjonslederen. De er der for å bekrefte det bildet, den oppfatningen, som verden har av dem. Det forfølger dem hele livet, de slipper aldri unna det bildet de selv har skapt. Det gjelder de fleste av oss, bare at arenaen er mindre dramatisk enn Everest. l

Martin Moltzau er en verdenskjent eventyrer, to ganger kåret til Explorer of the Year. Men han har et problem: Det begynner å bli lenge siden den siste bragden. Martin er ingen fjellklatrer. Likevel lar han seg presse til å bestige Mount Everest for å beholde en lukrativ sponsorkontrakt. Han kjøper seg inn på en kommersiell ekspedisjon ledet av den britiske klatrelegenden Sir Richard Lawrence. Ekspedisjonen preges av mistenksomhet og dårlig samhold fra første stund. Samtidig som gruppen kjemper seg opp mot jordens høyeste punkt, blir livsfarlige løgner og halvsannheter avslørt. På 8000 meters høyde entrer de dødssonen, og kroppen stenger av funksjon etter funksjon for å spare oksygen. Klokken tikker, og selv en liten feilvurdering blir skjebnesvanger.

Tekst: Raymond Vik • Forfatterfoto: Sturlason • Foto: Yay Photo

KRIMMAGASINET 2016 65


ARTIKKEL

DOBBELTLIV 66

KRIMMAGASINET 2016


Tenk dere at en fiktiv skikkelse som ble skapt i vår tid, skulle være like populær om nesten 130 år. At for eksempel en elegant oppdatert Harry Potter er det heteste på TV i år 2140 og får mennesker over hele verden til å ville følge serien. Det er akkurat dette som har skjedd med Sherlock Holmes.

O

Allerede den høsten i 1891, omtrent en måned etter den første Sherlock Holmesnovellen, dukket den første Holmes-parodien opp.

veralt dukker den engelske mesterdetektiven opp. I filmer med Robert Downey Jr. eller Ian McKellen i hovedrollen (den sistnevnte som en nittitre år gammel Sherlock Holmes), i den amerikanske TV-serien Elementary (som har passert åtti episoder) og naturligvis i den mye omtalte BBC-serien Sherlock med Benedict Cumberbatch i hovedrollen. Hvert år skrives en mengde nye romaner om Sherlock Holmes. Anthony Horowitz’ The House of Silk (2011) ble vellykket markedsført som autorisert av Arthur Conan Doyles nålevende slektninger og havnet høyt opp på bestselgerlisten. En av de siste års mest omtalte Holmes-bøker er forfattet av den legendariske basketstjernen Kareem Abdul-Jabbar. Legg så til utallige nyskrevne teaterstykker, tegneserieromaner, dataspill, en interaktiv utstilling på stor USA-turné, Sherlock Holmes-effekter av alle slag, og en aldri minskende mengde aktiviteter blant hengivne fans, ikke minst på nettet, og ikke minst blant unge kvinner. Selv om Sherlock Holmes fikk et enormt gjennomslag som litterær figur i England på 1890-tallet, kan det ikke måle seg med den verdensomspennende interessen som finnes for ham i dag.

«Study in Scarlet», der Arthur Conan Doyle først publiserte historien om den berømte detektiven.

To typer Sherlock Holmes

Anthony Horowitz’ The House of Silk (2011)

Mange av nytolkningene befinner seg langt fra den opprinnelige litterære figuren, men likevel er de elsket – også blant de mest tradisjonelle sherlockianerne – og fungerer riktig bra som moderne Sherlock Holmes-versjoner. Man kan egentlig si at det finnes to typer Sherlock Holmes. Den ene ble oppfunnet av den tjuesju

år gamle småbylegen Conan Doyle, en mann hvis dårlige økonomi drev ham til å skrive noveller for familietidsskrifter for å spe på husholdningskassen. Hans første fortelling om Sherlock Holmes var imidlertid en roman, A Study in Scarlet, som dessverre ikke ble noen stor suksess da den ble utgitt rett før jul i 1887. Det var ikke før han kom på at han kunne skrive om gentlemandetektiven sin i en serie noveller, at suksessen ble et faktum. Fire år etter romandebuten gikk Conan Doyle fra å være en relativt ukjent forfatter til å bli en av Storbritannias – og i løpet av noen år også verdens – mest omtalte og best betalte forfattere.

Holmes beskrives som en bohem som avskyr alle former for selskapelighet, og i stedet bruker sin tid på en veksling mellom kokaininntak og arbeide. Han utfører sine oppgaver med en voldsom energi, og bruker sin enorme begavelse og observasjonsevne til å løse de mysterier som politiet har avskrevet som håpløse. I takt med at Conan Doyle skrev flere fortellinger om Sherlock Holmes, forsvant detektivens kantethet stadig mer – og kokainen forsvant helt og holdent. Holmes er en mann med en briljant hjerne som bryr seg lite om autoriteter, men, som i henhold til tidens ånd, vet nøyaktig hvordan er gentleman skal oppføre seg. Holmes parodier

Den andre typen Sherlock Holmes – en slags parallell parallell-Holmes – er nesten like gammel som den første. Og det er denne parallell parallell-Holmes vi i dag stort sett forbinder med detektiven. Conan Doyles originalfortellinger lever videre og blir flittig lest, men det er parallell-Holmes hvert eneste menneske kjenner til og kjenner igjen, også om man ikke har lest noe som helst av Conan Doyle. Allerede den høsten i 1891, omtrent en måned etter den første Sherlock Holmes HolmesKRIMMAGASINET 2016 67


FOTO: GETTY IMAGES

Sir Arthur Conan Doyle

novellen, dukket den første Holmes-parodien opp. Og den ble raskt fulgt av mange flere. Dermed hadde Sherlock Holmes påbegynt en parallell karriere som Conan Doyle ikke hadde noen kontroll over. I parodiene ble alt hos detektiven forsterket. Ansiktstrekkene ble skarpere, hans evne til å trekke konklusjoner enda større, intrigene stadig mer kompliserte og usannsynlige. Det er naturligvis ikke noe

Conan Doyle prøvde av og til å protestere når andre tjente penger på Sherlock Holmes, og han selv verken var forespurt eller fikk sin del av fortjenesten. merkverdig i at noe som er populært innenfor fiksjonens verden blir parodiert. Det er en humorsjanger i seg selv. I Sherlock Holmes’ tilfelle var likevel grensene mellom parodi og pastisj ofte vanskelig å trekke. Den som skriver parodisk, løper sjelden noen risiko for å bevege seg inn i opphavsrettens sfære – originalforfatteren ser kanskje også på parodiene som en hyllest. Men den som rett og slett bruker en 68

KRIMMAGASINET 2016

samtidig forfatters verk og dikter videre på dennes figur uten at hensikten er å parodiere – den forfatteren vil oftest være å anse som en som snylter på den opprinnelige forfatterens suksess. Conan Doyle prøvde av og til å protestere når andre tjente penger på Sherlock Holmes, og han selv verken var forespurt eller fikk sin del av fortjenesten. Han ble virkelig opprørt når avartene lå langt fra hans egen original og bare var skrevet i den hensikt å tjene penger på dem. Sherlock Holmes Holmes-historienes rykte risikerte å bli svertet, og originalfortellingene ble skjøvet til side. Opphavsrettsreglene var nye, og mange utgivere brydde seg ikke om dem, spesielt ikke når disse ikke-autoriserte Holmes-historiene hadde sin opprinnelse i Holmes andre land enn Storbritannia. Uansett hva Conan Doyle syntes, hadde original original-Holmes gitt opphav til parallell parallell-Holmes. Og med årene ble det parallell parallell-Holmes som lå til grunn for det populærkulturelle ikonet Holmes. For uansett hva Conan Doyle måtte mene om at hans figur ble brukt av andre forfattere, så ville ikke hans egne historier ha vært tilstrekkelig til å skape den Sherlock Holmes vi kjenner i dag. Flere av detektivens mest kjente egenskaper ble ikke skapt av Conan Doyle selv. På

Basil Rathbone

Benedict Cumberbatch

Michael Caine


slutten av 1890-tallet ga han den amerikanske skuespilleren, forfatteren og regissøren William Gillette tillatelse til å skrive et skuespill om Sherlock Holmes. Gillette spilte selv rollen som mesterdetektiven i originaloppsetningen, og forestillingen ble en enorm suksess. Ulike teaterselskap turnerte med teaterstykket i USA, i England og over hele Europa, og det ble en stor suksess også i de skandinaviske landene.

Selv replikken «Elementary, my dear Watson» ble kjent takket være teaterstykkets suksess. Erkeskurken Moriarty

Conan Doyle fortsatte å skrive Holmeshistorier helt fram til 1927, tre år før sin død, men for det meste lot han Sherlock Holmes bli igjen på 1890 1890-tallet. Conan Doyle syntes ikke at hans detektiv hørte hjemme i en verden med biler, telefoner og alle slags nymotens ting. Det forhindret ikke at parallell parallell-Holmes stadig ble oppdatert. Det ble produsert en mengde filmer om ham, både med og uten tillatelse, som alle hadde det til felles at handlingen ble oppdatert til samtiden. Ikke før i den første Basil Rathbone bone-filmen fra 1939, The Hound of the Baskervilles villes, ble en Sherlock Holmes-film plassert i viktoriansk tid og miljø. Mange av de tidlige filmene (særlig en rekke danske kortfilmer) hadde ingenting med Conan Doyles skikkelse å gjøre. En hvilken som helst detektiv som jaktet på skurker kunne få navnet Sherlock Holmes. Da film-

Christopher Lee og Marla Landi «The Hound of the Baskervilles» (Hunden fra Baskervilles) fra 1959, regsissert av Terence Fisher.

FOTO: RONALD GRANT ARCHIVE / MARY EVANS PICTURE / NTB SCANPIX

Allerede rundt århundreskiftet hadde flere sett forestillingen enn de som hadde lest en Sherlock Holmes-bok. Gjennomslaget for teaterstykkets innhold ble stort. Professor Moriarty, som tidligere bare hadde vært med i én av Conan Doyles noveller, og der bare hadde ti replikker, fikk i teaterstykket en dominerende rolle som Sherlock Holmes’ motstander. Dermed ble den arketypen som lå til grunn for erkeskurker i populærkulturen gjennom hele 1900-tallet, skapt. Teateroppsetningens betydning for ikonet Sherlock Holmes var enda større. På scenen bar Gillette en deerstalker, en engelsk jaktlue som hadde brem både foran og bak. Conan Doyle hadde riktignok aldri nevnt at Holmes hadde en slik, men Gillette hadde sett den i noen av Sidney Pagets illustrasjoner til Holmes-historiene og syntes den passet. Ettersom Gillette, takket være suksessen, så ofte ble avbildet i rollen som Sherlock Holmes, ble han også urbildet på hvordan Sherlock Holmes så ut – iført nettopp en deerstalker. Og ikke bare med den, men også med en krum pipe. Han kunne ikke bruke en med det rette skaftet Holmes hadde i originalfortellingene, men valgte i stedet en som var krum så han slapp å holde hånden rett foran munnen når han sa sine replikker. Selv replikken «Elementary, my dear Watson» ble kjent takket være teaterstykkets suksess. Det var altså gjennom skuespillet skrevet av Gillette at Sherlock Holmes fikk sine mest velkjente kjennetegn. KRIMMAGASINET 2016 69


markedet ble mer etablert, regulert og kommersialisert, ble slike filmer uvanlige, men det innebar ikke nødvendigvis at Sherlock Holmes kom nærmere originalfortellingene. I flere av Basil Rathbone-filmene fra 1940-tallet måtte detektiven slåss mot nazister, som et ledd i det amerikanske propagandaministeriets samarbeide med filmselskapene. Likevel opplevdes det som ekte Sherlock Holmes, og det var det jo, siden så mye kunne rommes

Mange av de tidlige filmene hadde ingenting med Conan Doyles skikkelse å gjøre.

innenfor parallell-Holmes. Til og med Denis Conan Doyle, en av forfatterens sønner, stilte opp i reklamen og snakket seg varm om ektheten i denne moderniserte Sherlock Holmes. (Nåja, som forfatterens arving og med ansvar for den litterære arven tjente sønnen tross alt store penger på disse Hollywood-filmene.)

Mattias Boström Fra Holmes til Sherlock 978-82-93442-21-9 QUINTANO FORLAG Kr 299,Oversettere: Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia

Se: side 80 for bokomtale.

