Afrika

Tore LinnĂŠ Eriksen

Afrika Fra de første mennesker til i dag

IN NHOLD

Oversikt over kart, rammeartikler, figurer og tabeller Innledning 1 2 3 4 5

6

Vi er alle afrikanere

12

Jakt, jordbruk og jern

28

Byer, stater og imperier

42

Spredning av språk og samfunnsform

58

Nord-Afrika: et nytt politisk og religiøst landskap 6

Vest-Afrika: småsamfunn, bystater og riker

82

7

I øst og sør: kystsamfunn og kongedømmer

96

8

Slaver, dronninger og pirater

110

9

Inn i det atlantiske systemet

126

10

Det turbulente 1800-tallet

142

11

4

Kappløp og okkupasjon

164

68

12

Kriser, opprør og verdenskrig

13

Kolonialisme i ulike utgaver Stat, politikk og protester

218

15

Krig, vekst og ny motstand

234

Frigjøringens mange ansikter

250

Nye stater og nye utfordringer 18

19

200

14

16 17

184

De tapte tiårene

294

1990-tallet: den andre frigjøringen?

20

Inn i et nytt årtusen Litteratur

334

368

Person- og stedsnavnregister Bilderettigheter

274

390

384

310

kart

figurer

Den store Riftdalen, side 20 Menneskets vandring ut av Afrika, side 26 Vegetasjonssoner, side 30 Store elver og sjøer i Afrika, side 35 Langs Nilen, side 51 Romerriket, side 54 Afrikanske språkfamilier i dag, side 63 Sykdom og kvegdrift, side 64 Muslimsk ekspansjon 622–750, side 72 Hva er Midtøsten?, side 73 Berberrikene, side 74 Fatimid-kalifatet på 1000-tallet, side 75 Nettverk og handel ca. 1450, side 76 Ibn Battutas reiser 1325–1354, side 79 Riker i Vest-Afrika, side 90 Handelsnettverk rundt Indiahavet før 1500, side 99 Store Zimbabwe, side 107 Det osmanske rikets vekst 1326–1566, side 117 Antall slaver over Atlanterhavet 1501–1867, side 130 Europeiske «oppdagelsesreiser» i Afrika, side 160 Afrika 1914, side 176 Jordloven av 1913, side 193 Koloniøkonomien fram til 1939, side 203 Områder sør for Sahara med europeisk bosetting og jordokkupasjon under kolonitida, side 209 Konsesjonsselskaper i Mosambik, side 214 Islam og kristendom under kolonitida, side 226 Et nytt Afrika, side 259

Figur 1: Byvekst, side 242 Figur 2: Hvem tjener på kaffen?, side 297 Figur 3: Regn i Sahel 1900–2011, side 298 Figur 4a: Andel av verdens befolkning Figur 4b: Utenlandsinvesteringer i Afrika Figur 4c: Andel av verdens samlete bruttonasjonalprodukt Figur 4d: Andel av verdenshandelen, side 337 Figur 5: Afrikas gjeld 2000–2018, side 338 Figur 6: Andel fattige i Afrika sør for Sahara, side 346 Figur 7: Antall fattige i Afrika sør for Sahara, side 346 Figur 8: Befolkningspyramide, side 347 Figur 9: Økologisk fotavtrykk, side 348 Figur 10: Afrikas folketall, side 348 Figur 11: CO2-utslipp fordelt på region, 2015, side 348 Figur 12: Statskupp i Afrika, 1950–2018, side 352

tabeller Tabell 1: Forventet levealder og spedbarnsdødelighet, side 280 Tabell 2: Hvordan er verdens formuer fordelt?, side 337 Tabell 3: Fødselsrate, side 342 Tabell 4: Barnedødelighet under fem år, side 342

rammeartikler Hvordan kan vi vite?, side 14 Dinkinesh – også kjent som Lucy, side 18 Nyere klimaperioder i grove trekk, side 24 Hvor mye forklarer geografi og ressurser?, side 41 Egypt ca. 4500 fvt.–640 evt., side 47 Alexandria som møtested, side 50 Fra Asia til Madagaskar, side 61 Afrikanske språkfamilier, side 62 Slektskapsforhold i Afrika, side 67 Ørkenens skip, side 71 Maghreb, Nord-Afrika og Midtøsten, side 73 Ibn Khaldun, side 81 Terrakotta fra Ife, side 88 Det globale Mali, side 92 Kilder fra Rødehavet og Indiahavet, side 102 Store Zimbabwe: Kampen om historien, side 108 Er det bare europeere som kan tenke?, side 112 Timbuktus storhetstid på 1400-tallet, side 118 Dronning Njinga, side 122 Slaveri i ulike former, side 129 Mitt skip er lastet med slaver, side 140 Patriot, lege og vitenskapsmann, side 152 Jakten på Afrikas elver, side 161 Sarah Baartman, side 163 Hva gjorde Sverige-Norge i Berlin?, side 174 Historien er ikke som før, side 186 Det 20. århundrets første folkemord, side 188 Nasjonal frigjøringsleder eller «gal mulla»?, side 199

«En av de skjønneste koloniale begivenheder», side 214 «Hjelp Europas lidende barn etter verdenskrigen!», side 217 Ogu Omunwaanyi i 1929, side 228 Feminist og antiimperialist, Huda Shaarawi, side 231 Manchester 1945: Panafrikanismens gjennombrudd, side 246 Afrikas store historieforteller, side 248 Avkolonisering, maktoverføring eller frigjøring, side 252 Nordmenn i Kenya med i vaktholdet, side 266 På jakt etter skjulte arkiver, side 268 Sekstiåttere i Senegal, side 276 Afrikas siste koloni, side 279 Aids: Hvorfor Afrika?, side 304 Strukturtilpasning og nyliberalisme, side 306 Møte med Tabitha, side 308 16. juni 1976, side 314 Ubuntu, side 316 Nobels fredspris, side 318 Fem regionale samarbeidsorganisasjoner, side 322 Hvorfor grep ingen inn?, side 328 Vestafrikansk film – mer enn «Nollywood», side 330 Fela Kuti: Kan musikken arresteres?, side 332 Fattigdom: Hvor mange og hva betyr det?, side 346 Internt fordrevne, flyktninger og asylsøkere, side 359 Fotball for alle, side 366

Wisdom is like a baobab tree; no individual can embrace it.

ORDSPRÃ…K FRA EWE I GHANA

6

INNLEDNING

Er det mulig å skrive Afrikas historie?

Det heter visst ikke problemer lenger, men utfordringer. Dette er noen av de viktigste utfordringene jeg har stått overfor i arbeidet med denne boka: Er det i det hele tatt mulig å skrive en samlet historie om Afrika, en verdensdel med tusenvis av språk, 55 stater, 1,3 milliarder innbyggere og enorme forskjeller mellom klima- og vegetasjonssoner? Svaret er selvsagt ja, på samme måte som det foreligger en rekke bøker om hele Europas eller hele Latin-Amerikas historie. Globalhistorikere mener til og med at det går an å bevege seg på et enda høyere nivå, der linjene kan trekkes tilbake til big bang.

Mikroskop er ikke bedre enn teleskop, det kommer helt an på hva man ønsker å studere.

Oppgaven består derfor fremst i å lese bredt, gjøre et utvalg, knytte deler sammen og lete etter forbindelseslinjer eller mønstre. Det er selvsagt en dristig gjerning, og konstruksjonen av «lange linjer» bør derfor møtes med enda mer skepsis enn vanlig. Derfor er boka én av mulige

For det første:

historier, og langt fra Historien med stor H. For det andre: Hvis det er slik at mennesker har levd mye lenger i Afrika enn i andre verdensdeler, hvor langt tilbake er det nødvendig å gå for å finne våre røtter? Jeg har valgt å gå sju–åtte millioner år tilbake, ettersom alle viktige sprang underveis mot Homo sapiens har skjedd nettopp i Afrika. I virkeligheten er vi jo alle afrikanere, og migrasjon er en av historiens lengste linjer.

Heldigvis finnes det arkeologer, paleoantropologer, biologer og andre forskere som formidler det nyeste fagstoffet på en tilgjengelig måte.

