I løvens gap by Cappelen Damm

Runar Bakken

I løvens gap Om aldring og alderdom nå og i årene som kommer

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71644-8 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Roy Søbstad Omslagsfoto: Getty Images Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS Forfatteren har mottatt prosjektstipend fra Det faglitterære fond. Boken er en fagfellevurdert publikasjon. www.cda.no

Innhold Kapittel 1 Introduksjon ............................................................................................................. 9 Den overordnede hensikt med å skrive denne boken ....................................... 10 Hva handler boken om? .......................................................................................... 13 Noen gerontologiske grunnpremisser i boken .................................................... 15 Alderdom er ikke det samme som sykdom ........................................................ 16 Alt som skrives, er preget av den som skriver .................................................... 19 Min tid er knapp ....................................................................................................... 20 De formende årene .................................................................................................. 21 Kapittel 2 Om aldring og helseulikhet .................................................................................. 26 Aldringserfaringer ................................................................................................... 26 Kort om aldringsteorier .......................................................................................... 27 Aldringsteorier og politikk ..................................................................................... 28 Ulike forståelser av hva aldring er ........................................................................ 30 Tilbaketrekningsteorien og aktivitetsteoriene / suksessfull aldring .............. 31 Kritikk av forståelsesrammene og teoriene ........................................................ 33 Tilblivelseshistoriene .............................................................................................. 35 Veien til seier for aktivitetsteoriene og suksessfull aldring .............................. 37 Hvordan aktivitetsteoriene og suksessfull aldring former våre forestillinger .............................................................................................................. 40 Aktivitetsteoriene, suksessfull aldring og nyliberalismen ................................ 41 Helseulikhet .............................................................................................................. 42 Helseatferdens firkløver og levende begravde klasser .............................. 43 Ansvar for egen helse ...................................................................................... 44 Om å yte motstand mot sunn helseatferd .................................................. 45 «Suksessfull aldring» kan produsere motstand .......................................... 47 Helsepersonell og aldringsteorier ........................................................................ 49 Motstand og ambivalens ................................................................................ 49

innhold

Kapittel 3 Om å kle alderdommen i sykdomsklær ............................................................. 52 Innledning ................................................................................................................. 52 Medikaliserte tilstander ......................................................................................... 53 Hva driver medikaliseringen frem? ...................................................................... 55 Medikalisering av aldring ....................................................................................... 58 Medikaliseringen av aldring – spenninger i gerontologien ....................... 60 Aldring, integritet og medikalisering .................................................................... 62 Kapittel 4 Om forskjellen på lamper og gamle mennesker .............................................. 68 Innledning ................................................................................................................. 69 Bakgrunn ................................................................................................................... 69 Kritiske analyser preller av ..................................................................................... 70 Det instrumentalistiske mistaket: Å gjøre «ville» problemer til «tamme» ... 71 Konsekvenser av «det instrumentalistiske mistaket» ............................... 74 Bestiller/utfører-modellen ...................................................................................... 75 Kjennetegn ved det å arbeide med gamle mennesker ...................................... 76 Kapittel 5 Om forslag til prioriteringskriterier ................................................................... 79 Innledning ................................................................................................................. 79 Kort om NOU 2018: 16 Det viktigste først ............................................................ 80 Utvalgets forslag til prinsipper for prioritering ........................................... 81 Når utgangspunktet er som galest ....................................................................... 82 Prioriteringskriteriene og «ville» og «tamme» problemer ........................ 83 Prioriteringskriteriene og medikalisering ............................................................ 86 Supplementet «mestring» ..................................................................................... 86 Helseulikhet og prioriteringskriteriene ................................................................ 89 Kapittel 6 Om å tjene penger på gamle mennesker eller ikke ......................................... 90 Innsirkling av problemområdet ............................................................................. 90 Privat omsorg og velferdsstatens opphav og grunnidé .................................... 91 Det private initiativ og dugnadskroner ................................................................ 93 Fremmer kapasitets- og kompetansekrise kommersialisering? ..................... 94 To eksempler ..................................................................................................... 95 Fremmer aldersdiskriminering kommersialisering? .......................................... 96 Aldersdiskrimineringens mange ansikter ............................................................ 97 New Public Management og kommersialisering ............................................... 99

innhold

Ulike former for konkurranse ......................................................................... 100 Hva forutsetter kommersialisering? ..................................................................... 102 Er perspektivmeldingene et argument for kommersialisering? ...................... 103 Om å lese perspektivmeldingene som fanden leser Bibelen ................... 103 Forsørgelsesbyrde og forventet produktivitetsvekst ................................. 105 Tre alternative løsninger ......................................................................................... 107 Hva står på spill de nærmeste 10–15 årene? ...................................................... 109 Kapittel 7 Om å skaffe mange nok med kompetanse ........................................................ 111 Innledning ................................................................................................................. 112 Situasjonsbeskrivelse av de kommunale helse- og omsorgstjenester .......... 112 Kompetanseprofil og deltid ................................................................................... 113 Rekrutteringsproblemer ......................................................................................... 113 Utdrag fra følgeevaluering av kompetanseløftet 2016–2020 .................. 115 Problemets kjerne .................................................................................................... 117 Arbeidets art, det familiære opphav og kvinnedominansen ............................ 118 Det familiære opphavet .................................................................................. 119 Den kapitalistiske revolusjon ......................................................................... 119 Kapitalismens kjønnsrevolusjon .................................................................... 120 Frigjøring av kvinner – krise for pleie- og omsorg? .................................... 122 Klassedelte kjønnsroller .................................................................................. 123 Kompetansehierarkier og verdsettingsdiskriminering ...................................... 124 Hva kan gjøres? ........................................................................................................ 126 Politisk styrt endring ............................................................................................... 130 Kom som du er, men bli som oss .......................................................................... 131 Hvilken kompetanse bør styrkes? ......................................................................... 133 Kapittel 8 Om å gjenskape tillit .............................................................................................. 135 Tillitsreformen .......................................................................................................... 135 Forutsetninger for at Tillitsreformen skal bli et reelt alternativ ...................... 137 Bemanning, kompetanse og stillingsbrøker ................................................ 137 «Hva er viktig for deg?» .................................................................................. 138 Hverdagsmestring ............................................................................................ 140 Helseideologisk nisse på lasset? .......................................................................... 141 Kapittel 9 Om pårørende i en verden av kvinner ................................................................ 144 Innledning ................................................................................................................. 144

