BOMBER FRA GRÅ HIMMEL
– en roman basert på virkelige hendelser
av Sigbjørn Mostue
I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er. (…)
Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred, soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet, hver falden er bror og ven. Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.
Fra I dag står flaggstangen naken (1940) av Nordahl Grieg
Dette er hva min far fortalte meg:
Vi hadde alltid hatt det så bra. Livet var trygt og godt. Vi barna lekte sammen og syklet i gatene, gikk på skole og i speideren, leste bøker, sto på ski og fisket i marka.
Tanken om at dette skulle ta slutt, og at det til og med kunne bli krig, streifet oss ikke. Men krig ble det – den mest grusomme av dem alle. Og vi – mor og far og jeg – havnet midt oppi krigshandlingene.
Krig og redsel går hånd i hånd. Og selv om den andre verdenskrigen er over for lengst, har minnene brent seg fast i alle som opplevde den. Det er umulig å glemme. Nå er det ikke så mange igjen av oss som levde den gangen, men våre historier bør bli tatt vare på. Jeg tror nemlig de har noe å si, også etter alle disse årene. For fremdeles raser det kriger i verden, grusomme og nådeløse. Så dette er min fortelling, om det jeg opplevde under okkupasjonen i 1940, da bombene begynte å falle ned over landet vårt.
Kvelden før
Et gråvær var i ferd med å trekke inn fra fjorden og legge seg over Oslo. Stjernene forsvant, en etter en, som om noen der oppe gikk rundt og slukket lyset. En tung, slepende tåke fulgte etter mørket. Gatelyktene gjorde tåka spøkelsesaktig, som om et digert, skummelt vesen kom snikende lydløst inn mellom kvartalene.
Jeg klemte kinnet inn mot den kalde ruta i kjøkkenvinduet, slik at jeg kunne se helt til enden av Roveruds gate. Noen snøskavler lå fremdeles igjen langs fortauene, selv om påsken var over for lengst. Et par kom gående ned Nordkappgata, med armene omkring hverandre. Hun smilte mot ham og sa noe. Til svar fikk hun et kyss.
Jeg fniste. Hadde jeg vært ute med Tore og Brynjulf, hadde vi ropt Æ, bæ, kjærestepar! etter dem, selv om mannen kanskje ville ha kastet snøball etter oss.
Paret skrånet over løkka mellom Nordkappgata og Åsengata, men passet på å gå utenom den store dammen av smeltevann som alltid dannet seg der om våren. Så ble
de borte i mørket. Tilbake lå gatene tomme, mens tåka la seg stadig tettere.
– Nå må du komme deg til sengs, Bjørn, ropte mor.
– Kan jeg ikke få være oppe litt til?
– Det er seint nok som det er. Og ikke glem tannpussen!
Jeg himlet med øynene. Jeg visste ikke om noen andre som måtte pusse tennene både hver morgen og kveld.
Mor og far var strenge på det med tannpuss, for ingen av dem kjente til tannbørste og tannkrem da de var på min alder. Det hadde gitt dem hull og tannverk opp igjennom, og far fortalte at på Strandlykkja, den lille grenda ved Mjøsa der han kom fra, hendte det titt og ofte under oppveksten hans at folk måtte til smeden for å få trukket tennene sine. Når de kom tilbake, spyttet de rødt og stirret fælen mot noe bare de selv kunne se.
Så tannpuss ble det, om jeg ville eller ikke.
Etter å ha gjort meg ferdig på badet, gikk jeg ut i stua.
Far satt bøyd over radioen, med lyden skrudd lavt på.
– God natt, da.
Far skvatt og snudde seg. Raskt slo han av apparatet som om han hadde lyttet på noe ulovlig, kom seg på beina, løftet meg opp og la meg over skuldrene sine.
– Jøss, så stor du er blitt, da, gutt! stønnet han.
Jeg hylte av latter mens far bar meg inn på spisestua hvor vi hadde soveplassen vår, alle tre. Dette hadde han ikke gjort på lenge! Han begynte å late som om han skulle slenge meg høyt gjennom lufta og opp i senga, men holdt meg tilbake i siste liten – en gang, to ganger,
det kilte i magen, og så, den tredje gangen deiste jeg ned på madrassen.
Andpusten satte han seg på sengekanten og pakket dyna rundt meg som om jeg skulle ha vært ei levende pølse i lompe.
– Tror du det blir det krig?
Far ble brått alvorlig. Strøk det mørke håret sitt bakover, og sendte et blikk mot stua som for å søke hjelp.
– Jeg skulle gjerne ha sagt nei, men … Nå veit jeg sannelig ikke. Denne Hitler er troendes til litt av hvert.
