Dette verket omfattes av bestemmelsene i Lov om opphavsretten til åndsverk m.v. av 1961. Verket utgis Open Access under betingelsene i Creative Commons-lisensen CC BY-NC-ND 4.0. Denne lisensen lar andre kopiere, distribuere og spre verket i hvilket som helst medium eller format, under forutsetning av at det oppgis korrekt kreditering og lenke til lisens. Dette kan gjøres på enhver rimelig måte, men uten at det kan forstås slik at lisensgiver bifaller deg eller din bruk av verket. Materialet kan ikke benyttes til kommersielle formål. Dersom du remixer, bearbeider eller bygger på materialet, kan du ikke distribuere det endrede materialet.
Verket inneholder illustrasjoner som ikke er omfattet av overnevnte lisens. Se den enkelte illustrasjonstekst for vilkår.
Boka er utgitt med støtte fra NIKU, Fabrica og Bane NOR.
ISBN trykt bok: 978-82-02-73846-4
ISBN PDF: 978-82-02-78088-3
DOI: https://doi.org/10.23865/cdf.239
Dette er en fagfellevurdert antologi.
Design: Gisle Vagstein | deTuria Design
Omslagsdesign: Gisle Vagstein | deTuria Design
Omslagsillustrasjon: Forsidebilde: Ukjent fotograf, Kulturhistorisk museum, UiO. Baksidebilde (øverst): Riksarkivet. DN I nr. 7. Lisens: CC BY-SA 4.0. Baksidebilde (nederst): Tegning: Elin Dahlin 1982, Riksantikvarens arkiv. Lisens: CC BY-NC. satt med: Garamond Premier Pro, 11,5/14,5 papir: Munken Lynx, 120 g trykk: Livonia Print, Latvia
Cappelen Damm Forskning forskning@cappelendamm.no
del 4 Byliv
4 Innledning
4.1 Mat og helse i middelalderbyen
4.2 Borgerskap og andre fellesskap
4.3 Lov og rett, stabilitet og tilpassing
4.4 Liv og død i Oslo
del 5 Makta – Konge, biskop og stormenn
5 Innledning
5.1 1050: En autoritær kongemakt med ekspansive maktambisjoner – Harald Hardråde
5.2 1200: Kirkemakt og voksende institusjoner – biskop Nikolas Arnesson
5.3 1300: En kristen ridderkonge i skandinavisk heksegryte – Håkon 5. Magnusson
5.4 1400: Lensmenn, borgermestre og byprivilegium
biskop Øystein Aslaksson
5.5 1500: Opprør, Hansa og reformasjon – ridder Knut Alvsson
5.6 1600: Med byen i sentrum – lektor Hallvard Gunnarssøn
del 6 Religion, skrift, lærdom og kultur
6 Innledning
6.1 Byen som religiøst landskap
6.2 «Hvad vi har eiet og det vi har tapt»: Kunstproduksjon i det gamle Oslo
6.3 «… þetta bref er gort var j Oslo»: Skriftbruk hos kirke, kongemakt og i det sivile samfunn
6.4 Bøker, liturgi og litteratur i Oslo
6.5 Runer og runeinnskrifter
del 7 Nye byer, nye verdener
7 Innledning
7.1 Fra jordeierby til kjøpmannsby
7.2 Kirkekulturens død og overlevelse
Forord
Ideen til dette prosjektet kom mens arkeologene ved Norsk institutt for kulturminneforskning stod flere meter under asfalten i Bispegata og gravde fram middelalderens versjon av den samme gata: Bispeallmenningen. Tømmer- og steinbygninger, deriblant kjellerne fra store steinhus, lå på sørsiden av allmenningen, og murer fra biskopens borg lå på nordsiden. Et blysegl fra et brev fra pave Innocens 4., sendt til Oslo på midten av 1200-tallet, ble gravd fram inntil murene – et håndfast bevis for byens tilknytning til resten av Europa. Vi innså at her var det mange historier å fortelle!
«Vi» er redaksjonen, som består av Morten Stige, Stefka G. Eriksen, Håvard Hegdal og Egil Lindhart Bauer, med Sara Langvik Berge som billedredaktør. Vi har alle vært involvert i utgravningene, som prosjektledere, feltledere eller som styringsgruppemedlemmer. Det har vært vårt ønske at tekstene skal være til glede og nytte både for fag- og lekfolk, enten man har vært på mang en vandring mellom ruinene i Gamlebyen eller om man kjenner lite til Oslos fortid. Til sammen inneholder boka 33 artikler, så det skal være noe for alle her. Med 39 forfattere involvert, er det stor bredde i temaene, og det har i hvert fall ikke vært mangel på ambisjonene for prosjektet. Et stort arbeid er lagt ned i kartene, som er viktige for at lesere som ikke er så kjent med middelalderbyen skal kunne orientere seg i de ulike artiklene. Vi har digitalisert alle tilgjengelige tegninger fra gamle utgravninger og sammenstilt disse med dokumentasjonen fra de nye undersøkelsene.
Jeg vil rette en stor takk til Bane NOR, både som samarbeidspartner gjennom mange år på anlegget for Follobanen og den nye Middelalderparken, og for deres generøse bidrag til finansieringen av dette bokprosjektet. Helt fra byggingen av den første
jernbanen gjennom Gamlebyen har jernbanen vært en viktig årsak til fremskaffelsen av ny arkeologisk kunnskap, og Bane NOR har virkelig tatt lagt godt til rette for utgravningene i Follobaneprosjektet. De som også fortjener en stor takk er alle arkeologene som gjennom sommerdager med stekende sol, iskalde vintre og våte høst- og vårdager har gravd fram Oslos fortid.
Mens vi har gravd fram den gamle byen, har den nye byen vokst opp rundt oss. Med utviklingen av Bjørvika-byen vil en ny bydel og mange tusen mennesker ha middelalderbyen i sitt nabolag. Mange vil ta i bruk den nye Middelalderparken, og mange steder er de arkeologiske sporene fremdeles bevart like under føttene deres. Vi håper at denne boka kan inspirere folk til å bli bedre kjent med det unike kulturminnet vi har her i Oslo, like ved dagens sentrum. Underveis i arbeidet med denne boka har det kommet stadig nye funn og analyseresultater fra utgravninger. Disse har fortløpende blitt innarbeidet, men på et tidspunkt måtte skrivearbeidet likevel avsluttes: Det vil si at kommende utgravninger vil kunne gjøre om på vår kunnskap om Oslo. Men dette er jo egentlig en positiv ting – at vi stadig finner ut mer, og det gjør det bare mer aktuelt å forske videre – og så, når tiden omsider er moden, skrive en ny oslohistorie.
Egil Lindhart Bauer Hovedredaktør
Dette utskårete trehodet til en glisende narr er blant de mest ikoniske gjenstandene funnet under utgravningene i Follobaneprosjektet. Hodet kan ha sittet på toppen av en narrestav, og kanskje vært brukt av en narr ved hoffet i kongsgården. Foto: Mårten Teigen, Kulturhistorisk museum, UiO. Lisens: CC BY-SA 4.0.