innhold

Utvikling av de velferdsstatlige tjenester og pårørende ................................... 147 Hvordan forestillinger kan prege pårørendes være- og handlemåter ............ 150 Forestillingen om alderdom som den andre barndom ...................................... 150 Barn og gamles avhengighet .......................................................................... 151 Barnets «forbilledlige» avhengighet ............................................................. 152 Forestillingen om den aktive og gode alderdommen ........................................ 153 Konflikter og vold ..................................................................................................... 157 Kapittel 10 Om å titte inn i glasskula ...................................................................................... 161 Innledning ................................................................................................................. 161 «Har du lyst, har du lov, men …» ........................................................................... 162 «… men har du vett, lar du være» .................................................................. 165 Noe er nytt under solen .......................................................................................... 165 Ansikter og stemmer ....................................................................................... 166 Empatisk respons, grenser og det grenseløse ............................................ 167 Kort historikk ..................................................................................................... 169 Teknologi og speil ............................................................................................. 170 Algoritmenes kolonialisering ................................................................................. 173 Kapittel 11 Om selvbestemt død .............................................................................................. 175 Sekularisering og ønsket om å styre eget liv ...................................................... 177 I mangel av overordnede moralske prinsipper ................................................... 180 Kapittel 12 Om transhumanisme og aldring ......................................................................... 182 Innledning ................................................................................................................. 182 Innsirkling av det problematiske med transhumanismen ................................ 183 Transhumanismen og grunnpremissene ............................................................. 184 Den transhumanistiske utviklingshistorien ......................................................... 186 Transhumanisme – alderdom og sykdom ........................................................... 187 Teknologier som utsetter døden ........................................................................... 189 Teknologier som kan oppheve døden .................................................................. 190 Som en buffer mot naturen .................................................................................... 192 Den infantile transhumanismen ............................................................................ 194 Om å stange hodet mot veggen .................................................................... 195 Referanser ................................................................................................................ 197

Kapittel 1

Introduksjon Tittelen I løvens gap er hentet fra en historie om zoologen som hele livet studerte løver, og som en dag befant seg i løvens gap. Å være en aldersforsker som begynner å bli gammel, er litt som å være denne zoologen. Når I løvens gap kommer ut i 2022, er jeg 70 år gammel. Når jeg ser meg i speilet om morgenen, er det den tause naturen som taler til meg. Går jeg på kjøpesentret, er det naturen som taust taler når jeg ser en enda eldre mann streve seg frem med rullator mellom reolene. Når jeg går hjem igjen, tenker jeg i mitt stille sinn: Kroppen er som et tre vi i alderdommen blir korsfestet til. Den dagen jeg ble bestefar for første gang, ble jeg forvirret. Det var jo min bestefar som var bestefar! Det er ikke enkelt å forestille seg at beste fedre engang har vært unge med livet foran seg, eller å forestille seg at unge studenter en gang i fremtiden kanskje skal bli gamle besteforeldre. Å leve er å eldes; noe helt naturlig og selvfølgelig, men å erfare at vi for hver dag blir eldre, oppleves ikke nødvendigvis som det – noe alle anti-aging-produkter og våre bestrebelser på å skjule aldringstegn kan vitne om. Dette kan kanskje virke som et tungt og negativt syn på det å eldes? Jeg har verken et positivt eller et negativt syn på det å eldes og bli gammel. Jeg forsøker å forholde meg til menneskets grunnvilkår; at vi fødes, eldes og dør. Dette grunnvilkåret er det verken jeg eller noen andre mennesker som har bestemt. Vår skjebne er forseglet idet vi fødes inn i verden, og om denne skjebnen kan tilskrives høyere makter eller evolusjonen, så er det like fullt totalt uforståelig for oss. Ei døgnflue lever ett døgn, ei skilpadde kan bli 200 år, ei håkjerring på 400 år kan ha blitt født under Napoleonskrigene, mens vi mennesker kan kanskje bli opptil 120 år. Sånn er det med den saken. Genetikere kan forklare de mekanismer som fører til at vi eldes og en dag dør, men ingen forstår hvorfor det må være sånn. Det er bare sånn, og 9

kapittel 1

vi må forholde oss til det som et faktum, siden ikke ett menneske hittil i historien har oppnådd evig liv; i alle fall ikke på jorden.

Den overordnede hensikt med å skrive denne boken Når jeg foredrar over utvalgte temaer fra bøkene jeg har skrevet om aldring, kan det hende jeg sier noe sånt: «Menneskelige tilstander som med sikkerhet vil oppstå i livet; tap, sorg, sykdom, kan med rett ‘medisin’ gå over, men ikke aldring. Uansett hvor omsorgsfullt og faglig dyktig pårørende og helsepersonell forholder seg til meg når jeg blir riktig gammel, så vil jeg likevel dø som følge av aldring.» Når jeg uttrykker meg omtrent som dette, utløser det nesten alltid noen indignerte kommentarer om at jeg svartmaler og fremstiller livet i alderdommen som noe fryktinngytende herk. Når slike kommentarer kommer, har jeg vært rask til å tolke det som at folk heller vil gå uvitende og baklengs inn i sin egen alderdom, fremfor å se den i hvitøyet, og jeg svarer gjerne: «Ja, det er trist, men det er ikke mindre sant av den grunn.» Det er for så vidt sant, men i det siste har jeg begynt å tvile på om det er riktig å konfrontere folk med aldringens realiteter, for som Dr. Relling uttrykker det i Vildanden av Ibsen: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.» Jeg vil jo nødig frata mennesker livslykken! Men hvordan hva skal da det å eldes og leve som gammel fremstilles, slik at ikke leseren lukker igjen og legger denne boken vekk? Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt grundig gjennom dette; ikke før jeg skulle i gang med denne boken. Jeg skal nærme meg et svar på dette ved å spinne rundt en historie. Fra skrivebordet mitt kan jeg se ut gjennom et vindu og ned på en gatestump og en parkeringsplass. For en tid tilbake falt jeg hver dag i tanker over en gammel kvinne med rullator – la meg kalle henne Ingeborg – som kom til syne i synsfeltet. Til ulike tider beveget Ingeborg seg fra og til ulike gjøremål i byen. Det gikk sakte, men i all slags vær og sent og tidlig så jeg hvordan hun kjempet for å komme seg frem, kjempet for å greie seg selv. Nå ser jeg henne ikke lenger. Rent fysisk ligger ikke byens sykehjem langt unna skrivebordet og mitt utkikkspunkt. Alle ligger innenfor en radius på rundt 2000 meter, men rent 10

