Alle tiders historie VG3 (utdrag) by Cappelen Damm

Heum Martinsen Moum Teige

ALLE TIDERS HISTORIE

Alle tiders historie er et læreverk for fellesfaget historie i studieforberedende utdanningsprogram. Denne boka dekker alle kompetansemålene i læreplanen for Vg3. Alle tiders historie har en struktur som gjør at elevene kan lese den sammenhengende framstillingen og samtidig arbeide med historieforståelse og metoder. Alle tiders historie Vg3 har et eget nettsted: alletidershistorie.cdu.no På nettstedet er det elev- og lærerressurser: ulike typer oppgaver, bakgrunnsstoff, undervisningsopplegg, forslag til prøver og evalueringskriterier. Lærerne får tilgang til Historisk atlas digital gjennom lærerlisensen. Alle tiders historie foreligger også i disse utgavene: Alle tiders historie Vg2 – Vg3. Fra de eldste tider til våre dager. Ettbindsutgaven Alle tiders historie Vg2. Verden og Norge før 1800 Alle tiders historie Vg3 – påbygging

Trond Heum | Kåre Dahl Martinsen Tommy Moum | Ola Teige

ALLE TIDERS HISTORIE VERDEN OG NORGE ETTER 1750 VG3

VG3 Bokmål

historiskatlas.cdu.no Historisk atlas digital har 100 interaktive kart som visualiserer viktige hendelser og historiske prosesser fra forhistorien til vår tid.

ISBN 978-82-02-43970-5

788202 439705 www.cdu.no

Design: Superultraplus

Trond Heum | K책re Dahl Martinsen Tommy Moum | Ola Teige

ALLE TIDERS HISTORIE Verden og Norge etter 1750 Vg3

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2014 1. utgave, 1. opplag, 2014 ISBN 978-82-02-43970-5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Grafisk formgiver og omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Designstudio Kart: John Arne Eidsmo Omslagsbilder: ø. «Friheten fører folket». E. Delacroix, 1830/Bridgeman. n. Frigjøringsdager i Oslo, mai 1945. Th. Østmo/Nasjonalbiblioteket Sats: Renessanse Media AS Repro: Renessanse Media AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2014 Bilderedaktør: Una Dimola Thoresen Redaktør: Odd Stalsberg cdu.no alletidershistorie.cdu.no

Forord Velkommen som leser og bruker av Alle tiders historie vg3. Boka samkjører læreplanens to hoveddeler parallelt. På boksidenes øvre felt finner du alt som har å gjøre med historieforståelse og metoder. Det dreier seg om kilder, nærbilder av historiske personer, ulike historiske forklaringer og minnemarkeringer. I det nedre feltet kan du lese en sammenhengende framstilling av samfunn og mennesker i tid. Det er den kronologiske beretningen om historien fra opplysningstiden og fram til i dag. Ved å knytte de to hoveddelene av læreplanen så tett sammen vil det være enklere å få en helhetsforståelse av historiefaget. Hvert kapittel åpner med et oppslag. Først møter du et bilde og et sitat. Hensikten er å vekke noen tanker om det som skal komme. Deretter følger et fugleperspektiv over emnet. Det er viktig å ha en oversikt over de lange linjene før arbeidet med detaljene starter. Nederst på den høyre oppslagssiden finner du læreplanens mål om samfunn og mennesker i tid. Fordi målene er svært generelle, har vi konkretisert de viktigste momentene du bør merke deg. De kan være nyttige å vende tilbake til når du arbeider med stoffet. Målene som handler om historieforståelse og metode, er ikke nevnt her. Det skyldes at de blir tatt opp i alle kapitlene. Du kan lese mer om dem på innsidene av bokas omslag foran og bak. Siden kildervurdering er et så sentralt læreplanmål, er det viktig at du blir fortrolig med det. Til hver kilde underveis er det et par korte spørsmål. I tillegg finnes det en svært nyttig sjekkliste for kildebruk på innsidene av omslaget. Alle kilder kan vurderes ut fra dem. Underveis i hvert kapittel bør du stanse opp og sjekke at du har fått med deg det viktigste. Husker du?- oppgavene vil hjelpe deg med det. Helt til slutt finner du et sammendrag og et lite frampek mot det som følger i det neste. Oppslaget og avslutningen rammer dermed inn den aktuelle perioden. I tillegg kan du jobbe med fordypningsoppgaver som gir deg muligheter til videre refleksjoner og kunnskaper. Alle tiders historie vg3 har også et åpent nettsted for elever. Der er det interaktive oppgaver, enda flere kilder og spennende ekstraressurser. En egen lærerdel gir tilgang til digitalt historisk atlas, forslag til undervisningsopplegg, prøver, vurderingskriterier og periodeplaner. Vi vil takke Morten N. Ottosen og Rolf Hobson for verdifulle faglige råd. Takk også til Marianne Sjursø for nødvendig redaksjonell bistand. Vi ønsker deg lykke til med en spennende reise tilbake i tiden! Oslo, 20. januar 2014 Trond Heum, Kåre Dahl Marthinsen, Tommy Moum, Ola Teige

Alle tiders historie Vg3, er gitt ut med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Støtten er gitt til Trond Heum og Tommy Moum.

Innhold KAPITTEL 1

Opplysningstid og revolusjoner . . . . . . . . . . . 11 Opplysningstidens ideer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forestilling om framskrittet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Naturrettstanken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den amerikanske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kolonier i Nord-Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uavhengighetserklæringen 1776. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konstitusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den franske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12 12 13 15 15 17 18 19 19

Politisk og filosofisk debatt før revolusjonen . . . . . . . . . . . Politiske, økonomiske og sosiale årsaker til revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Eneveldet faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Menneskerettigheter og ny grunnlov . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Terrorveldet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 Direktoriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

Napoleon blir keiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Napoleons paradoksale regime . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Fransk ekspansjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Kontinentalsystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Napoleons nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

Wienerkongressen og Europakonserten . . . . . . . . . Revolusjonens dønninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

32 33 Revolusjoner i Latin-Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Revolusjonene i 1830 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35

På barrikadene i 1848. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Demokratiseringen presser seg fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 KAPITTEL 2

Den industrielle revolusjonen . . . . . . . . . . . . . 41 Industrialiseringens første fase (ca. 1770–ca. 1850) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Endringer i jordbruket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hjemmeindustri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fabrikksystemet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dampmaskinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jernbanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Finansiering og investering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Industrialiseringens skyggesider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

42 42 43 43 44 45 46 47

(ca. 1850–ca. 1914) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verdensutstillingen i London 1851 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jernbanen brer seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra jern til stål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjemisk industri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye energikilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . USA – den nye økonomiske stormakten. . . . . . . . . . . . . . . .

48 48 49 50 51 52 55

Industrialiseringens andre fase

Verdensøkonomien ved inngangen til 1900-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56 Monopoler, truster og karteller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57

KAPITTEL 3

Politikk og ideologier på 1800-tallet . . . . 61 Drømmen om nasjonen

...........................

Nasjonalismen som samlende og splittende kraft . . . . . . 62 Italias samling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Tyskland blir en stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 64

Konservatismen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Liberalismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Sosialismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71

Flåteranet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En ny krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Karl Johan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigen 1813–1814. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mirakelåret 1814 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kielfreden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opprør. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stormannsmøtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Riksforsamlingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunnloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Inn i en ny union . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KAPITTEL 4

Kolonisering og nyimperialisme. . . . . . . . . . . 77 Nyimperialismen

.................................. Økonomiske og sosiale årsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Militarisme og nasjonalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ideologiske årsaker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kappløpet om Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Berlinkonferansen 1884–85 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Fra Kapp til Kairo» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frankrikes ambisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tysklands kolonisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Italias drøm om et nytt imperium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Belgisk Kongo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Britisk India . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vestens innblanding i Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Japan fra isolasjon til imperialisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

78 78 79 80 81 81 82 83 84 84 85 86 88 90

KAPITTEL 5

Veien til selvstendighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Det utenrikspolitiske bakteppet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96

97 97 98 99 100 101 102 102 104 104 107

KAPITTEL 6

Det moderne Norge tar form . . . . . . . . . . . . . . 111 Modernisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Befolkningsvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Urbanisering og utvandring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Ekspansjon i fiske og fiskeeksport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Trelastnæring i vekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Ekspansjon og omstilling i skipsfarten . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Bedre kommunikasjonmidler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Den første industrien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Flere arbeidsplasser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Barnearbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Det industrielle gjennombruddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Konsesjonsloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Det store hamskiftet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Bedre skoletilbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Klassesamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Kvinnenes rettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126

Fra land til nasjon

.................................

127

Nasjonalromantikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Fornorskingspolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Samene under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvener og skogfinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jødeforbudet opphevet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Romani- og romfolket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Demokratisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Embetsmannsstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forholdet mellom statsmaktene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vern av Grunnloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Motkulturene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bøndene i flertall på Stortinget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommunalt selvstyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Politiske organisasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avisenes nye samfunnsrolle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Statsrådssak og vetostrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et politisk systemskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utvidet stemmerett og nye partier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Splittelse i Venstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arbeiderpartiet blir dannet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ut av unionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forhandlingsbrudd og unionsoppløsning . . . . . . . . . . . . . . Det nye monarkiet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . KAPITTEL 7

Første verdenskrig

........................... Årsakene til krigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skuddene i Sarajevo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opptrapping til storkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

130 131 131 132 133 133 134 135 136 137 137 138 139 140 142 143 143 144 145 146 147 149

153 154 155 156

Krigsplanlegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157

Blodbadet på vestfronten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Nye våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Kvinnerollen endres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 USA går inn i krigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Norge under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Østfronten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Fredsavtalen i Brest-Litovsk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Våpenhvilen 11.11. klokken 11 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Versaillesfreden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Svalbard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Fra Det osmanske riket til Tyrkia . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 KAPITTEL 8

Mellomkrigstiden

............................

171

Den russiske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Årsakene til revolusjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Oktoberrevolusjonen: Kommunistene tar makten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Borgerkrig 1917–1922 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra krigskommunisme til NEP . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Industrialisering og kollektivisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Moskvaprosessene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Børskrakket i 1929 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Roosevelt og New Deal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krisen når Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fascismen i Italia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fascistisk imperialisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den katolske kirken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det tredje riket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nasjonalsosialismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

173 174 175 177 178 180 182 183 184 186 187 187 188

190 191 193 194 En ny krig? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Japansk militarisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Den spanske borgerkrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Bruddet med Versailles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Vinterkrigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201

Maktovertakelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Propaganda og ensretting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jødene blir rettsløse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Innvandringen til Palestina. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KAPITTEL 9

Norge i mellomkrigstiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Krise og politisk kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Økonomiske tilbakeslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Arbeiderpartiet og kommunismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Arbeiderpartiet og LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Ytterste høyre mobiliserer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Kriseforlik og hovedavtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Begynnelsen på velferdsstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Raselære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Minoriteter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Nøytralitet eller opprustning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 KAPITTEL 10

Andre verdenskrig

........................... Krigen i vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Slaget om Storbritannia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Låne-leie-avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Invasjonen av Sovjetunionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utryddelseskrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219

220 221 222 223 224

Tysk tilbakegang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Slaget ved Stalingrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Ørkenkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Invasjonen i vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229 Tysk kapitulasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Japans strategi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Pearl Harbor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Japans krig mot Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Stillehavskrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Atombombene over Japan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Nürnbergdomstolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 KAPITTEL 11

Norge under andre verdenskrig . . . . . . . . . . . 241 Krig og okkupasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Altmarksaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Kongens nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Krigen i Norge: april–juni 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Londonregjeringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 Fra Administrasjonsrådet til Quislings styre. . . . . . . . . . . . 246 Tysk økonomisk politikk i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 Motstandskamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Foreldreaksjonen og lærerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 «Kirkens grunn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Milorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Kommunistiske motstandsgrupper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Sivorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Krigsseilerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 «Alltid vært i Norge» – de norske jødene . . . . . . . . 255 Krigens slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256

Landssvikoppgjøret i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Kritikk av oppgjøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 KAPITTEL 12

Kald krig

........................................

Polen blir kommunistisk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Delingen av Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kuppet i Praha . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trumandoktrinen og Marshallhjelpen . . . . . . . . . . . . NATO og Warszawapakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jugoslavia bryter med Moskva. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Khrusjtsjovs brudd med stalinismen . . . . . . . . . . . . . Ungarn 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praha-våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra krig til avspenning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Koreakrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Cubakrisen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rustningskontroll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Helsingforsavtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

261 262 263 264 265 266 267 268 269 270 271 272 273 274 274

KAPITTEL 13

Fra gjenoppbygging til velferdsstat . . . . . . 277 Samlingsregjeringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frykten for kommunistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NATO-medlemskap med forbehold. . . . . . . . . . . . . . . Fra samlingsregjering til arbeiderpartistyre . . . . . Nord-Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skifte i samepolitikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Velferdsstaten tar form . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

278 278 279 281 281 282 283 Nye lover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283

Boligpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 284 Utdanning for alle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Fra hest til traktor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 286

Kulturelle brytninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Sangen om den røde rubin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 «Vi som føler annerledes» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 289 Ungdomsopprør og kvinnekamp. . . . . . . . . . . . . . . . . . 290 Ungdomsopprøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 290 Kvinnebevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 291 Prevensjon og selvbestemt abort. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 Likelønn og kvotering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 Miljøpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Alta-demningen og samene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Fra påskeopprøret til høyrebølgen . . . . . . . . . . . . . . . 297 Påskeopprøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Høyrebølgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Norske nei. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 EØS-avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Oljenasjonen Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Oljeinntektene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 302 Fra svart hav til kvoteregulering . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 Det fargerike fellesskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 Fra arbeidsinnvandring til innvandringsstopp . . . . . . . . . . 305 22. juli 2011. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 KAPITTEL 14

Europa: fra kald krig til samling. . . . . . . . . . . 309 Muren faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Vremia zastoi – stagnasjonstiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Gorbatsjovs reformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311

Perestrojka og glasnost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forhandlingene med Reagan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sovjetunionen kollapser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Baltikum blir fritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utviklingen i Øst-Europa

..........................

Polen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tsjekkoslovakia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avviklingen av ettpartistyret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyskland samles. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NATO og Øst-Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigene på Balkan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . NATO griper inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vest-Europa: Fra Kull- og stålunionen til EU . . . . .

Fra EF til EU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . EUs makt og medlemslandene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ØMU, euro og økonomisk krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomisk krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

312 313 314 315 316 316 317 318 319 321 322 324 325 326 327 328 328

KAPITTEL 15

Fra avkolonisering til nye utfordringer . . 333 Nord-Afrika og Midtøsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 334 Krigen i Algerie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 334 Suez-krisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 335 Israel opprettes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 336 Fra seksdagerskrigen til invasjonen av Libanon . . . . . . . . 337 PLO, Hamas og Hizbollah . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 338 Ayatollahstyret i Iran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Den arabiske våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 340 Afrika sør for Sahara. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342 Krigen i Kongo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342

Apartheid i Sør-Afrika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 343 Frontlinjestatene Angola og Mosambik . . . . . . . . . . . . . . . . 344

Asia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Juvelen i kronen: India . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Det japanske mirakelet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 347 Indokina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 348 Vietnamkrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 349 Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 350 Det store spranget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Kulturrevolusjonen 1966–1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Latin-Amerika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354 Andeslandene: Peru og Chile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 355 Peronismen i Argentina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 356 Brasil: Fra diktatur til Lula . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 357 Demokrati mot terrorisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358 Krigen i Afghanistan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 359 Krigen mot Irak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 361 Utfordringer for demokratiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 362 Ikke-innblandingsprinsippet for fall? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 366 Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 370

↑ Francisco Goya: 3. mai 1808. Et bilde alle spanske skolebarn kjenner godt. Napoleons invasjonsstyrker skyter opprørere i Madrid. Motstandsfolkene ble kalt geriljakrigere, fra det spanske ordet «guerrilla» (liten krig). Motivert av lojalitet til sitt eget land sto de opp mot Napoleons hær, som med slagordene «frihet, likhet og brorskap» ønsket å eksportere den franske revolusjonens ideer til hele Europa. Så hvem er da heltene, og hvem er overgriperne? Hvordan peker bildet framover mot vår egen tid?

KAPITTEL 1

Opplysningstid og revolusjoner Ca. 1700–1850

INTRODUKSJON

Opplysningstiden er betegnelsen på perioden i Europa fra slutten av 1600-tallet og fram til ca. 1800. Bakgrunnen for epokebegrepet var en sterk tro på frihet, fornuft og framskritt. Ved hjelp av opplysning, vitenskap og teknologi skulle verden forbedres. Ideer fra opplysningstiden la grunnlaget for politiske revolusjoner. Tanker om likhet, demokrati og menneskerettigheter utfordret tradisjonelle forestillinger om en gudgitt samfunnsorden med en liten elite eller eneveldig konge på toppen. De amerikanske koloniene løsrev seg fra moderlandet Storbritannia (1776–83) og begrunnet det med at kongen i London hadde pålagt dem byrder uten at de selv hadde gitt sitt samtykke. I Frankrike reiste flertallet seg i 1789 mot konge, adel og kirke og forlangte like rettigheter for alle. Den franske revolusjonen gled etter hvert over i blodbad og kaos før general Napoleon Bonaparte grep inn og ryddet opp. På noen få år la han store deler av Europa under seg. Det franske imperiet bygde på viktige ideer fra revolusjonen, samtidig som Napoleon gjorde seg selv til diktator. Regimet hans skulle likevel ikke vare særlig lenge. I 1815 tapte han for en koalisjon av europeiske stater.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne

I kapitlet bør du merke deg

• drøfte hvordan opplysningstidens ideer påvirket og ble påvirket av samfunnsomveltninger på 1700- og 1800-tallet

• opplysningstidens ideer om frihet, fornuft og framskritt • den amerikanske og den franske revolusjonens betydning for demokrati og menneskerettigheter • Napoleons eksport av revolusjonens ideer til andre land • Wienerkongressens forsøk på å gjenopprette maktbalansen i Europa • 1830- og 1848-revolusjonenes videreføring av demokratiutviklingen

KILDESORTERING:

Andreas Vesalius og medisinens framskritt Fra Om menneskekroppens oppbygning (1543) Illustrasjonen er hentet fra Andreas Vesalius’ lærebok i anatomi, som forandret den medisinske vitenskapen. Middelalderens legekunst bygget særlig på den greske legen Galenos (130– 200 e.Kr.). Galenos’ kunnskaper om menneskets anatomi baserte seg på studier av dyr. Vesalius foretok derimot disseksjoner av menneskekropper, en praksis kirken gjennom middelalderen hadde vært skeptisk til. I detaljerte tegninger og illustrasjoner viste Vesalius fram menneskets anatomi og påpekte dermed også feil hos Galenos. Vesalius’ konkrete undersøkelser var typiske for den vitenskapelige revolusjonen. Om menneskekroppens oppbygning ble pensum for legestudenter over hele Europa i lang tid framover. Hva forteller illustrasjonen om den nye tidens syn på mennesket?

Opplysningstidens ideer Forestilling om framskrittet Gjennom størstedelen av historien har menneskene strevd hardt med å overleve fra dag til dag. Kampen for å skaffe tilstrekkelig med næring, ly mot vær og vind, beskyttelse mot voldelige overgrep og sykdommer har karakterisert hverdagen helt fram til den moderne tid (1700–1800-tallet). Livet var, som den britiske filosofen Thomas Hobbes skrev i 1651, «ensomt, ubehagelig, dyrisk og kort». For de fleste mennesker var det lite å gjøre med det. Siden Gud hadde skapt alt, måtte man finne seg i sin skjebne. Det var faktisk ikke før i opplysningstiden på 1600- og 1700-tallet at en annen forestilling begynte å feste seg. Menneskene var ikke bare overgitt til Guds vilje, men hadde rett til å søke lykken og et bedre liv. Tanken om å kunne forandre samfunnet og ta kontrollen over naturen fikk sitt gjennombrudd. Med fornuften kunne overtroen overvinnes, menneskene kunne frigjøres fra undertrykking, og verden ville gå framover. I stedet for å skue bakover var det framskrittet og morgendagen som var viktig. Den første som for alvor tok til orde for framskrittet, var den britiske filosofen Francis Bacon. Allerede i 1597 formulerte han det berømte slagordet «kunnskap er makt». Kunnskapens mål var nytten. Gjennom vitenskap og teknologi skulle naturen kontrolleres og gjøres til menneskehetens tjener. Bacons holdning var for mange sjokkerende og farlig. Gjennom middelalderen var vitenskapen underordnet kirken og troen. Kunnskap var viktig for bedre å forstå Gud og skaperverket. Mennesket på sin side måtte kjenne sin plass, og alle forsøk på å utfordre skaperordningen ble sett på som syndig og opprørsk.

Alle tiders historie · Vg3

← Isaac Newton oppsummerte den vitenskapelige revolusjonen i sin berømte bok Principia (1687). «Den unge Newton og eplet», malt av Robert Hannah (1812–1909).

Bacons program fikk drahjelp fra flere kanter. Vitenskapen kunne ikke lenger bygge på antikkens lærdom. I stedet for å studere de gamle mesterne Aristoteles, Galenos og Ptolemeus måtte vitenskapsmennene gjennomføre sine egne eksperimenter og undersøkelser. Resultatet var ny kunnskap på mange felt. Mest kjent er kanskje det heliosentriske verdensbildet. Sola, og ikke jorda, var universets sentrum. Nicolaus Copernicus (1473–1543), Johannes Kepler (1571–1630) og Galileo Galilei (1564–1642) viste etter årevis med studier at den gamle læren om himmelrommet var helt feil. Vitenskapsrevolusjonens høydepunkt var publiseringen av Isaac Newtons (1642– 1727) berømte bok Principia (1687). Gjennom matematiske utregninger formulerte han fysikkens lover som kunne forutsi alle legemers bevegelser i hele universet. Kombinasjonen av konkrete observasjoner og matematikk var nøkkelen til vitenskapens store suksess.

Naturrettstanken Opplysningsprosjektet fikk også konsekvenser for den politiske tenkningen. Ved utgangen av 1600-tallet hadde mange europeiske stater eneveldige herskere. Forestillingen om det absolutte eneveldet med kongen eller keiseren innsatt av Gud var i flere land den rådende politiske ideologien. Eneveldet som politisk system bygde på tanken om at samfunnet trengte en sterk leder som kunne holde menneskenes syndige og destruktive natur i sjakk. Makten hvilte i siste instans på Guds vilje, og kongen var Vårherres øverste representant i samfunnet. Ideen om «kongen av Guds nåde» skulle imidlertid bli utfordret av den såkalte naturrettstanken. Politiske filosofer grep tilbake til antikken og hentet fram disse ideene. Alle mennesker var født med noen grunnleggende rettigheter som ingen kunne

Opplysningstid og revolusjoner

Johannes Kepler: tysk vitenskapsmann og astrolog. Oppdaget av planetene beveget seg i ellipser, ikke perfekte sirkler. Galileo Galilei: italiensk fysiker og matematiker. Studerte planetene med egenprodusert teleskop. Oppdaget ukjente måner rundt Jupiter og detaljer på månens overflate. Kom i konflikt med den katolske kirken.

FORTID OG FORKLARING

Hvordan ble folket opplyst? Fram til 1750-årene foregikk mye av kunnskapsutvekslingen innenfor vitenskapelige selskaper som The Royal Society i England. Der deltok en snever krets av eksperter som oftest skrev på latin. Artiklene og bøkene deres var dermed utilgjengelige for vanlige folk. Etter 1750 begynte både vitenskapsmennene og andre intellektuelle å henvende seg til et langt bredere publikum. Stadig flere tekster kom på morsmålene, og aviser og tidsskrifter ble nye kanaler for spredning av kunnskap. Et av de mest kjente eksemplene på folkeopplysning var den såkalte Encyklopedien i Frankrike. Undertittelen på det enorme verket var «Resonnerende oppslagsverk for vitenskap, kunst og håndverk». Gjennom drøyt 20 år kom

det ut 35 store bind med artikler om moderne kunnskap og nyttig viten. Encyklopedistene populariserte kompliserte vitenskapelige og filosofiske temaer og informerte om nye oppfinnelser, dyrkingsmetoder og teknologi. En annen sentral del av opplysningsarbeidet var å samle inn og systematisere så mye kunnskap som mulig. Gjennom sine handelsruter og kolonier fikk europeerne for alvor øynene opp for ukjente deler av verden. Natur- og kulturskatter ble tatt med hjem og vist fram. Et eksempel på det finner vi i London, der The British Museum ble etablert i 1753. Det skulle være et utstillingsvindu for all tilgjengelig kunnskap og gjenstander fra hele verden.

