Vind i lungene TEKST: KRISTINE KLEPPO
Mathias Nyhagen Asplund skjærer tilværelsen inn til beinet i ei diktsamling om forbindelsen mellom naturen og menneskene.
E
lv, fjell, vatn, jord og pust er blant orda som går igjen i Mathias Nyhagen Asplunds debutdiktsamling. Som i en enorm og ensom naturopplevelse, eller som i ei scene i en av de filmene som begynner med at hovedpersonen karrer seg halvdød ut av et øde naturlandskap. Ordene er skåret inn til margen i beinet. Som leser har du ikke mye å gå på for å forstå hva det dreier seg om. Men du har det aller mest vesentlige, og en følelse av at det skjer noe intenst som ikke kan settes ord på på noen annen måte enn akkurat slik Mathias Nyhagen Asplund gjør det.
Det einaste riktige – Her har eg hatt tankar som berre kunne bli til dikt. Det er det einaste riktige. Det er ting som eg ikkje har forstått og ting som eg lurer på og som har kome fram som korte tekstar
og mellomrom. Eg har skrive små dikt heile mitt liv om ting og tang. Men denne samlinga er annleis, sier han. I tillegg til å være forfatter jobber han også som skuespiller. – Både som skodespelar og som forfattar må ein forske, eller fordjupe seg i eit tema. Gjere research. Som forfattar kan eg bestemme sjølv kva eg vil forske på, det kan gjere ting både lettare og vanskelegare, sier Asplund.
La orda stå aleine Du skriver helt reinskåret. Hvorfor tror du at det blir slik? Det er også veldig intenst. Hvordan jobber du for å få fram intensiteten i det du skriver når du har så få ord å jobbe med? – Eg veit ikkje, men eg prøver å la orda stå aleine. Å la meg som forfattar forsvinne og sjå kva som er att da. Ein får eit ordforråd gjennom det ein skriv om. Nokre ord passar ikkje inn og høyrer ikkje heime. Da må ein nytte seg av det ein har valt seg ut og prøve å få det fram, sier lyrikeren. DEBUT / 17
