Språkpolitikk i den slaviske verden_utdrag by Cappelen Damm

Språkpolitikk i den slaviske verden

Russland

Karen Gammelgaard

Språkpolitikk i den slaviske verden

Fra 1989 til i dag

ISBN 978-82-02-85437-9

1. utgave, 1. opplag 2025

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Cappelen Damm AS

Design og sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Forfatter har fått forskningspermisjon fra Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo i forbindelse med bokprosjektet.

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord

Denne boken er for deg som er interessert i hvordan politikk kan påvirke språk. Bokens emne er de slaviske språkene, det vil si de språkene som snakkes i størsteparten av Øst-Europa. De egner seg godt til å undersøke språkpolitikk fordi de har vært gjenstand for turbulente språkpolitiske endringer siden kommunismen kollapset omkring 1989.

Emnet språkpolitikk viste seg som nesten altfor aktuelt da Russland gikk til fullskalaangrep på Ukraina 24. februar 2022. De russiske makthaverne har forsøkt å rettferdiggjøre angrepet nettopp ved å vise til Ukrainas språkpolitikk overfor landets russisktalende befolkning.

Boken krever ingen særlige forutsetninger for deg som leser. Du trenger ikke å kunne noe om slaviske språk.

Ord sitert på de slaviske språkene står i kursiv, etterfulgt av oversettelse til norsk i parentes. Titler på bøker og artikler (og noen stedsnavn) står i anførselstegn.

Navn på personer (for eksempel forfattere av bøker og artikler om språkpolitikk) gjengis med det navnet som de anføres med i kildeteksten. Hvis den er på engelsk eller tysk, avviker formen noen ganger fra formen den har på det aktuelle slaviske språket.

Alle oversettelser av sitater på fremmedspråk er mine.

To bøker har vært spesielt uunnværlige i arbeidet med boken. Władysław Lubaś’ Polityka językowa («Språkpolitikk», 2009) har vært en uvurderlig veiviser inn i jungelen av språkpolitikk i den slaviske verden. Tomasz Kamusellas Politics and the Slavic Languages (2021) har inspirert til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter.

Boken har spor etter mange menneskers sjenerøse bidrag. Takk til mine kolleger Ingunn Lunde (Universitetet i Bergen) og Tore Nesset (Universitetet i Tromsø) for oppmuntring og lesetips. Bibliotekarene på Universitetsbiblioteket i Oslo skal ha takk for å fremskaffe sjeldne bøker og artikler.

Jeg er spesielt takknemlig overfor mine kolleger på Universitetet i Oslo: Knut Andreas Grimstad, Ljiljana Šarić, Stijn Vervaet og Trond Nordenstam har gitt konstruktiv og kritisk tilbakemelding på utvalgte kapitler.

Jurist og bachelorstudent i tsjekkisk Louise Billie Grønneberg-Fensbekk har lest gjennom og gitt velopplagte og nyttige kommentarer til hele manuskriptet. Tusen takk! Bachelorstudent i russisk Steffen Habberstad Lundeby har på effektivt vis løst en rekke oppgaver slik at jeg fikk tid til å skrive. Ph.d. i russlandsstudier Bojidar Kolov tipset meg om banatbulgarsk. Master i russlandsstudier Anzjela Melnyk gjorde meg oppmerksom på episode i den ukrainske nasjonalforsamlingen. Doktorgradsstudent i postjugoslavisk litteratur Damjan Božinović ga en oppdatering om montenegrinsk.

Boris Kazakov fra den bulgarske avisen Dnevnik («Dagbladet») ga meg adgang til artikler fra arkivet til sin avis, og det samme gjorde Jakub Filo fra den slovakiske avisen Sme («Vi er»). Valerij Zjurakovskij fra arbeidsgruppen for en ny grunnlov for Belarus ga meg innblikk i gruppens overveielser om spørsmålet om statsspråk.

En særlig takk går til min kollega Martin Paulsen (Universitetet i Bergen), forlagets konsulent, som har gitt svært gode innspill, ikke minst til bokens overordnede struktur.

Til tross for så omfattende hjelp dukker det helt sikkert opp feil, mangler og feilfortolkninger. Dem har jeg alene ansvaret for.

Da gjenstår det bare å ønske god lesning og velkommen til en reise gjennom den nyeste historien til 13 ulike, men alle fascinerende, slaviske språk og deres møte med språkpolitikk.

Innledning

Da jeg begynte å studere slaviske språk omkring 1980, virket forholdet mellom stater og språk enkelt og greit. I Sovjetunionen snakket de russisk. I Polen snakket de polsk. I Tsjekkoslovakia var tsjekkisk det viktigste språket. I Jugoslavia var språket serbokroatisk. I Bulgaria snakket de bulgarsk. Å lære seg et av disse fem slaviske språkene åpnet en dør til Øst-Europas fascinerende kulturer og samfunn.

I 2024 må vi regne med 13 slaviske språk. I alfabetisk rekkefølge er dette belarusisk, bosnisk, bulgarsk, kroatisk, makedonsk, montenegrinsk, polsk, russisk, serbisk, slovakisk, slovensk, tsjekkisk og ukrainsk. I denne boken forteller jeg historien om hvordan disse moderne slaviske språkene ble etablert. Det skjedde ikke av seg selv, men fordi noen jobbet for det.

Boken skildrer bare språkenes aller nyeste historie. Jeg holder meg stort sett til tiden etter kommunismens fall, altså tiden etter 1989. Dette året gjennomførte Polen de første frie valgene etter andre verdenskrig, det var revolusjon i Tsjekkoslovakia, og i Bulgaria fikk den kommunistiske lederen sparken. I 1991 erklærte Ukraina og Belarus, og til sist også Russland, seg som uavhengige stater. Sovjetunionen var en saga blott. Det var snart også Jugoslavia, men her ble dannelsen av nye, uavhengige stater – i første omgang Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia – også opptakten til forferdelige kriger. På langt mer fredelig vis skilte Tsjekkia og Slovakia lag i 1993. I 2005 etablerte også Serbia og Montenegro seg som to selvstendige stater. Resultatet ble altså i alt 13 slaviske stater.