Sherlock Holmes i dag

I dag er navnet Sherlock Holmes en minste fellesnevner for en mengde ulike ting, og noen av dem har veldig lite med Conan Doyles original-Holmes å gjøre. Denne bruken er likevel akseptert, for det skal ikke så mye til før en kan kalle noe for Sherlock Holmes. Den amerikanske TV-serien Elementary, som utspiller seg i New York i nåtid, tar egentlig bare i bruk en lang rekke navn fra originalhistoriene. Figurer som Irene Adler og mrs. Hudson har for eksempel helt andre funksjoner der enn det de har i Conan Doyles noveller. Til og med produksjoner som virkelig bygger videre på Conan Doyles detektiv, har sjelden særlig mye med ham å gjøre. Bortsett fra noen få Holmes-relaterte detaljer i den kritikerroste filmen Mr. Holmes (basert på romanen A Slight Trick of the Mind av Mitch Cullin), handler den snarere om en aldrende mann som mister stadig mer av hukommelsen. Både Elementary og Mr. Holmes refererer

til seernes eller lesernes allmennkunnskaper om Sherlock Holmes. De plasserer seg i et allerede etablert univers. Og det er i den kontrasten det spennende oppstår. Jo lenger bort fra original original-Holmes, desto mer interessant blir parallell parallell-Holmes. Det er nettopp dette skaperne av TV TV-serien Sherlock – Steven Moffat og Mark Gatiss – har grepet fatt i. Det er moderne, teknologisk, coolt, komplekst. Kontrasten mellom gentlemandetektiven Holmes på 1890 1890-tallet og det merkelige geniet Sherlock på 2010 2010-tallet er milevid, samtidig som Sherlock Holmes Holmes-tolkningen fremstår som svært ekte. Gjennom å ha forflyttet hovedpersonen sin langt bort fra figuren Conan Doyle skapte, har Moffat og Gatiss kommet nærmere ham enn noen har klart tidligere. De behøver ikke forholde seg til original original-Holmes på overflaten – bortsett fra i en rekke smarte referanser til Conan Doyles historier – men kan i stedet begi seg ned i dypet og grave i Sherlock Holmes’ indre. Takket være parallell parallellHolmes lever Sherlock Holmes videre i stadig nye tolkninger som kan gjøres tilgjengelige for moderne seere og lesere. Ingen blir overrasket om denne mesterdetektiven fortsatt dominerer i år 2140. l Tekst: Mattias Boström

Ian McKellen

MATTIAS BOSTRÖM (1971) er en svensk forfatter, forlegger og Sherlock Holmes-ekspert. De siste femten årene har han vært produksjonsansvarlig på Pirat förlaget i Stockholm. Han har skrevet ti bøker om ulike temaer innenfor populærkultur, og hans hovedverk er sakprosaboken Från Holmes till Sherlock (2013). For denne fikk han Deckarakademins pris for årets beste faktabok og ble nominert til Stora Fackbokspriset. 70

KRIMMAGASINET 2016


KRIMMAGASINET 2016 71

1 Ian McKellen, 2. Roger Moore, 3.Charlton Heston.4. Robert Downey jr., 5 Jeremy Brett 6. Michael Caine, 7. Benedict Cumberbatch, 8. Jonny Lee Miller, 9. Christopher Plumme, 10. Ian Richardson, 11. Robert Stephens, 12. Basil Rathbone

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

11

12

Hvor mange av skuespillerne som har spilt Sherlock Holmes kjenner du igjen? (Svar nederst på siden)

Sherlock Holmes-Quiz


72

KRIMMAGASINET 2016


KUNNGJØRING

Krimteknikerne kommer! Kriminalteknikerne har en viktig rolle i en etterforskning. Nå kan du lære litt om hvordan de samler inn og sikrer spor.

P

Gjennom en systematisk tilnærming skal polititjenestepersonene bidra til at en sak får det beste utgangspunkt for å klarlegge hva som har skjedd. Situasjonsspor kan fortelle noe om hendelsesforløpet, så som veltede møbler, lyset var av- eller påslått, døren var låst eller ulåst, fingeravtrykk, fottøyavtrykk i blod mv. Sporene kan belyse og kanskje bekrefte eller avkrefte en forklaring fra mistenkte, fornærmede eller vitner.

å årets krimfestival vil Politihøgskolens eksperter vise hvordan politiets teknikere arbeider. To kriminalteknikere vil på et åsted forklare og vise hvilke spor som kan samles inn, hvordan sporene sikres og hva de kan gi av viktige saksopplysninger i etterforskingen av et mistenkelig dødsfall. I de senere år har kriminallitteraturen gått fra fokus på den ensomme detektiv til mer politiserier, hvor etterforskingen ligger tett opptil slik politiet virkelig arbeider. Kriminalteknisk etterforsking er i tillegg til den taktiske etterforskningen ansett som politiets primærmetode for å oppklare kriminalitet. Etterforskingens overordnede mål kan beskrives gjennom læresetningen alle innprentes gjennom Politihøgskolens treårige politiutdanning, den såkalte S-regelen; «søke, sikre, samle spor, som sannsynliggjør sakens sanne sammenheng, siktedes skyld så vel som skyldfrihet.»

rsbolker): ANTALL DRAP I NORGE DE SISTE 25 ÅR (vist i femå 2004–2009 2000–2004 1995–1999 1990–1994 OFRE

OFRE

SAKER OFRE

202

213

177

188

SAKER

182

OFRE SAKER

199

144

2010–2014

OFRE

SAKER

161

161*/162**

ngrepene 22.07.2011. * Antall saker/ofre/gjerningspersoner eksklusiv terrora ngrepene 22.07.2011. Kilde: Politihøgskolen og KRIPOS ** Antall saker/ofre/fgjerningspersoner inkludert terrora

OFRE

167*/244**

før. 80% av sakene kjente gjerningspersonen offeret fra 97% av alle drap i Norge blir oppklart, og i om lag annen spiss eller kniv av bruk ved skjer drap fleste De . I under 10% av alle drap er gjerningspersonen en kvinne ngspersonens er i de fleste saker offerets, eller offerets og gjerni gjenstand, kvelning eller slag/stump vold. Åstedet e var saken fleste de I t. rson er som regel venn eller bekjen felles bolig. Relasjonen mellom offer og gjerningspe gjerningspersonen mellom 21–30 eller 41–50 år.

Ny teknologi har de siste årene gitt nye muligheter for analyser og håndtering av de ulike sporene som kan sikres på et åsted. Men i motsetning til slik vi ser det på tv i serier som «CSI», tar ting mye lengre tid i den virkelige verden. Alle polititjenestepersoner hadde vært lykkelig om vi kunne putte spor inn i en maskin og fått svar umiddelbart. I stedet må sporene sikres og analyseres gjennom omstendelige prosesser. TV-krimmen klarer heller ikke å formidle alle sanseinntrykk politiet møter, så som lukt og temperatur. For å hindre at de selv bringer med biologisk materiale inn på åstedet, og på denne måten ødelegger viktige bevis, må de ikle seg verneutstyr, som den hvite papirkjeledressen, hansker og munnbind. Alle politidistrikt skal ha kriminaltekniske etterforskere tilgjengelig. Jo mer spesialisert samfunnet blir, desto større muligheter og krav blir det til sikring av potensielle tekniske bevis. l Tekst: Trond Myklebust • Foto: Karl Braanaas, Politihøgskolen

KRIMMAGASINET 2016 73


INTERVJU

HÅKAN NESSER

Svensk krims grand old man En gal professor og en ung kvinne i rullestol. Et par gule sko. Og en heksejakt. Elleve dager i Berlin er tredje boken i Håkan Nessers storbytrilogi etter Carmine Street og Himmel over London.

D

u har skrevet en hel del selvstendige romaner i tillegg til seriene om Van Veeteren og Gunnar Barbarotti. Vil du si at det er en rød tråd gjennom hele ditt forfatterskap?

Ja, det er vel en slags rød tråd – eller i hvert fall en tanke. Å skrive innenfor samme sjanger hele tiden tørker ut hjernen, kanskje ikke for alle forfattere, men for meg. Hver nye bok må føles nettopp NY. Innholdsmessig, strukturelt osv.

Det er lett å glemme at de fleste mennesker tross alt er gode. Vi får inntrykk av at menneskers skjebne og menneskers personlige historie er noe som du er opptatt av når du skriver?

Det stemmer nok. Selv om jeg kan ha et helt annet utgangspunkt (av og til har jeg nesten ikke noe i det hele tatt), så er det der tyngdepunktet havner. Enten jeg vil eller ikke. Disse evige spørsmålene om hvorfor vi handler som vi gjør, hvordan vi forfalsker våre motiver og beveggrunner, skyld, hevn, tilkortkommenhet, ansvar og konsekvens, skjebne, høyere makter … you name it. Men det må også skrus inn i en god historie, spisses, rendyrkes på den ene eller andre måten, ellers blir det bare en nokså uspiselig tankegrøt. Du bor på Gotland, denne vakre øya utenfor Sveriges østkyst. Henter du inspirasjon fra landskapet rundt deg?

Gotland er nesten for vakker, selvsagt blir man inspirert av dette landskapet, men innimellom må man også kunne HÅKAN NESSER, en av svensk litteraturs store fortellere, har hatt stor suksess med bøkene om førstebetjent Van Veeteren og bøkene om Gunnar Barbarotti. 74

KRIMMAGASINET 2016

Håkan Nesser


lukke øynene. Selv om mange kolleger liker å skrive kriminalromaner fra Gotland, tror jeg øya faktisk passer best til haiku. I din siste roman, Elleve dager i Berlin, møter vi Arne Murberg. Han er ikke et nobelprisemne, men likevel får vi stor empati for Arne. Hva vil du at karakteren skal formidle til leseren?

Godt spørsmål. Men det bør nok ikke besvares av forfatteren. Dersom han nå likevel skulle gjøre det, ville han kanskje si at det – tross alt – kan gå bra i livet. Vi lever i en forferdelig mørk tid, enøyde nasjonalister herjer i Europa (Ungarn og Polen), vi har den høyst upålitelige herr P i Russland, vi har IS og vi har Boko Haram, livsfarlig blinde fundamentalister. Vi kan utmerket godt få en krig over oss i løpet av et år, det skjønner alle. Elleve dager i Berlin har ingenting med dette å gjøre, men den kan kanskje være en liten motgift. Det er lett å glemme at de fleste mennesker tross alt er gode. Hvis jeg ber om hjelp i et fremmed land, får jeg det i ni av ti tilfeller. Arne Murberg kunne ha blitt utsatt for all verdens elendighet i Berlin, men det går ganske bra for ham. Som person minner han om både Forrest Gump og Elling. Og sjangermessig er nok boken nettopp det som står i baksideteksten (i hvert fall på den svenske utgaven): Et eventyr for barn over atten år. Eller er den kanskje egentlig noe helt annet? Elleve dager i Berlin er en del av prosjektet som blir kalt storbytrilogien, sammen med bøkene Carmine Street og Himmel over London. Er det et overordnet tema som binder de tre bøkene sammen?

Det eneste som binder trilogien sammen, er nettopp stedene handlingene utspiller seg: tre vestlige verdensbyer. På alle andre måter er de radikalt forskjellige historier, både i form og innhold.

Håkan Nesser Elleve dager i Berlin 978-82-05-48569-3 GYLDENDAL FORLAG kr 379,– Oversetter: Elisabeth Bjørnsson

Arne Murberg vil oppfylle farens siste ønske og drar i vei til Berlin. Hans veier krysses av en gal professor, en ung kvinne, en heksejakt og et par gule sko. Arne Murberg er ingen nobelprisvinner. Men han er et godt menneske. Når den døende faren gir ham et oppdrag, gjør han sitt beste for å oppfylle farens siste ønske. Det er bare ett lite problem; oppdraget er i Berlin. Arne er ikke reisevant, og tysken hans kunne vært mye bedre. Han forbereder seg så godt han kan og gir seg i vei. Vel fremme i den tyske hovedstaden tar han seg frem ved hjelp av et kart og høyere makter. Men hans veier krysses av både onde og gode krefter.

Til slutt, hva er det beste ved å delta på bokfestivaler?

Det beste er å treffe folk, i optimistiske stunder kan man nesten få seg til å tro at det finnes lesere et eller annet sted der ute. ● Tekst: Siren Marøy • Forfatterfoto: Lena Kalle KRIMMAGASINET 2016 75


DEN KRIMINELLE

bokvåren

Krimvåren er fylt av spennende utgivelser med nye og gamle krimhelter. Her er et utvalg av den skremmende gode bokvåren.

Harlan Coben Den fremmede

Lee Child Personlig

978-82-02-49073-7 CAPPELEN DAMM Kr 379,– Oversetter: Sissel Busk

978-82-02-48311-1 Kr 379,– CAPPELEN DAMM Oversetter: Kurt Hanssen

76

KRIMMAGASINET 2016

Jack Reacher var i sin tid major i Militærpolitiet. Nå er han en ensom ulv som flakker rundt, uten fast adresse – men Hæren finner ham. En snikskytter har skutt på den franske presidenten, og Reacher kjenner gjerningsmannen, for han arresterte ham for seksten år siden. I all hemmelighet sendes Reacher til London, der et G8-møte står for døren. Frykten for et nytt attentat er stor, men det spiller ingen rolle for Reacher. Han vil bare ha tak i skytteren. For ham er saken blitt personlig.

LEE CHILD er en av verdens mestselgende og mest prisvinnende forfattere. Et eksemplar av hans bøker blir kjøpt hvert femte sekund verden over, og hans nye bøker går rett til topps på bestselgerlistene til New York Times, Wall Street Journal, Publishers Weekly, Washington Post, Los Angeles Times og Sunday Times. Spenningsromanene om Jack Reacher utgis på 40 språk og i 95 land.

FOTO: JONATHAN RING

HARLAN COBEN (f. 1962) er tidenes første forfatter som har mottatt alle de tre store krimprisene i USA, både Edgar, Shamus og Anthony Award. Han har tronet på bestselgerlistene over hele verden og har skrevet 22 romaner som er utgitt på mer enn 30 språk. Han bor i New Jersey med kone og fire barn.

FOTO: CLAUDIO MARINESCO

Hva om alt det gode i livet ditt er basert på en løgn? Adam Price har alt: et vellykket ekteskap, to flotte sønner. Hele den amerikanske drømmen er fullkommen. Men plutselig duk ker det opp en fremmed fra intet og vil fortelle ham noe om hans kone. Selv om Price ikke vil høre på, klarer han ikke å unngå å få vite redselsfulle hemmeligheter om henne. Da han så velger å konfrontere henne, går det perfekte livet deres i oppløsning, det er som om det aldri har eksistert. Men avsløringene kan også få dødelige følger, hvis ikke Adam handler raskt.


