Politisk teori by Cappelen Damm

Antonio Gramsci

Politisk teori Utdrag fra Fengselsopptegnelsene Utvalg, forord og oversettelse ved Geir Lima Etterord av Helge Hiram Jensen

Cappelens upopulĂŚre skrifter

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Originaltittel: Antonio Gramsci: Quaderni del carcere. Edizione critica dell’Istituto Gramsci. A cura di Valentino Gerratana. Giulio Einaudi, Torino 1975 Copyright© Fondazione Gramsci, Roma ISBN 978-82-02-69942-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt Ord www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Forord

.....................................

Av Geir Lima

Politisk teori Utdrag fra Fengselsopptegnelsene . . . . . . . . . . . .

Den moderne krisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sivilsamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bevegelseskrig og stillingskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Introduksjon til studiet av filosofien og kulturen . . .

De intellektuelle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Machiavelli og den moderne fyrsten . . . . . . . . . . . . . .

101

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119

Av Helge Hiram Jensen

Politisk teori Utdrag fra Fengselsopptegnelsene Av Antonio Gramsci Oversatt av Geir Lima

Den moderne krisen Hefte 3, § 34 (1930)

Fortid og nåtid Det aspektet i den moderne krisen som det klages over, nemlig «materialismebølgen», er knyttet til det man kaller «autoritetskrisen». Hvis den herskende klassen har mistet konsensus, det vil si ikke lenger er «ledende», men bare «herskende», innehaver av ren tvangsmakt, vil det nettopp si at de store massene har fjernet seg fra de tradisjonelle ideologiene, og ikke lenger tror på det som de trodde på før, osv. Krisen består nettopp i det faktum at det gamle dør og at det nye ikke kan fødes: I dette interregnumet oppstår de mest forskjelligartede sykelige fenomener. Til dette avsnittet må det knyttes noen betraktninger om det såkalte «ungdomsspørsmålet», et spørsmål som er bestemt av de gamle ledende generasjonenes «autoritetskrise» og av den mekaniske hindringen som de som kunne lede utsettes for i gjennomføringen av oppdraget sitt. Problemet er dette: Kan et så alvorlig brudd mellom de folkelige massene og de herskende ideologiene, som det som viste seg etter krigen, bli «helbredet» bare ved hjelp av ren maktutøvelse som hindrer nye ideologier i å gjøre seg gjeldende? Vil interregnumet, krisen, hvis historisk normale løsning på denne måten vil forhindres, nødvendigvis løse seg til fordel for en 31

gjeninnføring av det gamle? Når vi tar hensyn til ideologienes karakter, kan dette utelukkes, men ikke helt kategorisk. Imidlertid vil den fysiske undertrykkelsen i det lange løp føre til en utbredt skeptisisme, og det vil oppstå en ny «kombinasjon», hvor for eksempel katolisismen i enda større grad vil bli en ren jesuittisme, osv. Ut av dette kan vi også konkludere med at det vil danne seg mer fordelaktige betingelser for en utbredelse av den historiske materialismen enn det vi noen gang tidligere har opplevd. Den samme fattigdommen, som i begynnelsen ikke kan unngå å prege den historiske materialismen som en teori utbredt blant massene, vil bidra til å spre den enda mer. De gamle ideologienes død kommer til syne som skeptisisme mot alle generelle teorier og formler, og som tilpasning til rent økonomiske saker (fortjeneste osv.) og til politikken, ikke bare den realistiske (noe den alltid er), men også den politikken som er kynisk i sitt umiddelbare uttrykk (husk historien om Innledning til Machiavelli,1 som kanskje ble skrevet under påvirkning av professor Rensi, som på et bestemt tidspunkt – i 1921 eller 1922 – lovpriste slaveriet som et moderne middel i økonomisk politikk). Men denne reduksjonen til økonomien og til politikken innebærer nettopp en reduksjon av de høyest utviklede overbygningene til de overbygningene som er tettest knyttet til strukturen2; med andre ord muligheten for og nødvendigheten av å danne en ny kultur. 1 2

Gramsci refererer her til Benito Mussolinis tekst Preludio al Machiavelli, som kom ut i 1924. Struttura i originalteksten. Gramsci brukte både struttura («struktur») og base («basis») om de økonomiske grunnstrukturene i samfunnet, og superstruttura (ofte superstrutture i flertall) om det Marx kalte Überbau («overbygning»).