Da er vel historien fortalt? En stat må vel ha et språk? Så enkelt er det ikke. Langt ifra. Det er ofte mange humper på veien mellom en stat og språket

man bruker i den staten. Boken handler om disse humpene, slik som de har vist seg i form av overveielser, uenigheter, beslutninger og tiltak. De slaviske språkene har lange, rike og innfløkte tradisjoner. Men de moderne slaviske språkene kom altså ikke av seg selv. De er i utpreget grad produkter av språkpolitikk.

Språkpolitikk

Men hva er språkpolitikk? En av de forskerne som begynte å undersøke språkpolitikk systematisk, var Robert L. Cooper. Han forklarer i sin bok fra 1989 begrepet språkpolitikk med at noen bevisst prøver å påvirke andres språkbruk. 1 Språkbruk kan i denne sammenhengen forstås på to nokså ulike måter.

Den ene måten har å gjøre med spørsmålet om hvilke språk som skal brukes innenfor hvilke områder i en stat. Hvilket språk skal lovgivere utforme lover på, skolebarn undervises på og journalister i landsdekkende media formulere seg på? Disse spørsmålene angår et språks samfunnsposisjon og anseelse. De handler om språkets plass i en rangorden – om språkets status.

Den andre måten å forstå begrepet språkbruk på angår språkets utforming. Her retter oppmerksomheten seg mot spørsmål som: Hvilke ord skal skrives med stor forbokstav? Hvilken form skal lånord ha? (Skal vi skrive «lunch», «lunsj» eller «lønsj»?) Skal vi innføre nye pronomener? (Hva med «hen» i tillegg til «han» og «hun»?)

Jeg har skissert språkpolitikkens to virkefelter i modellen nedenfor. Selv om virkefeltene ikke lever helt adskilte liv, er det en tendens til at språkpolitikk samler seg om to tyngdepunkter: hva et språk «har» (status), og hva et språk «er» (språksystem).2 Jeg har også antydet noen av virkefeltenes delelementer. Senere skal vi komme tilbake til konkrete eksempler.

To statuspolitiske forhold blir vanligvis gjort gjeldende for hele staten. Hvilket språk skal være statsspråk, og hvilket alfabet skal det skrives med? Et statsspråk har høyest rettslig status blant språkene i en stats territorium.3 Det er kommandospråket i hæren.4 Statsspråket blir typisk normert

1 Robert L. Cooper, Language planning and social change (Cambridge: Cambridge University Press, 1989), 45. Noen forskere, som Cooper selv, kaller språkpolitikk for språkplanlegging.

2 Jeroen Darquennes, «Language conflict research: a state of the art», International Journal of the Sociology of Language 235(2015).

3 Carol M. Eastman, Language planning, an introduction (San Francisco: Chandler og Sharp, 1983), 37.

4 Tomasz Kamusella, Politics and the Slavic Languages (London: Routledge, 2021), 17–18.

status administrasjon og rettsvesen

media

utdanning

ord samferdsel språksystem

rettskrivning bøyningsformer korrekt uttale

av autoritative statlige institusjoner.5 Spørsmålet om statsspråkets alfabet er omtvistet i noen slaviske land fordi flere slaviske språk kan skrives både med det latinske og det kyrilliske alfabetet.

Statsspråk

• Det språket som har juridisk høyest status innen en stat

• Ofte, men ikke alltid, fastsatt i lover, eksempelvis i grunnloven

• Kalles også «offisielt språk» og «administrasjonsspråk»

Andre spørsmål om status gjelder spesifikke bruksområder. Skal ansatte i en statsadministrasjon beherske et bestemt språk? Hvilke språk kan brukes i rettssaker? Utdanning utgjør et særlig betydningsfullt bruksområde.6 Her må det tas stilling til hvilke språk som skal være undervisningsspråk, og hvilke språk elever skal bli opplært i som fremmedspråk. Språkpolitiske vedtak innen utdanning har store økonomiske konsekvenser. Det koster penger å utdanne lærere, gi dem lønn og produsere undervisningsmateriale.

5 Juraj Dolník, Teória spisovného jazyka so zreteĺom na spisovnú slovenčinu (Bratislava: VEDA, vydavateĺstvo Slovenskej akadémie vied, 2010), 250.

6 Robert L. Cooper skilte utdanning ut som et eget, tredje språkpolitisk virkefelt. Mange forskere har imidlertid argumentert for at utdanning bare utgjør ett bruksområde som statuspolitikken retter seg mot. Se Lars S. Vikør, Språkplanlegging: prinsipp og praksis (Oslo: Novus, 2007), 98.

Modell 1. Språkpolitikkens virkefelter

Samtidig har utdanning tung symbolsk betydning: Det dreier seg om fremtidens språkbrukere.

I modellen ovenfor har jeg også tatt med bruksområdene media og samferdsel. Mange slaviske land regulerer hvilke språk som kan brukes i media, og har bestemmelser om hvilke språk som kan brukes på veiskilter. Modellen kunne vist enda flere bruksområder – for eksempel næringsliv, forsvar og religion. Bruksområder er vanskelige å avgrense presist, og nye kan komme til.

Internasjonale bruksområder kommer i tillegg til bruksområder innenfor hver enkelt stat. For eksempel kan de slaviske landene som er EU-medlemmer, bruke språkene sine i EU-parlamentet, på EUs nettsider og i EUs publikasjoner. Det gir status.

