Maleren
Sigrun Slapgard
Maleren Roman
© CAPPELEN DAMM AS 2016 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2016 Utgitt etter avtale med Stilton Literary Agency. ISBN 978-82-02-51042-8 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (Portrett Sigrid Undset) Culture Club/Getty Images og (Par i park) FPG/Hulton Archive/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Ina, mitt kunstkyndige reisefølge, til Alice, mitt under.
«Uansett hvor godt vi lærer verden å kjenne, beholder den en dagside og en nattside.» J. W. von Goethe
Bok en
Kristiania, 1908
Kall meg Castus. Han knyttet neven og betraktet muskelspillet. Han hadde sterke armer, blodårene på underarmen svingte seg som slanger mot albuen. Noe hadde han fått ut av alt slitet. Han strammet til, svingte armen opp og kjente på musklene med den andre hånden. Hvor hardt det myke kan bli. Det var det hun hadde sagt for litt siden. Og ennå føltes morgenen ubrukt. Han slo teppet til side og sto opp, strakte seg foran speilet. Det filtrerte lyset løy og gjorde ham til en glatt yngling, han slapp rullegardinen opp med et lite smell. Jo, så menn, sa han til speilet. Jeg tåler dagslys. Kall meg gjerne Castus. Han snudde seg for å se seg selv fra siden, rakte armen frem. Nei, den høyre foten må et trinn bak, en lett bøy. Holde armen fremstrakt som med pensel. Dette kunne han male. Han strøk seg nedover magen, var ennå ikke anstendig myk. Spillet i overarmen tegnet seg som klare linjer, skulderen gjemt i muskelmasse, hoften mer tydelig og kantete. Michelangelo lar i grunnen sine mannspersoner 11
ha alt for frodige rumper og lår. Han flyttet foten litt frem, så hvordan vinkelen forandret rundheten bak og bestemte seg for den bakre posisjonen. Så grep han skisseblokken og blyanten, satte seg ned på skammelen og trakk opp linjene. Måtte reise seg opp igjen, finne posisjonen og bli minnet om spillet i musklene og skjelettets gjemmelek. Han grep seg i å nynne. Fra etasjen under kom det et surr av hjemlige lyder. Han lot seg oppsluke av skissen helt til han ble forstyrret av solen. Da reiste han seg og strakte på kroppen en gang til, på tide å starte dagen for alvor, sa han til seg selv, men ombestemte seg, stakk hodet ut døren og ropte ned trappen. – Ragna! Han hørte hennes raske skritt og rakk å stille seg i samme posisjon, nå med sol over hele seg og oppildnet av tanken på henne. Hun kom brasende inn, han sto sidevendt mot henne og var en statue. – Er det ikke en fantastisk morgen? Han tok latteren som et ja, gav henne ikke tid til å løsne håret eller kle av seg. Etterpå lå han som korsfestet på sengen og betraktet at hun ordnet seg mens hun mumlet noe. – Hva var det du sa? – Du er verre enn en ungfole. Det glitret i blikket, og hun hastet mot døren igjen. Så var hun borte og ble til muntre harelabber ned trappen. Snart hørte han stemmen hennes der nede fra, nei, ikke opp til far ennå, han arbeider.
