21 tanker om det 21. århundre by Cappelen Damm AS

21 tanker for det 21. århundre

Yuval Noah Harari

21 tanker for det 21. århundre Oversatt av Lene Stokseth lene.stokseth.no

Bazar Forlag / Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: 21 Lessons for the 21st Century Copyright © 2018 by Yuval Noah Harari All rights reserved. Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth, MNO Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsillustrasjon: Fra serien We Share Our Chemistry with the Stars, Marc Quinn, olje på lerret. © og tillatelse: Marc Quinn Omslagsdesign: Vintage/PenguinRandomHouse, UK Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Levonia Print Sia, Latvia 2018 ISBN 978-82-02-58699-7 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til min ektemann Itzik, min mor Pnina og min bestemor Fanny for mange års kjærlighet og støtte.

Innhold

Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del I: Den teknologiske utfordringen 1 SKUFFELSE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Historiens undergang er utsatt

2 ARBEID. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det er ikke sikkert du har jobb når du blir voksen

3 FRIHET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stordata ser deg

4 LIKHET. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De som eier dataene, eier fremtiden

Del II: Den politiske utfordringen 5 SAMFUNN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mennesker har kropp

6 SIVILISASJON. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107

Det er bare én sivilisasjon i verden

7 NASJONALISME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Globale problemer trenger globale løsninger

123

8 RELIGION . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

139

Nå tjener Gud nasjonen

9 INNVANDRING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

151

Noen kulturer kan være bedre enn andre

Del III: Fortvilelse og håp 10 TERRORISME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169

Ikke få panikk

11 KRIG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

180

Ikke undervurder menneskelig dårskap

12 YDMYKHET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

190

Du er ikke verdens navle

13 GUD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

205

Du skal ikke misbruke Guds navn

14 SEKULARISME . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

211

Anerkjenn skyggen din

Del IV: Sannhet 15 UVITENHET. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

225

Du vet mindre enn du tror

16 RETTFERDIGHET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

231

Rettferdighetssansen vår kan være utdatert

17 POSTSANNHET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

239

Noen falske nyheter varer evig

18 SCIENCE FICTION . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fremtiden er ikke det du ser på film

253

Del V: Tilpasningsdyktighet 19 UTDANNING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

267

Forandring er det eneste som er uforanderlig

20 MENING . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

277

Livet er ingen historie

21 MEDITASJON. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

315

Bare observer

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

325

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

328

350

Innledning

I en verden som blir oversvømt av irrelevant informasjon, er klarhet makt. Teoretisk sett kan hvem som helst delta i debatten om menneskehetens fremtid, men det er fryktelig vanskelig å bevare et klart syn. Det hender ofte at vi ikke engang oppdager at en debatt er i gang, eller hva de viktigste spørsmålene er. Mange milliarder av oss kan ikke unne oss den luksusen det er å finne ut av det fordi vi har viktigere ting å gjøre: Vi må på jobb eller ta oss av barn eller gamle foreldre. Historien gir dessverre ikke ved dørene. Hvis menneskehetens fremtid blir avgjort mens du er fraværende fordi du er for opptatt med å skaffe barna dine mat og klær, blir du ikke fritatt fra konsekvensene. Det er veldig urettferdig, men hvem har sagt at historien er rettferdig? Som historiker kan jeg ikke gi folk mat eller klær – men jeg kan forsøke å tilby en viss klarhet for på den måten å bidra til å jevne ut den globale idrettsbanen. Hvis det kan hjelpe ytterligere en håndfull mennesker til å delta i debatten om vår arts fremtid, har jeg gjort jobben min. Min første bok, Sapiens, betraktet menneskehetens fortid og undersøkte hvordan en ubetydelig ape ble planeten Jordens hersker. Den andre boken min, Homo deus, utforsket livets fremtid på lang sikt og funderte over hvordan mennesker etter hvert kan bli guder, og hva som kan bli intelligensens og bevissthetens endelige skjebne. I denne boken vil jeg konsentrere meg om her og nå. Jeg ser på aktuelle spørsmål og menneskesamfunnets umiddelbare fremtid. Hva

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

er det som skjer akkurat nå? Hva er dagens største utfordringer og valg? Hva bør vi følge med på? Hva bør vi lære barna våre? Det er selvfølgelig sånn at sju milliarder mennesker har sju milliarder agendaer, og som jeg allerede har nevnt, er det en relativt sjelden luksus å tenke på det store bildet. En alenemor som kjemper for å forsørge to barn i et slumområde i Mumbai, konsentrerer seg om neste måltid, flyktninger i en båt midt på Middelhavet speider mot horisonten i håp om å få se land, og en døende mann på et overfylt sykehus i London mønstrer sine siste krefter for å trekke pusten en siste gang. De har alle langt mer presserende problemer enn global oppvarming eller krisen i det liberale demokratiet. En bok kan ikke yte alt dette rettferdighet, og jeg har ikke noe å lære folk i slike situasjoner. Jeg kan bare håpe å lære av dem. Min agenda i denne boken er global. Jeg ser på de store kreftene som former samfunn over hele verden, og som kan komme til å påvirke fremtiden til planeten som helhet. Mennesker som må løse problemer på liv og død, har kanskje ikke overskudd til å tenke på klimaendringer, men disse endringene kan ende opp med å gjøre slumområdene i Mumbai ubeboelige, sende enorme nye bølger av flyktninger over Middelhavet og utløse en verdensomspennende helsekrise. Virkeligheten består av mange tråder, og denne boken forsøker å dekke ulike sider ved den globale situasjonen uten å utgi seg for å omfatte absolutt alt. I motsetning til Sapiens og Homo deus er den ikke ment å være en historisk skildring, men snarere et utvalg tanker. Disse tankene konkluderer ikke med enkle svar. De er et forsøk på å stimulere til videre tenkning og hjelpe leserne med å delta i noen av de store samtalene i vår tid. Boken ble faktisk skrevet i samtale med offentligheten. Mange av kapitlene ble formet som svar på spørsmål jeg ble stilt av lesere, journalister og kolleger. Tidligere versjoner av visse segmenter har allerede vært publisert i ulike former, og det har gitt meg mulighet til å få tilbakemeldinger og finslipe argumentene mine. Noen deler er konsentrert om teknologi, noen om politikk, noen om religion og noen om kunst. Enkelte kapitler berømmer menneskelig klokskap, andre

