Emily Rudolf Hotellet
Oversatt av Miriam Lane
Til Maren, Takk.
ET HALVT ÅR FØR
PROLOG
VIKTORIAKAPLAN.OFFICIAL
Innlegg
Likt av torifandom4eva og 39 061 andre viktoriakaplan.official [Annonse]
TEAMWORK MAKES THE DREAM WORK
Det er dere det aller beste beviset på! Nå har jeg nådd 900 k følgere her på Instagram, og det blir flere for hver dag som går. 100 k til, så er vi én million.
Til sommeren skal jeg derfor kidnappe yndlingsmenneskene og teamet mitt (#shoutout til @justcarla.rb, som har dratt ens ærend til Hanseviertel for å kjøpe smoothiebowls fra @ db.bowl til meg og @maximilian.kaplan) med på en særdeles velfortjent helgetur.
Etter de første prognosene fra Max å dømme, kan vi bikke én million den helgen.
Derfor går turen til et luksushotell (@glowingforestretreatandlodges) i Sør-Tyskland. Timevis med massasje, yoga, god mat og bøttevis med drinker ved evighetsbassenget.
I motsetning til andre spahoteller, kan Glowing Forest Retreat & Lodges bare bookes av hele grupper! Perfekt for jubileer og nyttårsfester, utdrikningslag og familieferier.
Selv om jeg bare skal feire sammen med noen få utvalgte, tar jeg dere selvfølgelig med i storyen som alltid, for uten dere ville det tross alt ikke blitt noen fest! #klarernestenikkevente #klemframeg
Hvilken reise er det dere gleder dere til?
1 KARLA
Denne morgenen lukter luften av anger.
Selv før jeg åpner øynene kjenner jeg en trykkende hamring i hodet, og en stikkende smerte pulserer bak pannen som ekstra hjerteslag.
Varsomt masserer jeg tinningene med fingertuppene. Men smerten blir værende. Konstant og intens.
Jeg trenger en pille.
Sakte strekker jeg hånden mot nattbordet og famler rundt på den glatte, kjølige overflaten. Jeg kommer borti noe av tøy – sannsynligvis et brukt lommetørkle. Ellers er flaten tom. Jeg rynker pannen og lar hånden gli langs de avslepne kantene på jakt etter håndtaket på den smale skuffen. Ingenting.
Så kommer jeg på at jeg ikke er hjemme. Brått åpner jeg øynene og stirrer opp i takstolen. Skyggene danser mellom de mørke trebjelkene, de ser ut til å svaie rytmisk til det jevne suset fra regnet.
Jeg setter meg raskt opp, og angrer umiddelbart idet smerten eksploderer bak pannebrasken. Jeg synker ned igjen i de myke putene og gir fra meg et høyt stønn.
«Faen ...» Jeg ligger der stiv som en stokk og gjør opp status over kroppen min.
Armer og ben føles tunge og dovne. Magen vrir seg ubehagelig. Munnen er tørr. Tennene er dekket av et pelsaktig belegg.
Sist jeg var bakfull, var for rundt tre år siden. Over en pizza Margherita og et glass rødvin hadde Max og jeg besluttet at det var på tide å lage barn. Derfor hadde jeg bestemt
meg for å drikke meg skikkelig full en aller siste gang, før jeg de påfølgende månedene skulle være på vannvogna.
Tanken på den kvelden får hjertet til å hoppe over et slag, og magen vrir seg. Jeg kjenner tungen vokse i munnen, og farer opp av sengen og ut på badet med hånden for munnen.
I siste sekund når jeg frem til doskålen og kaster opp.
Mens jeg med én hånd holder håret vekk fra ansiktet, klorer jeg meg fast til doringen med den andre for ikke å miste balansen.
Da magen har roet seg, spytter jeg en siste gang, trekker ned og synker sammen på det kjølige badegulvet. Kroppen skjelver av anstrengelse og kulde. Med lukkede øyne famler jeg etter klærne jeg fikk et glimt av på gulvet på vei inn, og trekker dem ubehjelpelig på meg. Så snart det er gjort, legger jeg hodet utmattet bakover og blir sittende urørlig en stund.
Et tordenskrall får meg til å fare sammen. Forvirret åpner jeg øynene, blunker og ser meg omkring. Det regner fortsatt, men nå kan jeg skimte omrisset av skyene, og de første solstrålene faller inn på badet gjennom vinduene som går fra gulv til tak.
