Bondesamfunn og bondeopposisjon på Agder by Cappelen Damm

kjel l -ol av masda l en

BONDESAMFUNN OG BONDEOPPOSISJON PÅ AGDER I OVERGANGEN MELLOM SEINMIDDELALDER OG TIDLIG NYTID CA. 1480–1615

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 isbn 978-82-02-69555-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: deTuria Design / Gisle Vagstein Forsidebilde: Gunnar Lang med klubba på vei til Nedenes for å slå i hjel fogden der. TEGNING AV OLAV BJØRGUM.

Baksidebilde: Forfatteren på vei inn i eller ut av historia. Borgholm slott på Öland. FOTO: O.J. ARNOLDSEN AAS (2017).

For- og baksats: Utsnitt av provsbrev datert 28. september 1595, der flere bevitna at de aldri hadde sett at Kirsti Kvåle dreiv med trolldom. AA 151 (A 8). AAMA – KUBEN. Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2021 Boken er utgitt i samarbeid med: Aust-Agder museum og arkiv – KUBEN.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

INNHOLD Forord Innleiing

8 11

BONDESAMFUNNET PÅ AGDER

22 Fra ødelegging og folketap til gjenrydding og ny folkevekst 25 Ei ny tid med nye muligheter og nye utfordringer 41 Bondesamfunn, bondearistokrati og bondekommunalisme 51 Vold, moral og samhold i bondesamfunnet 88 Kongens makt og kirkas reformasjon 143 Trelasthandel og sagbruksvirksomhet på Agder 176 Et konservativt bondesamfunn under press? 197 BONDEOPPOSISJONEN PÅ AGDER 202 Endringer i makt og motstand 207 Bondeuro på Agder i de vanskelige 1520- og 1530-åra 223 En hunehær fra Setesdal 1540/41 239 «Prestehaterne» 251 Hverdagsmotstand mot øvrigheta – den latente motstanden 285 Kampen om tømmerressursene 303 Manifest motstand – bøndene konfronterer bondeplagerne på Agder 324 Uvillige båtsmenn og elendige bondesoldater unndrar seg kongens autoritet Bondeopposisjon på vikende front? 370

VAR EGDENE ET TRASSIG OG OPPRØRSK FOLKEFERD? Epilog

385

Noter 387 Litteratur 412 Navneregister 419

377

344

FORORD

Da jeg skreiv boka Erik Munk. Kriger, lensherre og bondeplager. En entreprenør for si tid, forsto jeg nokså raskt at jeg hadde for dårlig kunnskap om bøndene og bondesamfunna på Agder: Hvordan var disse samfunna bygd opp, hvordan organiserte og forvalta de fellesoppgavene, graden av solidaritet og samhold, levesett og konflikter, moral og umoral, konservatisme og nyorientering? Hvilke utfordringer sto de overfor og hvordan takla de presset fra øvrigheta og storsamfunnet? Det er ikke bare mulig, men sannsynlig, at fokus på bøndene i boka hadde blitt sterkere om jeg hadde skrevet denne boka først, og dermed forståelsen for bøndenes situasjon og opposisjon bedre, sjøl om jeg ikke trur at det hadde endra så mye på hovedkonklusjonene. Boka om Erik Munk skulle skrives på Erik Munks eigne premisser og de muligheter samtida ga ham. Arbeidet skapte likevel et behov hos meg, nemlig, litt sjølironisk sagt, å skrive ei «motmelding» til boka om Erik Munk. Boka om Bondesamfunn og bondeopposisjon på Agder i overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig nytid er skrevet på bøndenes premisser, om hvordan de opplevde den verden de levde i og hvordan de agerte, på godt og ondt, for å ivareta sine interesser og møte de utfordringer samtida stilte dem overfor. Bøndene hadde sitt gamle sjølforvaltningssystem intakt, der de i stor grad forvalta sine oppgaver i tråd med Norges lov og seinere retterbøter, 8

i stor grad tilpassa bondesamfunnets behov ved hjelp av sedvaneretten. Lov og sedvanerett var bøndenes beste vern når øvrigheta blei for nærgående. Langt på vei blei norsk rett og sedvane respektert av kongen, sjøl om hans ombudsmenn hadde en lei tendens til å kreve mer enn de hadde rett til. Bondesamfunnet på Agder, som i Norge for øvrig, var på mange måter et voldssamfunn, der kniven satt laus i slira når ølet kom på bordet og spitord, avind og trette fikk friere spillerom. Men stort sett greide disse samfunna å håndtere sine konflikter ved hjelp av sedvaneretten, som i utstrakt grad hadde til hensikt å bevare og å gjenopprette fred og stabilitet. Dette samfunnet var også prega av en utstrakt grad av samhold, ikke bare internt, men også mot trykket fra storsamfunnet. Bondesamfunnet var stabilt og konservativt, og greide lenge stort sett å ordne opp i sine eigne saker. Overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig nytid var ei omskiftelig tid, først og fremst ute i den store verden, men etter hvert også i de heimlige og mer avsidesliggende strøk. På slutten av seinmiddelalderen blei det norske systemet satt under stadig sterkere press, og kampen om makta i Norge tilspissa seg. Det avgjørende slaget kom i 1536, da Kristian III gjorde statskupp og avskaffa det norske riksrådet. Samtidig blei reformasjonen heilt uforberedt innført i landet, og forstyrra gammel kultur og tru i bondesamfunna. I møtet mellom den