INNLEDNING

fremhever den menneskelige dårskapens viktige rolle. Men det altomfattende spørsmålet forblir det samme: Hva er det som skjer i verden i dag, og hva betyr egentlig det som skjer? Hva betyr Donald Trumps fremgang? Hva kan vi gjøre med de epidemiske falske nyhetene? Hvorfor er det liberale demokratiet i krise? Har Gud kommet tilbake? Er en ny verdenskrig på vei? Hvilken sivilisasjon dominerer verden – Vesten, Kina, islam? Bør Europa holde dørene åpne for innvandrere? Kan nasjonalisme løse problemene med forskjeller og klimaendringer? Hva bør vi gjøre med terrorisme? Boken har et globalt perspektiv, men jeg ignorerer ikke det personlige planet. Snarere tvert imot: Jeg vil understreke forbindelsene mellom de store revolusjonene i vår tid og enkeltmenneskers subjektive liv. Terrorisme fungerer ved å trykke på fryktknappen som ligger dypt inni oss, og kapre den personlige fantasien til mange millioner enkeltpersoner. På samme måte utspilles ikke krisen for det liberale demokratiet bare i lovgivende forsamlinger og valglokaler, men også i nevroner og synapser. Det er en klisjé å bemerke at det personlige er politisk, men i en tid der forskere, selskaper og myndigheter lærer å hacke menneskehjernen, er denne banaliteten mer illevarslende enn noen gang. Derfor presenterer boken observasjoner av adferden til både enkeltpersoner og hele samfunn. En global verden legger større press på vår personlige adferd og moral enn noen gang før. Vi er alle fanget i utallige altomfattende edderkoppnett som på den ene side hindrer bevegelsesfriheten vår, men samtidig overfører hver minste bevegelse vi gjør, til de fjerneste steder. Våre daglige rutiner påvirker livet til folk og dyr på motsatt side av kloden, og visse personlige handlinger kan uventet sette verden i brann. Det skjedde for eksempel da Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i Tunisia og dermed utløste den arabiske våren, og da kvinnene som fortalte hva de hadde opplevd av seksuell trakassering, satte i gang #MeToo-bevegelsen. Denne globale dimensjonen ved privatlivet betyr at det er viktigere enn noen gang å avdekke våre private religiøse og politiske fordommer, våre rasemessige og kjønnsmessige privilegier og vår ufrivillige

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

delaktighet i institusjonell undertrykking. Men er det et realistisk initiativ? Hvordan kan jeg finne fast etisk grunn i en verden som strekker seg hinsides min horisont, løper fullstendig løpsk og mistenkeliggjør alle guder og ideologier? Boken begynner med å se nærmere på den nåværende politiske og teknologiske situasjonen. Mot slutten av 1900-tallet så det ut til at de store ideologiske kampene mellom fascisme, kommunisme og liberalisme hadde resultert i en overlegen seier til liberalismen. Demokratisk politikk, menneskerettigheter og fri markedskapitalisme så ut til å skulle erobre hele verden. Men som vanlig tok historien en uventet vending, og etter at fascismen og kommunismen kollapset, er liberalismen i trøbbel. Hvor er vi egentlig på vei? Dette spørsmålet er spesielt viktig fordi liberalismen mister troverdighet nøyaktig samtidig som dobbeltrevolusjonene i informasjonsteknologi og bioteknologi konfronterer oss med de største utfordringene arten vår noen gang har stått overfor. Sammensmeltingen mellom informasjonsteknologi og bioteknologi kan snart fordrive milliarder av mennesker fra arbeidsmarkedet og undergrave både frihet og likhet. Stordata-algoritmer kan skape digitale diktaturer der all makt er samlet på hendene til en liten elite mens folk flest lider under – ikke utnytting, men noe langt verre – irrelevans. Jeg diskuterte sammensmeltingen mellom informasjonsteknologi og bioteknologi utførlig i min forrige bok Homo deus. Men mens den boken konsentrerte seg om de langsiktige utsiktene – i et perspektiv på flere hundre eller tusen år – konsentrerer denne boken seg om de mer umiddelbare sosiale, økonomiske og politiske krisene. Her interesserer jeg meg mindre for den eventuelle skapelsen av ikkeorganisk liv og mer om trusselen mot velferdsstaten og institusjoner som for eksempel EU. Boken gjør ikke noe forsøk på å dekke alle følgene av ny teknologi. Selv om teknologi kan være svært løfterik, ønsker jeg i denne sammenhengen spesielt å fremheve truslene og farene. Siden selskaper og gründere som leder den teknologiske revolusjonen har en naturlig tendens til å lovprise skaperverkene sine, faller oppgaven med å slå

INNLEDNING

alarm og forklare alt som kan gå fryktelig galt, på sosiologer, filosofer og historikere som meg. Etter å ha skissert utfordringene vi står overfor, ser vi i andre del av boken nærmere på en lang rekke potensielle svar. Kan Facebookingeniører bruke kunstig intelligens (KI) til å skape et globalt samfunn som vil beskytte menneskenes frihet og likhet? Kanskje løsningen er å reversere globaliseringsprosessen og styrke nasjonalstaten igjen? Kanskje vi må gå enda lenger tilbake i tid og hente håp og lærdom fra kildene til gamle religiøse tradisjoner? I den tredje delen av boken ser vi at selv om vi ikke har stått overfor vår tids teknologiske utfordringer før, og til tross for at de politiske uenighetene er intense, kan menneskeheten være situasjonen voksen hvis vi klarer å holde frykten under kontroll og er litt mer ydmyke med hensyn til egne synspunkter. Denne delen ser nærmere på hva som kan gjøres med terrortrusselen og farene ved global krig, og fordommene og hatet som utløser slike konflikter. Den fjerde delen tar opp forestillingen om postsannhet og stiller spørsmål ved i hvilken grad vi fremdeles kan forstå global utvikling og skille mellom ugjerninger og rettferdighet. Er Homo sapiens i stand til å forstå verdenen de har skapt? Finnes det fremdeles en klar grense mellom virkelighet og fiksjon? I femte og siste del samler jeg trådene og ser mer generelt på livet i forvirringens tidsalder, der de gamle historiene har kollapset og det foreløpig ikke har kommet noen ny historie som kan erstatte dem. Hvem er vi? Hva bør vi gjøre i livet? Hvilke ferdigheter trenger vi? Med utgangspunkt i hva vi vet og ikke vet om vitenskap, Gud, politikk og religion – hva kan vi si om meningen med livet i dag? Dette kan virke i overkant ambisiøst, men Homo sapiens kan ikke vente. Både filosofi, religion og vitenskap er i ferd med å få dårlig tid. Folk har diskutert meningen med livet i mange tusen år. Den diskusjonen kan ikke fortsette i det uendelige. Det tillater ikke den truende økologiske krisen, den økende trusselen med masseødeleggelsesvåpen og ny omveltende teknologi. Det aller viktigste er kanskje at kunstig intelligens og bioteknologi gir menneskeheten mulighet til å omforme og rekonstruere liv. Veldig snart må noen bestemme hvordan disse