I2024 markerer vi at det er 400 år siden Kristiania* ble etablert under murene til Akershus slott og festning. Kristianias forløper var Oslo, som lå der Gamlebyen ligger i dag. Denne boka handler om den 600 år lange historien til det gamle Oslo, fra etableringen tidlig på 1000-tallet til brannen i
*Bynavnet ble skrevet «Christiania» i perioden 1624–1877/1897 og «Kristiania» i 1877/1897–1925).
I denne boka har vi valgt å bruke den fornorskede skriveformen «Kristiania» konsekvent, på samme måte som for navn på konger, for eksempel «Kristian», i stedet for «Christian».
1624, som etterlot størstedelen av Oslo i aske. Kong Kristian 4. nektet at byen skulle bli gjenoppbygget, og tvangsflyttet i stedet innbyggerne til den nye byen på andre siden av Bjørvika (figur 1). Det var først på 1800-tallet at Kristiania vokste inn i Gamlebyen, og fra 1. januar 1925 ble hele byen hetende Oslo, nok en gang.
Nye funn og ny kunnskap
Det er over 30 år siden forrige oslohistorie ble skrevet, og siden den gang har kunnskapsgrunnlaget blitt vesentlig større. De siste årene har vært en gullalder for arkeologien i Oslo, både for bybebyggelsen og havneområdet. Utviklingen av Bjørvika og jernbaneutbyggingen i Follobaneprosjektet1 har krevd omfat-
tende utgravninger i områder som aldri tidligere har vært undersøkt. Nye funn og faglige innfallsvinkler har gitt ny innsikt i byens oppkomst og utvikling, institusjonene som preget byen, og menneskene som bodde her.
Nettopp Follobaneprosjektet var utgangspunktet for ideen om en ny bok. Den nye Follobanen fra Oslo S til Ski går gjennom middelalderbyen Oslo, i et område hvor det har vært jernbane siden Smaalensbanen (senere Østfoldbanen) ble etablert og åpnet i 1879. I traseen ut fra Oslo S er det gjennomført de største arkeologiske undersøkelsene i middelalderbyen noensinne – til og med større enn de store utsjaktingene for jernbanen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, henholdsvis i Klypen (figur 2) og Haven.2
Figur 1 Pittoresk illustrasjon av det gamle Oslo med Kristiania i bakgrunnen, laget av John-William Edy (1760–1820) mellom 1800 og 1814. Fotograf: Børre Høstland, Nasjonalmuseet. Lisens: Falt i det fri.
Figur 2 Den første jernbaneskjæringen (kalt Klypen) gjennom søndre halvdel av middelalderbyen Oslo.
Kilde: Riksantikvarens arkiv. Lisens: Falt i det fri.
Figur 3 Utgravningen for Smaalensbanen i 1877–1878 i Klypen avdekket store mengder bygninger fra middelalderbyen.
Kilde: Norsk jernbanemuseum. Foto: Ukjent fotograf. Lisens: Falt i det fri.
De nye utgravningene har avdekket et stort antall bygninger, gater og annen infrastruktur, som vannrør og brønner, i tillegg til dyrkningsspor, innhegninger og tusenvis av gjenstander. Blant de mest spektakulære funnene er store steinbygninger, deler av biskopens borg og en lang strekning av en av Middelalder-Oslos hovedgater: Bispeallmenningen. Over hundre intakte graver er utgravd sørvest for ruinen av Klemenskirken, samt groper med gjenbegravd skjelettmateriale fra hundrevis av individer. Av vesentlig betydning er all den nye kunnskapen om middelalderbyens havn og dens kontinuerlige utvikling gjennom middelalderen. Både Norsk Maritimt Museum og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har gjennomført utgravninger i området som før år 1624 var del av Oslos havn (figur 5). Nord i Bjørvika er det tidligere funnet mengder av fundamenter av brygger og sjøboder, og på den gamle havbunnen ligger vrak av forlatte og brente skip. Det er funnet over 70 meter med fundamenter fra det tidlige 1400-tallets havnefront, som viser omfattende og hittil ukjent byutvikling fra denne perioden. Videre er det funnet flere rester av det som kalles kongsbrygga, et anlegg utenfor kongsgården på Øra. Havneutgravningene har ikke bare gitt oss kunnskap om skip og havneforhold, men også om middelalderbyen innenfor og hvordan den var
forbundet med datidens viktigste ferdselsvei: vannet. Det finnes ingen samtidige kart eller troverdige tegninger av hvordan byen og havna så ut i middelalderen. Vi er derfor avhengige av arkeologiske utgravninger, i samspill med ulike skriftlige kilder, for å skape et bilde av hvordan middelalderbyen Oslo så ut. Sammen med fysiske installasjoner i den nye Middelalderparken, vil denne boka gjøre publikums forståelse av middelalderbyen bedre.
Utgravningene gir også grunnlag for revurdering av tidligere funn, som gjerne ble beskjedent dokumentert. Bedre utgravnings- og dokumentasjonsmetoder og ikke minst naturvitenskapelige analyser bidrar også til tolkningene. Sammenlignet med arkeologiske undersøkelser på 1800-tallet og store deler av 1900-tallet, finnes det i dag et mye større utvalg av verktøy for arkeologene. Først og fremst er dateringsmetoder blitt bedre og billigere, slik at de kan benyttes i stor skala. Hurtigdateringer underveis i utgravningene gjør at fremgangsmåter og prioriteringer fortløpende kan justeres. Videre gir fremskritt innenfor DNA-analyser for eksempel mulighet til å påvise bakterier som kan gi kunnskap om sykdom og helse i middelalderen, og isotopanalyser kan avsløre hvordan mennesker flyttet på seg og transport av handelsvarer. Bruk av disse ulike metodene har frembrakt ny kunnskap om Oslo og byens innbyggere.
Figur 4 NIKUs utgravning under Bispegata, 2017–2018.
Foto: NIKU. Lisens: CC BY-SA 4.0.
Figur 5 Utgravning av bryggefundamenter i Bispevika i 2023. Foto: Tom Davies, NIKU. Lisens: CC BY-SA 4.0.
Tidligere fortellinger om Oslo
Dette er ikke første gang det er skrevet om Oslos historie. Det ble utgitt en omfattende byhistorie til Kristiania-jubileet i 1924, hvor første bind, skrevet av Edvard Bull, handlet om middelalderbyen fram til 1624. Gerhard Fischer skrev om de arkeologiske funnene i Gamlebyen i en samlet fremstilling som kom ut til byjubileet i 1950, mens siste store innsats ble gjort i 1991, da det ble utgitt både første bind i en ny byhistorie ved Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng, samt en ny fremstilling med arkeologisk perspektiv av Erik Schia. I 1992 kom andre bind av byhistorien, hvor tiden etter reformasjonen ble behandlet av Knut Sprauten. Alle disse byhistoriene har sine styrker og svakheter. Noen har gjort en god jobb med skriftlige primærkilder, for eksempel en omfattende gjennomgang av diplommaterialet, mens i andre er det de arkeologiske resultatene som er grundig gjennomgått. Både Fischer og Schia bruker historiefortelling som formidlingsgrep. Schias bok er rikt illustrert av Karl-Fredrik Keller, hvis tegninger langt på vei har definert det visuelle inntrykket av middelalderbyen frem til i dag. Vi står på skuldrene til alle disse kunnskapsrike forfatterne, men etter 30 år er det både nye arkeologiske resultater å bygge på og nye perspektiver å utforske.