↑ The British Museum, «The Courtyard».

ta fra dem. Naturretten sto over de konkrete lovene i et samfunn og kunne ikke overprøves av noen myndigheter. Forestillingen om naturlige rettigheter sto sentralt hos den engelske filosofen John Locke (1632–1704). I 1689 ga han ut to essay, Two Treatises of Government. I den første teksten angrep han ideen om at kongen hadde fått mandatet sitt fra Gud. I det andre essayet begrunnet han hvorfor kongens makt overfor folket var begrenset. Locke tok utgangspunkt i det han kalte menneskets naturlige tilstand. Fra begynnelsen av kom mennesket til verden uten annen eiendom enn sin egen kropp. Alle var født like og med en naturlig rett til «liv, frihet og eiendom». Å sikre eget liv og egen eiendom var imidlertid kostbart, krevende og risikabelt. Så i stedet for at hver enkelt skulle passe på sitt eget, ble man enig om å etablere en styresmakt. Denne myndigheten fikk i oppdrag å sørge for beskyttelse av både liv og eiendom. Politisk makt hvilte altså på at den enkelte frivillig overlot til staten å forsvare sine naturlige rettigheter. På den måten begrunnet Locke The Glorious Revolution i England i 1688. Borgerne hadde overlatt til kongen å styre. Kongen måtte på sin side skrive under på The Bill of Rights, som slo fast at han ikke kunne heve seg over loven. Han kunne ikke ilegge skatt eller etablere en hær uten parlamentets samtykke. Alle frie borgere var dessuten garantert trosfrihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet. Lockes filosofi inneholdt samtidig også en klar avgrensning overfor det store flertallet av befolkningen. Alle uten privat eiendom var uten politiske rettigheter. Siden de ikke hadde skapt noe selv, var de ikke betraktet som aktive borgere og kunne derfor heller ikke gjøre krav på politisk innflytelse. Locke argumenterte først og fremst for å sikre eiendomsbesitternes interesser.

Alle tiders historie · Vg3

GRØNLAND

Danmark-Norge

ALASKA

Uutforsket område

Russiske besittelser

ISLAND

RUPERT’S LAND

(Hudson Bay Company)

Danmark-Norge

Hudsonbukta

Prince of Wales Fort

Fort Severn

LABRADOR

Pelsverk

Fort Bourbon

Franske besittelser

pp i

New Orleans

Britisk territorium etter freden i Paris

VISEKONGERIKET

Spansk territorium etter freden i Paris

NYSPANIA

Viktige eksportvarer

Mexico

Tampa ØST FLORIDA Bahamas Guanahani

Havanna

Tampico

Cuba

Vera Cruz Belize

S TIL L E H AV E T

St. Thomas Danmark-Norge

Santiago Haiti

Jamaica

Santo Domingo

DET KARIBISKE HAVET

Guatemala Granada

Hva

lkjøt

t og

fisk Azorene Portugal

Fisk og ko

Tobakk og

Caroline

MEXICOGOLFEN

Viktige fort Sølv

LOVIRGINIA KO

N Jamestown

E TT

E TR DE VEST FLORIDA Fort

Santa Fe

Rio Grande

Monterey

Quebec Mont Royal Fort Frontenac Nova Scotia E Boston EN I N New York

Fort Pontchartrain

ssi

Fransk territorium inntil freden i Paris i februar 

Newfoundland

QUEBE

Sault St. Marie

ssi

San Francisco

Missouri

LOUISIANA o ad lor Co Zuni

Fort Rupert

Fort Ellis Fort Maurepas Fort St. Charles

Europeisk kolonisering av Nord- og MellomAmerika inntil 

Omstridt land mellom Russland og Spania

korn

Madeira Portugal

St. Jan Danmark-Norge St. Croix Danmark-Norge

Sukker

AT L A N T E RH AVET

Kanariøyene Spania

AFRIKA

og tobakk

Guadalope Frankrike Martinique Frankrike Barbados Storbritannia

Kapp Verde Portugal

Trinidad Spania Panama

kap08_k01 Kolonisering Amerika

Husker du? 1 Hva går framskrittstanken ut på? 2 Hva mente Francis Bacon med påstanden om at «kunnskap er makt»? 3 Hvordan ble kunnskap spredt under opplysningstiden? 4 Hva var naturrettstanken? 5 Hva kjennetegnet John Lockes politiske filosofi?

Den amerikanske revolusjonen Kolonier i Nord-Amerika Fra begynnelsen av 1600-tallet hadde England kastet seg inn i kampen om kolonier i Nord-Amerika. Kostbare kriger mot Spania gjorde det nødvendig med nye inntekter, og de engelske kongene håpet at det var rikdommer å hente i de nye områdene på den andre siden av Atlanterhavet. Fra 1607 til 1732 etablerte engelske utvandrere tretten kolonier langs den nordamerikanske østkysten. Selv om koloniene formelt var underlagt Storbritannia, hadde de stor grad av selvstyre, og amerikanerne måtte i liten grad betale skatt til moderlandet. Gjennom handel og kultur var de likevel sterkt knyttet til det britiske imperiet som kjempet med både Spania og særlig Frankrike om besittelser på det nye kontinentet. I 1754 brøt det ut væpnet konflikt mellom britiske og franske kolonister om områder rundt de store innsjøene i Nord-Amerika. Franske bosettere allierte seg med indianerstammer, og striden smittet snart over til Europa der en internasjonal storkrig var på gang (sjuårskrigen). Koloniene ble straks trukket inn i de europeiske stormaktenes kamp

Opplysningstid og revolusjoner

Sjuårskrigen: Krigen mellom Frankrike og Storbritannia varte egentlig i ni år. Konflikten mellom britiske kolonister og franskmenn med støtte fra indianerstammer brøt ut alt i 1754. I USA er krigen kjent som The French and Indian War. Først i 1756 erklærte Frankrike og Storbritannia formelt krig mot hverandre.

KILDESORTERING

Thomas Paine: Den amerikanske krisen Thomas Paine var en av de viktigste pådriverne bak den amerikanske revolusjonen. I januar 1776 ga han ut pamfletten Sunn fornuft (Common Sense), som på kort tid solgte i en halv million eksamplarer. Paines lille skrift ga en voldsom inspirasjon til dem som ønsket å bryte med Storbritannia. Året etter, da krigen gikk dårlig for amerikanerne, skrev han et avisinnlegg for å oppildne til videre kamp. Teksten på forsiden av The Virginia Gazette åpner med en av de mest berømte setningene fra hele frigjøringskrigen: «Dette er tider som tester menneskers sjeler. Sommersoldaten og solskinnspatrioten vil i denne krisen trekke seg fra å tjene sitt eget land. Men han som holder ut, nå, fortjener kvinners og menns

kjærlighet og takk. Tyranni, som helvete, lar seg ikke lett overvinne. Og likevel trøster vi oss med at jo hardere konflikten er, desto mer ærefull er seieren. (…) Bare himmelen vet hvordan vi kan sette rett pris på det den gir oss, men det ville være merkelig om ikke en himmelsk gave som FRIHET skulle vært høyt verdsatt. Storbritannia, med en hær som kan håndheve hennes tyranni, har erklært at hun har en rett, ikke bare til å skattlegge, men «til å binde oss i alle slags saker.» Hvis det å være bundet på den måten ikke er slaveri, da finnes ikke slaveri på jorden». The Virginia Gazette, 10. januar 1777. Hvordan vil du beskrive Thomas Paines retorikk? Hvordan passer den inn i det du vet om amerikansk politisk retorikk?

om global dominans. Britiske militære trente opp amerikanske offiserer og soldater og sendte egne tropper, og Frankrike ga sterk støtte til sine bosettere i den nye verden. For de tretten britiske koloniene virket krigen samlende, og en gryende amerikansk patriotisme vokste fram. Da krigen var over i 1763, måtte Frankrike gi fra seg alle områder i det østlige NordAmerika til Storbritannia. Forholdet mellom de tretten koloniene og moderlandet syntes umiddelbart å være bedre enn noen gang. Det skulle likevel ikke gå lang tid før spenninger begynte å vise seg. Britene mente amerikanerne langt på vei hadde vært økonomiske gratispassasjerer under krigen mot Frankrike, og vedtok derfor en rekke nye skatter og avgifter for koloniene. Amerikanerne, oppildnet av sin nye patriotisme og fellesskapsfølelse, sa på sin side at de hadde lidd de største militære tapene og derfor ikke skyldte britene noe som helst. Dessuten hevdet de at siden de ikke var representert i parlamentet i London, kunne de heller ikke pålegges nye skatter. Det var i strid med prinsippene som også hadde ligget til grunn for The Glorious Revolution i 1688. Konflikten mellom koloniene og Storbritannia fikk en rask opptrapping. Gang på gang saboterte amerikanerne de nye skatte- og avgiftsøkningene. Mange smuglerskip anløp havner uten å betale de pålagte avgiftene. Den mest berømte protesten var det såkalte «Boston Tea Party» i 1773. For å vise sin misnøye med en ny skatt på te snek en gruppe aktivister seg inn på britiske skip i Boston og kastet lasten på sjøen. Reaksjonen fra London var å sende flere soldater. Som svar etablerte koloniene sin egen hær, og i 1775 kom det til kamphandlinger. En heftig politisk debatt om ikke amerikanerne like gjerne skulle kutte båndene til Storbritannia helt, brøt ut.

Alle tiders historie · Vg3

← 4. juli 1776. Uavhengighetserklæringen vedtas, og Amerikas forente stater bryter seg løs fra Storbritannia. Maleri av John Trumbull (1756–1843).

Uavhengighetserklæringen 1776 Sommeren 1776 var begeret fullt for amerikanerne. 4. juli vedtok de en uavhengighetserklæring, The Declaration of Independence. Den slo fast at koloniene ikke lenger betraktet seg som en del av Storbritannia. Samtidig erklærte de seg selv som Amerikas forente stater. I London ble erklæringen blankt avvist, og krigen ble umiddelbart trappet opp. Under ledelse av general George Washington kjempet en kvart million dårlig utrustede soldater mot en av datidens mektigste militærmakter. Amerikanerne drev effektiv geriljakrigføring, og de fikk støtte fra Frankrike, som gjerne ville svekke sin europeiske rival så mye som mulig. Revolusjonskrigen varte i sju år, og i 1783 aksepterte britene endelig kolonienes selvstendighet. En viktig årsak til det vellykkede opprøret var amerikanernes overbevisning om at de sloss en rettferdig kamp. Den ideologiske begrunnelsen for frigjøringen var først og fremst nedfelt i uavhengighetserklæringen, skrevet av juristen og godseieren Thomas Jefferson (1743–1826) fra Virginia. Det relativt korte dokumentet inneholder et avsnitt som amerikanske barn fortsatt lærer på skolen: «Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.» Uavhengighetserklæringen er full av referanser til John Lockes tenkning om forholdet mellom borger og styresmakt. Myndighetenes oppgave var å sikre retten til liv, frihet og streben etter lykke, skrev Jefferson. Samtidig slo han fast at makten når som helst kunne trekkes tilbake dersom folket var misfornøyd med måten jobben ble utført på. Ikke bare hadde folket en rett, men også en plikt til å kvitte seg med despoter og tyranner.

Opplysningstid og revolusjoner

NÆRBILDE

Thomas Jefferson og slaveriet Thomas Jefferson blir ofte trukket fram som en av USAs store presidenter. Som forfatter av uavhengighetserklæringen har han vært sett på som frihetens store forkjemper. Men den lærde godseieren fra Virginia hadde også en mørkere side. Som eier av over 600 slaver drev han plantasjen Monticello som et mønsterbruk. Det store paradokset er hvordan han på den ene siden kunne lovprise den medfødte friheten og på den andre siden behandle mennesker som sin personlige eiendom. I historiebøkene har Jefferson gjerne blitt framstilt som en motvillig slaveeier som bare godtok slaveriet for at opprettelsen av USA skulle bli mulig. Sørstatene ville aldri gått inn i unionen dersom de ikke fikk beholde slavene. Nyere forskning viser derimot at Jefferson også hadde andre motiver for ikke å ta opp kampen mot det menneskefiendtlige systemet. I et brev fra 1792 skriver han at hver slave ga 4 prosent årlig

← Thomas Jefferson, malt som skilt på en veikro. Av Edward Hicks (1780–1849).

avkastning. For å drive Monticello med overskudd var han helt avhengig av slaveriet. Idealene fra uavhengighetserklæringen kom altså til kort satt opp mot hans økonomiske interesser. Selv om Jefferson etter tidens standard var betraktet som en relativt mild slaveeier, nølte han ikke med å straffe rømlinger eller dem han oppfattet som unnasluntrere med pisking. I løpet av livet friga han bare to av slavene sine, og han fikk barn med en av de svarte kvinnene, Sally Hemings. Den historien ble ikke allment kjent før ganske nylig.

Konstitusjonen

Amendments: Endringer i den amerikanske grunnloven skjer gjennom tilleggsparagrafer, amendments. I dag er det 27 slike, den siste vedtatt i 1992.

Etter at revolusjonskrigen var vunnet, dannet koloniene en føderal republikk. De tretten delstatene vedtok en grunnlov som ga dem stor grad av selvstyre, samtidig som de var underlagt en sentralmakt med en felles president, lovgivende forsamling og høyesterett. Konstitusjonen bygde på naturrettstanken. Statens myndighet hviler på folkeviljen. Grunnlovsfedrene var samtidig engstelige for maktmisbruk. Inspirert av den franske filosofen Charles de Montesquieu (1689–1755) delte de derfor makten i tre: den utøvende, den lovgivende og den dømmende statsmakt. Disse tre skulle så holde hverandre i sjakk. Så sterk var frykten for sentralmakten at de også vedtok ytterligere tillegg til grunnloven. De såkalte «amendments» (de ti første er kalt «The bill of rights») slo fast hvilke rettigheter enkeltmennesket og delstatene hadde overfor de føderale myndighetene i Washington. Staten måtte ikke blande seg inn i religiøse saker. USAs konstitusjon var den første som klart og tydelig skilte kirke og stat. Andre viktige rettigheter var ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til en rettferdig straffeprosess, forbud mot uvanlig smertefull avstraffelse og retten til å bære våpen. Husker du? 1 Hva var årsakene til kolonienes misnøye med myndighetene i Storbritannia? 2 Gjør rede for resonnementet i uavhengighetserklæringen. 3 På hvilken måte skiller den amerikanske uavhengighetserklæringen seg fra John Lockes politiske tenkning? 4 Hva var hovedtanken i Jeffersons uavhengighetserklæring? 5 Hva var hovedinnholdet i den amerikanske grunnloven?

Alle tiders historie · Vg3

← En konge for fall. Ludvig 16. var den siste eneveldige franske kongen. Maleri av Francois Callet (1741–1823). ← ← Jean-Jacques Rousseau var den franske revolusjonens ideologiske far. Symbolsk framstilling av den franske revolusjonen, av Nicolas de Berty (1725–96).

Den franske revolusjonen Politisk og filosofisk debatt før revolusjonen Den amerikanske revolusjonen fikk også konsekvenser for Europa. Uavhengighetserklæringens lovprisning av menneskets grunnleggende rettigheter var derfor en viktig inspirasjon for revolusjonen i Frankrike (1789–99). Debatten om menneskets rettigheter var likevel ikke ny blant franskmenn. Fra omkring 1770 og fram til revolusjonens utbrudd i 1789 skjedde det en oppsiktsvekkende mentalitetsendring i synet på enkeltindividet og forholdet til staten. Fram til denne tiden var det en utbredt oppfatning at standssamfunnet var en naturlig ordning skapt av Gud. Han hadde innsatt kongen for å opprettholde dette systemet. Den som på noen måte brøt de kongelige lover og bestemmelser, ble hardt straffet. Siden få fengsler eksisterte, var straffen ofte fysisk og brutal. Offentlig tortur og henrettelser foran tusenvis av mennesker skulle virke avskrekkende. Å påføre den dømte smerte var allment akseptert. Det var straffen for å ha krenket den guddommelige samfunnsordenen og kongen som var Guds øverste representant. I tiårene før revolusjonen kom dette tankesettet til å bli dramatisk endret. Et nytt og langt mer humant syn på mennesket vokste fram. Ideer om grunnleggende rettigheter kom ikke bare fra Amerika, men oppsto gjennom en heftig debatt på hjemmebane. Den viktigste inspirasjonskilden for revolusjonen var filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–78). Den mest sentrale tanken i hans politiske filosofi er forestillingen om folkesuvereniteten. Makten i samfunnet utgår fra folket, og enhver myndighet må styre på grunnlag av allmennviljen.

Opplysningstid og revolusjoner

KILDESORTERING

Jean-Jacques Rousseau: Samfunnspakten (1762) I Samfunnspakten argumenterer Rousseau for at samfunnet må styres på grunnlag av folkesuvereniteten og allmennviljen: «Det er ofte stor forskjell mellom alles vilje og allmennviljen. Den siste ser bare på fellesinteressen, den første ser på særinteressene og er bare en sum av særviljer. Men hvis man fra disse særviljer trekker de krav som gjensidig utelukker hverandre, så blir summen av ulikhetene lik allmennviljen. Et folk kan rådslå uten å ha den nødvendige innsikt, men summen av de mange små uenigheter vil allikevel være et uttrykk for allmennviljen, og vedtaket vil være rettferdig når bare ikke borgerne enkeltvis har rådført seg med hverandre. Men så snart det oppstår sammenslutninger og politiske partier på bekostning av den store enhet,

får hver av disse sammenslutninger en vilje som er allmenn i forhold til medlemmene, men er en særvilje i forhold til staten.» Rousseaus bok er en normativ kilde. Idealsamfunnet hans er fjernt fra det eksisterende Frankrike eller noe annet land på 1700-tallet. Samfunnspakten skulle bli en av de viktigste inspirasjonskildene til den franske revolusjonen. Den er dermed et godt eksempel på at en normativ kilde kan fungere som en pådriver for historisk forandring. Hvordan definerer Rousseau forskjellen på allmennviljen og alles vilje? Hvorfor er han skeptisk til politiske partier? Hvordan tror du Rousseau ville stilt seg til et demokrati der folket valgte representanter og ikke deltok direkte selv?

Politiske, økonomiske og sosiale årsaker til revolusjonen Den filosofiske debatten i perioden 1770–89 foregikk samtidig med at Frankrike var i en dyp økonomisk og politisk krise. På 1700-tallet hadde landet vært innblandet i en rekke kriger. Den mest omfattende var sjuårskrigen (1756–63), der de fleste av Europas stormakter deltok. Rivaliseringen foregikk også i den nye verden, der britene barket sammen med både Spania og Frankrike om kontrollen over Nord-Amerika. De militære kampanjene hadde imidlertid kostet dyrt. Frankrike var et standssamfunn der førstestanden (kirkens menn) og adelen var fritatt for skatt. De to stendene representerte ca. 2 prosent av befolkningen. Tredjestanden var alle andre, og det var de som betalte skatter og avgifter. Ifølge fransk tradisjon kunne kongen ikke skrive ut nye skatter uten samtykke fra den såkalte stenderforsamlingen. Siste gang stenderforsamlingen hadde vært innkalt, var i 1614. Siden da hadde kongen styrt eneveldig, men uten å sørge for å dekke inn utgiftene gjennom nye skatter. Driften av staten gikk med store underskudd og var finansiert av store låneopptak og salg av embeter. I 1780-årene sto Frankrike på kanten av økonomisk sammenbrudd. Uår, dårlig vær, hungersnød og elendige statsfinanser etter alle krigene hadde skapt en dyp krise. Nye inntekter var helt nødvendig, men nå sa de internasjonale kredittmarkedene nei til å gi den franske staten flere lån. Kongen hadde derfor ingen andre valg enn å kalle inn stenderforsamlingen i mai 1789, for første gang på 175 år. Husker du? 1 Hvilken mentalitetsendring fant sted i Frankrike fra omkring 1770? 2 Hva gikk Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp ut på? 3 Pek på noen av de sosiale, økonomiske og klimatiske årsakene til den franske revolusjonen.

Alle tiders historie · Vg3

FORTID OG FORKLARING

Klimaets betydning for den franske revolusjonen Tidsrommet 1350–1850 kalles av klimaforskerne for «den lille istid». I denne perioden sank gjennomsnittstemperaturen merkbart sammenlignet med tiden før og etter. I England og Nederland gjorde moderniseringen av jordbruket at matproduksjonen ble mindre sårbar for klimatiske svingninger. I Frankrike var derimot både myndighetene og bøndene mer konservative og lite interessert i endringer. Langt ut på 1700-tallet dyrket de jorda omtrent som i middelalderen, og de var svært negative til den kanskje viktigste nye planten fra Amerika, nemlig poteten. Resultatet var at den franske befolkningen var mer utsatt for uår og sviktende avlinger.

Gang på gang gikk de vinteren i møte uten nok mat til seg selv eller til husdyrene. I 1780-årene ble forholdene enda verre. Da den islandske vulkanen Laki fikk et stort utbrudd i 1784, førte det til to iskalde somre over hele Europa. Avlingene i Frankrike slo feil, med hungersnød som resultat. Våren 1788 var uvanlig tørr og den påfølgende vinteren ekstremt kald. I mars 1789 brøt det ut opprør rundt om blant desperate mennesker på jakt etter brød. Panikken påvirket delegatene som møttes i stenderforsamlingen i mai. Det er derfor sannsynlig at klimatiske forhold var en medvirkende årsak til revolusjonen.

↑ Innhøsting av poteter, malt av Jean F. Millet (1814–75).

Eneveldet faller Vinteren og våren 1789 var det valgkamp overalt i Frankrike. Debatten handlet mye om korrupsjon, maktmisbruk og dårlig styre. Da de valgte utsendingene endelig møttes i Versailles utenfor Paris, hadde de med seg lange lister med klager og misnøye. Det var duket for mer enn bare diskusjoner om nye skatter og statens økonomiske tilstand. I stenderforsamlingen var det omtrent like mange delegater for hver stand. Siden tredjestanden representerte 98 prosent av befolkningen, krevde den å få dobbelt så mange mandater som de to andre til sammen. Dessuten forlangte de at hver representant skulle ha én stemme. Kong Ludvig 16. sa ja til det første kravet, men nei til det andre. Tredjestanden fikk doblet antall delegater, men kongen fastholdt den gamle regelen om én stemme til hver stand. Siden både adelen og kirken var lojale overfor kongen, ville det sikre ham kontroll over forsamlingen. Kongens beslutning skapte raseri i tredjestanden. 17. juni erklærte de seg som Frankrikes rettmessige nasjonalforsamling. De ville nå utarbeide en ny grunnlov. En presset Ludvig 16. aksepterte tilsynelatende erklæringen og godkjente dermed i prinsippet oppløsningen av eneveldet. Revolusjonen var i gang. Selv om tredjestandens utsendinger hadde utfordret kongens makt, var de politisk sett nokså moderate. Som erstatning for eneveldet ville de ha et konstitusjonelt monarki der kongen måtte føye seg mer etter folkeviljen. De var også sterke tilhengere av den private eiendomsretten og sosial stabilitet. I løpet av kort tid skulle nasjonalforsamlingen likevel bli utfordret av langt mer radikale krefter i befolkningen. Allerede vinteren før hadde matmangelen og den økonomiske krisen skapt sterk uro rundt omkring i landet. Bøndene hadde gått til angrep på gods-

Opplysningstid og revolusjoner

KILDESORTERING

Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter

↑ Erklæringen, beskyttet av høyere makter.

1. Menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter. 2. Målet for enhver politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettighetene er frihet, eiendomsrett, sikkerhet, mot og rett til motstand mot undertrykking. 3. Opphavet til all suverenitet er etter sitt vesen hos folket. 4. Friheten består i å kunne gjøre alt som ikke skader andre; utøvelsen av hvert menneskes naturlige rettigheter har altså bare de grenser som sikrer andre medlemmer av samfunnet de samme rettigheter. Disse grenser kan bare bestemmes av loven. 5. Loven har bare rett til å forby handlinger som

er skadelige for samfunnet. Det som ikke er forbudt i loven, kan ikke bli hindret, og ingen kan tvinges til å gjøre det som loven ikke befaler. 6. Loven er uttrykk for folkeviljen. Alle borgere har rett til, personlig eller gjennom sine representanter, å være med på å utforme den. Den skal være den samme for alle, enten den verner eller straffer. Da alle borgere er like for loven, har de lik adgang til alle verdigheter, embeter og offentlige ombud etter sin dyktighet og uten annen forskjell enn forskjellen i deres dyder og talenter. Fra Falch Olsen m.fl.: Historiske kilder før 1850, Aschehoug 1986. Hva slags kilde er dette? Hvilke spor av Rousseaus tenkning finner du i Erklæringen?

eierne og kirkens folk og nektet å betale skatter og avgifter. Panikken spredte seg også til de store byene der prisene på brød gikk i været, samtidig med at arbeidsløsheten steg dramatisk. Etter at nasjonalforsamlingen var utropt, mobiliserte kongen tusenvis av soldater i Paris for å slå ned oppløp og demonstrasjoner. Mistanken steg om at Ludvig 16. var i ferd med å vende seg mot revolusjonen. Grupper av håndverkere, småbutikkeiere og arbeidere begynte å organisere en folkelig milits som senere skulle få navnet Nasjonalgarden. 14. juli eksploderte det. Rykter om at kongen planla en militæraksjon mot folket i Paris, fikk tusenvis av demonstranter til å angripe fengselet Bastillen på jakt etter våpen og ammunisjon. Soldatene som voktet fengselet, ble massakrert, og over hundre demonstranter falt. Uroen spredte seg raskt til andre deler av landet der særlig bøndene gjorde opprør. I mange tilfeller stormet de godsene og brente arkiver som dokumenterte bøndenes gjeld og forpliktelser.

Menneskerettigheter og ny grunnlov Rystelsene sommeren 1789 ga de radikale i nasjonalforsamlingen mer innflytelse. 4. august avskaffet de privilegiesamfunnet, og 26. august ble Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter vedtatt. Den bygde på flere av ideene fra den amerikanske uavhengighetserklæringen og Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp. Makten utgikk fra nasjonen, det vil si folket. Likhet for loven, medfødte rettigheter som frihet, privat eiendomsrett og rettssikkerhet var grunnleggende for alle. Statens oppgave var å beskytte enkeltmennesket. De neste to årene arbeidet nasjonalforsamlingen med å reformere det franske politiske systemet. Den økonomiske krisen fikk førsteprioritet. For å styrke statens finanser vedtok de å beslaglegge den katolske kirkens eiendommer, som så ble lagt ut for

Alle tiders historie · Vg3

← 14. juli 1789. Stormen på Bastillen. Regnes som Frankrikes nasjonaldag.

salg. Kjøpere var framfor alt en relativt pengesterk middelklasse som mer og mer framsto som den nye dominerende samfunnsklassen i landet. Den merkantilistiske økonomiske politikken med kongelige privilegier og monopoler måtte vike for en friere økonomi godt tilpasset borgerskapets interesser. For å stimulere til mer handel ble det metriske systemet med standardiserte vekt- og måleenheter innført. I september 1791 vedtok endelig nasjonalforsamlingen en ny grunnlov. Frankrike var nå et konstitusjonelt monarki med en utøvende kongemakt og en egen lovgivende forsamling. Prinsippene fra menneskerettighetserklæringen var innarbeidet, men gikk likevel ikke så langt som de radikale opprinnelig hadde ønsket. Selv om alle mennesker var født frie og like, skilte grunnloven mellom «aktive og passive» borgere. Stemmeretten var basert på formue og eiendom og gjaldt bare menn over 25 år. Drøyt 4 av landets 26 millioner innbyggere kunne derfor delta i den politiske prosessen.

Terrorveldet Etter to år hadde revolusjonen endret Frankrike på en helt grunnleggende måte. Så langt hadde den nye middelklassen fått det som den ville. De økonomiske reformene og konstitusjonen av 1791 var på mange måter skreddersydd for borgerskapets interesser. Revolusjonen skulle imidlertid ta en enda mer dramatisk vending. På den ene siden sto en stadig mer revansjelysten konge, støttet av hemmelige rojalister og konservative monarker i Europa. På den andre siden murret det blant radikale som mente revolusjonen ikke hadde gått langt nok. Mange var skeptiske til kongen. Selv om han hadde godtatt flere av de revolusjonæres krav, tvilte de på hans egentlige motiver. Frykten var at han ville skaffe seg utenlandsk støtte til å slå revolusjonen tilbake.

Opplysningstid og revolusjoner

Rojalister: Tilhengere av kongen.

NÆRBILDE

Olympe de Gouges Den storslagne Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter gjorde krav på å være universell, det vil si gyldig «for alle folk, alle land og alle tider». Tilsynelatende var den en full seier for enkelte radikale opplysningsfilosofer som blant annet hadde kritisert amerikanerne for å nekte kvinner og slaver grunnleggende rettigheter. Da den nye grunnloven ble vedtatt i 1791, hadde imidlertid borger→ Olympe skapets ledende politikere, som de Gouges, nå satt i de viktigste posisjonene, ukjent kunstner. fått betenkeligheter. Full likestilling mellom kjønnene var for drastisk. Derfor valgte

Sanskulottene: «De uten knebukser». Adelen gikk ofte i knebukser, de fattige hadde langbukser.

man å ekskludere kvinnene fra definisjonen av hva en borger med rettigheter var, til tross for den avgjørende rollen de hadde spilt under revolusjonen. Reaksjonene på diskrimineringen var sterke. I 1791 skrev forfatteren og journalisten Olympe de Gouges (1748–93) en alternativ Erklæring om kvinnens og borgerinnens rettigheter. Der hevdet hun at «kvinnen som hadde rett til å bli henrettet på skafottet, burde også ha rett til å delta i tribunen». Fordi likhet mellom kvinner og menn var naturlig, var det en selvfølge at de burde behandles likt. Olympe de Gouges kjempet også for slavenes rettigheter og for kvinnens rett til skilsmisse. De Gouges var i tillegg motstander av dødsstraff og kritiserte henrettelsen av kongen og dronningen. Dermed kom hun på kant med revolusjonens ledere. I november 1793 ble hun derfor selv dømt til døden og giljotinert.

Mistanken mot kongen var berettiget. Noen måneder før den nye grunnloven ble vedtatt i september 1791, forsøkte Ludvig 16. og dronning Marie Antoinette å flykte til Østerrike. På vei mot grensen ble de arrestert og ført tilbake til Paris. Fluktforsøket var for mange bekreftelsen på at monarken i det skjulte konspirerte mot revolusjonen. Arrestasjonen av de kongelige fikk alarmen til å gå i de andre europeiske monarkiene. Kort tid etter truet Preussen og Østerrike med å invadere Frankrike dersom kongefamilien på noen måte led skade. De utenlandske truslene fyrte opp under de radikale kreftene i Paris i og utenfor nasjonalforsamlingen. Politiske klubber rundt omkring i byen sydet av revolusjonær retorikk. Den såkalte jakobinerklubben besto av velutdannede medlemmer av tredjestanden som nå tok til orde for å avskaffe kongedømmet og erstatte det med en republikk. Jakobinerne bygde allianser med arbeidere, håndverkere og småkjøpmenn, de såkalte sanskulottene. Alliansen fikk snart kontrollen over de lokale styringsorganene i Paris. Etter valget høsten 1791 rykket jakobinerne også inn i nasjonalforsamlingen. I april 1792 vedtok den en krigserklæring mot Østerrike og Preussen og å opprette en nasjonalgarde på 20 000 mann som skulle forsvare Paris. Systematisk terror De neste par årene (1792–94) var revolusjonens blodigste fase. Krigen gikk dårlig, og frykten for at kongen skulle greie å mobilisere sine tilhengere, vokste. Sanskulottene og radikale revolusjonære grupper angrep folk som de mistenkte støttet kongen. I uroen som fulgte, ble nasjonalforsamlingen tvunget til å oppløse seg selv og skrive ut nyvalg til det såkalte nasjonalkonventet. Nasjonalkonventet møttes for første gang i september 1792. Forsamlingen var dominert av to radikale fløyer, begge med bakgrunn i jakobinerklubben. På den ene

Alle tiders historie · Vg3

← Ludvig 16. blir henrettet 21. januar 1793.

siden sto girondinerne, som nå begynte å frykte at den revolusjonære volden skulle komme ut av kontroll. På den andre siden var «Fjellet», en mindre, men desto mer kompromissløs gruppe politikere. «Fjellet» søkte aktiv støtte fra sanskulottene i Paris. Nasjonalkonventets første store vedtak var å avskaffe det konstitusjonelle kongedømmet og innføre republikk. Kongens forræderi gjorde ham umulig som landets leder. Spørsmålet var samtidig hva som skulle skje med ham personlig. Med knappest mulig flertall fikk «Fjellet» gjennom sitt forslag om å henrette kongen og dronningen. 21. januar 1793 ble Ludvig 16. halshugget på skafottet. Noen måneder senere fulgte Marie Antoinette samme vei. Henrettelsen av kongen sendte sjokkbølger gjennom Europa. Preussen og Østerrike startet raskt en militær offensiv og truet med full invasjon av Frankrike. Samtidig brøt det på nytt ut opprør blant bønder som protesterte mot nasjonaliseringen av kirkegodset og tvangsutskriving av soldater. I byene gikk fattige nok en gang på barrikadene på grunn av høye brødpriser. Revolusjonen var i ferd med ende i det totale kaos. For å få kontroll over situasjonen vedtok nasjonalkonventet våren 1793 å innføre allmenn verneplikt for menn mellom 18 og 25 år. Behovet for nye soldater var enormt. Dernest opprettet konventet den såkalte velferdskomiteen, som besto av 12 menn. Den skulle fungere som utøvende myndighet. Ledet av juristen Maximilien Robespierre (1758–94) etablerte velferdskomiteen spesialdomstoler over hele landet. Alle som kunne mistenkes for å motarbeide revolusjonen, risikerte å bli halshugget. Bondeopprøret ble slått ned av revolusjonsgardister. Med støtte fra sanskulottene i Paris gikk Robespierre også nådeløst fram mot girondinerne i nasjonalkonventet og i velferdskomiteen. Gamle revolusjonshelter mistet hodet en etter en. Som begrunnelse for den systematiske terroren viste Robespierre til Rousseaus

Opplysningstid og revolusjoner

Skafott: Stillas eller plattform reist for å gjennomføre henrettelser.

KILDESORTERING

Marats død – revolusjonens propagandakunst Jean-Paul Marat (1744–93) var journalist, lege og en av de mest radikale lederne av velferdskomiteen. Sammen med Robespierre gikk han nådeløst fram mot politiske motstandere. Marat led av en alvorlig hudsykdom og kledde seg ofte inn i bandasjer innsmurt med stinkende salver. Som lindring mot smertene badet han ofte. Marats politiske radikalisme skaffet ham mange fiender. En av disse var Charlotte Corday, en borgerlig kvinne som støttet girondinerne. Om kvelden 13. juli 1793 oppsøkte hun Marat i leiligheten hans i Paris, der hun fant ham i badekaret. Med en lang kniv stakk hun den berømte revolusjonslederen til døde. Marats skrik tilkalte naboer som raskt overmannet Charlotte Corday. «Monsteret er dødt», sa hun før de førte henne bort. Få dager senere ble hun halshugget. Mordet på Marat vakte enorm oppsikt. Gjennom en stor-

Giljotinert: Halshugget med giljotin, en treramme med et skarpt fallende blad. Oppkalt etter legen og politikeren Joseph-Ignace Guillotin (1738–1814), som i 1789 foreslo en lov om en mer human henrettelsesmetode enn halshugging med øks eller sverd. Guillotin utviklet ikke selv innretningen, og ønsket ikke at den skulle bære hans navn.

stilt begravelse gjorde velferdskomiteen ham til en martyr for revolusjonen. Byster og bilder av ham ble utstilt på offentlige steder. Først da Robespierre et år senere endte på skafottet, var det også slutt på kulten rundt Marat. Helt glemt skulle han imidlertid ikke bli. Det sørget revolusjonens offisielle seremonimester og sjefskunstner Jacques-Louis David (1748–1825) for. Gjennom maleriet Marats død udødeliggjorde han den sykelige revolusjonshelten. Som kilde er Davids maleri ingen objektiv gjengivelse av mordet på Marat, men et ideologisk farget portrett. Den dødes stinkende sår er fraværende, og det fredfulle ansiktet og den vakre kroppen minner om idealiserte kristusbilder. Kjenner du andre eksempler på regimer som bruker propagandakunst?

ideer i Samfunnspakten. Robespierre så republikken som et uttrykk for folkesuvereniteten og allmennviljen. Derfor måtte all opposisjon lukes ut. Minoriteten kunne «tvinges til frihet», slik Rousseau hadde formulert det. Bare da kunne republikken reddes. Rousseaus tenkning lå også til grunn for innholdet i den nye republikken. Midt under kaoset i 1793 hadde nasjonalkonventet vedtatt en enda mer demokratisk grunnlov enn den fra 1791. Alle menn på 21 år fikk stemmerett. Begrepet «brorskap» kom nå inn, og alle borgere var garantert full ytrings- og trosfrihet. Fra nå av skulle folk tiltale hverandre med «du». I oktober 1793 innførte Frankrike dessuten en helt ny tidsregning og en ny kalender. Kristendommen ble avskaffet og erstattet med en offentlig tilbedelse av Det høyeste vesen. Alle spor etter det gamle regimet skulle vekk. Gatenavn etter kongelige personer ble endret. Til og med sjakkbrikker og spillekort fikk andre betegnelser. Velferdskomiteens blodige framferd ga tilsynelatende resultater. De kaotiske tilstandene omkring i landet kom under kontroll, og de 800 000 nyutskrevne vernepliktsoldatene presset de utenlandske invasjonsstyrkene ut. Med voldsom propaganda mobiliserte de revolusjonære lederne befolkningen til kamp mot de fiendtlige nabolandene som ønsket å knuse revolusjonen. Robespierres knallharde linje var likevel i ferd med å skape en reaksjon. Da han i et møte i nasjonalkonventet i juli 1794 enda en gang krevde utrenskninger av politiske motstandere, var det slutt. Robespierre ble selv arrestert og giljotinert sammen med nærmere 60 andre. Nasjonalgarden slo ned de siste opprørene fra sanskulottene i Paris, og jakobinerklubbene i byen ble stengt.

Alle tiders historie · Vg3

← Den døende revolusjonshelten Marat. I brevet, som er fra Charlotte Corday, står det: «Fordi jeg er ulykkelig, har jeg krav på Deres hjelp». Maleri av Jacques Louis David (1748–1825).

← Charlotte Corday ble henrettet kort tid etter drapet på Marat. Illustrasjon fra slutten av 1800-tallet.

Direktoriet Etter Robespierres fall vedtok nasjonalkonventet enda en ny grunnlov. Revolusjonstrettheten var sterk, og de fleste ønsket å gå tilbake til en mer moderat republikk. Statsapparatet skulle nå bestå av en lovgivende forsamling med to kamre og en utøvende myndighet med fem personer (direktoriet). Krav om formue og eiendom for å stemme ble gjeninnført, og myndighetene slo hardt ned på alle former for ekstremisme. Frankrike ville ikke ha et nytt kongedømme, men heller ingen revolusjonær republikk basert på jakobinske prinsipper. Den nye grunnloven fungerte i perioden 1795–99. I praksis var det direktoriet som ledet landet, men styret var preget av handlingslammelse og korrupsjon. Presset fra både frustrerte aristokrater, rojalister, borgere og misfornøyde arbeidere gjorde direktoriet mer og mer upopulært. Den økende misnøyen slo kraftig ut i valget i 1799. Jakobinerne kom inn med mange representanter i den lovgivende forsamlingen. Der fikk de vedtatt lover rettet mot rojalister og tidligere fiender av revolusjonen. Samtidig gikk det dårligere i de fortsatt pågående krigene med utlandet. Mange fryktet statskupp fra både kongetro krefter og jakobinere. Frankrike var igjen på vei inn i kaos. Husker du? 1 Gjør rede for de viktigste begivenhetene i revolusjonsåret 1789. 2 Nevn noen av de mest sentrale ideene i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. 3 Hvem var jakobinerne, og hvilken betydning fikk de for revolusjonens videre utvikling? 4 Hva var bakgrunnen for direktoriets maktovertakelse i 1795?

Opplysningstid og revolusjoner

→ 1804 kronet Napoleon seg selv til keiser, med pavens velsignelse. Etterpå kronet han kona Josephine til keiserinne. Maleri av Jacques Louis David (1748–1825).

Napoleon blir keiser I den kritiske situasjonen trådte en ny lysende stjerne fram. Napoleon Bonaparte (1769– 1821) hadde allerede gjort seg bemerket som en særdeles dyktig offiser. I 1793 hadde han slått ned et britiskstøttet rojalistisk opprør mot revolusjonen i Toulon i Sør-Frankrike. I 1797 hadde han ledet franske styrker til seier mot Østerrike i Italia. Da den politiske krisen toppet seg etter valget i 1799, vendte de ledende politikerne i Paris seg til den lille korsikaneren som på kort tid hadde avansert til general. 10. november skrev han en erklæring til det franske folk om at han var kommet for å redde fedrelandet. En måned senere vedtok den lovgivende forsamlingen en ny grunnlov som gjorde Napoleon til førstekonsul og republikkens suverene leder. Fem år senere, i 1804, erklærte han seg som keiser og var dermed i realiteten diktator.

Napoleons paradoksale regime Napoleons regime var fullt av paradokser. På den ene siden satte han i praksis til side det politiske demokratiet som revolusjonen hadde skapt. Formelt sett videreførte han riktignok allmenn stemmerett for menn, men den lovgivende forsamlingen de skulle velge, var uten reell makt. Kvinnene ble juridisk sett underordnet mannen. Napoleon ønsket dem vekk fra den offentlige arenaen og tilbake til hjemmet. På den andre siden gjennomførte han en rekke reformer som var basert på revolusjonens ideer om likhet og frihet. Code Napoléon var en omfattende endring av fransk lovgivning og styringssystem. Det nye regimet slo fast prinsippet om likhet for loven, og jødene fikk de samme borgerrettighetene som andre franskmenn. Innsats og ikke med-

Alle tiders historie · Vg3

Europa på Napoleons tid ()

FINLAND

DANMARK-N

ATL AN HA VE TER T -

Til Russland 1809

SVERIGE

ORG

København Königsberg

S T OR B R I T A NNI A

London Portsmouth

Moskva

RUSSLAND

SVENSK POMMERN N MECKLENBURG U S S E E PR N E WARSZAWA FA L EST Leipzig RHIN-

AL TUG

POR

SARDINIA

Korfu

SICILIA MAROKKO

MONTE- E T NEGRO

NAPOLI

SPANIA

ALGERIE

Malta (Brit.)

NS VI RO

Lisboa

ETRURIA

SVAR TEHAV ET

VALAKIA

EP ISK

Toulon Korsika

IA AV

YR ILL

ITALIA

BAYERN

DEN HELVETISKE REP.

ØSTERRIKE

FRANKRIKE

FORBUNDET

SM AN SK E R IKE T

De joniske øyene (Brit.)

MIDDEL HAV ET

Fransk territorium

Andre franskkontrollerte stater

Stater styrt av Napoleons familie

Frankrikes øvrige allierte før felttoget mot Russland i 

Nøytrale stater Rhinforbundets grenser

Napoleons felttog til Moskva mai–desember 

Napoleons felttog til Egypt og Syria 

Wellingtons felttog til Spania 

Britenes raid mot Danmark 

kap08_k02 Europa 1812

fødte privilegier ga muligheter for nye grupper å avansere i det statlige byråkratiet. Som opplysningsmann ønsket Napoleon å ha en kunnskapsbasert administrasjon som effektivt kunne gjennomføre endringer. Sentralisering av statsapparatet, nasjonale standarder for utdanning, forenklet skattesystem, avskaffelse av kirkelige domstoler og felles lovgivning ryddet opp i et virvar av lokale ordninger. Code Napoléon var en gavepakke til den nye middelklassen, som nå kunne skyve adelen og kirkens menn til side. Keiseren holdt også fast på den allmenne verneplikten, og som første land i Europa fikk Frankrike en nasjonal folkelig hær. Soldatene måtte være villige til å dø for fedrelandet.

Fransk ekspansjon Napoleon drev også en aggressiv utenrikspolitikk. Framrykningen i Italia i 1797 var et forvarsel om hans ambisjoner om å gjøre Frankrike til Europas dominerende stat igjen. For å kunne konsentrere seg om det bestemte han seg for å avvikle landets interesser i Nord-Amerika. I 1803 solgte han det enorme Louisiana-territoriet til USA for 15 millioner dollar. Salget ga viktige inntekter til en nokså tom statskasse. Med kroningen av seg selv som keiser i 1804 var han klar for nye erobringer. Første framstøt var en katastrofe. Et invasjonsforsøk av Storbritannia ble kontant slått tilbake, og den britiske flåten knuste Frankrikes marine i det berømte sjøslaget ved Trafalgar i 1805. Britenes suverene dominans på havet var sikret for lang tid framover. Napoleons drøm om fransk ære var nå begrenset til kontinentet. Til tross for nederlaget mot britene hadde keiseren slett ikke mistet motet. I løpet av et par måneder feide franske tropper gjennom Europa. I slaget ved Austerlitz i desember 1805 knuste Napoleons hær de østerrikske og russiske styrkene. Deretter sto Preussen for

Opplysningstid og revolusjoner

Trafalgar: utenfor Cadiz i Sørvest-Spania.

→ Begynnelsen på slutten. Napoleons tilbaketog fra Russland i 1812 var en menneskelig tragedie. Maleri av Adolph Northern (1828–1876).

tur. Høsten 1806 hadde Napoleon full kontroll over Sentral-Europa, hvor han umiddelbart startet en historisk omorganisering av det tyske lappeteppet av fyrstedømmer. Først avviklet han Det hellige romerske imperiet, og så samlet han en rekke små stater til større enheter. Noen områder ble direkte underlagt Frankrike, mens andre fikk innsatt franskvennlige konger. Med Sentral-Europa sikret vendte keiseren blikket sørover. De erobrede områdene i Italia ble samlet til nye kongedømmer, styrt av hans egne slektninger. På sensasjonelt kort tid var Napoleon blitt herre over mesteparten av KontinentalEuropa. Frankrikes ære var gjenreist, og overalt i imperiet var Code Napoléon innført. Napoleon hadde på den måten eksportert viktige elementer fra den franske revolusjonen til store deler av kontinentet. For å finansiere kampanjene sine plyndret han samtidig de okkuperte områdene. Følgen var voksende misnøye i mange land. Lykken skulle derfor snart snu. I 1808 gikk franske soldater inn i Spania, en tidligere alliert i krigen mot britene. Der møtte de overraskende sterk motstand. Spanske styrker og en effektiv geriljabevegelse mobiliserte til nasjonal kamp mot invasjonshæren. I stedet for en rask militær seier ble franskmennene sittende i en hengemyr.

