Flerspråklighet i Norge

Tittelen Andrespråksdidaktikk peker nettopp mot at boka skal gi grunnlag for didaktisk refleksjon og utvikling av kunnskap om andrespråkslæring. Vi vil senere redegjøre for hva som ligger i begrepet andrespråk og andre sentrale begreper i denne boka. Et fags didaktikk er alle de refleksjoner og kunnskaper man kan knytte til faget og undervisningen i det. Didaktisk innsikt og refleksjon kan gi økt kunnskap om et fags beskaffenhet og legitimering, og om hvordan faget kan læres, undervises og utvikles (Lorentzen et al., 1998). Andrespråksdidaktikk dreier seg altså om refleksjoner og kunnskaper om andrespråkslæring og om undervisning i andrespråk. Fordi elever som lærer seg et andrespråk er flerspråklige eller gryende flerspråklige, er også flerspråklighet et sentralt tema innenfor andrespråksdidaktikk.

Vi har skrevet ei bok i didaktikk, ikke i metodikk. Dette innebærer at vi i liten grad redegjør for ulike undervisningsmetoder. Hovedmålet vårt er å gi studenter og lærere et faglig grunnlag for å ta pedagogiske og metodiske avgjørelser. Vi har imidlertid lagt vekt på i størst mulig grad å synliggjøre på hvilken måte de ulike emnene i boka er nyttige for en lærer med andrespråkselever i klassen. Mange kapitler innledes med en case, en elevtekst eller annet som kan bidra til å kontekstualisere fagstoffet som presenteres. Casene som brukes, er fiktive, men basert på vanlige situasjoner i norske klasserom. Elevtekstene som benyttes, er autentiske tekster skrevet av minoritetsspråklige elever, og samtalene som refereres, er også autentiske.

Anna i eksempelet i innledningen er en av flyktningene som har kommet til Norge i de senere årene, og som bidrar til at Norge i en viss forstand er flerspråklig. I det norske samfunnet har det imidlertid alltid vært en viss grad av flerspråklighet, til tross for at Norge tradisjonelt har vært et mer språklig homogent samfunn enn svært mange andre land i verden. Vi har levd med flere språk i de samiske områdene, og dessuten har kvensk, romanes og romani vært språk som har eksistert i Norge i flere hundre år. Engen og Kulbrandstad (2004) beskriver hvordan samisk og norsk på 1400- og 1500-tallet levde side om side. På 1700-tallet fikk flere områder også finskspråklige innflyttere, og Engen og Kulbrandstad viser til forskning som finner at flere samiske familier på denne tiden var trespråklige (2004, s. 91). På 1800-tallet begynte norske myndigheter med en nokså hardhendt fornorskingspolitikk, og som vi vet i dag, har mange

10

i den samiske befolkningen på grunn av denne politikken ikke lært det samiske språket. I dag har samisk språk et særskilt vern, spesielt fordi Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater i 1990.

Også innvandrede minoritetsspråk har vi hatt befatning med tidligere i Norge. Latin kom til landet med kristendommen på 1000-tallet og satte spor etter seg stort sett hos eliten og i skriftspråket. Nedertysk ble snakket og skrevet av hanseatene som etablerte handelskoloni i Bergen. Nordmenn som skulle handle med disse, måtte lære det tyske språket. Innvandrede minoritetsspråk var imidlertid ikke noe alle fikk erfaring med. I takt med at verden blir stadig mer globalisert, i den forstand at mennesker, arbeidsplasser, økonomi og kulturelle uttrykk beveger seg på tvers av landegrenser med en større fart enn tidligere, har det norske samfunnet også blitt mer flerspråklig. I verden totalt i dag kan to tredjedeler av befolkningen kommunisere på to eller flere språk, ifølge Shin (2005). I vår sammenheng innebærer flerspråklighet at det blir snakket flere språk i samfunnet totalt, fordi vi har innvandring fra en rekke ulike språksamfunn. Det betyr ikke nødvendigvis at enkeltindividene i samfunnet blir mer

11