introduksjon

mentalt er livet innenfor veggene på sykehjemmene som et liv i en atskilt og parallell virkelighet. En av grunnene til at det er blitt sånn, er at vi i humanismens navn – og spesielt etter 1950-årene – systematisk har bygget opp institusjoner i et forsøk på å redusere den menneskelige smerte og lidelse; sykehus, sykehjem, hjemmetjenester, psykiatriske institusjoner og lignende. Vi får knapt tilgang til den for oss uvirkelige virkeligheten, med mindre vi åpner dørene til disse institusjonene. Det har jeg gjort. I ulike perioder av livet har jeg vært innenfor som yrkesutøver, forsker, pårørende, men det tar ikke lang tid etter å ha forlatt disse institusjonene, før verden der inne lukkes ute og mer eller mindre forsvinner fra min bevissthet; ute av syne, ute av sinn. Men hver gang Ingeborg kom inn i synsfeltet, ble erfaringene fra slike steder vekket til live igjen. For det meste var det løsrevne bilder næret av min egen frykt for en dag å bli løftet ut av gatene jeg ferdes i, ut av hjemmet jeg lever i, for så å balansere resten av livet på en eksistensiell knivsegg i overgangen mellom liv og død innenfor en eller annen institusjon. Fra min plass ved skrivebordet holdes til vanlig fryktinngytende fantasier om min egen fremtid som gammel på avstand, og jeg ser på det som et sunnhetstegn og forutsetning for å få skrevet denne boken. Men så hender det likevel at den skjøre hinnen mellom meg og verden utenfor brister. Sist det skjedde, var den dagen jeg oppdaget at jeg ikke lenger så Ingeborg passere utenfor vinduet; at hun bare var blitt borte. Uten at jeg hadde vært fullt ut klar over det, hadde det daglige synet av Ingeborg opphevet avstanden mellom meg og henne. Hun hadde blitt et menneske jeg kunne lese meg selv inn i som gammel. Hun hadde ikke vært innvevd i livet mitt på annen måte enn at jeg hadde diktet opp mitt eget fremtidige liv som gammel hver gang hun dukket opp. Jeg husker godt den dagen jeg måtte fastslå at hun definitivt var borte. Jeg greide ikke sitte stille. Ingeborg befinner seg kanskje i dag på et av byens sykehjem i nærheten; i en parallell virkelighet fremmed for mitt og de aller fleste andres liv. Det å være en aldrende aldersforsker handler om å forske på seg selv i en nær fremtid. Men selv om jeg hadde vært yngre, så atskiller aldersforskning seg fra det for eksempel å forske på avgrensede grupper som bønder, fiskere, samer, eller hva. Aldersforskning handler om alle. Hvis vi ikke dør tidligere i livet, skal alle – bønder, fiskere, svarte som hvite, syrere som kinesere – leve seg gjennom alderdommen og dø. 11

kapittel 1

Et annet særtrekk ved aldersforskning er at andre grupper av mennesker som opp gjennom historien er blitt henvist til å leve sine liv i en mer eller mindre tilsidesatt eller parallell verden; eksempelvis kvinner, har kvinner de siste 100 årene selv kunnet bidra til å oppheve sin tilsidesatte og undertrykte posisjon. De har selv kunnet yte organisert motstand, basert for eksempel på kvinneforskning. Gamle mennesker har ingen slike muligheter. Som følge av den genetiske bestemte degenereringen av kropp og sinn, er gamle mennesker sin tilstand. Verken jeg eller de som nå er gamle og hjelpetrengende, kan ved hjelp av forskning bidra til at de på lengre sikt kommer ut av denne tilstanden. Tvert imot: Skrøpeligheten og avhengigheten vil øke på inntil vi dør. Det eneste aldersforskning og bøker som denne kan bidra med, er å formidle hva som skal til for at alle som til enhver tid blir gamle, skal ha det best mulig til siste slutt. Og her er jeg ved et grunnleggende faglig premiss for denne boken: Gamle mennesker er av overstående grunner prisgitt yrkesutøvere, pårørende, de som styrer og forvalter, politikere og aldersforskere. De er prisgitt at alle – yrkesutøvere, pårørende, de som styrer og forvalter, politikere og aldersforskere – er seg bevisst at gamle mennesker er utleverte til dem. Gamle mennesker er ikke bare avhengige av pårørende og helsepersonell, men de er avhengige av at de som har ansvar for dem, er seg dette ansvaret bevisst. Men hvordan skal en bok som denne kunne bidra til at disse menneskene; yrkesutøvere, politikere er seg dette bevisst og tar dette ansvaret? Min identifikasjon med Ingeborg var en mental forestillingsøvelse. Til forskjell fra henne kunne jeg avbryte denne «tørrtreningen», reise meg fra skrivebordet, løpe ned trappen, kle på meg og sykle til butikken. Men jeg undrer meg på om ikke også den overordnede hensikten, og selve den etiske forpliktelse knyttet til å skrive en bok som denne, nettopp ligger i det med å forestille seg. Skulle jeg formulere en hensikt med denne boken, måtte det bli noe sånt: Hensikten med det jeg skriver, er å øke studenters, politikeres, beslutningstageres, pårørendes og velgeres forestillingsevne. Øke deres evne til å forestille seg hva det innebærer å eldes og leve som gammel. Øke deres forestillingsevne for hva det innebærer en dag å bli løftet ut av de gatene vi ferdes i, for til slutt å befinne oss i overgangen mellom liv og død i eget hjem eller sykehjem. For å bidra til å kunne øke denne forestillingsevnen, må boken – for å låne Knausgårds karakterisering av Flauberts 12

introduksjon

litteratur – «være som en klut som dras over et skittent gjengrodd vindu», slik at leserne ser hva det innebærer å eldes og leve som gammel; kunne forestille seg det: Slik at leserne ser hva som kan og bør gjøres, for at gamle mennesker skal ha det best mulig til siste slutt Når dramatikeren William Shakespeare i Kong Lear plasserer en olding i hovedrollen i sitt storslåtte scenedrama, er det ikke bare for å si noe om et gammelt menneskes liv, men han lar oss få del i de febrile kvaler vi alle kan lide under, når vi forstår og tar inn over oss at det livet vi lever en dag skal ende i alderdom og død; at livet er endelig. Så om jeg primært skriver om riktig gamle og skrøpelige mennesker og deres liv i denne boken, så peker alt jeg skriver tilbake på alle, men spesielt tilbake på dem som har et ansvar for gamle mennesker: helsefagstudenter, sykepleiere, leger, pårørende, forskere, politikere og velgere.

