En poetikk for akademisk skriving

valg og vurderinger ut fra strategiske hensyn. Men når systemene oppfordrer oss til å være opptatt av det vi måles på, framfor det vi anser som viktig og riktig, er det en risiko for at vi mister det egentlige formålet av syne.

Hensikten med denne boka er å bidra til økt bevissthet om hvordan vi som forskere og faglitterære forfattere kan skrive bedre. Det dreier seg ikke om å finne effektive strategier for å få en tekst på trykk, men å sørge for at tekstene som publiseres, både er lesverdige og fører til nye erkjennelser.

Spørsmålet om hvordan vi kan skrive bedre, forutsetter at noe er bedre enn noe annet, at det er mulig å skille mellom godt og dårlig, og at det gjøres rede for på hvilket grunnlag noe vurderes som bedre enn noe annet. Dette er derfor ei bok der forfatterens ståsted hele veien vil skinne gjennom: Jeg tilkjennegir på hvilket grunnlag jeg vurderer noe som bedre enn noe annet, og hvilke krav til godt språk, logisk struktur og etterrettelig henvisningspraksis jeg anser som hensiktsmessig i akademiske tekster. Dermed kan det sies at jeg forsøker å utvikle en poetikk for akademisk skriving, en poetikk for forskerens skrivearbeid.

Poetikk er et begrep som vanligvis brukes om skjønnlitteratur, men ordets etymologiske opprinnelse – det greske ordet poiesis betyr å skape, frambringe eller utforme – gjør at begrepet like gjerne kan brukes om vitenskapelig skriving. Helge Ridderstrøm (2019) definerer poetikk slik:

En tekst som forklarer og forsvarer bestemte måter å dikte på. En normativ tekst om diktning og diktekunstens «natur» og «lover». Ofte brukt om en tekst der en skjønnlitterær forfatter begrunner og forsvarer sin egen måte å skrive og dikte på. (…) En poetikk kan kalles en doktrine, lære, teori eller «skrift-filosofi», som rom-

mer vurderinger og idealer. (…) En poetikk kan være en dikters beskrivelse av sin egen dikteriske framgangsmåte, eventuelt også med oppfordringer eller krav til andre diktere. (Ridderstrøm, 2019)

Hvis vi erstatter dikting med skriving, er det mye i denne definisjonen som passer godt med det jeg forsøker å si med denne boka. Boka er en tekst som forklarer og forsvarer bestemte måter å skrive på. Det skal sies at poenget ikke er å beskrive min egen måte å skrive på, slik tilfellet er for skjønnlitterære forfatteres poetikk, selv om jeg i mitt eget skrivearbeid forsøker å følge idealene jeg løfter fram. Men boka rommer vurderinger og idealer og inneholder oppfordringer og krav som, slik jeg ser det, alle som skriver vitenskapelige tekster, må forholde seg til. I mitt utkast til en poetikk for akademisk skriving tar jeg ikke utgangspunkt i mine personlige idealer, men forsøker å finne noen svar på hvordan forskningsetiske idealer om sannferdighet og etterrettelighet kan ramme inn og gi retning både for hvordan vi skriver, og for hvordan vi kan utvikle en god akademisk skrivekultur.

Vi som skriver akademiske tekster, er alle i samme båt: Vi forholder oss til de samme kravene og de samme vilkårene, og vi strever med mye av det samme. Oppfordringene jeg gir til andre, går også til meg selv. Jeg håper dette gjenspeiler seg gjennom måten jeg skriver på, men jeg kan ikke garantere at jeg har lyktes. Når jeg retter kritikk mot andres tekster, kan jeg komme til å kaste stein i glasshus: Det er en risiko for at jeg gjør de samme feilene som jeg oppfordrer andre til å unngå. Det kan også hende at det finnes feil som jeg ikke har vært oppmerksom på, men som andre ser. Det vil alltid vært blinde flekker. Dersom du som leser er uenig i noe av det jeg skriver, ser jeg ikke dette som en svakhet ved framstillingen. Det kan snarere ses som et uttrykk for at jeg har framstilt mine poenger tydelig nok til at det er mulig å ta stilling til dem. I diskusjonen jeg fører om hvordan vi kan skrive bedre, ligger det også en oppfordring til å lese andres tekster kritisk, også denne teksten. I tråd med idealene jeg presente-