Jan-Philipp Sendker
Kunsten å være den man er Oversatt av Kurt Hanssen
Kapittel 1
Den dypblå morgenhimmelen var ren og klar den dagen livet mitt skar ut av kurs. Det var en skarp og kald fredag, uken før Thanksgiving. Jeg har ofte lurt på om jeg burde sett det komme. Hvordan kunne jeg latt være? Hvordan kunne jeg så til de grader ha unngått å forutse en så katastrofal hendelse? Jeg av alle? En kvinne som hatet overraskelser. Som forberedte seg nøye før hvert eneste møte, før hver eneste reise, selv til en helgetur eller en tilfeldig middag med venner. Jeg overlot aldri noe til tilfeldighetene. Jeg syntes det uventede var nesten uutholdelig. Det spontane virket aldri forlokkende på meg. Amy insisterte på at jeg måtte ha fått forvarsler, at de alltid finnes. Hadde det ikke vært for at vi er så opptatt av dagliglivet, fanget i våre egne rutiner, at vi glemmer å se etter dem. De små detaljene som rommer så mye. Ifølge henne er vi selv vårt eget største mysterium, og livets største oppgave er å løse det mysteriet. Ingen lykkes noen gang, sier hun, men vi har plikt til å følge veien. Uansett hvor lang den er, eller hvor den fører oss. Jeg hadde mine tvil. Mine synspunkter stemmer ikke alltid med Amys. Det betyr ikke at jeg ikke til en viss grad oppfattet poenget hennes i denne saken. Det kan godt ha vært noen enkelthendelser de siste månedene som burde ha fått varsellampene til å lyse. Men hvor mye tid skal 9
man bruke på å tyvlytte på sitt indre jeg bare i tilfelle man kunne plukke opp noen hint eller spor, løsningen på en eller annen gåte? Jeg er ikke en av dem som ser på hvert eneste fysiske avvik som et symptom på at noe er galt med den åndelige likevekten min. De små, røde kvisene i nakken – som i løpet av noen få dager utviklet seg til å bli et hissig og sviende utslett legene ikke hadde noen forklaring på, bare for å forsvinne etter noen få uker like plutselig som de hadde dukket opp – hva som helst kan ha forårsaket dem. Akkurat som øresuset jeg opplever innimellom. Søvnløsheten. At jeg blir stadig mer irritert og utålmodig, spesielt overfor meg selv. Jeg kjente godt til begge følelsene, og jeg ga arbeidsbyrden på kontoret skylden for begge deler. Prisen alle i firmaet måtte betale, prisen vi alle var villige til å betale. Jeg klaget ikke. Brevet lå rett foran meg på skrivebordet, i en litt krøllete, lyseblå luftpostkonvolutt av den sorten man nesten aldri bruker lenger. Jeg kjente umiddelbart igjen håndskriften. Det var ingen andre som gjorde seg så stor flid med skrivekunsten. Han betraktet hvert eneste brev som et kunstverk i miniatyr. Han ga hver eneste feiende, flotte linje en oppmerksomhet som ville vært en kalligraf verdig. Hver bokstav i hvert ord var en gave. To tettpakkede sider, og hver eneste setning, hver eneste linje var festet til papiret med en omhu og en lidenskap som bare kan komme fra en som ser på det å skrive som en uvurderlig gave. Et amerikansk frimerke på konvolutten. Han må ha betrodd det til en eller annen turist, det var den raskeste og tryggeste måten. Jeg kikket på klokken. Neste møte begynte om to minutter, ifølge timeplanen, men nysgjerrigheten tok overhånd. Jeg åpnet konvolutten og kastet et raskt blikk på de første linjene. En kraftig banking rev meg tilbake til virkeligheten. Mulligan sto i døren, den brede, muskuløse kroppen fylte 10
nesten åpningen. Aller helst ville jeg be ham om å vente litt. Et brev fra min bror i Burma. Et lite mesterverk … Han smilte, og før jeg rakk å si noe, dunket han pekefingeren mot det store armbåndsuret sitt. Jeg nikket. Mulligan var en av partnerne i Simon & Koons, vår beste advokat, men han hadde ingen forståelse for tårer på størrelse med peanøtter. Eller for skrivekunst. Kloringen hans var uleselig. De andre kollegene mine satt allerede og ventet. Det luktet nytraktet kaffe i rommet da vi satte oss. De neste ukene skulle vi bruke til å legge inn krav på vegne av vår viktigste klient. En komplisert historie. Brudd på copyright, ulovlige kopier laget i USA og Kina, tap på mange hundre millioner. Det hastet. Mulligan snakket lavt, men den dype stemmen hans ga likevel gjenlyd i alle kriker og kroker i rommet. Jeg falt litt av etter bare noen setninger. Jeg prøvde å følge med på ordene, men det var noe som distraherte meg, trakk meg ut av rommet. Bort fra en verden full av krav og motkrav. Jeg tenkte på broren min i Burma. Plutselig så jeg ham for meg. Jeg tenkte på det første møtet vårt, i det falleferdige tehuset i Kalaw. Hvordan han hadde stirret på meg før han brått kom bort. Iført en hvit, men gulnet skjorte, falmete longyi og utslitte flippflopper. Halvbroren hvis eksistens jeg aldri hadde hatt mistanke om. Jeg trodde han var en gammel tigger som ville ha en almisse. Jeg husker hvordan han satte seg ned ved bordet mitt og stilte meg et spørsmål: «Tror du på kjærligheten, Julia?» Jeg kan høre stemmen hans i hodet til denne dag. Som om tiden har stått stille for dette spørsmålet. Jeg hadde ledd – og det gjorde ham ingenting. Mens Mulligan snakket monotont om «verdien av åndsverk» mintes jeg de første setningene til broren min. Utenat. «Jeg mener det alvorlig,» hadde U Ba fortsatt, uten å bry seg om latteren min. «Jeg snakker om en kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om en kjærlighet 11