Det nye med denne boka
Denne boka er en samling av frittstående artikler, hvorav de fleste er skrevet av flere forfattere. Mens de tidligere bøkene var monografier eller skrevet av to forfattere innenfor samme fag, er mange ulike fag representert i denne boka. Samskrivingen og tverrfagligheten gir boka nye perspektiver og vinklinger. Selv om arkeologien alene gir mengder av ny kunnskap om livet i middelalderbyen, er det særlig når den brukes sammen med andre tilgjengelige kilder at nye og store synteser kan lages. Dette inkluderer blant annet stedsnavn i Viken-området, litterære fremstillinger og dokumenter, samt kunst, arkitektur og annen visuell kultur. De nye glimtene av skjebner, hverdagsliv, områder og omveltninger vises i denne boka.
De frittstående artiklene gjør at denne boka ikke er ment å gi en sammenhengende fortelling om alt som omhandler byen. Likevel gir de ulike artiklene samlet sett et godt overblikk for lesere som er ukjente med
det gamle Oslo. Formatet tillater at det gås i dybden på områder vi har fått vesentlig ny kunnskap om de siste tiårene. Forfatterne er spesialister i sine fagfelt og har fått skrive om sine spesialområder. Samtidig utfyller de hverandres kompetanse, og på denne måten skapes en helhetlig historie. Vi er ikke bare interesserte i tilfellene der de forskjellige kildegruppene forteller den samme historien, men også der de viser ulike aspekter eller variasjon i en fortelling.
En viktig presisering er at denne boka handler om Oslos historie også etter reformasjonen i 1537 og helt frem til 1624. Det er altså ikke bare middelalderbyen som omhandles; boka vil bidra med ny forståelse av Oslos historie helt frem til fraflyttingen og etableringen av Kristiania på den andre siden av Bjørvika.
Bokas oppbygning
Denne boka består av sju deler, med tre til seks artikler i hver del. Første og siste del danner en kronologisk ramme, hvor artiklene i den første delen tar for seg begynnelsen av Oslohistorien i tidlig middelalder, og den siste delen tar for seg perioden fra renessansen og frem til 1624. De fem delene imellom tar for seg ulike temaer, blant annet byens næringsgrunnlag, de materielle, strukturelle og sosiale rammene for bylivet, byens maktstrukturer og byen som arena for lærdom, kulturell utvikling og åndelig eksistens.
På grunn av temaene og ulike forfattere fra forskjellige fagfelt, har artiklene noe ulikt format, og det varierer hva slags kildemateriale som er i hovedsetet. Artiklene er dypdykk, og mens noen er diskuterende, er andre mer deskriptive. Det er uansett når de leses i sammenheng med andre artikler at de danner en gjensidig forsterkende helhet.
Ulike tilnærmingsnivåer
Ulike kilder og ulike problemstillinger fører til ulike tilnærminger i boka. Noen ganger går man tett på enkeltmennesker med deres tanker, motiver og trosliv, mens man andre ganger ser mer overgripende på byen og lokalsamfunnet. Andre ganger igjen ser man ut over landets grenser, for eksempel med søkelys på internasjonal handel og kulturkontakt, religion og storpolitikk.
Individer
Et av målene i denne boka er å avdekke historier om menneskene som ble født, levde og døde i byen, som lagde og brukte gjenstandene arkeologene graver frem, og som skrev og leste dokumentene og tekstene vi fortsatt har bevart. De forskjellige kildegruppene gir ulike muligheter til å nærme seg enkeltindividet, og kildene utfyller hverandre. Menneskelige levninger forteller om sykdom, skader, alderdom og død, om migrasjon og urbanisering. Analyser av skjelettmateriale kan fortelle om matvaner, og i forlengelse av dette, middelalderens matkultur.
Noen vil hevde at arkeologien gir innblikk i hverdagslivet i alle sosiale klasser, inkludert fattige og barn, som sjeldent nevnes i andre kilder. Andre vil mene at arkeologien ikke er så «demokratisk» og at den ikke sier nok om hvordan den materielle kulturen var fordelt. Uavhengig av fordelingen, er arkeologien de akkumulerte restene fra fortidens menneskers eksistens. Funnene i seg selv er dermed ikke formet av fortidens forestillinger og ideologier. Likevel vil fortolkningen av funnene være påvirket av nåtidens oppfatning av fortiden.
Skriftlige kilder og dokumenter er oftest direkte knyttet til samfunnseliten – de som hadde posisjon og midler til å bestille, skrive og lese tekster. Innholdet i tekstene handler oftest om elitens eksistens, og dersom lavere og mer utsatte sosiale grupper ble omtalt, var det først og fremst fra elitens perspektiv. Imidlertid har diskusjonen basert på skriftlige kilder endret fokus, fra å helst omhandle store politiske og intellektuelle figurer til å inkludere mentalitetshistorie og de lange linjene i kulturutviklingen. I de senere årene har disse perspektivene blitt utvidet videre til å studere både ulike sosiale grupper og enkeltmenneskers følelser og tenkning.
Byen – utvikling, brudd og kontinuitet
Oslos historie er ikke bare en kontinuerlig fortelling om utvikling, men er også preget av brudd og tilbakefall. Viktig for forståelsen av Oslo er lange linjer i utviklingen, som ble avbrutt av store hendelser som pest, brann, krig og ikke minst reformasjonen.
Gjennom historiske kilder fremstår Oslo som et
Figur 6 Utgravning av dobbeltgrav på Nikolaikirkens kirkegård i 2015. Foto: Egil Lindhart Bauer, NIKU. Lisens: CC BY-SA 4.0.
sted preget av brann og krig – en fortelling stykket opp i kapitler av en hardhendt kongemakt. Ingen brudd kan være tydeligere enn fraflyttingen i 1624, i realiteten en tvungen evakuering av branntomter og steinbygninger. Reformasjonen og omveltningene i 1537 ville vært det verste kjetteri noen århundrer tidligere. Selv byens grunnleggelse fremstår som en autoritær handling, med omfattende arkeologiske spor av planmessig parsellering.
Kildene – først og fremst de islandske annalene –indikerer totalt 13 bybranner før 1624. Flere av disse skal ha vært katastrofale, der nær hele byen har gått med. På 1200-tallet ville de fleste av byens innbyggere oppleve minst én brann i løpet av livet, og deler av trehusbebyggelsen må vært under kontinuerlig gjenoppbygging. Strategier for å håndtere krisene danner et bakteppe for livet i middelalderbyen – en paradoksal stabilitet. Samtidig sier kildene lite om den største av alle katastrofer: «svartedauden», kalt «den store manndauden» av datidens nordmenn, og de påfølgende pestepidemiene.
