Tellekantsystemet – en del av konteksten

forfattere kan følge, men å nærme meg prinsipielle og praktiske spørsmål knyttet til akademisk skriving fra ulike innfallsvinkler. Framstillingen er ikke fullstendig, boka dekker ikke alle sider ved forskerens tekstarbeid, men jeg har valgt ut noen temaer jeg anser som sentrale for dem som vil fordype seg i skrivearbeidets hva, hvorfor og hvordan.

Det skrives som aldri før i akademia. Vi skriver og skriver, publiserer og publiserer, i nasjonale og internasjonale tidsskrifter, i antologier, i lærebøker, på åpne plattformer og i medier rettet mot allmennheten. Samtidig viser stadig nye evalueringer at norske forskere publiserer for lite. Som universitetsansatte møtes vi derfor med krav om å publisere mer, i smalere kanaler, i mer anerkjente tidsskrifter, og aller helst skal vi skrive på engelsk, altså på et annet språk enn norske (og for den saks skyld finske, polske og pakistanske) forskeres morsmål.

Som forskere forsøker vi så godt vi kan å oppfylle alle de uttalte og uuttalte kravene som stilles til oss. Noen av de uttalte forventningene vi må forholde oss til, er formalisert gjennom Norsk publiseringsindikator – også kalt tellekantsystemet – som er et register over hvilke vitenskapelige publikasjoner som gir uttelling for institusjonene (Norsk senter for forskningsdata & Universitet- og høgskolerådet). Registeret er utgangspunktet for hvilke vitenskapelige publikasjoner som gir flest publikasjonspoeng, som igjen gir uttelling i finansieringssystemet for universiteter og høgskoler. Institusjoner som oppnår høy andel publikasjonspoeng, får en større del av de økonomiske ressursene som skal fordeles, enn institusjoner som får færre publikasjonspoeng. Det som skrives, inngår med andre ord i en konkurranse der det ikke bare er om å gjøre å publisere mest mulig, men framfor alt å publisere mer enn andre. Dermed øker vi takten, skriver enda mer og gjør hva vi kan for å skrive på en måte som passer inn i de publiseringskanalene som teller.

Med tellekantsystemet er publisering blitt et mål i seg selv. Publiserte tekster regnes som resultater i en konkurranse der personer og institusjoner måles mot andre personer og institusjoner. I denne konkurransen blir publikasjonen forstått som sluttprodukt, ikke som invitasjon til kritiske lesninger eller som startpunkt for nye diskusjoner. Når teksten er publisert, er det unødvendig å diskutere om den er god, om den er interessant, om den er viktig, eller om den kan bidra til nye erkjennelser, fordi den per definisjon tilfredsstiller kvalitetskriteriene som gjelder. Tellekantsystemets impaktfaktor måler ikke om en tekst får betydning, men hvor mange ganger teksten blir sitert. Det som teller, er hvor mange som leser, ikke hva det er i teksten som har fanget leserens interesse. Vi vet dermed ikke noe om hvordan teksten er lest, om hele teksten er lest, eller om den er lest strategisk og overfladisk for å kunne trekke ut enkelte poenger.

Tellekantsystemet og logikken den er basert på – og skaper – utgjør en del av konteksten for diskusjonene jeg fører gjennom denne boka.

Målet med tellekantsystemet er økt kvalitet, blant annet gjennom faste rutiner for fagfellevurdering og for vurdering og rangering av publiseringskanaler. Slike ordninger kan opplagt bidra til å sikre en viss standard på tekstene som publiseres. Men et system som teller og måler og baserer seg på kvantitative indikatorer, kan ikke sikre kvalitet. Resultatet kan bli det motsatte. For når det å få en artikkel på trykk blir et mål i seg selv, gjør det noe med måten vi tenker omkring skriving på. Det gjør også noe med motivasjonen for å skrive, og det har betydning for hvilke strategier vi bruker i skrivearbeidet. Writing for peer reviewed journals. Strategies for getting published (Thomson & Kamler, 2013) er en boktittel som understreker budskapet: Formålet med skrivingen er å få en publikasjon på trykk. Jeg nevner boka som et eksempel; hensikten er ikke å rette kritikk spesifikt mot denne boka, men å peke på trenden den representerer. Som forskere balanserer vi kontinuerlig mellom verdibaserte og instrumentelle mål, og det er ikke til å unngå at vi noen ganger gjør