gamle kulturen og den ekspanderende statsmakta blei bøndene utsatt for et stadig sterkere krav om å tilpasse seg storsamfunnets normer. I Europa vokste behovet for ressurser i de ekspanderende handels- og sjøfartsnasjonene, og skuter fra mange land kom i aukende grad inn til kysten av Agder for å laste inn trelast. Landsdelen kom i større fokus ikke bare for de trelasthungrige landa i Nordvest-Europa, men også for øvrigheta i København. Kongen skulle ha sin del av kaka i form skatter og avgifter, oftere nå enn før. Dessuten hadde han bruk for trelast til orlogsflåten og sine mange slott, og båtsmenn og bondesoldater når han iblant skulle føre sine kriger mot svenskene. Ekkoet fra det som skjedde i Europa og i København nådde ikke bare kysten av Agder, det trengte også inn i landet og opp i dalstrøka. Denne boka handler i stor grad om det gamle og stabile bondesamfunnet i møte med den nye og omskiftelige tida ute i Europa og kongens behov og aukende krav, og ikke minst om hvordan bøndene takla dette presset, men også utnytta de muligheter den nye tida ga. Som arkivar har jeg et nært forhold til kildene og liker å skrive kildenært. Det er kildene som trigger meg, og det er en stor tilfredsstillelse å se hvordan fortida kan vokse fram fra dokumenter i en rikere variasjon av sakskompleks enn det de opprinnelig var skapt for å ivareta dersom en evner å stille nye og relevante spørsmål. Fortida består av menneskene og de mange små og store hendelser som møtte dem gjennom livsløpet. Men som historiker er det også mi oppgave å forsøke å sette hendelsene inn i større samenhenger, og dermed skape bilder som åpner for de større fortellingene om egdenes liv og virke i si tid. Det er mitt håp at jeg lykkes med det – iallfall et stykke på vei. Det hadde ikke vært mulig å utgi denne boka uten

at min gamle arbeidsplass, Aust-Agder museum og arkiv, hadde vist vilje til å satse på forsking og gitt meg nær sagt fritt spillerom til å skrive det jeg helst ville skrive om. Derfor takker jeg direktør Jan Ledang for stor imøtekommenhet, og forskningsleder Kristoffer Vadum for god tilrettelegging av arbeidet. Kristoffer har dessuten lagt ned mye arbeid i kritisk gjennomlesing av manus og har gitt mange konstruktive forslag til endringer. Videre takker jeg avdelingsleder Snorre Dag Øverbø for byggende tilbakemeldinger. Jeg takker min kollega og historiker Leonhard Jansen for å ha lest manus med et årvåkent blikk for tilhøva i Setesdal. Fagfellen skal ha stor takk for at han på en konstruktiv måte har bidratt til å fjerne mange svakheter ved manus. Ikke minst takker jeg professor emeritus Øystein Rian for gjennomlesing av manus, for de særs nyttige og innsiktsfulle kommentarer og for de gode oppmuntringer han har gitt. Det som nå måtte være igjen av svakheter eller direkte feil er ene og aleine mitt ansvar. Som alltid takker jeg Jerry for å ha reist med meg i de historiske spor denne spennende tida har etterlatt seg. Solvang i desember 2020 Kjell-Olav Masdalen

del 1 – bondesamfunnet på agder

INNLEIING

TEMA OG FRAMGANGSMÅTE For vel 40 år sia, da jeg skreiv mi hovedoppgave i historie, hadde jeg Gudmund Sandvik, professor i rettshistorie ved Universitetet i Oslo, som veileder. Ved ei anledning presenterte Sandvik meg for Frede Castberg, statsviter, tidligere rektor ved universitetet og medlem av den europeiske menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Da han fikk høre at jeg var fra Agder, kom hans umiddelbare spørsmål: «Er egdene fortsatt like opprørske»? Noe beskjemma måtte jeg svare at jeg nok dessverre ikke trudde at det var tilfelle. Castbergs umiddelbare assosiasjon ved å møte en egd var altså vidt forskjellig fra de reaksjoner en ellers ofte får, nemlig forestillingene om de dvaske sørlendinger som har sittet med «tean i tanga» sia verden gikk dem forbi da seilskutetida tok slutt. Castbergs assosiasjon var langt mer positiv – og konstruktiv, og han satte egden inn i et historisk perspektiv. Helst tenkte han vel på Lofthus-reisinga på slutten av 1700-tallet, og trulig hadde han også lest Halvdan Kohts klassiske verk Norsk bondereising. Her skriver Koht blant anna om bondeopposisjonen på Agder på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet – og konkluderer: «Det var eit stridigt folkeslag på denne kanten».

Også på 1500-tallet finner vi forestillinger om den stridbare og opprørske egden. Den tidligere så mektige lensherren på Agder, krigeren og bondeplageren Erik Munk, ga uttrykk for det der han i sine siste leveår satt og vansmektes i det danske statsfengslet Dragsholm nordvest på Sjælland.1 Den danske presten Jens Pederssøn Droby engsta seg for hva bøndene kunne finne på der han satt ensom og forlatt langt oppe i skaubygda Åmli.2 Og Peder Claussøn Friis, prest i Sør-Audnedal, prost i Lister og erkediakon i Stavanger bispedømme, kunne nesten ikke finne sterke nok ord for å beskrive bøndenes halsstarrighet, voldsbruk og umoralske levnet. De var noen uforskammede «Dieffuels Kroppe» som for fram med «Hor, Mord, Mandrap, Ketterij, Løsleffnet, Slagsmaal» og andre laster. De fant «deris største Lyst i gammel Tid at dræbe Bisper oc Prester, Fougder oc Befalningsmænd». De var fylt av hat til den sanne evangeliske lære, og «den gamble Surdey sidder endnu i dette Slaugz Folck, saa adt mange endnu aff dennomb bede Gud der om, adt den gamle Thro och PaffueLærdom motte komme igien».3 Peder Claussøn hadde nok sine grunner til å ta kraftig i da han kjempa den rette læres og det godes sak mot ei vrangvillig bondebefolkning på Agder

Historieskriving kan sammenlignes med å reise et byggverk murt opp av tusenvis av teglstein. Detalj fra vestportalen i St. Knuds kirke i Odense. FOTO: KJELL-OLAV MASDALEN (2018).