12
Han skylte av seg i vaskevannsfatet og kledde langsomt på seg. Til slutt den flekkete malerfrakken. Ikke en gang den slitte fillefrakken kunne ta fra ham morgenfølelsen. Alt var mulig, alt var fortsatt mulig. Jeg er bare trettini unge år, snart i min beste alder. Og jeg får endelig til det jeg vil. I noen portretter lyktes det som aldri før, som i Fabrikkarbeidersken og Tora i Paris. Han hadde klart å gjenskape det ubestemmelige forholdet mellom ynde og styrke som var så slående hos Tora Holmström. Han hadde fanget noe han ikke helt kunne forklare med ord. Noe sto der og dirret. Det var blitt et sjelebilde uten å være påtrengende og han kjente seg sikker på at det var mykhet i samspill med skarphet som var nøkkelen, det handlet om mer enn psykologi og fotografisk likhet. Det finnes ikke noe gyllent snitt for mykhetens styrke og alle store mestere utkjempet sine slag med den gåtefulle kraften i mykhet. Tizian sloss med det, Velasquez og Goya. Alle tre briljerte i nakne kvinnekropper som uttrykte mye mer enn vakker fysikk. Venus fra Urbino, Venus med speilet, Den nakne Maja. Med hver sin mykhet, hver sin styrke. Leonardo med sin sfumato. Han hadde trykkene i sin samlemappe, de hadde blitt stiftet opp på mang en vegg, i Paris, i Brugge, i Napoli og senest i Roma. Der hadde han brukt mye tid på å studere forskjellen mellom Michelangelo og Botticelli. Hvordan de utnyttet kraften og sartheten på hver sin måte. Da Ragna satt for ham hadde han fått til håret, et bølgende flammehav av et hår. Men uttrykket i ansiktet hadde blitt for utydelig. Han hadde kjøpt en grønn silkekjole til 13
henne, alt for dyr, men den var vel verdt pengene. Kjolen hadde gjort henne til en farlig tilstedeværelse i rommet. Den dypgrønne fargen på kjolen var riktig, den fremhevet huden og blikket, den slanke midjen og de runde hoftene. Fingrene hans kunne fremdeles nå rundt livet hennes. Uttrykket i øynene var forresten ikke så verst og løy ikke. Han hadde fått til Ragnas varme og trygge blikk. Hennes vesen, åpent og likefrem. Jeg vet hvem jeg er, sa blikket, med en viss sjenanse. Så veldig forskjellig fra Toras uttrykk. Men noe med ansiktslinjene var blitt for stivt. I virkeligheten var hun mykere. Det var ikke bare han som hadde sett det. Christian Krohg hadde vært vennlig i sin korrigering, men pekt på den ene hånden. Noe kluntet, hadde han sagt. Ragna var heldigvis begeistret. Han åpnet vinduet på vidt gap. Mykheten! hadde han lyst til å rope. Man burde kauke mer i Kristianias gater. Det var en morgen uten hoste og han kjente seg lettere i brystet, han hadde nok pust til både å rope og plystre. Han var dessuten på riktig kurs og fast bestemt på å holde seg unna malerpøsene, håndverkeroppdragene og all stanken som gav ham pustebesvær og vonde lunger. Han skulle arbeide med mykheten. Tegne og skisse med lettere hånd. Han fektet for mye, han sloss med kullstift og pensel som med kårde. Det ble for hardt, skarpt. Han skulle ikke angripe, han skulle fange. Glem forbitrelsen, glem klassekampen, fang skjønnheten, skap den, få den til å leve. Skap liv slik du ser det. Han løftet hendene og så på dem. 14
Disse to kan skape forvandling. De skal gi oss vår fremtid. Han tok trinnene to og to, han ville gå til apoteket, kjøpe tubene og kjemikaliene han trengte for å blande fargene. Dette var en dag for å få oljefarger ut på et lerret. Han ville hive i seg et glass melk og en brødskive, komme seg ut av døren. Han lengtet etter å kjenne luktene, stå midt i blandingen og være i forventningen om å skape sine helt egne kulører. Han skulle myke opp det han forlot for skarpt og kantete i går. Det måtte flere nyanser til. Han måtte blande en dristigere palett, få det til å leve i fargespillet. Han åpnet kjøkkendøren og så rett på et lyshåret hode, Ragna holdt barnet frem mot ham. – Kan du ta deg av henne et øyeblikk? Jentungen så ut som hun skulle protestere, men han tok toåringen raskt under armene og gynget henne rundt i en valsesving. Og dermed gav hun seg over og ville ha mer. Han skyndte seg å bore nesen inn mot halsen hennes, blåste trompet på den måten som fikk henne til å le. Han gav seg ikke før han hørte klukking. Ved kjøkkenbordet satt Ragna og matet den minste. Hun var konsentrert om grøten og de livlige håndbevegelsene til guttungen. Han la merke til at hun slikket seg om munnen og fikk barnet til å gjenta bevegelsen. Han ble sittende og se på henne, hva var det for usynlige tråder mellom mor og barn? Hun var der med skjeen for å fange opp sølet alt før Trond hadde spyttet ut halve munnfullen. I første etasje var sollyset filtrert, huden levde på en annen måte enn i direkte sol. 15
