Forord
Ideen til denne boken ble unnfanget som et resultat av undervisningen om forholdet mellom samfunnet, staten og militæret på bachelorgraden Militære studier ved Forsvarets høgskole. Selv om mye er skrevet om forholdet mellom disse tre, fantes det ikke en samlet fremstilling av hvordan de er bundet sammen i Norge, og som samtidig var tilpasset førsteårs bachelorstudenter. Resultatet ble et fragmentert pensum bestående av tekster skrevet for et annet formål enn å gi nye studenter en oversikt over, og introduksjon til, sammenhengene mellom disse sentrale institusjonene, deres oppbygning og virkemåte og deres plass i det norske samfunnet. Tekstene ga heller ikke en innføring i hvordan man innenfor ulike fagtradisjoner har studert forholdet mellom samfunnet, staten og militærmakten. Alt dette håper vi å få fram i denne boken.
Vi vil gjerne takke de som har bidratt med råd og dåd til denne andre utgaven: Sven Holtsmark for detaljerte kommentarer og råd til hele manuset, Victoria Ciobanu Austveg for utmerket redigeringsarbeid, Sigurd Sørlie, Freddy Moland, Sigbjørn Halsne, Steffen Øverland og Lene Ekhaugen for kommentarer til hele eller deler av teksten.
Oslo, 1. august 2024
Torunn Laugen Haaland, Rolf Hobson og Kjell Inge Bjerga
Kapittel 8
Industrialiseringen og de nye krigene, 1850–1870 ..................................... 114
Den prøyssiske modellen – den industrialiserte kabinettskrigen 115
Den amerikanske borgerkrigen – den industrialiserte folkekrigen ............ 117
Sjømaktens transformasjon, 1840–1870
– industriell maktbase og økonomisk sårbarhet .............................................. 119
Kapittel 9
Nasjonalismens tidsalder og destabiliseringen av statssystemet ... 123
Nasjonalisme og internasjonal rivalisering ........................................................ 124
Koloni- og rustningskappløp, allianser og krigsplaner før 1914 ................. 126
Kapittel 10
Den totale krigen og den ideologiske polariseringen av
Radikaliseringen av nasjonalismen og bolsjevikenes
i Russland
Den ideologiske polariseringen av internasjonal politikk i mellomkrigstiden
Kapittel 11
Kapittel 12
Kapittel
Introduksjon
Denne boken handler om hvordan bruken av militærmakt og den militære profesjonen påvirkes av og påvirker utviklingen i samfunnet. Deriblant handler den om hvordan internasjonale og nasjonale utviklingstrekk former den norske militærmakten, og om etaten Forsvarets plass i det norske demokratiske styringssystemet.
Bare tre år har gått siden første utgave kom ut i 2021. Da vi skrev ferdig boken sommeren det året, var NATO fortsatt engasjert i Afghanistan.
Samme høst foretok alliansen en ydmykende uttrekning og overlot Afghanistan til Taliban etter 20 år med krig. Et halvt år senere, i februar 2022, gikk Russland til full invasjon av Ukraina. Krigen hadde i realiteten pågått siden 2014, da Russland invaderte og annekterte Krym og også sendte styrker inn i Øst-Ukraina. Halvannet år senere startet en blodig krig mellom Israel og Hamas; en krig som kan tenkes å spre seg til andre deler av Midtøsten, et av de mest spenningsfylte konfliktområder i verden. I løpet av årene 2021–2024 økte også spenningen mellom USA og Kina, særlig knyttet til spørsmålet om øystaten Taiwans uavhengighet, men også i spørsmål knyttet til uavklarte grenselinjer i Sør-Kina-havet og til handel og globale forsyningskjeder.
Det som fra et norsk ståsted var en relativt fredelig epoke med lavt spenningsnivå, innledet ved den kalde krigens slutt i 1990, ser ut til definitivt å ligge bak oss. Svært forenklet kan vi si at norsk bruk av militærmakt mellom 1990 og 2020 fant sted i begrensede kriger godt unna Norge. Militærmakten ble bygd ned, og praktiseringen av allmenn verneplikt for menn opphørte. Det samme skjedde med Forsvarets tilstedeværelse mange steder i Norge. Med unntak av militærpersonellets nærmeste pårørende var hverdagen til den norske befolkningen også langt på vei upåvirket av Forsvarets utenlandsoppdrag.