De beste beskrivelsene av bylandskapet kommer fra det blodige slaget i 1240, da Håkon Håkonssons saga forteller om hundrevis av døde. Kriger var sjeldne begivenheter, men trusselen om vold og krig var aldri helt fraværende. Væpnede menn var alltid lett synlige i bybildet, og arkeologiske spor spenner fra borgruiner og forsvarsverker, via våpenfunn, til hodeskaller med dødelige huggskader.
Reformasjonen var den mest brutale av alle senmiddelalderens samfunnsendringer, og i Oslo rammet den både mennesker og bygninger. Kirker forfalt, ble revet og bygget om, mens den tilpasningsdyktige biskop Hans Rev smidig lot seg konvertere til den nye læren. Reformasjonen åpnet helt nye horisonter, både kunstnerisk og intellektuelt. Arkeologien viser en kraftig byutvikling i denne perioden, både i aktivitet i urbane områder og ekspansjon av havneområdet.
Religionens rolle
Religionen gjennomsyret de fleste deler av middelaldersamfunnet. I Norden er kristningen sentral for å markere overgangen til middelalderen, og reformasjonen danner slutten på perioden. I disse 500 årene fikk kirken og den kristne troen en svært sterk inn-
flytelse, både på maktforholdene i landet og på folks liv. Oppbyggingen av kirkeorganisasjonen foregikk parallelt med utviklingen av Oslo som by.
I siste del av middelalderen var kirken den største jordeieren i landet, med en økonomi som var større en kongens. Det var etablert en egen kristenrett med biskopene som domsmyndighet, og klostrene dannet et nettverk som representerte lærdom og omsorg. Kirken drev både hospitaler og det som fantes av skoler. De fleste dokumenter fra middelalderen er skrevet av kirkens menn eller av aristokrater som hadde sin utdannelse ved kirken.
På det personlige planet ble menneskenes liv sterkt preget av normer og krav som fulgte med kristendommen. Troen regulerte forholdet mellom arbeid og hvile, hvem du kunne gifte deg med og hva du kunne spise. En stor del av det økonomiske overskuddet gikk også til kirken, gjennom tiende, bøter og sjelegaver, altså gaver som skulle bidra til rask frelse. Dette brakte store inntekter i en tid hvor man ikke var redd for å beskrive helvetes pine.
Oslo var et bispesete, og hadde i middelalderen fire klostre, flere sognekirker og et av kongens viktigste kapeller: Mariakirken. Etter hvert som byen vokste, ble også de kirkelige anleggene flere og større. De religiøse bygningene og biskopens borg preget byen fysisk, og alt som hørte med religionen var en selvsagt ramme om folks liv.
Reformasjonen i 1537 endret ikke nødvendigvis mye på folks personlige trosliv, men på institusjonsnivå ble det et brått skifte: Mesteparten av kirkegodset ble «konfiskert» av kongen, og kirkens verdslige makt ble sterkt svekket. Biskoper og prester ble redusert til kongelige embetsmenn. Dette fikk stor påvirkning på utviklingen i Oslo i det siste hundreåret av byens historie. Kirker og klostre gikk ut av bruk og ble revet, og mange viktige samfunnsfunksjoner ble reorganisert.
Oslo i verden
På mange felt var Norge mer utadvendt i middelalderen enn i århundrene som fulgte. Kirken utgjorde et tett europeisk nettverk med både biskopene og klostrene som viktige aktører. Kirken sto blant annet for introduksjonen av skrivekunsten og teknologien med å bygge i stein, to avgjørende trekk som bandt
Figur 7 Olaus Magnus’ kart fra 1539 der Oslo («ASLOCIA» med to kirketårn), sees vis-à-vis «AKERSHVS», langt inne i et mektig, imaginært fjordsystem. Kartet er ellers en svært fantasirik fremstilling, der mer eller mindre reelle stedsnavn er kastet ut i terrenget med minimal relasjon til virkelighetens geografi. Kilde: Olaus Magnus. Lisens: Falt i det fri.
Norge tettere til det øvrige Europa. Kongen inngikk også allianser på tvers av landegrenser, med giftermål som en viktig strategi. Det såkalte Norgesveldet, med besittelser i Nordsjøen, ga stor kontaktflate, bygget på en høyt utviklet skipsteknologi med fartøyer som kunne krysse store havstrekninger. Like viktig var handel – med eksport av fisk og etter hvert tømmer og import av korn og luksusvarer.
Gjennom middelalderen endret den geografiske orienteringen seg. Grovt sett var vikingtid / tidlig middelalder preget av relasjonen til Danmark, mens England fikk en sterkere posisjon i høymiddelalderen. I senmiddelalder skiftet orienteringen tilbake sør- og østover. Gradvis fikk de tyske hanseatene handelsherredømme over norsk utenrikshandel, mens fra 1500-tallet var handelen mer diversifisert, med Holland som den nye store handelsmakten ved siden av de gamle forbindelsene.
Oslo spilte en varierende rolle i denne utviklingen. Det sier seg selv at byen lå strategisk godt plassert sett fra Danmark og Tyskland, men usentralt sett fra England. Dette er én faktor som har påvirket byens utadvendte rolle. Tilsvarende lå Oslo dårlig plassert
for fiskeeksport, mens nærheten til Opplandene ble langt gunstigere da tømmeret ble den viktigste eksportvaren.
Kongedømmets tyngdepunkt beveget seg sør- og østover gjennom middelalderen, men Oslo fikk aldri noen dominerende rolle. Selv da kansleren satt i byen tilbrakte kongen like mye tid i Tønsberg, som ligger ute ved kystleden. Oslo kunne heller aldri måle seg med Bergen som handelsby, og Nidaros hadde viktige internasjonale forbindelser gjennom erkebiskopen.
Det kan synes som noe av et paradoks at nettopp Oslo ble så betydningsfull, siden byen tross alt lå innerst i en trang, vanskelig seilbar og tidvis gjenfrossen fjord, utenfor de viktigste internasjonale handelsveiene. Denne boka vil gi noen innblikk i Oslos plass i landet og verden gjennom de seks århundrene fra grunnleggelsen til den katastrofale brannen i 1624 –som gjør 2024 til et paradoksalt jubileumsår for denne byen som ble utslettet.
noter innledning
1 Fra og med 2013.
2 Betegnelsen kommer av at Oslo ladegårds hageanlegg lå i området før utsjaktingen for jernbanen.
DEL 1
Byen i landskapet
1 Innledning byen i landskapet
Stefka G. Eriksen (redaktør)
Istudier av global urbanisering i dag, påpekes det at å bo i en by alltid har hatt noen fordeler og en del ulemper. I dag bor halvparten av verdens befolkning i byer, men gjennom historien har de fleste menneskene bodd på landet. For to hundre år siden bodde bare to prosent av verdens befolkning i byer. I middelalderen må prosentandelen ha vært forsvinnende liten. Fortidens byer anses tradisjonelt som steder hvor sykdommer spredte seg mye fortere og hvor dødsratene var mye høyere enn på landet. Den eneste måten byene kunne bestå, var gjennom kontinuerlig tilkomst av nye byborgere. De kom til byen på grunn av mulighetene som var tilgjengelige der, som de ikke hadde på landet. I dag er disse fordelene helse, utdanning, underholdning og kulturtilbud. I middelalderen var fordelene og ulempene kanskje andre, og vi kan også diskutere om slike fordeler og ulemper fremstod som tydelige allerede fra den tidligste urbaniseringsfasen. Var byen bare en fortetting av sosiale funksjoner i det rurale samfunnet, eller ga byen nye muligheter – og utfordringer – til menneskene som bodde der?