Sivilsamfunn Hefte 6, § 24 (1930–1932)

Encyklopediske begreper. Sivilsamfunnet Det er nødvendig å skille mellom på den ene side sivilsamfunnet slik Hegel forstod det og slik begrepet er brukt i disse notatene (det vil si i betydningen politisk og kulturelt hegemoni utøvd av en sosial gruppe på hele samfunnet som etisk innhold i staten), og på den annen side den betydningen som katolikkene legger i sivilsamfunnet. For dem er sivilsamfunnet det politiske samfunnet eller staten, i motsetning til familiesamfunnet og kirken. Pius XI skrev i sitt pavelige rundskriv om utdanning (i «Civiltà Cattolica» fra 1. februar 1930): «Det finnes tre nødvendige samfunn, adskilt og likevel harmonisk forbundet av Gud, og i disse tre skapes mennesket: To av samfunnene er av naturlig art, nemlig familien og sivilsamfunnet. Det tredje, som er kirken, er av overnaturlig art. Først familien, opprettet umiddelbart av Gud med et eget mål som er forplantning og oppdragelse av barna, som har prioritet over naturen og dermed prioritet over rettigheter med hensyn til sivilsamfunnet. Ikke desto mindre utgjør familien et ufullkomment samfunn, fordi den ikke har 33

i seg alle midlene som er nødvendige for sin egen perfeksjonering: Der hvor sivilsamfunnet er et perfekt samfunn og har alle midlene til oppnåelse av egne mål i seg, som er det jordiske felles beste, altså med hensyn til det som gjelder det felles beste, har sivilsamfunnet prioritet foran familien, mens familien oppnår nettopp i sivilsamfunnet sin passende jordiske perfeksjon. Det tredje samfunnet, hvor mennesket gjennom dåpen blir introdusert for det guddommelige liv i nåde, er kirken, som er et samfunn av overnaturlig og universell art, et perfekt samfunn fordi det har i seg alle midler til å oppnå sitt mål, som er menneskenes evige frelse, og som derfor er øverst i sin orden.» For katolisismen er det som i Hegels språk kalles «sivilsamfunn», ikke «nødvendig», det vil si at det er rent historisk eller tilfeldig. I den katolske oppfatningen er staten bare kirken, og den er en universell og overnaturlig stat: Den middelalderske oppfatningen er teoretisk helt og fullt opprettholdt.

Hefte 6, § 88 (1930–1932)

Gendarmstat – nattvekterstat osv. Det følgende emnet krever noen overveielser: Er oppfatningen av gendarmstaten eller nattvekterstaten osv. (vi ser bort fra polemikken om betegnelsen skal være gendarm, nattvekter osv.) da ikke den oppfatningen av staten som alene overskrider de ekstreme «økonomisk-korporative» fasene? Vi befinner oss fortsatt innenfor rammene av en identifisering av stat og regjering. Dette er en identifisering som nettopp er en ny representasjon av den økonomisk-korporative formen, det vil si av sammenblandingen mellom sivilsamfunnet og det politiske samfunnet, siden det må bemerkes at det i det generelle statsbegrepet inngår elementer som må føres tilbake til begrepet sivilsamfunn (i den betydningen kunne man si at stat = politisk samfunn + sivilsamfunn, det vil si hegemoni pansret med tvang). Emnet er grunnleggende i en doktrine om staten som anser det som mulig at staten som hovedregel kan tømmes for sin funksjon og oppløses i det regulerte samfunnet. Man kan forestille seg elementet stat – tvang tømt for sin funksjon etter hvert som elementer av regulert samfunn (enten etisk stat eller sivilsamfunn) slår stadig tydeligere igjennom. Uttrykkene etisk stat og sivilsamfunn skulle bety at dette «bildet» 35