som ikke ville yte kirka og prestene det de meinte de tilkom. Jens Pederssøn Droby kunne være tjent med å smøre litt ekstra på da han klaga til Erik Munk over at bøndene trua ham på livet og ville ta prestekjolen fra ham. Og Erik Munk hadde sjøl fått føle bøndenes motstand da de klaga både til herredagen i Oslo og kongen i København. Nå satt han innebura på Dragsholm, der han hengte seg i 1594. Så kanskje er forestillingene om de opprørske egdene mer et uttrykk for prestens, prostens og lensherrens frustrasjon over at bøndene hadde større behov for å ivareta sine eigne interesser enn å stille opp når stat og kirke krevde sitt. Og kanskje er det helst vrangbildet av egdene de tre viser fram, og som ettertida i nasjonsbyggingas strev har funnet gode grunner til å akseptere som historisk korrekt. Likevel, et forvrengt bilde inneholder også sannheter. Og ikke minst, sannhetene er avhengig av ståstedet aktørene inntar – også historikerens ståsted, for den saks skyld. Så hva er «sannhetene» om de opprørske egdene? Historieskriving er sjelden nybrottsarbeid som åpner for «den store sannhet». Historieskriving er først og fremst revisjon for å komme virkeligheta nærmere inn på livet. Da må en forsøke å fortelle de mange små historier, og ut av dem prøve å skape større bilder som bringer oss nærmere den virkelige verden. Her blir det mi oppgave å forsøke å tegne disse bildene, basert på de mange små fortellinger om egdenes liv, virke og frustrasjoner i denne spennende tida da verdensbildene endra seg, da humanister og reformatorer stilte spørsmål ved tingenes tilstand, da skip begynte å seile på alle hav, og da skippere og kjøpmenn dukka opp i hver fjord, bukt og vik langs kysten av Agder. I ei tid da kirka blei underordna kongen og Gud skulle tilbes på en ny måte, da kongen stadig skulle ha mer for å hevde det danske hegemoniet i Norden og i hava rundt og da egder og folk for øvrig i landet måtte 12

disiplineres både for å lyde Gud og kongen. Den store fortellinga handler om bondesamfunna på Agder som vokste seg sterkere i seinmiddelalderen og i tidlig nytid. Men den handler også om de mange motstandsformer som disse samfunna utvikla og tok i bruk for å verne seg mot ei sentralmakt som stadig krevde mer av dem. I de mange små fortellingene møter vi enkeltmennesker og bygdesamfunn som hver for seg og i samarbeid med hverandre var med på å bygge disse samfunna på Agder, og som også hver for seg og samla forsøkte å ivareta og forsvare eigne interesser når makta blei for nærgående. Boka har to hoveddeler: «Bondesamfunnet på Agder» og «Bondeopposisjonen på Agder». For å forstå egdenes reaksjon på at makta og omverdenen rykka dem nærmere inn på livet, må vi kjenne til noen grunnleggende trekk ved dette samfunnet. Var dette et konservativt samfunn i stagnasjon som hadde nok med sine eigne problemer, eller var det et samfunn i demografisk og økonomisk vekst? «Kven åtte jorda», hvem var innbyggerne på Agder og hvordan var bondesamfunnet organisert og styrt? Vi må vite litt om relasjonene mellom undersåtter og verdslig og geistlig øvrighet, og hva disse krevde av dem. Hvordan blei lov hevda og sedvanerett utøvd? Var egdene et lovlydig folk, eller var de martra av vold, umoral og det som verre var? Hva trudde de på, eller måtte de tru på, og hva slags mentalitet og æreskodeks var med på å styre relasjonene menneskene imellom? Og ikke minst, vi må vite noe om solidaritet og samhold, limet som bandt bondesamfunnet sammen. Forhåpentligvis vil de mange små fortellinger om folk på Agder hjelpe oss til å forstå hvorfor egdene reagerte som de gjorde når verden gikk dem imot, enten det var naboen, presten, fogden og lensherren, eller kongen sjøl, som trigga dem.

Det skal det andre hovedkapitlet handle om. Agder lå både sentralt og avsides til i den malstrøm av innovasjon og endringer som nå også fant veien til Norge. Avsides ved at de store politiske og religiøse spørsmål i tida helst blei avgjort utafor landets grenser, og når det også skjerpa seg til innenlandsk, var det de mer sentrale og folkerike landsdelene i vest, nord og øst som blei arnesteder for kampen om makta. Landsdelen lå likevel i et geografisk skjæringspunkt mellom de stridende parter. Iblant blei også innbyggerne på Agder utfordra når de blei avkrevd lojalitet og når seierherren skulle ha sitt. Rett utafor kysten gjennom Skagerrak gikk en stadig aukende skipsfart og handel mellom de råvareproduserende landa i Baltikum og de store sjøfartsnasjonene i Nordvest-Europa. Etter hvert trakk mye av denne handelen seg opp under Agdesiden og utvikla der en kvasikolonialistisk økonomi som vevde egdene tettere opp mot Europa – og ikke minst vaktes nå kongens interesse for de ressurser som kunne trekkes ut av landsdelen. Makta blei mer nærgående og krevde mer, enten det gjaldt å hente ut ressurser i form av skatter, avgifter, råvarer og mannskap, eller innbyggerne der skulle gjøres til gode lutheranere og lydige kongens undersåtter. Uansett måtte de disiplineres. Hovedkapitlet om bondeopposisjon på Agder skal i hovedsak handle om hvordan egdene prøvde å ivareta sine eigne interesser, dels ved å utnytte de muligheter tida ga dem, dels ved å forsøke å unndra seg eller minske følgene av det aukte presset sentralmakta la på dem. Det skal handle om de vanskelige 1520- og 1530-åra da kampen om makta i Norge blei avgjort og egdene etter beste evne måtte manøvrere i et ureint farvann. Vi skal se hvordan bondeopprøret i Setesdal kan knyttes til de store spørsmål i tida. Vi skal forsøke å forstå hvorfor Peder Claussøn Friis kalte bøndene for prestehatere og prøve å svare på om han hadde