Krigene i Ukraina og Gaza har brakt krigens brutale virkelighet nærmere. Krigen i Ukraina førte et stort antall flyktninger til Norge, og krigens globale virkninger merkes helt ned i lommeboken til den enkelte nordmann. Norge og resten av verden ruster opp. Samfunnet engasjerer seg gjennom demonstrasjoner som samler tusenvis. Den verdensordenen som
ble etablert etter andre verdenskrig, er under press. Dette er en dramatisk ny situasjon.
Den raske utviklingen viser at verden kan endre seg betydelig i løpet av de tre årene det tar å gjennomføre bachelorgraden i militære studier.
Denne læreboken har derfor et annet siktemål enn å analysere den siste tidens hendelser. En god offiser må kunne forstå og analysere det som skjer i Ukraina, i Midtøsten, i det norske samfunnet og i norske nærområder. Offiseren må kunne analysere og agere ut fra hva disse hendelsene betyr for utviklingen av det norske forsvaret og bruken av norsk militærmakt. En slik evne må baseres på en grunnleggende forståelse av hvordan bruken av militærmakt formes gjennom dyptgripende kulturelle, politiske og sosiale endringsprosesser. Påvirkningen går også motsatt vei. Særlig tydelig ser vi hvordan de store verdenskrigene i det 20. århundre førte med seg store samfunnsendringer. Ny teknologi ble utviklet og tatt i bruk, ideologiske og kulturelle endringsprosesser tok til eller ble forsterket. Land og imperier gikk i oppløsning, mens nye statsdannelser oppsto. Boken handler om dette gjensidige påvirkningsforholdet.
Innretningen av boken – de tre delene og hvordan de passer sammen
Boken består av tre deler: (1) den militære profesjonens forhold til staten og samfunnet; (2) krig og samfunnsutvikling i et historisk perspektiv; (3) norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk etter 1945. I første del tar vi for oss hva en profesjon er, og hva som kjennetegner den militære profesjonen. Vi ser både på hva den har til felles med andre profesjoner, hva som gjør den unik, og hvordan den har utviklet seg over tid. Her kommer vi også inn på hvorfor vi har et forsvar, hvordan vi har valgt å innrette det norske forsvaret, og hvem som bestemmer over utøvelsen av den norske militærmakten.
I del II går vi tilbake i historien og viser hvordan samfunnsutviklingen i Europa, fra den franske revolusjonen i 1789 og fram til og med andre verdenskrig, har formet militærmakten på måter som fortsatt preger oss i dag.
I del III tar vi for oss den norske sikkerhets- og forsvarspolitikken fra 1945 og fram til i dag. Vi ser på hvordan politikken formes av ytre trusler og allierte på den ene siden og innenrikspolitiske og partipolitiske hensyn på den andre. Boken vil vise at de tre delene henger tett sammen. Den norske militære profesjonen har utviklet seg i samspill med de tunge historiske omveltnin-
gene som beskrives i bokens del II. Det samme gjelder utviklingen av sikkerhets- og forsvarspolitikken etter andre verdenskrig. De store europeiske utviklingstrekkene vi tar for oss i del II, demokratiseringen, industrialiseringen og fremveksten av nye ideologier, trekkes inn i både del I og del III.
Militære studier – utdanningen og faget
Militære studier er i dag både navnet på en utdanning (bachelor- og mastergrad) og et fag. Den høyere militære utdanningen som sådan hører faktisk til Norges eldste utdanningsinstitusjoner. Den frie matematiske skole, opprettet i 1750, ble omdøpt til Den kongelige matematiske militære skole i 1770 og til Krigsskolen i 1904. Ved opprettelsen var Norge fortsatt underlagt Danmark, og Europa ble styrt av eneveldige monarker. Først i 1811 fikk Norge sitt første sivile universitet, og i 1817 ble Det norske søkadettkorps (Sjøkadettinstituttet) opprettet. Da hadde Norge tre år tidligere blitt et selvstendig land med egen grunnlov, for så å bli tvunget inn i en personalunion med Sverige. Sjøkadettinstituttet ble til Sjøkrigsskolen i 1876. Luftkrigsskolen kom av naturlige grunner til mye senere. Marinens flyvevæsen og Hærens flyvevæsen ble opprettet i 1912. De ble slått sammen til Luftforsvaret i 1944, og i 1949 ble Luftkrigsskolen etablert.