For å utforske denne problemstillingen vil vi i denne delen av boka, «Byen i landskapet», se nærmere på den tidligste urbaniseringsfasen og etableringen av Oslo. Viken-området, hvor byen ble grunnlagt og utviklet, ga tilgang til de viktigste naturressursene bybefolkningen hadde behov for gjennom hele middelalderen. Naturomgivelsene og landskapet påvirket livet i byen, og dynamikken mellom det urbane og rurale ble reflektert i kulturen som ble produsert i byen – i alt fra gjenstander og stedsnavnnavn til fortellinger om byen. Etableringen av byen sammenfalt mer eller mindre med kristningen av landet, som
også førte til store endringer i maktstruktur, hverdagsliv, helse og mentalitet.
I den første artikkelen gir John McNicol oss en oversikt over forskjellige Oslo-jubileer som har blitt feiret siden 1924. Slike feiringer viser veldig tydelig hvordan Oslos historie kan fortelles på forskjellige måter når den baseres på forskjellige kilder og når den skal svare på forskjellige samtidsbehov og ideologier. Deretter presenterer McNicol forskjellige teorier for etableringen av byen: Var dette et kongelig, sentralt styrt initiativ, slik kongesagaene forteller? Spilte kirken en viktig rolle for byens grunnleggelse og overlevelse, eller ble byen til ved gradvis intensivering av forretningsprosessen i området? I denne boka åpner gjennomgangen av disse teoriene for en ny og mer sammensatt forklaring av Oslos tilblivelse som by.
McNicols historiografiske artikkel etterfølges av en tekst om klimahistorie. Ingar M. Gundersen setter premissene for en bedre forståelse av hvordan byutviklingen kan ha blitt påvirket av overgangen fra den varme perioden i middelalderen til den lille istiden en gang på slutten av 1200-tallet eller begynnelsen av 1300-tallet.
I neste artikkel diskuterer Frode Iversen1 de naturlige forutsetningene for utviklingen av byen: Hvorfor ble det en by akkurat her? Hvordan var den politiske, administrative og økonomiske organiseringen av området før Oslo ble etablert? Ved å vektlegge tre dimensjoner ved samfunnet – de naturlige forutsetningene for gårdsbruk i området, utviklingen av systemer med institusjonelt preg og enkeltaktørers rom for påvirkning – diskuterer Iversen hvorfor Oslo havnet der den havnet, sett i relasjon til både den
nære og den fjerne geopolitiske konteksten. Kildene som belyser denne utviklingen er arkeologiske bosetningsspor, bygdeborger og førkristne gravminner, i tillegg til stedsnavn og skriftlige kilder.
I denne delens tredje artikkel studerer Kristin Bakken og Stefka G. Eriksen hva lingvistiske og litterære kilder forteller om denne tidlige urbaniseringsfasen ved å sammenligne rurale og urbane stedsnavn og fortellinger: Hva slags type navn finnes det på landet og i byen? Hva skjer på landet versus i byen i forskjellige litterære kilder der Oslo er omtalt? Denne sammenligningen gir større innsikt i de store mentalitets- og samfunnsendringene som ble satt i gang i denne tidlige urbaniseringsprosessen.
Hovedmålet med denne delen av boka er å kaste nytt lys på historien om byens oppkomst. Artikkelforfatterne revurderer gamle teorier som har vært populære i både offentligheten og forskningen, og de studerer forskjellige kilder til byens oppkomst, blant annet arkeologi, stedsnavn og fortellinger.
Vi avslutter denne delen i boka med en tekst om verdien av noen av de primære skriftlige kildene som vi har om Oslo: Snorre Sturlasons kongesagaer, som de fleste artiklene i denne boka referer til på en eller annen måte. Artikkelen, skrevet av Lena Rohrbach, er ment som en påminnelse om at kildetolkning og historieskriving alltid har vært preget av historikerens ståsted og fortellingens ambisjoner. Vi vil på ingen måte påstå at vi i denne boken vil klare å fortelle
en objektiv fortelling om middelalderens Oslo. Ved å utforske noen av problemene vi vet finnes i noen av de viktigste skriftlige kildene vi har, ønsker vi å invitere leserne til å bli med på en åpen, gjennomsiktig og dermed autentisk historieproduksjon – med alle de utfordringer og muligheter en slik prosess åpner for.
1 Frode Iversen gikk bort før artikkelen var ferdigstilt. Ferdigstillingen ble gjort av redaksjonen, basert på et nesten ferdig utkast.
Når ble Oslo en by?
John McNicol
Patriotisme og identitet er viktig for oss. Når det gjelder byhistorie kommer dette ofte til uttrykk gjennom dyrkelse av hjembyens fortreffeligheter, og da helst på bekostning av rivaliserende byers mangler. Slik var det i den greske antikken, og slik er det fremdeles i dag. Oslos byjubileer siden 1924 speiler hvordan skiftende vektlegging av våre kilder til Oslos opprinnelse – i samspill med samtidens politiske strømninger – påvirker tolkningen av fortiden. En gjennomgang av byjubileene gir derfor en god mulighet til å belyse ulike måter å tolke Oslos opprinnelse på.
Noen byer i Europa har bevart dokumenter som skriftfester hvilken dato bystatusen er gitt. Men dette er unntakene, og de fleste byer har en mer uklar opprinnelse. Oslo er en by som har feiret mange jubileer. Byjubileene illustrerer vår feiringslyst, vår glede over kronologi og vår besettelse av runde tall i titallssystemet.
Oslo feirer seg selv I 1924 feiret Oslo sitt 300-årsjubileum. Det er godt dokumentert at kong Kristian 4. i 1624 bestemte at Oslo skulle flyttes over Bispevika og komme ly av borgen på Akersneset, Akershus. Kristian 4. tydeliggjorde sin egen innflytelse ved å skifte navn på byen, som fra 1624 ble hetende Kristiania. Den nye byen ble planlagt etter europeiske renessanseforbilder, og fikk dermed en utforming med kvadratiske gateløp og bygårder. Den gamle byen, hvor blant annet Oslobiskopen beholdt sitt sete, fortsatte sin eksistens med navnet Oslo i behold. Men navnet på innseilingen til byen skiftet navn til Kristianiafjorden.1
Feiringen i 1924 må sees i lys av både nyvunnen frihet fra svenskene i 1905, målstriden i Norge og et Oslo som hadde vokst enormt på kort tid. I 1801 var det 8 931 innbyggere i Kristiania, i 1845 var det 26 677, mens i år 1900 hadde innbyggertallet eksplodert til 227 626. Selv om de fleste i hovedstaden forfektet at skriftspråket skulle være standardisert dansk, stakk det ikke dypere enn at det smertet å ha en hovedstad oppkalt etter en dansk konge. I jubileumsåret vedtok Kristianias byråd at fra 1. januar 1925 skulle byen ta tilbake det byrådet i patriotismens ånd mente var det opprinnelige norske og rette navn, Oslo.2 Slik ble det. Middelalder-Oslo på østsiden av Bispevika er siden 1925 kalt Gamlebyen. Den kommunale feiringen kokte ned til en mindre jubileumsutstilling på Akershus festning, noen festgudstjenester og en båtkortesje som ble avsluttet med et nøkternt fyrverkeri. Det var et politisk klima med søkelys på samtidige samfunnsutfordringer, ikke storslått sløsing på jubileer.
