Speilmannen by Cappelen Damm AS

Tidligere utgivelser av Lars Kepler: Serien om Joona Linna: Hypnotisøren, 2009 Paganinikontrakten, 2010 Ildvitnet, 2011 Sandmannen, 2012 Stalker, 2014 Kaninjegeren, 2016 Lazarus, 2018 Frittstående: Playground, 2015

Lars Kepler

Speilmannen Oversatt av Henning J. Gundersen

Lars Kepler Originalens tittel: Spegelmannen Oversatt av: Henning J. Gundersen Copyright © Lars Kepler 2020 First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden. Published in the Norwegian language by arrangement with Salomonsson Agency, Stockholm, Sweden. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-60504-9 Bokklubben ISBN 978-82-525-9158-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Hummingbirds Omslagsfoto: Love Lannér Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

GJENNOM DET SKITNE vinduet i klasserommet ser Eleonor hvordan de kraftige vindkastene drar med seg støv bortover veien og bøyer busker og trær. Det ser ut som om en elv flyter forbi utenfor skolen. Grumset og lydløs. Klokka ringer, og elevene samler sammen bøker og notater. Eleonor reiser seg og går sammen med de andre ut i garderoben. Hun betrakter Jenny Lind fra parallellklassen, som står foran skapet sitt og knepper jakka. Ansiktet og det blonde håret speiler seg i den bulkete ståldøra. Jenny er vakker og annerledes. Hun har intense øyne, som gjør Eleonor nervøs og varm i kinnene. Jenny er kunstnerisk, fotograferer og er den eneste på ungdomsskolen som leser bøker. Hun fylte seksten i forrige uke, og Eleonor gratulerte henne. Eleonor er det ingen som bryr seg om. Hun er ikke pen nok, det vet hun, selv om Jenny en gang sa at hun ville lage en serie med portrettfotografier av henne. Det var etter gymtimen, mens de sto i dusjen. Eleonor tar tingene sine og følger etter Jenny til utgangen. Vinden feier med seg sand og gamle blader langs den kremgule fasaden og ut over skolegården. Linen pisker hardt mot flaggstangen. Jenny kommer bort til sykkelstativet, stopper og roper et eller annet, gestikulerer irritert før hun går av sted uten sykke5

len sin. Eleonor har punktert dekkene på den; hadde tenkt at hun kunne hjelpe Jenny med ranselen og sykkelen hele veien hjem til henne. De skulle begynne å snakke om portrettene igjen, om at svart-hvitt-bilder er som skulpturer av lys. Hun stopper fantasien før den kommer til det første kysset. Eleonor følger etter Jenny forbi Backavallen. Restaurantens uteservering er tom, de hvite parasollene svaier i vinden. Hun tenker at hun skal skynde seg og ta igjen Jenny, men tør ikke. Jenny går ganske fort og tar til høyre ved rundkjøringen med den nye skulpturen. Eleonor holder seg omtrent to hundre meter bak henne på gangveien som går parallelt med Eriksbergsvägen. Skyene jager over grantoppene. Det lyse håret til Jenny fyker rundt i vinden og blir kastet tilbake over ansiktet hennes av vindtrykket fra en grønn rutebuss. Bakken rister idet den passerer. De forlater den siste bebyggelsen idet de passerer speidernes hus. Jenny skrår over veien og fortsetter på den andre siden. Sola bryter gjennom, og skyggene av skyene drar over en eng. Jenny bor i en vakker enebolig i Forssjö, like ved vannet. En gang sto Eleonor utenfor huset hennes i over en time. Hun hadde funnet den forsvunne boken til Jenny som hun selv hadde gjemt, men torde ikke ringe på. Det endte med at hun la den i postkassa. Jenny stanser under høyspentledningene og tenner en sigarett før hun går videre. De blanke knappene nederst på det ene ermet glimter til i sollyset. Eleonor hører buldringen fra et tungt kjøretøy bak seg. Bakken gynger idet en semitrailer med polske skilter passerer henne i høy fart. I neste øyeblikk skriker det i bremsene, og hengeren krenger fra side til side. Traileren svinger brått inn til veikanten, kjø6

