Å undervise om religion og livssyn på barnetrinet bla i bok

å UndERVIsE om RELIgIon og LIVssyn på baRnEtrinnet

Denne boka handler om skrifter, fortellinger, høytider, religionsutøvelse og estetikk i religioner og livssyn som er obligatoriske emner i KRLE-faget på barne­ trinnet. Den har også med noe stoff om tro, lære og historie. Boka ligger gjennomgående tett på kompe­ tansemålene i læreplanen og er et supplement til tradisjonelle religionshistoriske innføringsbøker. Den gir faglig og fagdidaktisk inspirasjon og hjelp til under­visningen, og målgruppa er lærerstudenter i KRLE 1.–7. og lærere i grunnskolen.

Hans Hodne Helje Kringlebotn Sødal

Hans Hodne er førstelektor og Helje Kringlebotn Sødal p­ rofessor ved Universitetet i Agder. De har skrevet artikler og bøker om skolerelaterte emner for høyere utdanning og læreverket Du og jeg for KRLE-faget i grunnskolen.

å UndERVIsE om RELIgIon og LIVssyn på baRnEtrinnet Hans HodnE HELjE KRIngLEbotn SødaL

ISBN 978-82-02-48314-2

I S B N 978-82-02-48314-2

9

788202 483142 www.cda.no

978-82-02-48314-2Å undervise om religion og livssyn på barnetrinnet.indd 1

21.12.15 15.50

kristendommen 25

Kapittel 1

Kristendommen FAKTA Det er omkring 2,1 milliarder kristne i verden. Kristendommen har tre hovedretninger: den katolske kirke, den ortodokse kirke og de protestantiske kirkene. Den pinsekarismatiske bevegelsen utgjør hovedtyngden i den siste retningen. Kristendommen finnes i alle verdensdeler.

I 2014 var ca. 74 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke, som er en luthersk kirke. Ca. 6 % var medlemmer av andre kristne kirkesamfunn.

Kristendommen har jødiske røtter og vokste ut av jødedommen i det første århundret e.Kr. Kristendommen er monoteistisk. Kristne tror på treenigheten, som er læren om at Gud er ett vesen i de tre personene Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Kristne baserer tro og lære på undervisningen og budskapet til Jesus som levde i Palestina fra omkring år 4 f.Kr. til 30 e.Kr. Troen på at Jesu død og oppstandelse bringer frelse til menneskene, er et sentralt lærepunkt.

Bibelen er kristendommens hellige skrift. Den består av Det gamle testamentet, som kristne har felles med jødene, og Det nye testamentet.

Kirken er de kristnes forsamlingshus og stedet for kollektiv religionsutøvelse, som ofte kalles gudstjeneste.

Dåp og nattverd er kristendommens viktigste religiøse ritualer.

Søndagen er helligdag for kristne.

Et utvalg høytider: Jul feires til minne om at Gud ble menneske i Jesus. Påske feires til minne om Jesu død og oppstandelse. Pinse feires til minne om at Gud sendte Den hellige ånd til jorda.

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 25

22.12.15 09.37

26 kapittel 1

Å undervise om kristendommen Kristendommen er et eget hovedområde i KRLE-faget, og det skal ha omkring halvparten av undervisningstiden. Dette gjenspeiles bare til en viss grad i kompetansemålene. Mange av dem er forholdsvis like sammenlignet med målene for andre religioner og livssyn; de samme emnene og tilnærmingene til fagstoffet går igjen. For at kristendommen skal få det volumet læreplanen faktisk krever, må hvert kompetansemål «fylles» med mer fagstoff under kristendomsdelen.

Undervisningen må for eksempel ta opp flere fortellinger fra Bibelen enn den gjør fra de andre religionene. På samme måte er det naturlig å arbeide mer grundig med kristendommens høytider enn høytidene i andre religioner. For øvrig skiller kristendomsdelen seg fra de andre religionene i læreplanen ved at den har egne kompetansemål om kristendommens historiske utvikling. Dette i seg selv bidrar til å øke kristendomsandelen i faget.

Kristendommen er den religionen «gjennomsnittseleven» har mest kjennskap til fra før av. Som lærer kan man likevel stå i fare for å overvurdere elevenes forkunnskaper. Det er mye som tyder på at kunnskapen om kristendommen er på retur. I tillegg til at Norge er blitt et flerreligiøst samfunn, er det også slik at kristne menigheters trosopplæring har mindre nedslagsfelt enn tidligere. Dessuten vil det være store regionale og lokale forskjeller i elevenes forkunnskaper. Samtidig er det viktig å minne om at de elevene som kan mye om kristendommen, skal ha noe å strekke seg etter faglig. Graden av forkunnskap kan også gjøre noe med den faglige interessen og lærelysten. En del elever kan i utgangspunktet tenke at kristendommen er lite spennende fordi de tror de allerede har mye kunnskap om den. Religioner som er ukjente, og for enkelte også litt eksotiske, kan i større grad trigge den faglige nysgjerrigheten. Dermed kan det være en utfordring å sørge for at undervisningen om kristendom blir slik at den engasjerer elevene.

Skrifter og fortellinger Kristendommen har bare én skriftsamling som alle kristne regner som hellig eller kanonisk, Bibelen. Den har navn etter det greske ordet for bøker. Navnet viser at Bibelen ikke er en sammenhengende bok, men en samling av bøker med ulike sjangre, tematikker og avfattelsestidspunkt. På de laveste klassetrinnene skal elevene arbeide med deler av Bibelen i form av brokker eller fortellinger.