Statuspolitikk

• Reglene for hvilke språk som skal brukes innen hvilke bruksområder

• Særlig viktige er reglene for hvilke språk som skal brukes innen utdanning

• Bestemmes som regel av politikere

Det språkpolitiske virkefeltet som retter seg mot språkets utforming, handler om å fastsette normer og regler for hva som skal regnes som korrekt og godt språk.7 At normering kan karakteriseres som et språkpolitisk virkefelt, skyldes at alle som normerer språk, må ta verdimessige og derfor også politiske avgjørelser.8 Se for deg en ordboksforfatter som skal velge mellom to måter å stave et ord på. Den ene varianten gjengir ganske presist hvordan ordet uttales, mens den andre varianten viser til en nasjonal tradisjon som er under press fra globaliseringen. Dessuten må ordboksforfatteren kanskje ta hensyn til at en bestemt dialekt har vært særlig styrende for normeringen – eller til ulike praksiser med å tillate flere former. Hvilken variant som til sist blir valgt, bygger på overveielser som vanskelig kan kalles annet enn politiske. Som vi skal se, har det i den slaviske verden etter 1989 vært mange

7 Ibid., 101.

8 Joshua A. Fishman, Do Not Leave Your Language Alone: The Hidden Status Agendas Within Corpus Planning in Language Policy (Mahwah, N.J: Lawrence Erlbaum, 2006), 21.

overveielser knyttet til forholdet til de slaviske nabospråkene. Hvor mye skal det enkelte språket la seg påvirke av nabospråket? Her kan de som normerer, ikke la seg lede av rent språklige forhold. Det er ikke noen bestemte komponenter i språket selv som peker seg ut som særlig velegnede til å adskille ett slavisk språk fra et annet. Å trekke frem utvalgte kjennetegn blir et litt tilfeldig valg, der politiske agendaer spiller en mer eller mindre skjult rolle.9

Det som jeg i modellen har kalt «rettskrivning», omfatter både utvalget av bokstaver som det enkelte språket benytter (som vi skal se, er dette spørsmålet vesentlig for noen slaviske språk), staving, tegnsetting og bruk av store bokstaver. Spesielt hyppige er diskusjoner om hvordan lånord skal staves.

Det som omtales som «korrekt uttale» (også kalt «ortoepi»), handler for det meste om å skape en ensartet uttale, fri for lokale variasjoner.

Med «bøyningsformer» beveger vi oss over i grammatikken. Den normeres riktignok noen ganger som del av rettskrivningsreglene.

Normering kan også dreie seg om ord. Når vi trenger å kommunisere om et eller annet, trenger vi et ord som vi synes passer med dette «et eller annet». I hodet leter vi lynraskt igjennom tilbudet av ord før vi bestemmer oss for det rette.10 Dette skjer for det meste ubevisst. Men det hører til språkpolitikkens vesen at noen bevisst prøver å påvirke andres valg av ord. I de slaviske landene etter 1989 utgjør stedsnavn det tydeligste eksempelet på dette. Det finnes utallige vedtak om å endre navn på gater, plasser og offentlige bygninger. Svært vanlige er også forsøkene på å normere bruken av lånord. Kan folk fritt benytte ord fra andre språk, eller bør de foretrekke ord fra eget språk?

Man kunne forestilt seg at språknormeringen også rettet seg mot setninger eller tekster. Men da kommer vi inn på regelrett sensur, et problemfelt som ligger utenfor denne boken. Overgangen mellom språkpolitikk og sensur kan likevel være vag.

9 Jouko Lindstedt, «Conflicting Nationalist Discourses in the Balkan Slavic Language Area», i The Palgrave Handbook of Slavic Languages, Identities and Borders, red. Tomasz Kamusella et al. (London: Palgrave, 2016), 429.

10 František Čermák, Lexikon a sémantika (Praha: Nakladatelství Lidové noviny, 2010), 18. En sjelden gang lager vi kanskje et helt nytt ord.

Normering

• Å normere er å fastsette regler for rett og galt i språket

• Utrykkes typisk i rettskrivninger, grammatikker og ordbøker

• Utføres vanligvis av språkvitere

• Kan være statlig eller privat

Språkpolitikkens aktører: politikere og språkvitere

Språks status og utforming blir altså utsatt for at noen bevisst prøver å påvirke andres språkbruk. Men hvem er det som prøver å påvirke?

I virkeligheten gjør vi alle sammen det. Du har kanskje selv vært vitne til at noen uttaler enkelte ord feil, eller at noen skriver et dialektord i en sammenheng der det ikke passer seg. Du har sikkert fått høre noe om din egen språkbruk fra foreldre eller lærere. Redaktører, korrekturlesere og bokanmeldere er eksempler på fagfolk som har som oppgave å påvirke andres språkbruk. Lokalpolitikere og aktivister kommer inn i bildet når nye veier eller institusjoner skal navngis, eller når det skal treffes avgjørelser om undervisningsspråk i barneskolene. Også debattanter på sosiale medier kan finne på å kritisere andres språkbruk.

I denne boken begrenser vi oss til rikspolitikere og normerende språkvitere. De fører språkpolitikk på det mest overordnede, politiske planet. Denne begrensningen betyr at det aller meste av boken handler om språkpolitikk ført ovenfra og ned. Denne prioriteringen tar bort vesentlige aspekter av språkpolitikken i de slaviske landene. I virkeligheten går språkpolitiske påvirkninger også nedenfra og opp, og på kryss og tvers mellom mange ulike aktører. Det er altså bare toppen av isfjellet vi berører i denne boken.

Språkvitere er først og fremst opptatt av selve språksystemet. Deres forslag til normering kommer til uttrykk i ordbøker, rettskrivningsregler, grammatikker og staveprogrammer. Felles bestrebelser på å utvikle språket og forbedre bruken av det kaller vi gjerne «språkrøkt» – uansett om den bedrives av profesjonelle språkvitere eller andre interesserte. På slaviske språk bruker man et uttrykk som kan oversettes som «språkkultur». Da legger man vekt på at skjønnlitterære forfattere deltar i debatten og setter

eksempler med sin egen språkføring.11 I alle slaviske land har det etter 1989 vært livlige debatter om språkkultur.

Politikerne er typisk interessert i spørsmål som angår språkets status. Deres beslutninger får som regel form av lover.

Mer og mer må de enkelte landenes politikere også forholde seg til internasjonale forpliktelser. Det kan være FNs erklæring om menneskerettigheter eller EUs pakt om grunnleggende rettigheter. For de slaviske landene i den perioden vi beskjeftiger oss med her, har særlig Europarådets minoritetsspråkpakt satt rammer for hvilken språkpolitikk landene har kunnet føre. (Paktens fulle navn er «Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk».) Pakten retter seg mot statuspolitikk og gir beskyttelse til mindretall av statsborgere som snakker et annet språk enn flertallet. Mindretallets språk må være forankret i en gruppe mennesker som over tid har bodd på et bestemt område i staten. Pakten gir ikke beskyttelse til språk snakket av nye innvandrere. Europarådet holder også oppsyn med hvordan de enkelte landene setter pakten ut i livet.12 Veneziakommisjonen under Europarådet har flere ganger vært konsultert når man har skullet løse betente språkpolitiske konflikter i de slaviske landene.