DEN KRIMINELLE Luke Delaney Uten nåde 978-82-02-41733-8 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Truls Holst Kopperud

LUKE DELANEY begynte å arbeide i Metropolitan Police Service på slutten av 80-tallet, og han ble først utstasjonert i et område i det sørøstlige London som var beryktet for sin vold og kriminalitet. Senere gikk han over til Avdeling for kriminaletterforskning, hvor han jaget både seriemordere og gjengkriminelle.

Tana French Flokkdyr 978-82-02-47052-4 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Line Gustad Fitzgerald

Dolores Redondo Offergaven 978-82-02-45928-4 CAPPELEN DAMM Kr 379,Oversetter: Kaja Rindal Bakkejord

Det er gått en måned siden inspektør Amaia Salazar reddet sønnen sin og pågrep Berasategui. Men til tross for dette føler ikke Amaia at de er utenfor fare. Et plutselig og tragisk dødsfall i Elizondo-dalen virker mistenkelig: Det døde pikebarnet har et rødt merke i pannen, og kan tyde på at noe er blitt presset mot ansiktet hennes. Dessuten prøvde faren å skjule liket. Oldemoren til den lille jenta påstår derimot at ulykken er Ingumas verk; demonen som hindrer de sovende i å røre seg, drikker åndedretten deres så de dør mens de sover. De rettsmedisinske analysene får Amaia Salazar til å se nærmere på andre spedbarnsdødsfall. Etterforskningen avdekker et mønster som de aldri før har sett maken til. Og fra et sted ute i skogen nærmer det seg et voldsomt uvær som truer med å begrave den grufulle sannheten en gang for alle.

DOLORES REDONDOs Offergaven er den tredje boken i en trilogi som gjorde Redondo til en av Spanias mestselgende krimforfattere. Bøkene har solgt mer enn 300 000 eksemplarer i Spania, og har blitt oversatt til 32 språk.

FOTO: ENNATU DOMINGO

På oppslagstavlen kalt Hemmeligheten kan elevene på St. Kilda’s kostskole for jenter henge opp anonyme meldinger. Vanligvis er det en salig blanding av sladder og fordekt mobbing, men en dag blir tavlen brukt til noe ganske annet: et bilde av Chris Harper som for et år siden ble funnet drept på naboskolen. Under bildet står det: Jeg vet hvem som drepte ham. Kriminalbetjent Stephen Moran har ventet på en mulighet til å få foten innenfor drapsavdelingen da seksten år gamle Holly Mackey viser ham oppslaget. Den uløste saken om drapet på Chris Harper vekkes til live. Stephen allierer seg med Antoinette Conway for å finne ut hvem som står bak. Alle spor fører til Hollys vennegjeng og deres innbitte fiender i en annen klikk – på innfløkt vis er alle jentene knyttet til Harper.

TANA FRENCH har vokst opp i Irland, Italia, USA og Malawi. Siden 1990 har hun bodd i Dublin. Hun er utdannet skuespiller fra Trinity College i Dublin og arbeider med teater og film ved siden av å skrive bøker. Med sin debutroman Skogen (2007) plasserte hun seg rett inn i den internasjonale toppklassen av krimfor fattere. Hun har vunnet en rekke priser: Edgar, Anthony, Macavity, Barry og ICVA Clarion Awards. Flokkdyr er hennes femte roman og et fint tilskudd til serien om Dublin-politiets drapsavdeling. FOTO: KYRAN O’BRIEN

Sean Corrigan er ikke som andre drapsetterforskere. Han har en egen evne til å forstå ondskap, for hans egen traumatiske og dunkle fortid gjør at han kan gjenkjenne det mørke hos andre. Det gir ham en klar fordel i jakten på forbrytere. Nå herjer en seriemorder i Londons gater. En som dreper kaldt og hensynsløst – tilsynelatende uten verken motiv, nåde eller anger. Corrigan blir nødt til å stole på instinktene sine. Det er få spor å gå etter, og de har ingen tid å miste.

bokvåren

KRIMMAGASINET 2016 77


DEN KRIMINELLE

bokvåren

Geir Tangen Maestro 978-82-69-01340-5 MATA FORLAG Kr 349,-

FOTO: HAAKON NORDVIK

GEIR TANGEN (f. 1970) er adjunkt, krimblogger og forfatter fra Haugesund. Han har vært frilansjournalist for en rekke magasiner, blader og aviser. Han har også jobbet som manuskonsulent for Juritzen og Schibsted Forlag. Emelie Schepp Hvite spor 978-82-05-48854-0 GYLDENDAL NORSK FORLAG Kr 379,Oversetter: Trude Marstein

78

KRIMMAGASINET 2016

Marit Reiersgård Paradisbakken 978-82-05-49265-3 GYLDENDAL NORSK FORLAG Kr 379,-

Det er nesten 25 år siden Camilla Carlsen ble funnet drept ved stien i det lille skogområdet Paradisbak ken. Saken ble aldri oppklart. Nå gjør Drammens-politiet en ny gjennomgang i håp om at de med nye øyne og nye metoder skal finne en løsning på saken. Camillas tre beste venninner har alle vært inne til avhør på nytt; nå møtes de over mer enn ett glass vin for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang. Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av de tre venninnene. May går ut for å ta en røyk, mannen følger etter. Morgenen etter blir hun funnet kvalt i et butikk vindu. Måten liket er plassert på forteller at drapspersonen vil sende en beskjed. Politietter forskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen må forfølge både for tidens spøkelser og nåtidens ferskere spor.

MARIT REIERSGÅRD (f. 1965) er oppvokst i Lier utenfor Drammen. Hun debuterte i 2012 med kriminalromanen Stolpesnø, som høstet svært fine kritikker. Hennes andre roman, Jenta uten hjerte (2014), ble nominert til Rivertonprisen i 2015.

FOTO: JULIE PILKE

Et hurtigtog står stille på Norrköpings sentralstasjon i den kalde vinternatten. En ung kvinne er nettopp blitt funnet død om bord på toget. Fingrene hennes er blodige, og hun har hvitt skum rundt munnen. Kvinnen reiste ikke alene, men nå er venninnen sporløst forsvunnet. Hvem er disse kvinnene, og hva har hendt dem? Statsadvokat Jana

EMELIE SCHEPP (f. 1979) er oppvokst i Motala, men bor nå utenfor Norrköping med mann og to barn. Hun har arbeidet mange år som prosjektleder i reklamebransjen. Emelie er aktiv på sosiale medier og er en populær blogger. Hvite spor er Emelie Schepps andre bok om statsadvokat Jana Berzelius.

FOTO: EVA LINDBLAD

Et høsttungt Haugesund våkner til drapet på en kvinne som er kastet ut fra høyblokkene i byen. Et varslet drap. Journalist Viljar Ravn Gudmundsson i Haugesunds Avis mottok dagen før en epost han ikke tok alvorlig. Når en ny epost kommer inn, står Gudmundsson med begge beina plantet i det som fortoner seg som en krimfarse fra en dårlig TV-serie. Politietterforsker Lotte Skeisvoll får i oppgave å stanse drapsmannen før han oppfyller sine egne profetier, og hun har dårlig tid. Hvert sekund som går er et tapt sekund i kampen for å redde menneskeliv. I bakgrunnen slår dirigenten med taktstokken i sitt helt personlige rekviem. En klassisk dødssymfoni der alt handler om å få orkesterets medlemmer til å spille slik han vil. Det er han som har partituret. Det er han som kjenner notene. Det er han som er Maestro.

Berzelius blir satt på saken sammen med politiet. Det går ikke lang tid før etterforskningen blir mye mer personlig enn hun hadde tenkt seg. Da kriminalbetjent Henrik Levin og hans kollega Mia Bolander kommer over et spor, skjønner Jana at mistanken peker mot en person som hun kjenner til. En mann hun helst vil glemme, en som vet altfor mye om henne. For å beskytte sin fortid må hun finne den mistenkte mannen før politiet gjør det.


DEN KRIMINELLE Lene Lauritsen Kjølner Dakota Rød 978-82-41-91273-3 VIGMOSTAD & BJØRKE Kr 379,-

FOTO: ESPEN WINTHER

LENE LAURITSEN KJØLNER (f. 1962) debuterte i 2014 med Høyt henger de. Oppfølgeren Hvorfor spurte de ikke Evensen kom året etter, og i mai 2016 kommer bok nummer tre i serien om Olivia Henriksen. Forfatteren bor sammen med mann og to tenåringsgutter i Tønsberg, hvor hun også sitter i bystyret som representant for Miljøpartiet De Grønne. Hun henter mye inspirasjon fra lokalmiljø og -politikk når hun klekker ut plotene i bøkene sine.

Jussi Adler-Olsen Washingtondekretet 978-82-03-37041-0 ASCHEHOUG FORLAG Kr 399,Oversetter: Erik Krogstad

Jussi møter «House of Cards» i Washingtondekretet, der den amerikanske presidenten kjemper for sitt politiske liv. Tematikken er svært så tidsaktuell med et tankevekkende realistisk bakgrunnstep-

pe. Hvor lett kan ikke makten gripes selv i store demokratier med bunnsolide konstitusjonelle rettigheter? Hvor langt kan demokratiets grunnprinsipper settes til side før despotiet overtar? Kan målet – uansett hvor høyverdig det er – hellige ethvert udemokratisk middel?

JUSSI ADLER-OLSEN (f. 1950) har tatt den kriminelle verden med storm. Hans bøker er solgt i svimlende 13 millioner eksemplar, og utkommer i 42 land. I Danmark ble han kåret av leserne til «Danskernes yndlingsforfatter» i 2011, 2012 og 2013.

FOTO: BJARKE JOHANSEN

Lene Lauritsen Kjølner har en unik stemme i norsk krim, og hun tør å skille seg ut. Bøkene om den herlige Olivia Henriksen er blitt svært populære. Dette er lun krim fra skjærgårdsmiljø som skapt for late ettermiddager på verandaen eller i sofakroken. Etter en smøretur til Fagernes blir en byggmester – ironisk nok – skutt med spikerpistol om bord på et fly. Olivia er på vei hjem fra en deilig ferie på Frankrikes solkyst da hun får høre om drapet, og blir som vanlig raskt engasjert i saken. Det er ikke alle som stoler på at den tilsynelatende litt rufsete politietterforskeren ved Tønsberg politistasjon skal løse dette på egen hånd.

bokvåren

Div. forfattere Sherlocked 978-82-93442-23-3 QUINTANO FORLAG Kr 199,Oversetter: Henning Hagerup m.fl

I denne samlingen presenterer vi noen av krimklassikernes mest kjente tekster, skrevet av krimforfattere vi alle har et forhold til, sammen med noen tekster av forfattere du kanskje ikke har hørt om tidligere. Felles for dem alle er at de er en del av en mørk teksttradisjon. Edgar Allan Poe blir ofte omtalt som grunnleggeren av detektivsjangeren. Poe var en av sir Arthur Conan Doyles favorittforfattere. Det kan ikke være tvil om at Poes detektiv, Dupin, var et av forbildene da Conan Doyle skapte ham som skulle bli verdens mest kjente detektiv gjennom tidene, den uforlignelige Sherlock Holmes. Som mange vet, protesterte mesterdetektiven Holmes selv heftig når han ble møtt med en slik sammenligning og hevdet at Dupin på ingen måte innehadde hans egne superbe analytiske evner. Slik Conan Doyle ble inspirert av Edgar Allan Poe, har svært mange blitt inspirert av Conan Doyle, og hundrevis av tekster om den sære karakteren Sherlock Holmes er i ettertid skrevet av andre forfattere. Blant annet har Doyles sønn Adrian skrevet flere mørke tekster om de to vennene Holmes og Watson. Det er i løpet av de siste hundre år skrevet en hel rekke pastisjer, Sherlock Holmes-historier fortalt og nedskrevet av kjente og ukjente forfattere, og noen av dem får du møte her. KRIMMAGASINET 2016 79


DEN KRIMINELLE

bokvåren

Sammen med Sir Arthur Conan Doyle og hans figur Sherlock Holmes presenterer vi også forfattere som Poe, H.P. Lovecraft og Bram Stoker. Felles for dem alle er at de bidrar til at verdenslitteraturen er fylt av fantastiske mørke tekster. Her er mer enn nok uhygge og noe for enhver smak.

Mattias Boström Fra Holmes til Sherlock 978-82-93442-21-9 QUINTANO FORLAG Kr 299,Oversetter: Ragnhild Aasland Sekne og Anlaug Lia

80

KRIMMAGASINET 2016

FOTO: PIRATFÖRLAGET

MATTIAS BOSTRÖM (1971) er en svensk forfatter, forlegger og Sherlock Holmes-ekspert. De siste femten årene har han vært produksjonsansvarlig på Piratförlaget i Stockholm. Han har skrevet ti bøker om ulike temaer innenfor populærkultur, og hans hovedverk er sakprosaboken Från Holmes till Sherlock (2013). For denne fikk han Deckarakademins pris for årets beste faktabok og ble nominert til Stora Fackbokspriset.

978-82-0541648-2 KOLON FORLAG Kr 379,-

Året er 2014. Kyrre Tanding sitter med en elektronisk fotlenke og soner siste delen av en dom for medvirkning til drap. Men han venter ikke på løslatelsen. Han venter på den uformelle straffen det kriminelle miljøet har idømt ham. Slik har han levd i snart 11 år. Nå orker han ikke mer. For å befri seg, må han våge å bruke det eneste maktmiddelet han har. Sannheten. Om han forteller alt han vet, vil det ikke lenger ha noen hensikt å drepe ham. Historien er ødeleggende for Kyrre, men den er mer ødeleggende for de som truer ham. «4» er en gangsterroman fra Oslo, hvor kriminaliteten vever seg umerkelig inn de lovlydiges liv. Romanen er lærd og folkelig, fortalt med stor troverdighet og bunnløs humor. Den fikk terningkast 6 i Adresseavisen og 5 i Dagbladet der Fredrik Wandrup mente den var «Velskrevet, vittig og originalt actiondrama.»