Det livlige og lubne barnet kunne vært malt av Leonardo. Han så på henne, det røde håret hadde gnistret der oppe, nå var det annerledes. Hun var vakker på en eterisk måte her nede. Det duse lyset kledde henne. Han måtte huske å arbeide mer med det grønne. Hun så plutselig opp, glattet over det uregjerlige håret. Han gav henne blikket sitt og fikk svar. Så slo hun øynene ned. Hva var dette for noe? Hun, åpenheten selv, slo blikket ned. Det måtte være noe hun ikke ville vise ham, dele med ham. – Hva er det? Hun reiste seg opp, hun hadde knyttet forkledet stramt og var vepsesmal i livet. Hun svarte ikke og han spurte igjen. – Er det noe galt? Ragna løftet gutten ned og la ham på en skinnfell på gulvet. Ved siden av satt snart fem år gamle Ebba og var fullstendig oppslukt av trelekene han hadde hatt med. – Jeg synes han er så annerledes enn søstrene var, jeg vet ikke … Hun lente seg inntil ham, han la munnen ned i det store røde håret og hysjet på henne. – Husk at han er gutt. Han skal være forskjellig fra sine søstre. Men hun svarte ikke på munterheten. – Jeg vet ikke, sa hun igjen. Hun har vært for mye alene med dem, stakk det i ham, stadig bekymring for penger og mat. Men guttungen lå der og så stor og velfødd ut, hun hadde vært velsignet med 16
mye melk. Nå hadde han allerede sovnet der på fellen, midt i skrålet fra storesøsteren. – Han er så stille, gir aldri lyd fra seg. – Er det noe rart, slike luksusvarer som du varter ham opp med. Han la fingeren under haken hennes og løftet ansiktet opp, kysset henne. – Ikke bekymre deg, alt skal bli bra. Bare vent og se. Blikket hans fulgte hustruen mens hun øste et glass melk til ham fra spannet. Hun kom med glasset, men rakte det ikke frem, lente seg inntil ham. Først da han lirket sin ledige arm rundt livet hennes, lot hun ham drikke, slikket leende bort melkedråpene som rant ned haken hans. Som takk bet han henne i kinnet. Da hun løsnet Gunhilds grep for å befri ham fra ungen, ville hun ikke lenger til moren. Hun hylte og klamret seg til faren. Skisseblokken, tenkte han, en blyant og papir. Det kan avlede, få henne på andre tanker. – Se her! Jeg skal trylle for deg! Han fisket opp blokk og stift, fikk øynene hennes med seg, skisset med kraftige streker og lente seg mot henne. – Ser du hva det er? Hun sluttet å gråte, kom med et tynt mjau. – Nå må pappa få fred til å spise, sa Ragna. Hun kom med en brødskive med sukker på. Han så at en del av skorpen var skåret vekk. – Det er den siste. Og vi har heller ikke mer poteter igjen. 17
Han reiste seg fra bordet, lot fingrene møtes rundt midjen hennes og kysset henne på rynken mellom øyebrynene. – Jeg skal skaffe mat. Han rev med seg hatten i gangen og forlot leiligheten som om han skulle rekke noe. En liten uro fulgte med ham ut. I munnen var det en ettersmak av gammelt brød. Han ville riste det av seg og forsøkte å spytte ut smaken. Han hastet nedover Herman Foss’ gate og kastet seg inn i tanker om hvordan han ville komponere dagens palett. Dessuten måtte han skaffe penger. Han kunne selge Napoli-bildet slik det var og begynne på et nytt. Det var et marked for ham nå, han kunne tillate seg et privatsalg og likevel rekke en ny versjon til utstillingen om fem måneder. For pokker, trøstet han seg selv. Jeg er i ferd med å bli den mannen jeg skal være. Den jeg alltid visste at jeg var. En maler. En kunstmaler! Han hadde lyktes med å komme vekk fra seg selv, husmannsskyggen hang ikke over ham som før. Det ble snakket om et gjennombrudd, at det var kommet mer lys og kraft i hans malerier. Han kjente også til hva det ble hvisket om ham, at han hadde livnært seg som landeveisrøver i Amerika, at han skulle være etterlyst i Chicago og at han for hver eneste Europa-tur kom hjem med mer gjeld enn da han reiste. Hva visste de vel om det han hadde i lerretsrullen og om hvordan han hadde levd. Kvelder i København, Berlin, München og i Paris hadde gått med til den samme avkoblingen. Når timene for maling, lesing og skriving var over, spikket han små tredyr til 18