Minoritetsspråkpakten

• Vedtatt av Europarådet i 1992

• Europarådets medlemsland har underskrevet pakten på ulike tidspunkter

• Gir beskyttelse til språk som tradisjonelt er brukt innenfor et bestemt territorium i en stat, av statsborgere som utgjør en historisk gruppe som er i mindretall i befolkningen

• Stater som har underskrevet, blir holdt under systematisk oppsikt for situasjonen til minoritetsspråkene sine

11 Svitlana Jermolenko, «Kultura movy», i Ukrajinska mova. Entsyklopedija, red. Vitalij Rusanivskyj et al. (Vydavnytstvo «Ukrajinska entsyklopedija» imeni M. P. Bazjana, 2004).

12 Du finner minoritetsspråkpakten, rapporter om situasjonen i de enkelte medlemslandene og mye mer på Europarådets nettsted for pakten: https://www.coe.int/en/web/europeancharter-regional-or-minority-languages/home. Alle slaviske land har underskrevet pakten unntatt Bulgaria og Belarus, som ikke er medlem av Europarådet. Russland ble ekskludert fra Europarådet 15. mars 2022.

Av og til er arbeidsdelingen mellom politikere og språkvitere utydelig. Navnet på landet eller språket er sterke symbolsaker som politikerne gjerne blander seg i. De har også makt til å legge til rette for ulike organisasjoner som beskjeftiger seg med språknormering, for eksempel statlige språkråd.13

På den annen side har språksystemets tilstand en effekt for språkets status. Synes dets brukere at språket er i god stand, oppnår det lettere prestisje.14 Det er også slik at noen språkviteres ønske om å holde språket «rent» eller «pent» grenser opp til politikeres vilje til å forby bestemte ord eller uttrykk.

De slaviske språkene: fellestrekk og forskjeller

Sammenligner vi de slaviske språkene med andre språk, er det åpenbart at de slaviske har mye til felles.15 Alle slaviske språk har:

• Mange konsonanter i forhold til antall vokaler.

• Mange endelser (de tjener som bøyningsformer i grammatikken, og mange inngår også i det omfattende systemet som signaliserer grammatisk kjønn).

• To utgaver av hvert verb (den ene utgaven brukes om en handling som forløper over tid eller gjentas, og den andre utgaven brukes når man er mer interessert i resultatet av handlingen).

• Et felles ordforråd på 1200–2000 ord som er nedarvet fra de eldste språkstadier (urslavisk og kirkeslavisk) – dette er ord som «øye», «fem» og «gå» – og dessuten har de slaviske språkene flittig lånt ord fra hverandre opp gjennom historien.

• En relativt fri ordstilling (ordenes bøyningsformer gjør jobben med å vise hvordan de enkelte ordene forholder seg til hverandre).

Selv om likhetene mellom de slaviske språkene er slående, er det også tydelig at de enkelte språkene har en rekke særtrekk. Slike særtrekk har blitt brukt

13 Dolník, Teória spisovného jazyka so zreteĺom na spisovnú slovenčinu, 250.

14 Volodymyr Kulyk, «Language Attitudes in Independent Ukraine: Differentiation and Evolution», i The Battle for Ukrainian: A Comparative Perspective, red. Michael S. Flier og Andrea Graziosi (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2017), 310.

15 Björn Hansen, «Slavonic languages», i The Languages and Linguistics of Europe: A Comprehensive Guide, red. Bernd Kortmann og Johan van der Auwera (Berlin: de Gruyter Mouton, 2011), 103. Helena Karlíková, Boris Skalka og Radoslav Večerka, «Slovanské jazyky», i Nový encyklopedický slovník češtiny, red. (Praha: Nakladatelství Lidové noviny, 2016).

til å dele inn språkene i grupper. Det finnes et utall forslag til inndeling.16

Noen deler de slaviske språkene i to: språkene som snakkes på Balkan i én gruppe («sørslavisk»), og resten sammen i en annen gruppe («nordslavisk»).

Det gir mening fordi språkene i hver gruppe snakkes i områder som geografisk henger sammen.17 En variant av denne oppdelingen er å plassere bulgarsk og makedonsk i en gruppe for seg. Hovedargumentet er at bulgarsk og makedonsk nesten ikke bøyer substantiver, adjektiver og pronomen etter funksjon i setningen (kasus), motsatt av alle de andre slaviske språkene, som har rike kasussystemer.18

Det vanligste er å dele de slaviske språkene i tre grupper: vestslavisk, østslavisk og sørslavisk. Denne inndelingen baserer seg på hvordan språkenes lyder har utviklet seg siden det antatte felles urslaviske språket. Lyder egner seg godt til å til å kategorisere på grunnlag av språkhistorisk utvikling fordi de inngår i relativt enkle systemer som endrer seg langsomt.

Inndelingen i de tre gruppene ble utarbeidet av 1800-tallets språkvitere og brukes ofte så automatisk at det er lett å glemme at den tjente særlige vitenskapelige formål. Det er påfallende i hvor høy grad inndelingen stemmer overens med politiske forskjeller under kommunismen: De østslaviske språkene (belarusisk, russisk og ukrainsk) ble snakket i Sovjetunionen; de vestslaviske språkene (polsk, slovakisk og tsjekkisk) ble snakket i kommunistiske land utenfor, men tett alliert med Sovjetunionen; og de sørslaviske språkene (unntatt bulgarsk) ble snakket i staten Jugoslavia, som var kommunistisk, men hadde brutt med Sovjetunionen i 1948. Selv om inndelingen i tre språkgrupper i prinsippet er rent språklig, kan det altså være grunn til å spørre om inndelingen stemmer litt for godt overens med politiske skillelinjer. Jeg har uansett brukt inndelingen til å strukturere denne boken. Når nettopp språkpolitikk står på tapetet, passer det bra å bruke en inndeling som samsvarer løselig med ulike politiske forutsetninger.