som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening …» Nei, hadde jeg svart til slutt. Nei, jeg tror ikke at sånt finnes. I løpet av de neste dagene hadde U Ba vist meg hvor feil det gikk an å ta. Og nå? Nesten ti år senere? Trodde jeg på en kraft som kunne gi blinde synet tilbake? Ville jeg være i stand til å overbevise en eneste person i dette firmaet om at det går an å triumfere over egoismen? De ville dødd av latter. Mulligan skravlet fortsatt i vei om «årets viktigste sak … så vi er nødt til å …» Jeg gjorde mitt beste for å konsentrere meg, men tankene fløt av sted, uten mål og mening, lik trebiter som blir ført av gårde med bølgene. «Julia.» Mulligan brakte meg brått tilbake til Manhattan. «Ordet er ditt.» Jeg nikket til ham, kastet et desperat blikk på notatene mine og planla å åpne med noen standardfraser, da jeg ble avbrutt av en svak hvisking. Jeg nølte. Hvem er du? Bare et pust, men likevel ikke til å ta feil av. Hvem er du? En kvinnestemme. Fortsatt lav, men klar og tydelig. Jeg kikket meg over høyre skulder for å se hvem som avbrøt meg med et sånt spørsmål på et sånt tidspunkt. Ingen. Hvor kunne det ellers komme fra? Hvem er du? Jeg kikket meg instinktivt til venstre. Ingenting. En hvisking som kom ingen steder fra. Hva vil disse mennene ha av deg? Anspent stillhet på alle kanter. Jeg trakk pusten dypt og slapp den sakte ut. Jeg følte at jeg rødmet. Jeg satt med blikket vendt ned, uten å få fram et ord. Noen kremtet. Vær på vakt. «Julia?» 12
Ikke et ord. Ikke et eneste. Kortpustet. Hvor kom stemmen fra? Hvem var det som snakket til meg? Hva ville hun? Hva hadde jeg å frykte fra kollegene mine? «Bare hopp i det. Vi venter.» Mulligan ble mer og mer utålmodig. Noen hostet irritert. Pass på deg selv. Vokt dine ord. Vær forsiktig med hvem du ser på. Jeg løftet hodet og kikket meg forsiktig rundt. Overkropper som gynget urolig. Marcs bekymrede ansikt; han følte med meg. Innbiller jeg meg. Et selvtilfreds flir var så vidt synlig på det brede ansiktet til Frank. Som om han alltid hadde visst at det ville komme en dag hvor jeg brøt hjelpeløst sammen under presset. Du må ikke stole på dem, uansett hva de sier. Stemmen fikk strupen min til å snurpe seg sammen. Jeg var som lamslått. Ansiktene deres fløt sammen. Svette håndflater. Hjertet slo fortere. «Julia. Er du dårlig?» Ingen vil hjelpe deg. «Hvis jeg kan få …» begynte jeg. Total taushet igjen. Jeg hadde snakket høyere enn nødvendig. Mer som et rop enn en høflig anmodning om oppmerksomhet. Blikkene deres. Den påfølgende stillheten. Jeg følte meg svimmel. På randen av sammenbrudd. «Vil du ha litt vann?» Det hørtes oppriktig ut. Eller narret jeg meg selv? Måtte jeg være på vakt? Ikke si et ord. Hold munn. En mørk avgrunn åpnet seg foran meg, den gapte videre for hvert øyeblikk. Jeg hadde lyst til å gjemme meg, kravle inn et eller annet sted. Hva i all verden var det som skjedde med meg? Jeg hørte en stemme, høyt og tydelig. En stemme jeg ikke hadde kontroll over. En fremmed. Inni meg. Jeg kjente at jeg ble mindre og mindre. Mindre og mer trengende. Jeg var ikke i stand til å si et eneste ord før det var ro i hodet mitt igjen. Jeg klemte hendene for ørene et par ganger, raskt og hardt, som jeg gjorde hvis 13
jeg fikk kraftig øresus. Jeg prøvde å trekke pusten dypt igjen, og visste umiddelbart at det var nytteløst. De vil deg ikke vel. Smilene deres er falske. De er farlige. Skrik. La henne drukne i din egen stemme. LA MEG VÆRE I FRED. IKKE SNAKK. IKKE SNAKK. Ikke et ord. Ikke et eneste ord. Mulligan vekslet blikk med meg. Jeg innså sannheten i at ingen andre i rommet ville hjelpe meg. Jeg måtte komme meg ut. Med en gang. Jeg kunne gå på toalettet, inn på kontoret mitt, hjem, det hadde ikke noe å si, så lenge jeg kom meg bort herfra. De var her for å være med på en presentasjon. De forventet ideer og forslag, og hvis jeg ikke fikk det til, skyldte jeg dem i det minste en forklaring på oppførselen min. En unnskyldning. Jeg var ikke i stand til å gi dem noen av delene. Jeg hadde ikke krefter til det. Jeg hadde ingenting å si. Jeg nølte litt, så rettet jeg meg langsomt opp, skjøv stolen bakover og reiste meg. Beina skalv. Hva er det du gjør? «Hva faen er det som skjer her, Julia?» Jeg samlet sammen papirene mine, snudde meg og satte kurs mot døren. Mulligan ropte et eller annet, men jeg oppfattet ikke hva han sa lenger. Jeg åpnet døren, gikk ut og lukket den stille etter meg. Hva nå? Jeg gikk bortover korridoren, forbi toalettene og til kontoret mitt, la dokumentene fra meg på skrivebordet, tok jakken min, stakk brevet fra U Ba i vesken og forlot kontoret rolig og uten å si et ord. Jeg hadde fortsatt ingen anelse om at jeg hadde lagt ut på reisen min. Den høstdagen, iskald og klar, uken før Thanksgiving.