grunn til det. Ikke minst skal dette hovedkapitlet handle om hvordan bøndene reagerte på kongens behov for å hente stadig mer av både materielle og menneskelige ressurser ut av landsdelen. Det var nå grunnlaget for Agders storhetstid blei lagt, perioden fra 1500-tallet til slutten av 1800-tallet, da utnytting og utvikling av landsdelens ressurser ved hjelp av trelasthandel og skipsfart ga rom for befolkningsvekst og byutvikling. Og det var flere enn innbyggerne på Agder som ville nyte godt av det. Hvordan reagerte bøndene på alt dette, og hvilke motstandsformer fant de i ei tid da kongen var blitt herre over både kirke og stat, og hans evne til å straffe var større enn noensinne? Til slutt skal det handle om det store bildet: Var egdene et trassig og opprørsk folkeferd, slik Peder Claussøn Friis hevda – og mange med ham både i samtid og ettertid? Eller fins det en enklere og mer nærliggende forklaring? Tidsramma for denne fortellinga om egdenes liv og levnet i overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig nytid er satt til perioden fra ca. 1480 til ca. 1615. Det er i hovedsak tre årsaker til det. Dels for å fange opp om uroperioden i 1490-åra og på begynnelsen av 1500-tallet har satt spor etter seg på Agder. Dels for å dra nytte av de komparative muligheter som det langt rikere kildematerialet som er bevart fra først på 1600-tallet av gir. Det har også vært viktig å innkludere i fortellinga den betydelige motstanden det var på Agder mot å delta i Kalmarkrigen 1611–1613.

LITTERATUR Så vidt jeg har kunnet konstatere er det ingen som har skrevet breit om bondesamfunnet og bondeopposisjonen på Agder innafor den aktuelle tidsperioden. Historia om Agder er skrevet fram til 13

1350 og fra 1641. Professor emeritus Stein Tveite er engasjert til å skrive Agders historie i perioden 1350–1640, men det er uvisst når dette bindet kommer. Det fins imidlertid en del spesialstudier som omhandler perioden fra 1600 og framover og som har vært til stor nytte for dette arbeidet. Margit Løyland gir oss omfattende kunnskap om kriminalitet på Agder i undersøkelsen Slagsmål, leiermål og bøtelagte egder 1600–1700 (1992). Sjøl om dette arbeidet i hovedsak faller utafor min periode, er hennes resultater interessante, fordi det bidrar til, ved hjelp av 1500-tallets kildemateriale, å estimere hvordan stoda og utviklinga helst har vært på 1500-tallet. Det samme gjelder Terje Sødals storfagsoppgave om Sosial differensiering på Agder ca. 1620–1665 (Oddernes, Søgne, Åseral, 1996) og hans artikler om beslekta tema publisert i Agder Historielags årsskrift nr. 71, 74 og 75. Sødal har også skrevet boka Til Skræk og Exempel. Trolldom, dødsstraff og kriminalitet på Agder ca. 1550–1700 (2008). For øvrig kan en finne de aktuelle tema mer eller mindre fragmentarisk berørt i byhistorier og bygdebøker fra landsdelen og i nasjonale standardverk fra perioden. Det klassiske verket om bondeopposisjon og bondeopprør i Norge er Halvdan Kohts Norsk bondereising (1926), der han ser på bondeopposisjonen som en del av en større klassekamp. Verket gir en brei oversikt over mange former for bondeopposisjon, men Kohts tendens til «krisemaksimering» gir kanskje inntrykk av at Norge var ei sydende gryte av motstand og opprør. Seinere historikere har i vesentlig grad forkasta Kohts klassekampteori, og ser i større grad på bondesamfunnet som et konservativt samfunn som først og fremst ønska å bevare og forsvare si livsform og sin kultur, altså i større grad et indre samhold mot ei sterkere statsmakt enn klasseinteresse. Men knapt noen har 14

bedre forstått bøndenes rettstanke enn Koht, og han er mindre naiv i si tolking av bøndenes kongesyn enn det seinere historikere ofte har forfekta. Rolf Fladby har i Samfunn i vekst – under fremmed styre 1536–1660 (1986) en kort gjennomgang av «norske bondeaksjoner» i perioden. Han skriver at «Det er hevet over tvil at det var svært mange som deltok i de aksjonene som gjaldt krigsnekting», men at det sannsynligvis var ganske få som var implisert i «de andre aksjonene som våre kilder forteller om». De aksjonene vi kjenner til kan neppe karakteriseres som opprør, men mer som «opprørstendenser eller bondeaksjoner mot øvrigheten».4 Jørn Sandnes gir ei nøktern framstilling av bondemotstanden i artikkelen «Norsk bondemotstand i hundreåret etter reformasjonen» (1989). Av og til får en inntrykk av at han går vel langt i å avdramatisere bondemotstanden når han helst kopler den til «notoriske bondeflåere» som Ludvig Munk og Erik Munk. Artikkelen gir en god oversikt over motstandsformer, omfang og årsaker. Steinar Imsens artikkel «Bondemotstand og statsutvikling i Norge ca. 1300 til ca. 1700» (1990) tar særlig for seg motstandens kronologi, geografi og saklige innhold, men også dens karakter og sosiale grunnlag, samt former for og grad av konfliktløysing. Nyttig er den tabellariske og kronologiske oversikten med henvisning til sted, form og kilder. Det er det gjort betydelige arbeider for å forstå bondesamfunnets struktur, organisering og kultur i perioden. I «Gammelt og nytt i strid og samvirke. Telemark 1500–1814» i Telemarks historie 1. Før 1814 (2. opplag 2015) tar Øystein Rian for seg fordelinga av jordeiendom og graden av bondegodseiere først på 1600-tallet i Bratberg len. Dette arbeidet har vært nyttig som forbilde og sammenligningsgrunnlag for en tilsvarende undersøkelse for Agder for å tydeliggjøre hvem som utgjorde