Som skriftsamling blir den først lærestoff på 5.–7. trinn. På dette tidspunktet

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 26

22.12.15 09.37

kristendommen 27

skal kunnskapen om Bibelen bli systematisert og hevet over enkeltfortellingene samtidig som elevene skal fortsette å arbeide med dem. Læreplanen sier at elevene skal kunne forklare hvordan Bibelen er oppbygd, finne frem i den og reflektere over forholdet mellom Bibelen og språk og kultur. Med andre ord skal de lære om Bibelen som hellig skrift og som kulturbærende skrift. Kunnskap om Bibelen som hellig skrift for kristne handler delvis om religionsutøvelse, og elevene må også kjenne til hvordan Bibelen kan bli brukt. Her er det store forskjeller – på institusjonsnivå mellom kirkesamfunnene, og individuelt blant kristne. Dessuten må elevene ha kunnskap om hvordan Bibelen kan bli brukt utenfor spesifikt kristne miljøer. Her kan for eksempel språk, steds- og personnavn, symboler, skjønnlitteratur, film og forskjellig kunst være utgangspunkt.

Læreplanen sier ikke noe om at elevene skal møte bibelvitenskapelige innfallsvinkler i arbeidet med kompetansemålet om Bibelen. Det er ikke naturlig å anlegge bibelkritiske perspektiver på undervisningen på barnetrinnet, slik det heller ikke er naturlig med kritiske tilnærminger til Koranen, Tripitaka og andre religiøse skrifter. Siden andre kompetansemål i kristendomsemnet legger så stor vekt på fortelling, er det her nærliggende å prioritere momenter som kan bidra til å sette enkeltfortellinger inn i en større fortellende og historisk sammenheng.

Elevene må ha kunnskap om forskjeller og likheter mellom de to testamentene, og vite noe om hvilke bøker som hører hjemme i dem, hvilke sjangre det dreier seg om, gjerne også hvor mange skrifter det er. Det siste varierer blant kristne.

I protestantiske kirkesamfunn inneholder Bibelen 66 bøker. I katolske og ortodokse kirkesamfunn er Bibelen større og inneholder til sammen 76 skrifter. De ti skriftene som da legges til de 66, kalles de gammeltestamentlige apokryfene og kan plasseres tidsmessig mellom ca. 200 f.Kr. og 100 e.Kr. Bibelen ble til i løpet av mer enn tusen år, og mange av skriftene ble overlevert muntlig gjennom generasjoner før de ble skrevet ned. Skriftene i GT ble opprinnelig skrevet på bokruller av skinn eller papyrus, og språket var hovedsakelig hebraisk. Skriftene i NT ble skrevet på gresk fra omkring år 50–100 e.Kr. Kristne har forskjellige oppfatninger av om Bibelen er Guds ord i bokstavelig forstand, det vil si at de som førte skriftene i pennen, skrev på diktat, eller om de på andre måter var inspirert av Gud da de skrev. Den siste forståelsen er mest vanlig blant kristne i Norge.

Læreplanen forutsetter at elevene får en viss trening i å slå opp i Bibelen, og det bør skje på to måter: dels gjennom å bla i en trykt bibelutgave, og dels gjennom å søke i bibelutgaver på Internett. Søk i nettbibelen kan være motiverende for elevene og styrker den digitale kompetansen samtidig som det åpner for

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 27

22.12.15 09.37

28 kapittel 1 oppgavetyper i form av søk som det er for krevende å løse manuelt. Nettbibelen er blant annet tilgjengelig på nettsidene til Det Norske Bibelselskap, www. bibelen.no. I forbindelse med at elevene skal kunne finne frem i Bibelen, bør de lære om organiseringen i kapitler og vers, som ikke er opprinnelig, og som kom til på henholdsvis 1200- og 1500-tallet, og forkortingssystemet (se foran i en bibelutgave).

Kompetansemålet om Bibelen er religionsdidaktisk utfordrende fordi den første delen av Bibelen er felleseie for jødedom og kristendom, mens læreplanen legger kompetansemålet om bibelkunnskap til hovedemnet Kristendom.

Dette kan gi inntrykk av at kristne har eksklusiv eiendomsrett til denne delen av Bibelen. Undervisningen bør derimot få frem at begge religionene «eier» den på hver sine premisser. I kristendommen er GT en viktig, men foreløpig åpenbaring som først får sin fulle mening når den blir forstått i lys av NT. Dette forklarer også den kristne betegnelsen for de to hoveddelene i Bibelen: Den gamle pakten/avtalen/testamentet, GT, er erstattet med en ny pakt/avtale/testament, NT. Denne tankegangen er selvsagt ikke akseptert i jødedommen. Her er det meningsløst å snakke om et gammelt og et nytt testamente i betydningen en ny avtale mellom Gud og et nytt gudsfolk, forstått som alle som tror på Jesus.

I mange elevgrupper er det tilstrekkelig å få frem at bøkene i Bibelens første del er felles for jøder og kristne. De kristne overtok jødenes bibel og tolket den annerledes på noen måter. I jødisk terminologi kalles GT for Tanak. Termen den hebraiske bibelen er nøytral og viser til originalspråket på skriftene i skriftsamlingen. Hvis det er elever fra begge religionene i klassen, er det mulig å konkretisere både likheter og forskjeller ved å arbeide med et tekstavsnitt som gjør dette synlig. Da kan det også være naturlig å formidle at jødedommen har en annen organisering av disse skriftene enn kristendommen, og at de også rangerer dem etter autoritet. Dette blir ikke gjort i kristendommen. Islam lærer at Koran erstattet de tidligere åpenbaringene som var blitt forvansket av jøder og kristne (Moses fikk åpenbart Moseloven, David fikk Salmene og Jesus fikk Evangeliet). Derfor har islam ingen felles skrifter med jøder og kristne, men det bibelske persongalleriet har flere fellestrekk med profeter og andre sentrale personer i islam.