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

mulighetene skal brukes – basert på en implisitt eller eksplisitt historie om meningen med livet. Filosofer er tålmodige mennesker, men gründere er langt mindre tålmodige, og investorer er de minst tålmodige av alle. Hvis du ikke vet hva du skal gjøre med muligheten til å konstruere liv, vil ikke markedskreftene vente i tusen år på at du skal finne et svar. Markedets usynlige hånd vil tvinge på deg sitt eget blinde svar. Hvis du ikke synes det er greit å betro livets fremtid til kvartalsmessige avkastningsrapporter, må du ha en klar idé om hva livet dreier seg om. I det siste kapitlet tillater jeg meg å legge inn noen personlige kommentarer og tar en prat oss sapienser imellom før teppet går ned for arten vår og et helt annet drama begynner. Før jeg legger ut på denne intellektuelle reisen, vil jeg gjerne understreke et viktig poeng. I store deler av boken diskuterer jeg svakhetene ved det liberale verdenssynet og det demokratiske systemet. Det gjør jeg ikke fordi jeg mener at demokratiet er entydig problematisk, men fordi jeg mener at det er den mest vellykkede og allsidige politiske modellen menneskene har utviklet så langt for å håndtere den moderne verdens utfordringer. Demokratiet egner seg kanskje ikke for hvert eneste samfunn i hvert eneste utviklingsstadium, men det har bevist sin verdi i flere samfunn og situasjoner enn noen av alternativene. Derfor er det nødvendig å forstå begrensningene ved det liberale demokratiet når vi ser nærmere på de nye utfordringene som ligger foran oss, og å utforske hvordan vi kan tilpasse og forbedre demokratiets nåværende institusjoner. Dessverre kan all kritisk tenkning om liberalisme og demokrati i vår tids politiske klima bli kapret av autokrater og ulike frihetsfiendtlige bevegelser som kun ønsker å svekke tilliten til det liberale demokratiet, og ikke vil delta i en åpen diskusjon om menneskehetens fremtid. De diskuterer mer enn gjerne problemene ved det liberale demokratiet, men har forsvinnende liten toleranse for kritikk som rettes mot dem selv. Som forfatter måtte jeg derfor gjøre et vanskelig valg. Bør jeg snakke åpent om hva jeg tenker, og risikere at ordene mine blir tatt

INNLEDNING

ut av sammenhengen og brukt til å rettferdiggjøre gryende enevelder? Eller burde jeg sensurere meg selv? Frihetsfiendtlige regimer kjennetegnes ved at de gjør det vanskelig å tale fritt, selv utenfor landets grenser. Utbredelsen av slike regimer gjør det stadig farligere å tenke kritisk om vår arts fremtid. Etter litt sjelegransking valgte jeg fri diskusjon fremfor selvsensur. Hvis vi ikke kritiserer den liberale modellen, kan vi ikke reparere feilene eller forbedre den. Men vær så snill å ha in mente at denne boken bare kunne skrives så lenge mennesker fremdeles står relativt fritt til å tenke hva de vil, og uttrykke seg som de ønsker. Hvis du setter pris på boken, bør du også verdsette ytringsfrihet.

Del I

Den teknologiske utfordringen Menneskeheten er i ferd med å miste troen på den liberale historien som har dominert global politikk de siste tiårene, nøyaktig samtidig som sammensmeltingen mellom bioteknologi og informasjonsteknologi konfronterer oss med de største utfordringene menneskeheten noen gang har stått overfor.

1 SKUFFELSE Historiens undergang er utsatt Mennesker tenker mer i historier enn i fakta, tall eller ligninger, og jo enklere historien er, desto bedre. Alle mennesker, grupper og nasjoner har egne fortellinger og myter. På 1900-tallet formulerte de globale elitene i New York, London, Berlin og Moskva tre storslåtte historier som hevdet å forklare hele fortiden og forutse fremtiden for hele verden: fascisthistorien, kommunisthistorien og den liberale historien. Den annen verdenskrig satte fascisthistorien ut av spill, og fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene ble verden en slagmark for to kjempende historier: kommunisme og liberalisme. Så kollapset kommunisthistorien, og den liberale historien ble den dominerende veiviseren til menneskehetens fortid og den selvfølgelige håndboken for verdens fremtid. Den globale eliten så det i hvert fall slik. Den liberale historien lovpriser frihetens verdi og kraft. Den sier at menneskeheten i mange tusen år levde under undertrykkende regimer som ga folk få politiske rettigheter, økonomiske muligheter og personlig frihet, og som la strenge restriksjoner på bevegelsesfriheten til enkeltpersoner, ideer og varer. Men folk kjempet for friheten, og steg for steg vant den innpass. Demokratiske regimer overtok for brutale diktaturer. Næringsfrihet overvant økonomiske restriksjoner. Folk lærte å tenke selv og fulgte hjertet i stedet for blindt å adlyde fordomsfulle prester og trangsynte tradisjoner. Åpne veier, solide broer og travle flyplasser erstattet murer, vollgraver og piggtrådgjerder.

