Det begynte S med en lamaflokk
En natt drømte Camilla Bogetun Johansen om lamaer. Hun visste at de kom til å bli en del av romanen hennes.
TEKST: SONDRE MIDTHUN
om drømt, så gjort: I Johansens debutroman Egen maske først har lamaene fått en vesentlig rolle. – Det var en morgen, i det der myke stedet mellom søvn og oppvåkning, at jeg plutselig husket at jeg hadde drømt om lamaer. De sto i Slottsbakken i Oslo. Allerede da visste jeg at de kom til å bli en del av skrivingen. Lamaene ble plutselig noe jeg styrte romanen mot, sier Johansen. Blant alle ting man kan forbinde en lamaflokk med, skulle farlig antagelig være noe av det aller siste. Men mot slutten av Egen maske først er det nettopp det disse dyrene blir. – Mitt eget forhold til lamaer er godt, men erfaringa er begrensa. Jeg prøvde å treffe en på Nordtvedt gård her i Oslo, men den hadde ferie.
I kjelleren til tante Nå kan det virke som Egen maske først er en roman om lamaer, men det er det ikke. Historien handler om Ulla Morild Hansen. Hun er 30 år, trygdet og bosatt i sin tante Heges kjellerleilighet. Helt siden Ullas mor forsvant, har Hege vært klippen i hennes liv. Men da tantens kjæreste, Anne Cecilie, begynner å ta plass, floker det seg for alvor til i et allerede flokete sinn. – For Ulla er Anne Cecilie en sterk trussel
DEBUT / 13