Fortellinger fra Det gamle testamentet Læreplanen har to kompetansemål om fortellinger fra GT på barnetrinnet. For det første skal elevene kunne fortelle om innholdet i sentrale tekster fra 1. og

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 28

22.12.15 09.37

kristendommen 29

2. Mosebok etter 4. trinn. For det andre skal de kunne gjøre rede for sentrale fortellinger fra fedrehistorien til profetene etter 7. trinn. Dette betyr at lærestoffet i hovedsak bør hentes fra de historiske skriftene i GT, og særlig fra de to første Mosebøkene. Dette skriftmaterialet inneholder mange kulturbærende fortellinger i norsk og vestlig kultur. Kulturbærende fortellinger er slike som på en særlig måte former, begrunner og videreformidler kulturen. De setter preg på språk og virkelighetsforståelse og gir tolkningsnøkler til kulturforståelse utover at de har en religiøs funksjon. Også derfor er det viktig at elevene lærer om sentrale fortellinger fra GT. De handler om langt mer enn kristendom som individuell tro. Mange av de fortellingene som kompetansemålene indirekte refererer til, er viktige i jødedommen, kristendommen og dels i islam. Her behandles de i samsvar med læreplanen, som primært plasserer dem i hovedemnet kristendom. Samtidig gir vi utblikk til tolkningstradisjoner i de andre religionene, og særlig til jødedommen der de står helt sentralt. I denne boka gir vi større plass til fortellinger fra GT enn til fortellinger fra NT fordi mange er mindre kjent med de gammeltestamentlige fortellingene og bakgrunnsstoffet knyttet til dem. Vi presenterer også et utvalg av fortellinger som kan brukes i undervisningen. Disse fortellingene er likevel bare bruddstykker av den store og kompliserte fortellingen fra skapelsen til profetene som læreplanen refererer til. Læreren må selv kjenne til hovedtrekkene i denne fortellingen, og derfor gir vi en handlingsoversikt før vi går inn i enkeltfortellingene.

Handlingsoversikt De elleve første kapitlene i Bibelen kalles urhistorien. Den begynner med to fortellinger om at Gud skapte verden og satte rammer for menneskene. Ifølge dem ble verden skapt fullkomment god, og menneskene var det flotteste i skaperverket. De første menneskene, Adam og Eva, levde harmonisk sammen med hverandre og Gud, men var likevel ulydige mot ham, og dette kalles «syndefallet». Noe gikk i stykker og synd, ondskap og død kom inn i verden. Menneskenes potensial for ondskap beskrives blant annet i fortellingen om det første mordet. Adam og Evas sønn Kain dreper broren Abel fordi han er misunnelig.

Etter dette øker menneskenes ondskap, og Gud angrer på at han skapte menneskene. Han beslutter å utrydde alle bortsett fra Noah og familien hans. Gud beordrer Noah til å lage en stor båt, en ark, fordi han vil sende en stor flom over verden. Noah tar med seg familien sin og ett par av alle dyr og fugler inn i arken da det begynner å regne, og slik overlever menneskeslekten og dyrene.

Etter flommen, som i kristen tradisjon ofte kalles «syndfloden», sprer de seg

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 29

22.12.15 09.37

30 kapittel 1 utover jorda, men menneskene tar ikke lærdom av fortiden og setter seg igjen opp mot Gud. De blir hovmodige og vil bygge et tårn som når til himmelen.

Da griper Gud inn. Han ødelegger tårnet og gjør menneskelig samhandling og kommunikasjon vanskelig ved å gi dem forskjellige språk. Urhistorien slutter med «babelsk forvirring» og brutt relasjon mellom Gud og menneskene.

Fedrehistorien starter optimistisk: Gud gir noen av Noahs etterkommere beskjed om å forlate bostedet sitt i nåværende Irak. Den viktigste av dem for ettertiden het Abram, senere Abraham, og skal bli stamfar til et stort folk i et land langt borte, nåværende Israel. Gud vil være med Abra(ha)m og velsigne slekten hans. De skal på sin side bare ha én Gud. Gud og Abra(ha)m inngår en forpliktende avtale, i Bibelen kalt pakt, om dette. Sammenlignet med urhistorien snevres perspektivet i fedrehistorien inn fra menneskeheten til én familie som blir til ett folk. Abraham er lydig mot Gud og får etter lang tid og mange forviklinger sønnen Isak i det nye landet, Kanaan. Isak blir far til tvillingene Esau og Jakob. Den yngste av dem, Jakob, blir familiens nye overhode. Han får senere navnet Israel, herav israelitter og navn på landet. Jakob får selv 12 sønner.

Den nest yngste, Josef, er spesiell, og Jakob er mer glad i ham enn i de andre barna sine. Bak farens rygg selger brødrene Josef som slave til Egypt for å bli kvitt ham. Etter store vanskeligheter får Josef en høy stilling ved faraos hoff.

Han sørger for å lagre korn i påvente av uår. Da det blir hungersnød i Midtøsten, henter han Jakob og storfamilien til Egypt slik at de overlever. Dermed er historien om israelsfolkets stamfedre avsluttet.

Neste vendepunkt kommer etter flere hundre år. I løpet av den tiden var israelittene blitt slaver i Egypt. En av dem, Moses, ble likevel adoptert av Faraos datter og oppdratt som prins ved hoffet. Moses måtte rømme landet fordi han drepte en egypter som plaget en israelitt. Gud kaller ham så til å utfri israelsfolket fra Egypt og føre dem tilbake til landet de emigrerte fra. Dette er en vanskelig oppgave som Moses først vegrer seg mot. Til slutt tar han den likevel på seg, og etter mirakuløse hendelser, de ti landeplagene, lar farao israelittene dra. Reisen tilbake går gjennom Sinaiørkenen og tar hele 40 år som straff for at folket flere ganger er ulydige mot Gud og Moses. I løpet av disse årene får Moses de ti bud og mange andre bud og forskrifter som utdyper dem. Han bygger også en flyttbar telthelligdom, Tabernakelet, der prestene og folket kan tilbe Gud. Moses og alle som var voksne før de forlot Egypt, dør innen de kommer til Kanaan.