Når det gjelder den faglige innsatsen som ofte følger historiske jubileer, var den i dette tilfellet banebrytende. Fremtredende borgere og forskere hadde i lengre tid arbeidet for et stort historieverk om Norges hovedstad. Jubileet ga den politiske drahjelpen som skulle til. Med professor i historie Edvard Bull d.e. som hovedforfatter ble det ugitt et fembindsverk om Kristianias historie.3 Her skrev Bull at Oslo ifølge et sagn ble grunnlagt av kong Harald Hardråde. Dette var et retorisk stikk både til tidligere forskeres overdrevne tro på middelalderkildene og til monarkiet, som Bull var motstander av. Bull avviste at Oslo var grunnlagt av Harald Hardråde, og hevdet at byer generelt ikke blir grunnlagt av konger, men av folk.
Likevel feiret Oslo sitt 900-årsjubileum i 1950 nettopp fordi Snorre Sturlason på 1200-tallet skrev at Harald Hardråde «lot reise en kjøpstad øst i Oslo». Harald Hardrådes regjeringstid i Norge strekker seg fra 1047 til han ble drept i slaget ved Stamford Bridge i 1066 i et forsøk på å bli konge av England. Det var Oslo Bys Vel som tok initiativet til en feiring av Oslos 900-årsjubileum, men historikerne var lunkne. I tillegg manglet politikerne vilje til å gi økonomisk støtte.
At det til slutt ble et jubileum i 1950 skyldes tilliten til Snorre Sturlason, mens årstallet 1950 var noe tilfeldig valgt. Det var et rundt tall, og det viste seg at feiringen kunne slås sammen med den endelige ferdigstillingen av rådhuset i Oslo. Denne mektige bygningen, som representerer den moderne velferdsstaten, reiste seg over den tidligere trehusbebyggelsen i Pipervika. De fleste kontorene i rådhuset var tatt i bruk rett før andre verdenskrig, men den symboltunge kunstneriske utsmykkingen ble ikke fullført før i 1950. Dette er en utsmykning med mange referanser til Norges storhetstid i middelalderen. Overskudd av teglstein som skulle benyttes til byggingen av rådhuset ble brukt til å restaurere middelalder-steinmurer i Gamlebyen, noe vi kan lese som en forbindelse mellom den moderne velferdsstatens fremvekst og Oslos middelalderby.
Etter andre verdenskrig var det andre politiske agendaer enn å kaste ut referanser til danske konger i navnet som var aktuelle. Det handlet om gjenreising og solidaritet. Oslos lange og dype historie skulle feires basert på de nye arkeologiske funnene som var gjort siden jubileet i 1924. Norge og hovedstaden skulle nå bygge bro over dansketiden og finne tilbake til nasjonens storhetstid. I anledning jubileet fikk arkitekt Gerhard Fischer ansvaret for å skrive en ny bok om Oslos historie fra 1050 til 1950.
I 1971 forsøkte kirken å løfte et 900-årsjubileum for Oslo bispedømme. Dette ble ikke til noen storslått feiring, og målet ble tidlig endret fra feiring til forskning.4 Spørsmålet om Oslo bispedømmes opprinnelse skulle belyses vitenskapelig. Etter mange forsinkelser ble boken Oslo bispedømme 900 år utgitt i 1974. Det viste seg å være krevende å finne gode, skriftlige kilder til bispedømmets tidligste tid. Ingen av artikkelforfatterne klarte å finne tydelige indikasjoner på at det var kirken og etableringen av bispe-
Figur 1.1.1 H.M. Dronning Sonja (H.K.H. Kronprinsesse Sonja da bildet ble tatt), arkeolog Erik Schia og arkitekt Petter Bogen i samtale om de ikke-realiserte planene for bebyggelse i Middelalderparken. Tegninger og modeller ble utarbeidet av arkitektkontoret Petter Bogen AS i samarbeid med Riksantikvarens utgravningskontor.
Foto: Ukjent fotograf, Oslo rådhus. Lisens: CC BY-SA 4.0.
dømmet som var hoveddrivkraften bak oppkomsten av Oslo som by.
I år 2000 feiret Oslo sitt tusenårsjubileum. Det er nærliggende å tenke at to millenniums-rundinger ble for fristende for politikerne i Oslo. Her skulle alt feires i symmetri. Den faglige argumentasjonen fulgte to hovedakser. For det første hadde forskerne i mer enn hundre år vært skeptiske til hvor mye tiltro vi kan ha til de skriftlige kildene fra middelalderen, og for det andre pekte funn fra arkeologiske utgravninger i Gamlebyen i retning av at det måtte ha vært en by her allerede rundt år 1000. Særlig sentralt stod dateringer knyttet til en spesiell toskipet kirke som først ble funnet i 1920-årene og deretter arkeologisk undersøkt på 1970-tallet. Med utgangspunkt i dateringen av skjeletter funnet under kirkegulvet i denne kirken lanserte arkeologen Erik Schia en ny teori. Oslo kunne ha blitt grunnlagt av den danske kongen Harald Blåtann så tidlig som 970-årene. Urbaniseringen av
1.1 | når ble oslo en by? 23
1.1.2 Vannspeilet ved Middelalderparken ble anlagt i forbindelse med Oslos tusenårsjubileum og skal vise havnivået i høymiddelalderen.
Oslo måtte da ha kommet et stykke i år 1000. Det er verdt å merke seg at det i år 2000 kun var femti år siden 900-årsjubileet. Dette skyldes at nå ble de arkeologiske funnene avdekket fra 1970-tallet og fremover tillagt mer vekt enn Snorres Heimskringla
I 2014 ble det tatt flere initiativ for å feire at Oslo hadde vært hovedstad i Norge i syv hundre år. Dateringen baserte seg på et diplom utstedt av kong Håkon 5. Magnusson i 1314 hvor det slås fast at kansleren ved Mariakirken i Oslo skal være nettopp kansler av riket til «evig tid». Disse initiativene rant ut i sanden. Kristianias 400-årsjubileum feires imidlertid i 2024, og denne boken er en del av feiringen. All denne jubileumsiveren viser at vi mennesker har behov for å feire og å bygge en felles lokal identitet. Når vi feirer fortidige begivenheter, må disse dateres. Dateringene vil imidlertid kunne endre seg avhengig av hvilke kilder vi bruker og hva ny forskning har avdekket.