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

Den liberale historien erkjenner at alt ikke er vel i verden, og at det fortsatt gjenstår mange hindre. En stor del av kloden domineres av tyranner, og selv i de fleste liberale land lider mange borgere under fattigdom, vold og undertrykking. Men vi vet i det minste hva vi må gjøre for å overvinne disse problemene: gi folk større frihet. Vi må beskytte menneskerettighetene, gi alle stemmerett, etablere frie markeder og la enkeltpersoner, ideer og varer bevege seg så fritt og enkelt som mulig rundt i verden. Ifølge dette liberale universalmiddelet – som både George W. Bush og Barack Obama slutter seg til, om enn med små variasjoner – kommer vi til å skape fred og velstand for alle hvis vi bare fortsetter å liberalisere og globalisere de politiske og økonomiske systemene våre.1 Land som blir med på denne ustoppelige fremskrittsmarsjen, vil raskere bli belønnet med fred og velstand. Land som prøver å motsette seg det uunngåelige, må ta konsekvensene av det – inntil også de ser lyset, åpner grensene og liberaliserer samfunnet, politikken og markedet. Det kan ta tid, men til og med Nord-Korea, Irak og El Salvador vil se ut som Danmark eller Iowa til slutt. I 1990-årene og på 2000-tallet ble denne historien et globalt mantra. Mange stater, fra Brasil til India, tok i bruk liberale oppskrifter i et forsøk på å slutte seg til historiens ubønnhørlige marsj. De som ikke gjorde det, så ut som fossiler fra en svunnen tid. I 1997 irettesatte en selvsikker Bill Clinton kinesiske myndigheter fordi de nektet å liberalisere den kinesiske politikken, og hevdet at det plasserte Kina på «baksiden av historien».2 Etter den globale økonomiske krisen i 2008 har imidlertid folk over hele verden blitt stadig mer skuffet over den liberale historien. Murer og brannmurer er nok en gang i vinden. Motstanden mot innvandring og handelsavtaler er økende. Tilsynelatende demokratiske stater undergraver rettssystemets uavhengighet, begrenser trykkefriheten og fremstiller all opposisjon som landsforræderi. Tyranner i land som Tyrkia og Russland eksperimenterer med nye former for illiberale demokratier og regelrette diktaturer. I dag er det få som med trygg forvissning vil hevde at det kinesiske kommunistpartiet er på baksiden av historien.

SKUFFELSE

2016 – preget av Brexit-avstemningen i Storbritannia og Donald Trumps fremgang i USA – markerte øyeblikket da denne flodbølgen av desillusjon nådde de sentrale liberale statene i Vest-Europa og Nord-Amerika. For noen få år siden forsøkte amerikanere og europeere fremdeles å liberalisere Irak og Libya med tvang, men nå har mange i Kentucky og Yorkshire begynt å se på den liberale visjonen som enten uønsket eller uoppnåelig. Noen oppdaget at de likte den gamle hierarkiske verdenen, og de nekter faktisk å gi avkall på de rasemessige, nasjonale eller kjønnsmessige privilegiene sine. Andre har (rettmessig eller feilaktig) konkludert med at liberalisering og globalisering er en stor bløff som begunstiger en liten elite på bekostning av det brede lag. I 1938 hadde menneskene tre globale historier å velge mellom, i 1968 bare to, og i 1998 så bare en eneste historie ut til å gjelde. I 2018 er vi nede i null. Det er sannelig ikke rart at de liberale elitene som har dominert store deler av verden de siste tiårene, har gått inn i en tilstand av sjokk og desorientering. Den aller mest betryggende situasjonen er å ha én historie. Da er alt fullstendig klart. Det er skremmende når man plutselig står der uten noen historie i det hele tatt. Da er det ingenting som gir mening lenger. Det blir omtrent som med den sovjetiske eliten i 1980-årene: De liberale forstår ikke hvordan historien kunne vike fra den forutbestemte kursen, og de har ingen alternativ prisme å tolke virkeligheten gjennom. Desorienteringen får dem til å tenke i apokalyptiske ordelag, som om den eneste forklaringen på at historien ikke nådde den lykkelige slutten de hadde sett for seg, bare kan bety at den er på full fart mot Harmageddon. Hjernen er ikke i stand til å gjøre en realitetssjekk, og henger seg på katastrofale scenarioer. Mange liberale frykter at Brexit og fremgangen til Donald Trump bebuder den menneskelige sivilisasjonens endelikt, på samme måte som når en person innbiller seg at en fryktelig hodepine betyr at han har en uhelbredelig hjernesvulst.

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

Fra å drepe mygg til å få en tanke til å forstumme Følelsen av desorientering og nært forestående undergang skjerpes av den akselererende hastigheten i teknologiske omveltninger. Det liberale politiske systemet er blitt formet under den industrielle epoken for å håndtere en verden med dampmaskiner, oljeraffinerier og TVapparater. Det er vanskelig for dette systemet å håndtere de pågående revolusjonene i informasjonsteknologi og bioteknologi. Politikere og velgere er knapt i stand til å forstå de nye teknologiene, for ikke å snakke om å regulere det eksplosive potensialet som ligger i dem. Siden 1990-årene har internett antagelig endret verden mer enn noen annen faktor, men internettrevolusjonen ble i langt større grad ledet av ingeniører enn av politiske partier. Har du noen gang deltatt i en avstemning om internett? Det demokratiske systemet prøver fremdeles å forstå hva som skjedde, og er neppe i stand til å håndtere de neste sjokkene, som KI-utviklingen og blokkjederevolusjonen. Allerede i dag har datamaskiner gjort det økonomiske systemet så komplisert at få mennesker kan forstå det. Etter hvert som KI forbedres, vil vi komme til et punkt der ingen mennesker kan bli kloke på økonomi lenger. Hva vil det gjøre med den politiske prosessen? Kan du forestille deg en regjering som venter ydmykt på at en algoritme skal godkjenne budsjettet eller den nye skattereformen? I mellomtiden kan blokkjedefildelingsnettverk og kryptovaluta som bitcoin gjøre om valutasystemet fullstendig, slik at det blir uunngåelig med radikale skattereformer. Det kan for eksempel bli umulig eller irrelevant å skattlegge dollar fordi de færreste transaksjoner vil involvere en entydig utveksling av nasjonal valuta, eller av noen form for valuta i det hele tatt. Da kan nasjonale myndigheter bli nødt til å finne på helt nye skatter – kanskje ved å skattlegge informasjon (som både vil bli det viktigste aktivumet i økonomien og det eneste som utveksles i utallige transaksjoner). Vil det politiske systemet klare å håndtere krisen før det går tomt for penger? Enda viktigere: Revolusjonene innenfor informasjonsteknologi og bioteknologi kan ikke bare omstrukturere økonomier og samfunn,