barna. Om lyset var for dårlig, kunne han fortsatt føle seg frem med fingre og kniv, fil og pussepapir. Han var sysselsatt og holdt seg våken til han kunne velte seg over i sengen. Slik sparte han penger, han var ikke blant dem som satte seg i gjeld på kroene. Nå er min ensomhet over. Jeg har til og med funnet en malervenn. For første gang i sitt liv sto han gjerne og malte sammen med en annen maler. Søren Onsager var om mulig enda mer selvkritisk enn ham selv, og han tålte alle hans spisse kommentarer. De er så tverr at jeg liker Dem, hadde Onsager sagt, og det ble starten på flere malerutflukter. Til sin forundring kunne han tenke på ord som hygge når han sto og kjempet med et lerret og ikke bare var prisgitt sitt eget selskap. De kunne rette seg opp og dele et blikk og en latter og deretter angripe på nytt med mysende blikk. Det hjalp i uroen for Trond. Den satt der og var en hard klump i magen. Han orket ikke tanken på ny motgang. Han trengte latter og full konsentrasjon om palett og pensel. Sønnen så da robust ut med sine runde bollekinn. Ragnas bekymringer for Trond er ubegrunnede, bestemte han. Trond er en velsignelse, og mine verste prøvelser er over. Der fremme brisket det nye Petersborg seg over Ruseløkkbasarene. I rekken av salgsboder bugnet det av kjøtt og fisk og grønnsaker han ikke hadde råd til. Apoteket lå for enden og hadde nøkkelen til fremtiden. Pulveret som 19
hadde hjulpet og fått ham på kjøl igjen, de viktige blandemidlene til fargene. Han kunne ikke tape tid nå, han ville være der han hadde startet denne dagen. I fargene, i livskraften, i det han skulle skape. Han entret apoteket med en vilje til å bli i denne besluttsomheten. – Jeg må be om å få skrive det. Den forrige regningen hadde han betalt med et maleri, det første fra Vøyenengen. Det var et utkast til det som ble solgt på utstillingen, men det visste neppe apotekeren. Nå sto det skrevet et stakkars i blikket over monokkelen. Men han nikket og fant frem, pakket alt i en papirpose. – De ser meget bedre ut, Svarstad. Ta nå vare på helsen. – Takk. Etterpå kom han på at han hadde glemt å løfte på hatten. Jeg må ta meg sammen. De kommer til å vite hvem jeg er. Svarstad var innom, han så bedre ut. Maleren, De vet. Husk å være den du vil bli. Det er slutt på den tiden, at jeg må låses fast under et pledd på et sanatorium. Mine hender har annet å drive med. Han skrittet av gårde med posen under armen. Han var mye bedre, han hadde ikke hostet siden han kom hjem fra Belgia. Kullgruvene i Charleroi hadde muligens fått ham til å se skarpere hva han ville male, men luften hadde fått lungene til å krympe og skaffet ham en lei hoste. Han skulle arbeide mer med grønnfargene, i dag skulle han fordype seg i det irrende grønne. Han trykket papirposen med kjemikalier inntil seg og måtte stoppe et øyeblikk for å nyte synet av solstrålene som omdannet Victoria Terrasse til byens Soria Moria. Det ble sagt at leilighetene 20
kunne ha ti rom i dette rikmannsbygget som stadig gikk under navnet Petersborg. Ikke langt unna, i Ruseløkkveien, lå Arbeiderboligen av 1851, den så ut som et grått fengsel i sammenligning. Det var ikke lange avstanden ned til havnen, og han ville innom lyden fra de mekaniske verkstedene, synet av dampskipene og veien ut til verden før han stengte seg inne på atelieret. Bak ham kom en flokk unger løpende, åpenbart ikke fra den velstående delen av Petersborg. Lederen hadde ulike sko og en jakke som nok var en avklippet mannsfrakk. Bakerst i gjengen diltet det en guttunge som knapt så ut til å ha fylt fem. Han gikk til side og lot den støyende gjengen passere. Den lille gutten så opp på ham med en åpenbaring av to manglende fortenner. – Vi er pøbler, vi, lespet han med nesen i sky og satte opp farten. En latter ville opp, men satte seg fast. Igjen denne harde klumpen i magen. Er det mine barn jeg ser? Hva slags fremtid er det for mine barn her i denne bakevjen. Han grep om pakken i lommen, skrådde tvers over og droppet havnen. Han hadde ingen tid å miste og han skulle lykkes. Måtte lykkes. En utstilling skulle forberedes og han var avhengig av at den solgte bra. Opp trappen til loftsatelieret traff han sin læremester Christian Krohg på vei ut, han også med et hastverk over seg. – Paris, sa han, − vi sees vel i Paris? – Det blir nok ikke med det første. – Fikk De ikke stipend? – Nei. 21