Teorier om bydannelse i Norge
Når du i dag seiler inn Oslofjorden passerer du byer, tettsteder og industri før du anløper Norges største
by. For tusen år siden var det helt annerledes, men landet var ikke uten bosetning, og vi har mye kunnskap om livet til menneskene som levde her. I vikingtiden ble dette landskapet kalt Viken, og vi har både kulturminner og stedsnavn som forteller noe om menneskene som levde her og om samfunnet for tusen år siden. Men akkurat når bosetningen ved utløpet av Alna innerst i fjorden endret seg fra storgård til marked og videre til middelalderbyen Oslo, er omdiskutert. Denne artikkelen skal løfte frem de viktigste diskusjonene om etableringen av Oslo som by og se teoriene i sammenheng med nye vitenskapelige funn. De siste tretti årene er dateringen av Oslos urbanisering foreslått til et sted mellom midten av 900-tallet og midten av 1000-tallet. Ved hjelp av nye arkeologiske undersøkelser og nye analyseverktøy vet vi stadig mer, men det er fremdeles uavklarte spørsmål. Hvorfor vokste byen frem innerst i en fjord som ble islagt om vinteren? Hvorfor vokste byen frem på en lokalitet uten forbindelse til de viktige farbare vassdragene på Østlandet, som Glomma-, Drammens- og Telemarksvassdraget? Hvem tok initiativet til opprettelsen av en by innerst i Oslofjorden?
Arkeologer og historikere har grovt sett arbeidet
Figur
Foto: Rune Aakvik, Oslo Museum. Lisens: CC BY-SA 4.0.
med tre ulike årsaker til bydannelse i Norge. Den første teorien var at byene vokste frem der det var naturlig for lokalbefolkningen å handle. Dette kunne gjelde både handel med nærområdet og handel med varer fraktet over større avstander. Denne såkalte «strandstedteorien» ble først lansert midt på 1800-tallet.
Mot slutten av 1800-tallet ble det argumentert mot at det var handel som var grunnen til bydannelse, og en ny teori ble fremmet: Det var de norske kongene som tok initiativ til opprettelsen av byer i Norge. Kongene tok initiativ til dette for å innfri sine politiske mål, og det var kun konger som hadde stor nok militær og økonomisk makt til å etablere byer i Norge. I Kristianias historie fra 1922 ble en tredje teori lansert. Det var verken selvgrodde handelssteder eller konger som var hovedgrunnen til oppkomsten av byer i Norge. Det var derimot den katolske kirken som med opprettelsen av faste bispeseter bidro til at byene vokste og ble permanente. Det var altså da Norge ble en del av den europeiske kulturen, med en felles religion, at byer oppstod i Norge.
Disse tre teoriene om byoppkomst har vært styrende for mye av forskningen om urbaniseringen i Norge. Denne artikkelen vil stille spørsmål ved om det er relevant å fremdeles bruke disse tre hovedteoriene for å forstå bydannelse i Norge generelt og gjøre opp status for opprinnelsen til Oslo spesielt.
Hva var egentlig en by i Norge for tusen år siden?
I et europeisk perspektiv er middelalderbyen sett på som en arena for innovasjon – et produksjonssted fremfor konsumsted – og et sted for sosial mobilitet.5 Når det gjelder definisjoner av hva som er en by, skiller Norge seg fra det kontinentale Europa. I tettere befolkede områder var det flere byer, og skillet mellom landsby og by ble viktigere. Den britiske forskningen på byen som fenomen har ledet til en lang liste med kriterier, og historikeren Knut Helle etterlyste tydeligere definisjoner av hva som kan betegnes som en middelalderby i Norden. Hvis vi ikke har en felles forståelse, vil vi få en «endeløs skinnuenighet».6 Det er det lett å være enig i, men samtidig er byutvikling en prosess hvor lokale forhold spiller en stor rolle, og hvor utviklingen har artet seg for-
skjellig i tid og rom. Derfor har tendensen i forskningen på bydannelse i Norden vært å ta utgangspunkt i de lokale forholdene.7
Norge skilte seg fra andre land i Europa i middelalderen nettopp ved at det var få byer her. Det er rimelig å anta at dette har sammenheng med at Norges sosiale struktur skilte seg fra den i Europa, der aristokratiet var en sentral kraft for byutvikling. I Norge var aristokratiet relativt sett svakt utviklet, og befolkningsgrunnlaget var ikke stort nok til en utstrakt urbanisering. Listen over definisjonskriterier på en norsk middelalderby er kortere enn den europeiske. Det er vanlig å definere middelalderbyen slik at bebyggelsen er tettere og tydelig skiller seg fra omlandet. I tillegg produserte ikke byboerne primært maten selv. Byfolket hadde sin inntekt fra handel eller fra utøvelse av håndverk, de var i kirkens tjeneste eller hadde inntekt fra kongens administrasjon. Alle var avhengige av å motta forsyninger fra byens omland. Likevel er ikke skillet mellom storgård, lokalt marked og tidlig urbanisering i Norge tydelig definert.
De norske handelsnettverkene strekker seg langt tilbake i tid. Langs alle ferdselsårer har det vært ulike typer handelsplasser. Men byen som en helårsbosetning, hvor mange mennesker bodde tett og hadde andre oppgaver enn de typiske på landsbygda, er noe som først ble etablert i vikingtiden. Fra vikingtiden gjaldt det de kjente stedene Skiringssal i Vestfold, Ribe og Hedeby i Danmark og den godt arkeologisk dokumenterte Birka ved Mälaren vest for Stockholm. Det har de siste femten årene blitt tydelig at det var en hel underskog av mindre handelssteder i Norden fra 600-tallet og frem mot 1000-tallet. Men kun noen få av disse ble varige bydannelser. I Norge er det først fra tiden rundt år 1000 at vi ser bydannelser som ble varige.
Strandstedteorien, fremmet av historikeren P.A. Munch i 1847, har som utgangspunkt at byer vokste frem på plasser hvor det hadde vært sesongbaserte varebyttingsplasser over lang tid. Grunnlaget var en kombinasjon av gunstig geografisk plassering og samfunnets behov. Når det gjelder samfunnets behov, har det vært nærliggende på den ene siden å se til overklassens behov for statusvarer og på den andre siden overklassens mulighet til å sikre handelsplassen og handelen mot overgrep. De tilreisende handelsmennene og håndverkerne i byene hadde behov for
1.1 | når ble oslo en by? 25
beskyttelse, og de måtte være trygge på at varene ikke ble tatt med makt. Denne beskyttelsen ble gitt av lokale stormenn i bytte mot ulike økonomiske fordeler. I utgangspunktet må strandstedteorien sees i sammenheng med to overordnede mål for historikerne i Norge midt på 1800-tallet. Norge som nasjon skulle ta tilbake sin ærerike fortid, og det skulle bygges bro fra Norges samtid til Norges storhetstid i middelalderen. Den dype kløften broen skulle krysse, var dansketiden. Munch arbeidet seg gjennom et stort kildemateriale fra middelalderen og søkte etter å få Snorre Sturlasons Heimskringla til å stemme med kartet. Munch arbeidet en periode i Norges geografiske oppmåling og kombinerte stedsnavn med middelalderkildene. Denne metoden, kombinert med innføringen av moderne historisk kildekritikk, ledet Munch til konklusjonen at Snorres beskrivelser av kongene som grunnleggere av byer må være en ære de er gitt i ettertid. Munch så at en mengde stedsnavn i Norge tyder på ulike former for handelsaktivitet og omlastning, slik som Bjarkøy, Torg, Lahell og Lade.8 I Snorres store verk om de norske kongene skrevet i 1220-årene fikk Harald Hardråde æren for å ha grunnlagt Oslo. Når det gjelder senere historieskriving, mente Gustav Storm at strandstedteorien var feil. Han mente at det faktisk var kongene som grunnla byer og sikret byenes eksistens i norsk middelalder.9 Denne teorien har vært den flest forskere har støttet. Men argumentasjonen til støtte for teorien har endret seg. Opprinnelig var grunntanken at kun konger hadde stor nok administrativ og militær kraft til å bygge og utvikle byene, mens nyere forskning fokuserer på de økonomiske gevinstene kongemakten fikk fra handel. I høymiddelalderens lovmateriale stadfestes rettigheter som gir kongen inntekter, og det er rimelig å anta at kongen også i tidligere tider gjorde krav på disse inntektene. På denne måten kunne kongemaktens kontroll over fjernhandel gi både inntekter og status som styrket hans maktgrunnlag.