Skal Afrika bety hele kontinentet, eller skal jeg gjøre som mange andre, det vil si å dele verdensdelen mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara? Noen forsøker å komme seg unna med et slikt skille, og så kanskje legge til noen linjer om pyramider og Suezkanalen. Selv om mine «egne» områder mest er det østlige og det sørlige Afrika, der jeg har bodd i mange år til sammen, kan ikke det tjene som unnskyldning.

For det tredje:

7

Afrika betyr ganske enkelt Afrika. Antikkens Egypt var en afrikansk sivilisasjon, Augustin var en afrikansk tenker, Ibn Khaldun var en afrikansk historiker, Libya-krigen i 2011 foregikk i Afrika og den arabiske våren i det samme året var i all hovedsak den afrikanske våren. På kartet kan Sahara se ut som en barriere, men var i lange perioder mer et bindeledd mellom områder lenger nord, lenger sør og innad i ørkenen selv. Den afrikanske unionen (AU) har 55 medlemmer, og det må være den enkleste definisjonen på hva Afrika omfatter. (Egentlig har AU 56 medlemmer, etter at Haiti – med sin afrokaribiske befolkning – ble opptatt som medlem i 2019).

Er det virkelig nok kunnskap å høste fra? Både ja og nei, ettersom det fortsatt er mye å finne, og enda mer å finne ut av. For eksempel er det bare to–tre prosent av Afrikas areal som hittil har fanget arkeologenes interesse, og langt fra alle arkiver er gjennomgått med et kritisk blikk. Kombinasjonen av arroganse og manglende språkkunnskaper har dessuten gjort at langt fra alt materiale på arabisk eller afrikanske lokalspråk er utforsket. Men heldigvis har det i de siste årene kommet en strøm av litteratur med et mangfold av kilder, fra DNAtester og klimamålinger til kompromitterende koloniarkiver som britene lenge forsøkte å holde skjult. I takt med at flere afrikanere blir historikere på sitt eget språk, øker muligheten for innsamling av muntlige minner om år med hungersnød, om kongerekker, om kriger og om kolonisering. Det er jo heller ikke slik at folk sto utenfor historien før de tok pennen fatt.

Opphavsmyter, eventyr, sanger, sagn og ordspråk har også sin betydning, og det haster å sikre dem for framtida. Eller som det heter i et ordspråk fra Elfenbeinskysten: Når et gammelt menneske dør, er det et bibliotek som brenner.

For det fjerde:

8

For det femte: Er det ikke slik at mye av afrikansk historie er skrevet av europeere, både før, under og etter kolonitida? Jo, slik er det, selv om bildet heldigvis er i ferd med å bli mer mangfoldig. Kolonihistorien må selvsagt avkoloniseres, men det finnes verken ett europeisk eller ett afrikansk blikk. Også afrikanske historikere og samfunnsforskere har ulike tilnærminger, ulik sosial bakgrunn, ulike interesser og ulikt kjønn.

Dessuten er Afrika en del av fortellingen om menneskehetens felles historie, som vi alle har tilhørighet til. Europeiske og afrikanske historikere har også vært gjennom de samme faglige retningene, eller det som på fagspråket kalles historiografi eller paradigmeskifter. Omkring selvstendigheten var det viktig å løfte fram et nasjonalt eller «afrikanistisk» perspektiv, der målet var å skape en sårt tiltrengt motvekt til forestillingen om at afrikanere ikke engang hadde noen historie. Ved de nye universitetene, der Dar es Salaam og Ibadan førte an, ble det brakt fram mer kunnskap om store riker, om afrikanske opprør og om den kulturelle nedvurdering som lå i europeisk rasisme. I neste omgang kom en radikal, kanskje til og med en marxistisk, kritikk. Her ble Afrikas underutvikling og ensidige økonomi satt i sammenheng med slavehandel, kolonialisme og en verdensordning med Washington, Paris og London som sentrum.

Selv har jeg forsøkt å ta vare på det beste i disse to tradisjonene, men jeg har også innsett at de har sine begrensninger og tendenser til akademisk innavl. I dag er det mer fristende å la de tusen blomster blomstre, og suge til seg av arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Det blir mye mer strevsomt å forsøke å sette bitene sammen på denne måten, men også mer morsomt.

Hvordan kan Afrika framstilles som en del av vår felles globalhistorie? Det viste seg å bli mindre utfordrende enn jeg trodde helt i begynnelsen. Fordelen med å bruke lang tid på å skrive ei bok er at det kommer stadig nye utgivelser til inspirasjon. Og akkurat i disse dager ser det ut til at globalhistoriske perspektiver for alvor har slått gjennom i utforskningen av Afrikas historie. Det har for alltid avlivet mytene om Afrika som et isolert kontinent, med unntak av de områdene som er så heldige å befinne seg ut mot Middelhavet. Her har det vært en god hjelp at mange historikere nå har begynt å kaste lys også over verden rundt Rødehavet, Indiahavet og Atlanterhavet. Det er ikke bare slik at afrikanske områder ligger ut mot disse havene, men at afrikanere i hundrevis av år har vært med på å forme utviklingen, og da ikke bare som slaver. Jeg må innrømme at noe av det som har gitt størst glede, og som jeg håper smitter, er all ny kunnskap om Afrika som noe annet enn en sær utkant eller en temapark for spesielt interesserte. En slik tilnærming betyr selvsagt ikke at ytre forhold, slik som slavehandel eller verdensøkonomi, har forrang framfor en historie der afrikanere er handlende subjekter eller aktører. Det har vært vanlig å diskutere om det er indre eller ytre faktorer som veier mest i historien, og svaret er at balansen varierer, både når det gjelder regioner og tidsperioder. Men jeg synes at det ofte er vanskelig å skille mellom disse to faktorene. Noen ganger forsterker de hverandre, noen gang svekker de hverandre og noen ganger berører de ikke hverandre i det hele tatt.

Forhåpentlig vil dette komme fram underveis.

For det sjette:

Er det mulig for en historiker å legge sine egne holdninger, synspunkter og kjepphester til side? Nei, heldigvis er også vi mennesker, og ikke roboter. Men vi er ikke

For det sjuende:

skjønnlitterære forfattere, og vi har derfor fagets metoder og forpliktelser å forholde oss til.

Det er vår plikt etter beste evne å nærme oss så sannferdige beskrivelser som mulig, men vi kan heller ikke fri oss fra at temaene vi velger springer ut av våre vurderinger, interessefelt eller kunnskapsgrunnlag. Som utviklingsforsker er jeg vant til å undersøke temaer som har med makt, motsetninger, ulikhet og fattigdom å gjøre, og som innbygger på vår felles klode er jeg opptatt av forholdet mellom mennesket og naturen, eller mellom mennesker og andre deler av naturen. Det er opplagt i en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør. Samtidig er det Afrika som rammest hardest av de klimaendringene som de bærer minst ansvar for.

Ville andre ha skrevet ei bok som er helt, i alle fall delvis, annerledes? Ja, det både håper og tror jeg. En kulturhistoriker, religionsforsker eller spesialist på kjønn og seksualitet i små samfunn ville ha budt sine lesere på noe annet, og heldigvis har mange av dem skrevet bøker ut fra slike perspektiver. Mye er altså avhengig av øynene som ser. Kolonistyret trer ulikt fram for en som forsker på jordløse sørafrikanere og folkemord i Tysk Sørvest-Afrika (Namibia) enn for en som studerer ghanesiske bønder med fruktbar jord og nigerianske avisredaktører. Begge perspektiver er like viktig, men begge deler egner seg like lite som bakgrunn for generaliseringer. Og helt forskjellig vil framstillingen være for en historiker som synes det er på tide å gjenvinne europeisk stolthet over koloniokkupasjon og fremmedstyre, slik vi ser eksempler på i dag, ikke minst i Frankrike og Storbritannia («the empire strikes back»).