Hva handler boken om? Siden det å bli gammel og skrøpelig er en tilstand det ikke er mulig å komme ut av i live, er ambisjonen med denne boken å bidra til at gamle mennesker skal kunne ha det best mulig til siste slutt. Forutsetningen for å kunne realisere den ambisjonen, er at boken omhandler de forhold i og rundt gamle mennesker som det faktisk er mulig å gjøre noe med; som det er mulig å forbedre. Den eksisterende litteratur som ofte benyttes innenfor ulike utdanningsinstitusjoner på ulike utdanningsnivåer hvor sykepleiere, vernepleiere og medisinere kvalifiserer seg for arbeid med gamle mennesker, rommer absolutt nødvendig kunnskaper om for eksempel hjertesvikt, nyresvikt, kols, munnhelse, eliminasjonsproblemer, tretthet, søvnproblemer, respirasjonsog sirkulasjonsproblemer, smerte, slag, fall, demens, angst, depresjon, skrøpelighet og en rekke andre av de vanligste tilstander og sykdommer som gamle mennesker kan streve med. Dette er helt nødvendige kunnskaper om for det meste patologiske tilstander, og som det er avgjørende viktig å ha, men som denne boken ikke omhandler annet enn som eksempler. Disse refererte kunnskapene er en nødvending, men ikke tilstrekkelig forutsetning for en utøvelse av fagene som kan bidra til at gamle mennesker har det best mulig til siste slutt. All faglig utøvelse overfor eksempelvis et gammelt menneske med puste- og sirkulasjonsproblemer uttrykker samtidig hva 13

kapittel 1

slags grunnsyn, verdier, holdninger og forståelse vi har av hva det innebærer å leve som gammel. Den forforståelse vi møter gamle mennesker med, er til enhver tid formet av tidstypiske myter og forestillinger, og av helsepolitiske prioriteringer som både sentralt og lokalt setter rammer for utøvelsen av fagene, som ikke alltid er til beste for gamle mennesker. Det er et utvalg av de forhold som former vår praksis, og som det er mulig å forstå og endre, som omtales og drøftes i denne boken. I kapittel 2, Om aldring og helseulikhet, diskuteres hvordan vår forståelse av hva aldring er former vår praksis. Under overskriften helseulikhet drøftes det problematiske ved å la mennesker med høy økonomisk og kulturell status sette «gullstandard» for hvordan alle gamle bør forholde seg til det å eldes og leve som gammel. I kapittel 3, Om å kle alderdommen i sykdomsklær, diskuteres hva det er som kan betraktes som en sykeliggjøring av alderdommen. I kapittel 4, Om forskjellen på lamper og gamle mennesker, vises det til hvordan produksjon av velferdstjenester til gamle mennesker ikke kan sammenlignes med produksjon av lamper, noe organiseringen New Public Management gjør. I kapittel 5, Om forslag til prioriteringskriterier, problematiseres forslaget om å benytte tilnærmet like prioriteringskriterier i de kommunale helse- og omsorgstjenester som i spesialisthelse tjenesten. I kapittel 6, Om å tjene penger på gamle mennesker eller ikke, drøftes det problematiske ved å ta ut fortjeneste i stedet for å oppheve den kapasitets- og kompetansekrise som har vært gjeldene i flere tiår. I kapittel 7, Om å skaffe mange nok med kompetanse, drøftes grunnene til at den kommunale pleie- og omsorgssektor har problemer med å rekruttere folk med høy nok kompetanse, slik at kompetanse- og kapasitetskrisen skal opphøre. I kapittel 8, Om å skape tillit, drøftes forutsetningene for at en reform i pleie- og omsorgssektoren («Tillitsreformen») skal kunne heve kvaliteten på tjenestene. I kapittel 9, Om pårørende i en verden av kvinner, diskuteres spenninger mellom offentlige tjenester og pårørendes bidrag overfor sine gamle foreldre. I kapittel 10, Om å titte inn i glasskula, rettes blikket fremover i tid; en fremtid som kan fortone seg ganske annerledes enn det som gjelder i dag. Med utgangspunkt i utviklingstrekk presentert i kapittel 2, videreutvikles disse og kobles opp mot oppmerksomhetsøkonomien i Silicon Valley; den «oppmerksomhetstyv» som sosiale medier representerer. Dette kapitlet reiser et bakteppe for forståelse av de to neste. 14

introduksjon

I kapittel 11, Om selvbestemt død, drøftes spørsmålet om unge mennesker født etter 2000-tallet vil kunne utholde livet som gammel; og om spørsmål om å legalisere ulike former for aktiv dødshjelp vil bli legalisert i fremtiden. I kapittel 12, Om transhumanisme og alderdom, problematiseres ulike sider ved transhumanismens radikale visjon om å oppheve døden; «skru av» den mekanismen i våre gener som fører til aldring og død.

Noen gerontologiske grunnpremisser i boken I et normalt livsløp, er det som barn og gamle vi er helt avhengige av at andre mennesker ivaretar oss. Blir vi ikke det, dør vi. Unge mennesker kan forholde seg gamle mennesker som «de gamle», men vi skal ikke bli mer enn vel 20 år før den kroppslige aldringsprosessen setter spor etter seg (Barak, 2009). Som relativt unge mennesker har kanskje flere av dere allerede oppdaget at kroppen og utseendet har forandret seg fra tidligere; at tyngdekraften så å si har trukket kroppsvev ned mot jorden, og at hudvevets reduserte elastisitet har skapt både «sinnarynker» og skrumpet inn leppenes tidligere fylde. De fleste vet at dette er kroppslige forandringer som har en direkte forbindelse med naturen i oss; den normale biologiske aldringsprosessen, men det er fort gjort å gjøre en estetisk vurdering av slike funn og konkludere med at det verken er pent eller tiltrekkende, for så å gå i gang med mer eller mindre omfattende «maskering» av funnene. Det estetisk vakre har alltid vært forbundet med det stramme, spenstige, bevegelige, det glatte; å være ung og se ung ut.1 Påstandene om at «alder bare er et tall» og «så lenge man føler seg ung, så er man det», kan sies å være bare tull, men likevel romme en viss sannhet. Dette henger sammen med at jo eldre vi blir, desto mer øker gapet mellom hvor gamle vi føler oss og hvor gamle vi faktisk er (Barak, 2009; Daatland & Solem, 2011). Kanskje er det fordi vi føler oss yngre enn oppdagelsen av grå hår og den slappe huden skulle tilsi, at det er derfor vi bedømmer det som estetisk mindre pent og søker å gjøre noe med det? Her står både unge og gamle mennesker midt i aldringens mysterium: Siden den kroppslige