eliten i bondesamfunnet og som aksla de bygdekommunale oppgavene. Det grunnleggende verket om bøndenes kollektive sjølforvaltningssystem er Steinar Imsens Norsk bondekommunalisme fra Magnus Lagabøte til Kristian Kvart (del 1 Middelalderen, 1990 og del 2 Lydriketiden, 1994). Verket gir grunnlaget for å forstå hvordan bondesamfunnet fungerte, hvordan lov og rett og andre funksjoner i lokalsamfunnet blei ivaretatt i interaksjon med kongens ombudsmenn, men også hvordan dette samfunnet kunne verne seg mot ytre press og de stadige krav som kom fra øvrigheta. Det gamle bondesamfunnet er blitt oppfattet som, og var nok langt på vei det, et voldssamfunn der ættetilhørighet og æreskodeks fortsatt spilte en stor rolle. Jørn Sandnes skriver om det i boka Kniven, ølet og æren: Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet (1990), som gir et godt innblikk i kriminalitetsomfanget og i hvilke former kriminaliteten ytra seg. Boka gir dessuten et viktig korrektiv til den til da generelle oppfatning at brutaliteten og råheta i bondesamfunnet var i ferd med å eskalere på 1500-tallet. Han viser at dette samfunnet også hadde lysere og mer byggende sider. I artikkelen «Folkets rettferdighet: Strafferett i seinmiddelalder og tidlig nytid» (2010) gir Ferdinand Linthoe Næshagen en omfattende beskrivelse av lovbrudd og bøndene rettsforståelse. For øvrig fins det flere artikkelsamlinger der både norske og nordiske historikere tar for seg tema og problemstillinger knyttet til bondesamfunn og bondeopposisjon i den aktuelle perioden. Her nevnes følgende: Lokalsamfunn og øvrighet i Norden ca. 1550–1750 (red. Harald Winge 1992). Rapport II. Normer og sosial kontroll i Norden ca. 1550–1850 (red. Kåre Tønnesson 1994). Aggressive and Violent Peasant Elites in the Nordic Countries, C. 1500– 1700 (red. Ulla Koskinen 2016). I artikkelsamlinga

People Meet the Law (red. Eva Österberg og Sølvi Sogner 2000) behandler flere nordiske historikere spørsmål knytta til hvordan folk i Norden forholdt seg til de normer som staten, kirka og lokalsamfunnet prøvde å opprettholde, og stiller spørsmålet om en kan snakke om en nordisk modell for konfliktløysing og sosial kontroll. Det kjønnshistoriske perspektivet er behandla av Gro Hagemann, Kari Melby, Hege Roll-Hansen, Hilde Sandvik og Ingvild Øye i artikkelsamlinga Med kjønnsperspektiv på norsk historie (3. utgave 2020). Et viktig korrektiv til oppfattinga av det gamle samfunnet som et voldssamfunn er Erling Sandmos bok Voldssamfunnets undergang. Om disiplinering av Norge på 1600-tallet (1999). Kanskje oppfatta ikke den tids mennesker «volden» som et allment og truende fenomen, og kanskje var det først og fremst et problem for det voldsmonopolet den nye og sterke statsmakta hevda. Statens makt var dessuten begrensa, som er Magne Njåstads tema i boka Grenser for makt. Konflikter og konfliktløsing mellom lokalsamfunn og øvrighet ca. 1300–1540 (2003). Dessuten lot staten seg påvirke og til en viss grad forme, slik som de to svenske historikerne Mats Hallenberg & Johan Holm viser i boka Man ur huse. Hur krig, upplopp och förhandlingar påverkade svensk statsbildning i tidigmodern tid (2016). For å få et større overblikk over perioden har det vært nyttig å lese Halvard Bjørkvik: Folketap og sammenbrudd 1350–1520. Aschehougs Norgeshistorie, bd. 4 (1996) og Øystein Rian: Den nye begynnelsen 1520–1660. Aschehougs Norgeshistorie, bd. 5. (1995). Dessuten Rian: Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, Danmark-Norge 1380–1814. Bind II (1997) og Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814 (2014). For å skape seg en oversikt over de mange dramatiske begivenhetene fram til statskuppet og reformasjonen i 15

1536, har det vært særs nyttig og lese Lars Hamres omfattende, detaljrike og kildespekka Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513 (1971) og Norsk politisk historie 1513–1537 (1998). For øvrig vises det til litteraturlista.

KILDEMATERIALE 1500-tallets kildemateriale er problematisk. Problematisk først og fremst fordi en ikke vet i hvilken grad de bevarte dokumentene er rimelig representative for det kildematerialet som en gang har eksistert, og i enda mindre grad, representativ for 1500-tallets virkelighet. Det er derfor nødvendig å ta sterke forbehold om materialets representativitet og grad av bevaringsprosent i forhold til opphavssituasjonen og at dette igjen krever en årvåken kildekritikk og varsomhet i konklusjoner. Dette gjøres da også i utstrakt grad. Jeg vil likevel spørre om ikke denne varsomheten av og til er vel stor, og at den kanskje av og til er best egna til konklusjonsvegring. Det kommer dessuten for en del an på hva slags informasjon kildene inneholder, eller har inneholdt. Det er rimelig å tenke seg at rettsdokumenter som sikrer partenes rettigheter er blitt bedre tatt vare på når disse rettighetene har hatt stor verdi og varighet, enn dokumenter som omhandler forhold av mindre verdi og varighet. Der det er snakk om å avdekke tendenser og utviklingstrekk, kan kildematerialet et stykke på vei være godt nok, men der det mer er snakk om å bygge opp statistikk, er materialet som regel svært utilstrekkelig.

Utsnitt av provsbrev datert 28. september 1595, der flere bevitna at de aldri hadde sett at Kirsti Kvåle dreiv med trolldom. AA 151 (A 8). AAMA – KUBEN.