Var det så lyst i sted også? Eller sovnet jeg igjen?
Jeg lytter etter det trommende regnet, og oppdager noen merkelige flekker på flisene. Jeg myser forvirret.
Hva i –
Overalt på det lyse steingulvet er det mørke, sirkelrunde flekker. Med rynket panne lar jeg pekefingeren gli over en av dem, men den forsvinner ikke. Jeg fukter fingertuppen med tungen, gnir fingeren over flekken igjen, denne gangen litt hardere. Flekken forsvinner.
Klosset karer jeg meg opp på huk og ser meg omkring etter en forklaring – en knust flaske, et veltet vinglass ... men jeg finner ingenting.
Jeg støtter meg til veggen og retter meg møysommelig opp.
I hodet dundrer det fortsatt, og den stikkende smerten går i ett med hjertebanken da blikket faller på vasken. Mørke strimer løper langs marmoreringen. Forsiktig skrur jeg på vannet, men det er først da jeg prøver å gni dem bort at de løser seg opp og renner ned i avløpet.
Jeg kommer til å tenke på den gangen jeg som femtenåring i all hemmelighet farget håret svart. Jeg hadde glemt å ta på de tynne plasthanskene, og da jeg etter en halvtimes tid endelig vasket hendene, så vasken akkurat slik ut.
Bare at dette ikke er hårfarge.
Pusten suser i ørene idet jeg snur meg mot lysbryteren. Jeg trykker på den, men rommet forblir mørkt. Selv etter at jeg har prøvd på nytt. Som en slags forklaring lyder et høyt smell, som om lynet slo ned et eller annet sted langt borte.
Jeg farer sammen, snur meg mot vasken igjen og skvetter til ved synet av mitt eget speilbilde. Øynene stirrer små og tomme mot meg, med mørke ringer under, og leppene er tørre og sprukne.
Men det er ikke det verste. Det verste er flekkene som er overalt på huden og klærne mine.
Mørke.
Røde.
Flekker.
Automatisk tar jeg et skritt tilbake og ser nedover meg selv. De er overalt. På den hvite toppen. På armene. Buksa. Da kjenner jeg den svake lukten av jern og skjønner hva flekkene er.
Blod.
37 TIMER FØR
2 PIERRE
Gjestene skulle komme hvert øyeblikk.
Tanken sendte et nervøst gys gjennom meg, det kriblet ubehagelig i hodebunnen. I dag var det nemlig ikke hvilke som helst gjester som skulle komme, men selve gjestene.
Det var en hel del som sto på spill både for meg og for
hotellet når det gjaldt dette oppholdet til Viktoria Kaplan og vennene hennes. Dersom de likte seg her, ville vi få bookinger til oppover ørene. Dersom de ikke likte seg – nei, det ville jeg ikke tenke på nå.
Plutselig fremsto alle tidligere besøk som en eneste lang øvelse. Og denne gangen ... denne gangen var hver minste, lille detalj avgjørende.
Det virket imidlertid som en evig og uforanderlig regel at ingenting går etter planen når det virkelig gjelder. I stedet for å gå gjennom og krysse av på den mentale To do-listen min over en kopp grønn te, kjørte jeg langs skogsveien oppover fjellsiden med en klump i magen mens jeg prøvde å berolige den rasende kjøkkensjefen over telefon.
«Jeg er der straks», sa jeg mens jeg skumpet opp og ned i setet og passerte stedet der den brede veien smalnet og er full av dype slaghull etter de siste dagenes regn.
«Hva mener du med straks? Tre minutter? Ti minutter? Tjue minutter?» Stemmen til Thomas ble høyere for hvert ord, og jeg holdt det ikke mot ham. Gjestene skulle komme om bare noen timer, og det var min skyld at han nå sto på kjøkkenet og ikke kunne lage annet enn kaffe.
Og det til tross for at det var nøyaktig sånt jeg hadde planlagt å unngå.
«Det blir for kort frist å skulle handle all maten på fredag», hadde han sagt og tatt et langt trekk av sigaretten. «Vi pleier jo ikke å ha knappe marginer ellers heller. Noen av ingrediensene skal marineres. Og så er det alle forberedelsene. Hvordan skal jeg klare alt sammen alene på så kort tid?»
Jeg hadde hatt full forståelse. Jeg ville bare være ett hundre prosent sikker på at det som hadde hendt uka før, ikke skulle gjenta seg. Da var en gjest blitt dårlig av sur melk og måtte avbryte oppholdet.