SKUFFELSE

men også kroppen og sinnet vårt. I tidligere tider har vi mennesker lært å kontrollere verden utenfor oss selv, men vi hadde svært liten kontroll over verden inni oss. Vi visste hvordan vi skulle bygge en demning og hindre en elv i å flomme over sine bredder, men vi visste ikke hvordan vi skulle hindre kroppen i å eldes. Vi visste hvordan vi skulle konstruere et vanningssystem, men vi ante ikke hvordan vi skulle konstruere en hjerne. Hvis en summende mygg i øret gjorde det vanskelig å sove, visste vi hvordan vi skulle drepe myggen, men hvis en tanke summet i hodet og holdt oss våkne om natten, visste de færreste av oss hvordan vi skulle få tanken til å forstumme. Revolusjonene innenfor bioteknologi og informasjonsteknologi vil gi oss kontroll over vår innvendige verden og gjøre oss i stand til å konstruere og produsere liv. Vi vil lære hvordan vi skal skape hjerner, forlenge liv og få tanker til å forstumme etter eget forgodtbefinnende. Ingen vet hva konsekvensene vil bli. Menneskene har alltid vært mye flinkere til å finne opp redskaper enn til å bruke dem klokt. Det er enklere å manipulere en elv ved å bygge en demning over den enn det er å forutse alle de komplekse konsekvensene det vil ha for økosystemet i vid forstand. På samme måte vil det bli enklere å omdirigere tankestrømmer enn å gjette seg til hva det vil gjøre med vår personlige psykologi eller sosiale systemer. Vi har tidligere lært å manipulere omverdenen og omforme hele planeten, men siden vi ikke forsto kompleksiteten i den globale økologien, kom endringene vi gjorde, i skade for å forstyrre hele det økologiske systemet, og nå står vi overfor et økologisk sammenbrudd. I det kommende århundret vil bioteknologi og informasjonsteknologi gjøre det mulig for oss å manipulere vår innvendige verden og omforme oss selv, men siden vi ikke forstår kompleksiteten i menneskesinnet, kan endringene vi gjør, komme til å forstyrre det mentale systemet i så stor grad at også det kan bryte sammen. Revolusjonene i bioteknologi og informasjonsteknologi blir utført av ingeniører, gründere og forskere som knapt er klar over de politiske konsekvensene av avgjørelsene de tar, og som i hvert fall ikke representerer noen. Kan lovgivende forsamlinger og partier ta saken i egne hender? På det nåværende tidspunkt ser det ikke slik ut. Tek-

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

nologisk omveltning er ikke engang et hovedtema på den politiske agendaen. Under valgkampen før det amerikanske presidentvalget i 2016 handlet følgelig den viktigste referansen til omveltende teknologi om Hillary Clintons e-mail-katastrofe,3 og til tross for alt snakket om oppsigelser, var det ingen av presidentkandidatene som tok opp de potensielle følgene av automatisering. Donald Trump advarte velgerne om at meksikanerne og kineserne kom til å ta fra dem jobben og mente at de derfor burde bygge en mur langs grensen til Mexico.4 Han advarte ikke velgerne om at algoritmene ville ta fra dem jobben, og han foreslo heller ikke å bygge en brannmur på grensen mot California. Dette kan være en av grunnene (men ikke den eneste) til at til og med velgere i hjertet av det liberale Vesten er i ferd med å miste troen på den liberale historien og den demokratiske prosessen. Vanlige mennesker forstår seg kanskje ikke på kunstig intelligens og bioteknologi, men de kan merke at de er i ferd med å bli forbigått av fremtiden. Leveforholdene for et vanlig menneske i Sovjetunionen, Tyskland eller USA var kanskje vanskelige i 1938, men han fikk hele tiden vite at han var det viktigste i verden, at han var fremtiden (forutsatt at han var et «vanlig menneske» og ikke jøde eller afrikaner, selvfølgelig). Han så på propagandaplakatene – som stort sett skildret kullgruvearbeidere, stålverkarbeidere og hjemmeværende husmødre i heroiske positurer – og så seg selv: «Jeg er på plakaten! Jeg er fremtidens helt!»5 I 2018 føler det vanlige mennesket seg stadig mer irrelevant. Mange mystiske ord blir slengt hit og dit under stor begeistring i TED-talks, offentlige tenketanker og høyteknologikonferanser – globalisering, blokkjede, genteknologi, kunstig intelligens, maskinlæring – og vanlige mennesker kan ha en følelse av at ingen av disse ordene angår dem. Den liberale historien var historien om vanlige mennesker. Hvordan kan den fortsette å være relevant for en verden av kyborger og nettverksalgoritmer? På 1900-tallet gjorde det brede lag opprør mot utbytting, og forsøkte å overføre sin viktige rolle i økonomien til politisk makt. Nå frykter det brede lag irrelevans og prøver frenetisk å bruke det lille de

SKUFFELSE

har igjen av politisk makt før det er for sent. Brexits og Trumps fremgang kan altså tilkjennegi en motsatt kurs av tradisjonelle sosialistiske revolusjoner. De russiske, kinesiske og cubanske revolusjonene ble gjort av folk som var viktige for økonomien, men manglet politisk makt. I 2016 ble Trump og Brexit støttet av mange mennesker som fremdeles hadde politisk makt, men var redde for at de var i ferd med å miste sin økonomiske verdi. I det 21. århundre vil kanskje ikke populistiske opprør bli rettet mot en økonomisk elite som utbytter folk, men mot en økonomisk elite som ikke trenger dem lenger.6 Det kan være en forgjeves kamp. Det er mye vanskeligere å kjempe mot irrelevans enn mot utbytting.

Den liberale føniks Dette er ikke første gang den liberale historien har stått overfor en tillitskrise. Helt siden denne historien fikk global innflytelse i andre del av 1800-tallet, har den måttet tåle periodiske kriser. Den første epoken med globalisering og liberalisering endte i blodbadet under den første verdenskrig, da imperialistisk maktpolitikk avbrøt den globale fremskrittsmarsjen. I dagene etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo viste det seg at stormaktene hadde langt større tro på imperialismen enn på liberalismen, og i stedet for å forene verden gjennom fred og fredelig handel konsentrerte de seg om å erobre en enda større del av kloden gjennom rå makt. Liberalismen overlevde imidlertid dette Franz Ferdinand-øyeblikket, kom ut av malstrømmen sterkere enn noen gang og lovet at dette var «krigen som hadde gjort slutt på all krig». Det ufattelige blodbadet skulle ha vist menneskeheten imperialismens høye pris, og nå var menneskeheten endelig klar til å skape en ny verdensorden basert på prinsippene for frihet og fred. Så kom Hitler-øyeblikket, da fascismen en periode i 1930- og begynnelsen av 1940-årene virket uimotståelig. Seieren over denne trusselen innledet bare den neste. Under Che Guevara-øyeblikket, mellom 1950-årene og 1970-årene, virket det nok en gang som om liberalismen var segneferdig av utmattelse, og at fremtiden tilhørte