For det åttende:

9

Er det en kronologisk, tematisk eller regional inndeling som gir mest mening? Ja takk, alle tre. I denne boka har jeg valgt å starte med fire kapitler som ser på hele verdensdelen samlet, med vekt på evolusjon, jegere og sankere og starten på jordbruk og de første statsdannelser. De tre neste kapitlene, 5–7, er forankret i Nord-Afrika, Vest-Afrika og det østlige og sørlige Afrika, som alle har en særpreget utvikling i den perioden vi i Europa kaller «middelalderen». Det gir oss muligheter til å se på geografi, ressurser og økologiske rammebetingelser i hver av de tre regionene. Fra kapittel 8 er vi tilbake i kronologien, med tre kapitler om Afrika mellom 1450 og «kappløpet om Afrika» sist på 1800-tallet. Koloniperioden, som også omfatter avkolonisering, står i sentrum i kapittel 11–16, der det igjen er en blanding av regional og tematisk vinkling. Deretter følger tre kapitler om det selvstendige Afrika fram til årtusenskiftet. Avslutningen, kapittel 20, er annerledes i sin form. Når vi kommer så nær vår egen tid, har jeg valgt å løfte fram noen hovedtendenser som både preger perioden og peker framover. Ikke noe er så vanskelig som å sette et punktum mens historien raser videre. Men selv om det heter at historien aldri tar slutt, må jo historikere før eller siden sette en sluttstrek. De som søker mer kunnskap om aktuelle konflikter og politisk utvikling i enkeltland, må derfor søke seg en annen litteratur og til nyhetsmedier.

For det niende:

For det tiende: Hvordan er utvalget gjort?

Med begrenset plass er det selvsagt umulig å trekke inn alle områder og alle temaer til alle tider, men utvalget er ikke tilfeldig. Det viktigste har vært å løfte fram begivenheter, mennesker og epoker som i en eller annen forstand har satt dype spor etter seg. Det gjelder for eksempel Egypt som tidlig statsdannelse, slavehandel

10

både innad og utad, Sokotokalifatets framvekst på 1800-tallet, Suezkrigen i 1956 som vendepunkt i kolonifrigjøringen og det sosiale og økonomiske sammenbruddet på 1980-tallet.

Gjennomgående er det for øvrig enkelte dypdykk, personportretter og historiske diskusjoner i rammetekster. Hvis noen ville ha ønsket seg mer om Sør-Afrikas spennende historie, viser jeg til Sør-Afrikas historie, som jeg utga i 2016.

For det ellevte: Er det mulig å overleve historie-

skrivingens terminologiske mareritt? Knapt nok; mange problemer er uløselige. Navn på områder skifter stadig, både før, etter og under kolonitida. Der hvor det er fare for misforståelser, bruker jeg en parentes eller forklarer det første gang. Jeg forsøker også å unngå navn og betegnelser som historisk har vært brukt nedsettende, det vil si at khoikhoi foretrekkes framfor «hottentott». Ingen er konsekvent, og derfor blir berber foretrukket framfor det mer ukjente amizigh. Gjennomgående brukes betegnelser på språk uten prefiks, det vil si at det står swahili istedenfor «kiSwahili» og xhosa istedenfor isixhosa. Det er heller ikke lett å treffe med korrekt skrivemåte på arabiske navn, og som oftest er en forenklet utgave brukt. Og hva med selve tidsangivelsen? Her har jeg falt ned på skillet i den gregorianske kalender som er vanligst i vår del av verden, og årstall angis som før vår tidsregning (fvt.) eller etter vår tidsregning (evt.). Det er heller ikke særlig universelt, men blir stadig mer vanlig. (som vel egentlig burde være det første): Hvem er denne boka skrevet for?

Gjennom et langt liv, både innenfor og utenfor de akademiske murene, har jeg forstått at mange ønsker seg en oppdatert oversikt som tar for seg hele Afrika uten et avskrekkende sideFor det tolvte

tall. Derfor har jeg forsøkt å pløye gjennom en god del av den nyeste faglitteraturen, for så å sammenfatte og formidle med så lite som mulig av det akademiske «stammespråket». Av denne grunn er det også lagt ned mye arbeid i kart og andre illustrasjoner, for som det heter: Historie uten geografi gir liten mening.

Det brede siktemålet forklarer også hvorfor det ikke er noe noteapparat, men isteden noen ganske få henvisninger der det er størst behov for å vise til forfattere. Selvsagt er det helt umulig å oppgi kilde for hver eneste opplysning i et slikt oversiktsverk, så stort sett er det bare å stole på at forfatteren har brukt oppdatert litteratur og lest med våkent blikk. Som innledning til den fyldige litteraturlista bak i boka har jeg derfor gjort rede for de bøkene jeg særlig har lent meg på og latt meg inspirere av. Ingen bør etter dette spørre om det faktisk er noe å lese om Afrikas historie, uansett tema eller land. En utvidet utgave av bibliografien vil bli å finne på bokas side på cappelendamm.no, der tanken er at den vil bli regelmessig oppdatert og utstyrt med lenker til de viktigste nettstedene med aktuelt Afrika-stoff. Og for ikke å glemme: Her vil det også være plass til å rette feil, oppklare misforståelser og svare på spørsmål.

ler i store porsjoner. Uten Agnete Eriksen ville det heller ikke blitt noen bok, hun vet hvorfor.

Og så er det en stor glede at min datter, Helle Linné Eriksen, både underviser i historie ved Lillestrøm vgs. og er en stor inspirasjonskilde.

• Det er mange som har vært innom deler av denne boka underveis. De fortjener en stor takk, men bør få slippe å føle ansvar for sluttresultatet. Størst takk går til min venn og historikerkollega Andreas Aase, som tok initiativet til denne boka på vegne av Portal forlag. Da dette strålende sørlandsforlaget gikk inn i Cappelen Damm i 2017, fulgte forlagsredaktør Lars Aase med. Det var et lykketreff. Som ingen annen har Lars vist entusiasme og tålmodighet, begge de11

K APITTEL 1

Vi er alle afrikanere Stamtre og viltvoksende busker Når begynner egentlig historien?

Det kommer helt an på hva vi forsøker å finne svar på. Noen starter med at universet ble til, mens andre nøyer seg med å se på jordklodens historie eller de første pattedyr for 200 millioner år siden. Men her skal vi være langt mer beskjedne, og starter derfor rundt sju–åtte millioner år tilbake. Det er passelig hvis det er menneskenes forhistorie i Afrika det handler om, ettersom det var omtrent på denne tida et nytt og viktig sprang i evolusjonen fant sted.

Tidlig på 2000-tallet gjorde et team av franske og afrikanske forskere et oppsiktsvekkende funn i den sørlige delen av Sahara, nærmere bestemt i dagens Tsjad. Selv om de ikke fant så mye annet av kroppen enn en hodeskalle, var det nok til at de kunne lansere en hittil ukjent art, Sahelanthropus tchadensis. Hjernen til den sju–åtte år gamle Toumaï, som betyr «håp om liv» på lokalspråket, var ikke særlig forskjellig fra en dvergsjimpanse, som vi tross alt de-

ler 98,5 prosent av våre gener med. Men både tenner og overgangen mellom hode og ryggrad viser at noe nytt var på gang, og at det ikke var så lenge siden de to artene hadde hatt felles formødre og forfedre. Etter at de hadde begynt å skille lag, gikk de i hver sin retning på den lange vandringen mot dagens sjimpanser og dagens mennesker. Det høres kanskje rart ut med et så viktig funn ved ørkenkanten, men her var det både gras, skog og innsjøer på Toumaïs tid.

Homininer brukes gjerne om alle arter som etter den første utskillingen har fått stadig flere trekk til felles med mennesker enn med sjimpanser. Foreløpig er Toumaï den eldste kandidaten til å innta førsteplassen, men arkeologer har tatt opp konkurransen både i Kenya og Etiopia.

Men det er også et definisjonsspørsmål, ettersom det er forskerne selv som bestemmer når forskjellene blir så tydelige at ulikheter blir til artsforskjeller.

Det er ikke lett å trekke opp klare linjer videre gjennom millioner av år. I det østlige og

Rekonstruksjon av Dinkinesh, også kjent som Lucy, basert på nærmere halvparten av et 3,2 millioner år gammelt skjelett som ble funnet i Etiopia i 1974. Modellen er utført ved Cleveland Museum of Natural History.

13

hvordan kan vi vite?

Det er ingen lett oppgave å kaste lys over historien millioner av år tilbake, men det bringes stadig fram ny kunnskap gjennom samarbeid mellom flere fagområder. Dette er noen av dem: Arkeologi er den disiplinen som tradisjonelt har gravd fram mest kunnskap om vår fjerne fortid. Det gjelder også i Afrika, selv om mesteparten av kontinentet hittil er lite utforsket.