Kontinentalsystemet Samtidig med det mislykkede felttoget i Spania slet Frankrike med sin gamle fiende Storbritannia. Etter sjøslaget ved Trafalgar forsøkte Napoleon å ramme britene økonomisk. Gjennom det såkalte kontinentalsystemet gjorde han det forbudt å importere britiske varer til Europa. Kontinentalsystemet hadde utvilsomt effekt på den britiske økonomien. Arbeidsløsheten steg, og den sosiale uroen økte i landet. Britene forsøkte å kompensere for den

Alle tiders historie · Vg3

KILDESORTERING

Minner om felttoget i Russland 1812 Jakob Walter (1788–1864) var steinhogger i det tyske kongedømmet Württemberg. Da den franske keiseren mobiliserte sin store hær for å invadere Russland i 1812, kom mange av soldatene fra stater som samarbeidet med Frankrike. Som tjener for en offiser deltok Jakob Walter i felttoget østover. I 1840-årene skrev han ned sin beretning om den katastrofale militæroperasjonen for sin sønn. «Da jeg fortsatt var tre dagers reise fra Vilnius, omkring kl. tre på ettermiddagen, ga majoren meg hesten sin. På den lå frakken hans, og han sa at jeg skulle forflytte meg litt saktere fordi han ønsket å gå et lite stykke. Så jeg stanset og ventet på ham. Kaptein Frost og hans adjutant var også med meg og ventet, men ingen major kom etter. Vi ventet en hel time, men forgjeves. Jeg var helt sikker på at han hadde frosset i hjel. Det som trolig hadde skjedd, var at han ikke hadde greid å ta på seg

de nedrullede buksene igjen på grunn av kulda. Mens jeg og kapteinen fortsatt ventet på majoren vår, grep kulden meg så fryktelig at jeg følte meg halvt lammet. Jeg sa da: «Kaptein, om du fremdeles ønsker å vente, vil jeg overlevere majorens hest til deg. Jeg føler at jeg holder på å fryse ihjel, så jeg er nødt til å gå videre.» Da forlot også kapteinen stedet. (…)» Kilde: Jakob Walter: Memoirs (ca. 1849). Fra fra Kishlansky: Sources of the West. Longman 2001 Historikernes kunnskap om Napoleons invasjon i Russland er i stor grad basert på slike øyenvitneskildringer. Jakob Walters førstehåndsberetning er noe av det tetteste vi kan komme på begivenhetene. Samtidig må vi huske at han skrev memoarene sine over 30 år etter at felttoget fant sted. Hva slags kilde er dette? I hvilken grad mener du dette er en troverdig kilde?

tapte eksporten ved å øke handelen med andre verdensdeler. I tillegg kom de med et svært effektivt mottiltak mot Napoleon. Storbritannia innførte en totalblokade av alle europeiske havner. Viktige handelssentra som Amsterdam ble lammet, og den kontinentaleuropeiske økonomien gikk i stå. Motstanden mot det franske imperiet vokste, og Napoleons popularitet fikk et kraftig tilbakeslag.

Napoleons nederlag Situasjonen i Spania og den britiske blokaden økte presset på Frankrike. Da den russiske tsar Aleksander nektet å være lojal mot kontinentalsystemet, bestemte Napoleon seg for å invadere det enorme riket i øst. I april 1812 gikk 600 000 soldater fra det franske imperiet til angrep på den russiske bjørnen. I begynnelsen møtte de lite motstand. Russerne trakk seg tilbake mens de brente ned avlinger og hus. Tilgangen på mat og husly ble etter hvert dårlig for de framrykkende troppene, og de enorme avstandene gjorde forsyningslinjene svært sårbare. Napoleon presset likevel på, og på høsten inntok soldatene hans Moskva. Da var byen tom for folk og mat, og store deler av bygningsmassen ødelagt. Napoleon hadde ikke annet valg enn å starte en retrett. Tilbaketoget over de endeløse steppene skulle bli en menneskelig tragedie. Den verste vinteren i manns minne tok livet av flere hundre tusen soldater. Matmangel og sykdommer gjorde marsjen til et helvete. Da troppene endelig nådde fram til den tyske grensen, var bare 200 000 mann fremdeles i live. Det militære nederlaget i Russland var begynnelsen på slutten for Napoleons imperium. I oktober 1813 beseiret en koalisjon av prøyssiske, russiske og østerrikske soldater franskmennene i et avgjørende slag ved Leipzig i Tyskland. Den kommende svenske og

Opplysningstid og revolusjoner

FORTID OG FORKLARING

Hvorfor ble menneskerettighetene «selvinnlysende»? Ved inngangen til 1700-tallet var tortur og smertefull straff allment akseptert i de fleste europeiske stater. Hundre år senere var dette brutale straffesystemet erstattet av et mer humant syn på hvordan lovbrytere burde behandles. Hvorfor? Den amerikanske historikeren Lynn Hunt hevder i boka Inventing Human Rights (2007) at en medvirkende årsak til humaniseringen av straffeprosessen og framveksten av grunnleggende menneskerettigheter var lesningen av romaner. På 1700-tallet fikk denne sjangeren sitt store gjennombrudd. En av de mest kjente romanene var Julie – eller den nye Heloise av Jean-Jacques Rousseau. Den handler om en ung kvinne som ikke kunne få

den hun elsket, fordi faren hennes hadde andre planer for henne. Rousseaus bok vakte sterke følelser og skapte empati med den ulykkelige kvinnen som måtte ofre sin lykke på grunn av sosiale tradisjoner. Hunts hypotese er at romanlesningen gjorde det mulig for publikum å identifisere seg med mennesker som ikke nødvendigvis tilhørte den samme klassen eller nasjonen som dem selv. Menneskets medfødte evne til empati ble styrket av å lese om andre personer som lignet på dem selv. Ideene om likhet og frihet fikk gjennom romanene et feste i lesernes følelser. Dermed framsto de medfødte rettighetene, som den amerikanske uavhengighetserklæringen fastslår, som «selvinnlysende».

norske kongen Karl Johan Bernadotte deltok også i kampene. Napoleon måtte trekke seg tilbake til hjemlandet. I mars 1814 tok koalisjonsstyrkene Paris, og keiseren måtte gå av. Napoleon ble forvist til øya Elba i Middelhavet. Der fikk han en behagelig villa og kunne beholde uniformene og deler av hoffet sitt. Den gamle keiseren skulle likevel gjøre et siste sensasjonelt comeback. Etter et knapt år i eksil flyktet han med en håndfull bevæpnede menn fra Elba til Sør-Frankrike. I løpet av de neste ukene marsjerte han igjen mot Paris, mens stadig flere soldater sluttet seg til ham. Den folkelige begeistringen steg, og mange drømte om en ny fransk storhetstid. Slik skulle det ikke gå. I slaget ved Waterloo i juni 1815 knuste de allierte for siste gang Napoleons hær. For å slippe noe som helst mer fra mannen som gjennom 15 år hadde snudd Europa på hodet, ble han denne gangen forvist til den avsidesliggende øya St. Helena, langt ute i Atlanterhavet. Der levde han isolert fram til sin død i 1821.

Wienerkongressen og Europakonserten Da Napoleon endelig var sendt i sitt siste eksil, kunne vinnerne sette seg til forhandlingsbordet. Den såkalte Wienerkongressen (1815) med Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia i spissen ønsket først og fremst å gjenopprette maktbalansen i Europa. Ingen stat burde bli så sterk at den kunne dominere resten av Europa. Så langt som mulig gjaldt det å få tilbake grensene slik de var før 1789. De ble også enige om å gjeninnsette den gamle kongeslekten i Frankrike. Det ville være en tydelig markering av at revolusjonstiden var over. Det nye europeiske maktbalansesystemet fikk navnet Europakonserten. Tanken var at overnasjonalt samarbeid skulle forebygge nye konflikter. Særlig viktig var det å forhindre revolusjonære bevegelser som krevde omfattende demokratiske reformer og men-

Alle tiders historie · Vg3

↑ Wienerkongressen fra 1815 ville skape ny maktbalanse i Europa. Karikaturtegning fra 1800-tallet. ← Ingen vei tilbake. Napoleon endte sine dager på øya St.Helena, langt vekk fra det Europa han hadde satt på hodet. Maleri av Benjamin Haydon (1786–1846).

neskerettigheter. Lærdommen fra den franske revolusjonen var at slike raske omveltninger fort kunne spre seg til andre land. Europakonserten kunne likevel ikke skru tiden tilbake til før 1789. Den nyinnsatte franske kongen måtte gå med på å dele makten med den lovgivende forsamlingen, som besto av det gamle aristokratiet og det rikeste borgerskapet. Minnene om den store revolusjonen levde videre, og de vanskelige livsvilkårene til og utestengningen av arbeiderklassen og middelklassen kunne i lengden ikke ignoreres. Kravene om politiske og sosiale reformer økte gradvis og eksploderte til slutt i nye revolusjoner. Husker du? 1 Hvordan ryddet Napoleon opp i det politiske kaoset i Frankrike i slutten av 1790-årene? 2 Gjør rede for de viktigste elementene i Code Napoléon. 3 Hvordan forsøkte keiseren å gjenskape Frankrikes ære? 4 Hva var årsakene til Napoleons fall? 5 Hvilke mål hadde Wienerkongressen og Europakonserten?

Revolusjonens dønninger Revolusjoner i Latin-Amerika Revolusjonsvindene fra Europa blåste også over til Latin-Amerika. Da Napoleon i 1808 invaderte Spania, ble det vanskelig for den spanske kongen å holde på det gamle koloniveldet i vest. Misfornøyde kreoler var lei av moderlandets monopol på all handel og benyttet anledningen til å starte frigjøringskamper.

Opplysningstid og revolusjoner

Kreoler: Etterkommere etter spanske innvandrere.

← Simón Bolívar var utdannet i Europa og tok med seg revolusjonsideene tilbake til Venezuela. Etter hvert utpekte han seg selv som enehersker. Malt av Fernando Leal (1896–1964).

Den mest kjente opprørslederen var godseiersønnen Simón Bolívar (1783–1830) fra Venezuela. På skolen fikk han lære om opplysningstidens tanker, og som student dro han til Spania og Frankrike. Da han i 1807 vendte tilbake til hjemlandet, var han sterkt inspirert av Napoleons revolusjonære og nasjonalistiske ideer. Kort tid etter hjemkomsten erklærte Venezuela seg som selvstendig republikk med stemmerett for dem med eiendom. Motstanden fra dem som var lojale mot kongen av Spania, var imidlertid sterk. Mange eiendomsløse, indianere og tidligere slaver sluttet seg også til rojalistene, og Bolívar måtte for en stund flykte til Karibia. Der forsto han at en vellykket revolusjon og selvstendighetskamp var avhengig av støtte fra bredere lag av folket. Bolívar skulle også få overraskende hjelp fra utlandet. En del revolusjonære idealister fra Europa seilte over havet og ønsket å kjempe for frigjøringen i Latin-Amerika. For de fleste var det likevel eventyrlyst og håp om belønning for militær innsats som lokket. Særlig viktig for Bolívar var over 7000 britiske og irske frivillige som kastet seg inn i kampen mot det spanske styret. I 1821 ble de tungen på vektskålen da Bolívars republikanske hær endelig nedkjempet de rojalistiske soldatene i et avgjørende slag. Snart var Bolívar hersker over et stort rike kalt Gran Colombia. Det besto av dagens Venezuela, Colombia og Equador. Også resten av Latin-Amerika kjempet seg løs fra det spanske koloniveldet. Lenger sør hadde José de San Martín (1778–1850) frigjort Argentina, Chile og Peru. I 1825 var de siste spanske styrkene drevet ut av Latin-Amerika. Da hadde også Brasil fått sin selvstendighet fra Portugal. Til tross for revolusjonær retorikk skjedde det små endringer for flertallet av befolkningen i de nye nasjonalstatene. Landene ble styrt av en elite av godseiere og militære ledere som med våpenmakt enkelt kunne holde de fattige jordarbeiderne på plass. I

Alle tiders historie · Vg3

← Slaver med jernkrager, Brasil ca. 1839. Slik var straffen for rømningsforsøk. Illustrasjon fra en reiseskildring av J.B. Debret (1768–1848).

stedet for demokratisk utvikling og folkevalgte organer, slik som i Nord-Amerika, ville Bolívar ha et autoritært regime. «Våre medborgere er ennå ikke i stand til å utøve sine fulle rettigheter fordi de mangler de politiske dyder som karakteriserer sanne republikanere», skrev han i det såkalte Cartagenamanifestet i 1812. Folket var rett og slett ikke modent for demokrati, mente revolusjonshelten. I stedet lot han seg selv utpeke til enehersker for livet. Han ble dermed den første i en lang rekke diktatorer som helt fram til slutten av 1900-tallet hadde kontrollen i de fleste av Latin-Amerikas stater.

Revolusjonene i 1830 I Europa tok utviklingen en annen retning enn i Latin-Amerika. Da den nyinnsatte franske kongen Ludvig 18. kom på tronen i 1815, håpet adelen og kirken at de snart ville få tilbake sine gamle privilegier og eiendommer. En strøm av rojalistiske emigranter vendte tilbake til Frankrike med forventninger om at nå skulle alt bli som før. Den nye kongen skulle likevel skuffe dem. Ludvig 18. holdt fast på deler av Code Napoléon, som prinsippet om likhet for loven. Det sentraliserte byråkratiet og skattesystemet ble videreført, og borgerskapet fikk beholde de tidligere beslaglagte kirkegodsene som de hadde kjøpt under revolusjonen. Både adelen og kirkens folk reagerte med raseri, men kongen hadde ingen intensjon om å gjenopprette det gamle regimet fra før revolusjonen. Men heller ikke borgerskapet og arbeiderne var fornøyd. Selv om kongens makt på papiret var begrenset av et parlament, hadde han i realiteten full politisk kontroll. Stemmeretten var begrenset til en liten del av befolkningen, så de aller fleste franskmenn var i praksis utenfor den politiske prosessen.

Opplysningstid og revolusjoner

→ Kongens trone på bålet. Opprørere i 1848 trengte seg inn i slottet i Paris og brente symbolet på det forhatte regimet. Samtidig litografi.

Da Ludvig 18. døde i 1824, tippet maktkampen umiddelbart over til den gamle elitens fordel. Den nye franske kongen Karl 10. tok parti med adelen og kirken. Godseierne som hadde mistet eiendommene sine under revolusjonen, mottok økonomisk kompensasjon. Kirken fikk fornyet sin sterke posisjon i utdanningsvesenet, og prinsippet om likhet for loven ble svekket. Karl 10. var i ferd med å gjeninnføre det gamle regimet med privilegier for den lille eliten helt på toppen. Borgerskapet så med stigende uro hvordan adelens og kirkens interesser gradvis ble styrket på deres bekostning, og misnøyen med kongen nådde nye høyder. Den politiske krisen ble forsterket av en ny runde med hungersnød i landet. Dårlige avlinger sendte matvareprisene til himmels, og sultne arbeidere dro ut i gatene i sterke protester. I 1830 nådde konflikten sitt klimaks. Da Karl 10. i juli plutselig oppløste parlamentet og innskrenket stemmeretten, brøt en ny revolusjon ut. En allianse av arbeidere, studenter, akademikere, kjøpmenn, funksjonærer og bønder tvang kongen til å abdisere og flykte til Storbritannia. Det uorganiserte opprøret rant likevel snart ut i sanden, og den politiske makten kom igjen i hendene på borgerskapet. En ny konge, Ludvig Filip, ble innsatt, men han måtte føye seg etter parlamentets vilje. Frankrike var igjen et reelt konstitusjonelt monarki. Stemmeretten ble en del utvidet, men fortsatt var det krav om eiendom eller formue for å kunne delta i valgene. Julirevolusjonen var borgerskapets endelige seier over aristokratiet, og faren for tilbakefall til eneveldet forsvant. Samtidig sørget de nye makthaverne for å holde massene unna politisk innflytelse.

Alle tiders historie · Vg3

KILDESORTERING

Chartistbevegelsen i England Krav om politisk medbestemmelse var ikke begrenset til Frankrike. En viktig pådriver for allmenn stemmerett på 1830–40tallet var den såkalte chartistbevegelsen i England. På et stort møte i 1842 kom et forslag om opprettelsen av en egen kvinnelig chartistforening. En av de mannlige debattantene var svært avvisende til en slik tanke. Et avisreferat fra møtet fortalte følgende: «Mr Cohen kunne ikke unngå å si at kvinnen ville kunne vise mer av sitt naturlige vesen om hun holdt seg til hjemmet der hun var husets stolthet og utsmykning, enn om hun deltok på den politiske arenaen. (Protester blant kvinnene). (…) Han ville spørre mødrene i salen om de ikke var lykkeligere og mer nyttige i hjemmets lune rede enn om de kastet seg ut i det offentlige liv på jakt etter politiske rettigheter. (Uro, mumling,

avbrytelser og rop om «Ro og orden!».) Frøken Susanna Inge spurte så Mr Cohen om hvorfor han anså kvinner for å være ukvalifiserte til å stemme eller til å ha offentlige verv. Han ba henne da forestille seg at hun var medlem av parlamentet (latter), og at en ung mannlig medrepresentant, «en elsker», forsøkte å påvirke hennes stemmegivning gjennom kjærlig oppmerksomhet, hvordan ville hun reagere? Ville hun, med andre ord, greie å motstå fristelsen, eller ville hun miste av syne de offentlige oppgavene? (Ro og orden, ro og orden!)» Caledonian Mercury, 24. oktober 1842 (©British Library Board) Hva slags type kilde er dette? Hva forteller den om chartistbevegelsens menns syn på kvinner?

På barrikadene i 1848 I 1848 eksploderte Europa i enda en runde med revolusjoner. Det startet i Paris i februar. Også denne gangen var feilslåtte avlinger og sult en viktig årsak til at fattige bønder og arbeidere gikk ut i gatene. Sammen med radikale og liberale politikere fremmet de igjen krav om politisk innflytelse og sosiale reformer. Som i 1830 måtte den sittende kongen gå av, men denne gangen ble også monarkiet avviklet. Frankrike fikk sin andre republikk. En provisorisk regjering innførte allmenn stemmerett for menn, og det påfølgende valget ble en stor seier for den konservative Ludvig Napoleon. Den nyvalgte presidenten, som var nevø av Napoleon Bonaparte, hadde lovet fred og økonomiske reformer etter årtier med politisk uro og kaos. Dermed vant han oppslutning ikke bare i borgerskapet, men også blant det overveldende flertallet av arbeidere og bønder. Ludvig Napoleon gjennomførte straks en rekke populære tiltak, som alderspensjon og næringsfrihet. Kirkens folk gledet seg over å få tilbake kontrollen over skolevesenet. Samtidig innledet han en kampanje mot ytringsfriheten og retten til åpen politisk debatt. Det stadig mer autoritære styret hadde støtte i befolkningen, og i 1851 oppløste presidenten nasjonalforsamlingen. Et midlertidig diktatur var nødvendig for å beskytte massenes rettigheter, hevdet han. En folkeavstemning i desember ga ham mandat til å utforme en ny grunnlov, og året etter sa nærmere 90 prosent av velgerne ja til innføringen av et nytt imperium. Ludvig Napoleon tok keisernavnet Napoleon 3. Begivenhetene i Frankrike fikk også ringvirkninger i Sentral-Europa. Mest utsatt var det østerrikske imperiet, som siden 1815 hadde gjort alt det kunne for å motsette seg demokratiske reformer. I 1848 gikk arbeidere og studenter i hovedstaden Wien på barrikadene og forlangte allmenn stemmerett og ny grunnlov. I Ungarn og Italia fikk opprørere

Opplysningstid og revolusjoner

Provisorisk: Foreløpig, skal sitte i en overgangsfase.

tvunget igjennom selvstyre og nye konstitusjoner, og også blant tsjekkere, serbere, kroater og rumenere var det sterk uro. En slik utvikling var en voldsom trussel mot keiserdømmet, for dersom alle nasjonale grupper fikk styre seg selv, ville imperiet gå i oppløsning innenfra. Det østerrikske keiserdømmet var rystet i sine grunnvoller. Etter noen måneder greide man likevel å samle seg. Militære styrker slo ned revoltene, og for en stund lyktes det Wien å holde kontrollen over det store imperiet ved å spille ulike nasjonale grupper ut mot hverandre. Men på sikt skulle det vise seg å være nytteløst å holde det multikulturelle riket samlet. Opptøyene i Paris spredte seg også til Preussens hovedstad Berlin. Demonstrerende studenter og arbeidere krevde ny grunnlov, men den eneveldige kong Fredrik Vilhelm 4.s soldater svarte i første omgang med å skyte på folkemassene. Da protestene likevel ikke ga seg, pekte kongen ut en liberal regjering og lyste ut valg til en ny nasjonalforsamling. Tre år senere avskaffet Preussen eneveldet og erstattet det med et konstitusjonelt monarki.

Demokratiseringen presser seg fram Revolusjonene i 1848 hadde ført demokratiseringen viktige skritt videre. Likevel var det fremdeles langt fram til at hele befolkningen fullt ut kunne delta i den politiske prosessen. Europas historie i siste halvdelen av 1800-tallet handler om hvordan stadig nye grupper i samfunnet står fram og krever sin rett. I Frankrike hadde 1848 tilsynelatende vært en seier for demokratiet. Gjennom valg og folkeavstemninger hadde velgerne gitt sin tilslutning til Ludvig Napoleons reformer. Paradoksalt nok hadde de dermed også gitt sin nyvalgte president myndighet til å avskaffe viktige demokratiske ordninger. Den nye grunnloven i 1851 som gjorde Frankrike til keiserdømme igjen, fjernet i realiteten folkets muligheter til å påvirke politikken. Ikke før et knusende nederlag mot Tyskland i 1871 kom demokratiseringsprosessen tilbake på sporet. Napoleon 3.s autoritære keiserdømme var over, og den tredje franske republikken med allmenn stemmerett for menn og et parlamentarisk demokrati så dagens lys. Husker du? 1 Hva var den direkte årsaken til revolusjonene i Latin-Amerika? 2 Hvilket styresett fikk de nye latinamerikanske statene? 3 Hva var årsakene til revolusjonene i 1830 og 1848? 4 Hva var de viktigste politiske følgene av 1848-revolusjonene?

Alle tiders historie · Vg3

SAMMENDRAG Opplysningstidens ideer om frihet, fornuft og framskritt var innledningen på det vi kaller det moderne prosjektet. Vitenskapens forklaringer på hvordan naturen fungerte, ga menneskene grunnlag for å kunne kontrollere den. Spredningen av kunnskapen skapte en mer opplyst offentlighet. Ideene om folkesuverenitet og menneskerettigheter snudde opp ned på den politiske tenkningen. Den amerikanske og den franske revolusjonen pekte framover mot en mer demokratisk måte å

organisere samfunnet på. Selv om Napoleons erobringer endte i et tilbakeslag for de revolusjonære ideene, var de nye tankene kommet for å bli. Wienerkongressens forsøk på å skru tiden tilbake var dømt til å mislykkes. De nye bølgene av revolusjoner i 1830 og 1848 viste at kravene om mer demokrati ikke lot seg kvele. 1800-tallets videre historie handler i stor grad om hvordan frihetsideene fra revolusjonene på 1700-tallet gradvis fortsatte sin framgang under litt forskjellige faner.

FORDYPNINGSOPPGAVER 1 Lag et portrett av en av opplysningstidens vitenskapsmenn eller filosofer. Muntlig presentasjon, digital fortelling med Photostory eller en wikiartikkel.

i stedet for fire, og da dette heller ikke var nok, ble man – for å skille lårene til den ulykkelige fra resten av kroppen – nødt til å skjære av nervene og hugge av leddene ...»

2 Drøft om Napoleon avskaffet eller videreførte revolusjonen.

• Hva forteller straffen av Damiens om det franske samfunnet på 1700-tallet? • Hvordan kan de to kildeutdragene brukes som levninger?