– Hva gjør De da? – Maler her. – Lån og reis! Han ville gå videre opp trappen, husket å løfte på hatten. Christian Krohg tok ham i armen. – Vinteren er for faen ikke blivende her for Dem, Svarstad. Kom til Paris. Krohg løftet også på sin vide hatt, smilte et farvel i skjegget. Anders Svarstad ble stående et øyeblikk, lyttende til de tunge skrittene som forsvant ned trappen. Kraft som et magnetfelt, det var denne kraften han måtte ha. Være en vårflom som brøt seg frem. Vi skal nå de brede lag, vekke medfølelse og vise hverdagsheltene. Krohg var høyrøstet når han langet ut mot düsseldorfernes forskjønning, han kalte det søndagspyntet sentimentalitet og falsk skjønnhet. Mannen var et brak, og han hadde rett. Det var på høy tid å skildre verden som den virkelig var. En må gripe og forarge, skape uro. Få menneskene til å tenke over hvor vi vil, hva det er fare for at vi kan miste. Jeg har malt fabrikkpiper og telefonstolper, ståltråder i spenn, skrapjern og skrot og arbeiderrønner, og jeg har malt det alt sammen med farger av sot, det har luktet av mine bilder. Luktet av den sotete, fuktigmettede luften vi puster inn. Brunsvart og mønjerødt. Jeg vil noe enda skarpere, verden går hurtigere rundt enn før. Jeg har så mye ugjort! Han tok to og to trinn videre. Kanskje Paris igjen. Ja visst. Før eller senere. Eller kanskje heller Italia. Dyrke den følelsen som hadde løsnet i Italia denne våren, dyrke far22
gene og lyset. At det gikk an å male skarpt på en annen måte. Han ble stående og grunne på om han skulle appellere til stipendkomiteen. Anke og sende ny søknad vedlagt en skisse av det nesten ferdige maleriet fra Bocca di Leone og utkastene til Napoli-bildene. Han skulle virkelig kunne trenge en ny Italia-tur. Hans italienske venn Luigi hadde sagt at det var rom i herberget. Jeg bor på fattighuset og det er det beste stedet du kan bo. Nesten gratis og nonnenes hjemmelagde mat. Han burde ta denne mannen på ordet. Skulle han sette seg i gjeld heller enn å risikere et nytt avslag? Et nytt opphold i Roma, gå enda dypere i sine studier av den klassiske kunstarven. Det ville vært ideelt akkurat nå. Han hadde travet gjennom Europa på slitte skosåler og et håndverkerstipend. Museene og mesterne. Dampmaskiner og det de kalte fremskritt. Han hadde stått og sett svart menneskeliv i en bikube av en kullgruve og lurt på hvordan han skulle male sin tid. Han hadde skrevet om det. Europeismen og vestens motbydelige maskinkultur, et inntrengende og hurtig fremvoksende barbari. Det fantes bare ett svar. Man måtte søke i menneskehetens historie, i den klassiske kunstarven og fremfor alt i Italia. Der lå svaret. Han åpnet døren til flomlyset fra skråvinduene. Det var post til ham på skrivebordet. Noen hefter og et brev fra Kristiansand. Hvem var det han kjente på Sørlandet? Han rev opp konvolutten. 23
Jeg vil kjøpe Deres Myrens mekaniske verksted for en god pris, men husk at De skylder meg et ordentlig portrett. Brevet var fra kaptein Børresen på Amerikabåten. Den hvithårede sørlandskapteinen som hadde hjulpet ham en gang før. Nå ville han betale mer enn han noen gang hadde fått for et maleri. Hvem faen trenger å logre for en stipendkomité. Han tok av seg ytterfrakken og bøyde seg ivrig over fargeblandingen. *
Han hadde glemt tiden, det var blitt mørkt da han kom hjem. Til gjengjeld hadde han et ferskt brød i den brukte apotekerposen. Alle tre barna sov. Hun tok imot ham med å knappe opp frakken, tre armene inn i hans varme og stå lent inntil ham. – Du, sa han. – Jeg vet det. Han strøk håret hennes så han kunne se øynene. – Hva vet du? – At du må ut, at du må reise.