STEIN SØRENSEN (f. 1976) er bosatt i Oslo. Han er sykepleier ved infeksjonsavdelingen på Oslo Universitetssykehus. Våren 2013 avsluttet han en masteroppgave om tuberkuloseloven. Han er skribent og har publisert i flere større og mindre tidsskrifter.

Stefan Anhem Den niende graven 978-82-03-37116-5 ASCHEHOUG FORLAG Kr 349,Oversetter: Henning Kolstad

FOTO: ELEN SONJA KLOUMAN

Sir Arthur Conan Doyle skapte en litterær skikkelse som har beholdt sin popularitet i mer enn 125 år, og som i dag er mer elsket og lest en noen gang. Men hvordan ble denne fiktive skikkelsen, levendegjort av en ung og fattig engelsk lege på 1800-tallet, en slik enorm verdenssuksess? Fra Holmes til Sherlock er boken om de menn og kvinner som var med på å skape denne suksessen. Dette er boken om skuespillerne, forfatterne, leserne og fansen som i tiår etter tiår har fornyet den kjente detektiven, fra 1890-tallets gentleman-Holmes og frem til 2000-tallets ulike fremstillinger av Sherlock. Boken er også den tragiske historien om en mann som forsøkte å flykte fra den skikkelsen han selv hadde skapt, og om en arv som splittet en helt slekt.

Stein Sørensen «4»


FOTO: THIERRY RAJIC

PIERRE LEMAITRE er anmelderrost og prisvinnende for sine kriminalromaner. Han kombinerer litteraturen og det brutale på ypperlig vis. Lemaitres bøker er ikke for sarte sjeler.

FOTO: ASCHEHOUG FORLAG

Dette er en ny krim fra Sveriges mestselgende debut i 2014. Tenk deg en blanding av «Nattsvermeren», «Seven» og svensk familieangst. Den niende graven er en intrikat konstruert thriller der Stefan Ahnhem forteller hva som fikk politietterforsker Fabian Risk til å forlate Stock holm og flytte tilbake til Helsingborg. Fabian og den danske etterforskeren Dunja Hougaards spor krysser hverandre i et iskaldt Skandinavia der de dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. De tvinges til å konfrontere demonene som lurer i menneskenaturens aller mørkeste gjemmer.

STEFAN AHNHEM erobrer stadig flere lesere med Fabian Risk. Ahnhem har bakgrunn som manusforfatter for tv og film, bl.a. for Wallander og Irene Huss. Risk-serien er solgt til snart 20 land.

Pierre Lemaitre Irène 978-82-03-37128-8 ASCHEHOUG FORLAG Kr 349,Oversetter: Christina Revold

Knut Nærum Voodoo på Vestkanten 978-82-02-49817-7 CAPPELEN DAMM Kr 349,00

En forbannelse som strekker seg fra det karibiske hav til Oslos aller beste vestkant, et norsk næringslivseventyr basert på utbytting, pisking og annen uhumskhet og en død mann som nekter å holde seg i graven. Dette er noen av ingrediensene i Knut Nærums mordmysterium Voodoo på vestkanten. Leseren får et gjensyn med den private etterforsker Oberon Qvist og hans Watson – kriminalforfatteren Kjell Nilsen. Oberon Qvist tar på seg å løse mysteriet med brødrene Gram og voodoo-sekten i Holmenkollåsen. Han er detektiven som sier at hvis noe er umulig, så har det ikke skjedd. Kjell Nilsen er kronikøren som kommer med alle de dumme forslagene, siden noen må gjøre det. Igjen forsøker Nærum å ta i bruk alt han har lært av John Dickson Carr, G. K. Chesterton og Bernhard Borge, i en skamløst gammeldags kriminalgåte.

KNUT NÆRUM (f. 1961) er forfatter og var lagleder i NRKs satireprogram Nytt på nytt i mange år. Han vokste opp i Göteborg, Halden, Grimstad, og er bosatt i Oslo. Han har skrevet en håndfull tøysete spenningsromaner, mange barnebøker og en selvhjelpsbok som ikke hjalp i det hele tatt.

FOTO: FREDRIK ARFF

Iréne er en ny krim fra forfatteren bak kritikersuksessen Alex. Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men så oppdager de at dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere. «… et forstyrret mesterverk og en milepæl i kriminallitteraturen», sier Ola A. Hegdal i Dagens Næringsliv.

bokvåren

- FIGURE

DEN KRIMINELLE

KRIMMAGASINET 2016 81


EN FLØRT OG EN FEST

Dagbladet

EN SKIKKELIG GLEDESSPREDER

VG

EN MODERNE FEST FOR ØYET

Aftenposten

DET GLADE VANVIDD

Dagsavisen

RIL SPILLES T.O.M. 30. AP Rosenkrantzgt. 10 22 34 86 80/815 33 133 www.oslonye.no


OMTALE

MONS KALLENTOFT & MARKUS LUTTEMAN

Antihelten er tilbake! Andre actionfylte bok i serien om Zack Herry!

E

t udyr er på jakt i Stockholms gater! Filmen viser en skrekkslagen gutt som er sperret inne i et bur på et ukjent sted. Kidnapperen beveger seg i bakgrunnen som en mørk, løvelignende skygge, under en klokke som stadig tikker tiden ned. Når kriminalinspektør ved Stockholms-politiet Zack Herry ser den direktesendte filmen, forstår han umiddelbart hva slags forferdelig skjebne denne gutten er tiltenkt om de ikke finner ham i tide. Samtidig holder Zack på å tape sin egen kamp mot narkotikamisbruket sitt, og båndet til hans venn og nære kollega

Når kriminalinspektør ved Stockholms-politiet Zack Herry ser den direktesendte filmen, forstår han umiddelbart hva slags forferdelig skjebne denne gutten er tiltenkt om de ikke finner ham i tide. Deniz revner. I et kaldt og mørkt Stockholm følger et ubarmhjertig spill, et spill der Zack aldri har vært nærmere døden enn nå. Leon er den andre frittstående boka i den kritikerroste Herkules-serien, skrevet av forfatterparet Mons Kallentoft og Markus Lutteman. Over hele serien trer et voldsomt skjeb-nedrama frem, der den komplekse antihelten Zack, akkurat som en moderne Herkules, slites mellom to ulike verdener. l

Kallentoft og Lutteman Leon 978-82-05-48854-0 GYLDENDAL FORLAG Kr 379,Oversetter: Kurt Hanssen

Tekst: Raymond Vik • Foto: Bookmark Förlag

MONS KALLENTOFT har med sine krimromaner om Malin Fors blitt hyllet av både lesere og kritikere, og bøkene er oversatt til 30 språk og solgt i over 2,5 millioner på verdensbasis. MARKUS LUTTEMAN er journalist og forfatter, blant annet av den bestselgende biografien om høydehopperen Patrik Sjöberg, Det du inte såg. KRIMMAGASINET 2016 83


INTERVJU

ROBERT WILSON

Krimstjernen Da Et lite drap i Lisboa vant Gold Daggerprisen i 1999, gikk Robert Wilson over natten fra å være ukjent til å bli en stjerne i krimhimmelen. 17 år senere og med mange bestselgere bak seg er han fortsatt et navn som vekker begeistring. Robert Wilson

D

u fikk ditt gjennombrudd som forfatter med boka Et lite drap i Lisboa. Var det en kickstart for din forfatterkarriere?

Den boka ble nominert til CWAs Gold Dagger-pris i 1999, og fordi det var et år med hard konkurranse fra Val McDermid og Ian Rankin, hadde jeg ikke noe favorittstempel. Det var en stor overraskelse at Et lite drap i Lisboa vant, og over natten gikk jeg fra å være ukjent til å bli den nye salgbare gutten i gata. Dessverre var ingen av bøkene mine i bokhandlene, så det ble ikke noe salg. Det førte imidlertid til at utenlandske forlag fikk øynene opp for meg, og jeg gjorde avtaler i USA, de fleste europeiske land, og selvfølgelig med Gyldendal, som gjorde en fantastisk jobb med den boka og skaffet meg mange norske lesere. Etter en rekke bøker, inkludert bøkene om Javier Falcón, skriver du nå en serie om Charles Boxer, en kidnappingskonsulent. Hvordan fikk du ideen til Charles Boxer?

Etter å ha jobbet i sju år med Javier Falcón og det spanske rettssystemet, var jeg lei politiprosedyrer, og visste at jeg ville ha en helt som ikke var politimann. På den tiden var det mye medieoppmerksomhet rundt private sikkerhetsselskaper som utførte tjenester på steder som Afghanistan og Irak. Jeg syntes disse selskapene var svært interessante, bare tanken på private militære organisasjoner i forretningsverdenen var fascinerende. Jeg var også på leting etter en ny setting. Jeg hadde reist mye og 84

KRIMMAGASINET 2016

var derfor kjent med mange steder rundt i verden og hadde brukt dem i bøkene mine, men det stedet jeg kjente virkelig godt, etter å ha bodd der i over ti år, var London. Det var en utfordring, fordi London er så stor og helt annerledes enn andre steder jeg har skrevet om. Derfor måtte jeg ha en helt som var fra London og som jobbet i et privat sikkerhetsselskap. Én av utfordringene var at disse selskapene for det meste opererer i utlandet, og jeg ville legge handlingen til London. Den eneste muligheten for at et privat sikkerhetsselskap skulle bli engasjert i forbindelse med en forbrytelse i London, var at det dreide seg om kidnapping, og selv da krevde det litt manøvrering fra min side, siden Metropolitan-politiet har et eget kidnappingsavsnitt, og det er bare de som har lov til å operere i hovedstaden. Jeg gjorde research på kidnappingskonsulenter og oppdaget at de fleste hadde bakgrunn fra forsvaret, og at private sikkerhetsselskaper bruker de samme psykologene som M15 for å sjekke hvor egnet kandidatene er. Ut av dette sammensuriet av informasjon vokste helten min gradvis fram. Å gi ham et navn var en del av den prosessen. Jeg hadde alltid likt navnet Boxer, og da jeg koblet det til ideen om en kidnappingskonsulent, skjønte jeg umiddelbart at Charles Boxers verste fiende måtte være ham selv. Charles Boxer er en sammensatt person. Han har en uklar familiehistorie, en spesiell yrkesbakgrunn, pluss en ekskone og en vanskelig tenåringsdatter. Er persongalleriet viktig for handlingsforløpet?

Hver bok har selvfølgelig et plot. Den første begynner med kidnappingen av datteren til en indisk milliardær, den andre med at Boxers opprørske datter forsvinner, og den tredje med en seriekidnapping av barna til seks milliardærer. Mens disse handlingene utspiller seg, blir vi klar over at Boxers mentale tilstand er svært uvanlig, og at han også har en vanskelig og gåtefull fortid som har formet ham som menneske. Disse bøkene har blitt en sammensmelting av spennings- og krimsjangeren, i den forstand at mens leserne blir drevet gjennom boka av handlingen, blir de samtidig nysgjerrig på hva som kan ha skjedd i fortiden. I den sammenhengen er karakterene i Boxers nærmeste krets helt avgjørende – moren hans, Esme,


hans tidligere samboer, Mercy og datteren Amy har alle en sterk innvirkning på Boxers psyke, og dermed også på handlingsforløpet.

Ryktene sier at det engelske forlaget ditt utsatte utgivelsen av Den største straffen til etter sommerolympiaden i London. At de var redde for at noe av det som skjedde i boka skulle hende i virkeligheten. Kan du fortelle mer om det?

Er handlingen klar før du begynner å skrive?

Aldri. Jeg kjenner alltid karakterenes psykologiske utvikling, men aldri hvordan handlingen vil utvikle seg. Min teori er at hvis jeg ikke aner hva som skal skje videre, vil leseren være sjanseløs. Charles Boxer-bøkene er svært realistiske, de kretser rundt temaer fra verden slik vi kjenner den i dag. Det virker som du er svært opptatt av dagens samfunn og politikk?

De fleste krimforfattere ser på dagens samfunn og forteller en historie som gir leseren anledning til å tenke over den verden vi lever i. Spenningsforfattere skisserer en mulig framtid som kan bli et resultat av verdens tilstand i dag. Jeg prøver å gjøre begge deler: vise hvor vi kommer fra og hvor vi kan være på vei. Det er et resultat av en livslang interesse for historie, politikk og økonomi. De aller fleste er klar over presset på dagens samfunn, vi kjemper mot ekstreme skjevheter ingen tidligere har sett maken til. Det ser ut til at vi har kommet ut av et tiår med ekstrem økonomisk uro, og nå oppdager

«De fleste krimforfattere ser på dagens samfunn og forteller en historie som gir leseren anledning til å tenke over den verden vi lever i.» at de fattige har blitt enda fattigere, de rike – med sine muligheter til å investere globalt uten å måtte betale skatt noe sted – har blitt rikere, mens middelklassen gradvis krymper. Hvor lenge kan dette fortsette? Sprekkene i samfunnet har allerede begynt å vise seg. Det fins et bristepunkt, spørsmålet er bare når vi kommer dit. Hva skjer hvis uroen i Midtøsten ikke lenger kan stagges, terroren øker og blir vanlig i Europa, hvis Kinas enorme utvikling stopper opp og USA velger en president som sår splid? Vi har alle interesse av å forstå utfallet av dette.