Nytteverdien har blitt større gjennom nye metoder for å datere funn, blant annet bygd på hvor mye radioaktivt karbon (C-14) som fortsatt finnes i dødt organisk materiale. Men dette er pålitelig bare rundt 45 000 år tilbake i tid, etter at det fra tidlige tider er lite radioaktivitet igjen.

Datering av eldre funn er derfor avhengig av at 14

geologer plasserer dem i tid gjennom studier av tilhørende bergarter eller lava. Nå kan også droner og satellittbilder brukes til å gjennomtråle store områder som er vanskelig tilgjengelige.

Det nyeste er metoder som kartlegger hvor lenge det er siden et materiale har tatt opp sollys.

Paleontologi, eller paleoantropologi, er studiet av fossile rester etter planter, dyr og mennesker.

Både tenner, knokler, kranieformer og skjeletter kan fortelle mye om likheter og ulikheter mellom forskjellige arter, og gjør det mulig å si noe om rekkefølge og forbindelsene dem imellom.

Også her har nye målemetoder, slik som studier basert på paleomagnetisme, gjort store framsteg.

Ved hjelp av mikroskopi kan til og med kost-

sørlige Afrika gjøres det stadig nye funn, og nye overraskelser skaper kaos i rekkefølgen. At ikke noe er funnet, er ikke bevis for at det ikke finnes. Flere arter levde ikke bare på samme tid, men også side ved side i de samme områdene.

Istedenfor et oversiktlig stamtre er det derfor tale om viltvoksende busker. Fagfolk spør seg også om det er bryet verdt å strides om inndeling i trange båser, eller om det er bedre å ha noen få hovedgrupper med variasjoner (Wood 2019). Det siste gjør det i alle fall lettere for oss som ellers går oss vill i virvaret av latinske navn. Det eneste sikre er at den arten vi tilhører, Homo sapiens, er den eneste som står igjen etter at alle andre varianter har dødd ut, én etter én.

Noe annet som også blir stadig sikrere, er at vi alle kan føre vårt opphav tilbake til Afrika, og at det er her den lange vandringen mot dagens menneske har funnet sted. Allerede midt på 1800-tallet regnet Charles Darwin dette som sannsynlig, selv om han ikke hadde tilgang til dagens mange metoder for datering og genforskning (se ramme). Men et slikt syn møtte liten forståelse i hans egen samtid, der teologer hadde regnet ut at alt liv hadde startet tidlig om morgenen en oktoberdag i år 4004 fvt. Langt inn på 1900-tallet var det dessuten vanskelig for vitenskapsfolk å tro at en så fullkommen skapning kunne ha blitt til utenfor verdens midtpunkt, det vil si Europa.

T.v.: Disse rundt sju millioner år gamle fossilene i Tsjad viser at artene som seinere skulle bli sjimpanser og mennesker, hadde begynt å skille lag. På bildet fra 2001 blir funnene gransket og katalogisert av Mahamat Adoum, Ahounta Djimdoumalbaue og Fanoné Goingdibé. Hodeskallen befinner seg mellom beina på Djimdoumalbaue.

hold studeres ved slitasjemerker i tannemaljen.

Like mye som nye funn handler det om å hente mer informasjon ut av det som allerede er der.

Historisk lingvistikk er også et godt hjelpemiddel. Ved å finne et kjerneområde ulike språk har sprunget ut av og studere hvordan språkene utvikler seg og tar opp i seg nye ord, kan det kastes lys over tidspunkter for migrasjon og kulturspredning. Det mest kjente eksemplet er «bantuekspansjonen» (se kapittel 4).

Genforskning og evolusjonsbiologi har gitt et stort sprang i studier av genetiske koder som overføres fra foreldre til barn. Biologer er i stand til å forstørre selv de minste rester av DNA-molekyler, og kan følge spor gjennom Y-kromosomer på mannslinja og mitokondrial-DNA på kvinnesida millioner av år tilbake.

Det gjør det mulig å si noe om tidspunktet for utskillingen fra andre slektninger, de forskjellige utvandringene fra Afrika, og den genetiske likheten mellom dagens mennesker og dem som utvandret fra Øst-Afrika.

Klimahistorie, eller paleoklimatologi, bygger på stadig bedre metoder for å forklare istider og endringer i temperaturer, nedbørmengde, havstrømmer, vegetasjon, dyreliv og atmosfærens sammensetninger av gasser gjennom millioner av år. Ikke minst gir studier av islag hentet under Grønlandsisen ny kunnskap om økologiske forutsetninger for evolusjon, overgang til jordbruk, folkevandringer og rikers vekst og fall. Sammen med geologer bidrar klimaforskere også til å dele inn kloden i geologiske epoker.

Lieberman og Gordon (2018) og Wood (2019).

15

På to bein I den menneskelige evolusjonens lange historie i Afrika er det noen milepæler, eller vendepunkter, som er viktigere enn andre. Et av dem er evnen til å bevege seg på to bein over lengre avstander. Det er det ingen andre pattedyr som gjør. Overgangen var ikke brå, og studier av skjeletter og knokler viser hvordan smidige hofter, lengre bein og lett bøyelige kneledd har utviklet seg over tid. Det samme gjelder føtter med buer som gir spenstige fraspark og raskere bevegelser framover.

Disse anatomiske endringene ser ut til å være fullført hos den 3,2 millioner år gamle Dinkinesh, eller «Lucy». Hun er rekonstruert etter utgravinger i Afardalen i Etiopia i 1974, og ble plassert innenfor en art som bærer merkelappen Australopithecus africanus. Nye funn har vist at hun ikke er enestående, men har nære slektninger som kanskje er en halv million år eldre. Navnet betyr «Afrikas sørlige ape», og ble første gang gitt som artsnavn i Sør-Afrika midt på 1920-tallet. Men den gang var det for lite kunnskap til å plassere dette funnet, kjent som «Taung-barnet», i en større sammenheng.

Omtrent på samme tid som Dinkinesh ble en verdenssensasjon, ble det avdekket godt bevarte fotspor i aske etter et vulkanutbrudd i det nordlige Tanzania. Asken var først blitt mykt opp av regn, og deretter hadde den størknet i sola. Sporene viser en voksen og et barn som leier hverandre langs en elvebredd, og dateringen tyder på at denne vandringen skjedde for minst 3,6 millioner år siden. Fortsatt klatret nok disse skapningene opp i trærne for å sove, søke ly mot rovdyr, eller sanke frukt. Men armene var i ferd med å bli for korte til at de kunne svinge seg lett og lekent fra tre til tre. Å gå på to bein ga store fordeler i kampen for å overleve. For fem–seks millioner år siden gikk 16

Disse fotsporene ved Laoteli i det nordlige Tanzania er mellom 3,6 og 3,8 millioner år gamle, og ble avdekket av arkeologen Mary Leakey i 1978. De utgjør en strekning på 24 meter, og både skrittlengde og formen på føttene viser oppreist gange.

kloden inn i et kjøligere og tørrere klima, som blant annet fikk regnskogen til skrumpe inn.

Dermed ble det vanskeligere å skaffe seg frukt, nøtter og blader, som utgjorde mesteparten av kostholdet. Trolig stimulerte dette til å utforske nye muligheter og premiere dem som gjorde nytte av varierte ressurser. Å strekke seg på to gjorde det samtidig lettere å høste frukt uten å måtte klatre ut på greinene.

På savanneslettene gjorde oppreist gange det mulig å rage over busker og høyt gras, slik at det ble lettere å oppdage løver, leoparder og andre rovdyr, som også hadde søkt seg til de samme områdene. Å se rett fram over store avstander var særlig nyttig for arter med dårlig hørsel og svak luktesans. Et annet fortrinn ved å bevege seg oppreist, er at en mindre del av kroppen utsettes for stikkende tropesol. Kjertler som produserer svette minsker også risikoen for å få heteslag i tropiske strøk. Etter hvert som forbeina ble til armer og hender, kunne de brukes til å bære barn, mat og vann. Å bevege seg på to gjør det dessuten lettere å vasse over elver.

Redskaper og nye grep Når de fleste funnstedene ligger i Etiopia, Kenya og Tanzania, kan forklaringen selvsagt være at forskere liker å grave der det er størst sjanse for finne noe. Men det er nok aller mest fordi de her møter et særegent landskap, der det i flere av de aktuelle periodene var en mosaikk av skog, savanne, grassletter, elver, sjøer og dyr. Men etter hvert som nedbør og temperatur skiftet, om ikke så brått, er det også mulig å se hvordan våre forløpere utvidet sitt repertoar for å overleve. Det ser ut til at det var lurere å være generalist med omstillingsevner enn å spesialisere seg på en bestemt økologisk nisje.