16 Oversikter finnes i Mikhail N. Saenko, «History of the Taxonomy of Slavic Languages», i Encyclopedia of Slavic Languages and Linguistics Online, red. Marc L. Greenberg (Leiden: Brill, 2020) og Václav Blažek, «Klasifikace slovanských jazyků», i Nový encyklopedický slovník češtiny, red. Petr Karlík, Marek Nekula og Jana Pleskalová (Praha: Nakladatelství Lidové noviny, 2016).

17 Tomasz Kamusella et al., red. The Palgrave Handbook of Slavic Languages, Identities and Borders (London: Palgrave Macmillan, 2015).

18 Roger, Gyllin og Ingvar Svanberg. Slaviska folk och språk (Studentlitteratur: Lund: 2000), 65.

Tabellen nedenfor gir eksempler på ord som viser noen systematiske lydforskjeller mellom de tre hovedgruppene av slaviske språk.19 De karakteristiske lydforskjellene er understreket.

Tabell 1. Noen systematiske lydforskjeller mellom vest-, øst- og sørslaviske språk

Vestslavisk Østslavisk

«frost» mróz (polsk) mráz (slovakisk, tsjekkisk)

«sult» głód (polsk) hlad (slovakisk, tsjekkisk)

«blomst» kwiat (polsk) kvet (slovakisk) květ (tsjekkisk)

Sørslavisk

maroz (belarusisk) moroz (russisk, ukrainsk) mraz (alle)

holad (belarusisk) golod (russisk) holod (ukrainsk) glad (alle)

tsvjet, kvjet (belarusisk) tsvet (russisk) tsvit, kvit (ukrainsk)

«stjerne» gwiazda (polsk)

hviezda (slovakisk)

hvězda (tsjekkisk)

zvjazda (belarusisk) zvizda (ukrainsk)21 zvezda (russisk)

«natt» noc (alle) notsj (belarusisk, russisk) nitsj (ukrainsk)

«vinge» skrzydło (polsk)

krídlo (slovakisk)

křídlo (tsjekkisk)

cvijet (bosnisk, kroatisk)20

tsvete (bulgarsk) tsvet (makedonsk, serbisk) cvet (slovensk)

zvijezda (bosnisk, kroatisk)

zvezda (bulgarsk, serbisk, slovensk) dzvezda (makedonsk)

noc (bosnisk, kroatisk, serbisk) nosjt (bulgarsk) nokje (makedonsk) noč (slovensk)

krylo (alle) krilo (alle)

19 Montenegrinsk er ikke tatt med i tabellen. Ord i det montenegrinske standardspråket er identiske med bosniske, kroatiske eller serbiske ord. Oversikter over lydutviklinger i de slaviske språkene finnes blant annet i Karel Horálek, Úvod do studia slovanských jazyků (Praha: Nakladatelství Československá akademie věd, 1955) og Roland Sussex og Paul Cubberley, The Slavic languages (Cambridge: Cambridge University Press, 2006).

20 På slaviske språk som skrives med det latinske alfabetet, uttales bokstaven c som ts De ulike tegnene over c betegner tsj-lyder.

21 Det mer vanlige ordet for «stjerne» er zorka på belarusisk og zirka på ukrainsk.

Språkvitere har også undersøkt gamle, nedarvede ord i de enkelte språkene for å si noe om hvor mye språkene ligner på hverandre.22 Slike undersøkelser kommer frem til at to par språk står særlig nær hverandre: belarusisk og ukrainsk som det ene paret, og bulgarsk og makedonsk som det andre.

Nokså nær står paret tsjekkisk og slovakisk, og det paret som utgjøres av slovensk og flesteparten av språkene som hørte hjemme i Jugoslavia. For sistnevntes vedkommende diskuteres det (som vi skal se) om de – bosnisk, kroatisk, montenegrinsk og serbisk – i virkeligheten er ett språk. De står med andre ord veldig nær hverandre. Polsk og russisk fremstår i slike undersøkelser som de mest isolerte slaviske språkene (selv om russisk og belarusisk er nokså nær hverandre).

I tillegg til de språkene som i denne boken får hvert sitt kapittel, finnes flere andre slaviske språk. Noen er utdøde – som polabisk som ble snakket i Nord-Tyskland. Andre finnes som minoritetsspråk enten utenfor den slaviske verden – som sorbisk i det østlige Tyskland, burgenlandkroatisk i Østerrike eller banatbulgarsk i Romania – eller med skiftende status i stater med slaviske statsspråk – som kasjubisk og schlesisk i Polen, rusinsk i Slovakia og bunjevakisk i Serbia.

Standardspråk deler verden opp

På grunn av de mange likhetene mellom slaviske språk kan folk med slaviske morsmål (og et godt språkøre) i et visst omfang kommunisere med hverandre. Det gjelder mest i svært enkel muntlig kommunikasjon. Så snart det dreier seg om mer kompliserte anliggender – se nyheter på TV, følge en forelesning på universitetet eller lytte til en tale av statsoverhodet, og i de fleste former for skriftlig kommunikasjon – må folk forholde seg til språkspesifikke regler for bruk av alfabeter og for å uttale og skrive korrekt. På alle disse arenaene rår nemlig en særlig utgave av språket – standardspråket. Standardspråk har to grunnleggende særtrekk: Det er fint (har prestisje), og det er kunstig (er resultat av bevisst oppbygging).

Standardspråk er bare én utgave av språk, det vi innen språkvitenskapen kaller en «varietet». Andre varieteter kalles «dialekt», «sosiolekt» eller «folkespråk». Titt og ofte, men ikke alltid uttrykkelig formulert, er det bare standardspråket som for alvor regnes som språk. Det finnes ingen sikre språkvitenskapelige kriterier for å utskille én varietet som «språk» og andre

22 Václav Blažek, «Klasifikace slovanských jazyků», 800–805.

varieteter som «dialekter». I stedet bruker man politiske og kulturelle kriterier. Det viser den slaviske verden med all mulig tydelighet. Dette var aller tydeligst på 1800-tallet, en periode da aktivister arbeidet hektisk med å formgi morsmålene sine og med å heve deres status.23 I perioden etter 1989 finnes det også tilfeller av at det som tidligere ble ansett som dialekter, blir oppjustert til språk, altså lansert som standardspråk.