Den nye generasjonen israelitter må gjenerobre landet siden andre folkegrupper hadde slått seg ned der i mellomtiden. Gud lar israelittene seire, og

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 30

22.12.15 09.37

kristendommen 31

etterkommerne etter de 12 sønnene til Jakob får hver sin del av landet. De religiøse og politiske lederne for israelittene blir kalt dommere inntil folket får sin første konge. Saul, David og Salomo er så suksessive enekonger i Israel.

Saul vender seg bort fra Gud og blir erstattet av David. Han blir den største og viktigste herskeren, en heltekonge, til tross for at han lider store personlige nederlag og svikter mennesker og Gud. Sønnen Salomo bygger en permanent helligdom, tempelet, i hovedstaden Jerusalem. Salomo begynner å tilbe fremmede guder mot slutten av livet, og riket blir delt da han dør. Dermed går israelsfolket inn i en nedgangstid der profetene er viktige religiøse aktører.

Profetene advarer mot umoral og dyrking av andre guder enn Gud, og de trøster folket med at det vil komme bedre tider som minner om den gode tiden under kong David.

Utvalg Læreplanen sier ikke hvilke fortellinger undervisningen konkret skal dreie seg om, utover at de skal være sentrale. Fra urhistorien utpeker fortellingene om skapelsen, «syndefallet», «syndfloden» og Babels tårn seg som de mest aktuelle.

Disse fortellingene henger naturlig sammen i en fortellingssekvens som det er vanskelig å ta ett eller flere ledd ut fra uten at viktige sammenhenger går tapt.

Videre er det naturlig å ta med fortellinger om de israelittiske stamfedrene eller patriarkene Abraham, Isak og Jakob. Her må det gjøres et utvalg, og det er mulig å vekte noen av aktørene og fortellingene mer enn andre. Fortellingene om Josef er både kulturbærende og spennende og danner en «bro» fra fedrehistorien til Moses-fortellingene. Det er gode grunner til å ta med noen av dem. Fortellingene om Moses står helt sentralt i GT, og flere av dem bør prioriteres. Siden læreplanen trekker linjen frem til profetene, er det også naturlig å gi plass til enkelte fortellinger om kongene Saul, David og Salomo fordi profetene begynte å virke da de regjerte. Det er også mulig å undervise om dommerne, med Josva som det mest nærliggende eksempelet. Dette er likevel mindre sentralt lærestoff enn kongene, og kan eventuelt velges inn eller ut avhengig av hvor mye tid som står til rådighet.

Bakgrunnsstoff og eksempelfortellinger I dette hovedavsnittet gir vi bakgrunnsstoff til undervisningsforberedelse, inkludert didaktiske refleksjoner i tilknytning til fortellingene. Siden mange av de aktuelle fortellingene er forholdsvis lange og kompliserte i Bibelen, gir vi også eksempler på forkortede og alderstilpassede gjenfortellinger.

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 31

22.12.15 09.37

32 kapittel 1

Urhistorien Urhistorien forteller om verdens og menneskenes opphav, livsvilkårene i verden og forholdet mellom Gud og menneskene. Svært mange kristne teologer mener at urhistorien ikke bør forstås som faktafortellinger, men heller som beretninger om en mytisk fortid. For dem blir urhistorien sann i den forstand at den formidler eksistensielle sannheter om mennesket, Gud og skaperverket. Mange kristne tenker ikke så nøye over om disse fortellingene er sanne i vitenskapelig forstand eller ikke, og det er uansett flere syn på historisiteten i dem.

Skapelse Bibelen har to skapelsesfortellinger som følger etter hverandre (1. Mos 1–2,4a, 1. Mos 2,4b–25). Dette er sentrale kulturbærende fortellinger som alle elever bør kunne noe om. Fortellingene har ulike perspektiver og fokuserer på forskjellige sider ved skapelsen, men det er neppe naturlig å ta dette opp i undervisningen på 1.–4. årstrinn. For denne målgruppen er det naturlig å gjenfortelle i en sammenhengende sekvens med vekt på handlingsgang og tema, som i eksemplet nedenfor. Læreren bør for egen del kjenne til at bibelvitenskapen regner den første fortellingen som den yngste. Med sin faste, repeterende form kan den minne om en rituell tekst, en slags trosbekjennelse. Den anlegger et universelt perspektiv på skapelsen, og mennesket (som art) blir Guds jordiske selvportrett.

Den andre skapelsesfortellingen handler om to konkrete mennesker, Adam og Eva. De lever på ett bestemt sted, i Edens hage. Fortellingen om skapelsen av dem er første del av en lengre fortelling om det onde som kommer inn i verden, og om ondskapen som vokser. Det blir en midlertidig løsning på dette i Noahfortellingen der det onde tilsynelatende blir utryddet. I møte med små barn kan det være hensiktsmessig å slutte en fortellingssekvens der det ender godt, i dette tilfellet skapelsen frem til det såkalte syndefallet. Et annet alternativ er å følge fortellingssekvensen frem til og med Noah.

Formidler skapelsesfortellingene noe som faktisk har funnet sted? Elevene kan komme til å spørre om dette, selv om de yngste vil være mer opptatt av om fortellingen er fin enn av «sannhetsgehalten». Undervisningen kan ha en narrativ tilnærming som ikke tematiserer dette spørsmålet hvis det ikke blir tatt opp av elevene. Skjer det, må læreren være åpen for å snakke om ulike syn.