av stat uten stat var til stede hos de største politiske og juridiske tenkerne i den utstrekning disse plasserte seg på den rene vitenskapens område (= ren utopi, i den utstrekning den er basert på den forutsetningen at alle mennesker virkelig er like og dermed like rasjonelle og moralske, det vil si i stand til å akseptere loven spontant og fritt, og ikke gjennom tvang som er påført av en annen klasse, som noe som står utenfor bevisstheten). Vi må huske at betegnelsen nattvekter om den liberale staten kommer fra Lassalle1, det vil si fra en dogmatisk og ikke-dialektisk statalist2 (jevnfør nøye Lassalles doktrine om dette punktet og om staten i sin alminnelighet, i kontrast til marxismen). I doktrinen om staten → regulert samfunn går man fra en fase hvor stat er lik regjering, og stat er identisk med sivilsamfunn, til en fase hvor staten er en nattvekterstat, det vil si en tvangsorganisasjon som beskytter utviklingen av de elementene av regulert samfunn som er i konstant vekst, og som derfor gradvis reduserer sine autoritære og tvangsmessige inngrep. Det kan heller ikke få oss til å tenke på en ny «liberalisme», selv om det kan være begynnelsen på en ny æra med organisk frihet.

Ferdinand Lassalle (1825–64) var en tysk sosialistisk politiker. Han var inspirert av Hegels oppfatning av den etiske staten, og kritiserte nattvekterstaten for bare å ta hensyn til den friheten som gjaldt privat eiendom. Person som er tilhenger av at staten skal spille en omfattende rolle i økonomien og i samfunnet.

Bevegelseskrig og stillingskrig Hefte 6, § 138 (1930–1932)

Fortid og nåtid. Overgang fra bevegelseskrig (og fra frontalangrep) til stillingskrig også på det politiske området Dette virker på meg som det viktigste spørsmålet om politisk teori som har blitt stilt i perioden etter krigen, og det vanskeligste å løse på en riktig måte. Det er knyttet til spørsmålene som ble reist av Bronstein1, som vi på den ene eller den andre måten kan se på som den politiske teoretikeren som representerer frontalangrepet i en periode der frontalangrepet bare fører til nederlag. Denne overgangen i den politiske vitenskapen er bare indirekte knyttet til det som har foregått på det militære området, selv om det åpenbart finnes en forbindelse, og denne forbindelsen er vesentlig. Stillingskrigen krever enorme ofre fra endeløse folkemengder. Derfor er det nødvendig med en konsentrasjon av hegemoniet man aldri før har sett, og dermed

Trotskij.

er det også nødvendig med en form for regjering som er mer «intervensjonistisk», som mer åpent er på offensiven mot motstanderne, og som permanent organiserer «umuligheten» av indre oppløsning: kontroller av alle typer, politiske og administrative, forsterkning av den herskende gruppens hegemoniske «posisjoner», osv. Alt dette tyder på at vi har nådd et toppunkt i den politisk-historiske situasjonen, ettersom «stillingskrigen» i politikken, når man først har vunnet, er definitivt avgjørende. I politikken vedvarer bevegelseskrigen altså så lenge det dreier seg om å erobre posisjoner som ikke er avgjørende, og følgelig ikke alle hegemoniets og statens ressurser er mobiliserbare. Men når disse posisjonene av en eller annen grunn har mistet sin verdi, og bare de posisjonene som er avgjørende, har betydning, da går man over til en komprimert og vanskelig beleiringskrig som krever helt spesielle egenskaper når det gjelder tålmodighet og oppfinnsomhet. I politikken er beleiringen gjensidig, selv om det kanskje ikke virker slik, og det faktum at den herskende må ta i bruk alle ressursene sine, viser hvordan han vurderer motstanderen sin.