Derfor hadde jeg lagt i vei på morgenkvisten i dag, for å være førstemann på butikken. Jeg hadde bare glemt å ta høyde for været de siste dagene. Det vedvarende regnet hadde gjort bakken bløt og gjørmete. Turen ned i dalen på kjerreveier langs
bratte skrenter kunne derfor være en slitsom opplevelse. Da jeg endelig hadde kommet meg ned, omtrent en halvtime forsinket, hadde jeg til min store skrekk ikke annet valg enn å slutte meg til køen av utenlandsregistrerte lastebiler som hadde tatt av fra motorveien fordi – som jeg senere fikk høre på radioen – en alkoholpåvirket familiefar hadde kjørt av veien og forårsaket en kjedekollisjon med etterfølgende veisperring.
Thomas fnøs i den andre enden, jeg så ham klart for meg: Med sigaretten i munnviken, det fjerne, bistre blikket og hodet som ristet like uopphørlig som på en dashbordfigur.
«Jeg er tilbake innen du har røykt ferdig.»
Veldig optimistisk, Pierre.
«Tro det, den som kan.» Han lo hånlig, men latteren gikk over i hes hoste. «Å, og så han guttungen fra landsbyen, da.
Du vet, sønnen til melkebonden, han har heller ikke dukket opp ennå. Jeg vet at jeg sa at jeg ikke trenger kjøkkenhjelp.
Og det pleier jo vanligvis å stemme, men når du ikke kommer med varene før fredag formiddag, så ... Da kan jeg ikke garantere for noe som helst, jeg har tross alt bare to hender.»
«Hvis gutten ikke dukker opp, skal jeg skaffe en erstatning eller kutte opp grønnsakene selv. Men jeg er sikker på at han kommer straks. Faren var veldig ivrig etter å skaffe ham jobb her.»
Som følge av uhellet med melken hadde jeg kjørt rett til bonden allerede på onsdag, for å levere helgens bestilling personlig og be ham passe på bare å selge oss helt fersk melk.
Han nikket, men i stedet for å unnskylde seg, vinket han til seg den hengslete sønnen Paul, med kvisete ansikt og likegyldig blikk. Jeg ble ikke særlig overrasket da han spurte om jeg hadde jobb til gutten. Enda mindre overrasket ble jeg over at han formulerte forespørselen som en kunngjøring snarere enn et spørsmål.
«Kanskje han har gått seg bort?» funderte jeg høyt.
«Pøh, for noe tøys. Alle i landsbyen vet hvor hotellet ligger ... før i tiden pleide de jo å dra opp hit for å feste i stølshytta.»
«Gutten er toppen seksten. Og det med stølshytta er
jo en evighet siden. Da jeg kjøpte tomten, hadde den vært stengt i årevis.»
«Hva så? Så vidt jeg vet, pleide ungdommen å dra opp likevel for å røyke eller kline i smug. Og selv om gutten ikke har vært her før, har nok faren forklart ham veien.»
Jeg rundet en skarp sving som lå skjult bak trærne, og skulle akkurat til å gi gass for å komme opp kneiken, da noe eller snarere noen dukket opp på veien. Jeg bråbremset.
«Putain de merde!» bannet jeg.
Fra bagasjerommet kom det høylytt rumling, sannsynligvis potetene som trillet ut.
«Hva skjer’a?»
«Holdt akkurat på å kjøre på gutten. Jeg tar ham med. Sees snart.» Jeg la på før Thomas rakk å svare, og hoppet ut av bilen. Gutten hadde gått av sykkelen og strevde åpenbart med å trille den oppover den gjørmete veien. Han fortsatte helt uberørt, og da jeg fikk øye på de digre hodetelefonene på ørene hans, skjønte jeg hvorfor. Jeg gikk bort og tok ham i skulderen.
Han snudde seg og sperret øynene forskrekket opp. «Sorry!» Jeg løftet hendene i været.
Det tok ham et lite øyeblikk, så lo han nervøst. Han var svett i pannen, og dyttet de drønnende hodetelefonene bort fra ørene.
Et under at du i det hele tatt kan høre lenger, så høyt som det der er.
«Hei. Jeg er litt sent ute. Hadde ikke trodd at veien var så ille. Det går jo nesten ikke fremover.»
«Alt i orden. Hopp inn, jeg har det travelt.»
Vi lempet sykkelen hans inn i bagasjerommet på Land Rover-en, hoppet inn, så satte jeg klampen i bånn.