Kapittel 2
Kalaw, niende november År to tusen og seks Kjære lillesøster, Jeg håper du er frisk i både kropp og sjel når du får dette brevet. Tilgi meg den lange tausheten. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde tid til å skrive til deg. Var det i sommerheten eller like før monsunen kom? Det virker som om det har gått en hel evighet siden den gang, selv om det ikke har skjedd så mye i livet mitt eller i Kalaw. Astrologens kone har blitt syk og kommer snart til å dø, datteren til eieren av tehuset der vi møttes første gang, har nå fått en sønn. Det er det samme som skjer overalt i verden ellers, ikke sant? Likevel har livet her en annen rytme enn hos deg, som du sikkert husker. Selv må jeg tilstå at jeg ikke er i stand til å forestille meg hvor raskt din verden forandrer seg. Jeg har det bare bra. Jeg holder fortsatt på med å restaurere de gamle bøkene, selv om oppgaven blir stadig mer anstrengende og utmattende etter hvert som tiden går. Det er øynene mine, lillesøster. De blir dårligere for hver dag som går. Jeg nærmer meg gradvis den alderen hvor lyset svinner helt. Det som gjør saken verre, er at min høyre hånd har begynt å skjelve litt, noe som ikke gjør det enklere å lime de små papirbitene over hullene som ustanselig blir boret i boksidene av 15
de skrubbsultne små udyrene. Mens det før greide seg med tre måneder for å restaurere en bok så den var i leselig tilstand, bruker jeg nå et halvt år eller mer hvis det er snakk om et virkelig tykt bind. Men hvilken nytte gjør det, spør jeg meg selv av og til, at jeg driver meg framover? Tid er det eneste jeg har mer enn nok av. Det er først når vi blir gamle at vi forstår hvor verdifull tiden er, og jeg er en rik mann. Men la meg ikke bry deg med gammelmannsplager! Hvis jeg ikke snart tøyler pennen min, begynner du vel å bekymre deg for broren din, og det er fullstendig ubegrunnet. Jeg mangler ingenting. Hvis jeg ikke tar mye feil, er det høst i New York nå. Jeg leste en gang i en av bøkene mine at høsten er den vakreste årstiden i New York. Er det sant? Jeg forstår meg dessverre på så lite av livet ditt. Regntiden vår går nå mot slutten, himmelen er tørr og klar igjen, temperaturen synker og det er ikke lenge før den første frosten legger seg over gresset i hagen min. Å, du vet ikke hvor stor pris jeg setter på det delikate hvite rimet på de dypgrønne bladene! I går skjedde det noe usedvanlig her. En kvinne falt om og døde under banyantreet ved veikrysset. Ifølge naboen min, som var vitne til hendelsen, hadde hun ropt av fortvilelse rett før. Hun hadde vært på vei til markedet da hun fikk et anfall av svimmelhet. Hun grep tak i søsteren sin for å holde seg på beina mens hun ba om tilgivelse. Store tårer rant nedover kinnene hennes, de skal ha vært på størrelse med peanøtter, selv om jeg nekter å tro det. Du husker selvsagt at folk her har en tendens til å overdrive. Plutselig snudde hun seg bort fra søsteren og begynte å følge etter en ukjent, ung mann, mens hun ropte ut et navn som ingen i landsbyen hadde hørt før. Da den unge mannen overrasket snudde seg for å finne ut hvor alt bråket kom fra, møttes blikkene deres. Kvinnen stivnet og falt død om. Som om hun hadde blitt truffet av lynet denne klare, 16
skyfrie dagen. Ingen hadde noen forklaring på det. Søsteren hennes er utrøstelig. I mange år hadde de levd et tilbaketrukket liv i utkanten av landsbyen. De hadde få venner, og selv naboene hadde ingen informasjon om dem. Og det må jeg si er merkelig, vanligvis vet de alt. Hendelsen har vært det store samtaleemnet i den lille byen vår, på tehusene og på markedsplassen. Mange påstår at den unge mannen har magiske evner, at han drepte henne med blikket sitt. Den stakkars karen benekter det selvsagt, og insisterer på at han er uskyldig. For tiden har han søkt tilflukt i sin tantes hus i Taunggyi. Og du, kjære søster? Har bryllupsplanene du hintet om i ditt forrige brev, mellom deg og Mr. Michael, tatt mer form? Eller stiller jeg kanskje spørsmålet for sent og dere har allerede giftet dere? Hvis så er tilfelle, vil jeg ønske dere alt godt fra dypet av mitt hjerte. Selv har jeg alltid sett på de få årene jeg var heldig nok til å dele med min kone, som en stor, ja enestående glede. Og så har brevet mitt blitt lengre enn jeg hadde tenkt. Alderdommens pratsomhet, er jeg redd for, og jeg håper at jeg ikke har lagt beslag på altfor mye av tiden din. Jeg skal avslutte nå. Det har blitt skumring, og elektrisiteten i Kalaw har ikke vært til å stole på de siste ukene. Lyspæren i taket mitt blinker så ille at man skulle tro den forsøkte å sende meg en hemmelig melding. Men jeg har mistanke om at det bare er et forvarsel om enda et strømbrudd. Min kjære Julia, måtte stjernene, livet og skjebnen smile til deg. Jeg tenker på deg. Jeg bærer deg i hjertet mitt. Ta vare på deg selv. De hjerteligste hilsener fra U Ba