Ringerike, 1880
Lyden kom først. En lyd som fikk skolestuen til å svinge og bli til dirrende streker foran øynene. Hendene smatt inn under pultlokket, men han visste at det ikke nyttet. Den utflytende skikkelsen kom mot ham, og røret hylte i luften. Så kom korpeskriket. – Frem med lankene, brølte stemmen. Han kunne høre smellet komme susende og kjenne hvordan fingrene ville hovne opp til nytteløse pølser. Vissheten fikk øynene til å renne over. Snart slår han kloa i meg, og det må ikke skje. Ikke nå. Han blunket hardt og tvang skyggen til å klarne, en ravn i frakk. Ventet til han var kommet like ved og sto midt i rekken av pulter. Så dukket han idet læreren hevet spanskrøret til slag, krøp under tre pulter og kastet seg ut av døren. Det var blitt vått langs det ene buksebenet. Han løp som om han hadde ravneskyggen sirklende over seg, tok bakveien forbi fjøset til han var sikker på at han var ute av syne. Blyantstumpene truet med å hoppe ut av lommen, han presset den ene hånden mot det bulende ullstoffet og stanset ikke før han var fremme hos faren og 26
malerpøsene. Ansiktet på stigen lyste opp, et skjevt smil etterfulgt av et smalnende blikk og et spørsmål. – Tidlig ferdig? Han nøyde seg med et nikk og kontrollerte i det samme at den slitte vadmelbuksen ikke ville avsløre det han kjente nedover låret. Han var allerede i ferd med å tørke. I lommen lå alle småstumpene han spisset så bratt som mulig for å få dem til å vare. Han så opp på faren, han var igjen opptatt av taket og myste mot malerpenselen. Du må ha skole, gutt. Du skal skaffe deg en fremtid. Ordene, gjengangerordene, formaningene. Hva visste vel faren om denne mannen de kalte lærer. Om den grå skolestuen helt uten farger. Og ennå var det ingen som visste dette han hadde oppdaget om seg selv, at han hadde en spesiell evne. Det var noe som satt i fingrene hans som en hemmelig gave, noe han skulle vokte over og bruke. Han pakket ut kosten fra det våte omslaget. Først skal jeg lære meg dette. Å dekorere en rikmannsstue. Han fikk ennå ikke lov til å prøve seg på akantusrankene som skulle formes i takhjørnene. Hans jobb var å grunne, male listverket. På gulvet sto tildekkede møbler, en stabel av malerier sto lent mot et bord. Han løftet opp tøystykket som var lagt over det store bildet som sto ytterst. Han kjente det godt nå, og kraften var ikke blitt mindre. Det slo bølger ut fra maleriet, og det tok ham som et gisp når han dro av kledet for å få sett det hele. Med ett svømte han og sloss, trakk inn saltvann. Han var i ferd med å synke på et skip, han var prisgitt en klippe og krefter utenfor alt menneskelig. Et par solstråler lovet ingen redning. Han var fortapt. Han ble stående låst og hørte bare havet som slo, et jam27
rende, krengende skip, mennesker som skrek, tordenskrall og så en sol, en gud, en himmel som sviktet menneskene. Det var innrammet i bladgull. – Hva er det med deg, gutt? Kan maling også få frem et tordenvær, slå hull i en tilværelse? Som et hull man faller ned i for deretter å bli borte i en annen verden? Han lot fingrene løpe over skip og bølger og lysstråler og kjente at det var flere lag. Hvordan kan man male på denne måten? Han ville gå inn i dette maleriet, la seg forhekse og bli en del av fortellingen han ikke kjente. – Hva er det med deg? – Jeg kommer. Han så opp på faren igjen. Det hadde dryppet flekker i ansiktet hans. De store nevene hadde tykke, trælete fingre, det var svarte bekkefar der jord og skitt hadde trengt seg inn. Det lot seg verken vaske eller skrubbe vekk. Arbeidet med maling og farger var en velkommen pause fra den karrige jorden. Når de begge sto oppunder taket på hver sin stige kunne faren fortelle om andre malere han kjente til. Ekte malere. Anders klatret opp og balanserte pøsen med grunning på det bredeste trinnet. – Fortell om maleren som bor i Italia, ba han. Så fortalte faren om mannen som malte bibelhistorien i en takhimmel kalt Capella Sistina og selv ble Skaperen og verdens største skulptør. * 28
