andrespråkselevers rettigheter Skolens utfordringer når det gjelder

bakgrunn enn norsk opplever at norsk i løpet av skolegangen blir det språket de behersker best i mange situasjoner, og sånn sett blir det språket de har høyest kompetanse i. Når det gjelder Anna i innledningseksempelet, kan det derfor godt hende at norsk blir det språket hun får høyest kompetanse i som voksen, siden de kompetansene hun får via skolen, læres på norsk. Her har det imidlertid mye å si hvordan opplæringen av Anna organiseres, i hvilken grad hun får mulighet til å utvikle hele sitt språklige repertoar, og hvilke holdninger hun selv utvikler til språkene sine.

Lovverk og læreplaner som regulerer andrespråkselevers rettigheter

Elever i norsk skole får regulert sine rettigheter gjennom opplæringsloven (Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa). I § 2-8 i denne loven reguleres også rettighetene elever med minoritetsspråklig bakgrunn har i grunnskolen. Innledningsvis heter det i denne loven:

Elevar i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen. Om nødvendig har slike elevar også rett til morsmålsopplæring, tospråkleg fagopplæring eller begge delar. (Opplæringslova, 1998)

Lovverket sier altså at elever med minoritetsspråklig bakgrunn har rett til særskilt norskopplæring, og eventuelt morsmålsopplæring/tospråklig fagopplæring, til de kan tilstrekkelig norsk til å følge den ordinære læreplanen. Minoritetsspråklige elever deles slik inn i tre grupper: 1) de som har tilstrekkelige ferdigheter i norsk, 2) de som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen, og 3) de som har så svake norskferdigheter at de har behov for tospråklig opplæring og morsmålsopplæring for at språklig og faglig progresjon skal ivaretas.

Det må imidlertid en god del tolkning til for å avgjøre hvilke rettigheter hvilke elever har krav på. For det første må det avgjøres hva som er tilstrekkelige ferdigheter i norsk, siden rettighetene til norskopplæring strekker seg frem til dette punktet. Det skal vi komme tilbake til. For det andre ser vi at eleven «om nødvendig» har rett til morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring. Her må det nok en gang tolkning til siden det må fastslås når det er «nødvendig». Dersom man skal lese planen med et kritisk blikk, kunne man

15

Figur 1.1 Elevgrupper basert på inndelingen i opplæringsloven § 2-8

spørre seg om det egentlig finnes tilfeller der en elev som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge undervisningen på norsk, ikke har behov for tospråklig fagopplæring. Hvis eleven ikke kan følge undervisningen på norsk, må det jo et annet språk til for at eleven skal forstå. Implisitt står det også at det bare er de elevene som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk, som har rett til morsmålsopplæring. Dette innebærer at loven ikke har noe mål om funksjonell tospråklighet for denne gruppen. Det er altså ikke definert som skolens ansvar at elevene skal kunne bruke andre språk enn norsk i det daglige.

Videre i opplæringsloven, § 2-8, står det skrevet hvordan kommunenes ansvar for å gi opplæring er regulert. Her åpnes det for mange tolkninger av loven. For eksempel står det: «Når morsmålsopplæring og tospråkleg fagopplæring ikkje kan givast av eigna undervisningspersonale, skal kommunen så langt mogleg leggje til rette for anna opplæring tilpassa føresetnadene til elevane.» (Opplæringslova, 1998) Her åpnes det for at elevene skal få andre former for tilpasninger når morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring ikke kan gis av egnet undervisningspersonale. Når kommunene kan si at opplæringen ikke kan gis av egnet undervisningspersonale, eller hva andre tilpasninger kan bestå i, står ikke definert i loven. Det er dessuten ikke klarlagt hva «egnet undervisningspersonale» betyr. Samlet sett kan man nok si at rettighetene til morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring står nokså svakt for minoritetsspråklige elever.

16