Jeg la fra meg brevet. Redselen for at stemmen skulle komme tilbake hadde gitt seg. I stedet var jeg grepet av en intens følelse av fortrolighet, blandet med lengsel og en dyp sorg. Jeg hadde så lyst til å treffe broren min igjen! Jeg husket den gammelmodige måten han uttrykte seg på, den unødvendige uvanen han hadde med å unnskylde seg for alt og alle. Høfligheten og ydmykheten hans, som hadde gjort meg så rørt. Det lille huset av svart teak som sto på stylter, danset foran øynene mine, grisen som gryntet og rullet seg i søla, den oppskrapte skinnlenestolen, putene som var så tynnslitte at man kunne se omrisset av fjærene, sofaen med opprevet trekk som jeg hadde tilbrakt mang en natt på. Midt oppi alt sammen hadde også en bisverm flyttet inn hos ham, men han rørte ikke honningen deres, for da brukte han noe som ikke tilhørte ham. Jeg kunne se ham for meg der han satt flankert av oljelamper, bøyd over skrivebordet, omgitt av bøker. De fulle hyllene som gikk fra gulv til tak. Bøkene lå i hauger på gulvplankene og steg opp som tårn på en annen sofa. Sidene lignet på hullkort. På bordplaten lå det spredt et utvalg av pinsetter og sakser i tillegg til to små krukker, den ene fylt med et kraftig, hvitt lim, den andre med bittesmå papirbiter. Jeg hadde sittet og sett på i timevis mens han grep papirbit etter papirbit med en pinsett, dyppet den i limet og plasserte dem over hullene. Så snart limet hadde størknet, tegnet han opp den manglende bokstaven med en penn. På denne måten hadde han i årenes løp restaurert flere titalls bøker. Min brors liv. Det minte så lite om mitt eget liv, men likevel hadde det beveget meg dypt. Blikket mitt falt på en hylle med suvenirer fra Burmaturen, de var delvis skjult bak bøkene og avisene. En utskåret trefigur av Buddha, en gave fra min bror. Et støvete lakkskrin utsmykket med elefanter og aper. Et fotografi av U Ba og meg, som vi tok like før jeg dro fra Kalaw. Jeg tårnet mer enn et hode over ham. Han hadde 18
på seg den nye grønne og svarte longyi-en sin, den var nyvasket kvelden før så den skulle være ren. Han hadde tullet et rosa skjerf rundt hodet, en gammel skikk hos de eldre av Shan-folket. Han stirret alvorlig og høytidelig inn i kameraet. Jeg kjente knapt igjen meg selv på bildet. Jeg skinte av glede etter de mest spennende dagene jeg hadde opplevd, og var oppmuntret av den vakreste kjærlighetshistorien jeg noen gang hadde hørt, historien om min far, og dermed strålte jeg bekymringsløst – kanskje til og med henrykt – mot kamera. Når jeg viste bildet til venner, nektet de å tro at det var meg. Første gang Michael fikk se det, ville han vite om jeg var høy som et hus og sto sammen med guruen min i India. Senere gjorde han narr av ansiktsuttrykket mitt, og mente jeg måtte ha inhalert for dypt av en burmesisk opiumspipe før bildet ble tatt. Det hadde gått ti år siden den gang. Ti år hvor jeg stadig vekk bestemte meg for å reise tilbake for å besøke min fars grav, for å være sammen med U Ba. Jeg utsatte reisen fra det ene året til det andre. To ganger hadde jeg bestilt flybillett, men kansellerte i siste liten når det oppsto en presserende situasjon. Noe så presserende at jeg ikke lenger husket hva det var. Til slutt tok de dagligdagse rutinene glansen fra minnene, det ble ikke lenger så viktig å dra, og jeg utsatte turen til en uspesifisert og framtidig anledning. Jeg kunne ikke huske sist jeg skrev til U Ba. Han ba meg om unnskyldning for at han hadde vært taus så lenge. Det var jeg som skyldte ham svar på hans siste brev. Og antagelig brevet før det. Jeg husket ikke helt. Vi korresponderte jevnlig de første årene etter at jeg kom tilbake, men gradvis gikk det lenger og lenger tid mellom hver gang vi utvekslet brev. Han sendte meg en nyrestaurert bok annethvert år, men jeg må tilstå at jeg aldri har kommet meg helt gjennom en eneste av dem. Til tross for anstrengelsene hans var de i dårlig stand: falmete, støvete, skitne. Jeg vasket meg alltid på hendene etter å 19
ha holdt i dem. Han hadde skrevet vakre dedikasjoner i dem, og hver og en av dem hadde ligget på nattbordet mitt, men de havnet raskt i stuen og endte til slutt opp i en eske. Ved et par anledninger hadde jeg sendt ham penger via en kontakt på den amerikanske ambassaden i Rangoon, kanskje ti tusen dollar i alt. Han bekreftet alltid at han hadde mottatt pengene i det påfølgende brevet, men det ble gjort tilfeldig, han takket aldri direkte eller forklarte hva han gjorde med det som etter burmesisk standard var en betydelig sum, og det fikk meg til å innse at pengegavene mine var pinlige for ham. På et tidspunkt avsluttet jeg praksisen, og ingen av oss nevnte det siden med et eneste ord. Jeg hadde ofte invitert ham på besøk til New York, og forklart at jeg ville ta meg av alle formaliteter og dekke alle utgifter. Til å begynne med hadde han innvendinger. Senere, av årsaker som aldri helt gikk opp for meg, avslo han høflig, men bestemt, hver eneste gang. Jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde fått til å treffe ham igjen på alle disse årene, selv om jeg lovet oss begge at jeg ville komme tilbake i løpet av noen måneder da jeg dro den første gangen. Hvordan har det seg at han, som jeg skyldte så mye, hadde forsvunnet ut av livet mitt igjen? Hvorfor utsetter vi så ofte det som betyr aller mest for oss? Jeg hadde ikke noe svar. Jeg fikk skrive et langt svar til ham en av de nærmeste dagene. Minnene om Burma hadde distrahert meg og beroliget meg. Jeg sendte en epost til Mulligan fra taxien, skyldte på en kraftig hodepine, og lovet å forklare på mandag. Jeg vurderte å bruke ettermiddagen til å rydde i leiligheten. Den så ganske ille ut. Vaskedamen hadde vært syk i to uker, og støvet hadde samlet seg i krokene. Soverommet var fortsatt fullt av uåpnede esker, bilder som ventet på å bli hengt opp sto lent mot veggene, selv om det hadde gått fire måneder siden Michael og jeg skilte lag og jeg flyttet tilbake til den gamle leiligheten min. Min venninne Amy hevdet at leilighetens tilstand gjenspeilte min 20