Vi skal ikke gå nærmere inn på historien til de tre utdanningsinstitusjonene her, men gjøre et langt sprang fremover til 2000-årene, da offisersutdanningen ble tilpasset kravene til en akkreditert akademisk utdannelse og skolene underlagt universitets- og høgskoleloven med krav til forskningsbasert undervisning og faglig frihet og uavhengighet. I 2018 ble en felles bachelorgrad i militære studier innført for alle forsvarsgrenene. Det er denne bachelorutdanningen denne boken først og fremst er rettet mot.
Mange militære utdanningsinstitusjoner i Europa har gjennomgått en lignende utvikling i 2000-årene. Akademiseringen av den militære profesjonsutdanningen er i seg selv en del av en bred samfunnsutvikling hvor mange praksisnære profesjonsutdanninger har gått fra å være erfaringsbaserte til også å bli forskningsbaserte.
Selv om den militære utdanningen er en av Norges eldste (mye på grunn av at andre profesjoner som prester og leger utdannet seg i utlandet), er faget «militære studier» relativt nytt som et akkreditert akademisk fag. Det akkrediterte faget ble til da de tre krigsskolene og Forsvarets høgskole i 2005 opprettet bachelor- og mastergradsutdanninger. Fra da av ble den militære utdanningen underlagt samme rutiner for kvalitetskontroll som de sivile
utdanningene. Beslutningen var omstridt internt i Forsvaret. Noen fryktet at akademiseringen ville fjerne utdanningen fra praksisfeltet. Vektingen mellom de akademiske og de praksisrettede delene av faget er da også en vedvarende debatt i de fleste profesjonsutdanningene. Men omleggingen betyr ikke nødvendigvis at utdanningen har blitt mindre praktisk rettet enn den var før. På samme måte som andre profesjonsutdanninger inneholder utdanningen i militære studier fortsatt emner og praksisperioder hvor studentene tilegner seg kompetanse som ikke kan formidles i en forelesningssal og tilegnes i en lesesal.
Kvalitetskravene som ligger i akkrediteringen, innebærer først og fremst en større bevissthet om hvordan kunnskapen som formidles i utdanningen, skapes. Dette gjelder enten den formidles gjennom praksisøvelser eller gjennom annen undervisning. Hva er grunnlaget for manøverteori og oppdragsbasert ledelse? Hvordan, av hvem og med hvilket formål er disse teoriene utviklet? Med hvilken sikkerhet kan vi si at de er bedre eller dårligere enn andre teorier eller doktriner?
Et hovedformål med en akademisk utdanning er å gjøre studentene i stand til å foreta en selvstendig og kritisk vurdering av alt fra beskrivelser av et hendelsesforløp til abstrakte teorier, konsepter og doktriner. Hvilke lærdommer er det mulig å trekke av krigene i Ukraina og på Gaza? Hvordan skal disse lærdommene omsettes til nye planer for det norske forsvaret?
Fremtidens offiserer må for eksempel kunne foreta selvstendige vurderinger av det som kan være forbigående trender og importert tankegods fra de store amerikanske tenketankene. Dette forutsetter evne til selvstendig og kritisk tenkning og til å til å kunne formidle disse tankene til underordnede og overordnede, til besluttende og bevilgende politikere og til det norske samfunnet, som i siste instans finansierer Forsvaret. Samtidig skal fremtidige offiserer tilegne seg kunnskaper og ferdigheter gjennom utdanningen som gjør dem i stand til å planlegge og gjennomføre militære operasjoner i ulike domener. Disse to kravene, systematisk, kritisk og langsiktig tenkning på den ene siden og ledelse i den ekstremsituasjonen militære operasjoner kan være, på den andre, innebærer at det er et vidt spenn i ferdighetene som kadettene skal tilegne seg i løpet av offisersutdanningen. Noe forenklet kan man si at den siste ferdigheten er nødvendig for å overleve på kort sikt, mens den første er nødvendig for å overleve på lang sikt.