Robert Wilson Mennesketyvene 978-82-05-48831-1 GYLDENDAL NORSK FORLAG Kr 379,Oversetter: Inge Ulrik Gundersen

I løpet av 32 timer blir seks barn av svært rike familier kidnappet i London. Kidnapperne er profesjonelle og ekstremt godt organisert. De hevder de ikke krever løsepenger, men vil ha 25 millioner pund per barn til å starte med. Familiene til barna leier inn kidnappingsekspert Charles Boxer. Han unner ingen å oppleve det samme som han selv opplevde da hans egen datter forsvant. Han er villig til å strekke seg langt, om så utenfor loven. Samtidig blir det hele over våket av Storbritannias etterretning. Foreldrene som er rammet, har mektige forbindelser over hele verden, og ikke alle er like lovlydige. Kidnapperne vil ikke si hva som er målet deres, og Charles Boxer jobber i blinde. Det blir ikke bedre da kidnapperne truer med å avsløre mørke hemmeligheter om Boxer og hans ekskone Mercy.

I 2009 hadde jeg bestemt meg for å skifte forlag. Jeg skrev Den største straffen i 2010 uten kontrakt og presenterte den for et forlag da den var ferdig i begynnelsen av 2011. Et av problemene med å skifte forlag er at de må finne en plass til en som ikke var der tidligere. Jeg håpet at de ville klare det i løpet av ett år, men i dette tilfellet tok det to. Det stemmer at jeg hadde skrevet boka med olympiaden i 2012 i tankene, men forlaget har aldri uttrykt noen bekymring over bokas innhold til meg. Charles Boxer-serien omfatter etterretning, politietterforskning, teknologi og mye annet. Bruker du mye tid på research? Og hvem snakker du med?

Problemet med kidnappingskonsulentbransjen var at ingen ville snakke med meg. De private sik kerhetsselskapene er svært sik kerhetsbevisste, og det siste de ønsket var å snak ke med en forfatter. Det tok meg et drøyt halvår å finne en som var villig. Han var pensjonert operasjonsleder fra et av de største selskapene i kidnappings- og redningsbransjen. Han fortalte meg imidlertid ikke noe om enkeltsaker, men ga meg et bilde av prosedyrene og hvor de finner de rette folkene til jobben. Det hjalp meg til å skape en troverdig ramme, men jeg måtte dikte opp alle hendelsene og detaljene selv. Den tredje boka om Charles Boxer, Mennesketyvene, er nettopp utgitt i Norge. Må vi vente lenge på neste bok?

Jeg håper ikke det. Jeg var ferdig med den neste Boxer-boka Hear No Lies i slutten av august 2015. Redaktøren min hadde imidlertid fødselspermisjon, den som skulle overta oppgavene hennes, hadde stort arbeidspress og jeg jobbet med å utvikle en manusskisse til en lengre TV-serie basert på Boxer-bøkene. Jeg begynte å redigere i desember. Vi vil forhåpentlig ha et ferdig manus i slutten av januar. l Tekst: Siren Marøy • Forfatterfoto: Jerry Bauer

ROBERT WILSON (f. 1957), er utdannet ved universitetet i Oxford. Han har arbeidet innen shipping, markedsføring og handel i Afrika. Han fikk sitt gjennombrudd med bøkene Et lite drap i Lisboa (2002) og Den blinde mannen i Sevilla (2003). KRIMMAGASINET 2016 85


LANGLESNING

HANS OLAV LAHLUM:

Ideene og menneskene bak romanene Hans Olav Lahlum forteller om hvilke personer og ideer som har vært med å skape hans karakterer og romaner.

F

orskjellen på sakprosa og skjønnlitteratur er blitt mindre de siste tiårene, hevder mange. Jeg er en av dem. På 2010-tallet får også skjønnlitterære forfattere sinte e-poster og telefoner fra lesere når de/vi slurver med faktaopplysninger. Samtidig maser alle forlag med en informasjonsavdeling jevnlig på sine sakprosaforfattere om at de må skrive mest mulig fortellende, lettlest og spennende. Likevel består det mellom sakprosa og skjønnlitteratur en grunnleggende forskjell, som jeg raskt ble bevisst da jeg fra 2010 forsøkte å skrive bøker i begge sjangere. Som sakprosaforfatter må man, på godt og vondt, alltid forholde seg til grunnleggende fakta om temaet man skriver om. Når jeg skriver en historisk biografi, får jeg av kildene utdelt grunnleggende fakta i form av karakterer og hendelser. Det kan oppleves som en trygghet, men også som en tvangstrøye. Når jeg skriver skjønnlitteratur kan jeg, om ikke med ett pennestrøk så i hvert fall med noen få tastetrykk, endre karakterer og hendelser fullstendig. Det ville være helt uansvarlig om jeg gjorde det samme som biografi-forfatter.

86

KRIMMAGASINET 2016

En åpenbar fordel med å skrive skjønnlitteratur blir altså at man står mye friere til selv å utforme sitt verk. Den friheten kan bli til en forbannelse for forfattere som ikke lenger klarer å komme på gode nok ideer til nye romanfortellinger. Har man et spennende tema og godt med kilder, er det for en godt kvalifisert historiker fullt mulig å skrive en interessant og leseverdig bok uten å være spesielt kreativ eller fantasifull. For romanforfattere er derimot spørsmålet om kreativitet og nye ideer eksistensielt. Et enkelt eksempel fra norsk litteraturhistorie er Agnar Mykle (1915– 94). Historien om romanforfatteren Mykle er historien om en svært begavet forteller som brukte opp sine personlige opplevelser i to selvbiografiske romaner på 1950-tallet, og senere aldri kom på noe interessant å skrive romaner om. Den amerikanske krimpioneren Dashiell Hammett (1894–1961) hadde tilsynelatende langt bedre fantasi. Han skrev i årene 1929–34 fem banebrytende romaner uten påfallende koblinger til hans egen livshistorie. Men selv om Hammett levde i 27 år til, klarte han siden aldri å skrive noen sjette roman.


KRIMMAGASINET 2016 87


Skrivesperre eller idétørke

Hammetts triste skjebne har ofte vært omtalt som en av krimhistoriens største skrivesperrer, men jeg tror det mer var en idétørke. Få forfattere av noe format har problemer med å få skrevet den ut hvis de først har utviklet en roman-idé som er god nok og engasjerende nok. Men å få den ideen kan være desto vanskeligere. Å gå tom for romanideer er for en romanforfatter en marerittsituasjon sammenlignbar med om en operasanger mister stemmen. Det marerittet er med årene blitt virkelighet for mange skjønnlitterære forfattere. For enkelte blir løsningen å skrive ut den samme romanideen flere ganger. Om en tilsynelatende svært produktiv forfatter fra 1800-tallet ble det i sin tid spydig sagt at han nå kunne gratuleres med et stort jubileum, siden han nettopp hadde skrevet samme roman om igjen for hundrede gang. Hvis målet med å skrive bare er penger, har den strategien fungert også for noen senere forfattere. Å finne opp en god karakter, for så å gjenbruke den i samme plott bok etter bok, syntes tidvis å være planen til Erle Gardner (1889–1970). En stadig lengre og stadig mer ensformig serie romaner om advokaten Perry Mason, hadde ved Gardners død gjort ham til den mest solgte romanforfatter i USAs historie. I våre dager er en slik bruk av repeat-knappen for en romanforfatter imidlertid en nødløsning som raskt fører til redusert anseelse – og ofte også til fallende salgstall. Om anmelderne er bedre utdannet og mer kritisk anlagt enn før kan diskuteres, men den brede massen av lesere er ganske udiskutabelt det. De som ikke gjennom egen lesning får med seg at en favorittforfatter har begynt å gå på tomgang, finner det vanligvis ut via sosiale medier og nettsøk. Spørsmålet om hvor nye romanideer kommer fra, blir kort sagt uhyre viktig og interessant. Det stilles da også ofte til skjønnlitterære forfattere, både fra media, lesere og forfatterkolleger. Svarene de som vil svare gir, varierer mye. En enkel, vid og viktig fellesnevner ser jeg likevel i svarene fra så godt som alle forfatterkolleger jeg har hørt besvare spørsmålet. Det skal jeg i resten av denne artikkelen illustrere med å fortelle litt om ideer og inspirasjonskilder fra min syv bøker lange krimserie om K2 og Patricia. Herunder skal jeg til slutt avsløre litt mer om den fortsatt ufullendte åttende boken. 88

KRIMMAGASINET 2016

Rundt 2007–08 ble jeg av gode venner ofte spurt om jeg ikke snart skulle skrive en krimroman, siden jeg hadde lest så mye krim og skrevet så mye annet. Mitt standardsvar var at jeg ikke kunne skrive noen krimroman siden jeg mangler de to tingene man må ha. For det første manglet jeg en idé til karakterer, i betydningen en eller flere hovedpersoner til å løse krimmysteriet. For det andre manglet jeg en idé til et plott for en krimroman. Men en mørk kveld senhøsten 2008 fikk jeg plutselig begge deler. Historien om mitt krimforfatterskap startet (helt uten sammenligning for øvrig) på samme måte som J.K. Rowlings barnebokforfatterskap: I full fart og på et tog!

2008–2010:

Et uventet inspirasjonsskred. Menneskefluene

Begrepet «menneskefluene» henspiller på mennesker som har opplevd noe så dramatisk og vanskelig, eller om man vil noe så traumatisk, at de lik fluer over en avfallshaug senere fortsetter å kretse rundt sine minner uten å kunne komme seg videre i livet. I denne science fiction-løse betydningen fant jeg opp begrepet selv, og brukte det første gang som tittel på en novelle jeg skrev som 20-åring. Men den og mine andre ungdomsnoveller ble lagt i en skuff mens jeg studerte. Begrepet menneskefluer nevnte jeg i mellomtiden bare sporadisk i diskusjoner med og om mennesker. Da begrepet plutselig dukket opp i mitt hode og på et tog mer enn ti år etter novellen, var det typisk nok relatert til mitt arbeid som historiker – og samtidig til en nær venn. Vennen min het Kristin Hatledal,


og var en tidligere stjernestudent fra Høgskolen i Lillehammer. Høsten 2008 skrev hun på sin masteroppgave ved Universitet i Oslo – om norske kvinners fortsatt undervurderte innsats i motstandskampen under 2. verdenskrig. Temaet fant jeg uvanlig interessant, og Kristin er en av de mest talentfulle og reflekterte unge historikere jeg har møtt. Skjebnene fra krigen som hun skrev om, ble kort sagt hengende igjen da jeg satt alene på toget til Gjøvik den kvelden. Jeg ble sittende og tenke på hvor annerledes livene til noen av de som overlevde krigen kunne ha blitt, hvis de bare hadde vært litt mindre heldige i noen dramatiske situasjoner fra krigsårene. Kanskje kunne de sluppet fysisk uskadet fra det, men likevel båret med seg krevende minner og ubesvarte spørsmål som ville preget deres liv i tiår fremover. Det ble også personlig nært for meg siden en av kvinnene Kristin skrev om var min grandtante, som på grunn av sine opplevelser under krigen fikk en slik trist skjebne i mer enn 50 år etter krigen. Et inspirasjonsskred

Plutselig kom jeg igjen på mitt gamle begrep om menneskefluene – og i det samme løsnet det et inspirasjonsskred i hodet mitt. Min første idé til en krimroman akselererte i løpet av få minutter via ras til lavine. Da toget to timer senere stoppet på Gjøvik, hadde jeg tenkt ut alle karakterene og hele plottet for min første krimroman. Det tok nesten halvannet år før teksten ble ferdig, siden jeg i mellomtiden måtte skrive ferdig min langt mer tidkrevende historiske biografi om Haakon Lie. Men da romanen var ferdigskrevet til utgivelse høsten 2010, ble den i alle hovedtrekk og med alle hovedkarakterer som jeg tenkte ut på togturen. Det hele startet som en oppbyggelig historie om at jeg forsøkte å gjøre en nær venn en tjeneste, og samtidig hjalp meg selv til å få en idé som skulle endre mye i mitt liv. I løpet av den omtalte togturen på Gjøvikbanen hadde jeg altså også løst problemet med de manglende hovedkarakterene. Flere inspirasjonsbølger fløt sammen i mitt hode da etterforskerduoen med politimannen Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans uformelle rådgiver Patricia Louise Borchmann dukket opp. Krimlitterært ble de to en slags moderne versjon av Sherlock Holmes og Dr Watson fra de mer enn

100 år gamle superklassikerne til forfatteren Arthur Conan Doyle (1859–1930). Kolbjørn Kristiansen er offisiell politietterforsker, men ligner ellers ganske mye på Dr Watson. Han er en ærlig, enkel, velmenende, omgjengelig og ganske handlekraftig mann, som forteller historien til leserne, og som overfor dem er ganske åpen både om hva han ser og hva tenker om det. Kristiansen forstår, i likhet med Watson, ofte litt mindre enn leserne sine. De får til gjengjeld strekke seg etter en mye skarpere og langt mindre meddelsom mesterhjerne, i form av hans Sherlock Holmes-inspirerte rådgiver Patricia. Som Holmes stiller hun ofte tilsynelatende mystiske spørsmål, og vil helst holde på sine svarforslag til hun er overbevist om at de er riktige. Historien i Menneskefluene begynner på klassisk grunn, med det som i krimlitteraturen kalles et lukket roms mysterium. Året er 1968, og en tidligere statsråd og motstandshelt ligger skutt på stuegulvet inne i sin leilighet på Torshov i Oslo. Det er verken noen morder eller noe mordvåpen i leiligheten, vinduene er lukket fra innsiden, og to naboer sto utenfor døren i løpet av få sekunder etter at de hørte skuddet. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen stanger hodet i veggen – inntil Patricias professor-far tar kontakt for å fortelle at hun har forstått hvordan morderen kom seg ut. Teorien hennes viser seg å stemme. Det følger av den at morderen må ha kommet fra og gått til en av de seks andre leilighetene i bygården hvor mordet ble begått. Etter hvert som de syv gjenværende beboernes livshistorier avdekkes, viser det seg at både eldre og yngre i større eller mindre grad er menneskefluer, hvis liv fortsatt preges av hendelser fra krigsårene. Politiet fortsetter med å stange hodet i nye vegger – og K2 fortsetter i all hemmelighet sine samtaler med Patricia… En hemmelig rådgiver