uvilje mot å akseptere separasjonen fra Michael. Det var bare tull. Hvis rotet avslørte noe, var det min egen skuffelse over at jeg i en alder av trettiåtte bodde i samme leilighet som jeg hadde bodd i da jeg var tjueåtte. For meg føltes det som et tilbakeskritt. Jeg flyttet ut for fire år siden, fordi jeg foretrakk å bo sammen med Michael framfor å bo alene. Leiligheten minte meg hver dag om at forsøket hadde mislykkes. Hvorfor er du alene? Stemmen igjen. Den hvisket ikke lenger, men den var fortsatt dempet. Den ga gjenklang gjennom hele kroppen min, fikk meg til å skjelve. Hvorfor er du alene? Den virket nærmere, mer direkte enn på kontoret. Som om noen hadde tatt et skritt mot meg. Hvorfor svarer du meg ikke? Jeg følte meg glovarm. Hjertet begynte å banke fortere igjen. Svette håndflater. De samme symptomene som i formiddag. Jeg klarte ikke å sitte stille, jeg reiste meg og gikk fram og tilbake i den lille stuen min. Hvorfor er du alene? – Hvem sier at jeg er alene? Ville hun la meg være i fred hvis jeg svarte? Hvor er de andre? – Hvilke andre? Mannen din? – Jeg er ikke gift. Har du ingen barn? – Nei. Å. – Hva mener du med «å»? Ingenting. Bare at … ingen barn … det er trist. – Nei. Slett ikke. Hvor er faren din? – Han er død. Og moren din? 21
– Hun bor i San Francisco. Har du ingen brødre eller søstre? – Jo da, en bror. Hvorfor er ikke han her? – Han bor også i San Francisco. Ble du boende her sammen med tantene og onklene dine? – Jeg har ingen tanter og onkler. Ingen tanter eller onkler? – Nei. Men hvorfor bor du ikke sammen med familien din? – Fordi det faktisk ikke er så dumt å ha et helt kontinent mellom oss. Da er du altså alene. – Nei, jeg er ikke alene. Jeg bor bare alene. Hvorfor? – Hvorfor? Hvorfor? Fordi jeg trives best med det. Hvorfor? – Du begynner å gå meg på nervene når du spør «hvorfor». Hvorfor bor du alene? – Fordi jeg hater å bli vekket om natten av en mann som snorker. Fordi jeg heller vil lese morgenavisen i fred. Fordi jeg ikke liker skjeggstubber i vasken. Fordi jeg ikke har lyst til å måtte rettferdiggjøre at jeg kommer hjem fra jobb ved midnatt. Fordi jeg liker å ikke være nødt til å forklare noe for noen. Forstår du det? Stillhet. – Hallo? Forstår du det? Ikke en lyd. – Hallo? Hvorfor sier du ikke noe? Jeg sto der og ventet. Den dype summingen fra kjøleskapet, stemmer i oppgangen, en dør som lukket seg. – Hvor er du? Telefonen ringte. Amy. Hun skjønte på stemmen min at jeg ikke var helt i vater. «Har du det bra?» 22
«Ja visst.» Hvorfor lyver du igjen? Som et hardt slag bakfra. Jeg snublet og holdt på å miste balansen. «Det … det er bare …» mumlet jeg forvirret. «Julia, hva er i veien?» spurte hun forskrekket. «Vil du at jeg skal komme? Jeg kan komme bort til deg.» Jeg lengtet etter å komme meg bort fra leiligheten. «Jeg … jeg kan heller komme bort til deg. Når passer det?» «Når som helst.» «Jeg er der om en time.»
Kapittel 3
Amy Lee bodde i to ettromsleiligheter som var slått sammen øverst i en treetasjes bygning på Lower East Side. Hun bodde i den ene leiligheten og brukte den andre som atelier. De siste årene hadde jeg aldri følt meg mer hjemme noe sted. Vi kunne tilbringe hele helger på sofaen hennes, mens vi så på Sex og singelliv, spiste iskrem, drakk rødvin, lo av menn eller trøstet hverandre når vi hadde kjærlighetssorg. Amy og jeg møttes det første året vi studerte juss på Columbia, da fagretningen var forretningsjuss. Mens vi fylte ut et eller annet skjema, la vi merke til at vi var født på nøyaktig samme dato, hun i Hong Kong og jeg i New York. Hun tilbrakte de første nitten årene av livet sitt i Hong Kong, før foreldrene sendte henne til USA for å studere. Amy påsto at en astrolog der borte en gang hadde spådd at hun kom til å møte en med samme fødselsdag som ville bli et bekjentskap for livet, og dermed virket det ikke som om vi hadde noe annet valg enn å bli venner. På den tiden trodde jeg ikke på astrologi, men jeg likte Amy umiddelbart. Vi utfylte hverandre på en måte jeg aldri før hadde opplevd med en venn. På mange måter var hun mitt motstykke: et hode kortere, mer tettbygd. Hun farget det svarte håret i sterke farger, hun likte ikke å legge planer, hun elsket overraskelser, hun var kjapp til beins og hadde et rolig vesen. Hun mediterte og var buddhist, likevel konsulterte hun jevnlig astrologer og var så overtroisk at jeg av og til 24