rer rett over den smale stripen med gress og ut på gangveien og stanser like bak Jenny. – Hva faen! roper hun i det fjerne. Det renner vann ned fra det blå kapellet og lager et blankt spor i støvet. Døra går opp, og sjåføren klatrer ned fra førerhuset. En svart skinnfrakk med en underlig, grå flekk strammer over den brede ryggen. Det småkrøllete håret når nesten ned til skuldrene. Han går mot Jenny med lange steg. Motoren er fortsatt i gang, og eksosen fra de forkrommede, vertikale eksosrørene trekkes ut til tynne streker. Eleonor stanser og ser at sjåføren slår Jenny midt i ansiktet. Noen av stroppene til kapellet har løsnet fra festene sine, og en del av presenningen blafrer ut i blåsten så Eleonor mister Jenny av syne. – Hallo? roper Eleonor og fortsetter framover. – Hva er det du driver med? Hjertet har begynt å slå hardt i brystet hennes. Da den kraftige duken seiler tilbake igjen, ser hun at Jenny har falt om på gangveien noen få meter foran traileren. Jenny ligger på ryggen, løfter på hodet og smiler forvirret med blod på tennene. Den løse delen av kapellet fortsetter å slå i vinden. Med skjelvende bein går Eleonor ut i den våte grøfta. Hun tenker at hun skal ringe politiet, og tar opp telefonen, men skjelver så kraftig på hendene at hun mister den ned i ugresset. Eleonor bøyer seg ned, finner telefonen, hever blikket og ser under traileren at Jenny sparker med føttene mens sjåføren løfter henne opp. En bil tuter idet Eleonor kommer seg opp på veien igjen og begynner å springe mot traileren. De speilblanke glassene i sjåførens solbriller glimter til i solskinnet idet han tørker hendene på olabuksa. Han klatrer tilbake opp i førerhuset, drar igjen døra og begynner å kjøre av sted med det ene forhjulet fortsatt inne på gangveien. Støvet fyker opp fra den tørre gresstripen idet traileren svinger ut på veien igjen og setter opp farten. 7

Eleonor stanser og hiver etter pusten. Jenny Lind er borte. En flattråkket sigarett og ryggsekken med skolebøkene ligger igjen på bakken. Støvet driver over den tomme veien og virvler forbi åkre og gjerder. Vinden vil fortsette å blåse over disse markene i all evighet.

Jenny Lind ligger i en liten, tjæret trebåt på en mørk sjø. Dørken under henne knirker i takt med de rullende bølgene. Hun våkner av at hun holder på å kaste opp. Gulvet gynger. Skuldrene verker, håndleddene svir. Hun skjønner at hun befinner seg inni traileren. Håndleddene er bundet sammen, og munnen er teipet igjen. Hun ligger på siden i bunnen av hengeren med hendene låst over hodet. Hun klarer ikke å se tydelig – som om øynene fortsatt sover. Et svakt sollys trenger gjennom presenningen. Hun blunker, men synsfeltet er fortsatt uklart. Hun er fryktelig kvalm og har en dundrende hodepine. De digre dekkene rumler mot asfalten under henne. Hendene er festet med kabelstrips rundt en av bøylene til kapellet. Jenny prøver å forstå hva som skjedde. Hun fikk en kald klut over munnen og nesen, ble slått i bakken, dratt etter håret. En bølge av angst skyller gjennom henne. Hun kikker ned og ser at kjolen har glidd opp til livet, men strømpebuksene er fortsatt på. Traileren kjører fort på en rett vei, motoren holder jevnt turtall. Jenny leter desperat etter en fornuftig forklaring, en grunn til en misforståelse, men skjønner egentlig allerede hva som foregår. Det eneste svaret er at hun nå befinner seg i den situa9

sjonen som alle frykter mest i livet, som man har sett i skrekkfilmer, og som ikke må skje i virkeligheten. Hun lot sykkelen stå igjen på skolen og begynte å gå, og lot som om hun ikke merket at Eleonor fulgte etter henne, da den store traileren svingte inn like bak henne på gangveien. Slaget i ansiktet kom så plutselig at hun ikke rakk å reagere, og før hun klarte å reise seg, fikk hun en våt klut over ansiktet. Hun aner ikke hvor lenge hun har vært bevisstløs. Hendene er kalde på grunn av dårlig blodsirkulasjon. Det suser i hodet, og synet forsvinner helt et øyeblikk, før det kommer tilbake. Hun hviler kinnet mot gulvet mens hun forsøker å puste rolig; må ikke kaste opp så lenge munnen er teipet igjen. Et inntørket fiskehode har kilt seg fast i en sprekk ved sidelemmen. Luften inne i hengeren har en søtlig, kvalmende stank. Jenny løfter hodet igjen, blunker og ser et stålskap med hengelås og to store plastbakker lengst framme i lasterommet. Bakkene er spent fast med kraftige stropper, og rundt dem er gulvet vått. Hun prøver å huske hva kvinner som har overlevd seriemordere, har sagt om å kjempe imot eller knytte bånd ved å godsnakke med dem. Det er meningsløst å prøve å rope gjennom teipen; ingen vil høre henne, kanskje sjåføren. Hun må tvert imot være stille, det er bedre at han ikke vet at hun er våken. Hun drar seg opp, spenner kroppen og løfter hodet opp mot hendene. Hengeren krenger fra side til side, og det velter seg i magen hennes. Munnen blir fylt av oppkast. Det dirrer i musklene. Stripsene skjærer inn i huden. Med numne fingre får hun tak i kanten på teipen og drar den løs fra munnen. Hun tømmer munnen, spytter, glir ned på siden igjen og prøver å være stille. 10