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

kommunismen. Det endte til slutt med at det var kommunismen som brøt sammen. Supermarkedet viste seg å være langt sterkere enn de sovjetiske konsentrasjonsleirene. Den liberale historien viste seg dessuten å være mye smidigere og mer dynamisk enn noen av opponentene. Den seiret over imperialismen, fascismen og kommunismen ved å ta i bruk noen av deres beste ideer og praksiser. Først og fremst lærte den liberale historien av kommunismen å utvide empatisirkelen og verdsette likhet i tillegg til frihet. I begynnelsen var den liberale historien hovedsakelig opptatt av friheten og privilegiene til europeiske menn fra middelklassen og virket blind for situasjonen til arbeiderklassen, kvinner, minoriteter og ikke-vestlige. Da de seirende nasjonene Storbritannia og Frankrike snakket opprømt om frihet i 1918, tenkte de ikke på undersåttene i de verdensomspennende imperiene sine. Indiske krav om selvbestemmelsesrett ble for eksempel møtt med Amritsar-massakren i 1919, der den britiske hæren massakrerte flere hundre ubevæpnede demonstranter. Selv i kjølvannet av den andre verdenskrig hadde vestlige liberale store problemer med å la de formodentlig universelle verdiene sine gjelde også ikke-vestlige mennesker. Følgelig var noe av det første nederlenderne gjorde i 1945, da landet endelig ble fritt etter fem år med brutal tysk okkupasjon, å bygge opp en hær og sende den rundt halve kloden for å okkupere sin tidligere koloni Indonesia igjen. I 1940 ga nederlenderne avkall på sin egen selvstendighet etter litt over fire dagers kamp, men de kjempet i over fire lange, harde år for å undertrykke indonesisk selvstendighet. Det var ikke så rart at mange nasjonale frigjøringsbevegelser verden over satte sin lit til det kommunistiske Moskva og Beijing fremfor å stole på de selverklærte frihetsforkjemperne i Vesten. Den liberale historien utvidet imidlertid horisonten gradvis, og begynte – i det minste i teorien – å verdsette friheten og rettighetene til alle mennesker, uten unntak. Etter hvert som frihetssirkelen ble større, begynte også den liberale historien å forstå viktigheten av velferdsordninger etter kommunistisk modell. Frihet er ikke mye verd hvis den ikke kombineres med en form for sosialt sikkerhetsnett.

SKUFFELSE

Sosialdemokratiske velferdsstater kombinerte demokrati og menneskerettigheter med statlig finansiert utdanning og helsevesen. Selv det ultrakapitalistiske USA har innsett at et minimum av offentlige velferdstjenester må til hvis man skal klare å beskytte friheten. Sultende barn har ikke frihet. I begynnelsen av 1990-årene hyllet både tenkere og politikere «slutten på historien» og forsikret selvsikkert at alle fortidens store politiske og økonomiske spørsmål var avklart, og at den renoverte liberale pakken med demokrati, menneskerettigheter, frie markeder og offentlige velferdstjenester var det eneste man trengte å bry seg om. Denne pakken så ut til å være på vei ut i hele verden og skulle overvinne alle hindringer, viske ut alle nasjonale grenser og gjøre menneskeheten til ett fritt globalt samfunn.7 Men historien har ikke sluttet, og etter Franz Ferdinand-øyeblikket, Hitler-øyeblikket og Che Guevara-øyeblikket befinner vi oss nå i Trump-øyeblikket. Denne gangen står imidlertid ikke den liberale historien overfor en samstemt ideologisk opponent som imperialisme, fascisme eller kommunisme. Trump-øyeblikket er langt mer nihilistisk. Alle de store bevegelsene på 1900-tallet hadde en visjon for hele menneskeheten – enten det var verdensherredømme, revolusjon eller frigjøring – men Donald Trump tilbyr ikke noe sånt. Snarere tvert imot. Hans hovedbudskap er at det ikke er USAs oppgave å formulere og fremme globale visjoner. Man kan heller ikke påstå at britiske Brexit-tilhengere har store planer for Det uforente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland – de har en snevrere horisont enn Europas og verdens fremtid. Av dem som stemte på Trump og for Brexit, var det mange som ikke forkastet hele den liberale pakken – de mistet hovedsakelig troen på globaliseringsdelen. De tror fortsatt på demokrati, frie markeder, menneskerettigheter og sosialt ansvar, men de mener at disse flotte tankene kan stoppe ved grensen. De mener faktisk at det er best å bygge en mur ved grensen og føre en illiberal politikk mot utlendinger hvis de skal klare å bevare friheten og velstanden i Yorkshire og Kentucky. Den stadig sterkere kinesiske supermakten er nesten et speilvendt

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

bilde av dette. Den er forsiktig med å liberalisere innenrikspolitikken, men har anlagt en langt mer liberal tilnærming til resten av verden. Når det gjelder frihandel og internasjonalt samarbeid, ser faktisk Xi Jinping ut som Obamas egentlige etterfølger. Nå som Kina har lagt marxist-leninismen på is, virker landet ganske fornøyd med det internasjonale liberale systemet. Det fornyede Russland ser på seg selv som en langt sterkere rival til det globale liberale systemet, men selv om landet har gjenoppbygd sin militære makt, er det ideologisk konkurs. Vladimir Putin er riktignok populær både i Russland og blant ulike høyreorienterte bevegelser rundt omkring i verden, men han har ikke et globalt verdenssyn som kan fengsle arbeidsløse spanjoler, misfornøyde brasilianere eller blåøyde Cambridge-studenter. Russland tilbyr en alternativ modell til liberalt demokrati, men denne modellen er ingen logisk politisk ideologi. Den er snarere en politisk praksis der en rekke oligarker monopoliserer mesteparten av et lands rikdom og makt og bruker sin kontroll over media til å skjule hva de holder på med, og til å befeste herredømmet sitt. Demokrati er basert på Abraham Lincolns prinsipp om at «man kan lure alle en stund og noen hele tiden, men man kan ikke lure alle hele tiden». Hvis myndighetene i et land er korrupte og ikke gjør folks liv bedre, vil til slutt mange nok borgere innse det og bytte ut dem som bestemmer. Når myndighetene kontrollerer media, undergraver det Lincolns logikk fordi det hindrer borgerne i å innse hvordan det faktisk ligger an. Det herskende oligarkiet kan gjennom sitt mediemonopol fortsette å klandre andre for alt som går galt, og avlede oppmerksomheten til ytre trusler – reelle eller innbilte. Når man lever under et slikt oligarki, oppstår det alltid en eller annen krise som får prioritet fremfor kjedelige ting som helsevesen og forurensning. Hvis nasjonen er truet av invasjon utenfra eller djevelske omveltninger, er det vel ingen som har tid til å bekymre seg over overfylte sykehus og forurensede elver? Et korrupt oligarki kan forlenge herredømmet sitt i det uendelige ved å fabrikkere en evigvarende strøm av nye kriser.8 Til tross for at den oligarkiske modellen er varig i praksis, appelle-