3 Kilde: Damiens henrettelse 1757: 5. januar 1757 forsøkte en forvirret tjener ved hoffet i Versailles å myrde Ludvig 15. med kniv. Robert-Francois Damiens’ angrep på «kongen av Guds nåde» var betraktet som den verste av alle forbrytelser. Straffen var derfor av det mest brutale slaget. Rettsprotokollen fra domstolen i Paris erklærte følgende: «Damiens er dømt til å betale for sin forbrytelse foran hovedinngangen til Eglise de Paris. Han vil bli fraktet dit i en kjerre bare iført en skjorte, mens han holder et ett kilo tungt brennende vokslys. Der, på sine knær, skal han erkjenne at han har begått et ondsinnet forsøk på kongedrap. (…) Han skal vende om og be Gud, konge og domstolen om tilgivelse. Siden skal han i den nevnte kjerre fraktes til et skafott på Place de Grève. Der skal han knipes med glødende tenger på de kjøttfulle delene av brystet, armene, lårene og leggene. Mens den høyre hånden hans holder den samme kniven som han brukte under det nevnte drapsforsøket på kongen, skal han brennes i hånden med svovelild, og på de stedene der han hadde blitt knepet, skal man kaste smeltet bly, kokende olje, brennende harpiks, sammensmeltet voks og svovel. Deretter skal fire hester trekke og slite løs lemmene hans, kroppen brennes til aske, og asken spres for vinden.» (Utdrag av dommen mot Damiens) Den franskspråklige nederlandske avisa Gazette d’Amsterdam kunne rapportere følgende 1. april 1757: «Til slutt ble han revet i stykker. Denne siste operasjonen var svært langvarig, for de hestene som man brukte, var ikke vant med å trekke, slik at det ble nødvendig med seks hester

4 Kilde: Marquis de Condorcet: Menneskesinnets framskritt Opplysningstidens tro på framskrittet kommer kanskje tydeligst fram hos den franske politikeren, matematikeren og filosofen Marquis de Condorcet. Under Den franske revolusjonen (se side 235–238) var han blant de mest radikale, men måtte i 1793 flykte for å unngå halshugging. Mens han lå i dekning, skrev han Menneskesinnets framskritt. Kort tid etter ble han arrestert og døde snart i fengsel. «Vårt håp for menneskets framtid kan summeres i tre overskrifter: avskaffelse av ulikheten mellom nasjoner, større grad av likhet innad i hver nasjon og sann forbedring av menneskeheten. (…) Det er en annen form for framskritt som ikke er mindre viktig; og det er forbedring av det vitenskapelige språket som fortsatt er så vagt og utilgjengelig. En slik forbedring ville gjøre vitenskapen enda mer populær. (…) Straks folk er opplyst, vil de vite at de har rett til å disponere livet og rikdommen sin som de selv ønsker. De vil gradvis lære å se på krig som den verste av alle forbrytelser. (…) Når til slutt nasjonene vil bli enige om politiske og moralske prinsipper, når de av egeninteresse inviterer utlendinger til å dele godene som menneskene kan nyte enten fra naturens overskudd eller eget hardt arbeid, da vil alle årsaker til forgiftning av forbindelsene mellom nasjoner forsvinne en etter en. Til slutt vil ingenting være igjen som kan oppmuntre til krig.» Fra: Kishlansky, M. (red.): Sources of the west. Longman 2007. • Hva er det Condorcet håper på? • Er dette en normativ eller berettende kilde?

Opplysningstid og revolusjoner

↑ William Turner (1775–1851). The Fighting Temeraire (1839). Det stolte slagskipet «HMS Temeraire» taues inn til opphugging. «Temeraire» hadde bidratt til seieren i slaget ved Trafalgar i 1805. Men nå var seilskutenes tid over. Dampbåten representerer framtiden. Kunsthistorikerne strides fortsatt om bildet viser en soloppgang eller solnedgang. Hvilken holdning til den nye tid uttrykker Turners maleri?

KAPITTEL 2

Den industrielle revolusjonen 1770–1914

INTRODUKSJON

På slutten av 1700-tallet startet den industrielle revolusjonen i Storbritannia. Landet hadde store mengder kull, jern og ull. Oppfinnelsen av dampmaskinen gjorde det mulig å produsere enorme mengder energi. For første gang i historien kunne menneskene til en viss grad kontrollere naturkreftene. Byer vokste fram, og fabrikkproduksjon endret arbeidslivet og sosiale forhold fullstendig. Utover på 1800-tallet knyttet jernbanespor, kanaler og dampskipsruter ulike landsdeler tettere sammen. Den britiske dominansen varte til ca. 1850. Mot slutten av århundret vokste Tyskland og USA fram som de to kommende industrielle stormaktene i verden. Kjemi- og elektroindustrien skapte nye produkter som forandret samfunnet. Moderne måter å organisere arbeidet på mangedoblet effektiviteten og utbyttet, og vitenskap og forskning ble en nødvendig del av produktutviklingen. Industrialiseringen førte til sterk økning i verdenshandelen. Adam Smiths tanker om frihandel var på papiret den dominerende teorien, men likevel bygde flere nasjoner i perioder opp beskyttelsesmurer rundt sitt eget næringsliv. Monopoler, truster og karteller var andre måter å forstyrre de frie markedskreftene på.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne

I kapitlet bør du merke deg

• gjøre rede for hovedtrekk ved den industrielle revolusjonen

• • • • • • • •

endringer i jordbruket tidlige former for industri dampmaskinens og jernbanens betydning nye finansieringsformer industrisamfunnets skyggesider Tysklands og USAs framvekst som industrielle stormakter utviklingen av nye typer industrier hvordan frihandelsideologien ble utfordret av proteksjonisme og monopoler

↑ Innhegningene markerte tydelig hva som var privat eiendom, og de beskyttet dyrket jord mot ødeleggelser. Maleri fra ca. 1725, ukjent kunstner.

Industrialiseringens første fase (ca. 1770–ca. 1850) Endringer i jordbruket

Den lave gjennomsnittsalderen skyldtes særlig svært høy barnedødelighet.

Den industrielle revolusjonen startet egentlig som en jordbruksrevolusjon. Helt siden menneskene fant opp jordbruket, hadde dyrkingsmetodene og redskapene endret seg ganske lite. Matproduksjonen ga begrenset overskudd, og avlingene var svært sårbare for uår, naturkatastrofer og hærverk. Til tross for blodslit fra morgen til kveld hadde folk dårlige utsikter til et langt og behagelig liv. Barnedødeligheten var svært høy, og den gjennomsnittlige levealderen i Europa omkring 1750 var 33 år for menn og 37 år for kvinner. På 1600-tallet skjedde det likevel noen avgjørende endringer. Myndighetene i England innførte lover som gjorde det mulig for jordeierne å sette opp gjerder rundt marker som tidligere hadde vært felles. Innhegningene (enclosures) markerte tydelig hva som var privat eiendom, og de gjorde det enklere å omfordele jordlapper som var spredt omkring. Gjerdene beskyttet også avlingene mot menneskelig ødeleggelse og beitende sauer. Utover på 1700-tallet førte opplysningstidens interesse for nyttig kunnskap til nye dyrkingsmetoder, og plantesorter som kålrot, kløver og poteter ble tatt i bruk. Resultatet var en kraftig vekst i matproduksjonen og overskudd av matvarer som kunne selges for penger. Mer næring skapte livsgrunnlag for en enda større befolkning. Færre bønder var nødvendige for å produsere mat, og dermed kunne ledig arbeidskraft påta seg andre oppgaver.

Alle tiders historie · Vg3

Kornavlingene 1400–1800

← Hva forteller diagrammene om kornproduksjonen i Europa? Hvordan kan du forklare den merkbare forskjellen fra slutten av 1700-tallet mellom på den ene siden Storbritannia og Nederland og på den andre siden Frankrike, Spania og Italia?

10 9 8

Sådd korn

7 6 5 4 3 2 1 1400

1500

1600

1700

1800

Storbritannia og Nederlandene Frankrike, Spania og Italia Sentral-Europa og Skandinavia Øst-Europa

Hjemmeindustri Med økt befolkning fulgte også større etterspørsel etter andre varer. Folk måtte ikke minst ha klær. Tidligere hadde bøndene vevd sine egne plagg, eller håndverkere i byene produserte tekstiler for salg. På 1700-tallet ble spinning og veving av ull og etter hvert bomull en viktig biinntekt for mange bondefamilier. Siden ikke alle medlemmene av husholdningen måtte hjelpe til med å skaffe mat på bordet, kunne noen jobbe med tekstiler. Det såkalte forlagssystemet, eller hjemmeindustrien, gikk ut på at kjøpmenn i byene og jordeiere med penger kjøpte inn råvarer, som så ble overlevert til småbønder for videre bearbeiding. Når produktene var ferdige, fikk bøndene betalt, mens oppdragsgiveren kunne selge varene videre og tjene enda mer. På den måten kom penger i økende grad i sirkulasjon. Forlagssystemet var lenge en viktig ekstranæring for bøndene. Stadig flere familier spesialiserte seg på hjemmeproduksjon av tekstiler som etter hvert ble viktigere for dem enn jordbruket. Nettverk av familiedrevne spinnerier og veverier vokste fram, og folk uten egen jord søkte jobb der.

Fabrikksystemet Hjemmeindustrien ga arbeid til mange ansatte. Likevel greide den ikke å tilfredsstille den stigende etterspørselen etter varer som følge av befolkningsveksten. Den industrielle revolusjonen tok først av da noen fant løsninger som drastisk økte produksjonskapasiteten. Den britiske tekstilindustrien fikk på 1700-tallet en rekke nye oppfinnelser som forbedret både kvaliteten og volumet på produksjonen. Vevemaskinene og trådspindlene ble mer avanserte og langt mer effektive. Færre ansatte kunne gjøre den samme jobben.

Den industrielle revolusjonen

↑ Richard Arkwright bygget sin første fabrikk i et øde område, bl.a. for å beskytte den mot mulig industrispionasje. Her malt ca. 1790 av Joseph Wright of Derby (1734–97).

Industrispionasje var noe britene fryktet. Derfor var det strenge lover mot å ta med tegninger av maskiner og annen teknologi til utlandet.

→ James Watt forbedret dampteknologien som andre hadde funnet opp. Illustrasjonen fra 1800-tallet viser forskjellige praktiske bruksmåter.

Britene lærte seg kunsten å spinne bomullstråder like godt som indiske produsenter, noe som gjorde dem konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Det var også tekstilindustrien som først flyttet inn i fabrikker. For å få plass til digre maskiner bygde Richard Arkwright (1732–92) i 1769 et fire etasjer høyt lokale med plass til 800 arbeidere. Vevemaskiner var drevet av vannhjul, og fabrikken var plassert i et øde område for å skjule produksjonen fra innsyn. Arkwright var livredd for at noen skulle stjele hemmelighetene hans.

Dampmaskinen Arkwrights vannhjulsdrevne vevemaskiner hadde flere ulemper. De var ineffektive, og de kunne bare bygges i nærheten av stabile kilder med rennende vann. Dampmaskinen skulle endre på det. Ved å brenne kull kunne man varme opp vanndamp som så produserte langt mer energi enn et vannhjul. Dampmaskinen var også mye mer fleksibel når det gjaldt lokalisering. Kull hadde lenge vært viktig til oppvarming av boliger og til smelting av jern. Men utvinningen av «det svarte gullet» ble ofte hindret av store mengder vann som fylte gruvegangene, så en stor del av arbeidsstokken hadde som oppgave å fjerne vannet. Det var et enormt framskritt da Thomas Newcomen i 1709 bygde sin første dampdrevne pumpe. Den kunne gjøre jobben for 2500 mann, og i tillegg gjorde den det mulig å få ut større mengder kull enn før. Dermed sikret man rikelig med energi til jernindustriens svære smelteovner. Fra omkring 1770 videreutviklet teknikeren James Watts landsmannen Newcomens teknologi og gjorde den langt mer effektiv. Dampdrevne vevemaskiner erstattet tusenvis av arbeidere og gjorde produksjonen enda mer lønnsom.

Alle tiders historie · Vg3

FORTID OG FORKLARING

Energi og innovasjon Den industrielle revolusjonen løste et av menneskehetens største problemer: mangelen på energi. Helt fram til slutten av 1700-tallet var muskelkraft samfunnets viktigste energikilde. Nesten alt som skulle løftes eller transporteres, var avhengig av menneskers ellers dyrs fysiske kropper. Noen vann- eller vinddrevne møller og seil på skip var de eneste tekniske hjelpemidlene man hadde for å utnytte naturens egen energi. Med dampmaskinen ble alt dette forandret. Ved å koke opp vann kunne man drive pumper, fabrikker, lokomotiver og skip. En dampmaskin kunne gjøre jobben til tusenvis av

mennesker. Et lokomotiv kunne frakte store mengder gods eller mennesker i høy hastighet, og et dampskip var ikke avhengig av stabile vindforhold. Et karakteristisk trekk ved den industrielle revolusjonen var stadig nye bølger av teknisk innovasjon. Når en oppfinnelse først så dagens lys, kastet teknikere og ingeniører seg over den og lette etter forbedringsmuligheter. Små detaljer ble justert og tilpasset nye bruksområder. Helt siden starten og fram til i dag er det slik industriutviklingen har foregått. Produsentene konkurrerer om å levere nye og enda mer avanserte varer.

↑ «The Rocket» hadde toppfart på 45 km/t. Illustrasjon av James McConnell (1903–95).

Jernbanen Dampteknologien ble bokstavelig talt motoren i den industrielle revolusjonen. På begynnelsen av 1800-tallet videreutviklet ingeniøren George Stephenson hjuldrevne dampmaskiner som kunne gå på skinner. I 1829 skapte han sensasjon med «The Rocket», et lite lokomotiv som kom opp i den svimlende farten av ca. 45 km/t. Året etter åpnet den første moderne jernbanestrekningen mellom Manchester og Liverpool. Jernbanens nytteverdi var soleklar fra første stund. En av industriproduksjonens flaskehalser var for liten og ustabil tilgang på råvarer, samtidig som det var komplisert å få de ferdige produktene ut til markedet. I mange år hadde fabrikkeierne derfor etterlyst bedre transportmuligheter. En voldsom utbygging av jernbanelinjer i første halvdel av 1800-tallet løste problemet med godstransport på land. En mindre tilsiktet effekt av jernbanen var persontrafikken. På forhånd var det få som hadde tenkt seg at togene skulle frakte mennesker. Da linjen mellom Liverpool og Manchester åpnet, fikk den likevel over 400 000 passasjerer allerede det første året. Investorene skjønte straks at det var et stort marked for jernbane mellom de store byene, og ikke bare mellom industriområder og havner. Det er vanskelig å overdrive den betydningen jernbanen fikk for folks liv. For første gang i historien var det mulig å legge ut på en forutsigbar og komfortabel reise. Rutetabeller gjorde at man kunne planlegge turen på en helt annen måte enn før. Forestillingene om tid endret seg fullstendig. Selv om hastigheten etter vår standard var lav, var den sensasjonelt høy for datidens mennesker. En reise som tidligere tok mange dager, kunne nå gjøres på noen få timer. Jernbanesporene bandt sammen distrikter og land og bidro til å skape en følelse av nasjonal samhørighet.

Den industrielle revolusjonen

→ Barn og kvinner i gruva. Illustrasjon fra en engelsk historiebok ca. 1910. → → Direktørmøte i Union Pacific Railroad, 1868. Utbyggingen tvers over USA krevde enorme investeringer.

Finansiering og investering

Limited: (eng.) Begrenset.

Den første fasen av industrialiseringen ble drevet fram av entreprenører som var personlige eiere av selskapene, og som satset sine egne penger. Noen prosjekter var likevel så store at flere måtte gå sammen for å skaffe tilstrekkelig investeringskapital. En vanlig finansieringsform var å selge aksjer. En aksje ga en viss eierandel i selskapet. Problemet var at man også påtok seg kollektivt ansvar for eventuell gjeld som virksomheten opparbeidet. Dersom selskapet ikke greide å gjøre opp for seg, gikk ikke bare investeringen tapt, men aksjeeierne risikerte også å miste alle sine private verdier. Etter hvert som industrialiseringen gikk inn i sin andre fase (ca. 1850–ca. 1914), økte behovet for enda mer kapital. Ikke minst jernbaneutbyggingen var så kostbar at mange måtte gå sammen om den. En bremsekloss på investeringslysten var den risikable finansieringsmåten. For å stimulere kapitaleierne til å satse videre var det derfor nødvendig med lover som reduserte det personlige ansvaret for virksomhetens gjeld. Løsningen var såkalte limited companies. En slik selskapsform holdt deleierne skadesløse dersom bedriften ikke greide å betale det den skyldte. Det eneste en investor risikerte, var å tape de pengene han satset. En annen effekt av limited companies, eller corporations, som de ble kalt i USA, var muligheten for upersonlig eierskap. De svære selskapene fikk et styre som var valgt av aksjeeierne. Styret i sin tur ansatte en direktør og en administrasjon som tok seg av den daglige driften. Tusenvis av aksjonærer kunne dermed sitte med sin lille eierandel, men uten å behøve å bry seg med hvordan selskapet opererte fra dag til dag. Denne formen for industrielt eierskap er den vanligste også i dag.

Alle tiders historie · Vg3

KILDESORTERING

Barnearbeid Helt fra begynnelsen var det sterk bekymring over barnearbeid i fabrikkene. Mange ønsket å regulere arbeidstiden og beskytte barnas skolegang. I 1840-årene kom søkelyset også på barn som jobbet i gruvene. En kommisjon nedsatt av parlamentet undersøkte forholdene. I rapporten gjengis følgende intervju med en 11 år gammel jente fra Skottland: «Jeg har jobba i gruva sammen med faren min i tre år. Han tar meg med ned kl. 2 på natta, og jeg kommer opp kl. 1 eller 2 neste ettermiddag. Jeg går til sengs kl. 6 på kvelden for å være klar til neste natts arbeid. (…) Jeg må bære kurven min opp fire trapper før jeg kommer til hovedsjakta som fører til gruvas bånn. Oppgaven min er å fylle fire eller fem kurver. Jeg fyller fem kurver på 20 runder. Jeg har måttet bruke belter over panna når jeg ikke har orka å løfte kurven. Jeg er veldig glad når job-

ben er over, for jeg blir helt utslitt. Jeg kan lese, og jeg holdt på å lære å skrive. Jeg kan skrive litt. Har ikke vært på skolen på to år. Går i kjerka noen ganger, over i Lasswade, men jeg kan ikke så mye fra Bibelen. Lenge siden jeg har lest den». Fra Child Labor in the Coal Mines: Testimony to the Parliamentary Investigative Committee (1842). Gjengitt i Kishlansky: Civilization in the West. Longman 1997 Jentas vitnemål inngår i et større materiale som hadde til hensikt å dokumentere forholdene for barn som jobbet i britiske kullgruver. I rapporten er jentas uttalelser dessuten supplert med kommentarer fra en av de ansvarlige bak undersøkelsen. Han bekrefter at det hun forteller om arbeidsforholdene, stemmer med kommisjonens egne observasjoner. Hvor troverdig er jentas vitnemål som historisk kilde? Hva slags kilde er dette?

Industrialiseringens skyggesider Den første fasen i den industrielle revolusjonen varte fram til ca. 1850 og var til å begynne med særlig et britisk fenomen. Hele verdens øyne var rettet mot øyriket som framsto som modell for noe helt nytt. Allerede i 1850 bodde halvparten av Storbritannias befolkning i byer. Gjennomsnittlig levealder gikk opp til ca. 50 år. Industrien var et levende bevis på at verden gikk framover, og britisk teknologi og fabrikkprodukter skapte beundring i de fleste land. Sakte, men sikkert kom de andre etter. Men medaljen hadde også en bakside. De nye fabrikkene var som regel plassert på steder uten noen form for infrastruktur. Rundt industriområdene vokste det fram tettsteder og byer som ingen hadde planlagt. Svart røyk fra fabrikkpiper og en uhyggelig lukt av åpen kloakk og skitt forpestet miljøet. Arbeiderne ble stuet inn i elendige boliger uten skikkelig oppvarming og vannog sanitæranlegg, og ødelagte familieliv, skyhøy kriminalitet og stor sosial nød var resultatet. Forholdene inne på fabrikkene var ikke særlig mye bedre. Barnearbeid var svært utbredt og arbeidstiden lang. Daglige økter på 15–18 timer var det normale, også for barn, og støyende og farlige maskiner gjorde arbeidsmiljøet til et helvete. Risikoen for alvorlige ulykker på jobb var meget stor, og alvorlige slitasjeskader på kroppen var noe alle måtte regne med. Lønningene var lave, og sykeforsikring og pensjonsordninger fantes knapt. De elendige livsvilkårene for arbeiderne sto i grell kontrast til utviklingen for andre grupper. Det pengesterke industriborgerskapet hadde lysende tider og var i ferd med å feste grepet om både politikken og samfunnsutviklingen. En middelklasse av kjøpmenn og funksjonærer fikk også sin del av velstandsveksten. De som derimot slet seg ut på fabrikkgulvet eller i gruvene, måtte nøye seg med smuler.

Den industrielle revolusjonen

→ Verdensutstillingen i 1851 ble avholdt i det mektige Crystal Palace i London.

Husker du? 1 Hvilke endringer i landbruket fant sted på 1600- og 1700-tallet? 2 Hva var forskjellen på hjemmeindustrien og fabrikksystemet? 3 Hvilken betydning hadde dampmaskinen for den industrielle revolusjonen? 4 Hvordan påvirket jernbanen livet til folk? 5 Hvordan organiserte og finansierte de første industrieierne virksomhetene sine? 6 Hvilke negative sider hadde den første fasen i den industrielle revolusjonen?

Industrialiseringens andre fase (ca. 1850–ca. 1914) Verdensutstillingen i London 1851 Fram til ca. 1850 lå Storbritannia langt foran resten av verden når det gjaldt industrialisering. Kull og damp, jern og tekstiler var nøkkelen til den store suksessen. Ingen andre var i nærheten av å ha et så omfattende jernbanenett. Britiske varer strømmet ut til alle hjørnene på kloden, og gjennomsnittsinntekten var ca. 50 prosent høyere enn i Frankrike og omtrent det dobbelte av hva den var i Tyskland. I 1851 ønsket britene å markere sitt overlegne forsprang. Verdensutstillingen i London var et utstillingsvindu for det siste innenfor teknologi og industri. I det praktfulle Crystal Palace i Hyde Park i London kunne mer enn seks millioner besøkende se over 100 000 produkter fra hele verden. Britene hadde selvsagt flest utstillere og imponerte med alt fra nye lokomotivmodeller til avanserte tekstiler. Ingen kunne konkurrere med dem når det gjaldt tradisjonelle fabrikkproduserte varer. Det var likevel ikke britene som vakte mest oppsikt. Mest populær var den amerikanske paviljongen der spennende nye oppfinnelser ble vist fram. Samuel Colts masse-

Alle tiders historie · Vg3

FORTID OG FORKLARING

Det britiske industrieventyret Den britiske industrialiseringen vakte oppsikt i samtiden. Mange stilte spørsmål om hvorfor England var kommet så mye lenger enn alle andre land. En lærebok fra 1835 forsøker å forklare britenes forsprang: «Når man sammenligner Englands fordeler for fabrikkproduksjon med andre lands, kan vi ikke overse den utmerkede beliggenheten – midt mellom nord og sør i Europa; som øyrike har det dominans på havet og er samtidig beskyttet mot invasjoner og annen innblanding utenfra. Tyskehavet, Østersjøen og Middelhavet er faste ruter for våre skip, og våre vestlige havner har uhindret tilgang til Atlanteren og alle verdens hjørner. Et temperert klima og en hardfør mennesketype har også bidratt sterkt til industrialiseringen av England. De politiske og moralske fordelene i dette landet er ikke mindre oppsiktsvekkende enn de fysiske fordelene. Kunstartene

er døtre av fred og frihet. Ikke noe annet land har satt så stor pris på disse godene så lenge som England. Under rettferdige lover har personlig frihet og eiendom vært sikret. Økonomisk virksomhet har gitt lovlig avkastning. Kapital har kunnet vokse trygt. Arbeideren har kunnet gå på arbeid fram til kvelden. Slik har altså industrivirksomheten vært beskyttet og oppmuntret, og landets velstand har derfor slått dype røtter og spredt sine grener til jordens ende. England har også tjent på andre lands ulykker og andre regjeringers intoleranse. I ulike perioder har flamske og franske protestanter vært utvist fra hjemlandene og søkt tilflukt i England. Der har de gjengjeldt beskyttelsen med oppstart av og opplæring i industribransjer som engelskmennene selv ikke var like gode i». Edvard Baines: The History of the Cotton Manufacture in Great Britain (1835).

produserte revolvere, Cyrus McCormicks effektive landbruksmaskiner og Charles Goodyears gummistøvler skapte stor nysgjerrighet. Amerikanernes produkter pekte framover mot et forbrukssamfunn der vanlige folk i stadig større grad skulle være konsumenter. Også Tyskland var representert på utstillingen i London. Sammenlignet med amerikanerne var interessen blant publikum ikke like stor. Men et par tyske selskaper gjorde seg likevel bemerket. Krupp viste fram den største stålkanonen i verden, og Siemens imponerte med det siste i telegrafteknologi. Verdensutstillingen i 1851 markerte derfor et slags vendepunkt i den industrielle revolusjonen. Selv om britene dette året solte seg i glansen av sin spektakulære industri, sto nå andre klare til å utfordre dem. I løpet av de neste 50 årene mistet britene sin posisjon som den ledende industrinasjonen i verden. Tyskland og USA raste forbi i det som gjerne kalles «den andre industrielle revolusjonen».