Det gjelder både en helt bokstavelig forståelse av at Gud skapte verden på seks dager som finnes i noen kristne miljøer, en mer poetisk forståelse om at dette er en måte å formidle at Gud skapte, som mange kristne stiller seg bak, eller en sekulær avvisning av fortellingene som noe annet enn mytiske fremstillinger

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 32

22.12.15 09.37

kristendommen 33

som kolliderer med naturvitenskapen, og som ikke har noen forankring i virkeligheten. Læreren bør da legge frem ulike synspunkter så saklig og upolemisk som mulig. I religionsundervisningen må poenget være å skape forståelse for at mennesker tror forskjellig. Det er viktig å få frem at religiøs tro har elementer av det uforklarlige i seg, og skapelsesfortellingene gir uansett ikke svar på hvordan Gud kunne skape av ikke noe, hva som var før tiden, eller hvordan Gud selv kan ha en begynnelse. Fortellingene konstaterer en rekke trossannheter uten å forklare dem rasjonelt. Elevene kan undre seg sammen over slike sider ved dem.

Kristendommen og jødedommen har felles fortellinger om skapelsen. Islam lærer også at Gud skapte på 6 dager (sure 50,37), men Koranen har ingen sammenhengende skapelsesfortelling. De surene som handler om skapelsen (sure 13,2–4; 16,3ff.; 35,11–13), har likevel flere likhetstrekk med Bibelens skapelsesfortellinger, og hovedpoenget er felles i de tre religionene: Gud skapte og har en plan for skaperverket. Alt liv kommer fra ham, og menneskene har en spesiell stilling i skaperverket. Den innebærer rett til å bruke skaperverket og skape videre, og et stort ansvar for å verne om skaperverket og ikke ødelegge det.

I forlengelsen av skapelsen ligger det også en forestilling om at alt liv fortsatt er avhengig av Gud. Hvis det er ønskelig med sammenligning mellom religionene ut fra elevgruppen, kan undervisningen med fordel legge vekt på likheten i de tre religionenes oppfatninger om skapelsen i møte med elever på de laveste klassetrinnene. Ulikhetene religionene imellom og internt i dem passer bedre på høyere trinn.

Gud skaper verden(1. Mos 1,1–2,6) I begynnelsen var det vann overalt. Ellers var det stille, mørkt og tomt.

Gud sa: «Bli lys!». Da ble det lyst. Gud kalte lyset for dag og mørket for natt. Han så at lyset og mørket var godt. Det var fint med dag og natt. Dagen og natten var det første Gud skapte.

Neste dag delte Gud vannet. Noe ble til vann på jorda, noe ble regn og snø oppe i lufta. Gud så at det var godt å dele vannet slik.

På den tredje dagen skapte Gud det tørre landet og kalte det jord. Vannet kalte han hav. Og Gud så at det var godt med jord og hav på hver sin plass.

På den fjerde dagen skapte Gud sol, måne og stjerner. Han så at det var godt at sola skinte om dagen, og at månen og stjernene lyste om natten.

På den femte dagen skapte Gud fiskene og fuglene. Noen fisker var små som sardiner, noen var kjempestore som haier. Gud skapte små fugler som spurven, og store som ørnen. Gud så at det var godt med mange fisker og fugler.

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 33

22.12.15 09.37

islam 161

En dag tok Ibrahim med seg Hadsjar og Ismail ut i ørkenen. Etter en lang vandring tok de en pause i en dal. Ibrahim fant frem litt vann og noen dadler til Hadsjar og Ismail, så forlot ham dem. Hadsjar stolte på at Allah ville passe på dem, men etter stund var det slutt på vannet. Da tenkte Hadsjar at hun måtte gjøre noe. På hver side av dalen lå det et fjell. Hun løp først opp på det ene fjellet og så opp på det andre på jakt etter vann. Syv ganger løp hun mellom de to fjellene uten å finne noe, men da hun kom tilbake til Ismail, skjedde det noe fantastisk. En engel kom og gravde i jorda slik at det kom vann opp av bakken. Hadsjar og Ismail kunne drikke så mye de ville. Midt ute i ørkenen var det blitt en kilde med klart og friskt vann. Hadsjar og Ismail ble værende ved vannkilden. Snart kom det andre mennesker og slo seg ned sammen med dem.

Etter hvert vokste det frem en hel by ved vannkilden. Byen ble kalt Mekka.

Da Ismail ble voksen, fikk han besøk av Ibrahim. Ismail ble glad for å se faren igjen.

Ibrahim var kommet tilbake for å fullføre oppdraget Allah hadde gitt ham for mange år siden. «Ismail, vil du hjelpe meg med å bygge Allahs hus?» spurte Ibrahim. Ismail ville gjerne hjelpe faren sin. Sammen gikk de i gang. Ismail fraktet steinene, og Ibrahim bygde. Det var et hardt arbeid, men de ble oppmuntret når de tenkte på at det var Allahs hus de bygde. Mens de arbeidet, ba de denne bønnen: «Vår Herre, ta imot dette fra oss. Du er den som hører og vet. Gjør oss til dine tjenere.» Til slutt sto huset ferdig.

Muslimene kaller huset Kaba, og det ligger i byen Mekka.

Vannkilden som reddet Hadsjar og Ismail er i dag en brønn rett ved Kabaen. Brønnen blir kalt Zamzam. Mekka er en hellig by for muslimene. Hvert år kommer det pilegrimer fra hele verden dit for å besøke Kabaen.