I dag er utdanningen organisert som et tverrfaglig studium. Det er satt sammen av fag fra humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap (læren om henholdsvis mennesket, samfunnet og naturen). Innenfor alle disse fag-
områdene tar studiet for seg menneskelige, samfunnsmessige og teknologiske aspekter ved utøvelsen av militærmakt. Det innebærer at man ikke studerer militære operasjoner som et isolert fenomen: Man studerer hvordan militærmakt formes og utøves som en integrert del av samfunnet. Fra krigene i Ukraina og på Gaza kan det for eksempel trekkes lærdommer om ild, bevegelse og beskyttelse på taktisk nivå, om styrkedisposisjoner på operasjonelt nivå, om forsvarsvilje og beskyttelse av kritisk infrastruktur på nasjonalt nivå og om samarbeid og motsetninger mellom ulike ideologiske samfunnssystemer på internasjonalt nivå. Alle disse forholdene har stor betydning for utfallet av krigene. De militære profesjonsutøverne som vil vinne krigen, må ha innsikt i hvordan alle disse nivåene virker inn på hverandre.
Av de humanistiske disiplinene har historiefaget alltid hatt en viktig plass i militære utdanninger. Den britiske historikeren Michael Howard skrev i 1961 et kjent essay om «The Use and Abuse of Military History». Han tar til orde for at militære må studere erfaringene fra tidligere kriger, ikke fordi de vil gjenta seg, men fordi de er en viktig kilde til kunnskap. Mens andre profesjoner kan studere og samle erfaringer fra den daglige profesjonsutøvelsen, er dette langt vanskeligere i studiet av utøvelsen av militærmakt. Videre argumenterer Howard for at kriger ikke må studeres som isolerte fenomen, men i en bred samfunnsmessig kontekst. Først når man studerer historiske hendelser både dypt nok og bredt nok, får man en god forståelse av hva som skjedde og hvorfor.
Den samfunnsfaglige delen av studiet handler om flere forhold og omfatter både statsvitenskap og sosiologi. Sentrale spørsmål er hvordan staten kontrollerer militærmakten, og hvordan sikkerhets- og forsvarspolitikken former den militære organisasjonen og utøvelsen av militærmakt. Hvilke statlige institusjoner bestemmer over Forsvaret? Hvordan er beslutningsprosessene som ligger til grunn for hvordan militærmakt utøves? Hvem er offiserene, hvilken bakgrunn har de, har de andre verdier enn resten av samfunnet, og hvordan ser resten av samfunnet på den militære profesjonen? Alle disse spørsmålene vil også naturlig inkluderes i historiske studier av utøvelsen av militærmakt.
Et annet fag vi kommer i berøring med, er rettsvitenskap. Regelverket for bruk av militærmakt er omfattende og fortjener sin egen lærebok. I denne boken kommer vi kort inn på de mest sentrale rettsreglene, og vi ser på de praktiske beslutningsprosessene knyttet til bruk av militærmakt (altså mer statsvitenskap og historie enn juss). Vi ser også på hvordan en stadig mer
gjennomregulering av samfunnet griper inn i profesjonenes uavhengighet (og her er vi over i sosiologien).
Avslutningsvis vil vi kort forklare hvorfor enkelte fag er utelatt. Militære studier inneholder en god del tekniske fag. Enkelte linjer i den militære utdanningen er primært naturvitenskapelige, og alle linjer inneholder temaer som kroppslige reaksjoner på ekstreme situasjoner, våpensystemer og teknologi. Det naturvitenskapelige fagområdet i seg selv faller utenfor denne boken, men vi vil se nærmere på hvordan ny teknologi har endret samfunnet og revolusjonert anvendelsen av militærmakt, både i en historisk sammenheng og i dag.
Det sies ofte at faget ledelse (på engelsk det mer militære command) er det viktigste i den militære utdanningen. Ledelse er i seg selv et tverrfaglig studium. Det kan for eksempel omhandle psykologi, organisasjonsteori og ikke minst studiet av historiske eksempler. Ledelse er et eget emne i den militære utdanningen og vil derfor heller ikke behandles videre i denne boken. Det samme gjelder det militære operasjonsfaget – selve håndverket i profesjonen. Planlegging og gjennomføring av land-, luft-, sjø-, cyber- og spesialstyrkeoperasjoner, for å nevne noen, inngår i kjernen av profesjonsfaget og behandles i egne lærebøker og manualer.