Jernbanen brer seg Et av de første resultatene av den andre fasen i den industrielle revolusjonen, var den kraftige veksten i jernbaneutbyggingen. Fram til 1850 var jernbanen først og fremst et britisk fenomen. I løpet av de neste 20 årene fulgte resten av Europa og USA etter. I et voldsomt tempo la man skinneganger fra kyst til kyst og mellom by og land. Langs sporene vokste det opp fabrikker og byer. Råvarer og mennesker kunne endelig fraktes over store avstander for en billig penge. Jernbaneutbyggingen ga støtet til en kraftig økonomisk vekst. De store prosjektene krevde mye kapital, og de fleste land baserte seg på private investorer. Etter hvert som flere områder ble knyttet sammen, vokste også interessen for fast eiendom. Spekulanter

Den industrielle revolusjonen

Spekulant: Forretningsmann som tar store sjanser.

→ Kruppverket i Tyskland ca. 1885. Billig og bedre stål var en forutsetning for den moderne krigsindustrien.

satset på at næringsutviklingen langs traseene skulle øke profitten. Nye fabrikker skjøt opp overalt. Korporasjoner, banker og investeringsselskaper skaffet midler til ivrige gründere. Fram mot 1870 kokte det i finansmarkedet både i Europa og USA. Jernbanen fikk også følger for det militære. Generalene forsto at toglinjene ville forandre tradisjonell krigføring. Transport av soldater og forsyninger kunne nå foregå raskere og mer forutsigbart enn før. Det nye transportmidlet ble en av bærebjelkene i moderne militær planlegning.

Fra jern til stål

Karbon: Kjemisk grunnstoff.

Under verdensutstillingen i London i 1851 hadde det tyske selskapet Krupp presentert et produkt som skulle få en nøkkelrolle i den neste fasen av industrialiseringen: stål. Når man fjernet karbon fra vanlig støpejern, fikk man et hardere, slitesterkt og mer fleksibelt metall. Problemet for Krupp og andre stålprodusenter var at metoden for å få ut karbonet var både dyr og tidkrevende. Det skulle likevel ikke ta så lang tid før noen fant en mer effektiv løsning. I 1856 tok den britiske teknikeren Henry Bessemer patent på en metode som gjorde masseproduksjon av stål mulig. Den såkalte bessemerprosessen reduserte karboninnholdet i jernet mye raskere og i større skala. Problemet var likevel at prosessen ikke fjernet fosfor og sulfat. Små mengder av de stoffene gjorde stålet svakt. Derfor kunne bare fosfor- og sulfatfri jernmalm brukes. Andre teknikere kom snart med forbedringer av Bessemers metode. I Tyskland bygde Siemens en ny type smelteovn som ble drevet av gass i stedet for kull. Med langt høyere temperaturer var det mulig å brenne av flere stoffer som gjorde stålet urent. I Frankrike og Storbritannia eksperimenterte ingeniørene med å tilsette jernet magnesium og kalkstein. Resultatet var en kraftig for-

Alle tiders historie · Vg3

← Kjemisk industri var en drivkraft i den industrielle revolusjonens andre fase. Fra et kjemisk laboratorium i Paris, 1887.

bedring av stålkvaliteten. I løpet av 1870-årene hadde masseprodusert billig stål langt på vei erstattet det tradisjonelle jernet. Våpen, jernbaneskinner, fabrikker, broer og bygninger kunne nå bygges med et mye bedre metall.

Kjemisk industri Fra ca. 1870 fikk den kjemiske industrien sitt store gjennombrudd. Særlig Tyskland og USA gjorde store framskritt med oppfinnelsen av syntetiske materialer. Industriselskapene etablerte egne forskningslaboratorier der man utviklet produkter som lakk, maling, film og kunstig silke. Den nye industrien var avhengig av godt utdannede ingeniører og forskere, og spesielt Tyskland satset sterkt på utdanningen innenfor dette feltet. Tyske universiteter og tekniske høyskoler hadde flere kjemistudenter enn noe annet land. Samarbeidet mellom private bedrifter og offentlige skoler gjorde at Tyskland rundt år 1900 var i særklasse verdens viktigste produsent av kjemiske varer. Etter hvert kom dessuten USA mer og mer på banen og tok opp konkurransen med den europeiske giganten. Gjennombruddet for den kjemiske industrien var også begynnelsen på moderne farmasøytisk industri. Kombinasjonen av vitenskap og produksjon satte en helt ny standard for hvordan flere typer industri måtte operere. Utviklingen av medikamenter forutsetter grunnleggende vitenskapelige kunnskaper og systematisk forskning. 1900-tallets hodepinetabletter, antibiotika, p-piller og kreftmedisiner er konkrete resultater av den farmasøytiske industriens store investeringer i forskningsbasert utviklingsarbeid.

Den industrielle revolusjonen

Syntetisk: Kunstig.

↑ Automobilen, framtidens framkomstmiddel. En Daimler fra 1886. → Thomas Edison (side 54) fant opp lyspæren og elektrifiserte New York. Litografi av John Cameron (1830–96).

Nye energikilder Oppfinnelsen av dampmaskinen på 1700-tallet hadde revolusjonert menneskets muligheter til å ta i bruk energi. I første omgang var den særlig viktig i gruver og fabrikker. Forbedringer av dampteknologien gjorde den likevel snart anvendbar i stadig flere sammenhenger, ikke minst til jernbanen. Mindre maskiner til bruk i skip erstattet gradvis seilskutene, og sterkere lokomotiver gjorde det mulig å bygge jernbane i krevende terreng med store høydeforskjeller. I siste halvdel av 1800-tallet skulle tilgangen på energi gjøre nok et byks framover. Den andre fasen i den industrielle revolusjonen var avhengig av enda mer kraft enn det de tradisjonelle dampmaskinene kunne tilby. Et viktig gjennombrudd skjedde i 1880årene da de første turbinene ble oppfunnet. I stedet for å la dampen drive maskinene mekanisk, kunne den nå føres inn i en turbin knyttet til en strømproduserende dynamo. På den måten kunne den samme mengden kull skape enda mer energi. En annen svært viktig og helt ny energikilde var olje. Det hadde lenge vært kjent at det svarte, flytende stoffet kunne brukes som varmekilde. Men ikke før med den tyske oppfinneren Nikolaus Ottos forbrenningsmotor i 1876 fikk man en praktisk måte å omgjøre kullgass og olje til energi på. Det skulle likevel ta en stund før Ottos oppfinnelse virkelig slo gjennom. Motorene hans var altfor små til å kunne fylle industriens enorme behov for kraft og var derfor sjanseløse i konkurransen med svære dampdrevne turbiner. Mot slutten av århundret fikk Ottos motor drahjelp av en annen oppfinnelse. Tyskeren Gottlieb Daimler bygde i 1885 den første automobilen som ble drevet av en forbrenningsmotor og ikke en dampmaskin. Selv om det fortsatt skulle ta et par tiår før privatbilismen virkelig tok av, var oljens tidsalder i gang. I takt med bilindustriens vekst

Alle tiders historie · Vg3

← Veien vestover. Bølger av innvandrere og nye jernbanespor knyttet den store nasjonen sammen. Symbolsk framstilling av utviklingen i USA. Maleri av John Gast i 1872.

på 1900-tallet eksploderte behovet for det lettantennelige oljeproduktet bensin. Nye oljefelt ble oppdaget i USA og Midtøsten, og tilgangen på den flytende energikilden syntes ubegrenset. Også skipstransporten og industrien gikk gradvis bort fra kull og damp og over til oljedrevne forbrenningsmotorer og generatorer. Elektrisiteten Elektrisiteten var et av de mest mystiske fenomenene vitenskapen lenge strevde med å forstå. Gnistrende lynnedslag inneholdt åpenbart farlige krefter, og forskere på 1700-tallet trodde at elektrisiteten var kilden til liv. Strøm var noe som fantes i naturen, men utover på 1800-tallet var det flere vitenskapsmenn og oppfinnere som forsøkte å produsere elektrisitet ved hjelp av dynamoer og elektriske motorer. En praktisk måte å utnytte elektrisiteten på var til telegrafi. Strømsignaler kunne sendes over lange avstander gjennom en tråd eller en kabel. På verdensutstillingen i London i 1851 vant det tyske selskapet Siemens en medalje for sin nyeste teknologi på dette feltet. Telegrafien skapte snart en kommunikasjonsrevolusjon. For første gang i historien gikk det an å spre informasjon raskere enn det var fysisk mulig å flytte på seg. Aviser kunne formidle nyheter fra fjerne avstander få timer etter at noe hadde skjedd. For krigføringen kunne et telegram om troppeforflytninger bety forskjellen på nederlag og seier. I 1866 ble USA og Europa knyttet sammen gjennom en telegrafkabel på havbunnen, og i 1870 kunne en frokostmelding fra Bombay i India nå London før sola gikk ned. Før århundret var omme, hadde amerikaneren Alexander Graham Bell og britisk-italienske Guglielmo Marconi funnet opp henholdsvis telefonen og den trådløse telegrafen. Elektrisiteten hadde krympet både tid og rom på en dramatisk måte.

Bombay: Indias største by. Skiftet offisielt navn til Mumbai i 1995 for å svekke assosiasjonene til den britiske kolonitiden.

Den industrielle revolusjonen

KILDESORTERING

Dikt som historisk kilde: Leaves of Grass En som beskrev den pulserende utviklingen i USA på 1800-tallet, var dikteren Walt Whitman (1819–92). I diktsamlingen Leaves of Grass tar Whitman leseren med på en reise gjennom det dynamiske Amerika. Se dampere damper Se, dampere damper gjennom mine dikt, Se, i mine dikt seiler immigranter ustanselig inn og går i land, (…) Se byer i innlandet, solide, veldige, med brolagte gater, med byggverk av jern og sten, med kjøretøyer i ustanselig fart, og handel, Se damptrykkpressen med sine mange sylindere, se den

elektriske telegrafen som strekker seg over kontinentet, Se, gjennom Atlanticas dybder pulserer Amerika mot Europa, og Europa pulserer tilbake, Se det sterke og raske lokomotivet der det drar av sted, det peser, blåser i fløyten, Se bøndene pløyer jorden – se gruvefolk graver gruver – se de utallige fabrikkene, Se mekanikerne ved benkene, travelt opptatt med verktøyet sitt – se fremragende dommere, filosofer, presidenter stå frem fra deres midt, kledt i arbeidstøy, (…) Fra Gresstrå 1,1855–92. Gjendiktet av Kurt Narvesen. Hvilken holdning har dikt-jeget til den nye tiden?

En annen måte elektrisiteten kom til nytte på, var til belysning. I 1879 fant den amerikanske gründeren Thomas Alva Edison opp glødelampen. Ved å sende strøm gjennom en metalltråd i en lyspære skapte han lys i mørket. Edisons oppfinnelse erstattet talglys og gasslamper som til nå hadde drevet natten til side både i private hjem og på offentlige steder. For at Edisons kunstige belysning skulle fungere, var det nødvendig med et enormt system av kraftproduksjon, generatorer, transformatorer, kabler og ledninger. Edisons første store prosjekt var å elektrifisere New York. Boliger, gater og offentlige bygg ble knyttet sammen i et gigantisk nettverk. Med verdensmetropolen som modell spredte elektrifiseringen seg til resten av den industrialiserte verden. Etter hvert gikk kraftlinjer og kabler ikke bare på kryss og tvers i de enkelte byene, men også innenfor de forskjellige landene. Utbyggingen av elektrisitetsnett ble en nasjonal oppgave. Elektrisiteten skulle snart også utfordre den dampdrevne jernbanen. Nok en gang var det tyske selskapet Siemens først ute. Stillegående elektriske lokomotiver erstattet de prustende jernhestene som spydde ut svart røyk fra kulldrevne dampkjeler. I byene ga strømførende kjøreledninger energi til kabelvogner og trikker. Husker du? 1 På hvilken måte markerte verdensutstillingen i London i 1851 et vendepunkt i den industrielle revolusjonen? 2 Hvilken betydning fikk utbredelsen av jernbanen etter 1850? 3 Hva var karakteristisk for den kjemiske industrien? 4 Hvilke nye energikilder kom i bruk mot slutten av 1800-tallet? 5 Hvorfor forandret elektrisiteten verden?

Alle tiders historie · Vg3

Hvordan kan så en slik diktsamling fungere som historisk kilde? Den er naturligvis ingen førstehåndsberetning i vanlig forstand, til tross for at dikteren personlig levde i USA på denne tiden. Tekstene er ikke ment som rapporter om bestemte hendelser eller angitte steder, selv om de jo beskriver konkrete sider ved samtiden. Diktene er i stedet refleksjoner over ulike sider ved den moderne tiden og det moderne mennesket. Som kilder kan de derfor ikke brukes for å rekonstruere navngitte begivenheter, men de kan gi oss et godt inntrykk av hvordan dikt-jeget opplevde de hektiske tiårene. Slike subjektive opplevelser er viktige når vi skal danne oss et mer helhetlig bilde av en historisk epoke. Skjønnlitteratur er dermed ikke bare berettende kilder, men også verdifulle levninger.

USA – den nye økonomiske stormakten I siste halvdel av 1800-tallet var det tydelig for alle at tysk industri tok igjen og etter hvert gikk forbi den britiske. Selv om britene fremdeles holdt stand som verdens største produsent av kull og tradisjonelle industrivarer, var Tyskland i front når det gjaldt innovasjon. Tysk kjemi- og elektroindustri lå langt foran alt britene kunne vise til. Samtidig med at Tyskland vokste fram som Europas ledende industrinasjon, var USA i ferd med å utfordre det europeiske hegemoniet. Allerede på verdensutstillingen i 1851 hadde amerikanerne markert seg sterkt. Ingen land kunne vise til slik oppfinnerglede og gründervilje. Det som skulle sette skikkelig fart i industriveksten i USA, var borgerkrigen (1861– 65). Den blodige konflikten mellom nordstatene og sørstatene skapte enorm etterspørsel etter fabrikkproduserte varer, ikke minst våpen. I tiårene som fulgte, fortsatte framgangen med uforminsket styrke. Med drahjelp fra jernbaneutbyggingen ble stadig større deler av kontinentet innlemmet i USA. Den ustoppelige bevegelsen vestover åpnet opp nye områder til dyrking av mat, og bøndene trengte maskiner og utstyr. Store ressurser med tømmer, kull og jernmalm ga en kraftig stimulans til industrialiseringen. I 1914 hadde USA gått forbi både Tyskland og Storbritannia som verdens største produsent av jern, stål og kull. En annen bemerkelsesverdig side ved det amerikanske industrieventyret var økningen av forbruksvarer. Standardisering av komponenter og arbeidsoperasjoner var nøkkelen til masseproduksjon av de stadig nye oppfinnelsene som kom på markedet. Allerede Samuel Colt hadde vist hvordan revolvere kunne settes sammen av et begrenset antall standarddeler. Dermed kunne kostnader og arbeidstid drastisk reduseres. Senere

Den industrielle revolusjonen

Borgerkrigen: Brøt ut da Sørstatene meldte seg ut av USA da slaverimotstanderen Abraham Lincoln ble valgt til president. Lincoln ønsket å bevare unionen for enhver pris, og dermed var krigen i gang. 600 000 soldater ble drept. Det viktigste utfallet av krigen var at slaveriet ble avskaffet.

NÆRBILDE

Adam Smith En av opplysningstidens mest betydningsfulle forfattere var den skotske samfunnsøkonomen Adam Smith (1723–90). Som opplysningsmann var Smith opptatt av å bekjempe fattigdom og nød. Nøkkelen til det var vekst i produksjonen og omsetningen av varer. Det ville skape økt forbruk i befolkningen og høyere levestandard. Smith hevdet at den største produksjonsveksten fant sted i land med størst arbeidsdeling. I stedet for at hvert lokalsamfunn produserte alt de trengte til eget bruk, spesialiserte man arbeidsoperasjonene. Dermed gikk kostnadene for hvert produkt ned, og flere fikk glede av godene. Smith var kritisk til merkantilismens statlige innblanding i økono-

«Fordisme» og «Taylorisme»: Betegnelser på spesialiserte og kontrollerte arbeidsoperasjoner.

mien. Ved å beskytte eller subsidiere bestemte produsenter hindret man loven om tilbud og etterspørsel i å fungere normalt. I stedet for kunstige inngrep i økonomien gikk Smith inn for frihandel. For Smith var det viktig at staten ikke påtok seg flere oppgaver enn de mest nødvendige. Han ønsket seg en «nattvekterstat», som først og fremst skulle sørge for lov og orden og rikets sikkerhet. Dernest hadde den ansvaret for å beskytte den enkelte borger mot urettferdighet og undertrykking, og den måtte tilby skolegang for de fattige. Det filosofiske grunnlaget for Smith var det han mente var menneskets medfødte egeninteresse. Alle konkurrerte med alle andre, og hvert enkeltindivid tenkte først og fremst på seg selv. Paradoksalt nok var den maksimale egeninteressen til beste for samfunnet. Smith snakket om den usynlige hånd som regulerte konkurransen slik at alle i siste instans tjente på det.

strømlinjeformet amerikanske fabrikker selve produksjonsprosessen. Henry Ford revolusjonerte bilindustrien med sitt samlebånd. Akkurat som Adam Smith hadde pekt på, ville spesialisering av arbeidsoppgavene føre til en sterk økning i produktiviteten. Fords fabrikker laget biler som ikke kostet mer enn at arbeiderne selv hadde råd til å kjøpe dem. Frederick Winslow Taylor gjennomførte tidsstudier av de ulike leddene i produksjonen og kunne dermed lettere forbedre dem. I tillegg la han stor vekt på å ansette mellomledere og kontrollører som skulle ha oppsyn med det som skjedde i prosessen.

Verdensøkonomien ved inngangen til 1900-tallet I begynnelsen av den industrielle revolusjonen hadde Adam Smith skrevet om hvilken økonomisk politikk som best ville stimulere til vekst og velstand. Den økonomiske liberalismens teori om nattvekterstaten og frihandel var likevel langt på vei en abstraksjon, bare delvis basert på virkeligheten. Smiths bok Nasjonenes rikdom (1776) kom på et tidlig stadium av den industrielle revolusjonen. I 1770-årene var håndverk og hjemmeindustri fortsatt dominerende. Omsetningen av varer foregikk for en stor del lokalt, og markedet var oversiktlig for både produsent og forbruker. Den integrerte verdensøkonomien lå fremdeles et stykke inn i framtiden. Heller ikke Storbritannia praktiserte frihandel fullt ut, selv om Smith holdt det som et ideal. På slutten av 1700-tallet hadde britene mer importkontroll enn erkerivalen Frankrike, og til langt ut på 1800-tallet forbød de eksport av teknologi og maskiner til land som ble oppfattet som konkurrenter. På den måten forsøkte de å slå ring om det industrielle forspranget de hadde. Noe nytt var likevel på gang. Den voldsomme industrialiseringen sprengte rammen

Alle tiders historie · Vg3

← «Empire Marketing». Storbritannia var på 1800-tallet den fremste pådriveren for frihandel i verden.

for nasjonalstaten. Produksjonskapasiteten oversteg den innenlandske etterspørselen. Parallelt med det koloniserte Europas stormakter store deler av verden. De oversjøiske områdene sørget for råvarer, og de utvidet også markedet for ferdigvarer. Nasjonene ble på den måten nærmere knyttet til hverandre. For første gang i historien kan vi virkelig snakke om et verdensmarked. For å stimulere det internasjonale varebyttet gikk britene i spissen for en gradvis fjerning av tollen på både eksport- og importvarer. Som verdens ledende industri- og sjøfartsnasjon ønsket de så mye handel som mulig. I 1840-årene avviklet de tollen på importert korn. Etter hvert som den industrielle revolusjonen spredte seg, aksepterte flere land prinsippene om frihandel. Et alvorlig tilbakeslag for frihandelen kom i 1870-årene. Europeiske bønder ble utkonkurrert av det billige amerikanske kornet, og overproduksjon av industrivarer skapte krise både i Europa og USA. Banker gikk konkurs, og fabrikker måtte stenge. Den økonomiske stagnasjonen førte til krav om beskyttelse av eget næringsliv. Flere land innførte nye tollavgifter på importerte varer. Proteksjonistiske tiltak truet frihandelens framtid.

Proteksjonisme: Beskyttelse av eget næringsliv gjennom høy toll på importerte varer.

Monopoler, truster og karteller Også innenfor de enkelte landene gikk utviklingen i motsatt retning av det Adam Smith hadde ønsket. Monopoler, truster og karteller var måter å begrense den beinharde konkurransen på. Et monopol oppsto når en sterk aktør i en bransje senket prisene så lavt at konkurrentene måtte gi opp. Deretter hadde den gjenværende aktøren full kontroll over markedet og prisene. Et trust var et stort selskap som dominerte flere bransjer. I USA var

Den industrielle revolusjonen

→ Selv om USAs kongress vedtok antitrustlover, fikk de store selskapene det som regel som de ville uansett. Tegning fra 1889 som viser hvem som «egentlig» har makta.

↑ Rockefeller startet Standard Oil Compay, som etter hvert fikk kontroll over store deler av verden. Karikaturtegning fra 1902.

Standard Oil Company et eksempel på det. John D. Rockefellers selskap styrte ikke bare oljeproduksjonen, men også alle oljebaserte virksomheter. Karteller delte markedet mellom noen få store aktører. I Tyskland var for eksempel all elektroindustri dominert av selskapene Siemens og AEG. De to gigantene avtalte seg imellom hvem som skulle produsere hva og til hvilke priser. Mot slutten av 1800-tallet forsøkte lovgiverne i flere land å hindre slike kunstige inngrep i markedet. Særlig USA gikk langt i å beskytte den frie konkurransen mot monopoliseringstendensene. I 1890 vedtok Kongressen de såkalte antitrustlovene som forbød dannelsen av ulike typer monopoler og prissamarbeid. De nye lovene fikk likevel begrenset effekt. Gigantiske selskaper som US Steel Corporation var så mektige at heller ikke politikerne greide å svekke dem nevneverdig. I Tyskland var det verken vilje eller evne til å legge seg ut med Siemens eller Krupp. Den frie konkurransen som Smith mente var selve bærebjelken i et sunt økonomisk system, var derfor langt på vei en illusjon ved inngangen til 1900-tallet. Husker du? 1 Hvordan vokste USA fram som den nye økonomiske stormakten i verden? 2 Hvordan forandret Henry Ford og Frederick Winslow Taylor industriproduksjonen? 3 Hvordan ble Adam Smiths ideer om frihandel praktisert i den første fasen av den industrielle revolusjonen? 4 Hva var bakgrunnen for de proteksjonistiske tiltakene i 1870-årene? 5 Forklar begrepene monopol, trust og kartell. 6 Hvilken effekt hadde antitrustlovene i USA? 7 Hvorfor var det så vanskelig å begrense makten til de store selskapene?