holdt på å bli sprø. Hun gikk alltid med noe rødt. Gikk aldri ut av heisen i niende etasje. Nektet å ta en taxi hvis bilnummeret sluttet på sju. Hun var det eneste mennesket jeg hadde delt min fars historie med. Og hun trodde på den. Hvert eneste ord, uten å nøle. Som om det var den mest naturlige ting i verden at det fantes folk som kunne høre hjerteslag. I motsetning til min mor og min bror, som foretrakk å ikke høre noe om turen min. De ville bare vite om faren min fortsatt var i live. Da jeg fortalte dem at han ikke var det, og prøvde å forklare hva jeg hadde opplevd i Burma og hvorfor han hadde reist tilbake til fødelandet sitt for å dø, nektet de å høre på meg. Det var begynnelsen på det kjølige forholdet vårt. Min leting etter faren min hadde revet familien i to. Min mor og min bror på den ene siden, min far og jeg på den andre. Amy var overbevist om at splittelsen hadde vært der hele tiden, og at jeg bare hadde vært sløv som så den for sent, eller hadde fornektet den inntil da. Hun hadde antagelig rett. For fem år siden flyttet moren min til San Francisco for å komme nærmere broren min, og nå traff vi hverandre kanskje én eller to ganger i året. Amy, derimot, fikk ikke nok av historien. Når hadde jeg egentlig tenkt å besøke U Ba, ville hun stadig vite. Og hva med min fars arv: troen på at kjærligheten har magiske krefter? Hadde jeg mistet den igjen i New York? Hvorfor hadde jeg ikke passet ordentlig på den? Burde jeg ikke lete etter den? Spørsmål jeg unngikk fordi jeg ikke hadde noen svar, noe som bare oppmuntret henne til å stille dem med jevne mellomrom. I motsetning til meg brant ikke Amy for studiene sine. Hennes egentlige ambisjon var å male, og hun begynte å studere juss bare på grunn av press fra – eller kjærlighet til – foreldrene sine, humøret avgjorde hvilken begrunnelse hun foretrakk. Likevel var hun en av de beste i kullet. Da faren til Amy omkom i en flyulykke fire uker før de siste eksamenene våre, fløy Amy bare hjem til Hong 25
Kong og ble der i to måneder. Tilbake i New York bekjentgjorde hun at studiene hennes var over. Hun ville ikke tilbringe en dag til på universitetet. Livet var for kort til å ta omveier. Hadde man en drøm, måtte man følge den. Siden da hadde hun fått endene til å møtes som frilans kulissemaler på Broadway, og hun nektet plent å vise bildene sine til noen gallerieiere. Verken utstillinger eller salg var interessant for henne. Hun malte for seg selv, ikke for noen andre. Amy var det frieste mennesket jeg visste om. Døren til atelieret hennes sto på gløtt. Hun hatet lukkede dører like mye som hun hatet alle låser, og hun var fullstendig overbevist om at folk som alltid bekymret seg for om de hadde låst inn ting, endte opp med å låse seg selv ute. Hun nektet til og med å låse sykkelen sin. Merkelig nok var hun den eneste av vennene mine som aldri hadde fått sykkelen stjålet. Hun satt på en krakk med hjul foran et lerret som hun malte mørk oransje. Hun hadde samlet håret, som var farget rødt, i en hestehale. Hun hadde på seg en falmet, grå joggebukse og en altfor stor hvit T-skjorte som var dekket med malingsflekker. Arbeidsantrekket. Det luktet ny maling og ferniss i rommet, gulvet var skjult under fargeklatter, malerier sto lent mot veggene eller på staffelier, mange var i forskjellige nyanser av rødt. Amy hevdet at hun dessverre hadde blitt sittende fast i Barnett Newmanfasen sin. Hun malte sirkler i stedet for striper, og hvis hun ikke snart kom seg løs, kunne jeg like gjerne begynne å kalle henne Bernadette Newman. Jack Johnson tonet ut av det lille stereoanlegget. Da hun hørte skrittene mine på tregulvet, snudde hun seg mot meg. De mørkebrune, nesten svarte øynene ble store av forbauselse. «Hva har skjedd med deg?» Jeg trakk hjelpeløst på skuldrene. «La meg gjette: Mulligan har gitt deg sparken.» 26
Jeg ristet ørlite på hodet. «Moren din er død.» Jeg tvang de første tårene tilbake. Amy sukket dypt. «Ok, så er det altså noe alvorlig!» Det jeg kanskje likte aller best med henne, var at hun hadde sans for humor. «Spytt ut, hva har skjedd?» «Hvordan ser jeg ut, da?» Jeg prøvde å unngå spørsmålet. «Som en forskremt høne.» Jeg ble stille en stund. Amy ventet tålmodig på at jeg skulle svare. Jeg syntes det var vanskelig å snakke høyt om det jeg hadde tenkt på konstant den siste timen. «Jeg er redd jeg holder på å gå fra vettet.» Hun studerte meg tankefullt. «Og hva, om jeg tør spørre, skyldes denne frykten?» «Det føles som om noen følger etter meg.» «En stalker? Er han kjekk?» «Ikke en stalker. Jeg hører stemmer.» Jeg krympet meg da jeg sa det. Det var til og med pinlig å si det til Amy. «Hvor lenge da?» spurte hun, alvorlig og uten spor av forbauselse i stemmen. «Siden i formiddag,» svarte jeg, og så fortalte jeg hva som hadde skjedd på kontoret og hjemme. Amy satt stille på krakken og hørte på meg. Hun nikket av og til, som om hun skjønte hva jeg snakket om. Da jeg var ferdig, reiste hun seg, la fra seg penselen og begynte å gå fram og tilbake mellom maleriene sine. Det pleide hun å gjøre når hun tenkte hardt. «Er dette første gang?» spurte hun, og stoppet. «Ja.» «Virker hun truende?» «Nei, hvorfor skulle hun være det?» «Fornærmer hun deg?» «Fornærmer meg?» «Sier hun at du er et ubrukelig ludder? En elendig ad27