Forutsetningen med en politietterforsker som bryter taushetsplikten og løser mordetterforskningene sine med hjelp av en hemmelig rådgiver utenfor politikorpset, har enkelte lesere reagert negativt på. Jeg hadde aldri noen store betenkeligheter med den i 2008–10, og har det fortsatt ikke. Når jeg skriver fra slutten av 1960-tallet, skriver jeg fra en mannsdominert tid hvor det på ulike måter ofte var kvinners innsats som lå bak prestasjoner menn fikk æren for. Under mine studier av norsk politikk fra 1950- og 1960-tallet var jeg blitt lett sjokkert over å se hvordan viktig informasjon fra noen av landets viktigste politikere fløt rundt i et nettverk av familiemedlemmer og uformelle rådgivere, som tidvis fikk avgjørende betydning for svært viktige saker. Historien om forholdet mellom K2 og Patricia er dels basert på en langt mer utrolig historie fra Storbritannia anno 1915–16. Statsministeren Henry Asquith (1852–1928) diskuterte ikke bare alskens statshemmeligheter med en ung kvinnelig rådgiver, men skrev også brev til henne om topphemmelige militære hemmeligheter midt under en verdenskrig – og mens han ledet regjeringsmøter. KRIMMAGASINET 2016 89


Kolbjørn Kristiansen var av praktiske årsaker på min alder ved starten av vårt bekjentskap. Han er i så måte løselig basert på meg selv – med et visst fratrekk på intellektuelle evner og et visst tillegg på praktiske ferdigheter. I likhet med meg er han en stort sett sindig mann, som fordi han har en ganske høy sosial intelligens og en god forståelse av ulike mennesker ofte oppfattes som langt mer intelligent enn han i virkeligheten er. Slik sett befinner jeg meg selv et sted mellom den utadvendte praktikeren K2 og den introverte intellektuelle Patricia. Patricia fremstår utover i romanserien og med årene som en stadig mer sammensatt personlighet. Fra start var hun en meget fiktiv mutasjon mellom to meget ulike venner av meg. Trekker man fra Patricias funksjonsbegrensninger, var den fysiske modellen for henne min nære venn (og senere quizbokmedforfatter) Katrine Tjølsen. Da jeg skrev ut den første romanen med Patricia, var Katrine Norges mest talentfulle kvinnelige sjakkspiller. Hun var bare 16–17 år, men tenkte likevel irriterende ofte raskere og bedre enn meg – både på og utenfor sjakkbrettet. Det var et meget bevisst valg fra min side at Patricia fra start i serien ikke spilte sjakk. Jeg fryktet litt at hun i så fall ville bli for lik Katrine. Litt mer fryktet jeg at romanen ville bli for spesiell og kunne virke ekskluderende for det store flertallet av leserne som ikke spilte sjakk. En av anmelderne anså likevel at jeg med hell spilte sjakk med mine lesere gjennom den første romanen. Selv bemerket jeg der, gjennom K2, at hele etterforskningen der lignet et sjakkparti. Patricia og morderen legger sine planer, gjør sine trekk og spiller lenge et slags fjernsjakkparti – uten å kunne se hverandre. Sjakk-innslagene i Patricias natur og tenkemåte var inspirert av Katrine. Det samme var Patricias intellektuelle allsidighet og bemerkelsesverdige evne til å se ulike fag og ulike faktorer i sam90

KRIMMAGASINET 2016

menheng. Katrine var av utseende og vesen Patricia slik jeg fortsatt ser henne for meg. Men jeg har høyst bevisst aldri villet tegne opp noe mer detaljert fysisk bilde av Patricia i bøkene. Ulike lesere har laget seg ulike fantasibilder av henne, og skal få lov til å beholde dem. Jeg har aldri skrevet noe om at Patricia bruker briller, men synes det er helt greit når en av seriens stamanmeldere omtaler henne som bebrillet. Jeg skylder her å gjøre oppmerksom på at min fortsatt nære venn Katrine snakker bergensdialekt, ikke har funksjonshemminger av noe slag, aldri har røkt en sigarett, og alltid er langt mer empatisk og sosial enn Patricia på sitt verste kan være. Det var viktig for meg at Patricia ikke skulle være en plettfri Frøken Detektiv i rullestol, men i stedet være en sammensatt karakter med noen mindre sympatiske egenskaper. Intellektuell arroganse

Innslag av spydighet, tidvis også intellektuell arroganse, fikk Patricia – i likhet med rullestolen – fra en annen nær venn av meg. Han heter Torstein Lerhol og er et av de mest bemerkelsesverdige mennesker jeg har møtt. Torstein ble født med en alvorlig muskelsykdom, og foreldrene fikk beskjed om at han maksimalt ville bli to år. Han er like fullt nå 29 år, utdannet historiker, i fullt arbeid og fremgangsrik Senterpartipolitiker – selv om matchvekten fortsatt bare er 20 kilo, og selv om han fortsatt trenger fysisk assistanse for å skrive en tekstmelding… Torstein lærte meg noe om hvor mye et menneske med et klart hode og en sterk vilje kan utrette, tross tilsynelatende håpløse fysiske begrensninger. Møtene med ham lå bak ideen om en funksjonshemmet krimhelt. Torstein er i ublandet form litt for ekstrem til å fungere som romanfigur, men ble fra start den viktigste inspirasjonen for Patricias måte å snakke på. Kombinasjonen av knivskarpe resonnementer, spydige kommentarer og en total mangel på

respekt for titler er karakteristisk for begge. Ingen andre enn Torstein innleder en muntlig eksamen på en høgskole med å fortelle sensoren hvor sløv han virket og hva han misforsto i en TV-debatt dagen før… Ideen til min første krimroman bygget slik på litt litteraturhistorie og noen historiske hendelser, men mest på inspirasjon fra nære venner. Tittelen måtte bli Menneskefluene, og jeg måtte på noe vis ende opp med å tilegne den til den store menneskefluen i min egen familie. Hun het Dagmar Lahlum, levde fra 1923 til 1999, og var en langt yngre halvsøster av min farfar Hans Lahlum. Jeg husker bare vagt «grandtante Dagmar» som en kjederøykende og mystisk eldre dame fra noen av barndommens familieselskaper. Dagmar var der en sky og tilbaketrukket skikkelse, som lyttet mye og sa lite om seg selv. Dog stundom gnistret hennes øyne stygt – og det var hvis noen nevnte 2. verdenskrig. Det ble en offisiell hemmelighet i familien at grandtante Dagmar som ung hadde hatt en tvilsom historie med en tysker, og at krigen derfor aldri skulle nevnes når hun var til stede. Dagmar fikk aldri egne barn, og viste en viss interesse for sin brors sønnesønn i mine første leveår. Etter min farfars død forsvant hun fra familieselskapene på Gjøvik – og inn i et trist kretsløp mellom leiligheten, banken og polet i Oslo. Britisk dobbeltagent

Vi i familien fikk først noen år etter hennes død høre at «tyskeren» som grandtante Dagmar hadde et forhold til under krigen, i virkeligheten hadde


2011–2012:

Et stille snøfall. Satellittmenneskene, Katalysatormordet og De fem fyrstikkene

vært en britisk dobbeltagent. Dagmar hadde hjulpet ham med hans oppdrag i Norge under krigen, men ble arrestert og fengslet sammen med andre «tyskertøser» etter frigjøringen i 1945. Hun forsøkt å fortelle politiet sannheten, men hadde ingen dokumentasjon og ble ikke trodd på sitt ord. Kjæresten var antatt død og britene benektet kjennskap til henne. Uvitende om at kjæresten var i live og hadde giftet seg med en annen kvinne i Storbritannia, måtte Dagmar leve videre med en uforrettet sak – samt en kort dom for landssvik og et langt mer seiglivet rykte som tyskertøs. Det ble først en liten opptur, men så en ny nedtur, da hun nær 40 år etter krigens slutt ble kontaktet av sin elsker fra krigsårene. Senere trakk hun seg helt inn i seg selv og sine minner. Ingen vet og ingen vil noen gang få vite sikkert hvilken dag grandtante Dagmar Lahlum døde eller hvordan det skjedde. 28. desember 1999, på overgangen til et nytt århundre, ble hun funnet død i sitt hjem. Hun lå i en selvforsvarslignende stilling på gulvet, men det var ingen spor etter at noen andre mennesker hadde vært inne i leiligheten den julen. Min grandtante forble til sin siste levedag en menneskeflue og døde på mystisk vis – men ble altså ti år senere en romaninspirasjon for en grandnevø. Jeg kjente henne aldri, men liker å tro at hun ville likt det. Og jeg tror for øvrig at hun døde under sin siste kamp med de minnene fra krigen som da hadde forfulgt henne gjennom seks tiår. (Dagmar Lahlums skjebne kom først frem i Storbritannia i 2007, da journalistene Nicholas Booth og Ben Macintyre skrev hver sin biografi om hennes elsker, krigshelten Eddie «Zigzag» Chapman. For nærmere omtale på norsk anbefales Kristin Hatledals masteroppgave og/eller kapittelet om Dagmar Lahlum i hennes bok Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner, utgitt på Samlaget i 2011.)

Min andre roman Satellittmenneskene er også klassisk krim fra slutten av 1960-årene, med et begrenset antall aktører og en forhistorie fra krigen. Tilsynelatende ligner den ganske mye på Menneskefluene. Inspirasjonsprosessen var likevel helt annerledes. Da jeg fullførte Menneskefluene hadde jeg med K2 og Patricia funnet opp en etterforsker-duo som jeg kunne bruke, men jeg hadde ingen idé til noe nytt plott å bruke dem på. At det skulle bli noen romanserie med dem var ikke opplagt. Forventningene var moderate fra start, med 2600 bøker i førsteopplag for Menneskefluene: «1000 til bibliotekene og 1600 til eventuelt bokhandelsalg» var min fortreffelige redaktørs befriende ærlige begrunnelse for opplagstallet. Men Menneskefluene fikk uventet gode anmeldelser og ble en bestselger som solgte over 20 000 høsten 2010. (Samlet opplag har i 2015 passert 75 000 og stiger fortsatt.) Også utenlandske forlag begynte å vise interesse. En ny roman var kort sagt sterkt ønsket både hos forlaget og forfatteren. Problemet var bare hva den skulle handle om. Jeg tok toget frem og tilbake mellom Oslo og Gjøvik gjentatte ganger uten å få noen ny eureka-opplevelse. En dag satt jeg i stedet på i bil fra et bok-møte sammen med en ny forfattervenn ved navn Tom Kristensen. Han anslo at det ville ta 50 år før jeg fikk en slik eurekainspirasjon til en roman igjen. Jeg regnet meg frem til at redaktøren min da ville være minst 100 – og konkluderte med at jeg måtte jobbe på en annen og mer tålmodig måte med roman to. Et stille, langvarig snefall

Hvis Menneskefluene kom som et snøras, startet Satellittmenneskene med et stille og langvarig snøfall. Det gikk flere måneder med skisser og lister før jeg var klar til å begynne skrivingen. Mens inspirasjonen til den første romanen altså i stor grad var levende mennesker, ble Satellittmenneskene i all hovedsak inspirert av en avdød krimdronning. Starten med en mektig mann som blir drept mens han sitter med sine ti nærmeste rundt et middagsbord, er inspirert av en kjent Agatha Christieroman. Min roman går en helt annen vei videre, men streifer underveis innom flere kjente temaer fra Christie. Kapitlene i denne romanen har fått litterært inspirerte navn som «Ti levende og én død» og «lang dags

KRIMMAGASINET 2016 91


ferd mot natt». Tilegnelsen måtte i anstendighetens navn bli til Agatha Christie. Illustrerende nok er denne romanen trolig en av mine beste hva angår plott, men mindre ambisiøs enn flere av de andre hva angår karakterer. Selv om inspirasjonen i all hovedsak var litterær, var selve tittelen imidlertid inspirert av en spontan og uventet samtale med et medmenneske. Jeg ble en dag oppringt og utskjelt av en ukjent kvinne som beskyldte meg for å imitere sønnen hennes i et humoristisk TV-program jeg deltok i. Samtalen var ikke udelt hyggelig, men ble ganske lang og tankevekkende. Jeg ble etterpå sittende og tenke over fenomenet med mennesker som går i bane rundt et annet menneske, i eller utenfor egen familie. Fenomenet forekommer ofte med foreldre som kretser rundt et barn, men også for eksempel med barn som kretser rundt foreldre eller kvinner som kretser rundt en dominerende ektemann. I min roman er det snakk om en rik og dominerende gammel patriark som i mange år har latt familie, ansatte og venner kretse i ulike baner rundt seg. Når han blir drept forsvinner plutselig gravitasjonskraften i det sosiale universet rundt ham. Noen av satellittmenneskene som satt rundt bordet vil komme over i bedre baner, noen vil komme helt ut av kurs – og noen vil styrte… Balansen mellom kontinuitet og fornyelse blir raskt et dilemma i en krimromanserie. Jeg kom til at det var fornuftig å sette serien med to romaner som ligner hverandre ganske mye, for så å begynne med variasjoner fra og med roman tre. Jeg lar sjelden bloggomtaler av mine romaner gå hardt innpå meg. Likevel sendte jeg visst en lett forurettet «Men hør nå her»-melding da en av dem beklaget seg over at min tredje roman lignet for mye på de to første. Med Katalysatormordet og året 1970 gikk romanserien inn i et nytt og mer åpent tiår, og min tredje roman skiller seg på flere måter sterkt fra de to første. Mens de første 92