Alle tiders historie · Vg3

SAMMENDRAG Den industrielle revolusjonen forandret samfunnet på en grunnleggende måte. Fabrikkene trakk folk fra landsbygda, og bylivet skapte en helt ny ramme for sosialt samkvem. Boligsituasjonen var for millioner av mennesker svært dårlig, og elendige vannog sanitærforhold gjorde livet både risikabelt og uverdig. På fabrikkene var lønnen lav og arbeidet et blodslit, og farene ved å stå ved maskinene eller jobbe i gruvene var mange. Den første fasen av industrialiseringen startet i Storbritannia. Oppfinnelsen av dampmaskinen og rikelig tilgang på kull ga landet et foreløpig forsprang. Etter hvert spredte industrien seg til kontinentet og Amerika. I siste halvdel av 1800-tallet tok Tyskland og USA igjen og gikk snart forbi britene. Stål, kjemi og elektrisitet skapte nye industrier som i stor grad var avhengige av vitenskap og forskning for å kunne utvikle seg videre. Industrialiseringen la også grunnlaget for nye politiske bevegelser. Utover på 1800-tallet kom arbeiderklassen selv til å organisere seg for å kjempe for de rettighetene som revolusjonene på 1700-tallet hadde krevd. Politikere og arbeids-

givere skjønte etter hvert at noe måtte gjøres. Bedre lønns- og arbeidsforhold var nødvendig, og bymiljøene trengte å forbedres kraftig. De positive sidene ved industrialiseringen begynte gradvis også å vise seg tydeligere. Frislippet av nye energiformer ga menneskene muligheter som aldri før. Raske transportmidler og elektrisk kommunikasjon sprengte grenser i både tid og rom. Masseproduserte forbruksvarer høynet levestandarden for millioner. Produksjons- og velstandsveksten kom sakte, men sikkert også arbeiderne til gode. En viktig drivkraft for utbredelsen av industrien var den økonomiske liberalismen. Frihandel på tvers av landegrensene stimulerte varebyttet. Etter hvert ble noen aktører så sterke at de skaffet seg mer eller mindre full kontroll over spesielle markeder. En slik monopolisering bekymret politikerne i flere land. Lover som skulle sikre den frie konkurransen, ble vedtatt. I praksis viste det seg likevel at de største selskapene i stor grad fikk gjøre som de ville.

FORDYPNINGSOPPGAVER 1 Se diagrammet over britisk kornproduksjon (side 43) og les om det britiske industrieventyret (side 49). Hva var årsakene til at den industrielle revolusjonen startet i Storbritannia? 2 Britiske oppfinnelser forandret verden. Lag en presentasjon av dampmaskinen, «Spinning Jenny» eller lokomotivet. Vis for klassen hvordan de teknisk fungerte. 3 Jernbanespor på kryss og tvers i og mellom nasjoner: Hvilken betydning hadde det for samhørigheten? Ble verden større eller mindre? 4 Les Walt Whitmans dikt «Se dampere damper» (side 54). Har diktet noen forbindelseslinjer tilbake til opplysningstidens ideer? 5 Lag et foredrag om forskjellene mellom den første og den andre fasen i den industrielle revolusjonen. Bruk gjerne powerpoint. 6 På 1800-tallet var det flere verdensutstillinger som skulle vise fram det siste innenfor teknologi og innovasjon. Lag en presentasjon av en slik verdensutstilling.

7 Kilde: I USA i siste halvdel av 1800-tallet festet forestillingen seg om at hvem som helst kunne slå seg opp fra fattigdom og til suksess. En som trodde fullt og fast på den «amerikanske drømmen», var juristen, presten, forfatteren og universitetsgrunnleggeren Russel Conwell (1843–1925). Gjennom bøker og tusenvis av foredrag nådde han millioner av mennesker. I sin bestselgende bok Acres of Diamonds (1890) skrev han bl.a. følgende: «Jeg sier at at du burde bli rik og at det er din plikt å bli rik. De menn som blir rike, er de ærligste du finner i samfunnet. (…) La meg si det helt klart, 98 av 100 rike amerikanere er ærlige. Det er derfor de er rike. (…) Jeg sympatiserer med de fattige, men antallet fattige jeg sympatiserer med, er veldig lavt. Å sympatisere med en mann som Gud har straffet for syndene hans, er galt. La oss huske at det ikke finnes et fattig menneske i USA som ikke ble fattig som følge av egne svakheter.» Fra Howard Zinn: A people’s history of the United States 1995. • Hva er Conwells forklaring på suksess og fattigdom? • Hvordan er denne teksten en levning? • Hvordan tror du en fattig arbeider eller arbeidsløs ville reagert på Conwells budskap? • Har tekstens budskap gått ut på dato, eller er Conwells holdning fortsatt utbredt i dag?

Den industrielle revolusjonen

↑ Versailles utenfor Paris, 18. januar 1871: Vilhelm 1. blir utropt til tysk keiser. Krigen mot Frankrike er nettopp vunnet, og Tysklands mange selvstendige stater er endelig samlet. Med hevede sverd og militære symboler er Europas nye stormakt klar for å markere seg i verden. Hvorfor er seremonien lagt til de gamle franske kongenes storslagne palass? Og hva forteller bildet om den nye nasjonalstatens ambisjoner og verdier? Malt av Alexander von Werner (1843–1915)

KAPITTEL 3

Politikk og ideologier på 1800-tallet INTRODUKSJON

Industrialiseringen og de politiske omveltningene i kjølvannet av den franske revolusjonen forandret samfunnet på en helt grunnleggende måte. Etter århundrer med nokså langsomme endringer ble det meste snudd på hodet på relativt kort tid. Nye samfunnsklasser utfordret de tidligere makthaverne. I første omgang sto kampen mellom på den ene siden det fremadstormende borgerskapet og på den andre siden kongen, adelen og kirken. Etter hvert vokste også motsetningene mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Spørsmålet var hvordan de borgerlige frihetsideene var forenlige med de store sosiale forskjellene som fulgte av industrialiseringen. I løpet av noen turbulente tiår forsøkte filosofer, forfattere og politikere å analysere og forstå de store forandringene. Resultatet var en håndfull ideologier som de siste 200 årene har dannet grunnlaget for de fleste politiske og samfunnsmessige debatter både i Europa og i store deler av verden ellers. Ideologiene var en blanding av forklaringer og programerklæringer. I dette kapitlet skal vi se nærmere på ismene fra 1800-tallet: nasjonalismen, konservatismen, liberalismen og sosialismen.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne

I kapitlet bør du merke deg

• drøfte hvordan nasjonalstaten har skapt nasjonal og kulturell samhørighet, men også konflikter og undertrykking • vurdere ulike ideologiers betydning for mennesker, politiske bevegelser og statsutvikling

• • • • • •

nasjonalstatens betydning for politisk utvikling samlingen av Italia og Tyskland nasjonalismen som både samlende og splittende konservatismens holdning til raske samfunnsendringer liberalismens frihetsideologi sosialismens ulike syn på revolusjon og reformer

→ Guiseppe Garibaldi blir hyllet i Napoli. Garibaldi var italiensk revolusjonær nasjonalist og bidro sterkt til samlingen av Italia i 1861.

Drømmen om nasjonen Den kanskje mest kraftfulle politiske ideologien på 1800-tallet var nasjonalismen. Kort fortalt handler den om at staten og nasjonen, det vil si folket, må smelte sammen i en nasjonalstat. Vi snakker gjerne om to former for nasjonalisme. Demosnasjonalisme hevder at staten bygger på et fellesskap av mennesker som er født like og med grunnleggende rettigheter. Det nye Frankrike etter revolusjonen la vekt på denne forestillingen. Staten var nøytral overfor religion, rase og kulturell bakgrunn. Statsborgerskapet var det som sikret hver enkelt plass i det nasjonale fellesskapet, og derfor var det rom for mennesker med forskjellig tro og kultur innenfor rammen av nasjonen. Den andre formen for nasjonalisme har sine røtter i romantikken og kalles etnonasjonalisme. Den tyske filosofen Johann Gottfried Herder (1744–1803) mente at nasjonen først og fremst kom til uttrykk i den folkelige kulturen, historien og språket. Alle som hadde tysk som morsmål, tilhørte den samme nasjonen. Gjennom talemålet var eventyr og sagn formidlet fra generasjon til generasjon, og på den måten var folket bundet sammen gjennom en felles kultur og fortid.

Nasjonalismen som samlende og splittende kraft Nasjonalismens evne til å binde befolkningen sammen om en felles sak var svært viktig for den politiske utviklingen på 1800-tallet. På den ene siden fungerte den som lim innenfor nasjonalstaten. Lojalitet med eget folk og land styrket båndene innad. Særlig avgjørende var det når det kom til krig.

Alle tiders historie · Vg3

FORTID OG FORKLARING

Historieskrivningens betydning for nasjonalismen Et viktig bidrag til nasjonsbyggingen på 1800-tallet var historieskrivningen. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm (1917–2012) skriver følgende i et essay: «Historikeren er for nasjonalismen det valmuedyrkerne i Pakistan er for heroinmisbrukere: Vi forsyner markedet med den nødvendige råvaren. Nasjoner uten fortid er en motsigelse. Det som skaper en nasjon, er dens fortid, det som rettferdiggjør en nasjon overfor en annen, er historien.» Historieskrivningen var særlig viktig for de helt nye statene i Europa. Et godt eksempel på det har vi i Tyskland. I årene fram mot samlingen i 1871 handlet stadig flere historieverk om hvordan nasjonen endelig var i ferd med å bli samlet i en ny sterk stat. Historieskrivningen bygde opp under forestil-

lingen om nasjonalstaten. Fortiden ble sett i lys av samlingsprosessen. De tidligere selvstendige fyrstedømmene hadde en felles historie og kultur, og nå var tiden inne for å komme sammen igjen. Gjennom skoleverket ble denne fortellingen formidlet til den oppvoksende generasjonen, som dermed lærte seg hva det ville si å være tysk. Nasjonalismen fikk også stor betydning for rivaliseringen mellom stormaktene på 1800-tallet. I kampen om kolonier og verdenshegemoni handlet det mye om nasjonal stolthet og ære. Tyskland, Europas nyeste stat, hadde en klart uttrykt ambisjon om å skaffe seg «en plass i solen». Det går en linje fra 1800-tallets nasjonalisme og fram til utbruddet av første verdenskrig.

↑ «Påskeegget». Fra et fransk tidsskrift, 1913. Vil du tolke bildet som en kritikk av eller hyllest til nasjonalismen?

Men nasjonalismen hadde også en motsatt effekt. I flere tilfeller var den årsak til at stater gikk i oppløsning. Befolkningen ble splittet i stedet for bundet sammen. Mest utsatt var det østerrikske imperiet, som besto av ulike etniske grupper underlagt keiseren i Wien. Etter hvert som nasjonstanken fikk vind i seilene, vokste kravet om politisk selvstyre for tsjekkere, slovaker, ungarere, serbere og andre. Minoriteter ønsket i første omgang å få bestemme mer over seg selv, men innenfor rammen av imperiet. Senere modnet tanken om egen nasjonalstat. Uroen skulle komme til å plage det østerrikske keiserdømmet helt fram til utbruddet av første verdenskrig i 1914.

Italias samling En av avskallingene for det multikulturelle Østerrike kom i sør. Italia hadde helt siden oppløsningen av Romerriket bestått av flere bystater og kongedømmer. På 1800-tallet var Venezia underlagt det østerrikske imperiet. Kongedømmet Sardinia i nord, kongedømmet De to Sicilier i sør og Pavestaten i midten utgjorde de tre viktigste statene. Fra 1830-årene var den italienske nasjonalismen i framgang. Den ledende talsmannen for et samlet Italia var patrioten Guiseppe Mazzini (1805–72). Gjennom den revolusjonære bevegelsen Unge Italia kjempet han for sosial rettferdighet, allmenn stemmerett og republikansk styre. For Mazzini var nasjonal enhet, uavhengighet og demokrati flere sider av samme sak. Gjennom to tiår var han Europas ledende nasjonalist, fryktet av de fleste regimer. I 1848–49 forsøkte Mazzini å utrope en ny romersk republikk. Mange italienske politikere syntes at Mazzini var altfor radikal, og paven i Roma gjorde alt han kunne for å unngå det. Kontroll over Pavestaten var helt avgjørende for at republikken skulle lykkes, og med fransk støtte greide paven å holde stand.

Politikk og ideologier på 1800-tallet

SVEITS VENEZIA

Lodi

Torino

SARDINIA

FRANKRIKE

Genova

Verona

PARMA

Nice Monaco

Bologna

Lucca

San Marino

MA RC HE TOSCANA UMBRIA Elba Firenze Livorno

Til Italia 1870 Ajaccio

ROMAGNA RI

BOSNIA

AT IA

DET OSMANSKE RIKET VE

er Tib

Korsika Fransk

Sardinia 1859

Venezia

Solferino

DE N

NICE

IA RD

Milano

Trieste

Til Italia 1866

Til Frankrike 1860

ØSTERRIKE

M LO

SAVOIA

Geneve

Roma Pontecorvo Benevento

Gaeta

Sardinia 1860

Sassari Sardinia

Italia 1861

Cagliari

Brindisi

Napoli

D ET T YRREN SKE H AVET

Salerno

DE TO SICILIENE Messina

Palermo

Reggio

MIDDELHAVET

Italia 1870

Marsala

Sicilia Syrakus

Pantelleria

Italias samling 1861–70

Italia var et kongedømme fram til 1946. Da ble landet en republikk etter en folkeavstemning.

Slagsted

Kongeriket Sardinia 1859

Kongeriket Sardinia mai 1860

Garibaldis felttog i 1860

Østerrike 1859

Innlemmet i kongeriket Sardinia høsten 1860

Kongeriket Italia 1861

Pavestater

Innlemmet i kongeriket Italia 1861–70

Kongeriket Italia 1870

Samlingsforsøket var likevel ikke over. Etter at Mazzinis republikk kollapset, allierte den moderate statsministeren Camillo Cavour (1810–61) fra Sardinia seg med den revolusjonære Giuseppe Garibaldi (1807–82), for øvrig en venn av Mazzini. Etter en seierrik krig mot Østerrike erklærte man i 1861 Italia som et konstitusjonelt kongedømme med kong Victor Emanuel fra Sardinia som nyutnevnt monark. Mesteparten av Pavestaten var da innlemmet, men fremdeles var Roma by i pavens besittelse. I nesten ti år til nektet kirkens leder å godta den nye statsdannelsen, men i 1870 måtte han kaste inn håndkleet. Roma ble innlemmet i det ferske italienske kongedømmet, mens paven satt isolert bak murene i Vatikanet. Ikke før i 1929 kom det til en formell avtale mellom Italia og kirkens øverste leder. Benito Mussolini anerkjente da Vatikanet som en egen stat, mens paven aksepterte at Roma var Italias offisielle hovedstad. Den nye Italia var i 1861 fremdeles bare i støpeskjeen. Plutselig var mennesker som tidligere hadde tilhørt ulike stater, samlet til en helt ny nasjonalstat. Neste skritt var å bygge opp en følelse av lojalitet og fellesskap blant mennesker med svært ulik historie og bakgrunn. En som forsto det, var Sardinias statsminister Massimo d’Azeglio (1798–1866). I en berømt uttalelse i 1861 sa han følgende: «Nå har vi skapt Italia. Når gjelder det bare å skape italienere.» De neste fire årene gikk den sardinske hæren brutalt fram for å gjøre nettopp det. For å tvinge søritalienerne og andre motstridige inn i det nye Italia slaktet de ned titusenvis av mennesker.

Tyskland blir en stat Den neste store nye statsdannelsen var Tyskland. Ved inngangen til 1800-tallet besto det tyske området av et lappeteppe av små fyrstedømmer og monarkier. Napoleon hadde

Alle tiders historie · Vg3

KILDESORTERING

Otto von Bismarck: Tale til den tyske riksdagen 9. juli 1879 Ingen enkeltperson betydde mer for samlingen av Tyskland enn den prøyssiske statsministeren Otto von Bismarck. Uttrykket «realpolitikk» er nært knyttet til Bismarck. «Fra begynnelsen av min karriere har jeg bare hatt en ledestjerne: å forene Tyskland. Til det formål har jeg fulgt alle tilgjengelige veier og tatt i bruk alle mulige midler. (…) Da vi kom hjem etter krigen [mot Østerrike] i 1866, hadde det vært lett for meg å si: Nå som Preussen har blitt større, er den gamle grunnloven [fra 1851] ikke lenger nødvendig, og vi må avskaffe den igjen. (…) Det ville vært lett for meg med fulle seil å drive en reaksjonær politikk. Dere vet at jeg gjorde det motsatte (…) Videreføringen av det konstitusjonelle systemet kostet meg mange harde slag. Gjorde jeg det av kjærlighet til det konstitusjonelle systemet? Mine herrer, jeg vil ikke late som jeg er bedre

enn jeg er: Jeg må helt avvise det. Jeg er ikke motstander av det konstitusjonelle systemet, tvert imot. Jeg anser det for å være den mest praktiske formen for styre. Men, om jeg hadde trodd at diktatur, at absolutisme i Preussen hadde vært nyttigere for å fremme samlingen av Tyskland, ville jeg utvilsomt og skruppelløst forsvart absolutisme. (…) Jeg vil for min del helt til slutt følge den vei som jeg mener er i fedrelandets interesse. Om jeg for det høster hat eller kjærlighet, er meg revnende likegyldig! [Utrop fra salen: «Riktig! Bravo!]». Fra Kishlansky: Sources of the West, Longman 2001 Hva var Bismarcks viktigste politiske mål? Hvilke virkemidler var han villig til å bruke for å oppnå målet?

slått sammen flere av dem og gjort omfattende grenseendringer. Etter Wienerkongressen etablerte 39 av dem en løs sammenslutning som de kalte Det tyske forbund, der både Østerrike og Preussen gikk med. De tyske statene sendte representanter til parlamentet i Frankfurt hvor felles saker sto på dagsordenen. Et viktig skritt på veien mot et samlet Tyskland var etableringen av et felles tollforbund (Zollverein) i 1834. I perioden fram mot 1848 tok stadig flere liberale politikere til orde for demokratiske reformer og nasjonal samling. At Preussen avskaffet eneveldet i 1851, var for mange en lovende utvikling mot det mange håpet skulle bli et samlet demokratisk Tyskland. Den største hindringen for tysk samling var likevel rivaliseringen mellom stormaktene Østerrike og Preussen. Spesielt østerrikerne var negative til samlingstanken. En slik statsdannelse ville fyre opp under andre grupper som også kunne tenke seg nasjonal uavhengighet. Til slutt var det Preussen under ledelse av statsminister Otto von Bismarck (1815– 98) som presset gjennom en samling av Tyskland. I 1864 gikk Preussen og Østerrike til krig mot Danmark. Resultatet var at danskene måtte gi fra seg hertugdømmene Slesvig og Holstein, der majoriteten av befolkningen var tysk. To år senere vendte prøysserne seg mot sin forbundsfelle Østerrike, som raskt måtte erkjenne militært nederlag. Bismarck tvang straks alle tyske stater nord for elva Main inn i Den nordtyske konføderasjonen. Den siste brikken i samlingsprosessen falt på plass i 1871. Etter en knusende militær seier over Frankrike sluttet resten av de tyske statene seg til det nye sterke Tyskland. Kombinasjonen av nasjonalfølelse, sterk industri og overlegen militærmakt var det som trengtes for å skaffe Tyskland en plass blant verdens mektigste stater. Utropingen av Vilhelm 1. som keiser i 1871 var starten på det andre tyske keiser-

Politikk og ideologier på 1800-tallet

DANMARK

Tysklands samling – Kongeriket Preussen 

Medlemmer av Det nordtyske forbund  Tyske angrep mot Danmark , Østerrike  og Frankrike / Det tyske keiserrikets grense 

Kiel

SCHLESWIG HOLSTEIN OLDEN BURG

Hamburg

Bremen

Amsterdam

ØS

Rügen

Stralsund

Hannover

Köln

BELGIA

Sedan Paris

Verdun

PFALZ

Heidelberg

EN BA D

ELSASS LOTHRINGEN Belfort

Basel

WÜRTTEM BERG Stuttgart

HOHEN ZOLLERN Til Tyskland 

Zürich

Europakonserten: Forsøket på å skape maktbalanse mellom statene i Europa etter napoleonskrigene.

ØST PREUSSEN

Posen

Warszawa

Frankfurt Oder

KONGRESSPOLEN Kalisz

KEISERRIKET RUSSLAND

Breslau

Dresden

SC RHIN HL THÜRINGSKE ES SEN PROVINSEN NASSAU H H IEN C A STATER S . ESSE R G Koblenz K N Sadowa LUXEM Frankfurt Königgrätz Praha BOURG BÖHMEN Olmütz Metz

FRANKRIKE

Leipzig

Langensalza

Königsberg

POSEN

EI LIPPE H W BRANDENBURG B R AU N S C WESTFALEN ANHALT Kassel SACHSEN KURHESSEN

Brussel

Danzig

Berlin

Münster

Antwerpen

ØE

Stettin

PREUSSEN Brandenburg

J RS

Kolberg

M Lübeck M ER LAUEN N BURG MECKLENBURG SCHWERIN

KGR. HANNOVER

NEDERLAND

Bornholm

Dybbøl

Helgoland Britisk –

Stater innlemmet i Preussen 

SVERIGE

København

Krakow Auschwitz

Nürnberg

MÄHREN

BAYERN

KEISERRIKET ØSTERRIKE Dona

München

TIROL

Wien Budapest

dømmet. Allerede i 1867 hadde Den nordtyske konføderasjonen innført parlament og allmenn stemmerett for menn. Keiserdømmet beholdt de demokratiske institusjonene. Parlamentet hadde et forbundsråd med representanter utpekt av hver delstat og en folkevalgt riksdag. I praksis var det likevel Preussens menn som styrte Tyskland. Keiser Vilhelm og rikskansler Bismarck hadde full kontroll over militæret og utenrikspolitikken. Verken forbundsrådet eller riksdagen var i stand til å samle en effektiv opposisjon mot det autoritære regimet. Bismarck bekjempet både den katolske kirken og sosialistene gjennom å utvise jesuitter og forby sosialistisk politisk aktivitet. Samtidig innførte han reformer som han håpet skulle dempe arbeiderklassens misnøye. Sykeforsikring, alderspensjon og arbeidstidsbestemmelser var viktige skritt på vei mot en moderne velferdsstat. Samlingen av Italia og Tyskland utfordret Europakonserten etter napoleonskrigene. Maktbalansen mellom statene endret seg, og særlig Tyskland framsto som en potensiell trussel mot resten av Europa. Krigen mot Frankrike i 1870 hadde vist at landet var i stand til å nedkjempe sin store rival i vest uten at noen kunne gjøre noe med det. Deretter var Wienerkongressens store prosjekt i realiteten dødt. Husker du? 1 Forklar begrepene nasjonalstat, demosnasjonalisme og etnonasjonalisme. 2 Hva menes med at nasjonalismen kan fungere både samlende og splittende? 3 Hvorfor var nasjonalismen spesielt farlig for det det østerrikske imperiet? 4 Gjør rede for Italias og Tysklands samlinger. 5 Hvordan var den politiske styringen av det tyske keiserdømmet? 6 Hvilken betydning fikk samlingen av Italia og Tyskland for maktbalansen i Europa?

Alle tiders historie · Vg3

← Edmund Burke regnes som konservatismens far. Han var skeptisk til raske samfunnsendringer. Malt av James Northcote (1746–1831). ← ← Otto von Bismarck var villig til å bruke alle midler for å oppnå sine politiske mål. Engelsk karikaturtegning fra 1871.

Konservatismen En av de første som satte søkelyset på begivenhetene i Frankrike under den store revolusjonen, var den britiske politikeren og filosofen Edmund Burke (1729–97). Allerede i november 1790 publiserte han sin berømte bok Tanker om revolusjonen i Frankrike. Burke, som tidligere hadde forsvart de amerikanske kolonistenes rett til å løsrive seg fra Storbritannia, gikk til voldsomt angrep på den franske revolusjonen. Hovedargumentet hans var at samfunnsendringer måtte skje gradvis og langsomt, ikke plutselig og dramatisk. Det var farlig å kutte over båndene til tradisjonelle verdier og religion. Historie og kultur satt i ryggmargen på folk flest, og det var livsfarlig å rive det ut av dem over natten. Den franske revolusjonen var et forsøk på å avskaffe et system som hadde lange tradisjoner. Som de fleste slike drastiske omveltninger ville den utvikle seg til anarki og kaos, mente han. For å stanse samfunnet fra et endelig sammenbrudd var militærdiktatur siste utvei, konkluderte Burke. Burkes kritikk vakte sterk debatt i samtiden. På mange måter ga jo den videre historien ham rett. Den franske revolusjonen tok en blodig vending, akkurat som Burke hadde forutsett alt i 1790. Store deler av Europa så med sjokk og vantro på hvordan revolusjonen til slutt gled over i terror. Samtidig tok en rekke filosofer og forfattere til motmæle og mente at Burke var fiende av demokratiet. De siktet særlig til hans sterke skepsis til majoritetsstyre. Politikerne i et slikt system vil være fristet til å si det de mener folkeflertallet ønsker, selv om det kunne være uklokt, hevdet den britiske filosofen. Burkes alternativ var i stedet at politikerne skulle lede og oppdra folket. Selvsagt burde de styrende lytte til de styrte, men lederne måtte ikke bli populister som bare jattet med folkeviljen. Da ville majoriteten, som ofte var uinformert, fort kunne drive samfunnet ut i store problemer.