En hadith Hadithene kan være svært viktige for å forstå for eksempel religiøs praksis.

Hadithen nedenfor er utgangspunktet for islams søyler og trosartiklene. Denne versjonen er litt forkortet og har ikke med overleveringsrekken.

En dag mens vi satt hos Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og gi ham fred, kom det en mann til oss. Han hadde kritthvite klær og kullsvart hår. Han bar ikke preg av å ha vært på reisefot, og ingen av oss kjente ham. Han satte seg hos profeten, måtte Allah velsigne ham og gi ham fred, plasserte sine knær inntil hans knær, la hendene på lårene hans og sa: «Muhammad fortell meg om islam!» Allahs sendebud, måtte Allah velsigne ham og gi ham fred, sa: «Islam er at du bekjenner at det ikke finnes noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans sendebud, at du overholder bønnen, betaler skatten, faster i ramadan og drar på pilegrimsreise til Huset hvis du er i stand til det.» Mannen sa: «Du har snakket sant.» Vi ble forundret over at han kunne spørre profeten og deretter bekrefte at han hadde snakket sant. Så sa han: «Fortell

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 161

22.12.15 09.37

162 kapittel 3 meg om troen!» Profeten svarte: «At du tror på Allah, Hans engler, Hans bøker, Hans sendebud, den ytterste dag og Hans forsyn av godt og ondt.» Han sa: «Du har snakket sant.» Da mannen forsvant sa Profeten: «Det var Jibril som kom til dere for å lære dere om deres religion.»

Religiøs praksis Etter fjerde trinn skal elevene kunne samtale om hvordan religiøs praksis kommer til uttrykk gjennom leveregler, bønn, Koran-lesning, matregler og høytider. Etter sjuende trinn knytter læreplanen praksis opp til de fem søylene og til sentrale ritualer. Elevene skal også kunne beskrive høytider og forklare utgangspunktet for islamsk tidsregning. I forhold til religiøs praksis er det verdt å merke seg islams altomfattende karakter. Religionen er ikke en avgrenset del av livet, men hverdagen og livet rammes inn av religionen. Livet leves og forstås i lys av religiøs praksis og lære. I det følgende skal vi se på hvordan religionen praktiseres gjennom de fem søylene, ritualer og regler for mat og klær.

De fem søylene I islam kommer religiøs praksis først og fremst til uttrykk gjennom de fem søylene. Islam setter praktisk lydighet mot Allah høyt, et ideal som virkeliggjøres ved å følge søylene. Søylene er individuelle i den forstand at enkeltmennesket selv er ansvarlig for å utføre dem. På den andre siden utføres flere av dem gjerne kollektivt, og tre av dem er knyttet til islams høytider. Søylene har sitt utgangspunkt i Koranen, men det er i hadith-litteraturen de uttrykkes eksplisitt. Ovenfor har vi gjengitt hadithen der Muhammad underviser Jibril om islam. Her nevnes de fem søylene som kjernen i islam, sammen med trosartiklene. Hadithen danner et godt utgangspunkt for undervisningen om søylene og trosartiklene.

Den første søylen er trosbekjennelsen og forteller hva som er det viktigste i islam: «Det er ingen guddom utenom Allah, og Muhammad er hans sendebud.»

Første del sier at det bare finnes én Gud. Den andre delen sier at Muhammad er den siste og viktigste profeten. Den som tror på det som står i trosbekjennelsen, og som sier den høyt på arabisk, regnes som muslim. Trosbekjennelsen følger en muslim gjennom hele livet, fra fødsel til død. Når et barn blir født, skal trosbekjennelsen være det første barnet får høre. Derfor pleier faren å hviske den i øret til den nyfødte babyen. Mange muslimer sier trosbekjennelsen når de står

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 162

22.12.15 09.37

islam 163

opp om morgenen og rett før de legger seg om kvelden. Trosbekjennelsen er en del av bønneropet, og inngår i de fem daglige bønnene. Det betyr at mange muslimer både hører og sier den flere ganger om dagen. Det siste en muslim ønsker å si før han dør, er trosbekjennelsen. Hvis noen er så dårlige at de ikke greier å si den selv, kan noen andre hviske den i øret deres.

Den andre søylen er bønnen. Den blir kalt salah på arabisk og refererer til de fem tidebønnene. Disse bønnene er faste og ritualiserte. Koranen nevner bønnen flere ganger, men sier ikke noe om hvor mange ganger muslimene skal be. Antallet har sitt utgangspunkt i fortellingen om profetens himmelreise.

Fem ganger daglig lyder bønneropet fra moskeen. Bønnetidene er knyttet til solas ferd over himmelen. Den første bønnen, morgenbønnen, skal bes før solopp­gang. Den siste bønnen, kveldsbønnen, skal bes ved mørkets frembrudd.

Klokke­slettene for de ulike bønnetidene varierer derfor med årstiden. Imidlertid er det ikke alle muslimer som følger bønnetidene. Det er mulig å utsette bønner og be dem på et senere tidspunkt. I utgangspunktet kan en muslim be hvor som helst, men det ideelle er å be i fellesskap med andre. De som har anledning til det, går derfor til moskeen for å be. Det er en plikt for mennene å be fredagsbønnen – som er fredagens andre bønn – i moskeen eller sammen med andre. Derfor er det mange mennesker, primært menn, i moskeen under fredags­bønnen. Kvinner kan også be i moskeen om de vil, men da i et eget bønnerom eller på et galleri.