Varietet

• En utgave av et språk, uavhengig av hvilken type det er snakk om, eller hvilken status det har

• Både standardspråk, dialekter og minoritetsspråk er varieteter

Det daglige talespråket – det språket man snakker hjemme og med familie og venner – endrer seg bare gradvis over geografisk avstand. Standardspråk deler imidlertid verden opp i navngitte enheter. En enhet blir kalt kroatisk, en annen blir kalt serbisk. En enhet blir kalt russisk, en annen blir kalt belarusisk. Dette er ikke noen naturgitt inndeling, men en villet, kulturelt og politisk motivert oppdeling, gjennomført av språkpolitikkens aktører. Delingen oppleves sant nok som naturlig når den først er på plass.24 Det er noe av det fascinerende ved den slaviske verden at varietetene så tydelig er i bevegelse og stadig utfordrer forestillingen om at de enkelte språkene er faste størrelser med gitte grenser.25

Inndelingen i ulike standardspråk preger også det daglige talespråket. På hver side av en landegrense blir de lokale dialektene utsatt mer for påvirkning fra de respektive standardspråkene enn fra dialektene på den andre siden av grensen.26

Både standardspråket og det daglige talespråket endrer seg over tid. Hver gang noen sier eller skriver noe, yter de sin skjerv til at språket endrer seg.

23 En god innføring til 1800-tallets språkpolitikk finner du i Olav Rytter, Slavisk målreising: framvoksteren til dei moderne slaviske litteraturmåla (Oslo: Det Norske Samlaget, 1971).

24 Kamusella, Politics and the Slavic Languages, 6.

25 Patrick Sériot, «Language Policy as a Political Linguistics: The Implicit Model of Linguistics in the Discussion of the Norms of Ukrainian and Belarusian in the 1930s», Harvard Ukrainian studies 35, nr. 1/4 (2018).

26 Curt F. Woolhiser, «Border effects in European dialect continua: dialect divergence and convergence», i The Languages and linguistics of Europe: a comprehensive guide, red. Bernd Kortmann og Johan van der Auwera (Berlin: de Gruyter Mouton, 2011).

Det skjer umerkelig og kontinuerlig. Men i standardspråket skjer det også endringer som kan tidfestes, for eksempel hver gang det blir innført en ny rettskrivning. Vi skal i boken stanse opp ved mange slike endringer. De blir som oftest gjennomført av enkeltpersoner som kan identifiseres – som regel språklige fagfolk med normering som gjøremål.

Slike normerende språkvitere må forholde seg til hvordan standardspråket faktisk blir brukt. De kan ikke finne på hva som helst, for da fungerer ikke endringene deres i praksis. Likevel er det ikke tvil om at normerende språkvitere utgjør en gruppe med særlig myndighet i språklige anliggender. På grunnlag av deres beslutninger kan andre språkbrukere utsettes for kritikk og til og med diskriminering.27

Selve ideen om at noen må inneha myndighet i språket, blir sjelden utfordret i den slaviske verden. Kanskje skyldes denne tilbakeholdenheten at de enkelte standardspråkene blir verdsatt som middel for å skape kulturell rikdom og nyanser? Slik ordlegger den bosniske språkviteren Senahid Halilović seg: «Standardspråk er en forskrift og en begrensning. I likhet med andre standarder er det et mål på graden av sivilisasjon: Der alt er like mulig, er ingenting spesielt verdifullt.»28

I resten av boken bruker jeg nesten alle steder «språk» i betydningen standardspråk. Nettopp fordi det er fint og kunstig, utgjør standardspråket språkpolitikkens viktigste gjenstand og produkt.

Standardspråk

• Språket som forventes i skriftlig, formell og prestisjetung kommunikasjon

• Normeres i rettskrivninger, grammatikker og ordbøker

• Læres i skolesystemet

• Ikke nødvendigvis lik «statsspråk»

27 James Milroy og Lesley Milroy, Authority in Language: Investigating Standard English (London: Routledge, 2012).

28 Senahid Halilović, «Bošnjaci i bosanski jezički standard», Novi Muallim 17, nr. 67 (2016): 3.

Språk bygger nasjonalstater

Ethvert standardspråk er konstruert for å heve seg over geografiske variasjoner, og det innlemmer sitater og vendinger fra litterære verk og andre tekster som er viktige for de menneskene som sogner til standardspråket. Det egner seg derfor godt til å binde sammen grupper som ønsker å bli oppfattet som en nasjon. Standardspråket er dermed ikke bare et middel til å kommunisere. Det symboliserer også den nasjonen som bruker det.29 Å være en nasjon blir forstått som de menneskene som snakker samme språk, i tillegg til at de føler tilhørighet til samme etniske kultur. I de slaviske landene, som i resten av Øst-Europa, er denne forståelsen av å være en nasjon vanlig.30

Det finnes mange billedlige uttrykk for språkets betydning for nasjonen. Språket har blant annet blitt omtalt som «det viktigste bindemiddelet»31, «garantien for nasjonens varige identitet»32 og «speilet av vår eksistens, avtrykket av våre sjeler».33 Selv om det å ha samme språk ikke er den eneste årsaken til at folk opplever å tilhøre samme nasjon, befinner språk seg utvilsomt i sentrum for nasjonalfølelsen. Vi skal i boken se flere tilfeller av politikere som vedtok språklover før landet deres oppnådde selvstendighet.

Språk inngår altså som en viktig byggestein når nasjonalstaten bygges opp. Det ser vi tydelig ved at nesten alle slaviske land i grunnlovene sine har vedtatt hva som skal være statsspråk. Slike vedtak styrker likhetstegnet mellom nasjon og stat.

Mange slaviske stater kunne i 1990-årene karakteriseres som «nasjonaliserende stater», slik sosiologen Rogers Brubaker har foreslått.34 De var ikke fullt utviklet som nasjonalstater selv om de hadde oppnådd selvstendighet.