Politikk og ideologier på 1800-tallet

KILDESORTERING

Edmund Burke: Tanker om den franske revolusjonen Tanker om den franske revolusjonen regnes ofte som konservatismens bibel. Boka er basert på inntrykkene Burke fikk etter å hørt rapportene fra revolusjonens første år og er dermed en beretning. Siden han ikke selv var i Frankrike, er alle referanser til det som skjedde, andrehåndsberetninger. «Feil og mangler ved gamle institusjoner er iøynefallende og påtagelige. Det kreves ikke store evner til å peke på dem; og der hvor det finnes absolutt makt, skal det bare ett ord til for fullstendig å avskaffe både manglene og institusjonen. (…) På en gang å bevare og reformere er noe ganske annet. Når man holder fast ved de nyttige deler av gamle institusjoner og er nødt til å innpasse det nye som føyes til, i det som fastholdes,

Reaksjonær: Bakstreversk, negativ til all form for endring.

da må man ha både åndelig kraft, fast og utrettelig årvåkenhet, forskjellige evner til sammenligninger og kombinasjoner og et forråd av forståelse for det hensiktsmessige. (…) Men dere kan innvende: «En slik prosess går langsomt. Den passer ikke for en forsamling som roser seg av å utføre århundrers arbeid i løpet av noen få måneder. En slik måte å reformere på kunne komme til å ta mange år.» Det kunne den utvilsomt; og det burde den. Det er et av de store fortrinn ved en metode som tar tiden til hjelp, at den fungerer langsomt, og i enkelte tilfeller nesten umerkelig.» Hvorfor mener Burke at samfunnsendringer bør foregå langsomt? Diskuter om kilden er normativ eller berettende.

Utover på 1800-tallet ble sentrale poeng i Burkes tenkning tatt opp av konservative politikere og partier i flere land. Wienerkongressens nyordning av Europa etter Napoleons fall var ikke bare konservativ, men til dels også reaksjonær. Ledet av den østerrikske statsministeren fyrst Metternich ønsket stormaktene å vende tilbake til situasjonen før revolusjonen. Alt som kunne true den gamle ordenen, måtte slås hardt ned. Sensur, overvåking og undertrykking av politiske motstandere var derfor nødvendige virkemidler. Men Metternich manglet Burkes erkjennelse av at samfunnet og historien faktisk utvikler seg. Skulle konservatismen være relevant, måtte den innse at det ikke gikk an å legge lokk på alle endringer. De konservative partienes oppgave ble ikke å avvise alt nytt, men å være et korrektiv i forandringsprosessene. Mens liberale og nasjonalistiske bevegelser gjerne presset på for raske demokratiske reformer, ville de konservative bremse på farten. Mange var bekymret for at ufornuftige og lite gjennomtenkte folkekrav skulle bli tvunget igjennom uten grundig overveielse. Noen måtte minne om at menneskene og samfunnet ikke lar seg rive opp med roten, men er forankret i religion, historie og tradisjon. De konservative partiene tilpasset seg etter hvert den raske og voldsomme utviklingen. Industrialiseringen skapte på mange måter et helt nytt samfunn, og politikken måtte justeres ut fra det. I Storbritannia støttet for eksempel den konservative statsminister Benjamin Disraeli (1804–81) i 1867 utvidelse av stemmeretten. Han gikk også inn for å tillate fagforeningsarbeid, og han gjennomførte lover som regulerte arbeidstiden og beskyttet folkehelsen. I Tyskland tok den mektige rikskansler Otto von Bismarck i 1880-årene initiativet til sosiale reformer. Det var nødvendig for å unngå en revolusjonær arbeiderklasse.

Alle tiders historie · Vg3

↑ John Stuart Mill var forkjemper for kvinners rettigheter. Tegning av Leslie Spy (1851–1922). ← Suffragettene demonstrerer i London. Illustrasjon fra fransk tidsskrift, 1908.

Liberalismen På 1800-tallet ble de liberale ideene fra opplysningstiden videreført av det fremadstormende borgerskapet i Europa. I kampen mot enerådende monarker og adelens tradisjonelle rettigheter var liberalismen et ideologisk våpen for den nye dominerende samfunnsklassen. Revolusjonene i 1830 og 1848 viste at borgerskapet ikke fant seg i en tilbakevending til det gamle standssamfunnet. På den andre siden økte presset fra en stadig større arbeiderklasse som også krevde sin rett. Industrialiseringen skapte store rikdommer, men fordelingen av godene var svært ujevn. Forholdene for arbeiderklassen var ofte skrekkelige, og de sosiale problemene særlig i storbyene var enorme. En av de tydeligste selvmotsigelsene i liberalismen var begrensningen i stemmeretten. Eiendomsbesitterne hadde selv kjempet igjennom demokratiske reformer som ga dem medbestemmelse. Samtidig var de lenge på vakt mot for mye demokrati. Helt siden John Locke på 1600-tallet hadde stemmeretten vært knyttet til eiendom og formue, og det prinsippet var lenge sentralt for liberale politikere. Bare den som var økonomisk uavhengig, burde ha politisk innflytelse, mente de. En slik bestemmelse satte arbeiderklassen på sidelinjen. Frihetsideene kom unektelig i et merkelig lys når store deler av befolkningen var ekskludert fra den politiske prosessen. En som var opptatt av å forene frihetsideene med sosial rettferdighet, var den britiske filosofen og politikeren John Stuart Mill (1806–73). Som liberaler var Mill opptatt av å forsvare enkeltindividets frihet mot alle som kunne tenkes å krenke den. Selv om han generelt var skeptisk til at staten grep inn i folks liv, fantes det tilfeller der det var nødvendig. Myndighetene måtte beskytte de svakeste i samfunnet mot tvang av alle slag. For å sikre de unge mot å bli utnyttet kjempet Mill for lover om barnearbeid og reguleringer

Politikk og ideologier på 1800-tallet

KILDESORTERING

Friedrich Engels: Situasjonen for arbeiderklassen i England Under et studieopphold i England i 1842–45 undersøkte fabrikkeiersønnen Friedrich Engels levekårene for fattige arbeiderfamilier. «Måten det store flertallet av de fattige i dagens samfunn blir behandlet på, er opprørende. De blir trukket inn til de store byene hvor de puster inn dårligere luft enn på landet. De blir plassert i distrikter som, på grunn av konstruksjonsmåter, har dårligere ventilasjon enn andre. De er fratatt alle muligheter til renslighet, til og med vann, fordi rør først blir lagt dersom de blir betalt for. Elvene er så forurenset at de er ubrukelige. Folk har ofte ikke annet valg enn å kaste avfall og søppel, skittent vann og ekskrementer i gatene. De er dermed tvunget til infisere sine egne boliger. Ikke nok med

det. Alle tenkelige onder er stablet på hodene til de fattige. Om befolkningen i de store byene generelt sett bor tett, er de fattige spesielt pakket sammen i områder med minst plass. Som om den forgiftede luften i gatene ikke var nok, blir de presset inn i enkeltrom, slik at luften de puster inn om natten, er nok til å gjøre dem syke. (…) De er fratatt alle gleder, bortsett fra seksuelle nytelser og alkoholrus. De må jobbe hver dag til de omtrent stuper av mental og fysisk utmattelse. De blir dermed konstant presset til å overdrive de to eneste nytelsene de har tilgang til. (…) Hva slags type beretning er dette? Sammenlign Engels’ beskrivelse med kilden om barnearbeid (side 47). Har de noe til felles?

av arbeidstiden. Noen ganger måtte staten gripe inn mot foreldre som holdt ungene sine borte fra skolen. Ingen hadde rett til å ta fra barn muligheten til utdanning. Mill gikk også hardt ut mot diskriminering av kvinner. Statens oppgave var å fjerne ordninger som hindret kvinner i å nyte godt av de samme rettigheter som menn, mente han. En slik liberalisme skulle etter hvert få tungt gjennomslag i både Storbritannia og på kontinentet. På samme måte som stadig flere konservative innså det liberale borgerskapet behovet for å komme arbeiderklassen i møte. Ved å utvide stemmeretten og en del sosiale rettigheter kunne man demme opp for den fryktede sosialismen. I 1867 vedtok det britiske parlamentet en stor stemmerettsutvidelse. Alle menn med en viss formue kunne delta i valgene. I praksis betydde det at den lavere middelklassen og en god del fagarbeidere fikk stemmerett. Mandatfordelingen til parlamentet tok også mer hensyn til folkeveksten i de industrialiserte områdene i landet. De neste tiårene kom en rekke andre reformer på plass. Legalisering av fagforeningsarbeid, skolegang for alle barn og sanering av slumområder i byene ble gjennomført. I 1885 fikk alle menn som bodde i egen bolig, stemmerett. Kvinnene måtte likevel vente helt til 1918 før de kunne stemme i valgene. Husker du? 1 Hva var Edmund Burkes hovedkritikk av den franske revolusjonen? 2 Hvilken rolle spilte konservatismen i den politiske utviklingen i Europa på 1800-tallet? 3 Hvilke motsetninger lå det i liberalismens frihetsideologi? 4 Hvordan forsøkte John Stuart Mill å forene frihetsideene med sosial rettferdighet?

Alle tiders historie · Vg3

↑ Den siste setningen i Det kommunistiske manifest: «Arbeidere i alle land, foren dere!» Tysk fagforeningsfane fra ca. 1900.

← Karl Marx og Friedrich Engels samarbeidet og var pådrivere i den kommunistiske bevegelsen på 1800-tallet. Statuer fra det tidligere Øst-Tyskland.

Sosialismen I første halvdel av 1800-tallet ble liberalismen utfordret av den sosialistiske bevegelsen. Sosialismens viktigste idé er at kollektivet, ikke enkeltpersoner, skal eie verdiene i et samfunn. I stedet for konkurranse mellom individer burde samarbeid og fellesskap være grunnlaget for samfunnsbyggingen. Det kommunistiske manifest En sentral samfunnskritiker var den tyske filosofen og journalisten Karl Marx (1818–83). Sammen med vennen Friedrich Engels (1820–95) ønsket han å avsløre det liberale hykleriet. Alt snakket om frihet sto i grell kontrast til industrisamfunnets bitre realiteter. I revolusjonsåret 1848 ga de to ut Det kommunistiske manifest. Hensikten med det lille skriftet var todelt: For det første skulle det gi den historiske bakgrunnen for det moderne kapitalistiske industrisamfunnet. For det andre var det et konkret forslag til hvordan arbeiderklassen kunne organisere seg for å ta makten. Kombinasjonen av samfunnsanalyse og praktisk politikk var nøkkelen til å løfte de undertrykte ut av elendigheten. Historiens drivkraft var klassekampen, skrev de to innledningsvis. Til alle tider hadde undertrykte og undertrykkere stått mot hverandre. I middelalderens føy dalsamfunn var jordbruket livsgrunnlaget for nesten hele befolkningen. Et lite aristokrati av godseiere kontrollerte produksjonen, og det store flertallet av leilendinger og jordløse bønder var underordnet dem. Etter hvert som handel og industri ble viktig for økonomien, forandret også eiendomsforholdene seg. En ny klasse, borgerskapet, tok hånd om en stadig større del av verdiskapningen og krevde mer innflytelse. Til slutt overtok den styringen av samfunnet.

Politikk og ideologier på 1800-tallet

Det kommunistiske manifest var innlegg i en større debatt om demokratiutvikling i Europa.

KILDESORTERING

Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest (utdrag) «All historie om samfunnene i dag er historien om klassekamper. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn, kort sagt undertrykkere og undertrykte har bestandig stått mot hverandre, har ført en uavbrutt snart skjult, snart åpen kamp, som hver gang endte med en revolusjonær omdannelse av hele samfunnet eller begge de kjempende klassers undergang. (…) Vår tidsalder, borgerskapets tidsalder, utmerker seg imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet deler seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat. (…) Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende, kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelsen av

Proletariatet: Den eiendomsløse arbeiderklassen.

Den første Internasjonalen brøt sammen i 1872. Den andre Internasjonalen ble etablert i 1889.

kjemien på industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektriske telegrafer, nydyrking av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorden (…). Den moderne industri har forvandlet den patriarkalske mesters lille verksted til den industrielle kapitalists store fabrikk. Masser av arbeidere, stuet sammen i fabrikken, blir organisert som soldater. Som menige industrisoldater blir de stilt under tilsyn av en hel stab med underoffiserer og offiserer. De er ikke bare borgerklassen, borgerskapets treller; men hver dag, hver time blir de trellbundet av maskinen, av oppsynsmannen og ikke minst av de enkelte kapitalister selv.» På hvilken måte er dette både en berettende og en normativ kilde?

Men også borgerskapets makt var midlertidig. Marx og Engels sammenlignet den nye klassen med en trollmann som hadde sluppet løs krefter han ikke var i stand til å kontrollere. Den industrielle revolusjonen hadde frigjort formidable produktivkrefter som kunne forandre samfunnet totalt. Men de ville samtidig undergrave borgerskapets egen dominans. Proletariatet var foreløpig lenket til maskinene og måtte selge seg selv som en hvilken som helst vare. Arbeiderne var fremmedgjort i produksjonsprosessen og fant ingen mening i det rutinemessige arbeidet de måtte gjøre for luselønn. Forholdene ville til slutt bli så elendige at proletariatet ville reise seg og gjøre revolusjon. Deretter ville de opprette et klasseløst samfunn uten privat eiendomsrett. Marx som politiker Marx var ikke bare skribent, men også en aktiv politiker. «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den», skrev han i et berømt sitat. Erfaringene med tidligere revolusjoner hadde vist at samarbeid med de liberale ikke hadde ført til noe som helst. 1848-revolusjonen, som Marx selv til å begynne med hadde stor sans for, hadde endt med en fastfrysing av klasseskillene i Europa. I 1864 tok han derfor initiativet til dannelsen av den første kommunistiske Internasjonalen, en sammenslutning av revolusjonære sosialister. Den første Internasjonalen vedtok et program som slo fast at arbeiderklassens frigjøring utelukkende kunne komme fra den selv. Under Marx’ ledelse ble Internasjonalen en paraplyorganisasjon for de fleste selvstendige arbeiderpartiene i Europa. I 1869 hadde Internasjonalen 800 000 medlemmer.

Alle tiders historie · Vg3

← Pariskommunen i 1871: Etter Frankrikes nederlag mot Tyskland, tok revolusjonære makten i Paris og erklærte byen som en fri og selvstendig folkestyrt kommune. Kommunen innførte bl.a. minstelønn, allmenn stemmerett og arbeiderstyrte fabrikker. Etter 72 dager ble oppstanden slått ned. Tusener av mennesker ble drept eller deportert.

Fra revolusjon til reformer Marx’ revolusjonære linje skulle likevel ikke få særlig gjennomslag. Mot slutten av århundret ønsket stadig flere sosialister å alliere seg med liberale partier innad i sine egne land. Det internasjonale samarbeidet som Marx hadde etterlyst, ble tonet ned til fordel for nasjonale arbeiderpartier som ønsket reformer framfor revolusjon. Det tydeligste eksemplet på det var utviklingen i det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD. På den ene siden sto en gruppe revolusjonære marxister. Karl Kautsky, Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og Clara Zetkin trodde ikke på samarbeid med andre politiske partier. Arbeiderklassens frigjøring måtte komme fra den selv, slik Marx lenge hadde hevdet. Den seirende fløyen i SPD var likevel de såkalte revisjonistene, ledet av Eduard Bernstein (1850–1932). Bernstein mente at det var mulig å innføre sosialismen gjennom de lovlige politiske institusjonene. Den økonomiske utviklingen hadde allerede begynt å komme arbeiderne mer til gode. Velstanden økte jevnt og trutt, og kapitalismen hadde greid å reformere seg selv. Utvidelsen av stemmeretten ga arbeiderklassen muligheter til å oppnå forbedringer gjennom valg. Det tok brodden av noe av det revolusjonære presset som ellers kunne ha oppstått. I tillegg vokste det fram et nært samarbeid mellom partiet og fagbevegelsen, noe som ble mønstergyldig for andre land. Tyskland sto fram som et foregangsland for de sosialistene som ønsket å bli demokrater. I Italia og Spania, hvor den industrielle utviklingen kom senere enn noe annet sted i Vest-Europa, fikk man riktignok en annen utvikling. Her var det ikke først og fremst arbeiderpartiene som ledet an i kampen, men i stedet fagforeningene, eller syndikatene. Den såkalte anarkosyndikalismen la vekt på streiker og aksjoner. I Frankrike kom det til en splittelse mellom fagforeningene og arbeiderpartiet. Resultatet var at den franske

Politikk og ideologier på 1800-tallet

Anarkosyndikalismen: Blanding av anarkisme og syndikalisme. Anarkismens mål er å fjerne statens makt, mens syndikalismen ønsker å bygge samfunnet på fagforeninger.

→ 1889 vedtok Den internasjonale arbeiderkongressen å gjøre 1. mai til demonstrasjonsdag. Det viktigste kravet var 8 timers arbeidsdag. Engelsk fagforeningsplakat fra 1889.

Spartakister: Tyske kommunister som forsøkte å gjennomføre revolusjon i Tyskland etter 1. verdenskrig. Tok navn etter Spartacus som ledet et slaveopprør mot den romerske republikken år 73–71 f.Kr.

arbeiderbevegelsen fikk sterkere syndikalistiske røtter enn Europas to industrielle stormakter, Tyskland og Storbritannia. Rundt århundreskiftet var tendensen innad i den sosialistiske bevegelsen klar: Både de revolusjonære marxistene og anarkistene var på defensiven. Arbeiderbevegelsen tok for alvor skrittet inn i det parlamentariske demokratiet. Samtidig blusset det opp en strid om de nasjonale arbeiderpartienes holdning til den voksende nasjonalismen. Sosialistene var jo per definisjon internasjonalistiske og imot krig. Fram mot 1914 hørtes stadig oftere appellene om nasjonalt sinnelag og patriotisme også i arbeiderklassen. Da verdenskrigen brøt ut, valgte proletarene i alle land å marsjere under sine egne nasjonale faner. Den internasjonale arbeidersolidariteten var sjanseløs mot nasjonalismen. Den revolusjonære bevegelsen var imidlertid ikke helt død. Marxistene greide å markere seg helt fram til 1919, da Rosa Luxemburgs og Karl Liebknechts revolusjonære spartakister ble slaktet ned i Berlin. Og i Russland var marxisten Vladimir Lenin i ferd med å forberede det som skulle bli en av 1900-tallets mest avgjørende begivenheter: den russiske revolusjonen i 1917. Husker du? 1 Hva er den viktigste ideologiske forskjellen på liberalismen og sosialismen? 2 Hva var hensikten med Det kommunistiske manifest? 3 Gjør rede for de viktigste poengene i Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse. 4 Hva var den første kommunistiske Internasjonalen? 5 Hva skjedde med den sosialistiske bevegelsen mot slutten av århundret? 6 Hvordan skilte revisjonismen seg fra marxismen?

Alle tiders historie · Vg3

SAMMENDRAG 1800-tallets politiske ideologier tok opp i seg problemstillingene som fulgte etter den franske revolusjonen og industrisamfunnets framvekst. De liberale ideene om likhet og frihet var så attraktive at de ikke kunne legges lokk på. En viktig pådriver for demokratiutviklingen var sosialismen. Kravene om økonomisk rettferdighet og politisk medbestemmelse tvang seg fram. Sakte, men sikkert ble den nye eliten, borgerskapet, tvunget til å dele den formelle makten med både bøndene og den voksende arbeiderklassen. Også de konservative måtte erkjenne at det ikke var noen vei tilbake til det gamle standssamfunnet. Den sosialistiske bevegelsen utviklet seg samtidig i to

hovedretninger. En fløy ønsket reformer gjennom det eksisterende politiske systemet, mens en annen fortsatte å kjempe for revolusjonen. I Vest-Europa var det de reformvennlige som vant, mens den revolusjonære fløyen fikk en ny giv med den store russiske revolusjonen i 1917. Den kanskje sterkeste ideologien var likevel nasjonalismen. Ikke bare bidro den til nye statsdannelser, men den skapte også et folkelig engasjement for politisk medbestemmelse. Begeistringen for egen nasjonalstat styrket samtidig motsetningene mellom landene. Ved inngangen til 1900-tallet var nasjonalismen en glødende kraft som i 1914 mobiliserte Europas befolkning til en katastrofal verdenskrig.

FORDYPNINGSOPPGAVER 1 Lag en presentasjon av en politisk ideologi fra 1800-tallet. Du må komme inn på følgende momenter: • • • •

Grunnleggende verdier (likhet, frihet, tradisjoner etc.) Hvordan er verden og samfunnet? Hvordan bør verden og samfunnet være? Hvordan skal vi skape det samfunnet vi ønsker?

2 Hva var bakgrunnen for Pariskommunen i 1871? Hva forsøkte den å gjennomføre, og hvordan gikk det til slutt? Hold et foredrag for klassen. 3 Den første og den andre kommunistiske Internasjonalen: Lag en Photostory eller skriv en wiki-artikkel. 4 Hvilken sammenheng var det mellom Tysklands økonomiske og industrielle vekst og landets økende politiske ambisjoner? 5 Gi eksempler på hvordan nasjonalismen både kan mobilisere til demokratisk utvikling og til undertrykking av minoriteter. 6 Hvorfor tror du nasjonalismen mer enn sosialismens internasjonalisme fikk sterkest gjennomslag mot slutten av 1800-tallet? 7 Kilde: Abbed Sieyès: Tredjestanden og nasjonen Ved inngangen til revolusjonsåret 1789, skrev abbed Sieyès pamfletten Hva er tredjestanden? Under valgkampen til stenderforsamlingen i mai hamret han inn at staten ikke var kongens eiendom, men tilhørte folket. «Hvem ville våge å si at tredjestanden ikke har i seg det som

trengs for å utgjøre en fullstendig nasjon? Den er en sterk og robust mann med en arm bundet. Om de priviligerte stendene ble avskaffet, ville nasjonen ikke bli noe mindre, men noe mer. For hva er tredjestanden? Alt! Men et alt som er lenket og undertrykt. (…) Frihet er ikke resultatet av privilegier, men av rettigheter som tilhører alle. Tredjestanden må forstås som massen av borgere som står under samme lov. (…) Vi gjentar, en felles lov og felles representasjon er det som utgjør en nasjon.» Fra Kishlansky: Sources of the West, Longman 2001 Hvordan definerer Sieyès nasjonen? Sieyès’ pamflett var valgkampretorikk. I hvilken grad kan slike normative kilder påvirke historien? 8 Kilde: John Stuart Mill: Kvinneundertrykkelse (1869) «Likevel er ikke en hustru noe mindre enn ektemannens livegne og i så måte ikke noe bedre stilt enn de vi normalt kaller slaver når det gjelder rettslig status. Hun sverger livslang lydighet til han ved alteret, og er bundet ved lov til dette løftet så lenge hun lever. (…) En hustru kan ikke gjøre noe uten hans samtykke, i det minste stilltiende. Hun kan ikke skaffe seg selv eiendom. I det øyeblikket eiendommen blir hennes, er den ipso facto hans, også når hun får arv. I så måte er hustruen etter gjeldende engelske lover dårligere stilt enn slavene i mange land.» Hvordan er Mills kritikk av ekteskapet i tråd med liberalismens grunnleggende idé? Sammenlign teksten med kilden fra Chartistbevegelsen på side 37. Hva slags type kilder er de to tekstene?

Politikk og ideologier på 1800-tallet