Veien hjem ble lang, bakkehellingene vokste for hvert skritt og faren tok hånden hans. Det var først til den aller siste hilsenen fra solen at de rundet svingen og Tyrifjorden kom til syne. Bønsneskirken lå der foran dem og var ikke hvit lenger, den var nymalt i rosa av sol og himmel. Han slapp taket og løp, det var kortere vei dit han skulle nå enn til gården Svarstad de hadde flyttet fra for et par år siden. Solen forsvant ned bak åsen på den andre siden av fjorden, og kirken lyste igjen hvitt i alt som var i ferd med å miste dagens farger. Så var han der ved den forseggjorte grinden og kunne slippe seg inn. Ute av syne fra alt som hadde vært før. De hadde flyttet den gamle kafteinstuen stokk for stokk og satt den opp igjen. Det var husmannsplassen nederst ved skogkanten de bodde på nå, og tømmeret slapp nordavinden gjennom i hvislende sukk. En malerjobb til, sa far, og de skulle få råd til utvendig panel. Sørjordshaugen het plassen og lå for seg selv på nedsiden av veien, godt gjemt bak trærne. De var blitt en familie som gikk i ett med jorden og gråfargene hadde krøpet inn i huset. Faren malte for andre, men hadde ennå ikke råd til farger hos seg selv. 29
Det beste med husmannsplassen var den korte veien ned til fjorden. Her kunne han stå og kaste stein eller fiske, eller bare se inn i vannet som slo mot et nes og en steinvik. Det var ikke Tyrifjorden, det var Atlanterhavet, og på den andre siden var Amerika. Han vente seg til å ta omveier for å unngå synet av det gamle huset på Svarstad. Det lå der oppe på den andre siden av veien og kunne skinne like sterkt i solen som Bønsneskirken. Han husket lys og farger i et stort og romslig gårdshus, gulv han kunne løpe over. Blanke, høye vinduer og klatreroser utenfor. Ennå satt det som et skramlende minne i hodet, den forvirrende dagen da Svarstad på Røyse skulle selges og alt de eide ble satt ut og klubben smalt, lensmannen som ropte og forkynte. Bygdefolk var kommet som til fest. Han hadde gjemt seg på låven og kikket ned. Faren og moren og lillebror Johan sto tett inntil hverandre bortenfor alle de andre. Han skjønte med ett hva som hadde skjedd. De var blitt alene midt i bygden. I tiden etterpå syntes han ordene ble uttalt nøye og syntes viktigere enn før. Faren snakket på en måte som var mest innover. Vi eier ikke mye, men det vi eier skal være pent. Moren tok med seg røtter og avleggere fra den gamle hagen og flyttet jord som om de kunne bygge seg inn i blomster og busker og glemme den stusslige stuen. De fleste møblene var blitt solgt, og kveldene den første tiden gikk med til å snekre stoler og benker. Faren lærte ham å skjære 30