Når det gjelder bevaringsforhold, så er det utvilsomt at svært mye arkivmateriale er gått tapt, særlig fra seinmiddelalderen. Norge lider av en større grad av kildefattigdom enn de fleste andre europeiske land. Årsaka til det er blant anna det maktskiftet som fant sted ved statskuppet i 1536 og innføringa av reformasjonen. Den gamle norske eliten mista i stor grad sine posisjoner, og dermed også evna til og motiveringa for å bevare dokumenter som vitna om deres rettigheter. I tillegg kan det se ut til at de nye makthaverne bevisst utraderte spor etter den katolske kirka og den gamle norske eliten. Dessuten øvde makthaverne innflytelse på innholdet i kildene og det som blei nedfelt i dem. Det er derfor sannsynlig at kildene fra 1400- og 1500-tallet gir et frisert bilde av virkeligheta. Heile tida er faren for å slutte ex silentio til stede, noe en naturligvis ikke bør gjøre med mindre andre forhold klart tilsier at fravær av kilder vitner om fravær av historiske fenomen. Sjøl da bør slike slutninger tas med forbehold. Historia er alltid rikere og mer mangfoldig enn kildene kan vitne om, ikke minst når de tier. Det viktigste bevarte kildematerialet fra 1400- og 1500-tallet består av diplomene (brevmaterialet). Dette er for en del og helst retts- og rettighetsdokumenter som har tilhørt enkeltpersoner/-gårder, for en del større eller mindre bevarte brokker av offentlige arkiv. Blant de viktigste er Kristian IIs arkiv, erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiv og Eske Billes arkiv fra tida som lensherre på Bergenhus. Her fins opplagt også rester etter Stavanger bispearkiv. Fram til ca. 1570 vil en kunne finne det aller meste av dette i Diplomatarium Norvegicum (DN), som også er tilgjengelig i bokform og i digitalt format. For resten av perioden er det tre hovedserier, nemlig diplommaterialet i Riksarkivet (NRa) og seriene Aust-Agder brev og Vest-Agder brev. Diplommaterialet i Riksarkivet er tilgjengelig 18

på nettet, dels som regester, dels sjølve diplomene. Aust-Agder brev og Vest-Agder brev er i hovedsak kopiserier som fins ved Aust-Agder museum og arkiv – KUBEN (AAma – KUBEN) og ved Statsarkivet i Kristiansand (SAK). En del av dette materialet fins som originaldokumenter i andre serier ved samme institusjoner, som for eksempel i diplomsamlinga til AAma – KUBEN. Samlinga består for en vesentlig del av kopier fra NRas diplomsamling, men det fins også enkeltdokumenter her som ikke fins i DN eller i NRa. Først fra begynnelsen av 1600-tallet er det bevart sammenhengende serier med arkiv som gjenspeiler landsdelens administrative struktur. På 1500-tallet var Agder delt inn i fire len: Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lister. De tre første hørte inn under Akershus hovedlen, mens Lister hørte under Bergenhus hovedlen. I andre del av 1500-tallet blei Nedenes og Råbyggelaget lagt under samme lensherre, og i 1596 blei også Mandal len lagt til lensherren i Nedenes. Da også Lister len i 1602 blei lagt til lensherren i Nedenes, blei alle lena på Agder organisert som ett hovedlen, Agdesiden.5 Sjøl om flere av lena blei lagt under samme lensherre, så førte det ikke til at lena administrativt blei slått sammen, men administrert hver for seg av fogdene i de enkelte lena. Dette gjenspeiler seg i at lensarkiva (det vil si lensregnskapa) er organisert for de fire lena hver for seg. De viktigste seriene i lensregnskapa er i vår sammenheng sakefallslistene, tollregnskapa og skattemanntalla. Lensregnskapa fins i NRa og er tilgjengelig i digitalt format. Lensregnskapas sakefallslister er organisert etter sogna i de enkelte len (for Lister etter tinglag). De inneholder helst informasjon om forbrytelser, det vil si forseelsens karakter, navn på den bøtelagte, av og til hvem forbrytelsen er retta mot, bøtesum og sted, i alle fall prestegjeld eller len. Det proble-

matiske i denne sammenheng er imidlertid at det nesten ikke er bevart sakefallslister for Agder fra 1500-tallet. Det er bevart ei sakefallsliste for Nedenes for regnskapsåret 1528–1529 og sakefallslistene for prestegjelda i Nedenes og Råbyggelaget for regnskapsåret 1560–1561, samt sakefallslista for Nedenes prosti og prestegjeld for halve regnskapsåret 1560–1561. Disse er trykt i Norske lensregnskap og jordebøker. Først fra og med regnskapsåret 1601–1602 er sakefallslistene for lena på Agder i stor grad bevart, det vil si, for Lister fra 1604–1605. Disse kan, brukt forsiktig og sammen med andre kilder, antyde visse tendenser og utviklingstrekk. Viktig er også tollregnskapa i lensregnskapa fra først på 1600-tallet, organisert etter tolldistrikta i de enkelte len. I tollregnskapa gis mye informasjon om skipsfart og anløp i de enkelte havner, om varer som blei eksport, i mindre grad om innførsel av varer. Fra 1610 gir dessuten landskattemanntalla i lensregnskapa viktig informasjon om de ekstraskatter som blei utlikna på bøndene og om antall sagbruk og skuren på disse. De er organisert etter sogna (for Lister etter tinglaga). Skattemanntalla gir også viktig informasjon om de samfunnsgruppene som fantes og som var i ferd med å vokse fra først på 1600-tallet. En annen viktig kildeserie er de trykte Norske RigsRegistranter, som tar til i 1523. Riksregistrantene inneholder brev og forordninger utstedt av kongen gjennom det Danske kanselli og inneholder et vell av opplysninger av lokal- og regionalhistorisk interesse i en ellers kildefattig periode. En må imidlertid være oppmerksom på at denne kildeserien ofte har en normativ karakter. For øvrig kan det fins atskillig relevant informasjon i andre arkivserier, så som Norske Herredags-Dombøger (fra 1578 og framover) og Stavanger Domkapitels Protokol (1571–1630), også i trykt utgave (1901). Relevant normativt materiale kan en finne blant anna