– Ærlig talt, Dyre, sitt nå ikke der og skrem ungen, kom det strengt fra døråpningen. Mor sto med et kjøkkenhåndkle over skulderen og så alvorlig mot oss.
– Selvsagt blir det ikke krig!
Far tvang fram et smil.
– Hør på mor, det lønner seg, hvisket han og blunket. – God natt, Bjørn.
Adolf Hitler … Jeg grøsset ved tanken. Hver gang de voksne snakket om den tyske føreren, ble de alvorlige og dystre. Ikke for det, han hadde noen tilhengere selv her i Norge – folk som gikk stolte rundt i skjorter med Nasjonal Samling-merke på. Slik som den unge mannen i 5-ern vi bare kalte Sleiken, fordi han alltid hadde helt glattkjemmet hår. Han var sjelden å se uten en diger schäferhund som han kalte Fenris, ved siden av seg, så ingen turte å gjøre ham noe. Men i skjul spyttet folk etter ham, og en gang Sleiken kom gående uten bikkja si,
hadde Tore, Brynjulf og jeg skutt av ham hatten med sprettert. Jeg har aldri sett et menneske så rasende, og vi måtte løpe for livet halvveis ned til Torshov før vi klarte å gjemme oss bak en hekk. Heldigvis var det kveld, så han kjente meg ikke igjen. Men siden den dagen hadde jeg forsøkt å unngå Sleiken og Fenris.
Jeg ble liggende lenge uten å få sove. Selv om jeg forsøkte å fange opp hva som ble sagt på radioen ute i stua, var lyden skrudd så lavt at jeg bare klarte å høre bruddstykker av det nyhetsoppleseren fortalte – at tyske skip var på vei, og at ett av dem var gått ned utenfor Lillesand. En britisk ubåt hadde senket et tysk frakteskip utenfor Stavern. Jeg fanget også opp noe om at det var blitt lagt ut miner i norsk farvann.
Hva gjorde alle disse tyske skipene utenfor kysten vår?
Arbeiderbladet, avisa som ble lest hjemme hos oss, hadde stadig vekk skremmende overskrifter om det som skjedde nedover i Europa. Til å begynne med forsøkte mor og far å berolige meg med at Norge var et nøytralt land, at vi ikke holdt med noen, og at regjeringen med vilje hadde bygget ned Forsvaret slik at ingen skulle være redde for oss.
Nå hørte jeg stadig oftere både de og andre voksne klage over at vi ikke hadde noe forsvar i det hele tatt, og at hvem som helst kunne komme og ta landet vårt.
Jeg lukket øynene og så for meg at jeg med gevær i hendene kjempet mot tyskerne. Jeg gikk i speideren, var stifinner i Hjortepatruljen, og visste å klare meg. Ingen
skulle få ta mor fra meg, ikke far heller! Norge var mitt land, det var jeg som bodde her, og ingen andre skulle få bestemme over oss!
Jeg bråvåknet av en bankelyd og satte meg forskremt opp i senga. Klokka var nesten elleve på natta. Mor og far hadde ikke lagt seg ennå. Det var svært uvanlig til dem å være.
– Jøsses, hvem er det som er på døra nå, så seint?
Jeg hørte at far gikk ut for å åpne, og gjenkjente med en gang stemmen utenfor. Det var Torleif Arnesen, som bodde i leiligheten på den andre siden av oppgangen. Arnesen var arbeidsformann på verkstedet der han jobbet, gikk nesten alltid med en røyk i munnviken og fungerte som sjefen i oppgangen.
Mor reiste seg og gikk ut i entreen. Jeg lå musestille og lyttet.
– Dere må gjøre dere klare, sa Torleif, med en stemme som hentet fra dypet av ei grav. – Dere hørte nyhetene?
Svenskene melder at en stor tysk flåtestyrke er på vei nordover. Nå kommer de, jævlene! Men tror dere Forsvaret mobiliserer? Nei da, det er ikke en eneste norsk soldat å se i gatene!
– Ikke snakk så høyt, Bjørn ligger og sover, hysjet mor.
– Greit, men pakk det viktigste dere trenger, jeg har skaffa en bil som dere kan sitte på med. Hvis tyskerne begynner å bombe byen, slik de gjorde med Warszawa,
vil det bare være grus og murpuss igjen av Oslo når de er ferdige!
Jeg hørte en merkelig, rask dunking fra veggen. Først skjønte jeg ingenting, men da jeg lettet på dyna, så jeg at det var kneet mitt som lagde lyden. Hele kroppen min skalv.
De voksne fortsatte å prate sammen ute på gangen.
– Kan vi få sitte på opp til Strandlykkja? spurte far. – En halvannen mil nord for Minnesund. Familien min bor der.
– Det går fint, vi skal samme vei, til Elverum.