ut i tre og la hånden om hans og viste ham den varsomme veien inn i treet. Du må være lett på hånden. Du må lære deg noe ingen kan ta fra deg, gutt. Faren malte akantusranker i andres finstuer og hjemme kunne han skape møbler som formet seg etter kroppen. En stol av tre skal være myk å sitte på og god for blikket, formante han. Han så på faren, på hendene hans, på måten han løftet haken og knep leppene sammen. Han så på sine egne hender, de hadde fått sine første furer, deretter gikk han bort til speilet med det ujevne sølvet og så om han kunne få sine egne lepper til å stramme på samme måten. Han så på faren og lurte på om livet handlet om å holde ut. Noe hardt boblet inni ham, det samme som av og til veltet frem i skolestuen, i nærheten av de andre. Jeg er ikke som dem. Han klemte hånden rundt blyantstubbene. Jeg kan tegne hva som helst, jeg kan tegne på en planke, på en utedo, på et ark når jeg har. Hva som helst på hva som helst. Nå så han på faren igjen, jeg er ikke som ham. Jeg vil ikke bli som ham. Leppene var røde av å bli bitt sammen da blikket på nytt traff speilet. Det var uutholdelig å finne seg i alt sammen. Særlig i skolestuen. Det er viktig at vi holder på retten til skolegang, sa faren. Han fortalte om høvdingeslekten de kom fra, om Eidsvoll og grunnloven og rettigheter, men Anders 31
kunne ikke fatte hva skoletimene i Gammelklokkergården på Hundstad hadde med rettigheter å gjøre. Og hvordan skulle han uttrykke det når han slettes ikke ville stå for presten. Han bøyde seg over et tegneark og hørte at foreldrene fabulerte og snakket om en ny tid og jernbanen som var kommet, telegraf og elektrisk strøm. Vann som kunne renne av seg selv inn i husene og ikke måtte hentes i bøtter. Faren snakket om Hattemakeren på Hønefoss, den eneste på Ringerike som våget å stå opp mot øvrigheten. Jeg støttet ham ikke den gang, nå tenker jeg annerledes. Han snakket lavt som om det bare var for morens ører, men Anders var gammel nok til å kjenne historien om hattemaker Hallsten Knudsen. Det ble sagt at mannen hadde rent hodet i murveggen heller enn å bli arrestert. Siden den gang var det blitt mange thranitter i fylket. Svarstadfamilien var ikke de eneste som hadde blitt tvunget fra gård og grunn. Kanskje vi burde dra over havet dit Marcus Thrane dro i sin tid? hørte han faren si. Vi kunne slå oss ned i Minnesota. De kjente flere fra Ringerike som hadde dratt. Og Anders var med det samme tilbake i de grå, veldige bølgene, han var i maleriet og det pisket et hav rundt ham. De skulle til Amerika, og over dem hang det et dommedagslys. Det lovte seier like mye som undergang. Slik han kjente det når han dro fingrene over oljemalingen, bølgene kunne dra ned eller de løftet frem. Og der, over havet, fantes lyset som brøt igjennom, selve fremtiden. Alt var mulig, det visste han, der på den andre siden, og man måtte være villig til å betale med livet. Fetter Ole kom aldri frem, det ble bare et halvferdig brev. Et brev som lå i 32
treskrinet under sengen og fikk ham til å grøsse. Amerikabrev skulle dale fra himmelen og skinne av håp, men dette hadde etterlatt seg uhygge. Den 16. juli døde Anna, og den 20. døde min sønn Ole om bord på skipet, begge av dysenteri. Onkelens skrift var nesten fornærmende nøktern mens han leverte opplysninger som tok pusten fra dem. Ole var begynt på et brev til Anders, jeg legger det ved. Tidligere på sommeren hadde han kapprodd med fetter Ole på Tyrifjorden, fetteren med de klamme hendene og alle fregnene hadde vært irriterende overlegen. Ole hadde lovet å skrive og fortelle om livet om bord i skipet, om landet på den andre siden. Nå var han borte, forsvunnet inn i et maleri, og det påbegynte brevet var en halv side med gyngende bokstaver. – Hva er det du tegner, gutt? På arket reiste kong Neptun seg i mektige bølger, et skip gikk under. Det flakkende lyset fra oljelampen fikk strekene hans til å leve. Faren kom med en klukkende lyd. – Maren, kom her og se. Hun slo seg på knærne og lo. De hadde begge sett hvem ravnenesen på den fæle Neptun egentlig tilhørte.