Det hevdes at «ungdomsdyrkingen» aldri har vært så sterk og intens som i dag. I kapittel 2 nyanseres denne påstanden.

kapittel 1

degenereringen setter inn relativt tidlig og det faktisk er – enn så lenge – en biologisk grense for hvor lenge vi kan leve, er det objektivt sett galt å si at «alder er bare et tall» og at «man er så gammel som man føler seg». Men på den annen side, kan det være helt riktig å si det: Når gapet mellom subjektiv alder og faktisk alder med årene øker, føler vi oss ikke like gamle som det faktiske antall år vi er. De fleste som gjør større kosmetiske inngrep – maskering av aldringstegnene – begrunner det hele med at de «vil se bra ut», underforstått i samsvar med den alder de føler de har. Den subjektive alder har flere uttrykksformer enn det som kan vurderes estetisk, hevder Daatland (2008): Hvor gammel man føler seg, hvor gammel utseendet skulle tilsi at man er, eller hvor gammel man fremstår som i forhold til interesser, være- og tenkemåter; konvensjonell/ukonvensjonell. Men uansett: Manglende sammenfall mellom det antall år vi faktisk er og hvor gamle vi av ulike grunner vi føler oss og fremstår som, gjør at vi ikke opp lever egen aldring på samme måte som andre mennesker rundt oss gjør, noe de fleste har erfart når de treffer igjen mennesker de ikke har sett på mange år. Siden det sjelden er et samsvar mellom hvor gamle vi faktisk er og hvor gamle vi føler oss, har de fleste et litt fremmed forhold til egen aldring. Det mennesker rundt meg ser når de ser meg, er utvilsomt meg, men likevel ikke helt meg. Denne innsikten i aldringens mysterium kan det være verdifullt å ta med seg i møte med gamle mennesker på ulike institusjoner, fordi gamle mennesker nesten alltid har en yngre utgave av seg selv et sted inni seg. Fra alderdommens mysterium kan det utledes et annet grunnpremiss, som denne boken baserer seg på: Alderdom er ikke det samme som sykdom.

Alderdom er ikke det samme som sykdom Når helsepersonell møter gamle mennesker i omsorgsboliger, i hjemmetjenesten eller i sykehjemmene, har de alle et langt liv bak seg og et relativt kort liv foran seg. Uansett hvordan helsepersonell forholder seg og hva de gjør i møte med gamle mennesker, så vil de gamle på lengre sikt likevel dø. Det betyr ikke det samme som at studenter og helsepersonell ikke skal gjøre sitt ytterste for at gamle mennesker skal ha det best mulig til siste slutt. Menneskelige tilstander som med sikkerhet vil oppstå i livet; tap, sorg og sykdom, kan med «rett medisin» gå over, men ikke aldring. Aldring er, sam16

introduksjon

menlignet med tap, sorg og sykdom, en skjebne. Shakespeare (1606/2009) uttrykker denne skjebnen på sin måte: Min alderdom listet seg inn på meg; en dag var jeg falt i hans klør. Han tok meg med til et annet land, og der var jeg ikke som før.

Om vi tror denne skjebnen er gitt av Gud, evolusjonen, eller andre makter, er i denne sammenhengen ikke viktig. Det viktige er at aldring er av en annen orden enn sykdom; en mer fundamental orden. Aldring som fører til at vi dør, er av en annen orden fordi ingen «kur» kan kurere aldringen, slik at dens konsekvenser ikke ender med døden. Dette dobbeltforholdet, at døden uansett er en konsekvens av aldring, og at helsepersonell skal gjøre sitt ytterste for at gamle skrøpelige skal ha det best mulig til siste slutt, gjør yrkesutøvelsen spesielt krevende. Så når vi står overfor et gammelt, skrøpelig menneske – et menneske som er blitt avhengig av helsehjelp for i det hele tatt å kunne leve videre – så står vi overfor et menneske som så å si lever i overgangen mellom liv og død (Hale mfl., 2010). Om døden vil inntreffe om kort eller lengre tid, er underordet det faktum at den totale helsetilstand til den gamle ikke radikalt vil bli endret slik at vedkommende kan bli uavhengig av helsehjelp og kan vende tilbake til arbeidsliv, familieliv og kjærlighetsliv. Nei, uansett om den gamle skrøpelige kan «kureres» for en plutselig influensa eller at en ny prosedyre kan bedre leggsårene og forhindre livstruende infeksjoner, så nærmer den gamle seg døden. Denne prinsipielle forskjellen mellom begrepene alderdom og sykdom kan problematiseres ved å bringe inn velkjente tilstander fra den praktiske virkeligheten. Hva med sykdommer gamle ikke blir frisk av; de som lever med kroniske sykdommer? Hva med gamle som både er syke, gamle og skrøpelige? Hva med dem som bare er skrøpelige? Hva med sykehjems pasienter som har opptil flere diagnoser; fire, fem og seks? Kombinasjonene kan være mange, og sykelighet og skrøpelighet kan i seg selv og sammen med livet som gammel være uløselig innvevd i hverandre. Dette kan være diagnoser og tilstander de gamle ikke dør av, men med – underforstått; inntil de dør av aldring. Riktig gamle mennesker kan selvsagt også som 17