Synet er påvirket av det middelet som kluten var gjennomtrukket med. Da hun kikker opp på stålverket som bærer kapellet, er det som om hun ser gjennom sekkestrie. Hver av bøylene går vertikalt opp til taket, bøyes nitti grader, fortsetter under duken og svinger ned igjen på den andre siden. En slags takstoler, avstivet med horisontale ribber langs sidene. Hun blunker hardt, prøver å fokusere, og oppdager at det ikke er noen ribber på den andre siden av hengeren – der er presenningen i stedet stivet opp med rader av innsydde spiler. Jenny skjønner at det er fordi man skal kunne rulle opp siden av kapellet når man laster og losser. Hvis hun kan følge stålbuen inn under taket og ned på den andre siden med de sammenbundne hendene, kan hun kanskje åpne en del av kapellet og rope om hjelp, eller fange oppmerksomheten til andre bilførere. Hun prøver å dra stripsen oppover stolpen, men blir sittende fast med det samme. Den skarpe plasten skjærer seg inn i huden. Traileren skifter fil, og Jenny svaier til siden og slår tinningen mot stolpen. Hun setter seg igjen, svelger flere ganger og tenker på morgenen og frokostbordet med ristet brød og marmelade. Moren hennes hadde begynt å fortelle om at tanten hadde satt inn fire stenter i kransarteriene rundt hjertet dagen i forveien. Jennys mobil lå på bordet ved siden av tekoppen hennes. Hun hadde ikke lyden på, men blikket ble likevel trukket til meldingene på skjermen. Faren hennes hadde blitt sint fordi han syntes det var respektløst av henne å være så uoppmerksom. Hun hadde blitt sur fordi hun syntes det var urettferdig. – Hvorfor er du ute etter meg hele tiden? Hva er det jeg har gjort? Du er bare misfornøyd med livet! ropte hun og forlot kjøkkenet. Gulvet heller idet traileren saktner farten og girer ned i en motbakke. 11

Sollyset trenger gjennom presenningen i korte glimt og glitrer mot det skitne gulvet. Det ligger en fortann blant klumpene av tørr leire og vissent løv. Adrenalinet pumper ut i årene til Jenny. Blikket flakker rundt. Bare en meter unna ser hun to brukne negler med rød lakk. Det har rent blod langs en av stolpene, og det sitter avrevne hårstrå rundt en bolt i sidelemmen. – Herregud, herregud, herregud, mumler Jenny og kommer seg opp på kne. Hun sitter stille, avlaster plastbåndet rundt håndleddene og kjenner blodet strømme tilbake med tusenvis av små stikk i fingrene. Hun skjelver i hele kroppen mens hun prøver å trekke seg opp igjen, men stripsen setter seg fast på nytt. – Dette kan jeg klare, hvisker hun. Hun må holde hodet kaldt, ikke få panikk. Hun lirker litt med hendene, trekker dem sideveis og oppdager at det er mulig å flytte seg framover langs den underste ribben. Hun puster altfor fort da hun lirker seg forbi ujevnheter og når den fremre delen av hengeren, tar tak i ribben med begge hender og drar, men den er sveiset fast i den siste stolpen og helt umulig å rikke. Hun ser på stålskapet – hengelåsen er åpen og dingler i bøylen. Kvalmen velter opp i henne igjen, men hun har ikke tid til å vente, reisen kan være over når som helst. Hun strekker ut armene så langt hun kan, og klarer å nå hengelåsen med munnen, løfter den forsiktig opp og får den med seg. Hun synker ned på kne og slipper hengelåsen ned i fanget sitt, skiller beina forsiktig og lar den gli lydløst ned på gulvet. Traileren svinger, og skapdøra glir opp. Skapet er fullt av pensler, bokser, tenger, baufiler, kniver, vaskemidler og filler. Pulsen øker, den banker i tinningene. 12

Motorlyden forandrer seg, og traileren kjører langsommere. Jenny reiser seg igjen, strekker seg alt hun klarer, holder skapdøra åpen med hodet og ser en kniv med skittent plasthåndtak på en hylle mellom to malingsbokser. – Kjære Gud, redd meg, kjære Gud, hvisker hun. Traileren svinger brått, og ståldøra slår igjen over hodet hennes så hardt at hun mister bevisstheten noen sekunder og faller ned på kne. Hun kaster opp og kommer seg på beina igjen, ser at det drypper blod fra håndleddene. Hun lener seg fram, får tak i knivskjeftet med munnen og biter sammen akkurat idet traileren stopper med et høyt prust. Det kommer en svak skrapelyd idet hun trekker kniven ut av hylla. Forsiktig styrer hun det rustne bladet ned mellom hendene med munnen, presser så hardt hun klarer mot den grove stripsen og begynner å skjære.