vokat? At det bare er snakk om tid før alle innser at du er en idiot?» Jeg ristet forvirret på hodet. «Nei.» «Gir hun deg ordrer?» Jeg ante ikke hvor hun ville med denne utspørringen. «Ber hun deg kaste en kaffekopp i ansiktet på Mulligan? Eller hoppe ut av vinduet?» «Nei. Hvor får du dette tullet fra?» Amy ble tankefull. «Hva sier hun da?» «Ikke stort. På kontoret advarte hun meg mot kollegene mine. Ellers stiller hun bare spørsmål.» «Hva slags spørsmål?» «Hvem er du? Hvorfor bor du alene? Hvorfor har du ikke barn?» Et lettet smil dukket opp i ansiktet hennes. «Interessante spørsmål.» «Hvordan da?» «Jeg vet om andre som også ville være interessert i svarene dine. Høres alle stemmene dine like ut?» «Ikke gjør narr av meg,» sa jeg skuffet. Skjønte hun ikke at jeg hadde et desperat behov for å bli oppmuntret? «Jeg gjør ikke narr av deg,» sa hun og kom bort til meg, satte seg på huk ved siden av meg og strøk meg over håret. «Men disse spørsmålene høres ikke så skremmende ut. Jeg fryktet at det var noe verre.» «Hvordan verre?» «Å høre stemmer er ofte en psykotisk reaksjon. Det er et typisk symptom på begynnende schizofreni. Hvis det er tilfelle, er utsiktene ganske dystre. Det er ikke lett å kurere. Men i de tilfellene føler den som er angrepet seg truet av stemmene. Stemmene gir dem ordrer. Hopp ut fra taket, stikk ned naboen med kniv. Melankolikere hører ofte fornærmelser. Men ingen av delene gjelder deg.» «Hvordan har det seg at du vet så mye om folk som hører stemmer?» undret jeg. «Har jeg aldri fortalt deg at faren min også hørte stemmer?» 28
Jeg stirret forundret på henne. «Nei.» «Moren min fortalte meg om det noen år etter at han døde. Siden da har jeg lest alt jeg har kommet over om emnet.» «Var faren din schizofren?» «Nei. Jeg tror at for ham var det et forholdsvis ufarlig fenomen.» «Hva gjorde han med det?» «Ingenting.» «Ingenting?» «Jeg har mistanke om at han oppfattet stemmen som en som ga ham råd fra tid til annen.» Etter en kort pause la hun til: «Det var dessverre ikke alltid han fulgte dem.» «Hva mener du?» «Moren min sier at den dagen flyet krasjet, ba stemmen ham dra hjem igjen. Sa at han ikke burde gå om bord på flyet. Han ringte henne til og med fra flyplassen.» «Hvorfor hørte han ikke på den?» spurte jeg tvilende. «Hadde jeg bare visst det. Han var kanskje redd for at den skulle få for mye makt over livet hans. Hvem vil ha en stemme som forteller hvilke fly man skal ta og ikke ta?» «Hvorfor har du aldri fortalt meg om dette?» «Jeg trodde jeg hadde gjort det. Men jeg tenkte kanskje at du ikke ville tro meg.» Jeg var ikke helt sikker på om jeg trodde henne nå. Det fikk meg til å tenke på broren min i Burma. «Ikke alle sannheter kan forklares, og ikke alt som kan forklares er sant,» sa han en gang. Hvor ofte hadde jeg tenkt på den kommentaren de første årene etter at jeg kom tilbake? I Kalaw hadde jeg på et tidspunkt forstått hva han mente. I hans verden, med overtroiske mennesker, hadde det gitt mening, men her i New York begynte jeg å tvile igjen. Hvorfor skulle ikke alt som kan forklares være sant? Hvorfor skulle man ikke være i stand til å forklare alle sannheter? Det fantes kanskje sannheter i Kalaw som ikke var sanne andre steder. 29
«Du tror meg ikke,» sa Amy, som om hun merket at jeg tvilte. «Nei. Vel, jo. Jeg tror selvsagt at moren din fortalte deg det, men jeg tror ikke akkurat at en stemme advarte faren din mot det som skulle bli hans siste flytur.» «Hvorfor ikke?» «Du kjenner meg. Jeg er for rasjonell.» «Faren din kunne høre hjerteslag. Han kunne skjelne forskjellige sommerfugler ut fra vingeslagene deres. Hvordan forklarer du det?» «Jeg vet det, det finnes ingen forklaring. Men det betyr ikke at jeg må begynne å tro på alt mulig slags …» Jeg lette etter en formulering som ikke ville fornærme Amy. «… mystisk tull.» Hun avsluttet setningen for meg. «Nettopp,» sa jeg og klarte ikke å la være å le av meg selv. «Og det burde du heller ikke,» fortsatte hun. «Men nå er det du som hører en stemme. Har du noen forklaring?» «Nei,» svarte jeg flaut. Vi tenkte en stund i taushet. «Skal vi gå ut og ta en drink et eller annet sted?» spurte hun, og rettet seg opp. Jeg nølte. «Jeg blir heller her. Jeg har ikke lyst til å møte fremmede.» Hun nikket. «Vil du ha en espresso?» «Jeg vil heller ha et glass vin.» «Enda bedre.» Hun gikk inn på det åpne kjøkkenet, åpnet en flaske rødvin og bar den bort til meg på et brett sammen med glass, sjokolade og nøtter. Hun skjenket opp to glass og tente et par stearinlys. Vi tok to puter og ble sittende i taushet på gulvet. Det var vi flinke til. Stillheten mistet evnen til å stenge meg ute når Amy var der. «Kan du høre henne nå?» spurte hun på et tidspunkt. Jeg lyttet nøye til meg selv, og ristet på hodet. «Dumt. Jeg hadde håpet jeg kunne snakke med henne.» Jeg kastet et litt plaget blikk på henne over kanten på 30