kapittel 1

yngre mennesker dø av kreft, hjerneslag, hjertesvikt og lignende, men det som er 100 prosent sikkert, er at alle mennesker dør som følge av at mennesket har en begrenset levetid, og alderdom er betegnelsen på menneskets siste fase i livet. Grunnen til at det er betydningsfullt å opprettholde et prinsipielt skille mellom begrepene alderdom og sykdom, er at et ikke-skille eller et uklart skille så lett fører til at helsepersonell forholder seg til gamle mennesker som syke mennesker; at det er derfor de har behov for helsefaglig bistand. Riktignok er det slik at studenter lærer at alle mennesker er mer enn sin sykdom, og påpeker at det ikke lenger heter demente, men mennesker med demens, så domineres praksis av en lang tradisjon for å forstå gamle mennesker som ensbetydende med syke mennesker (Kirk, 1995). Møter helsepersonell gamle mennesker med et medisinsk blikk hvor oppmerksomheten utelukkende er rettet mot den medisinsk-patologiske tilstand, så er veien kort til overbehandling og overmedisinering (se kap. 3). Et medisinsk blikk leder ofte til at døden fremstår som et nederlag for helsepersonell på et sykehus; livet sto ikke til å redde. Innenfor det kommunale feltet derimot, innenfor hjemmesykepleien og sykehjemmene, kan et ensidig medisinsk blikk på den gamle skape distanse til den virkelighet de gamle selv befinner seg i. De vet inderlig vel at deres dager er talte; at de om relativt kort tid vil dø som følge av at de er blitt så gamle. Vi har en tendens til verken å snakke om eller ha dette faktum med oss i den praktiske utøvelsen, men realiteten er at rundt 52 prosent dør på sykehjem, 32 prosent dør på sykehus, og 13 prosent dør i eget hjem (Folkehelseinstituttet, 2018). Den prinsipielle grunnforståelsen – at alderdom ikke er det samme som sykdom – er av disse grunner av avgjørende betydning, fordi det kan legge grunnlag for en utøvelse som så å si forholder seg til den omtalte dobbeltheten: at uansett hvor medisinsk kvalifisert og omtenksomt helsepersonell utøver sin praksis, opphever ikke det aldringens konsekvenser; døden.2 Det

Den helsefaglige diskusjonen om forholdet mellom alderdom og sykdom kan sies å være del av en mer omfattende diskusjon innenfor sosiologien når medikalisering diskuteres. Medikalisering er en bredere diskusjon og omhandler det fenomen at stadig flere menneskelige tilstander blir «erobret» og underlagt terapeutisk behandling av ulike spesialiteter som medisin eller psykologi. Medikalisering presenteres og drøftes i kapittel 3.

introduksjon

er fravær eller fornektelse av denne grunnforståelsen tuftet på det prinsipielle skillet mellom begrepene alderdom og sykdom, som kan medføre at helsepersonell kan påføre gamle mer lidelse enn det det i seg selv er å leve gjennom alderdommen, for så å dø. Det er altså tre gerontologiske grunnpremisser som danner grunnlag for denne boken: menneskets grunnvilkår; at vi fødes, eldes og dør, aldringens mysterium og det prinsipielle skillet mellom alderdom og sykdom.

Alt som skrives, er preget av den som skriver Alt som skrives – om det er artikler eller studentoppgaver, skjønnlitterære tekster eller sakprosa –er alltid preget av den som skriver. Om et annet menneske skulle skrevet om hva det innebærer å eldes og leve som gammel innenfor de kommunale helse- og omsorgstjenester nå i årene som kommer, ville det høyst sannsynlig blitt en helt annen bok. Alt fra valg av ord og skrivestil til forskjell i utdanningsbakgrunn, personlig biografi, og livserfaring, ville gjort bøkene forskjellige. En annen forfatter ville kanskje lagt vekt på harde fakta om hva det innebærer å eldes og leve som gammel, mens jeg legger vekt på både harde fakta og det å se og forstå aldring og livet som gammel innenfra; fra hvordan det kan oppleves. Likevel kan ulike bøker om det samme temaet være vitenskapelig etterrettelige. En av standardene for det, er å vise kortene; vise og begrunne for leseren eksempelvis hvilke teorier og perspektiver en anser som fruktbare. Når en viser frem kortene på den måten, gjør en seg gjennomsiktig, slik at leseren kan ta stilling til det som står skrevet. Men som filosofen Hans Skjervheim omtrentlig formulerte det et sted; «man kan ikke gape over sitt eget gap», og med det mente han at det er umulig å ha full oversikt over alt som over tid har formet ens forståelser og preferanser, og at det derfor er fort gjort at det flytter noen nisser med på lasset som en ikke selv ser eller er klar over. Derfor: I fortsettelsen av denne introduksjonen vil jeg beskrive det jeg på en måte er sikker på uten å vite har formet meg som menneske, og som av den grunn kan si noe om hva jeg retter oppmerksomheten mot når jeg skriver om det å leve som gammel nå og i årene som kommer. Kanskje vil leseren finne en og annen nisse som har flyttet med på lasset inn i denne boken, og som jeg selv ikke er klar over. 19

kapittel 1

Min tid er knapp I løvens gap preges at min tid begynner å bli knapp. Når denne boken kommer ut, er jeg som nevnt blitt 70 år gammel, og allerede før pandemien kunne jeg ha ligget død og begravet, hvis jeg ikke tre ganger daglig hadde tatt medisiner. Jeg kan takke legevitenskapen og den farmasøytiske industrien for at jeg lever; lever i en historisk tid hvor jeg kan overleve det folk i tidligere tider døde av, men jeg har ikke ofret det mange tanker; ikke før nå. Til nå har det å ta medisiner og jevnlig gå til lege blitt som en hvilken som helst annen vane; noe like selvfølgelig som å stå opp om morgenen, gå ned trappen, lage morgenkaffe og gå ut for å hente aviser. Disse tablettene, disse biokjemiske prosessene som holder liv i kroppen, gjør at jeg – i stedet for å ligge under seks fot jord – heller kan synke ned i tekster, eller skrive bøker om livet som gammel. Mitt forhold til hva de biokjemiske mikroprosessene driver med i kroppen, er i slekt med det forholdet Knausgård (2009) beskriver i første bind av Min kamp: «For hjertet er livet enkelt. Det fungerer så lenge det kan, så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, stopper hjertet å slå.» Hjertet mitt kan bytte eier; transplanteres over og inn i et annet menneske, men ikke jeg. Jeg kan ikke transplanteres over og inn i et annet menneske. Jeg er meg, og jeg begynner å bli et gammelt menneske, så de saksforhold jeg skriver om, er de jeg selv vil måtte forholde meg til den dagen jeg selv blir avhengig av helsepersonell, for å kunne leve videre. Overgangen fra arbeidsliv til mitt nåværende liv som pensjonert, er ikke helt som andre overganger i livet. Overgangen fra ung til voksen, ugift til gift, det å leve uten barn og med barn, kan være krisepreget og krevende, men de fleste kommer seg gjennom og lever sine liv, om enn på en litt annen måte enn tidligere. Uavhengig av spørsmålet om når en kan, eller bør, gå av med pensjon, så er overgangen til pensjonslivet forbundet med menneskets artsbestemte livslengde; i slekt med hva termodynamikkens 2. hovedsetning i fysikken handler om: Alt organisk liv – om det er blomster, bier, fugler eller mennesker – er som programmerte. På et visst tidspunkt tappes livet for energi, visner hen, kollapser og dør. Om ikke jeg kontinuerlig forholder meg til denne vissheten, merker jeg at livet gradvis tappes for energi, noe jeg vet med tiden vil øke i omfang og styrke, inntil kroppen slutter å virke; til livet en dag ebber ut. Som pensjonist er jeg ikke lenger klassifisert som den personen jeg var, men heller ikke klassifisert som noe annet; som døende. 20