De rikeste funnområdene fra perioden mel-

lom fem og halvannen millioner år tilbake har alle til felles at de ligger innenfor Den store Riftdalen (se kart side 20). Den utgjør et nesten 5000 kilometer langt dalsystem, eller forkastning, som løper fra Libanon via Rødehavet i nord til kysten av Mosambik i sør.

I Øst-Afrika deler denne formasjonen seg i to, med greiner både øst og vest for Victoriasjøen.

Opprinnelsen går 35–45 millioner år tilbake gjennom oppsprekking og kraftige forsenkninger i jordskorpa. Sprekkdannelsene blir litt større for hvert år, men det er ingen grunn til panikk. Mest sannsynlig vil det ta titalls millioner år før Øst-Afrika blir skilt ut fra resten av kontinentet. Geologiske plateforskyvninger presset samtidig opp det etiopiske høyplatået og fjell som Kilimanjaro, som fanget opp nedbøren som kom fra Indiahavet med monsunvindene.

I det som er kalt «regnskyggen» var det i gode klimatider vann både til dyreliv og til å fylle opp sjøene. Selv i dag er Victoriasjøen verdens nest største ferskvannssjø, mens Tanganyikasjøen er verdens nest dypeste. De mange vulkanutbruddene skapte samtidig geologiske lag hvor knokler, skjeletter og redskaper har holdt seg godt.

De forskjellige funnene av våre tidligste forløpere forteller om anatomiske endringer som gjør det mulig å gripe gjenstander på en annen måte enn før. Tomlene kan nå koordineres med andre fingre for å bearbeide steiner og skalle av spisse flak i riktig vinkel. De nye redskapene kunne brukes både til å drepe dyr og til å skrape kjøtt fra det som ligger igjen når andre rovdyr har forsynt seg.

Forskerne ble så imponert at de kom opp med navnet Homo habilis («det dyktige mennesket»).

Det var første gang noen av våre forgjengere ble gitt et familienavn som begynte med homo, det vil si menneske. De som lagde disse redskapene var små av vekst. Voksne menn var nok ikke mer 17

dinkinesh – også kjent som lucy Forskere fra mange land har lenge arbeidet i Afardalen i Etiopia for å kaste lys over evolusjonen. I november 1974 fant et lag under ledelse av arkeologen Donald C. Johanson en rekke fossile beinfragmenter, som sensasjonelt viste seg å tilhøre det samme individet. Etter hvert klarte de å sette sammen over mer enn en tredel av det samme skjelettet, som ble datert til rundt 3,2 millioner år tilbake. Under en fest for å feire resultatet spilte forskerne Beatles-låta «Lucy in the sky with diamonds». Ettersom det ble antatt at det dreide seg om en skapning av hunkjønn, fikk hun navnet Lucy. Men i hjemlandet er hun kjent som Dinkinesh, som på amharisk betyr «du er vidunderlig».

Etter flere andre funn i Afar-regionen ble Dinkinesh gitt artsbetegnelsen Australopithecus afarensis. Kroppen er ikke lenger enn 1,10 meter, vekta er anslått til i underkant av 30 kilo, og det beskjedne hjernevolumet, rundt 400 cm3, minner mest om en sjimpanse. Kjevepartiet, tenner og det store magevolumet forteller også at fordøyelsen av plantekost krevde mye tid og energi, slik at det var vanskelig å drive en større hjerne. Men bekkenet og formen på beina viser at Dinkinesh for det meste gikk på to bein, og forholdet mellom lengden på armene og resten av kroppen ligger akkurat midt mellom sjimpanse og menneske.

Etter 1974 har en rekke nye funn, også av hele familier, lært oss mer om Dinkineshs nærmeste slektninger. På et tre år gammelt barn var hjernen langt fra utvokst, noe som minner mer om mennesker enn sjimpanser i tilsvarende alder. Teamet bak Dinkinesh er sikre på at hennes art har direkte etterfølgere på menneskets stamtavle, mens andre er åpne for at det dreier seg 18

om en av evolusjonens utallige blindgater.

Etter å ha vært på turné rundt om i USA mellom 2007 og 2013, er Dinkinesh nå tilbake på nasjonalmuseet i Addis Abeba. I USA er det flere museer som har gipsavstøpninger, og hun er beæret med flere bøker og filmer.

Johanson og Wong (2009) og Palmer (2010).

enn 130 cm høye, mens kvinnene var en god del lavere. En hjerne på 600 cm3 er langt mer enn hos forgjengerne, men mindre enn halvparten av det vi kan skryte av i dag. Homo habilis levde side om side med andre arter i rundt én million år før de døde ut.

Et av de første funnene av Homo habilis ble gjort i Olduvai Gorge nordvest i dagens Tanzania. I 1960 ble de eldste steinredskapene datert 2,6 millioner år tilbake i tid, og det ble derfor talt om et eget «olduvaisk industrielt kompleks». Men det er å ta for hardt i, og navnet skyldes nok mest at stein er mye bedre bevart enn materialer av tre og fibrer. Det er langt færre spor etter korger, snarer og fiskekroker, som kunne ha fortalt oss mer om hverdagsliv, arbeid og fangstmetoder. Arkeologer er derfor blitt anklagd av andre forskere for å stirre seg blinde på «bein og stein» (Dunbar 2014). Det har seinere kommet fram at steinredskaper har blitt lagd andre steder enda tidligere, og at Homo habilis ikke sto for så mye nytt at de fortjener å bli de første med dette familienavnet.

Fra Riftdalen til Silicon Valley?

Gjennom hele klodens historie har lange istider vekslet med perioder med varmere og våtere klima. For nær 2,6 millioner år siden førte den nye istida til at Nord-Europa, Nord-Amerika og Sibir ble dekt av et flere kilometer dypt islag. Ettersom ekvator skjærer tvers gjennom kontinentet, ligger Afrika for langt fra begge polene til å miste alt liv. Likevel kunne det være isbreer i høylandet, som det fortsatt er rester av på Kilimanjaros snødekte topp, men som nå skrumper raskt inn.

Da klimaforholdene ble mer omskiftelige for bortimot to millioner år siden, medførte det at det østlige Afrika fikk flere regnfattige perioder.

Mange flyttet derfor til nye områder hvor de måtte forholde seg til andre dyr og nye plantevekster, og som så ofte før ble det nødvendig både å tilpasse seg naturen og å omforme den.

Kanskje er det ingen tilfeldighet at det er akkurat fra denne tida det er gjort funn av skarpere, mer effektive håndøkser.

Med de nye redskapene ble det lettere å grave i jorda etter rotvekster og knoller, felle trær, partere store dyr med tjukk hud, banke kjøttet mørt eller skjære vekk seige sener. Ved å kløyve knokler ble det mulig å suge ut marg som med samme vekt har dobbelt så mange kalorier som kjøtt. På denne måten ble dyreprotein lettere å fordøye enn planter med mye stivelse og fibrer, og dermed kunne energi frigjøres til andre formål. I vår tid er det kanskje ikke så lett å forstå at dette var et epokegjørende skifte, ettersom teknologiske endringer nå gjerne måles i uker istedenfor i millioner av år. Men det var starten på en lang utvikling i retning av stadig mer sinnrik teknologi, og antropologen Robert L. Kelly ser her rette linjer fra Riftdalen til Silicon Valley (Kelly 2016).

Den nye arten bak disse endringene, Homo erectus eller «det oppreiste mennesket», hadde et hjernevolum som var dobbelt så stort som hos den nærmeste forgjengeren. Det nye spranget i evolusjonen handlet derfor om langt mer enn forskjeller i skjelett, kroppsproporsjoner, gripehender og kranieform. Økt hjernekapasitet gjorde det lettere å samle, lagre og hente fram informasjon om vann, plantevekster og byttedyr gjennom forskjellige årstider. Slik ble det også mulig å forholde seg til flere mennesker enn akkurat de aller nærmeste, det vil si at gruppestørrelsen økte. Med sterkere kastearm og bedre evne til å koordinere øye og arm ble dessuten spyd med steinspiss mer treffsikre våpen. Når flere samarbeidet i det samme jaktlaget, ble det 19

0

500 km

den etiopiske riftdalen

den østlige riftdalen

Victoriasjøen den vestlige riftdalen

I n d i a h av e t

Tanganyikasjøen

Malawisjøen

den store riftdalen mulig å felle elefanter og andre større dyr.