Bokens faglige grep
Boken skal først og fremt gi grunnleggende kunnskaper om de tre temaområdene den dekker (den norske militære profesjonen, staten og samfunnet; krig- og samfunnsutvikling i Europa fra den franske revolusjonen til andre verdenskrig; norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk etter 1945). Boken skal også bidra til å utvikle leserens evne til selvstendig og kritisk tenkning. Da mener vi ikke «kritisk» i betydningen å skulle kritisere, men i betydningen av å sette spørsmålstegn ved etablerte tenkemåter og «vedtatte sannheter», ikke minst innenfor egen profesjon, noe som er en forutsetning for å videreutvikle profesjonen. Denne ambisjonen forfølges gjennom flere grep. For det første vil vi gi studentene eksempler på hvordan kunnskapen som presenteres, har blitt til. Dette kan blant annet gjøre det lettere å se hvordan forhold som presenteres som åpenbare sannheter, i virkeligheten er barn av sin tid. Vi vil også vise hvordan ulike forskningsmetoder kan lede til ulike resultater, som for eksempel ulike syn på hva som kjennetegner den militære profesjonen. Hensikten er å gi studentene grunnlag for en økt bevissthet knyttet til kunnskapsdannelse som så skal utvikles videre gjennom bachelorstudiet.
Et annet viktig poeng er å bevisstgjøre leserne på farene ved å trekke (for) enkle konklusjoner om utfallet av militære operasjoner. Hvorfor klarte ikke NATO å skape en varig sikkerhet i Afghanistan mellom 2001 og 2022? Skyldtes det en feilslått militær strategi fra USA og NATOs side, en feilslått bistandspolitikk som ikke førte til økonomisk vekst og bedrede leveforhold for befolkningen, feilslåtte politiske forhandlinger med Taliban, korrupte afghanske myndighetsstrukturer, innenrikspolitiske forhold i USA, utviklingen i Pakistan og Iran eller Talibans evne til å holde krigen ved like mens de ventet på at NATO-landene skulle gå lei og trekke seg ut? I så komplekse hendelsesforløp er det vanskelig å peke på sikre årsakssammenhenger. Antakelig spilte alle disse forholdene inn, men hva som var viktigst, vil det neppe noen gang bli mulig å si sikkert. Svaret på slike spørsmål farges gjerne av forhold som det faglige eller ideologiske ståstedet til den som svarer. Derfor er det ekstra viktig å undersøke med et kritisk blikk hvordan det vi tror vi vet noe om, har blitt til, og hva det bygger på.
I forlengelsen av dette er det også viktig å skille mellom normative og deskriptive tekster. Militærvesenet i Norge og andre land utgir selv tekster som sier noe om hva som kjennetegner profesjonen, hvilke verdier den skal ha, osv. Dette vil som regel være normative tekster. De sier noe om hva man ønsker skal kjennetegne profesjonen, ikke nødvendigvis noe om hvordan den faktisk er. For eksempel sier norske doktriner at verdiene til det norske forsvaret er respekt, ansvar og mot. Det betyr at det er ønskelig at alle norske militære har disse verdiene. Hvis man derimot undersøker hvilke verdier norske militære faktisk har (og skriver det ned), får man en beskrivende tekst. Ikke sjelden skjer det at disse to blandes sammen. En normativ tekst som beskriver en ønsket tilstand, kan være formulert som om den beskriver en faktisk tilstand. Fordi doktrinen sier at norske militære skal ha verdiene respekt, ansvar og mot, kan man tenke seg at norske militære faktisk er respektfulle, ansvarlige og modige. Men inntil man har undersøkt saken, kan man ikke legge det til grunn. En i utgangspunktet mer sannsynlig hypotese er at gode og dårlige menneskelige egenskaper fordeler seg temmelig likt utover befolkningen uavhengig av yrke, status og andre ytre kjennetegn. Det er heller ikke gitt at det er enighet om hva det vil si å handle respektfullt, ansvarlig eller modig i ulike situasjoner.