introduksjon

Jeg lever i en ambivalent overgangstid; en ventetid. Det finnes «eufemister» overalt; mennesker som forsøker å forskjønne livet langt ut over hva det finnes dekning for. Jeg leste nylig et sted at i stedet for betegnelsen «ventetid», burde man heller kalle det «levetid». Jeg skjønner intensjonen, men det å bytte navn er å ha overdreven tro på at ord kan trumfe naturen i oss. Uansett hva vi kaller det, bidrar aldringsprosessen til at livsmulighetene nesten umerkelig skrumper inn. Ord er maktesløse overfor denne kjensgjerningen, og vente tiden vekker en uro som preger mine tanker og følelser. Pandemien har ikke endret dette; bare forsterket det. Jeg har skrevet denne boken i denne noe eksistensielt urolige ventetiden, og boken bærer preg av det. Min indirekte tilstedeværelse i teksten er forbundet med det utvalg av temaer jeg har valgt, og hvordan jeg skriver om dem. Men min direkte tilstedeværelse i teksten dukker opp innimellom som egne erfaringer med det å eldes og det å nærme meg livet som gammel og avhengig; prisgitt det jeg skriver om.

De formende årene Denne boken preges også av det livet jeg til nå har levd; de valg og hendelser som har formet meg til den jeg er. Jeg ble for eksempel sykepleier, og etter hvert en som har utdannet sykepleiere og annet helsepersonell i 30 år. Det var likevel ikke opplagt at jeg skulle bli det. Før jeg ble sykepleier, studerte jeg ved ulike universiteter i Norge og arbeidet med teater. Grunnen til at jeg endte opp som sykepleier, tror jeg henger sammen med det nærmest uutslettelige inntrykket jeg satt igjen med etter at det utenkelige skjedde da moren min ble syk og døde. Jeg var 16 år, og den opplevelsen og erfaringen sitter i meg fortsatt, for sist moren min hjemsøkte meg, var i drømme for noen år siden. Hun satte seg ned på sengekanten min og spurte: «Hvordan har det gått med deg da, gutten min?». Jeg satte meg opp og svarte usikkert, men noe anklagende: «Du ble bare borte, du!» Jeg bråvåknet. Kanskje var dette et siste farvel, for jeg har ikke drømt om henne siden. Da hun døde for vel 50 år siden, var jeg preget av to andre dyptgripende erfaringer som er tett forbundet med hverandre og som jeg vet har formet hvordan jeg ser og forholder meg til livet og virkeligheten. Jeg var preget av en dominerende følelse av skam og en forståelse av meg selv som dum 21

kapittel 1

i hodet. Skamfølelsen kom som følge av at jeg ble født inn i en ubevisst3 arbeiderklasse i 1950-årene, og følelsen av å være dum i hodet hang sammen med at jeg knapt kunne lese, noe som førte til at jeg ikke leste en bok frivillig og med glede før jeg var over 20 år. Å bli født inn i en ubevisst arbeiderklasse, skapte over tid en følelse av skam, for sammenlignet med alle andre som bodde rundt oss; prest, kjøpmenn og næringsdrivende, var vi fattige; fattige på det meste; fattige på språk, fattige på bøker, fattige på penger. Det var en barndom i et hjem fylt av kjærlighet, men utenfor huset falt jeg gjennom. Utenfor huset og hjemmet ble jeg vurdert og funnet for lett: Jeg var synlig, men oversett på samme tid. Å bli født inn i en bevisst arbeiderklasse derimot – for eksempel på Herøya her i Porsgrunn, Sauda, Årdal eller Odda – er svært forskjellig fra å bli født inn i en ubevisst arbeiderklasse, som ikke vet at det er det de er. Til tross for mulig tilsvarende fattigdom kan den bevisste arbeiderklassen stå sammen, og rakryggede som del av arbeiderbevegelsen, kan de fremstå uten skam i et støttende fellesskap; «vi» mot «dem». I en ubevisst arbeiderklasse vendes ikke erfaringer med i vid forstand å være fattige utover i kamp, men innover – i en følelse av å ikke strekke til. Forståelsen av å være dum i hodet hang sammen at jeg til stadighet måtte hakke meg rødmende gjennom høytlesning i klassen på barneskolen til akkompagnement av pustende og stønnende medelever, og en lærer som tillot det. Det verken jeg eller noen hadde kunnskap om den gang, var at dette skyldtes dysleksi. Så med en klar opplevelse fra barneskolen av å være dum i hodet, og en dominerende følelse av skam, begynte jeg på ungdomsskolen. Jeg fikk nye lærere og nye medelever. Med blanke ark og en underlig følelse av frihet ropte jeg rasende en dag jeg sto alene i stuen: «Ikke faen om noen skal hindre meg i noe som helst.» Det dette «ropet» handlet om, var at jeg i stedet for å fortsette «unngåelsesatferd»; fortsette med å unngå å lese høyt, fortsette med å skjule det jeg skammet meg over, fortsette med å leve i for3

«Ubevisst arbeiderklasse» er en egenprodusert karakteristikk av alle dem som ikke forsto seg selv som tilhørende en sosial klasse som eksempelvis på Herøya i Porsgrunn eller i Sauda på Vestlandet, men som fant seg tilsvarende manuelt arbeid i småbedrifter rundt om på småsteder og i bygder med ikke alltid like sterke fagforeningstradisjoner.