Det mest komplette skjelettet fra denne tida ble funnet i 1984 ved Turkanasjøen i det nordvestlige Kenya, og forteller historien til en åtte–ti år gammel gutt. Nariokotome, eller «Turkana-gutten», levde en gang for mellom 1,5 og 1,6 millioner år siden, og det ser ut til at han døde av sykdom. Han var for sin alder ikke bare høyere enn tidligere arter, men hadde også et smalere og smidigere bekken. Det var ikke noe nytt å gå på to bein og klatre i trær etter behov, men Turkana-gutten ser ut til å ha vært 20

spesialbygd for å bevege seg for å gå – eller løpe – over lange avstander. Da var det også en fordel med kjertler som produserte mer svette, og med kropp som hadde mindre pels eller kroppshår. Å kunne løpe langt, slik så mange friidrettsstjerner fra denne delen av Afrika er så kjent for, var et viktig steg i kampen om dyreprotein.

Ingen mennesker kan komme opp i samme toppfart som en gepard eller løve, men dette er dyr som blir raskere utmattet eller «løpt til døde» under jakt. De gir seg også mye raskere når de ser at de ikke greier å nå sitt mål.

Mye lys og mye varme Med sin nyervervete kapasitet, både kroppslig og mentalt, forlot enkelte grupper av Homo erectus nå sin verdensdel. Det skjedde kanskje for 1,9 millioner år siden, i alle fall om vi skal dømme etter en rekke funn av skjeletter og en særegen redskapskultur flere steder i Asia.

Mest kjent er «Beijing-mennesket» og «Javamennesket», som ble funnet sist på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. De ble tidligere brukt som bevis på at mennesket har utviklet seg på egen hånd rundt omkring i verden, men Homo erectus i Asia døde ut. Forbindelsene videre til vår egen art går isteden gjennom dem som ble igjen i Afrika.

Igjen er det kombinasjonen av natur og tankekraft som ser ut til å være den viktigste drivkraften. Ingen andre av våre slektninger i dyreriket kan skape og holde liv i ild, noe som gir et klart konkurransefortrinn. Mestring av ild er også en forutsetning for andre teknologiske sprang i historien, som jordbruksrevolusjonen, den industrielle revolusjonen og overgang til bruk av fossile energikilder.

Fibrene brytes raskere ned når maten kokes eller steikes, og kjøtt og planter kan derfor tygges og fordøyes raskere. Det er helt annerledes hos sjimpanser, som bruker omtrent halvparten av sin våkne tid på å få i seg nok mat. Mye energi ble også spart ved at maten ble bearbeidet på forhånd utenfor vår egen kropp, slik at det ikke lenger var behov for drøvtygging og mer enn én magesekk. Nye måter å tilberede og fordøye maten på forklarer også hvorfor tennene ble mindre, og ikke så skarpe, som hos andre rovdyr. Kostholdet gjorde at det heller ikke var nødvendig å drifte et så kraftig kjeveparti.

Dagens forskere skyver tidspunktet for bruk av ild stadig lenger tilbake i historien. De eldste ugjendrivelige bevis kommer fra Sør-Afrika for

rundt én million år siden, men det kan også ha skjedd lenge før, kanskje helt tilbake til Homo erectus’ første dager. Trolig ble det først tatt kontroll over ild som oppsto naturlig, for eksempel gjennom lynnedslag eller vulkanutbrudd.

Den britiske primatologen Richard Wrangham er blant dem som mener at kombinasjonen av økt hjernevolum og mindre magesekk forutsetter bruk av ild som energikilde. Eller som han selv uttrykker det: Det er kokekunsten som gjør oss til mennesker, og våre forgjengere kan like gjerne defineres som kokker som sankere, jegere eller fiskere (Wrangham 2012).

Ild var dessuten en god varmekilde, slik at det ble lettere å klare seg på nye steder og i kjøligere tider. Lyset fra ilden gjorde dagen lenger, slik at både arbeid og sosialt samvær ble mindre avhengig av dagslys. Skillet mellom 12 timer dag og 12 timer natt i tropiske strøk ble ikke så viktig som før, til stor glede for en art med usedvanlig dårlig utviklet nattsyn. I tillegg tjente ild til å holde farlige dyr unna, ettersom de vanligvis sov om dagen og jaktet om natta.

Den sosiale hjernen Selv om håndøkser var den dominerende teknologien i over én million år, betyr det selvsagt ikke at evolusjonen tok seg en pause. Hjernevolumet fortsatte å vokse, og stimulerte dermed til nye former for tankevirksomhet og bevissthet. En mer kompleks hjerne ble lenge sett på som en forutsetning for å skape eller mestre ilden. Men, som vi har sett, kan det også være omvendt, det vil si at det var ild og bearbeidet mat som ga et større hjernevolum. Selv om hjernen i dag bare utgjør et par prosent av vår kroppsvekt, bruker den nærmere 20 prosent av all vår energi. I forhold til kroppsmassen har mennesker tre ganger større hjernevolum enn andre pattedyr. I dag 21

310

KAPITTEL 19

1990-tallet: den andre frigjøringen?

De politiske dinosaurenes farvel Til tross for grunnlover som var demokratiske på papiret, hadde ikke én eneste afrikansk president fram til 1990 trådt tilbake som følge av valgnederlag. Léopold Senghor i Senegal og Julius Nyerere i Tanzania hadde riktignok trukket seg tilbake etter eget ønske, men begge hadde utpekt sin etterfølger. I løpet av de neste 15 årene ble det ikke helt slutt på kupp og voldelige omveltninger, men 19 presidenter gikk av frivillig, mens like mange forlot sin posisjon etter å ha gått på et valgnederlag. De aller fleste landene opplevde flerpartivalg, riktignok med varierende grad av åpenhet og kontroll.

I en verdensdel hvor halvparten av innbyggerne var under 18 år, hadde mange av lederne fra kampen mot kolonistyret tapt sin glans.

Istedenfor å bli husket som helter, ble de – med

få unntak – sett på som politiske dinosaurer som hørte fortiden til. Kravene om politiske endringer hadde lenge vært i emning, og var forankret i ulike lag av befolkningen. Universiteter og høyskoler ga grobunn for radikal samfunnskritikk, og verken studenter eller lærere lot seg så lett kneble. Regjeringskontrollerte radioer, tv-kanaler og aviser begynte å bli utfordret av nye nyhetskilder. Arbeiderne sto fram som en sterk motkraft der fagbevegelsen kunne operere mer eller mindre åpent, som i Zambia og Zimbabwe. I flere land målbar også kristne kirkesamfunn og muslimske brorskap protester mange kunne identifisere seg med. Ønsket om et skifte sprang også ut av sosial uro og misnøye med hvordan byrdene ble fordelt i krisetider. For mange betydde 1980-tallet lite annet enn arbeidsløshet, kutt i

I Uganda blir det sagt at det ikke ble holdt valg, bare gjenvalg av Yoweri Museveni (1944–). Slik var det også ved president- og parlamentsvalget i 2006, der stemmene telles opp i Kampala.

311

velferdstjenester, høye matpriser og økt ulikhet.

Det var lett å se på dette som et brudd med samfunnskontrakten som ble inngått ved selvstendigheten, og tålmodigheten begynte å ta slutt. Med en krympet stat ble det også vanskeligere for den politiske eliten å belønne støttespillere. Tilliten raknet enda mer når hærog politistyrker ble satt inn mot streiker og demonstrasjoner i byene.

I tillegg begynte et mangfold av organisasjoner (non-governmental organisations – NGO) og sosiale bevegelser å tre fram i offentligheten.