SKUFFELSE

rer den ikke til noen. I motsetning til andre ideologier som stolt legger ut om visjonene sine, er ikke herskende oligarkier stolte av hva de holder på med, og de skjuler seg ofte bak andre ideologier. Russland later som om det er et demokrati, og landets ledere sverger troskap til den russiske nasjonalismens og den ortodokse kristendommens verdier, ikke til oligarkiets. Høyreekstremister i Frankrike og Storbritannia får kanskje russisk hjelp og uttrykker beundring for Putin, men selv ikke deres velgere ville likt å bo i et land som faktisk kopierer den russiske modellen – et land med endemisk korrupsjon, dårlig fungerende offentlige tjenester, ingen rettssikkerhet og overveldende ulikheter. Ifølge noen statistikker er Russland et av landene i verden med størst ulikheter – 87 % av landets verdier er konsentrert hos de 10 % rikeste innbyggerne.9 Hvor mange av arbeiderklassestøttespillerne til Front National ønsker å kopiere dette verdidistribusjonsmønsteret i Frankrike? Mennesker stemmer med føttene. Når jeg har reist rundt i verden, har jeg møtt utallige mennesker i mange land som ønsker å immigrere til USA, Tyskland, Canada eller Australia. Jeg har møtt noen få som vil flytte til Kina eller Japan, men jeg har ennå ikke møtt et eneste menneske som drømmer om å immigrere til Russland. «Det globale islam» tiltrekker først og fremst dem som ble født inn i det. Islam kan kanskje appellere til noen personer i Syria og Irak, og til og med til fremmedgjorte muslimske ungdommer i Tyskland og Storbritannia, men det er vanskelig å se for seg at Hellas eller SørAfrika – for ikke å snakke om Canada eller Sør-Korea – skulle slutte seg til et globalt kalifat for å løse problemene sine. Også i dette tilfellet stemmer folk med føttene. For hver muslimske ungdom fra Tyskland som har reist til Midtøsten for å leve i et muslimsk teokrati, ville antagelig hundre ungdommer fra Midtøsten likt å reise motsatt vei og begynne et nytt liv i det liberale Tyskland. Dette kan bety at den nåværende troskrisen er mindre alvorlig enn de tidligere krisene har vært. En liberaler som blir fortvilet over de siste årenes hendelser, bør tenke på hvor mye verre det så ut i 1918, 1938 og 1968. Når alt kommer til alt, vil ikke menneskeheten svikte den liberale historien fullstendig. Vi har nemlig ikke noe alternativ.

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

Folk kan gi systemet et rasende spark i magen, men siden de ikke har noe annet sted å gå, vil de vende tilbake etter hvert. Folk kan alternativt slå fra seg tanken om en global historie og i stedet søke til lokale nasjonalistiske og religiøse fortellinger. På 1900-tallet var nasjonalistbevegelser ekstremt viktige politiske deltagere, men de manglet en samstemt visjon for verdens fremtid, bortsett fra å støtte delingen av kloden i selvstendige nasjonalstater. Indonesiske nasjonalister kjempet mot nederlandsk herredømme, og vietnamesiske nasjonalister ville ha et fritt Vietnam, men det fantes ingen indonesisk eller vietnamesisk historie for hele menneskeheten. Når nasjonalistene skulle forklare hvordan Indonesia, Vietnam og alle andre frie nasjoner skulle forholde seg til hverandre, og hvordan menneskene skulle håndtere globale problemer som trusselen om atomkrig, tydde de alltid til liberale eller kommunistiske ideer. Men hvis tilliten til både liberalismen og kommunismen nå er svekket, bør kanskje menneskene legge fra seg tanken på én global historie? Var ikke tross alt alle disse globale historiene – selv kommunismen – et produkt av vestlig imperialisme? Hvorfor skal vietnamesiske landsbyboere sette sin lit til et innfall fra en tysker fra Trier eller en industrialist fra Manchester? Kanskje hvert enkelt land burde følge sin egen idiosynkratiske vei definert av egne gamle tradisjoner? Kanskje til og med folk i Vesten burde ta en pause fra å prøve å styre verden og konsentrere seg om sine egne saker, til en forandring? Det er uomtvistelig dette som skjer over hele verden, etter hvert som vakuumet etter liberalismens sammenbrudd forsiktig blir fylt med nostalgiske fantasier om en lokal, gyllen fortid. Donald Trump kombinerte sine oppfordringer til amerikansk isolasjonisme med et løfte om å «Make America Great Again» – som om 1980-årenes eller 1950-årenes USA var et perfekt samfunn som amerikanerne burde prøve å gjenskape i det 21. århundre. Brexit-tilhengerne drømmer om å gjøre Storbritannia til en selvstendig makt, som om de fremdeles lever i dronning Victorias tid, og som om «herlig isolasjon» skulle være gjennomførbart i internettets og den globale oppvarmingens tidsalder. Kinesiske eliter har gjenoppdaget den keiserlige og konfusianske arven som et supplement eller kanskje til og med substitutt

SKUFFELSE

for den tvilsomme marxistiske ideologien de importerte fra Vesten. I Russland er ikke Putins offisielle visjon å bygge opp et korrupt oligarki, men snarere å blåse nytt liv i det gamle tsardømmet. Hundre år etter den bolsjevikiske revolusjonen lover Putin at landet skal vende tilbake til den gamle tsartidens glansdager med et autokratisk styre som holdes oppe av russisk nasjonalisme og ortodoks pietisme, som sprer sin makt fra de baltiske statene til Kaukasus. Lignende nostalgiske drømmer som blander nasjonalistisk tilknytning med religiøse tradisjoner underbygger regimer i India, Polen, Tyrkia og utallige andre land. Ingen steder er disse fantasiene mer ekstreme enn i Midtøsten, der islamister vil kopiere det samfunnet profeten Muhammed etablerte i Medina for 1400 år siden, mens fundamentalistiske jøder i Israel overgår selv islamistene og drømmer om å gå 2500 år tilbake, til bibelsk tid. Medlemmer av Israels sittende koalisjonsregjering snakker åpent om håpet de har om å utvide det moderne Israels grenser for å komme nærmere grensene til det bibelske Israel, gjeninnsette bibelsk lov og til og med gjenoppbygge det gamle Jahve-tempelet i Jerusalem der al-Aqsa-moskeen nå ligger.10 Liberale eliter ser med gru på denne utviklingen og håper at menneskeheten vil vende tilbake til liberalismen tidsnok til å unngå katastrofen. I sin siste tale til FN i september 2016 advarte president Obama tilhørerne mot å trekke seg tilbake til «en tydelig oppdelt verden som før eller senere vil havne i konflikt i eldgamle spor preget av nasjoner, stammer, rase og religion». «La heller prinsippene for åpne markeder, ansvarlig styre, demokrati, menneskerettigheter og folkerett […] forbli det viktigste grunnlaget for menneskelige fremskritt i dette hundreåret,» sa han.11 Obama har med rette påpekt at til tross for den liberale pakkens mange svakheter, har den et langt bedre rulleblad enn noen av alternativene. Folk flest har aldri opplevd mer fred eller velstand enn de gjorde under det liberale systemets beskyttelse på begynnelsen av 2000-tallet. For første gang i historien dør færre mennesker av smittsomme sykdommer enn av elde, sult tar livet av færre enn fedme og vold dreper færre enn ulykker. Men liberalismen har ingen klare svar på de største problemene