Hefte 7, § 16 (1930–1931)

Stillingskrig og bevegelses- eller frontalkrig Det vil vise seg om Bronsteins2 berømte teori om det permanente i bevegelsen ikke er den politiske gjenspeilingen av teorien om bevegelseskrigen (husk kosakkenes general Krasnovs3 bemerkning), i siste instans gjenspeilingen av de generelle, økonomiske, kulturelle og sosiale forholdene i et land hvor rammene for det nasjonale livet er løse og befinner seg på fosterstadiet, og ikke kan bli til «skyttergraver eller festninger». I dette tilfellet kunne man si at Bronstein, som kunne virke «vestlig», i virkeligheten var en kosmopolitt, det vil si overfladisk nasjonal og overfladisk vestlig eller europeisk. Iljitsj,4 derimot, var grunnleggende nasjonal og grunnleggende europeisk. Bronstein skrev i sine memoarer at det ble sagt ham at teorien hans viste seg å være riktig etter … 15 år, og svarer på epigrammet med et annet epigram. I virkeligheten var teorien hans, som sådan, ikke riktig – verken 15 år før eller 15 år etterpå. Som det skjer med de egenrådige, som Guicciardini snakker om, gjettet han i grove trekk riktig. Det vil si at han fikk rett i sin mest generelle praktiske 2 3 4

Trotskijs «permanente revolusjon». Pjotr Krasnov (1869–1947) var en russisk offiser og forfatter. Lenin.

spådom. Man kan sammenligne det med å si om en jente på fire år at man kan forutse at hun kommer til å bli mor, og når hun som tjueåring blir det, kan man si at «dette forutså jeg», men uten å bry seg om at da hun var fire år, ville man voldta henne for å være sikker på at hun skulle bli mor. Det virker på meg som om Iljitsj hadde forstått at det trengtes en endring fra bevegelseskrig, som hadde ført til seier i øst i 1917, til stillingskrig, som var den eneste mulige krigen i vest. Her kunne, som Krasnov observerer, hærene på kort tid samle opp enorme mengder ammunisjon og her var de samfunnsmessige rammene i seg selv fremdeles i stand til å utgjøre svært velutrustede skyttergraver. Det virker på meg som om dette er betydningen av formelen «enhetsfront», som tilsvarer forestillingen om én enkelt front for Ententen under Fochs enhetskommando. Det var bare det at Iljitsj ikke hadde tid til å utdype formelen sin, selv om man må være oppmerksom på at han bare kunne utdype den teoretisk. Den grunnleggende oppgaven var imidlertid nasjonal, det vi si at den krevde en rekognosering av terrenget og en identifisering av skyttergravselementene og festningselementene som sivilsamfunnet representerte. I øst5 var staten alt, mens sivilsamfunnet var underutviklet og geléaktig. I vest var det et riktig forhold mellom staten og sivilsamfunnet, og dersom staten begynte å skjelve, viste sivilsamfunnets robuste struktur seg med en gang. Staten var bare en fremskutt skyttergrav, og bak den stod det en robust kjede av festninger og kasematter, naturligvis i større eller mindre grad fra stat til stat, men nettopp dette viste behovet for en nøyaktig rekognosering av nasjonal karakter. 5

I Russland.

Bronsteins teori kan sammenlignes med teorien som visse franske syndikalister presenterte om generalstreiken, og med Rosas teori i den lille boken som er oversatt av Alessandri.6 Rosas bok har for øvrig hatt innflytelse på de franske syndikalistene, slik det kommer frem i noen artikler av Rosmer7 om Tyskland i «La Vie Ouvrière» (første serie i hefter). Den kan også delvis føres tilbake til spontanitetsteorien.