Derfor forsøkte man fremdeles å skape samsvar mellom alle de bestandde-

29 Denne symbolske funksjonen minner slaviske språkvitere oss jevnlig på. Se blant mange andre Ada Vidovič Muha, «Družbeno-politični vidik normativnosti v slovanskih knjižnih jezikih», i Moč in nemoč knjižnega jezika, red. Ada Vidovič Muha (Ljubljana: Univerza v Ljubljani, Filozofska fakulteta, 2013), 101 og Dubravko Škiljan, «From Croato-Serbian to Croatian: Croatian linguistic identity», Multilingua 19, nr. 1–2 (2000): 9.

30 Pål Kolstø, Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst (Oslo: Universitetsforlaget, 1999), 46–47.

31 Tadeusz Piotrowski, «Bezpieczeństwo językowe w dobie ponowoczesnej», i Interdyscyplinarne znaczenie bezpieczeństva, red. Tomasz Malczyk (Nysa: Oficyna wydawnicza PWSZ, 2011), 37.

32 Ukrajinska natsionalna komisija z pytan pravopysu, «Peredmova», i Ukrajinskyj pravopys, red. Ukrajinska natsionalna komisija z pytan pravopysu (Kyiv: Naukova dumka, 2019), 5.

33 Den belarusiske aktivisten Aljenka Dubitskaja, sitert i Zinaida Tsimosjak, «‘Halownajekab bjelarus z bjelarusam patsjaw razmawljats pa-bjelarusku’», Nasja slova, 21. mars 2021.

34 Rogers Brubaker, «Nationalizing states revisited: projects and processes of nationalization in post-Soviet states», Ethnic and racial studies 34, nr. 11 (2011): 1786.

lene – befolkning, landområde, statsorganisasjon og kultur, herunder ikke minst språk – som til sammen skaper en nasjonalstat. Å definere et bestemt språk som statsspråk blir i en slik situasjon et kraftig signal om sammenfall mellom stat og nasjon. I denne prosessen blir det også skapt sammenfall mellom navnet på språket, innbyggerne og staten.

Opprettelsen av en nasjonalstat bidrar i sin tur til å utvikle språket. Nasjonalstaten blir en løftestang for å etablere institusjoner som bruker språket, underviser i det og normerer det.35 Dessuten blir det skapt et rom der statens innbyggere kan kommunisere med hverandre på et felles språk. Når det finnes et felles språk, kan i prinsippet alle innbyggerne delta i det offentlige ordskiftet.36

Det å bygge nasjonalstatlige institusjoner som fremmer og verner om språket, medfører også ofte at statens innbyggere blir fremstilt som mer enspråklige enn det som stemmer med virkeligheten. Det blir et mål at nasjonalstatens grenser skal harmonere med grensene for dens språk.37

Imidlertid huser alle de slaviske nasjonalstatene minoriteter som snakker andre språk enn statsspråket. Minoritetenes interesser må på en eller annen måte bli imøtekommet for å forhindre at de skal etablere sine egne nasjonsbyggende prosjekter. De trenger ikke å lete lenge etter forbilder. De nasjonaliserende statene i den slaviske verden har så å si levert oppskriften på hvordan en gruppe – blant annet gjennom språket – kan løfte seg opp til å være en nasjon og kanskje på sikt oppnå en egen nasjonalstat.

Samfunnsendringer går hånd i hånd med språkendringer

Under kommunismen utviklet det seg i de slaviske landene en stivnet offisiell stil som tjente makthaverne og dominerte i det offentlige rommet. Den kalles «nytale» fordi den minner om språket beskrevet av George Orwell i romanen 1984. Nytalen var karakterisert av at man stadig henviste til den politiske ideologien («marxisme-leninisme», «brorskap og

35 Stanisław Dubisz, sitert i Kazimierz Ożóg, «Najnowsze zmiany w polszczyźnie (na podstawie obserwacji Stanisława Dubisza i innych badaczy)», Poradnik Językowy, nr. 4 (2018): 35.

36 Miroslav Hroch gjør dette poenget i en analyse av den tsjekkiske nasjonale bevegelsen på 1800-tallet. Miroslav Hroch, «Jazyk kak instrument grazjdanskogo ravenstva», Ab imperio 2005, nr. 3 (2005).

37 Ron Scollon, «Teaching Language and Culture as Hegemonic Practice», The Modern Language Journal 88, nr. 2 (2004): 272.

enhet», «femårsplan»). Hele byer fikk navn etter kommunistiske ledere – fra Leningrad i nord til Titograd i sør. Et annet karakteristisk trekk var at man bestandig uttrykte at samfunnsordningen omfattet absolutt alt og hadde et evighetsperspektiv («folkets og partiets enhet», «med Sovjetunionen til evig tid»). Verden ble gjengitt som svart-hvit, og «den sosialistiske leiren» representerte alltid det gode. Militaristiske vendinger var vanlige («kampen for fred»). Visse konstruksjoner og faste vendinger ble gjentatt til kjedsommelighet og uten hensyn til sjanger («den store sosialistiske oktober-revolusjon», «kommunistpartiets ledende rolle»).38 Som resultat av nytalen fjernet de slaviske standardspråkene seg betydelig fra hvordan folk faktisk snakket.39

Da kommunismen brøt sammen, hadde nytalen satt dype spor. Dessuten hadde alle de ikke-russiske slaviske språkene tatt opp i seg mange lånord og konstruksjoner fra russisk, det språket som den kommunistiske nytalen kom fra.

Nytale

• I Øst-Europa brukes uttrykket om språket i offentligheten under kommunismen

• Stivnet, upersonlig og fargeløst språk; preget av gjentakelser og et svart-hvitt verdensbilde

• Oppkalt etter språket som beskrives i George Orwells roman 1984

I 1990-årene, etter at kommunistregimene hadde falt, begynte samfunnene i de slaviske landene og de slaviske språkene å forandre seg i rasende fart. I mange av landene ga frigjøringen fra den kommunistiske ideologien rom for en ny oppblomstring av nasjonal kultur.40 Nye grenser, egne grunnlover, flagg og nasjonalsanger ga næring til ønsker om å gi språket en tydelig nasjonal identitet. Dessuten virket fire andre krefter sammen om å drive

38 Du kan lese en rekke analyser av nytale i Ingunn Lunde og Susanna Witt, Terminal øst. Totalitære og posttotalitære diskurser (Oslo: Spartacus, 2008).