KRIMMAGASINET 2016

romanene starter med drap på eldre menn inne i et lukket rom, starter denne med at en ung kvinnelig student blir skutt ute på en T-banestasjon i Oslo. Fortsettelsen blir en mer fartsfylt, åpen og thriller-aktig roman, hvor drapsmysteriet tidvis overskygges av kampen mot klokken for å stoppe et eller annet enda mer dramatisk. Dernest er denne romanen, hvor en gruppe unge venstreradikale studenter står sentralt, mer politisk ladet enn de foregående. En av mine nærmeste venner

Til endringene bidrar også en økt spenning mellom de to hovedpersonene – og det skyldes i sin tur at en ny, tredje hovedperson stiller seg mellom dem. Inspirasjonen fra mennesker jeg hadde møtt, nådde for meg et nytt høydepunkt da jeg satte inn en av mine nærmeste venner som romanfigur. Den nye hovedpersonen Miriam Filtvedt Bentsen var ikke bare inspirert av Mina Finstad Berg. Hun skulle så nær 100 % som mulig være Mina. Miriam skulle si, tenke og gjøre hva Mina ville ha gjort – hvis hun hadde vært der som ung, venstreradikal student i 1970 og blitt trukket inn i en mordetterforskning. Til dette litterære eksperimentet fant jeg plutselig inspirasjon fra mine universitetsstudier i religionshistorie. I islamsk filosofi og teologi har det tidvis vært en motsetning mellom de som hevder at Allah har forutbestemt både alt mennesker opplever og hvordan de reagerer på det, og de som anser at det er rom for en fri menneskelig vilje i møte med forutbestemte hendelser. Jeg, som definitivt ikke var muslim, laget meg alt som student en tredje forståelse om dette. I min forståelse er det ikke forutbestemt hva man opplever. Derimot er det ofte mulig å forutse hvordan mennesker vil reagere i ulike situasjoner – hvis man kjenner deres livshistorie og personlighet godt nok. Min franskspråklige krimfavoritt, belgi-

eren George Simenon (1903–89), hevdet en gang at hans eneste virkelig store talent som krimforfatter var en velutviklet evne til å tenke seg inn i hodene på ulike mennesker i ulike situasjoner. Da jeg skrev Katalysatormordet, forsøkte jeg å tenke meg til hvordan en av mine beste venner ville reagere i en tid og en serie situasjoner som hun aldri hadde vært i. Jeg ba Mina si klart fra hvis Miriam i romanen sa eller gjorde noe hun ikke ville gjort. Det gjorde Miriam aldri – ifølge Mina. Jeg sa meg fornøyd med dette inspirasjonseksperimentet, og anser fortsatt at resultatet ble en av mine aller beste romaner. Tilegnelsen måtte selvsagt bli til Mina. Tittelen hentet jeg denne gangen fra mine studier av verdenshistorien. Der finner man flere eksempler på at et attentat i en sterkt anspent situasjon nærmest bokstavelig talt tenner en lunte, og setter i gang en prosess som utløser en større eksplosjon. Da jeg skrev Katalysatormordet nærmet det seg 100-årsjubileum for den mest tragiske av alle slike katalysatormord-situasjoner: Skuddene i Sarajevo, som sommeren 1914 drepte en tronarving – og samtidig utløste en verdenskrig som skulle ta livet av mange millioner mennesker. De fem fyrstikkene

Den fjerde boken om K2 og Patricia kom alt høsten 2012 og ble en samling av tre kortromaner med fellestittelen De fem fyrstikkene. En novellesamling kan det vel knapt kalles med tre fortellinger på til sammen 268 sider. Skal man være spissfindig og nøyaktig var denne boken snarere en langnovelle, en kortroman og en kort roman. Jeg hentet inspirasjon fra korte klassikere tidlig i krimhistorien, og betalte noen ubetalte regninger ved å tilegne den første til Edgar Allan Poe, den andre til George Simenon og den tredje til Arthur Conan Doyle. Jeg skal ikke her fortape meg i enkelheter ved de tre historiene i sam-


lingen De fem fyrstikkene, som til sammen danner en slags krimroman om K2 og Patricias både aktive og krevende år i 1971. Historien om ideen til å skrive en samling med kortere historier er imidlertid verdt å nevne. Jeg leste en av de mest kjente historiene til krimlitteraturgrunnleggeren Poe, og fant et tema der som jeg tenkte at jeg kanskje kunne brukt som startpunkt for å skrive en kortere historie. Først var jeg ute av stand til å forstå hvordan jeg skulle kunne bruke dette temaet til noe. Det kom jeg plutselig på under en romjulsmiddag i Minas inspirerende selskap i 2011. Inspirasjonsbølgen ble etterpå så sterk at jeg la på svøm med en gang. Den siste dagen i 2011 og de to første dagene av 2012 gikk med til å skrive ut de 50 sidene til langnovellen «Pistolen på plenen». Når det nå var snakk om kortere historier unngikk jeg titler med sammensatte begreper, og valgte i stedet tre ords titler etter mønster av Conan Doyles Sherlock Holmes-historier: De to siste titlene ble «De fire vinglassene» og «De fem fyrstikkene».

2013–14:

På leting etter nytt land – med gamle kart. Kameleonmenneskene og Maurtuemordene

Femte og sjette bok i serien om K2 og Patricia ble romaner med sammensatte titler. Mina alias Miriam fortsatte å dukke opp i handlingen, og jeg lot meg friste til å la et par andre venner og rådgivere opptre i biroller. Den viktigste inspirasjonen for begge disse romanene ble likevel hentet i litteraturhistorien. Slik sett brukte jeg gamle kart for å finne nytt land. Kameleonmenneskene ble tilegnet den kanadisk-amerikanske krimlegenden Ross Macdonald (1915–83). Macdonald regner jeg som en av tidens beste plottforfattere, og som den siste av de klassiske krimkongene. Hans beste romaner var ofte basert på temaer fra gamle greske tragedier, og endte opp med å avdekke ondskapen og de tragiske skjebnene som skjuler seg bak den gylne fasaden i over-

klassefamilier. Mye inspirert av å ha lest Macdonald, var jeg innom disse temaene både i Katalysatormordet og Kameleonmenneskene. Jeg vurderte først å tilegne Macdonald Katalysatormordet, men kom snart til at Mina etter sin dobbeltinnsats som rådgiver og romanfigur måtte få forkjørsrett der. Kameleonmenneskene passer heldigvis minst like godt inn med inspirasjonen fra Ross Macdonald. I likhet med Katalysatormordet har denne romanen sterkere politiske undertoner enn de første romanene i serien, men uten å gli over i en politisk tendensroman. Innslagene av sosialrealisme, som også kjennetegnet Macdonald, er sterkere her. Begrepet kameleonmennesker brukte Macdonald aldri, men mennesketypen jeg da skriver om ville han godt kjent igjen fra så godt som alle sine egne romaner. Det handler om den skumle typen mennesker som kan endre utseende, oppførsel og farge raskt etter omgivelsene og hva som bedrer deres muligheter i ulike situasjoner. Mange av dem kan også plutselig slå til ved å stikke tungen ut og svelge byttet. Toppolitikeren som blir stukket ned på åpen gate i innledningen av min femte krimbok, viser seg å ha vært et slikt kameleonmenneske. Han var en mann som beveget seg i fire–fem ulike miljøer, og ble oppfattet på minst like mange helt ulike måter. Det skjuler seg både et uløst gammelt krimmysterium og flere rovdyr som raskt kan skifte farge i hans familie og omgangskrets. Min personlige favoritt

Når jeg i disse dager leser over den engelske oversettelsen av Kameleonmenneskene, tenker jeg igjen at dette sammen med Katalysatormordet kanskje er min personlige favoritt blant mine romaner så langt. Men igjen er meningene blant leserne sterkt delte. Jeg er bekvem med det, og glad for at jeg ikke er en av de forfatterne som blir kjent på grunn av en roman og på tross av alle de øvrige… Spørsmålet om hvilken roman som er min beste, sparker jeg tilbake til leserne når jeg blir spurt. Min mening om det er personlig, og ikke mer verdt enn deres. Satellittmenneskene lignet altså Menneskefluene, og Kameleonmenneskene lignet Katalysatormordet. Etter fem bøker hadde jeg nådd et stadium hvor jeg lovet meg selv at jeg nå måtte gjøre noe nytt for hver nye roman jeg skrev i denne serien. Egentlig hadde tenkt å ta en pause fra den for å skrive en helt annen roman i 2014. Slik ble det altså ikke, og det ble det fordi en spennende ny idé gradvis akselererte til en lavine utover vinteren KRIMMAGASINET 2016 93


2013–14. En løs idé ble gradvis til en stadig mer konkret og komplisert historie, med stadig flere aktører fra ulike deler av Oslo. Maurtuemordene handler om en mystisk seriemorder som venter på unge kvinner når de kommer forbi passende avsides steder i kveldsmørke, kveler dem, etterlater seg et bilde av en maur på åstedet, og så forsvinner usett inn i storbyens sydende maurtue. Tilsynelatende finnes ingen fellestrekk mellom de tre første ofrene. Spørsmålet om hvem denne morderen fra mørket er, og om hvordan han eller hun kan vite hvor og når ofrene vil dukke opp, blir for K2 og Patricia til en kamp for å hindre at flere mord blir begått. En psykologisk roman

Som seriemorderroman skiller Maurtuemordene seg fra de tidligere dels med å gi korte portretter fra flere ulike mennesker i ulike miljøer av Oslo anno 1972. Herunder dukker innvandring og religionsforskjeller for første gang i serien opp som et tema. Sterkest skiller denne romanen seg likevel fra de tidligere gjennom at det i langt større grad er en psykologisk roman. K2 forblir hovedfortelleren, men romanen starter inne i hodet på en seriemorder som venter på sitt første offer. Daglige oppdateringer fra morderens hode dukker opp gjennom nesten hele romanen. Det bidrar til at leserne i denne romanen får mer informasjon om morderen enn hva K2 og Patricia får – og til at sjakkelementet i etterforskningen utvikles. Maurtuemordene startet i mitt hode først med et tema fra en Agatha Christie-roman. Igjen var det snakk om en klassisk idé som jeg likte, men som jeg tenkte at jeg ville brukt på en helt annen måte enn hva krimdronningen gjorde. Hvilken roman og hvilket tema bør jeg av hensyn til fremtidige lesere av romanen ikke avsløre. Agatha Christie hadde jeg uansett allerede tilegnet en roman. Dermed endte jeg opp med i stedet å 94

KRIMMAGASINET 2016

tilegne Maurtuemordene til en av Norges første og for sin tids mest kreative romanforfattere – Jonas Lie (1833–1908). Lie beveget seg tidvis tett opp til krimromaner, og tankevekkende scener fra hans romaner har inspirert meg i arbeidet med flere av mine. Den dramatiske sluttscenen i Maurtuemordene er inspirert av tittelen på en av hans romaner; men hvilken bør jeg av hensyn til fremtidige lesere heller ikke avsløre her… Det kan her nevnes at kultfilmen Short Cuts, som gjennom tre timer veksler frem og tilbake mellom 22 mennesker i én og samme by, spilte en viss rolle som inspirasjon for denne romanen og dens mange ulike aktører fra ulike miljøer i Oslo. Min interesse for film har imidlertid alltid bare vært en brøkdel av min interesse for litteratur, og filmer har aldri blitt noen viktig inspirasjon for mine romaner. Illustrerende nok har jeg tross min fascinasjon for ideen bak Short Cuts aldri sett hele filmen… Da jeg sendte Maurtuemordene i trykken sommeren 2014, var jeg fast bestemt på å skrive en roman uten K2 og Patricia i 2015. Slik ble det ikke. At det ikke ble det skyldtes et gammelt minne fra et TV-intervju jeg så 24. oktober 2011, som vinteren 2014–15 utviklet seg til til en ny og annerledes krimromanidé. Programmet jeg så på i 2011 var Viggo på lørdag, og gjesten denne uken var en for meg helt ukjent kvinne ved navn Anne Grethe Solberg. Hun hadde mistet en arm og en hofte, men mirakuløst reddet livet, etter å ha blitt skutt av en tidligere ektemann. Anne Grethe Solberg fortalte en skremmende og sterk historie om hvordan hun hadde besøkt en tilsynelatende rolig eksmann for å underskrive skilsmissepapirene, og etter å ha gjort det bemerket at de sikkert møttes igjen senere. Han svarte «Nei, vi gjør ikke det» – hvoretter han trakk frem et gevær, rettet det mot henne og skjøt. Mitt minne av det intervjuet ble til ideen om haimennesker. De er men-

nesker som midt i stimen blant de andre ser ufarlige ut, men som plutselig viser seg å være en hai når den sikter seg inn på deg og angriper. Det måtte bli en roman ut av et slikt øyeblikk og en slik mennesketype. Det ble det altså nå i 2015. Ti små negerbarn