Det kalles til bønn gjennom bønneropene fra minareten, men i Norge, og i de fleste andre land der muslimene er en minoritet, er ikke dette vanlig. Bønneropet høres slik ut: Allah er stor (fire ganger) Jeg erklærer at det ikke er noen annen gud enn Allah (to ganger) Jeg erklærer at Muhammad er Allahs sendebud (to ganger) Skynd deg til bønn (to ganger) Skynd deg til fremgang (to ganger) Det er bedre å be enn å sove (to ganger om morgenen) Allah er stor (to ganger) Det er ingen gud uten Allah (to ganger)

Rituell renhet er uløselig knyttet til bønnen. Alle som skal be, må gjennom en renselse. Den lille renselsen er som regel tilstrekkelig, og innebærer vask av hendene, munnen, nesen, ansiktet, armene og føttene. Den store renselsen innebærer en rituell dusj og utføres etter seksuell omgang og etter menstruasjon.

I tillegg til at mennesket må være rent, er det viktig at bønnen utføres på et sted som er rituelt rent. Muslimene ber derfor alltid på et teppe. Mange bruker et

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 163

22.12.15 09.37

164 kapittel 3 eget bønneteppe når de ikke er i moskeen. Bønneretningen er også viktig. Den som ber, må vende ansiktet mot den hellige byen Mekka. Moskeene er alltid vendt mot Mekka. Når muslimene ber andre steder, benytter de noen ganger et eget kompass for å finne bønneretningen. Mange muslimer ber også utenom de obligatoriske tidebønnene. En mer personlig og individuell bønn til Allah kalles en dua. Det finnes en rekke formaliserte duaer til ulike situasjoner. Enkelte muslimer kan for eksempel fremsi en dua før de legger seg og når de står opp.

En dua kan også være en bønn formulert med egne ord.

Velferdsbidraget er den tredje søylen. Den blir også kalt almissen på norsk.

I likhet med de andre søylene er velferdsbidraget en religiøs plikt. Selv om myndighetene i enkelte muslimske land tar seg av innsamlingen, er bidraget noe annet enn vanlig skatt. Staten er nemlig forpliktet til å bruke velferdsbidraget på de samme formålene som muslimer ellers må bruke dem på. Satsen på 2,5 % av formuen er ikke oppgitt i Koranen, men har sitt utgangspunkt i hadith og tradisjonen.

Fasten er den fjerde søylen og er til minne om da Muhammad mottok Koranen. Muslimene tror dette skjedde i måneden ramadan og derfor er fasten lagt til nettopp denne måneden. Påbudet om fasten og bakgrunnen for den er beskrevet i Koranen (sure 2:185) og i hadith-litteraturen. Gjennom hele måneden – fra soloppgang til solnedgang – skal muslimene ikke spise, drikke, røyke eller ha seksuell omgang. Barn skal i utgangspunktet ikke faste før de kommer i puberteten. Likevel er det mange som lar barna ta del i fasten i begrenset grad.

Fra sju–åtte-årsalderen kan de for eksempel faste deler av dagen. På denne måten får barna en gradvis tilvenning frem til de blir gamle nok til å være med for fullt. Mange har også et økt fokus på religionen og sine religiøse plikter gjennom ramadan. Flere forsøker å rette større oppmerksomhet mot Allah ved for eksempel å lese mer i Koranen, prøve å holde tankene rene fra synd og forsøke å avstå fra baksnakking. Natten til den 27. ramadan er helt spesiell. Ifølge tradisjonene var det denne natten Muhammad mottok Koranen. Mange går til moskeen om kvelden den 26. ramadan. Muhammad skal ha sagt at den som våker denne natten og tenker på Allah, får omgjort alle sine onde handlinger til gode. Derfor er det mange som ber og leser Koranen til langt på natt. Selv om fasten er preget av religiøst alvor og engasjement, kjennetegnes den også av fest og sosialt fellesskap. Det er vanlig å gå på besøk til venner og familie på kveldstid og spise god mat sammen.

Pilegrimsreisen, den femte søylen, gjennomføres i den siste måneden i året, dhu-I-hijja, som også blir kalt pilegrimsmåneden. Plikten til å dra på pilegrims-

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 164

22.12.15 09.37

islam 165

reise står i Koranen (sure 3,96–97). Mellom en og to millioner muslimer gjennomfører pilegrimsreisen hvert år. Selv om dette er et høyt tall, er det rimelig å anslå at ikke mer enn 10 % av alle muslimer gjennomfører pilegrimsreisen i løpet av livet (Opsal 2005: 66). For at det ikke skal bli for mange mennesker i Mekka, har hvert land en egen kvote med pilegrimer. Norges kvote er på rundt fem hundre. I løpet av seks hektiske dager gjennomfører pilegrimene en rekke ritualer. Før de kommer til Mekka fortar de et rituelt bad og tar på seg den hvite pilegrimsdrakten. De skal gå sju ganger rundt Kabaen. Det kan bli trangt om plassen, selv om moskéområdet rundt Kabaen kan romme 600 000 mennesker.

Et annet ritual er de sju turene i rask gange mellom de to høydedragene der Hadsjar gikk på leting etter vann. På den store Arafat-sletten står pilegrimene oppreist fra midt på dagen til solnedgang. Det er her Allah skal samle alle mennesker på dommens dag, og derfor står pilegrimene i ettertanke gjennom dagen.

Ved Mina kaster pilegrimene 49 steiner på tre støtter som skal symbolisere djevelen. Der slakter de også dyrene til minne om Ibrahims lydighet overfor Allah. Muslimer over hele verden feirer id al-adha samtidig.

Ritualer knyttet til fødsel Islams livsriter har utgangspunkt i Koranen og hadith-litteraturen, men samtidig er de preget av kulturelle forhold. Her tar vi opp skikker knyttet til fødsel og navngiving. Disse har først og fremst sitt utgangspunkt i hadith. Tradisjonen med å hviske trosbekjennelsen inn det nyfødte barnets øre er et eksempel på dette. Hadith-litteraturen forteller at Muhammad gjorde nettopp dette, og derfor gjør mange fedre det samme med sine barn. Noen hvisker hele bønneropet, som også inneholder selve trosbekjennelsen. Den er for øvrig også det siste en døende bør fremsi eller høre.