i Norges gamle Love, Hans Paus: Gamle Kongelige Forordninger og Privilegier (1751) og V.A. Secher: Forordninger, Recesser og andre kongelige Breve, Danmarks Lovgivning vedkommende (1888/89). Samtidige beretninger av kulturell og sosialhistorisk karakter fins særlig i Absalon Pederssøn Beyers Bergens kapitelsbok (Liber Capituli Bergensis) (1552–1571), av historisk-topografisk karakter i Absalon Pederssøns Om Norgis Rige, og i G. Storm (utg.): Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis (1881), der ikke minst Peder Claussøns beretning om tiendesaken på Agder er av interesse. Det fins også enkelte seinere historisk-topografiske beskrivelser, så som Hans Jacob Wille: Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge, tilligemed et geographisk Chart over samme (1786) og Rejerus Gjellebøl: Beskrivelse over Sætersdalen i Christiansands Stift. I Topographisk Journal for Norge (1800). Slik miljøa skildres her kan de nok i vesentlig grad føres tilbake på 1500-tallets bondesamfunn tatt i betraktning disse samfunnas konservative karakter, men naturligvis ikke alltid. Gjellebøl gir av og til uttrykk for at det hadde skjedd endringer, helst til det bedre, det vil si at det var verre på 1500-tallet. Til slutt bør en også nevne Johannes Skar: Gamalt or Sætersdal, der sagn og miljøbeskrivelser fra seinere tid kan ha en viss relevans, særlig når stoffet kan jamføres med kilder som beretter om hendelser og forhold på 1500-tallet.

DEL 1

KART OVER STAVANGER BISPEDØMME Agder utgjorde den sydøstlige delen av bispedømmet med lena Nedenes, Råbyggelaget, Mandal og Lister. I nord er Telemark tegna som et terra incognita utafor bispedømmets grenser. Tegna 1638 av de nederlandske kartografene Joan og Cornelius Blaeu. Laurentius Scavenius, biskop i Stavanger bispedømme 1605–1626, oppgis som opphavsmann til kartet, men den egentlige kartografen er trulig Peder Claussøn Friis, død 1614. Utgava vist her blei publisert ca. 1690 i den nederlandske kjøpmannen Dirk van der Hagens atlas. KONINKLIJKE BIBLIOTHEEK, AMSTERDAM.

BONDESAMFUNNET PÅ AGDER Bokas første hoveddel skal handle om hvordan egdene levde og tedde seg i den omskiftelige tida i overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig nytid da trelastnæringa ga rom for ny folkevekst og et bedre utkomme for mange. Det skal handle om dette samfunnets økonomiske og sosiale struktur og hvordan det stort sett styrte seg sjøl i tråd med gammel sedvane. Men det skal også handle om interaksjoner mellom bondesamfunnet og geistlig og verdslig øvrighet da fyrstemakta blei sterkere og reformasjonen skipla om på gammel gudstru og kongen skulle ha stadig mer av det som kunne vristes ut av landsdelen – og da innbyggerne skulle disiplineres til å bli både gode lutheranere og trufaste og lydige kongens undersåtter, noe som i realiteten gikk ut på det samme. Det skal altså handle om ei tid da det gamle bondesamfunnet blei satt under et stadig aukende press, men da det også blei bedre rusta til å motstå, eller kanskje riktigere sagt, tilpasse seg dette presset. Bondesamfunnet på Agder var i denne perioden på mange måter et samfunn i vekst. Det sto på et sterkere og mer sjølstendig fundament enn da 22

svartedauden slo til og la mer enn halvparten av landsdelens gårder øde. Konge, adel og kirke blei svekka, og bøndene fikk i større grad råde seg sjøl. De betalte langt mindre i landskyld til jordeierne, og i skatter og avgifter til stat og kirke, enn de gjorde i høgmiddelalderen. Kongen satt fjernt nede i Danmark, erkebiskopen langt oppe i Nidaros, sjøl biskopen i Stavanger så de sjelden noe til. Ikke ett kloster fantes i landsdelen. Adelen hadde aldri stått sterkt på Agder, nå var den nesten borte. Mesteparten av jorda var eid av bøndene, skauen med. Ingen by i landsdelen kunne pukke på at byens takmark6 og handelsprivilegier skulle respekteres. De nærmeste byborgerne satt i Stavanger, Skien og Tønsberg, eller fjernt nede i Landskrona. Og nå strømte hollendere, frisere, skotter, dansker og andre trelasthungrige handelsmenn til landsdelen for å sikre seg den ressursen som sto nesten urørt heilt ned til kysten, inne i fjord- og dalstrøka og lå som et sammenhengende teppe over breie heier imellom. Denne tilsynelatende nesten utømmelige ressursen av tømmer var i hovedsak eid av bøndene sjøl. Så hvorfor skulle ikke mulighetene være mange og framtida se lys ut, nå som endelig folketallet igjen

begynte å stige og ødegårdene blei rydda på nytt? For bøndene rådde seg jo langt på vei sjøl. Ikke bare fordi de var blitt kvitt mange av sine plageånder, eller iallfall satt de nokså langt borte. De hadde sitt gamle bondesjølstyre intakt, ja trulig var det til og med blitt styrka i nedgangstidas svekking av stat, adel og kirke. Og loven sto fast, Sankt Olavs lov, den som mer enn noe var og skulle komme til å bli bøndenes sikreste ankerfeste. Det var Magnus Lagebøtes landslov fra 1274, som bøndene kalte for Sankt Olavs lov, Norges evige konge, han som skulle sikre deres velferd både i dette livet og i det neste. Landsloven slo fast hvilke rettigheter bøndene hadde. Og like viktig, kongen måtte forhandle med bøndene når han ville gi nye lover (retterbøter) og endre på rettighetene deres. I tillegg hadde bøndene utvikla sin eigen forståelse av hvilken rett som gjaldt, sedvaneretten. Den som hadde forma seg i den praktiske lovanvendelsen og som hadde rådd fra arilds tid. Ingen kunne komme utenom Sankt Olavs lov og sedvaneretten, ikke engang kongen. Men på 1500-tallet var både loven og sedvaneretten under press, samtidig som bøndene var i ferd med å miste forhandlingsretten. Så var vel likevel ikke alt like greit og framtida like lys. Bondesamfunnet var ikke et egalitært samfunn, sjøl om forskjellene nok kunne være mindre på Agder enn mange andre steder i landet. Det var ikke heile bondebefolkninga som «rådde seg sjøl», det var først og fremst bygdas beste bønder, bondeeliten som både satt på eigen jord og som eide andres bruksjord i tillegg. Det var de som eide mesteparten av skauen, og det var først og fremst de som kunne dra nytte av den voksende trelasthandelen, investere i større sagbruk, seile på eigen kjøl og handle med trelast og andre varer. De rådde grunnen på flere enn én måte. Det var helst storbøndene som innehadde de bygdekommunale