Drøyt ti minutter senere var vi fremme på hotellet. Nå hadde sola jaget bort alle skyer fra himmelen, den speilet seg i de utallige glassflatene på bygget og i innsjøen like ved.
Med hvinende dekk stoppet jeg bilen og kikket bort på Paul, som måpende betraktet det moderne bygget med heldekkende vindusflater, naturstein og rettlinjet arkitektur.
Jeg fulgte blikket hans og fikk øye på Thomas, som kom gående mot bilen med lange skritt. Han så komisk ut der han kom stormende ut av det imponerende bygget, gjennomsvett, med mørkt forkle og en overdimensjonert, svart kokkelue.
Han løftet hodet og så på oss med et bistert uttrykk og rynket panne. Hele kroppen var anspent og signaliserte at han var klar til å gjøre det umulige mulig.
«Endelig!» hørte jeg stemmen hans dempet gjennom ruten. Før jeg hadde rukket å stoppe motoren, hadde han allerede gått rundt bilen og revet opp bakluken. Jeg hjalp til med å laste ut, så overlot jeg ham og guttungen til seg selv – vel vitende om at Thomas er en ekspert på sitt felt – og spylte bilen kjapt mens jeg gikk gjennom de gjenværende To do-punktene i hodet. Nå måtte jeg bare sjekke alle rom, inkludert hyttene, og deretter gå gjennom oppgavefordelingen en siste gang.
Magdalena, teamassistenten og skytsengelen vår, var fast ansatt, akkurat som Thomas. I starten hadde jeg hentet inn ekstra servicepersonale gjennom et eksternt byrå, fordi jeg gikk ut fra at det virket mer profesjonelt dersom det var flere ansatte og vi raskere kunne innfri gjestenes behov. Jeg konstaterte imidlertid raskt at det ikke var nødvendig.
Ti gjester, som var det maksimale antallet, trengte for det første ikke så tett oppfølging, og for det andre skapte det ikke den personlige atmosfæren jeg var ute etter. For gjestene skulle spahotellet være et rekreasjonssted, som ga dem maksimalt med privatliv og avslapning. Med færre i staben ble oppholdet straks mer intimt, og med så tett kontakt var det lettere å gjette seg til ønskene deres, uten at de fikk følelsen av hele tiden å være omgitt av en utålmodig stab som bare ventet på at de skulle drikke opp.
Siden hadde Magdalena og jeg tatt oss av gjestene på egen hånd, og det gikk helt strålende. Jeg valgte ut de ansatte som tok seg av massasje, meditasjons- og yogapraksis fra et utvalg av frilansere.
Da jeg kom inn i lobbyen, kjente jeg den intense duften av salvie.
«Hei, sjef!» Magdalena kom opp den brede vindeltrappen fra spa-avdelingen. Hun hadde samlet det krøllete, kobberrøde håret i en stram knute i nakken og var iført mørkegrønn uniform. Hun svingte hånden grasiøst i luften og fordelte den intense duften fra røkelsen i lobbyen.
Jeg smilte. «Hei, Magdalena. Alt på stell?»
«Så klart. Hva med deg? Jeg kan liksom ane noen stressvibber. Helt siden i morges. Jeg liker det ikke i det hele tatt.» Hun kom bort og begynte å veive rundt meg med røkelsen som om hun ville befri meg fra onde ånder.
Vi hadde kjent hverandre i over fem år nå. Etter å ha jobbet sammen i flere fjellstuer borte på Zugspitze, var vi blitt godt kjent og hadde hatt nok av tid til å venne oss til hverandres særegenheter.
«Så langt er det et par ting som ikke har gått helt etter planen, men jeg er sikker på at alt skal klaffe nå som maten er her. Hvis du har gjort jobben din skikkelig, og det går jeg jo ut fra at du har, så burde disse vibbene bli borte hvert øyeblikk.»
Magdalena skrittet gjennom solstrålene som falt inn gjennom vinduet, og plutselig skinte håret hennes som gull. Der og da virket hun veldig ung, selv om hun med sine tretti år bare var to år yngre enn jeg.
«Ok. Da setter vi i gang. Hvor vil du begynne? Med hyttene?» spurte hun.
«Er du ferdig med dem allerede?»