De var ganske få og små på 1980-tallet, men i det neste tiåret eksploderte de i antall og oppslutning. I 1990 var det registrert færre enn 50 slike organisasjoner i Tanzania, mot mange tusen bare ti år seinere. Og Tanzania var langt fra noe særtilfelle. Det høye tallet viser at mange av dem var lite annet enn familieforetak, men samlet bidro denne organisasjonsfloraen til å sette demokratiske valg, ytringsfrihet, sletting av gjeld, bedre velferdstjenester, miljøvern og urfolks rettigheter på dagsordenen. Ikke sjelden var de knyttet til internasjonale organisasjoner som fikk bistandsmidler for å overta offentlige oppgaver.

Den kalde krigen mot slutten Også i Afrika hentet den demokratiske opposisjonen inspirasjon fra Berlinmurens fall i 1989 og det påfølgende sammenbruddet for de kommunistiske ettpartistatene. Samtidig fulgte mange like spent med på den folkelige motstanden mot langvarige militærdiktaturer i Argentina, Brasil og Chile, der fagorganiserte, jordløse landarbeidere og kirker med frigjøringsteologi ga håp om et mer rettferdig samfunn. Bildet av modige kinesere på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 gjorde også inntrykk.

312

Selv om de fleste konfliktene i Afrika sprang ut fra hjemlige forhold, hadde rivaliseringen mellom supermaktene gjort dem mer langvarige og blodige. Land som Angola, Mosambik, Benin og Kongo-Brazzaville mottok mindre støtte allerede da Mikhail Gorbatsjov overtok ledelsen i Sovjetunionen midt på 1980-tallet.

I rask rekkefølge avsverget disse landene sine afromarxistiske tilbøyeligheter, og falt inn i folden av land med økonomisk liberalisering. Men den nye verdenssituasjonen skapte også problemer for autoritære regimer som hadde overlevd takket være USA eller tidligere kolonimakter.

Zaïres «kleptokratiske» og brutale enevelde hadde lenge vært vestlige lands mest lojale allierte, men nå ble president Mobutu Sese Sekos styre sett på som en belastning.

På et fransk-afrikansk toppmøte i 1991 overrasket president François Mitterand med å stille opp demokratiske reformer som forutsetning for fortsatt samarbeid. Flerpartivalg og godt styresett ble på samme tid løftet fram på Verdensbankens liste over betingelser for lån og bistand. Malawieren Thandika Mkandawire, en av verdens fremste utviklingsøkonomer, er blant dem som har pekt på at slike krav først ble stilt etter at det nyliberalistiske kursskiftet ble tvunget gjennom. Han taler derfor om «demokratier uten valgmuligheter» (Hearger 2019).

Apartheidsystemet på sotteseng Det er vanskelig å overvurdere den betydningen som overgangen til demokrati og like rettigheter for alle i Sør-Afrika fikk for resten av kontinentet. Når det til og med lyktes å fjerne det langvarige og mektige apartheidsstyret, var det et signal til andre land om at alle muligheter nå var åpne.

Ved inngangen til 1970-tallet så det hvite mindretallsstyret fortsatt ut til å ha kontroll, men under overflaten var en ny generasjon av barn og ungdom i ferd med å vokse opp.

Bevegelsen for svart bevisstgjøring (black consciousness) la vekt på stolthet over egen historie, kultur og kampvilje. Og med svart mente de både afrikanere, asiater og fargete. Deres ubestridte leder var Steve Biko, som i 1977 ble myrdet under en polititransport.

Den nye motstanden fikk også kraft gjennom streiker blant afrikanske arbeidere. De første fant sted i Durban i 1973–1974, men spredte seg raskt til andre deler av landet. Det var en trussel mot en av de få industristatene av betydning. Frigjøringsbevegelsenes seier i Mosambik og Angola i 1975 ble også feiret i de svarte bydelene i Sør-Afrika, og rokket ved myten om de hvites usårbarhet. Begge landene åpnet for sørafrikanske flyktninger og treningsleirer for ANCs frigjøringshær. Det store opprøret blant skoleelever og studenter som startet i Soweto i 1976, kom for alltid til å forandre historien (se ramme). Både motstandskamp og statlig brutalitet ga Sør-Afrika mer internasjonal oppmerksomhet enn noen gang.

Litt inn på 1980-tallet fikk frigjøringskampen ny tyngde gjennom en samlet front, United Democratic Front – UDF, som favnet over et mangfold av fagforeninger, kirkesamfunn, ungdomsorganisasjoner og andre grasrotbevegelser. En av frontfigurene var biskop Desmond Tutu, som i 1984 ble tildelt Nobels fredspris.

Myndighetene mistet helt kontrollen over ungdommen rundt om i de svarte bydelene, som ble som krigssoner å regne med et stort oppbud av politi- og militærstyrker. På samme tid sluttet hundretusener av arbeidere seg sammen i en sterk og samlende fagbevegelse, Congress of South African Trade Unions (Cosatu). I den nye

motstandsfronten viste mange åpen sympati med ANC, som hadde fått stor suksess gjennom internasjonalt diplomati og støtte fra solidaritetsbevegelser og kirkesamfunn verden rundt.

Det skyldtes ikke minst at FN i 1973 hadde erklært apartheidsystemet som en forbrytelse mot menneskeheten, samtidig som Kirkenes Verdensråd støttet opp om kampen for frigjøring. Internasjonale protester rettet seg også mot den voldsomme opprustningen, som til og med omfattet utvikling av atomvåpen i samarbeid med Israel (Polakow-Suransky 2010).

Uro og streiker skremte utenlandske selskaper, gullprisene raste nedover fra 1985, mangel på faglært arbeidskraft og lavere kjøpekraft svekket videre vekst. Et sterk internasjonalt press tvang også stadig flere vestlige land å oppgi motstanden mot økonomiske sanksjoner, og det ble vanskeligere for regimet å få lån og nye investeringer. Det rammet også frakt av olje, som var så viktig for både transport og krigføring mot naboland. Flere hvite begynte å innse at det ikke var mulig å fortsette i samme spor, men det var stor uenighet om alternativene. Noen ønsket å sende ut forhandlingsfølere til ANCs ledere i eksil og Nelson Mandela i fengslet, mens andre heller ville styrke statens voldsapparat og sette hardt mot hardt.

I 1987–1988 gikk Sør-Afrika på sitt første nederlag i krigen mot Angola, der kombinasjonen av angolanske regjeringsstyrker, kubanske tropper og sovjetiske fly viste seg å være for sterk.

Slaget ved Cuito Cuanavale var den største militære konfrontasjonen i Afrika etter den andre verdenskrigen, og har blitt kalt for apartheidstyrets Stalingrad. Internasjonale forhandlinger endte med at Sør-Afrika måtte stanse aggresjonen mot naboland og oppgi okkupasjonen av Namibia. På sin side hentet Cuba hjem soldater det ikke lenger var bruk for.

313

Dette bildet regnes av mange som «begynnelsen på slutten» av apartheidperioden. Det gikk verden over i juni 1976, og viser Hector Pieterson, det første dødsofferet i Soweto, som bæres bort av en kamerat og Hectors søster Antoinette Sithole. Hun er i dag gaid ved Hector Pieterson-minnesmerket i Soweto og står her sammen med det kjente bildet.

16. juni 1976 I Sør-Afrika er 16. juni 1976 en dag som minnes som et vendepunkt i den lange kampen mot apartheidregimet. Det startet tidlig om morgenen i Soweto, en svart bydel utenfor Johannesburg, der rundt en million var stuet sammen. Her gikk elevrådene ved flere skoler sammen i en demonstrasjon mot utdanningssystemet. Det ble særlig protestert mot at en større del av undervisningen skulle foregå på afrikaans, som var de hvite boernes språk, istedenfor på engelsk eller på elevenes egne språk.

Over 20 000 skolebarn deltok i det som begynte som en fredelig marsj, men som endte med at politiet skjøt inn i mengden. Mange hundre ble skutt og drept, og enda flere ble såret. Både i Soweto og i andre deler av Sør-Afrika gikk rasende og fortvilte ungdommer til angrep på politibiler og offentlige bygninger. Hele landet var i opprør. Et år etter holdt en kvart million elever seg fortsatt borte fra skolen. Mange lærere slut314

tet seg til protestene, og i gruver og fabrikker var det flere streiker enn noen gang før i sørafrikansk historie. Bildet av et av de første ofrene, en gutt på 13 som ble båret bort av en kamerat, ble vist i aviser og tv-nyheter verden over. Det førte både til sorg og til kampvilje, og etter dette ble den internasjonale støtten til opposisjonen mot apartheid trappet opp.