I mellomtiden var mitt minne av intervjuet med Anne Grethe Solberg blitt supplert med litterære temaer fra andre forfattere. Ideen om selv å skrive en roman med et avgrenset antall personer på en øy fikk jeg selvsagt fra Agatha Christies klassiker Ti små negerbarn. (Jeg nekter å bruke den nye tittelen på denne romanen mindre av noen slags nostalgisk begeistring for den gamle tittelen, enn fordi den nye tittelen er så aldeles håpløst uegnet og avslørende.) Ideen om å bruke et hotell isolert i uvær som ramme likte jeg godt da jeg leste Anne Holts roman 1222, selv om jeg ville brukt det på en helt annen måte og med mange færre gjester. En tidlig roman av André Bjerke ble en liten inspirasjon hva angår persongalleriet, og en novelle av den kanadiske nobelprisvinneren Alice Munro satte meg på sporet av et spennende og skremmende tema knyttet til barnedrap. Igjen ble temaene som inspirerte meg gradvis til et større idéskred, som ble selvforsterkende og uimotståelig da det først hadde startet. Kravene til variasjon ble ivaretatt dels av at jeg altså flytter handlingen ut fra Oslo-gryta – til langt mer maritime omgivelser på en øy utenfor kysten av Sørlandet. Dernest er tidsperspektivet mye kortere enn i noen av mine tidligere bøker. Etter en kort forhistorie med historien om et barnedrap og en forsvinning som skjedde på den samme øya nøyaktig ti år tidligere, utspiller hele handlingen fra sommeren 1972 seg innenfor en helg og 48 timer. Handlingen blir mer fortettet og thrilleraktig, samtidig som Patricias aldri sterke nerver bikkes lenger opp på høykant når hun tvinges ut i skud-


dlinje. Det blir langt flere overlevende igjen i min øykrimroman enn i Agatha Christies. Men det er også i min versjon blitt færre av dem på søndag ettermiddag – da det i en dramatisk oppklaringsscene endelig blir avslørt hvem som er haimennesket. Mens jeg i vår skrev ut de siste kapitlene av Haimennesket, utga Anne Grethe Solberg selv boken En hel kvinne i en halv kropp. Jeg leste den mellom skriveøktene, og fant det plutselig åpenbart at tilegnelsen av denne romanen måtte bli til henne. Et 30 kilometers langrenn

Jeg hopper i denne artikkelen lettbent over den typen inspirasjon som ikke handler om å få en idé, men om å gjennomføre den. Der inngår utallige små og store kommentarer jeg i årenes løp har mottatt dels fra min forlagsredaktør og dels fra betrodde rådgivere som har lest manusene. Det kan om dette temaet her kort konstateres at bearbeidingen av et utskrevet romanmanus for meg alltid har vært både en inspirerende og sosial prosess. Men det kan før fortsettelsen her passe å nevne at jeg ikke var bevisst likhetene mellom et 30 kilometers langrenn og en 300 siders krimroman, før jeg i sommer gjennomgikk manuset sammen med en ny førsterådgiver som i vinter hadde vunnet opptil flere medaljer i ski-VM. Før man skal gå et langrenn legger man bevisst eller ubevisst en slagplan for hvordan man ønsker fremdriften og temposvingningene underveis. Det samme gjør man bevisst eller ubevisst før man skal skrive en roman. Enkelte skiløpere satser på størst mulig fart hele veien, mens andre tar det ganske rolig frem en forrykende innspurt. De samme to strategiene, og utallige andre, kan også brukes av romanforfattere. Alle disse strategiene kan ende med kjempesuksess eller totalt havari, både for langrennsløperen og romanforfatteren. Utfallet avhenger i begge tilfeller dels av hvilken målsetning man har fra start, og dels av hvor godt man klarer å

håndtere ventede og uventede utfordringer som oppstår underveis. Haimennesket starter med et rykk, roer seg deretter ned litt i resten av første tredjedel, men øker så farten gradvis frem til en sjeldent lang og intens innspurt i siste tredjedel. Jeg kommer sikkert til å bruke ulike fartsstrategier for de kommende romanene. Men jeg kommer alltid heretter til å være mer bevisst betydningen av å ha en fartsstrategi, enn jeg var før jeg begynte å diskutere med min nye førsterådgiver. Som altså heter Astrid Uhrenholdt Jacobsen, og som de siste to årene også har blitt en av mine nærmeste og mest inspirerende venner. Det viktigste for meg er at Astrid er et sjeldent interessant og reflektert menneske, med uvanlig mange spennende perspektiver og en imponerende positiv livsinnstilling. Når jeg bruker henne som litteraturrådgiver, er det et stort pluss at hun er svært skrivekyndig og har egne forfatterambisjoner. Men det skulle altså raskt vise seg at Astrids spisskompetanse som toppidrettsutøver også var noe jeg kunne dra direkte veksler på i mitt arbeid med å skrive krimromaner…

2015–16:

God leseopplevelse + nær venn = ny romanidé … Sporvekslingsmordet

Da jeg i juni sendte manuset til Haimennesket i produksjon, sto det egentlig i etterordet en klar melding om at jeg nå ikke hadde flere ideer til denne serien og at jeg endelig skulle ha ett års pause fra den i 2016. Men den delen av etterordet ble før boken gikk i trykken endret. Det vil komme en åttende bok om K2 og Patricia i august 2016. Grunnen til det er ganske karakteristisk for meg og min idéprosess. Jeg lot meg inspirere dels av et tema fra en roman jeg leste – og dels av en samtale jeg hadde med en nær venn. Historien om neste års roman begynte med at min første roman Menneskefluene i vår ble en av seks

nominerte til den britiske Petronaprisen, som deles ut til den beste krimromanen oversatt til engelsk fra et nordisk språk. Norske Jørn Lier Horsts fremragende roman Jakthundene hadde jeg heldigvis lest fra før. De nominerte romanene fra svensk, finsk og islandsk var imidlertid ukjente for meg, og jeg så meg tvunget til å lese dem før avreise til prisutdelingen i Bristol. Det var verken uventet eller ufortjent at Yrsa Sigurðardóttir vant for sin besnærende thriller Dødsskipet. Ut fra mine litterære smaksløker fattet jeg likevel enda sterkere interesse for den andre islandske kandidaten, historikeren og journalisten Arnaldur Indriðason. Jeg leste i løpet av fire måneder alle hans tolv romaner oversatt til norsk med stor interesse og til dels begeistring. Hovedkonklusjonen er at flere av hans tidlige romaner er blant de beste som noen gang er skrevet i Norden, og at han sammen med Gunnar Staalesen er blitt min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfattere. Et uforklarlig drap

Det ligger imidlertid ikke i min natur å være begeistret uten noen reservasjoner og innvendinger. Indriðasons sjakkrimroman Tvekampen havnet for meg et godt stykke ned på listen over hans beste romaner. Likevel fant jeg i innledningen der en meget interessant idé. Tvekampen starter med et tilsynelatende uforklarlig drap på en ungdom: En ganske alminnelig unggutt blir stukket ned mens han sitter alene og ser på en kinofilm. Gutten er helt ukjent både for offentligheten og for politiet, og det er ingen spor av konflikter verken i hans familie eller vennekrets. Hva i all verden er motivet for å ta livet av en enkel og grei 17-årig gutt uten noen kjente fiender – og hvem tok sjansen på å drepe ham på et offentlig sted? Jeg fant ideen fascinerende, selv om jeg altså ikke lot meg begeistre av Indriðasons bruk av den. Dette var et KRIMMAGASINET 2016 95


godt eksempel på et tema fra en roman som jeg selv kunne skape noe spennende ut av. Men det måtte i så fall selvsagt bli en helt annen versjon, som gikk en ganske annen vei videre enn den Indriðason hadde valgt. Hvor jeg da skulle gå, hadde jeg i noen uker ingen idé om. Til jeg en solskinnsdag i juli satt der over en bedre middag og i en engasjert samtale om litteraturen og livet for øvrig, sammen med Astrid. Mens vi snakket forsto jeg plutselig hvilken vei jeg burde gå videre med ideen fra Indriðason. Jeg kunne plutselig ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde innsett det med en gang. Og det begynte plutselig å gå et nytt stort inspirasjonsskred i hodet mitt…

Alle videre detaljer om den foreløpig bare halvskrevne romanen får komme i det nye bokåret. Men denne artikkelen var altså det lange svaret på det stadig gjenkommende spørsmålet om hvor jeg har funnet ideen til mine krimromaner om K2 og Patricia, inkludert den jeg holder på å skrive nå. I forenklet form på én setning er svaret altså da at både innholdet i romanideene mine og hvordan de dukket opp har variert veldig, men at jeg alltid henter inspirasjonen fra ulike typer møter med andre mennesker. Noen ganger har det handlet om litterære møter med for lengst avdøde forfattere, andre ganger om direkte møter med levende medmennesker fra vår egen tid. Men det har alltid handlet om mennesker.

En sportskrim

Knapt seks måneder senere er min roman for 2016 tenkt ut i nesten alle detaljer. Astrid og de andre i «A-gruppen» av betrodde rådgivere har alt fått teksten for første halvpart. Tittelen blir etter alt å dømme Sporvekslingsmordet. Patricia kommer til å utvikle seg litt lenger i retning av Katrine, og innslagene av sjakklig tenkemåte blir litt større enn tidligere. Jeg kommer til å teste ut en type familieproblematikk som jeg ikke har brukt i noen av mine tidligere romaner. Men den største forskjellen fra de syv tidligere bøkene består i at jeg for første gang skriver sportskrim – nærmere bestemt da i den meget uvanlige klassen for langrennskrim. Neste års roman vil starte med at en 17-årig jente som er langrennsløper og gymnaselev, blir skutt ned og drept i et skispor i Holmenkollen under siste etappe av stafetten i Oslo-mesterskapet. Og når jeg i 2015–16 skriver en langrenns-krimroman, gir det seg selv at tilegnelsen denne gangen må bli til Astrid.

Ulike sider av menneskers liv

Det er mitt inntrykk at det samme, over store variasjoner ellers, også gjelder andre kjente forfattere. Det kjennes både naturlig og riktig slik. På samme måte som minste felles multiplum for historiefaget jeg valgte å studere jo er at det handler om menneskehetens historie, er jo minste felles multiplum for romanforfatterfagets fiktive verden at det i bunn og grunn alltid handler om ulike sider av menneskers liv. Igjen står til denne artikkelens siste linjer spørsmålet om jeg har flere romanideer på lager. Svaret er at jeg har liggende 4–5 mer eller mindre komplette idéskisser, som har til felles at verken K2 eller Patricia er med i noen av dem. Og svaret på om jeg er sikker på å få nødvendig inspirasjon til en niende bok i serien om K2 og Patricia? «Ja, men jeg aner verken hvor og når eller hva og hvem jeg kommer til å bli inspirert av…» l Tekst: Hans Olav Lahlum

HANS OLAV LAHLUM (f. 1973) debuterte i 2007 med den kritikerroste biografien om Oscar Torp. Lahlum er historiker med norsk politisk historie som spesialområde. I 2010 utgav han sin første kriminalroman, Menneskefluene, og siden har han gitt ut seks krimromaner om politietterforskeren K2 og hans lynende intelligente hemmelige rådgiver Patricia. 96

KRIMMAGASINET 2016

PS: Det ble i et felles TV-intervju i sommer offisielt at Astrid og jeg planlegger å skrive en roman sammen. For å unngå alle misforståelser er det da snakk om en spenningsroman med handling fra en annen idrettsgren enn langrenn. Den romanskissen er under videreutvikling, men utskriving ligger nok minst 2–3 år frem i tid – og den inngår altså ikke i min her omtalte serie om K2 og Patricia.


Velkommen til krimfestival hos

NARVESEN CONTINENTAL

Samtale & boksignering med YRSA SIGURDARDOTTIR torsdag 3. mars kl 16.30 Nok en nervepirrende pageturner fra bestselgerforfatteren Yrsa Sigurdardóttir BESTE ISLANDSKE KRIMROMAN 2014.

Samtale & boksignering med KARIN SLAUGHTER fredag 4. mars kl 15.30 «DE VAKRESTE er et mesterverk: intelligent, velskrevet og enestående bra.Uten tvil årets beste thriller!» – LEE CHILD

KRIMMAGASINET 2016 97


KUNNGJØRING

FORTELLERKURS:

De nye, unge stemmene FOTO: FREDRIK ARFF

Hvor er de nye, originale stemmene i norsk krim? Krimfestivalen vil gjerne gi forfatterspirer med flerkulturell bakgrunn en dytt på veien med et fortellerkurs.

Krimfestivalen ønsker å inspirere til historiefortellinger fra unge folk utenfor det etablerte miljøet. Oslo er en sammensatt og spennende by. Men hvor blir det av de nye, unge fortellerstemmene – som kan skildre det nye, flerkulturelle Norge.

Kurset handler om hvordan du kan fortelle din historie, finne din form og kanskje det kan inspirere deg slik at du en dag lage en film a la «Izzat», en tv-serie som «Taxi» eller en krimroman som Den 13. disippel.

Tom Egeland

FOTO: RAYMOND MOSKEN

Vi i Krimfestivalen ønsker å inspirere til historiefortellinger fra unge folk som ikke er «hvite menn og kvinner som pusher femti». Muligens er du fra Oslo øst, men ikke nødvendigvis. Kanskje har du flerkulturell bakgrunn? Eller kanskje føler du at du ikke passer helt inn. Har du en historie å fortelle, men ikke helt vet hvordan du skal gå frem eller om det skal være en bok, en tv-serie eller en film. Da kan du bli med på fortellerkurs med forfatter og filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen og krimforfatter Tom Egeland.

Ulrik Imtiaz Rolfsen har arbeidet med film siden 1995 og gitt ut kriminalromanen Gass. Tom Egeland er en av Norges ledende krimforfattere, og han har også lang erfaring fra film og TV-bransjen.

PRAKTISKE OPPLYSNINGER TID: Tirsdag 1 mars kl 18:00 – 20:30. Vi i Krimfestivalen tror det finnes talenter der ute som ikke nødvendigvis er ”hvite menn og kvinner som pusher femti”.

STED: Cappelen Damm forlag, Akersgata 47 – 49 PÅMELDINGSFRIST: 26. februar. PÅMELDING TIL: invitasjoner@cappelendamm.no

98

KRIMMAGASINET 2016


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.