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

vi står overfor: økologisk kollaps og teknologisk omveltning. Liberalismen støttet seg tradisjonelt til økonomisk vekst for å kunne løse vanskelige sosiale og politiske konflikter på magisk vis. Liberalismen forente proletariatet og borgerskapet, de troende og ateistene, innfødte og innvandrere og europeere og asiater ved å love alle en større del av kaken. Etter hvert som kaken stadig vokste, ble det mulig. Økonomisk vekst kommer imidlertid ikke til å redde det globale økosystemet – snarere tvert imot. Det er den økonomiske veksten som er årsaken til den økologiske krisen. Økonomisk vekst kommer heller ikke til å løse den teknologiske omveltningen – den bygger på oppfinnelsen av stadig mer omveltende teknologi. Den liberale historien og logikken i kapitalismens frie markeder oppfordrer folk til å ha store forventninger. I siste del av 1900-tallet fikk hver generasjon – enten den vokste opp i Houston, Shanghai, Istanbul eller São Paulo – bedre utdanning, bedre helsetjenester og høyere inntekter enn noen tidligere generasjon. I de kommende tiårene, derimot, må kanskje den yngre generasjonen prise seg lykkelig hvis den får bli stående på stedet hvil, takket være en kombinasjon av teknologisk omveltning og økologisk kollaps. Det betyr at vi vil få oppgaven med å gi verden en oppdatert historie. Omveltningene under den industrielle revolusjon avfødte 1900-tallets nye ideologier, og på samme måte vil antagelig de kommende revolusjonene innenfor bioteknologi og informasjonsteknologi kreve nye visjoner. Derfor kan de neste tiårene bli preget av intens sjelegransking og formulering av nye sosiale og politiske modeller. Vil liberalismen kunne finne opp seg selv på nytt, slik den gjorde i kjølvannet av krisene i 1930- og 1960-årene, og vise seg som mer tiltalende enn noen gang? Vil tradisjonell religion og nasjonalisme kunne gi løsningene som liberalerne ikke finner, og vil de kunne bruke gammel visdom til å forme et oppdatert verdenssyn? Eller kanskje tiden er inne for å bryte fullstendig med fortiden og utarbeide en helt ny historie, hinsides ikke bare gamle guder og nasjoner, men også viktige moderne verdier som frihet og likhet? Akkurat nå er menneskeheten langt unna en bred enighet i disse spørsmålene. Vi befinner oss fremdeles i det nihilistiske øyeblikket av

SKUFFELSE

skuffelse og sinne, der folk har mistet troen på de gamle historiene, men ennå ikke har sluttet seg til en ny. Hva nå? Første skritt er å tone ned dommedagsprofetiene og gå over fra panikkmodus til forvirring. Panikk er en form for overmot. Den stammer fra en selvtilfreds følelse av at vi vet nøyaktig hvilken vei det går her i verden – nedover. Forvirring er mer ydmykt, og derfor også mer klarsynt. Hvis du føler trang til å storme bortover gaten og rope «apokalypsen kommer!», kan du prøve å si til deg selv at «nei, det er ikke sant. Sannheten er at jeg ikke skjønner hva som foregår rundt meg». De følgende kapitlene vil forsøke å klargjøre noen av de forvirrende nye mulighetene vi står overfor, og hvordan vi kan gå videre herfra. Men før vi utforsker mulige løsninger på den vanskelige situasjonen menneskeheten befinner seg i, må vi få en bedre forståelse av utfordringen teknologien utgjør. Revolusjonene innenfor informasjonsteknologi og bioteknologi er fremdeles i sin spede barndom, og det er omstridt i hvilken grad de faktisk er ansvarlige for den nåværende krisen i liberalismen. De fleste i Birmingham, Istanbul, St. Petersburg og Mumbai har bare en vag anelse om, hvis de i det hele tatt vet noe, om fremveksten av kunstig intelligens og de potensielle følgene denne teknologien kan ha for livet deres. Det er imidlertid ikke tvil om at de teknologiske revolusjonene vil skyte fart i løpet av de neste tiårene og sette menneskeheten på de vanskeligste prøvene vi noen gang har stått overfor. En historie som søker å vinne menneskehetens troskap, vil fremfor alt bli vurdert etter sin evne til å håndtere de to revolusjonene innenfor informasjonsteknologi og bioteknologi. Hvis liberalismen, nasjonalismen, islam eller en ny trosretning ønsker å forme vår verden i år 2050, må den både forstå kunstig intelligens, stordata-algoritmer og bioteknikk og klare å inkorporere alt dette i et nytt narrativ som gir mening. Hvis vi skal forstå hva denne teknologiske utfordringen går ut på, er det kanskje best å begynne med arbeidsmarkedet. Siden 2015 har jeg reist rundt i verden og snakket med myndighetspersoner, forretningsfolk, sosialaktivister og skolebarn om menneskehetens situasjon. Når de har blitt utålmodige eller lei av alt snakket om kunstig intelligens, stordata-algoritmer og bioteknikk, har jeg som regel bare

21 TANKER FOR DET 21. ÅRHUNDRE

trengt å si ett magisk ord for å vekke oppmerksomheten deres igjen: jobber. Den teknologiske revolusjonen kan snart fordrive flere milliarder mennesker fra arbeidsmarkedet og skape en massiv, ny, ubrukelig klasse, og det vil føre til sosiale og politiske omveltninger som ingen eksisterende ideologi vet hvordan den skal håndtere. Alt dette snakket om teknologi og ideologi kan virke veldig abstrakt og fjernt, men ingen stiller seg likegyldig til tanken på omfattende – eller personlig – arbeidsløshet.