vinglasset. «Hun sier aldri noe. Hun stiller bare spørsmål.» «Jeg undrer på om det er noen mening også med denne stemmen?» Jeg undrer på. Typisk Amy. Hun sa ofte det når spørsmålet hennes egentlig var en påstand. Jeg kjente henne godt nok til å skjønne at hun mente: Julia! Det er en mening med denne stemmen. «Hva slags mening?» «Faren min likte ikke å snakke om det, men ifølge moren min så han aldri på stemmen han hørte som en trussel. For ham var den mer som et bekjentskap for livet som han snakket med jevnlig, tror jeg.» Jeg ristet på hodet. Det var ikke det jeg hadde håpet å høre. Ikke at jeg kunne sagt hva som ville oppmuntret meg i denne situasjonen. Ville jeg bare ha medfølelse, utdypet med en forsikring om at alt ville bli bedre om noen dager? Som om jeg hadde influensa? «Jeg har ikke behov for et bekjentskap for livet. I hvert fall ikke en som jeg verken kan se eller ta på.» Amy drakk litt vin der hun satt fordypet i tanker. «Men hva om du svarer på spørsmålene hennes?» «Hvorfor skulle jeg gjøre det?» «Da lar hun deg kanskje være i fred. Hvem vet?» «Jeg har prøvd det. Det eneste jeg fikk var flere spørsmål.» Hun gynget hodet fra side til side og så lenge på meg. «Hvorfor er du redd for denne stemmen?» «Hvorfor jeg er redd? Fordi jeg ikke har kontroll over den.» «Er det så ille?» «Ja! Jeg gikk fra et møte på jobben uten noen forklaring. Et viktig møte!» «Du følte deg bare svimmel. Mulligan kommer ikke til å si noe.» «Ikke hvis det skulle skje igjen. Vi skal legge inn et ganske komplisert krav i løpet av de neste ukene. Vi skal 31
legge fram strategien for klienten vår, og en del av det er min jobb. Hva kommer til å skje hvis hun plutselig begynner å snakke midt i presentasjonen min?» Hun tenkte over det. «Da forholder du deg bare rolig og ber henne vente.» Jeg sukket. «Hun hører ikke på meg.» «Da får det bare være sånn.» «Amy!» Hvorfor forsto hun meg ikke? «Jeg har ikke råd til å miste kontrollen på den måten. Jeg må være funksjonell hele tiden. Jeg maler ikke bilder. Jeg har ikke noe annet valg.» «Vi har alltid et valg.» Det fantes ikke noe annet tema vi var så uenige om. Hun var ikke en kvinne som ga etter for press utenfra. Amy mente at enhver var ansvarlig for sin egen skjebne. Punktum. Alt vi gjorde, hadde konsekvenser vi selv var ansvarlige for. Valget var vårt. Ja eller nei. Livet er for kort til å ta omveier. Hvis man har en drøm, må man følge den. Jeg tømte glasset og skjenket et nytt. «En stemme i hodet mitt bøller med meg. Jeg vil vite hvor den kommer fra. Jeg vil vite hvordan jeg kan bli kvitt den. Så fort som mulig.» «Da får du gå til en lege og be om medisiner. En psykiater kan hjelpe deg. I hvert fall midlertidig.» Jeg kunne se på øynene og grimasen på leppene hennes hva hun syntes om det forslaget. «Ok, og hva vil du helst at jeg skal gjøre?» «Jeg er overbevist om at det er en mening med denne stemmen.» «Og hva er så det?» Skepsisen min var ikke til å ta feil av. «Du har gått gjennom mye det siste året. Du har mistet mye …» Hun tok en pause for å understreke det. Jeg likte ikke den vendingen samtalen tok. Det var enkelte ting jeg ikke ville snakke om. Selv ikke med Amy. 32
«Jeg skjønner hvor du vil. Men stemmen har ingenting å gjøre med det som skjedde i vår.» «Er du sikker på det?» «Helt sikker. Hvordan kan du tro noe annet?» Hun trakk på skuldrene. «Det var bare noe som slo meg.» Vi drakk vinen, spiste litt nøtter og sa ikke mer på lenge. «Du krever mye av deg selv.» «Det gjør alle.» «Tull. Du er det mest selvdisiplinerte mennesket jeg vet om. Du har ikke hatt ferie på mange år.» «Vi dro til Long Island sammen i sommer,» sa jeg for å motsi henne. «I to dager. Så måtte du tilbake fordi Mulligan trengte deg. Da du tok ut separasjon fra Michael og flyttet ut, satt du på flytteeskene og skrev brev til klienter fordi det var noen deadliner som visstnok var så utrolig viktige at de ikke kunne utsettes.» «De var viktige,» sa jeg med svak stemme. «Du sto midt oppi et brudd med en kjæreste du hadde bodd sammen med i tre år. Du er ikke den eneste advokaten på jobben din.» Jeg nikket. «Stemmen kan være et tegn …» «Tror du jeg hører et slags undertrykket ego jeg har neglisjert for lenge, eller? Dette er ikke en intern dialog med meg selv. Stemmen er virkelig. Jeg kan høre den. Jeg kan beskrive den for deg.» «Hvordan høres den ut?» «Den er eldre enn meg. Noen ganger er den litt grumsete. Dyp til å være en kvinne. Streng.» En bevisst taushet var svaret hennes. «Jeg er redd,» sa jeg lavt. Hun nikket. Blikket hennes flyttet seg forbi meg og bort til et stort maleri som hang på veggen. Et rødt kors mot en mørkerød bakgrunn der hun hadde limt fast rød33
fargete hønsefjær. Buddha i hønsehuset sto det på lappen under. «Jeg har tenkt å reise ut av byen noen dager om en ukes tid. Har du lyst til å bli med?» Jeg ristet på hodet. Amy dro med jevne mellomrom til et buddhistsenter oppe i delstaten New York for å meditere. Hun hadde invitert meg med mange ganger, men jeg hadde alltid takket nei. For meg var det et mysterium at hun orket å sitte i en hel time uten å tenke på noe. De få gangene jeg hadde prøvd det på yogatimene, hadde jeg fått så mange tanker og bilder og minner i hodet at jeg nesten ikke holdt ut. Det var som om hodet mitt skulle sprenges. Jeg avsluttet alltid forsøket brått etter noen få minutter. Amy trodde bare jeg trengte en grundig innføring, men det tvilte jeg på. Jeg begynte langsomt å merke vinen. Jeg var i ferd med å bli innhentet av en nesten lammende tretthet. «Jeg tror jeg må dra hjem.» «Du kan godt bli her, hvis du vil.» «Jeg vet det. Takk. Men jeg har så mye å gjøre denne helgen, og jeg vil komme i gang tidlig i morgen.» Hun smilte og tok meg i armen. Det var godt med fysisk kontakt. Egentlig ville jeg bli værende der. Jeg hadde knapt gått et kvartal bortover Rivington Street før jeg hørte henne igjen. Hvem er du?