Frigjøringsbevegelsen ANC var sterkt svekket etter forbud og fengsling av mange av de fremste lederne, deriblant Nelson Mandela. Men etter opprøret i 1976 dro tusenvis av ungdommer fra Sør-Afrika, og i nabolandene sluttet mange seg til ANC. De fikk både utdanning i flyktningleirene og opplæring i geriljakamp. De som ble arrestert og sendt til Robben Island, kunne fortelle aldrende fanger om den nye opprørsviljen i den nye generasjonen.

Nieftgodien (2015) og Eriksen (2016).

Etter en FN-ledet overgangsperiode ble Namibia selvstendig i mars 1990. Ved det påfølgende valget fikk frigjøringsbevegelsen Swapo dobbelt så mange stemmer som de andre partiene til sammen, og deres leder, Sam Nujoma, vendte tilbake fra eksil for å bli landets første president. I alle påfølgende valg har Swapo beholdt et overveldende flertall ved demokratiske flerpartivalg. Selv om presidenter med bakgrunn i væpnet frigjøringskamp også her har vist autoritære trekk, skiller Namibia seg ut fra Zimbabwe og tidligere portugisiske kolonier med et mer åpent samfunn.

Førstegangsvelger på 76 år Midtveis i 1989 fant det sted et personskifte i det sørafrikanske Nasjonalistpartiet, som hadde sittet ved makten i over 40 år. Frederik W. de Klerk overtok som leder, men ble utfordret både fra liberalt hold og fra mer ytterliggående rasister. I begynnelsen av 1990 opphevet han forbudet mot ANC og en lang rekke andre organisasjoner, og kort etter ble Nelson Mandela løslatt etter 27 år bak murene. Mens Nasjonalistpartiet hadde brukt trusselen om en verdensomspennende kommunisme for å få vestlig hjelp, gjorde dette mindre inntrykk etter den kalde krigen.

Samtidig mistet ANC sine østeuropeiske våpenleverandører, og ble mer åpen for samtaler.

Men president de Klerk hadde ingen hast med å forhandle og bestemme en dato for demokratiske valg. Fortsatt hadde han politiet, militæret og statsapparatet på sin side, og ønsket å bevare så mye som mulig av de hvites økonomiske og politiske makt. Det gikk nesten to år før meningsfulle samtaler kom i gang, og enda lenger før en midlertidig grunnlov kom på plass. Den var et kompromiss som gjorde det vanskelig å omfordele jord og mineralrikdommer, og som

ga hvite rett til å beholde sine stillinger i rettsvesenet, hæren og administrasjonen. På denne tida var økonomien raskt på vei nedover, og det nye styret måtte forplikte seg til å betale apartheidsystemets gjeld.

I desember 1993 reiste de to hovedpersonene til Oslo for å dele årets fredspris, enda de knapt var på talefot. Nobelkomiteen visste ikke den gang så mye om de Klerks skitne spill for å hale ut overgangsperioden og svekke ANC. I april 1994 ble det avholdt valg med stemmerett for alle, der den 76 gamle Nelson Mandela selv var blant førstegangsvelgerne. Valgalliansen mellom ANC, fagbevegelsen og det sørafrikanske kommunistpartiet ga nesten to tredelers flertall.

For Mandela var hovedoppgaven å hindre at landet igjen ble revet i stykker av uforsonlige motsetninger. Stilt overfor faren for et høyreorientert kupp eller masseflukt av folk med kunnskap og kapital, la ANC sine mest radikale forslag i skuffen. Den 21. mars 1996, på årsdagen for Sharpeville-massakren i 1960, ble den liberal-demokratiske grunnloven undertegnet. Den ga like rettigheter til alle uavhengig av hudfarge, livssyn, kjønn eller seksuell orientering. Særlig det siste vakte oppsikt i en verdensdel med så mye homofobi og diskriminering.

Det ble også satt ned en Sannhets- og forsoningskommisjon for å bringe alvorlige forbrytelser og brudd på menneskerettighetene fram i lyset. Tanken var at forsoning skulle skje ved at de ansvarlige fortalte sannheten og ba om unnskyldning. Det ble ført over 20 000 vitner, og hver sjette av i alt 7000 søknader om tilgivelse ble innvilget. Arbeidet ble ledet av biskop Desmond Tutu, og kom til å danne mønster for tilsvarende tiltak i andre land. Men sakene handlet mer om personlige overgrep enn om apartheid som et system, og det ble heller ikke reist erstatningskrav mot de selskapene som 315

hadde tjent på rasismen. Ødeleggelsen av nabolandene var heller ikke et tema. Men kommisjonen bidro til stabilitet i et land hvor så mange fryktet blodbad og kaos. Det nye styret hadde mindre suksess med å gjøre om på økonomisk og sosial urettferdighet, selv om millioner etter hvert fikk strøm, reint vann, bolig og pensjon.

For mange var den største skuffelsen at så lite ble gjort for å omfordele jord og sikre afrikanere på landsbygda bedre kår. Nelson Mandela trakk seg tilbake etter bare fem år i presidentstolen, og trass i indre strid, korrupsjon og økende misnøye, har ANC beholdt sitt flertall ved alle påfølgende valg.

ubuntu Ubuntu er et av nøkkelbegrepene i arbeidet med å skape forsoning og fellesskap i Sør-Afrika på 1990-tallet. På mange måter er det motstykket til apartheid, som står for skiller mellom mennesker og dominans istedenfor samhørighet.

Erkebiskop Desmond Tutu sammenfatter det slik: Jeg er et menneske gjennom deg, det er bare gjennom andre mennesker at vi eksisterer.

Det er kjærlighet, innlevelse, empati, gjestfrihet og åpenhet som gir livet mening.

Ubuntu fikk sin plass allerede i den midlertidige grunnloven av 1993, og viser til forståelse istedenfor hevn, gjenoppbygging istedenfor gjengjeldelse. Desmond Tutu tok med seg en slik tilnærming inn i Sannhets- og forsoningskommisjonen, og utviklet begrepet i boka Ingen fremtid uten tilgivelse. Også Nelson Mandela brukte uttrykket ofte som et motstykke til indi316

Diktaturer som kommer og diktaturer som går Det politiske tøværet, som hentet inspirasjon fra så mange kilder, spredte seg raskt over store deler av Afrika. I de tidligere franske koloniene skjedde det først i Benin, der presidenten hadde styrt enerådig med marxisme-leninisme som rettesnor i nesten 20 år. I 1990 tvang folkelige protester fram innkalling til et nasjonalkonvent med flere hundre representanter for nye partier, fagbevegelser, trossamfunn, kvinneorganisasjoner og andre interessegrupper i sivilsamfunnet.

Forsamlingen var inspirert av den franske revolusjonen i 1789, og utropte seg selv til landets

vidualisme og vekt på egeninteresser på felleskapets bekostning.

Som et filosofisk og ideologisk begrep med afrikanske røtter, har ubuntu etter hvert blitt kjent i store deler av verden. Det har ikke minst skjedd gjennom operativsystemet Ubuntu, som ble lansert av sørafrikaneren Mark Shuttleworth i 2005 som et alternativ – eller et supplement – til Microsoft og Apple. Det kan lastes gratis ned for både datamaskiner, telefoner og skylagring, har en egen versjon for Kina og oppdateres stadig ved hjelp av brukere. I Norge er det også mulig å kjøpe Ubuntu Cola, en drikk som importeres gjennom Rettferdig Handel-ordningen. Her er sukkeret hentet fra Zambia og Malawi etter avtale med produsentene. I London er Ubuntu Foundation et program som arbeider for å bygge bro mellom ulike folkegrupper i bydeler med store motsetninger.

Tutu (2000) og Ubuntu.com.

Disse to bildene viser hvor kjølig forholdet var mellom Nelson Mandela (1918–2013) og F.W. de Klerk (1936–) under overgangsperioden mellom apartheid og demokrati i Sør-Afrika, selv om de måtte tvinge fram et smil for fotografene.

Stemningen var heller ikke så hjertelig under fredspristildelingen i Oslo i 1993, der fakkeltoget bare hyllet Mandela og sang ANCs kampsanger. De Klerk ga i sin biografi også uttrykk for misnøye med at det var Mandela som fikk sitte ved siden av kong Harald under slottsmiddagen.

317