Gramsci refererer her til Rosa Luxemburgs Massenstreik, Partei und Gewerkschaften («Massestreik, parti og fagforeninger»), som kom ut i 1906, og som ble oversatt til italiensk av Cesare Alessandri. Alfred Rosmer (1877–1964) var en politiker og syndikalist som blant annet skrev for det franske syndikalistiske tidsskriftet La Vie Ouvrière.

Introduksjon til studiet av filosofien og kulturen Hefte 11, § 12 (1932–1933)

Det er nødvendig å bryte ned den svært utbredte fordommen om at filosofien skal være noe svært vanskelig – fordi den er en intellektuell aktivitet som bare angår en bestemt kategori av spesialiserte vitenskapsmenn eller profesjonelle og systematiske filosofer. Til å begynne med er det derfor nødvendig å vise at alle mennesker er «filosofer», og det kan man gjøre ved å definere grensene for og egenskapene ved den «spontane filosofien» som er karakteristisk for alle, nemlig den som rommer: 1) selve språket, som er en helhet av begreper og bestemte konsepter, og ikke bare av ord som grammatisk er tomme for innhold; 2) den alminnelige fornuften og den gode fornuften;1 1

I originalteksten senso comune og buon senso. Begrepet senso comune oversettes her med «alminnelig fornuft», mens buon senso oversettes med «god fornuft». Se innledningen for nærmere beskrivelse av Gramscis bruk av disse begrepene.

3) den folkelige religionen og dermed også hele systemet for tro, overtro, meninger, synspunkter og handlemåter som kommer til syne i det som vanligvis kalles «folklore». Når vi har vist at alle er filosofer – om enn hver på sin måte og ubevisst, fordi selv det minste uttrykk for en hvilken som helst intellektuell aktivitet, «språket», inneholder en bestemt verdensanskuelse –, går vi videre til det andre punktet, til kritikken og bevisstheten, med andre ord til spørsmålet: Er det å foretrekke å «tenke» uten å ha kritisk bevissthet om det, på en usammenhengende og tilfeldig måte, det vil si å «delta» i en verdensanskuelse som er mekanisk «påtvunget» av et utenforstående miljø, med andre ord av en av de mange sosiale gruppene som enhver automatisk er involvert i fra det øyeblikk man trer inn i den bevisste verden (og som kan være ens egen landsby eller provins, og som kan ha sitt opphav i prestegjeldet og i prestens eller den gamle patriarkens «intellektuelle aktivitet», hvis «visdom» er lov, eller den kan ha sitt opphav hos den lille kvinnen som har arvet kunnskapen sin fra heksene eller hos den lille intellektuelle som har surnet i sin egen dumhet og i sin egen handlingslammelse)? Eller er det å foretrekke å bevisst og kritisk utarbeide en egen verdensanskuelse og derfor, i forbindelse med denne intense virksomheten i ens egen hjerne, velge sin aktivitetssfære og delta aktivt i skapelsen av verdenshistorien, å være sin egen veiviser og ikke bare passivt og servilt godta at noen utenfra skal forme ens egen personlighet?

Note I Når man tilegner seg en egen verdensanskuelse, tilhører man alltid en bestemt gruppering – nærmere bestemt den grupperingen som består av alle de samfunnselementene som deler den samme måten å tenke og handle på. Man er alltid konformist i en eller annen konformisme, man er alltid et masse-menneske eller et kollektivt menneske. Spørsmålet er dette: Hva slags historisk type er konformismen og det masse-mennesket som man er en del av? Når verdensanskuelsen ikke er kritisk og sammenhengende, men tilfeldig og splittet, tilhører man på samme tid et mangfold av masse-mennesker, og ens egen personlighet er sammensatt på en bisarr måte: I personligheten finner man både spor fra hulemennesket og prinsipper fra den mest moderne og avanserte vitenskapen. Det finnes fordommer, trangsynte og lokalpregede, fra alle tidligere historiske utviklingsfaser – side om side med erkjennelser av en fremtidig filosofi som kommer til å tilhøre hele verdens forente menneskehet. Det å kritisere ens egen verdensanskuelse betyr altså å gjøre den enhetlig og sammenhengende, og å løfte den opp til det nivået som den mest avanserte formen for tenkning i verden har nådd. Det betyr også å kritisere hele filosofien som hittil har eksistert, i den utstrekning den har etterlatt seg konsoliderte lag i den folkelige filosofien. Begynnelsen på en kritisk utarbeidelse er bevisstheten om det som virkelig er, det vil si et «kjenn deg selv» som produkt av den historiske prosessen som hittil har funnet sted, og som har etterlatt en uendelighet av spor i deg som du har tatt imot uten å få noen form for inventarliste.2 I første omgang handler det om å lage en slik liste. 2