verva og som bar bygdeoffentligheta i møtet med øvrigheta. Det var slett ikke bare negativt. Det var de fremste og de mest jorderike bøndene som kunne aksle de bygdekommunale verva og makte å bære bygdeoffentlighetas interesser i møtet med kirke og statsmakt, og det var de som sto fremst i forsvaret av gamle rettigheter når øvrigheta etter hvert stadig krevde mer. Folkevekst er et viktig tegn på et samfunn i utvikling og framgang. Etter svartedauden og den påfølgende nedgangstida kunne ødelagt jord igjen legges under plogen, og ødegårder kunne bygges og busettes på nytt. Folketallet steig og flere hender blei tilgjengelig, også for virke i de nye næringer. Men nokså raskt aukte presset på de beste jordbruksområda. Det blei flere ødegårdsmenn som måtte ta til takke med jord i utkantstrøk og på skrinnere mark, og det blei flere jordlause husmenn som måtte søke et utkomme på kanten av eller utafor det tradisjonelle bondesamfunnet. Noen skapte seg etter hvert et brukbart liv som strandsittere eller i virksomheter knytta til sagbruksdrift og trelasthandel, andre blei lausarbeidere eller farende fant. Avstandene blei større, de sosiale skillelinjene flere og fellesskapsnormene blei svekka, iallfall i kyststrøka. Produksjon og utkomme blei mindre avhengig av fellesskapet og det indre samholdet i det gamle bondesamfunnet. Det var slett ikke bare bøndene som skulle dra nytte av den nye trelastnæringa. Skippere og kjøpmenn som stadig oftere dukka opp i uthavnene ga ikke ved dørene. Det var et kjøpers marked som nå utvikla seg langs kysten av Agder, der kjøperne stort sett rådde over kapital og transportmiddel og kunne fastsette prisene. Også borgere i de privilegerte byene hadde lenge hevda sine rettigheter langs kysten av Agder, og nå så de hvilke nye muligheter som utvikla seg. Dessuten skulle kongen ha sitt, 23

del 1 – bondesamfunnet på agder

og i aukende grad mer enn før for å opprettholde Danmarks posisjon som den ledende makt i Norden. Han skulle ikke bare ha toll av varer som blei eksportert, men også toll på enkelte forbruksvarer som blei importert. Han sto først i køen og valgte ut det beste tømmeret til sitt stadig aukende behov for å bygge prangende slott, sterke festninger og mektige orlogsfartøy som kunne tukte svenskene når de blei for oppsetsige. Dessuten skulle han ha båtsmenn til orlogsflåten og bondeknekter til landhæren når det skjerpa seg til. Bak ham sto kongens ombudsmenn som passa på at bøndene ytte det kongen krevde, og som i tillegg tok seg friheter og spiste av lasset. Den katolske kirka hadde lenge vært en balanserende makt mellom konge og undersått. Riktignok skulle også den ha sitt i form av tiende og andre avgifter, og naturligvis se til at folk tedde seg slik bud og kristenrett tilsa. Men kirka lot likevel i stor grad folk få ha sin kultur i fred, og den så ofte mellom fingrene når folk stette sine behov utafor ektesenga. Dessuten ivaretok den folks rituelle behov og ga også trygghet for livet i det hensidige. Etter reformasjonen blei kongen også kirkas overhode og fikk makt over både det timelige og åndelige liv. Ikke bare fikk han rett til å kontrollere hvordan folk oppførte seg i det åpne lendet, men også hvordan de tedde seg i de nære relasjoner mennesker imellom. Presset mot gamle normer og kulturformer blei større, og i aukende grad skulle innbyggerne disiplineres til å bli kongens gode og trufaste undersåtter. Det kunne nok være grunn for både konge og kirke til å gå bondesamfunnet litt nærmere etter i sømmene. De relativt få kilder vi har bevart fra denne tida vitner om et samfunn der ættestolthet og vikingmentalitet satt godt fast i egdene sjøl etter mer enn 500 år med kristning. Agder hørte til et

drapsbelte som strakte seg fra Hallingdal over Telemark til Råbyggelaget. Det skulle lite til før kniven blei trukket og øksa heva når æra blei krenka og når ølet svekka hemningene. Men dette samfunnet var også i besittelse av et indre samhold som hadde utvikla en sedvanerett som tok sikte på å erstatte skaden og gjenopprette balansen når freden var brutt. Mye tyder på at voldsfrekvensen i bondesamfunnet var i ferd med å avta før storsamfunnet for alvor satte i verk sin disiplineringspolitikk. Dessuten viser midlene som blei tatt i bruk for å gjøre innbyggerne til lydige undersåtter og forsakte lutheranere at de mest voldelige var kongen og hans ombudsmenn. Alt dette, og mer til, skal denne delen av boka handle om. Det skal berede grunnen for å kunne fortelle om hvorfor bøndene på Agder opponerte og tok i bruk et breit register av motstandsformer når kongen, kirka og deres menn – og ei enkel kvinne – blei for nærgående. Men først må vi bli nærmere kjent med demografien i vår landsdel. Da skal vi tegne et bilde som viser oss et samfunn som i antall innbyggere, sosiale grupper og næringsstruktur var vidt forskjellig fra vår tids Agder.