Tekster om den militære profesjonen og om krig kan også ha innslag av det vi kan kalle «mytespråk». Myter er nedarvede kollektive forestillinger eller «sannheter» som tas for gitt i gruppen. Det stilles ikke kritiske spørsmål til dem, for man legger til grunn at de er sanne. Et eksempel på myte-
språk som er utbredt i militære utdanningsinstitusjoner, har sitt utspring i det vi kjenner som «Clausewitz’ treenighet». Gjengivelser av tankene til den tyske offiseren Carl von Clausewitz, som skrev sine tekster i årene etter Napoleonskrigene, viser gjerne til at krig formes av tre krefter: folkets lidenskap, politikkens rasjonalitet og feltherrens geni. Denne «sannheten» om krigen kommer i flere utgaver, for eksempel «folkets følelser», «politikkens fornuft», «feltherrens ferdigheter», «folket som naturkraften», «politikken som forstanden» og «feltherren som den frie sjel».
Clausewitz’ grunnleggende tese om at krigen vil formes av oppslutningen i befolkningen, de politiske målene (som kan være helt andre enn å vinne over fienden) og måten de militære styrkene opererer på, er utvilsomt god. Problemet oppstår når man også legger til antakelser om at disse tre grupperingene styres av ulike krefter – befolkingen av lidenskap/følelser/ naturkrefter, politikken av rasjonelle/fornuftige overveininger og de militære av ferdigheter/geni/en fri sjel – og så legger til grunn at det faktisk er slik. For det er ingen grunn til å tro at politikere eller militære er mindre følelsesstyrte enn folk flest, at politikere er mer fornuftige enn militære, eller at militære har en friere sjel eller er mer, eller for den saks skyld mindre, geniale enn andre mennesker.
Det finnes også kollektive forestillinger innenfor enhver profesjon som det er grunn til å forholde seg kritisk til. Eksempler på slike forestillinger i den militære profesjonen er at militære er særlig flinke ledere, og at den militære profesjonen utgjør et kollektiv med en særlig evne til å dra lasset sammen for å nå målene. Men historien og nåtiden er full av eksempler på dårlige militære ledere, intern krangling mellom grener og avdelinger som ikke kan samarbeide. Inntil saken er undersøkt på en vitenskapelig måte, kan vi ikke vite om militære er bedre eller dårligere ledere enn sivile, eller om militære samarbeider bedre eller dårligere enn andre grupper i samfunnet. Her må vi nevne en egen sjanger av tekster, nemlig memoarbøker skrevet av militære ledere eller andre deltakere i militære operasjoner. Slike bøker inneholder forfatterens subjektive fortellinger om egne opplevelser. De kan være sanne nok om akkurat det de beskriver, men de forteller bare en liten del av virkeligheten. De vil kunne fremstille om ikke forfatteren selv, så i hvert fall hans eller hennes nærmeste medarbeidere i et fordelaktig lys, mens motparten ikke kommer til orde. Slike bøker må ikke forveksles med historiske studier av et hendelsesforløp. Memoarbøker kan også inneholde det vi vil kalle mytiske forestillinger om militærmakten. Et konkret eksempel finner vi i boken Ansvar. Ledelse er ingen popularitetskonkurranse (2017),
skrevet av nå pensjonert generalløytnant og tidligere generalinspektør for hæren Robert Mood:
Er det noe å lære av lederskapet fra militær opplæring og operasjoner? Kan noe overføres til det offentlige og private hjemme? Jeg tror det.
Der rammeverket for militær innsats er logisk og strukturert med vekt på felles forståelse av begreper, fremstår rammeverket for politisk virke og gjennomføring som det stikk motsatte. Ulogisk og Machiavellisk, kortsiktig, ustrukturert og uten felles forståelse av hvilke utfordringer vi står overfor (s. 221).
I tillegg til å mytologisere den militære virkeligheten synes teksten også å avsløre et problematisk syn på hvordan vårt åpne samfunn er ment å fungere. Meningsbrytninger og uenighet, også om begreper og hva som er utfordringene i samfunnet, er grunnleggende forutsetninger for demokratiet. En ensretting vil nødvendigvis gli over i en autoritær stat. Samtidig vet alle som har studert den militære organisasjonen på nært hold, at både meningsbrytninger og uenighet om utfordringer og hvordan de skal løses, finnes i rikelige mengder innad i forsvarsmakten.