Uten å kunne stille noen krav, uten noen rettigheter.

Note II Man kan ikke skille filosofien fra filosofihistorien eller kulturen fra kulturhistorien. Man kan ikke være filosof i den mest umiddelbare og strikte betydningen, det vil si ha en kritisk og sammenhengende verdensanskuelse uten en bevissthet om dens historisitet, om den utviklingsfasen som den representerer, og om dens motsetningsforhold til andre anskuelser eller elementer av andre anskuelser. Ens egen verdensanskuelse er et svar på bestemte problemer som virkeligheten har stilt, og som er tydelig definerte og «originale» i sin aktualitet. Hvordan er det mulig å tenke på nåtiden og på en helt bestemt nåtid med et tankesett som er utarbeidet for problemer i en svært fjern eller tilbakelagt fortid? Dersom det skjer, betyr det at man er «anakronistisk» i sin egen tid, at man er en fossil og ikke et levende vesen i en moderne verden. Eller i det minste at man er «sammensatt» på en merkelig måte. Og det skjer faktisk at samfunnsgrupper som i noen sammenhenger kan uttrykke de mest avanserte aspektene ved moderniteten, i andre sammenhenger ligger tilbake på grunn av sin samfunnsmessige posisjon og derfor er ute av stand til å oppnå en fullstendig historisk autonomi.

Note III Hvis det er sant at ethvert språk inneholder elementer av en verdensanskuelse og av en kultur, er det også sant at ut fra enhver språkbrukers språk kan vi fastsette hvor stor kompleksitet som ligger i vedkommendes verdensanskuelse. Den som bare snakker dialekt eller som bare forstår nasjonalspråket til en viss grad, deltar nødven46

digvis med en umiddelbar forståelse av verden som er mer eller mindre begrenset og provinsiell, stivnet og anakronistisk i møte med de store strømningene i tenkningen som dominerer verdenshistorien. Interessene hans vil være begrensede, mer eller mindre korporative eller økonomistiske – og ikke universelle. Selv om det ikke alltid er mulig å lære flere fremmedspråk for å komme i kontakt med forskjellige kulturer, er det i alle fall nødvendig å lære nasjonalspråket godt. En stor kultur kan oversettes til en annen stor kulturs språk. Det vil si at et stort nasjonalspråk, historisk sett rikt og komplekst, kan oversette en hvilken som helst annen stor kultur, med andre ord være et globalt uttrykk. Det vil ikke en dialekt være i stand til.

Note IV Det å skape en ny kultur betyr ikke bare å gjøre individuelle og «originale» oppdagelser. Det betyr også – og særlig – å kritisk spre kunnskap om allerede oppdagede sannheter, å «sosialisere» dem og derfor få dem til å danne grunnlag for vitale handlinger, et element for koordinering og for intellektuell og moralsk orden. At en menneskemasse er ledet til å tenke på den aktuelle virkeligheten som en sammenhengende enhet, er en «filosofisk» begivenhet som er mye viktigere og mer «original» enn et filosofisk «genis» oppdagelse av en ny sannhet som bare små grupper av intellektuelle får eierskap til.