Førstespråk, andrespråk, fremmedspråk Lovverk og læreplaner som regulerer

flerspråklige. I alle fall trenger det ikke å innebære at majoritetsbefolkningen i Norge, altså de som er født i Norge av foreldre som er født i Norge, lærer seg flere språk enn norsk og engelsk. De som innvandrer til eller flykter til Norge, må lære seg norsk som et andrespråk.

Førstespråk, andrespråk, fremmedspråk

Når det er snakk om flerspråklige elever i skolen, ser mange for seg elever som kommer fra et annet land enn Norge, og som snakker morsmålet sitt hjemme og lærer norsk på skolen. Man tenker seg da at eleven har ett morsmål som han eller hun behersker godt, og ett andrespråk som er under innlæring. Dette er situasjonen for mange elever, men det totale bildet er mer sammensatt enn som så. Mange elever benytter flere ulike språk i sin hverdag, og det er heller ikke gitt at det språket eleven lærte først, er det språket han eller hun kan best gjennom livet.

Termene førstespråk (S1) og morsmål brukes ofte om hverandre, men termen førstespråk er blant annet introdusert for å forsøke å omfatte at foreldrenes primærspråk ikke nødvendigvis er det første språket barnet lærer. Førstespråket kjennetegnes likevel ved at det vanligvis blir lært i en omsorgssituasjon der foreldrene gradvis introduserer språket for barnet. Termen hjemmespråk brukes også om det eller de språkene som snakkes i elevens hjem. Mange barn vokser også opp med mer enn ett førstespråk, slik som i Annas tilfelle – hun har jo lært både russisk og tsjetsjensk side om side fra begynnelsen av. Som blant annet Pennycook og Makoni (2019) påpeker, er det viktig å ha med seg at begrepet morsmål, og i forlengelsen av det også førstespråk, ikke er universelt. Det reflekterer ikke virkeligheten til hele verdens befolkning. Steien (2021) viser flere eksempler på at en del mennesker som kommer til Norge, ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i en klar inndeling i ett morsmål og ett andrespråk. Det kan tenkes at mennesker har flere såkalte morsmål, at morsmålet ikke er språket de kan best, at det de kaller morsmål, er et språk de ikke kan, eller at begrepet morsmål ikke gir gjenklang overhodet. Når vi likevel bruker termer som morsmål og førstespråk her, er dette av pragmatiske årsaker. Dette er begreper som er godt kjent, og som man finner igjen i mye litteratur på feltet. Lærere som underviser elever fra ulike deler av verden, bør likevel være klar over at elevers totale språklige repertoar ikke nødvendigvis utgjøres av ett morsmål/ førstespråk og ett eventuelt andrespråk. Å snakke om menneskers språklige

12

repertoar, gjerne fremfor å klassifisere de ulike delene av det med termer som morsmål eller andrespråk, er en måte å fremheve på at en anerkjenner alle de språklige ressursene hos et menneske.

En forklarer ofte andrespråk (S2) som et språk som læres etter at en person har etablert førstespråket sitt. Det vil si at innlæreren allerede kan kommunisere på ett (eller flere) språk når han eller hun begynner å lære et nytt. Det er vanlig å sette et skille for grensen mellom førstespråk og andrespråk i treårsalderen, som er det tidspunktet da den såkalte systemetableringsfasen, der de grunnleggende strukturene i språket etableres, er ferdig. Et andrespråk betegner slik sett ikke nødvendigvis det andre språket som barnet lærer, det kan godt være det tredje eller fjerde språket, men det er altså et språk som legges til etter at førstespråket eller førstespråkene er etablert. På engelsk er det i dag flere som erstatter termen second language med additional language, nettopp for at begrepet skal være mer presist med hensyn til at det ikke nødvendigvis er språk nummer to. Vi har ikke etablert noen god slik term på norsk enda, så vi må holde oss til andrespråkstermen. Det har også vært vanlig at termen andrespråk først og fremst brukes når det tilegnes i en kontekst der majoritetsbefolkningen har det aktuelle språket som morsmål. Dette stiller krav til at innlæreren må kunne bruke språket kommunikativt i samspill med omgivelsene også mens det er under innlæring, slik Anna i det innledende eksempelet måtte forholde seg til norsk fra første dag i barnehagen. Når barn med et felles morsmål lærer et nytt språk via undervisning, slik som norske barn lærer engelsk på skolen, betegnes dette gjerne som fremmedspråk. Det er hovedsakelig læringskonteksten som avgjør om vi kaller språket andrespråk eller fremmedspråk. Fremmedspråk læres vanligvis i en formell kontekst, klasserommet, der elevene starter språklæringen samtidig, følger samme progresjon og arbeider med språklæring til faste tider, for eksempel i engelsktimene på skolen. Det er også vanlig at læreren behersker elevenes morsmål, slik at misforståelser kan rettes opp umiddelbart (Berggreen & Tenfjord, 1999, s. 16–17). Slik er det som regel ikke når man lærer et andrespråk. Konteksten for andrespråkslæring tilsier at innlæreren må benytte andrespråket både i og utenfor klasserommet, og som elev i skolen må man tilegne seg kunnskap via andrespråket samtidig som man lærer det. Elevene vil i mange tilfeller ikke ha mulighet til å diskutere språk eller fag på et språk de behersker godt. Man kan derfor si at mens fremmedspråkslæring representerer tilrettelagt formell opplæring i kjente omgivelser, er andrespråkslæring en opplæringssituasjon som pågår i mange ulike kontekster og med varierende tilrettelegging.

13

Skillet mellom andrespråk og fremmedspråk er uklart og representerer på mange måter en stereotypisk forenkling av ulike typer møter mellom språkbrukere og språksamfunn, slik vi også så at bruken av termene morsmål og førstespråk er forenklinger. For eksempel kan man i dag diskutere om engelsk er et andrespråk eller et fremmedspråk for elever i norsk skole, siden svært mange av dem møter engelsk i dagliglivet, for eksempel i dataspill, på film eller i sangtekster, eller som et felles språk blant språkbrukere som har et annet språk som førstespråk. Når språkbrukere bruker engelsk som felles språk uten at noen av dem har det som førstespråk, opptrer engelsk som et lingua franca. En inndeling mellom andrespråk og fremmedspråk bidrar til å tydeliggjøre at språklæring finner sted under svært ulike rammebetingelser og med svært ulike forventninger til læringsutbytte.

I den offentlige utredningen Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet definerer Østbergutvalget personers forhold til språk slik (NOU 2010: 7, s. 25):

Morsmål: Språket som snakkes i barnets hjem, enten av begge foreldrene eller av den ene av foreldrene, i kommunikasjon med barnet. Et barn kan ha to morsmål.

Førstespråk: En persons muntlige, eventuelt også skriftlige, hovedspråk. Betegner vanligvis språket vedkommende har lært først, benytter mest og er nærmest knyttet til.

Andrespråk: Språk som en person ikke har som førstespråk, men som vedkommende lærer eller har lært i et miljø der det er i allmenn bruk som dagligspråk. Andrespråk kan også betegne ethvert språk som ikke er en persons førstespråk, dvs. både andrespråk og fremmedspråk.

Fremmedspråk: Et språk som ikke er en persons førstespråk og som vedkommende lærer eller har lært utenfor miljøer hvor det er i allmenn bruk som dagligspråk.

Det er ikke nødvendigvis slik at førstespråket, morsmålet, eller hva en vil kalle de språklige ressursene man har med seg til Norge, er det man behersker best i alle sammenhenger og gjennom hele livet. Mange elever med en annen språk-

14