Fordi vi ønsker å utvikle det fremtidige offiserskorpsets evne til selvstendig og kritisk tenkning, vil vi også holde fram de mange dilemmaene som er knyttet til å skulle utvikle en evne til kontrollert voldsutøvelse i ekstreme situasjoner. Her er det på plass med en understreking: Helt bevisst bruker vi liten plass på å beskrive sider ved militærmakten og profesjonen som er ukontroversielle, selv om de utgjør hverdagen til de aller fleste som har Forsvaret som sin arbeidsplass. Begrunnelsen for dette er at all militær aktivitet til syvende og sist er rettet inn mot å skulle gjøre organisasjonen og profesjonsutøverne i stand til å fungere i en ekstremsituasjon hvor alt det som er trygt og kjent i den norske hverdagen, opphører. Det er selve kjernen i mange av de dilemmaene vi skal innom i denne boken: Hvordan skape en organisasjon som er forberedt på å fungere i en ekstrem situasjon – og samtidig fungere og være en del av et liberalt demokratisk samfunn?
DEL I
Profesjon
1
Den militære profesjonen
Å ha evne til å angripe en fiende og å beskytte seg mot angrep utenfra er noe nesten alle samfunn har sett seg tjent med og derfor valgt å bruke fellesskapets ressurser på. På samme måte har menn, og noen, men langt færre kvinner, grepet til våpen og organisert seg for å beskytte seg selv og sine. Det er imidlertid et langt sprang fra dette grunnleggende behovet til dagens spesialiserte militære profesjon og organisasjon. Før vi går nærmere inn på hva som kjennetegner den, skal vi se på noen allmenne kjennetegn på profesjoner generelt.
Det finnes flere måter å definere profesjonsbegrepet på, men ofte fremheves disse fire kjennetegnene: En profesjon innehar en bestemt ekspertise, gjerne tilegnet gjennom høyere utdanning. En profesjon har en betydelig grad av selvbestemmelse eller autonomi, det vil si at den enkelte profesjonsutøveren kan utøve et faglig skjønn og profesjonen utvikler selv innholdet i egen utdanning og bestemmer selv hvordan den innretter seg for å ivareta og utøve sin ekspertise. For det tredje har profesjonen en etos eller et verdigrunnlag som binder den sammen. Sist, men ikke minst har profesjoner et samfunnsansvar. Profesjonens eksistensberettigelse er knyttet til at den har en ekspertise som samfunnet trenger, og at den forvaltes til samfunnets beste.
Disse fire kjennetegnene – en ekspertise tilegnet gjennom høyere utdanning, autonomi over eget fagområde, egne etiske standarder og et samfunnsansvar – utgjør kjernen i de fleste profesjonsdefinisjonene.
Kravet til høyere utdanning gjør at vi ofte forbinder fremveksten av
profesjoner med fremveksten av utdanningsinstitusjoner. Legene og prestene var blant de tidligste profesjonene. De hadde utdanning i og spesialisert kunnskap om menneskenes kroppslige og sjelelige behov. Også juristene ble tidlig en viktig profesjon som hadde utdanning i og spesialisert kunnskap om lovene, det vil si hvordan samfunnet kunne organiseres og reguleres gjennom lov, og deretter hvordan lovene skulle tolkes og anvendes.
En slik forståelse av profesjonene, som eksperter som besitter og forvalter en kunnskap som samfunnet trenger, var dominerende i profesjonsforskningen de første tiårene etter andre verdenskrig. Man så på profesjonene i et funksjonalistisk perspektiv. Man la til grunn at de vokste fram på grunn av samfunnets behov og at de fylte en samfunnsnyttig funksjon. Etter hvert ble man mer opptatt av at profesjonene ikke bare var uselviske og samfunnsnyttige, men at de også var sterke ivaretakere av en interessegruppe som fremmet bestemte måter å forstå verden på, og som kjempet for en økt andel av fellesskapets ressurser til sitt fagområde. Dette kan vi kalle et maktpolitisk perspektiv i profesjonsforskningen.
Når profesjonene fremmet sine interesser, ville begrunnelsene uansett gjerne være funksjonalistiske, det vil si knyttet til ivaretakelse av profesjonens samfunnsoppdrag. Disse argumentene kunne dekke underliggende egeninteresser, som ønske om økt prestisje eller høyere lønn. På den ene siden har altså profesjonene et samfunnsansvar. Deres eksistensberettigelse er knyttet ikke til dem selv, men til fellesskapet. På den andre siden utgjør profesjonene interessegrupper med sterke egeninteresser. Disse egeninteressene vil ikke nødvendigvis være til fellesskapets beste. Det kan derfor oppstå motsetninger mellom profesjonens egeninteresser og det samfunnsansvaret den er satt til å ivareta.