introduksjon

lengelsen av å være krenket og ydmyket, sa jeg: «Ikke faen!» Protesten i seg selv kunne ledet til høyst forskjellige typer av liv. Jeg kunne – hvis jeg hadde gjort som de aller fleste i slekta – blitt anleggsarbeider, langtransportsjåfør, snekker, rusmiddelbruker; hvem vet. Men det ble en kilde til langsomt å kunne ta styringen over det; livet. At det ble akkurat det, og ikke et liv preget av selvhandikappende atferd, tror jeg i stor grad skyldes tiden dette skjedde. Det skjedde i de tidlige 1970-årene, hvor nettopp et språk for frigjøring ble utviklet både på det personlige og det politiske plan: 1970-årene gjorde det mulig – ikke minst som følge av Statens lånekasse for utdanning – å lese min protest, mine erfaringer inn i en samfunnsmessig frigjøringsfortelling, og denne fortellingen var mye større og rommet noe langt mer enn min egen tilkortkommenhet. Min sosiale og personlige bakgrunn preger denne boken på ulike måter. Jeg har erfaring fra å leve i arbeiderklassen, og jeg har etter hvert erfaring fra å ha «innvandret» til den akademiske middelklasse. Kierkegaards berømte utsagt: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der», betyr i denne sammenheng at jeg som underviser og veileder av studenter har hatt nytte av min erfaringsbakgrunn. For rundt halvparten av studentene deler samme bakgrunn som meg, og den andre halvparten kommer fra middelklassen (Bakken, 2001, 2004, 2009; Bakken & Arntsen, 2012; Jensen mfl., 2002).4 Ved å ha tilgang til disse klasseerfaringene, har jeg fått en økt forståelse for hvilken betydning sosial klasse har for både studenter og pasienter, noe som preger flere av kapitlene i denne boken.

Det er et empirisk spørsmål som bør undersøkes om den positive oppmerksomhet som korona pandemien har gitt spesielt sykepleiefaget og innføring av karakterkrav i 2019 over tid, vil endre den sosiale profilen for hvem som søker sykepleierutdanningen. Siden tidlig 2000-tall har kvinnelige studenter med høyt karaktergjennomsnitt stadig erobret nye utdanninger; medisin, juss, økonomi og lignende, og med det åpnet utdanninger som sykepleie for studenter med et lavere karaktergjennomsnitt og med en annen sosial bakgrunn, vurdert ut fra foreldrenes inntekts- og utdanningsnivå. Tall fra Samordna opptak juli 2021 viser en markant økning av søkere i 2016– 2018, og en nedgang i antall søkere fra 2019–2021. Det er en nedgang av kvalifiserte søkere i fra 2019–2021. Det er 2,6 % nedgang som har sykepleie som førstevalg fra 2020–2021, og en nedgang i kvalifiserte søkere i samme tidsrom på 1,3 %. Den største økningen i tilbud om studieplass er i aldergruppen 30–44 år; blant dem som har oppsamlet tilleggspoeng. Hva dette betyr for den sosiale profilen, er et ennå åpent spørsmål.

kapittel 1

Hovedpoenget med å fortelle om min bakgrunn, er likevel vissheten om og erfaringen med at alle; også studenter eller pasienter, har sitt «stoff»; sine helt unike personlige historier som rommer opplevelser og erfaringer som har formet den grunnfølelse og selvoppfatning som hver enkelt har. Min erfaring som lærer, er at når studenter arbeider, for eksempel med en bok som denne, arbeider de samtidig med seg selv; sin egen selvforståelse og den forståelse og erfaring de har av de saksområder som denne boken tar opp til drøfting. Det å la sine egne livserfaringer og erfaringer fra praksis inngå som en del av danningen som profesjonsutøver, er en forutsetning for ende opp med en personlig kompetanse; en kompetanse hvor hver enkelt blir i stand til å gi de generelle kunnskapene som faget de studerer består av, en personlig utforming i møte med pasientene (Kirkevold, 2002). Alle studier former ens liv, men i særdeleshet de utdanninger hvor en hele tiden må forholde seg til liv og død. For å holde ut; makte å bistå gamle mennesker over tid, må hver enkelt kunne øse av en kilde. Det religiøse kallet; at Gud kaller en til slikt arbeid, er i dag i stor grad erstattet med at den andre – den gamle – påkaller en (Bakken, 2014; Bakken & Arntsen, 2012). De fleste berøres av å møte gamle mennesker som ikke lenger makter å ivareta seg selv. En kilde til å holde ut dette arbeidet, er å plassere egen virksomhet som del av en større fortelling; fortellingen om at arbeidet en utfører inngår i det jeg vil kalle «vårt sivilisatoriske smykke»; den universelle velferdsstat. Hver stilling innenfor helsevesenet er et uttrykk for en velferdsstatlig politisk vilje, for å sikre at folk kan gjenvinne helse og at gamle skal kunne leve helhjertet til siste slutt. Kan en oppleve og erfare seg som en bærebjelke i denne fortellingen, vil kilden alltid kunne fylles. Denne boken kan leses som et bidrag til denne store fortellingen. Derfor er temaene i boken sentrert rundt hvordan forstå og hva som kan gjøres, for at gamle mennesker skal kunne ha det best mulig til siste slutt. Dessuten: Å velge en helsefaglig utdanning gir i vår tid en unik mulighet til å rette oppmerksomheten mot andre enn seg selv. Om dette virker kryptisk, så finner dere svaret i det siste kapitlet i denne boken; i kapittel 12. Det å vandre fra arbeiderklassen til den akademiske middelklasse inne bærer for meg at jeg lever et slags dobbeltliv. Jeg har erfaring fra den gang jeg var bundet av min klassehistorie. Jeg har nå tilgang til begge kulturer; begge verdener, men jeg vil alltid «snakke» engelsk som en danske. Jeg 24

introduksjon

behersker ikke språket; i betydning den selvfølgelige måten å være og å snakke på som preger de har oppvokst i denne klassen. Språklig ble jeg oppdratt som en hund: «stå stille», «sitt pent», «kom og spis». Det var en ytterst kjærlig, men språklig fattig oppdragelse, som var tømt for alt annet enn hva som kort kunne beskrives og koordinere handlinger. Det var ingen samtale rundt kjøkkenbordet om skole, politikk, hvordan vi hadde det, hva vi tenkte, hva vi følte, hva vi ønsket oss i livet. Det var et befalende, lukket språk hvor verdens begivenheter bare gled ubemerket forbi, bortsett fra Cubakrisa i 1962, da faren min begynte å røyke igjen for å roe nervene. Jeg lever med en skyldfølelse for at jeg som ung måtte forlate dem som ga det de hadde, men har akseptert at det var prisen å betale for å ha funnet en sti ut av «fattigdommen».