Sju dager etter fødselen feirer mange muslimer akika. Det er en fest for det nyfødte barnet. Festens ritualer varierer med ulike kulturer. Ifølge tradisjonen skal det ofres ett lam dersom det er født ei jente og to lam for en gutt. Det er vanlig å gi kjøttet til de fattige. Mange muslimer klipper eller barberer hodet på det nyfødte barnet. Dette er også en skikk som stammer fra tradisjonen etter Muhammad. Håret blir veid, og hårets vekt i gull eller sølv blir gitt som almisse.

Barnet kan også få navn i forbindelse med akika, eller det kan få navn rett etter fødselen. For muslimene er navnevalget viktig. Det er vanlig å oppkalle barna etter en av profetene, etter Muhammad eller noen i familien hans. Jentene får gjerne navn etter en av Muhammads koner eller døtre. I tillegg til skikkene

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 165

22.12.15 09.37

176 kapittel 4

Kapittel 4

Hinduismen FAKTA Det finnes i overkant av 800 millioner hinduer i verden. Hinduismen har størst utbredelse i India.

I Norge er det i overkant av 10 000 hinduer. Det er hindutempler i Oslo, Bergen og Trondheim.

Hinduismen er i hovedsak polyteistisk (med innslag av monoteistisk og panteistisk tenkning) og har et stort mangfold av guder og gudinner. Det er tre dominerende teistiske tradisjoner. I shivaismen er guden Shiva sentral. Vishnu er den dominerende guden i vishnuismen, men Vishnus inkarnasjoner, Radha og Krishna, er også viktige. I den siste tradisjonen, shaktismen, er de ulike gudinnene viktigst.

Hinduismen har et stort mangfold av hellige skrifter. Det skilles ofte mellom åpenbarte skrifter og menneskeskapte skrifter. De åpenbarte kalles Veda. Mahabharata og Ramayana er sentrale tekster blant de menneskeskapte skriftene.

Gudene tilbes gjennom ritualer i hjemmet og i templene.

Hinduismen har mange høytider. Tre kjente høytider: Divali er lysfesten, som feires til minne om Rama og Sita. Holi er knyttet til kjærligheten mellom Krishna og Radha.

Ganesha caturthi er markeringen av Ganeshas fødselsdag.

Å undervise om hinduismen Hinduismen er en svært mangfoldig religion, noe som gjør den faglig og pedagogisk krevende. Mangfoldet er så stort og komplekst at enkelte religionshistorikere heller betrakter hinduisme som en samlebetegnelse på en rekke religiøse

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 176

22.12.15 09.37

hinduismen 177

tradisjoner med visse likhetstrekk enn som navn på en enhetlig religion. Rikdommen av gudsforestillinger, ritualer, skikker og høytider gjør det også vanskelig å vite hva man skal prioritere i undervisningen. Mangfoldet må formidles, men hvilke grunnleggende trekk ved religionen skal presenteres, og hvordan kan undervisningen greie å få frem hinduismens særpreg? Læreplanens kompetansemål gir naturligvis hjelp til å prioritere, men løser ikke utfordringene fullt og helt. Prioriteringer og valg bør også gjøres med utgangspunkt i skolens kontekst. Der skolen har elever som tilhører hinduismen, bør undervisningen i noen grad også legges opp etter den formen for hinduisme disse tilhører og praktiserer. I religionsundervisningen vil en slik vektlegging bidra til større grad av gjenkjennelse for de elevene som tilhører hinduismen, noe som er et godt religionspedagogisk prinsipp. Der det ikke er elever som tilhører hinduismen, noe som vil gjelde de fleste skoler i Norge, kan man ta utgangspunkt i en nasjonal kontekst og legge mer vekt på vekt på hinduismen slik den praktiseres i Norge. I denne fremstillingen av hinduismen har vi gjort enkelte prioriteringer med utgangspunkt i nettopp dette. Flertallet av hinduene i Norge er tamiler. De fleste av dem har Shiva som sin høyeste gud, og de har mye til felles når det gjelder for eksempel religiøs praksis. Likhetstrekkene må likevel ikke overvurderes, for hinduer i Norge er ikke en enhetlig gruppe.

En annen faglig og pedagogisk utfordring bør også nevnes. Hinduismen har en del grunntrekk, slik som polyteismen, mangfoldet av trosforestillinger og den sykliske tidsforståelsen, som i utgangspunktet kan være helt ukjente for elever i norsk skole. Dette taler for at man må gjøre visse forenklinger i undervisningen. Et godt pedagogisk grep vil være å finne referansepunkter i elevenes livsvirkelighet som kan danne grunnlag for sammenligninger. Noen ganger vil det også være nødvendig å sammenligne og kontrastere med religioner som er mer kjent for elevene, slik som for eksempel kristendom og islam.

Skrifter og fortellinger Det verdt å merke seg at læreplanen legger større vekt på selve fortellingsstoffet i hinduismen sammenlignet med enkelte av de andre religionene. Under islam krever for eksempel læreplanen at elevene skal kunne forklare hva både Koranen og hadith er, men under hinduismen nevnes ingen av de hellige skriftene, men bare fortellinger om gudene. På tross av dette mener vi at elevene bør få en viss kjennskap til hinduismens hellige skrifter – og uansett må læreren ha kunnskap om dette.

105859 GRMAT Aa undervise om religion og livssyn paa barneskolen 150101.indd 177

22.12.15 09.37