– Takk skal du ha. Vi skal selvsagt betale for oss.
– For noe tøys, avbrøt Arnesen. – Jeg skal vel ikke ha noe betaling for å hjelpe naboene mine! Bare vær litt gjerrige når det gjelder bagasje, for kona og jeg skal også ha med oss en del. Og husk niste, vi veit aldri hva som kan skje på veien. Vær klare presis klokka 7, da drar vi!
Det kneppet lavt i låsen da døra ble lukket.
Ingen sa noe. Og da mor kom inn for å se etter om jeg hadde våknet av besøket, knep jeg øynene igjen og forsøkte å ligge helt stille.
Jeg måtte nok ha sovnet igjen, for plutselig var det noen som rusket i meg.
– Bjørn, du må stå opp!
Jeg gned meg i øynene og så meg forvirret rundt.
– Hva er det?
Mor sto over meg. Hun hadde et uttrykk i ansiktet som om hun hadde vondt et sted.
Først da la jeg merke til noen lange, metalliske ul utenfra.
– Mor, si hva det er!
– Flyalarm, nesten hvisket hun, som om ordet i seg selv kunne vekke opp noe ondt og farlig.
– Blir vi bomba? Vi skal vel ikke dø?
– Selvsagt ikke, gutten min. Bare få på deg klærne, vi må ned i kjelleren en stund.
Hun snudde seg brått. Jeg ble sittende tilbake og måpe. Gråt hun? Jeg hadde aldri sett mor gråte, aldri – som ung hadde hun vært kokke på fiskebåt, opplevd fæle stormer og hamlet opp med tøffe fiskere, hun var ikke redd for noen ting og ordnet opp i alt – men nå sto hun der og grein!
Jeg kom meg på beina og trakk på meg buksa, ullgenseren, strømpene. Når som helst ventet jeg å høre bomber som eksploderte. Flyalarmen ulte uavbrutt, steg og sank som gjennomtrengende bølger. Aldri hadde jeg hørt en verre lyd.
Da vi hadde kommet oss ut i oppgangen, hørte jeg dempede stemmer nedenfra. Vi bodde i 3. etasje, i Roveruds gate 7, det tryggeste stedet i verden, med en stor bakgård hvor mødrene banket tepper og hengte opp klær og slo av en prat med hverandre, mens vi ungene lekte cowboy og indianer mellom tørkestativene og de tette hekkene. I tillegg til den lille løkka på den andre siden av Nordkappgata, hadde vi Torshovdalen like ved. Der kunne vi både ake og by opp Sinsenrampen til slåsskamp. Det var kort vei til Marka, hvor far og jeg gikk lange skiturer sammen på vinteren og dro på fisketurer om sommeren. Dette var min verden, det jeg
var aller mest glad i, selve livet mitt. Og nå skulle alt dette bombes i stykker? Hvorfor?
Jeg fulgte etter mor og far, som småløp ned trappene.
Torleif Arnesen sto i døra ned til kjelleren og ventet på oss. Han forsøkte å smile da han fikk øye på meg, men jeg så at selv han så redd ut.
Nede i kjelleren satt allerede de andre som bodde i oppgangen. Vi fant oss en plass på det kalde kjellergulvet. Døra smekket igjen.
Flyalarmen fortsatte å ule. Jeg lyttet. Hørte jeg bomber som slo ned et sted langt borte? Ingen andre syntes å reagere, så det var nok innbilning.
– Vi burde ha mulighet til å stoppe tyskerne ved Drøbak, hvor fjorden er på det trangeste, kom det lavt fra Karlsen. Han og familien bodde rett under oss. – Der har vi et batteri med kanoner. Sønnen vår er stasjonert der ute.
Kona hans – som far i hemmelighet bare kalte for Karlsa – begynte å hulke.
– Så-så, ikke grin, det går bra med gutten vår, kjære deg, sa Karlsen og så litt skamfull bort på kona si. Han snudde seg mot Arnesen: – Jeg kan bare ikke skjønne hva dem skal med lille Norge?
– De vil ha handelsflåten vår, vi er tross alt en av verdens største skipsfartsnasjoner. Dessuten trenger tyskerne den svenske jernmalmen, fra Kiruna. Den fraktes på jernbane til Narvik og skipes ut derfra.
– Britene kommer snart og redder oss. Far forsøkte å blunke oppmuntrende til meg.
– Så det trur du? svarte Karlsen. – De hjalp ikke polakkene!
En arm ble lagt om skuldrene mine. Mor trakk meg inntil seg og vugget meg forsiktig mens jeg bet tennene sammen. Jeg var for stor til å grine, jeg ville skjemme ut mor og far. Så jeg holdt gråten inne, selv om det føltes som om brystet mitt var i ferd med å sprenges i stykker.