«Ja. Sengene er redd opp og alt er klart. Du hadde forresten rett, sengetøyet dufter merkbart friskere når man venter med å vaske det til dagen før det skal legges på ...» Hun gikk foran meg ut gjennom den åpne terrassedøren. «Minibarene er fylt opp med alkoholfrie drikkevarer, håndklærne er brettet og drapert. Dessuten har jeg satt på klimaanleggene så det skal være behagelige tjuefire grader der inne. Jeg fant verken skitt eller udyr, renholdspersonalet i går gjorde en god jobb. Og jeg har tent røkelsen. Den burde rekke å brenne helt ned før gjestene kommer.»
«Flott, da tar vi en siste sjekk, så kan jeg stryke det fra lista.»
Hun nikket, og vi la i vei. Da vi passerte kjøkkenet, hørte jeg Thomas gneldre noen ordrer og håpet intenst at guttungen ikke skulle løpe hylende av sted.
Vi krysset terrassen på baksiden og fulgte den hellelagte gangveien ned til hyttene. De lå omtrent tre hundre meter nedenfor hovedbygget, som huset selve retreaten. Med mørkegrønne trefasader og vinduer fra gulv til tak gled de perfekt inn i omgivelsene, og imponerte med sin enkelhet og minimalisme.
Magdalena fant frem nøkkel og skoovertrekk, og jeg fulgte etter henne inn i den første av i alt fem hytter i vannkanten.
Hun hadde gjort en strålende jobb, akkurat som ventet. Rommene var plettfrie, og jeg kunne konsentrere meg om de øvrige punktene på listen.
De neste timene senket det seg noe som nesten kunne ligne en slags ro, men like før klokka ett vibrerte stedet igjen av spenning – eller kanskje det bare virket slik fordi jeg holdt på å få nervøst sammenbrudd. Telefonen hadde ringt.
«Manuel, du er den eneste som kan veien. Hvis jeg ringer et drosjeselskap, har jeg ingen adresse å gi dem som kan søkes opp på GPS. Og veien er blitt så dårlig at man ikke kan sende en ukjent opp hit.»
«Jeg vet det, men jeg klarer det ikke i dag. Jeg har førti i feber og makter så vidt å røre meg. Hadde virkelig håpet at det skulle bedre seg til i ettermiddag, men jeg kan ikke kjøre noen slik formen er nå. Det ender bare med at jeg smitter dem.»
Før jeg rakk å svare, ringte det på fasttelefonen.
«Vent et øyeblikk, det er en som prøver å ringe», s a jeg. «Glowing Forest Retreat and Lodges. Du snakker med Pierre Karthee. Hallo?»
«Hei, dette er Josefine Fiebig. Jeg hører til Viktoria Kaplangruppen, og fikk beskjed om å ringe deg en time før ankomst.»
Det kan bare ikke være mulig.
«Å, Josefine Fiebig, hallo! Ja, akkurat. Når nøyaktig kommer du, da?»
«Klokka to, om alt går etter planen.»
«Alt i orden. Hvor mange kommer sammen med deg?»
«Jeg kommer alene. Viktoria og de andre kommer fra Innsbruck, så ...»
«Jeg skjønner. Takk for beskjed. Da sees vi snart. Jeg kjører en svart Land Rover, så vet du hva du skal se etter.»
«Flott, takk. Vi sees.»
Jeg avsluttet samtalen og pustet dypt inn og ut noen ganger, før jeg gikk tilbake til Manuel, ønsket ham god bedring, avsluttet samtalen og prøvde å få kontroll på tankene.
Alt er bra.
Alt kommer til å gå fint.
Du klarer det.
Du er ikke som faren din.
Du er forberedt.
Jeg hadde gjentatt dette mantraet for meg selv i flere dager nå. Hver gang jeg mediterte, hadde jeg begynt og avsluttet med det.
Hver gang en utfordring truet med å vippe meg av pinnen, hadde jeg trukket pusten dypt og roet meg med disse ordene. Jeg hadde mer eller mindre banket dem inn som om de var koden til et skattkammer fullt av lykke, og på sett og vis var det også sant. For det var ikke noen overdrivelse å si at hele fremtiden min avhang av denne helgen. De neste to dagene skulle alt jeg hadde bygd opp, settes på prøve. De siste årenes forberedelser ville enten lønne seg eller være fullstendig bortkastet. Dette skulle bli ilddåpen min, og jeg hadde ingen planer om å gå opp i flammer.
Da fikk jeg altså kjøre selv. Jeg tok nøklene til Land Rover-en, ga beskjed til Magdalena og satte kurs mot togstasjonen.
Showtime.