39 Vidovič Muha, «Družbeno-politični vidik normativnosti v slovanskih knjižnih jezikih», 95.

40 Takk til Martin Paulsen, som formulerte denne innsikten.

forandringene igjennom: demokratisering, markedsøkonomi, globalisering og teknologiske endringer.41

Demokratiseringen åpnet for at mange flere mennesker kunne delta i offentlige debatter – medregnet debatter om tilstanden til språkene.

Mediene sluttet med sin ensformige nytale. Mange seere og lyttere hørte for første gang politiske ledere snakke spontant.42 I det hele tatt kunne folk slå seg mer løs i det offentlige rommet, også språklig. For noen mennesker var det likevel ubehagelig at debattanter som ikke behersket standardspråket, eller som tok for lett på dets regler, kom til orde.

Frislippet av de markedsøkonomiske kreftene økte ikke bare de sosiale forskjellene. Det presset også frem nye bruksområder for språkene. Reklame er det mest slående eksempelet. Men også innenfor etablerte bruksområder måtte språkbrukerne venne seg til at penger fikk mer å si. Skjønnlitterære forfattere måtte lære å konkurrere på markedsøkonomiske betingelser. Det var ikke så underlig at mange følte at språket selv ble kommersialisert.

Globaliseringen og dens språk, engelsk, fikk også fritt spillerom i stadig flere sammenhenger. Det oppsto usikkerhet rundt hvordan engelske ord skulle tilpasses de slaviske språksystemene. Innen hvilke bruksområder skulle engelsk tolereres? Folk som ikke kunne engelsk, kjente seg naturligvis satt på sidelinjen. Globaliseringen medførte i tillegg økt inn- og utvandring, noe som endret befolkningssammensetningen. I enkelte slaviske land ble befolkningen merkbart redusert.43 Hvordan ville dette påvirke nasjonsbyggingen, med alle dens kjennetegn, inklusive språket?

På toppen av dette var det også store teknologiske endringer. Skriftbaserte medier ble avløst av medier der muntlig språk dominerte, som fjernsyn og etter hvert sosiale medier. Endringene medførte nye former for offentlig ordskifte, ofte former som på nye måter blandet det formelle og uformelle. Da den digitale teknologien slo igjennom, var den ikke særlig

41 Dette avsnittet er inspirert av Ernest Andrews, «Language Planning: Theoretical Background», i Language Planning in the Post-Communist Era, red. Ernest Andrews (Cham: Springer International Publishing, 2018) og Stanisław Gajda, «Współczesna polska rzeczywistość jȩzykowa i jej badanie», i Mowa rozświetlona myśla: świadomość normatywnostylistyczna współczesnych Polaków, red. Jan Miodek, Monika Zaśko-Zielińska, og Igor Borkowski (Wrocław: Wydawnictwo Uniwersytetu Wrocławskiego, 1999).

42 Michael S. Gorham, After Newspeak: Language, Culture and Politics in Russia from Gorbachev to Putin (Ithaca, New York: Cornell University Press, 2014), 19.

43 Ivan Krastev og Stephen Holmes, The Light that Failed: A Reckoning (London: Penguin Random House, 2019), 32–37.

god til å håndtere de slaviske språkene med deres mange spesialtegn. Det krevde en ekstra innsats for folk med slaviske morsmål å henge med i det digitale skiftet. Det var lett å miste fotfestet.

Hvordan leser du denne boken?

Resten av denne boken består av 13 kapitler – ett for hvert av de moderne statsspråkene. Du kan lett finne frem til det slaviske språket du er mest interessert i. I hvert kapittel får du historien om hva politikere og språkvitere har ment om hvor dette språket skal brukes, hvordan det skal formgis og hvilke symbolske oppgaver det skal utføre. Fremstillingen i hvert kapittel er kronologisk, men det varierer fra språk til språk hvilke tidsavsnitt som er mest interessante. For hvert språk har jeg forsøkt å belyse dets særegne problemstillinger. Kapitlene er derfor ikke bygget over helt samme lest, men etter prinsippet: Hva er det spesielle for språkpolitikken overfor nettopp dette språket? I de fleste kapitler behandler jeg statuspolitikk før jeg går inn på normering. Deretter kommer noe om minoritetsspråk i det respektive landet og der det er relevant, noe om språkets situasjon utenfor landet. Til sist blir kapittelets viktigste poenger oppsummert. I bokens sluttord sammenligner jeg språkpolitikk på tvers av språkene og antyder hva som kan skje framover.

Omkring halvparten av de moderne slaviske språkene skrives med det latinske alfabetet. I en norsk tekst kan vi enkelt sette inn personnavn og stedsnavn på disse språkene. Det kan riktignok se litt eksotisk ut med ekstra prikker, streker og haker på de velkjente bokstavene: Čirgić, Łódź.

Det er vanskeligere å gjengi ord fra de språkene som skrives med det kyrilliske alfabetet: belarusisk, bulgarsk, makedonsk, montenegrinsk, russisk, serbisk og ukrainsk. Her må vi én for én gjøre de kyrilliske bokstavene om til latinske bokstaver – vi må transkribere. Heldigvis har Språkrådet lagd regler for transskripsjon av kyrilliske alfabeter.44

Språkrådet har også utarbeidet en oppdatert oversikt over navn på stater, i samråd med Utenriksdepartementet.45 Slik sett er oversikten et illustrativt eksempel på norsk språkpolitikk. I dette tilfellet og mange andre retter jeg meg etter norske språkviteres normeringer.

44 https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Transkripsjon_av_kyrillisk_og_nygresk/

45 https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/navn-pa-steder-og-personer/Navn_ paa_stater/

Du kan lese så mange kapitler du har lyst til, og du trenger ikke lese dem i rekkefølge. Vil du likevel gjøre det, begynner du med de vestslaviske språkene, før du beveger deg til de østslaviske og slutter av med de sørslaviske. Det er nok lurt å lese de korte introduksjonene til hver gruppe før du kaster deg over de enkelte språkene. Innenfor hver gruppe kommer som regel det språket først som tidligst og tydeligst sto i sentrum for språkpolitiske forandringer.