I de tilfellene slike motsetninger oppstår, er det gjerne to styringsprinsipper som kommer i konflikt. Det ene styringsprinsippet er det demokratiske. Dette prinsippet er basert på at det avholdes regelmessige valg hvor alle kan stemme. Den gruppen som får flest stemmer, danner regjering og styrer landet fram til neste valg. Et annet styringsprinsipp er det fagstyret som profesjonene representerer. Sterke profesjoner har mye makt i form av ekspertise på eget fagfelt, og det kan være vanskelig for demokratisk valgte myndigheter å beslutte noe som går på tvers av det ekspertene anbefaler. Dette potensielle motsetningsforholdet mellom demokratiske og faglige styringsprinsipper vil vi komme tilbake til mange ganger i denne boken.
Den militære profesjonen: avgrensninger og
grunnleggende kjennetegn
I det følgende skal vi først se på hvem som utgjør den militære profesjonen i Norge, og hvilke kjennetegn denne profesjonen har som skiller den fra andre profesjoner. Deretter tar vi for oss forholdet mellom profesjonen og de statlige institusjonene. I Norge er den militære profesjonen en rendyrket offentlig profesjon. Den er den ene av statens to maktinstrumenter, politiet er det andre. De politiske myndighetenes styring av den militære profesjonen er derfor en viktig del av vårt politiske system. Dette forholdet reguleres gjennom lovverket med utgangspunkt i Grunnloven (konstitusjonen).
Videre ser vi på de andre brede kontaktflatene mellom samfunnet og militærmakten og hvordan disse har forandret seg i overgangen fra et stort mobiliseringsforsvar til et langt mindre innsatsforsvar. Sosiale, teknologiske og kulturelle endringer i samfunnet har også påvirket disse kontaktflatene. I forlengelsen av dette kikker vi nærmere på hva som kjennetegner den norske militære kulturen. Fordi profesjonens eksistensberettigelse er knyttet til voldsutøvelse, en aktivitet som er forbudt i mellommenneskelige forhold i sivilsamfunnet, spør vi om vi trenger en militær kultur som på vesentlige punkter er ulik den sivile kulturen. Avslutningsvis oppsummerer vi mange av de spørsmålene og dilemmaene vi har vært innom ved å sette to ulike syn på forholdet mellom militærmakten og samfunnet opp mot hverandre. Som en overgang til del II gir vi helt til slutt en kort oversikt over den historiske utviklingen av den norske militære profesjonen fra 1814 til slutten av andre verdenskrig.
Hvem tilhører så den militære profesjonen i Norge i dag? Svaret er ikke opplagt. Som nevnt er et vanlig kjennetegn for profesjoner at de innehar en faglig ekspertise som samfunnet trenger. De forvalter sin ekspertise med en stor grad av autonomi og med sterke yrkesetiske og faglige normer, også kalt etos. Offiserene utgjør åpenbart en slik gruppe, men det er ikke like åpenbart hvorvidt de vernepliktige er en del av profesjonen. De vernepliktiges ekspertise, etikk og eventuelle samfunnsansvar, før og etter tjenesten i Forsvaret, er primært knyttet til det sivile samfunnet. De er innom Forsvaret i en kort periode, og de lærer noen grunnleggende militære ferdigheter, men dette vil ikke være deres primære ekspertise, og Forsvaret vil ikke være deres primære tilknytning bortsett fra i en kort periode av livet. Som vernepliktige har de også i liten grad et selvstendig ansvar ut over å utøve sin egen rolle slik det forventes av dem.
Mens Norge feirer nasjonaldagen med barnetog, feirer mange andre land sine nasjonaldager med å vise fram militær styrke, som for eksempel Frankrike på 14. juli. Fra 2010 har norske myndigheter likevel bestemt at 8. mai skal markeres som frigjøringsog veterandag i Oslo og i alle landets kommuner. På denne måten viser myndighetene at de ønsker å skape synlighet for Forsvaret og nye kontaktpunkter mellom militærmakten og samfunnet. Det er likevel stor forskjell på hvor synlig militærmakten er i ulike samfunn.