Den sterkeste organisatoriske kraften i europeisk middelalder var kirken, og nettopp kirken har vært løftet frem som sentral for byutviklingen i Norden. Det er lett å se kirkens betydning for Oslo i middelalderen. I byen var det flere klostre, mange steinkirker og en katedral. Den økonomiske og kulturelle betydningen av dette i samtiden kan ikke overdrives. Byggeprosjektene og administrasjonen knyttet til
sentralisert religiøs aktivitet i Norge var et paradigmeskifte i forhold til den før-kristne tiden. Vi kan nesten se for oss hvordan Oslo med sine nye kirkebygninger var som en europeisk by – kirken bandt Norge til Europa. Men det er også klart at kirken ikke kunne forplikte seg tungt økonomisk hvis ikke geistlighetens sikkerhet var ivaretatt. Den kirkelige organisasjonen flyttet først inn i byene i Norden etter at avtaler var på plass med de herskende stormenn. Det er Edvard Bull som tilskrives å ha lansert teorien om at byer i Norge var avhengige av kirken. Han går rett på sak i sin bok Oslos historie:
Oslo by er blitt til engang i det 11. århundre. Et sagn har sagt at den er «anlagt» av kong Harald Hardråde; men det er ikke riktig. Kongene kunde ikke lage byer; det det kom an på var at det var noe å leve av for folk, og kongene, som reiste omkring fra kongsgård til kongsgård i hele landet med hirden sin, gav ikke noen levevei til mennesker i en by før et par hundre år senere; for da hadde de vennet seg til å ta fast vinterkvarter i en by, […] mere levebrød gav den kristne kirken på de stedene hvor biskopene slo seg ned.10
Edvard Bull tilhørte Arbeiderpartiets radikale fløy i mellomkrigstiden, og hans politiske ståsted preget hans historieskriving. Kongemakten beskriver han for eksempel som en omreisende overklasse som spiste opp folkets overskudd. Kirken, på den annen side, ga tross alt arbeid til folket. Bull skriver om byggingen av Oslos steinkirker at «selve byggearbeidet har gitt en skokk almindelige bygningsarbeidere noe å leve av». Dette kunne folk trengt i Bulls samtid: 1920-årene var en tøff tid økonomisk, og vinteren 1930 var arbeidsledigheten i byene nær tjue prosent. Andreas Holmsen støttet Bulls syn på at det er til kirken, og særlig etableringen av bispesteder, man må se for å forstå byoppkomsten i Norge.11 I den samme debatten var Halvdan Koht uenig.12 Han hevdet at de norske byenes opprinnelse fantes i de førkristne årlige handelsmarkedene. Markedet i Oslo var sannsynligvis organisert på samme måte som Disetinget i Uppsala, med førkristen kult og handel på samme tid. Konsekvensen av Kohts teori var da at Oslos opprinnelse ligger før år 1000, i hedensk tid.
Skriftlige kilder til Oslos opprinnelse
Samtidige skriftlige kilder er et sentralt kriterium for å definere en by i norsk middelalder og en viktig støtte til datering av urbaniseringen. Dessverre er det få av disse. For Norges del er den eldste kilden Ottars beretning til kong Alfred av England fra slutten 800-tallet. Denne inkluderer omtalen av Skiringssal, som er identifisert med Kaupang nordøst for Larvik og Hedeby i dagens Danmark. To hundre år senere omtaler Adam av Bremen to byer i Norge som han kaller Trondheim og Wig. Den siste er trolig enten Tønsberg eller Oslo.13 I 1135 inkluderer Ordericus Vitalis en liste over norske byer i sitt bokverk om kirkens historie. Han nevner fem byer: Trondheim, Bergen, Oslo, Borg og Konghelle. Deretter, i en rettelse, inkluderes også Tønsberg. Vi kan da med sikkerhet vite at i 1135 inkluderte samtidens oppfatning i det minste disse seks stedene som nettopp byer i Norge.
Første del av Sverres saga ble skrevet i årene 1185 til 1188. Dette var under kong Sverres egen regjeringstid. I Sverres saga finner vi mange omtaler av byer i Norge, men ingen steder drøftes spørsmålet om byenes opprinnelse. For Snorre Sturlason er situasjonen en annen. I sitt verk om historien til de norske kongene, Heimskringla, er livet til Olav den hellige navet i verket og Norges historie skal hektes på et europeisk kristent fellesskap.
Det er vanlig å vise til at Snorre gir norske konger æren for å ha grunnlagt de seks norske middelalderbyene. Da Snorre skrev Heimskringla, eksisterte det norske byer han selv hadde oppholdt seg i og godt med observasjoner fra dem han ikke hadde besøkt. Likevel skjedde begivenhetene Snorre beskriver fra noe over to hundre år til hundre år forut for hans egen samtid (jf. artikkel 1.5 og 2.3).
Forskningshistorie om Oslos opprinnelse
Den arkeologiske utforskningen av middelalderbyen Oslo begynte med jernbaneutbyggingen. Den gang visste man ikke hvor bygningene beskrevet i kildene fra middelalderen lå. De var dekket av landbruksjorden til ladegården som forsynte Akershus festning. Den helt nystiftede Fortidsminneforeningen, med Nicolay Nicolaysen i spissen, begynte i 1845 letin-
gen etter den forsvunne byen. Først var det kun de tre hvelvede rommene under bispegården foreningen kunne slå fast måtte være fra middelalderen.14 Tjue år senere fikk Nicolaysen muligheten til en mindre undersøkelse kun få meter sør for bispegården, og da fant han restene av et kor fra middelalderen. Det tolket han som restene av den fra kildene godt beskrevne Hallvardskatedralen. I dag er det vanskelig å forstå at alle middelalderruinene var skjulte, men på 1800-tallet var de under bygninger og dyrket mark. I 1868 fikk Nicolaysen undersøkt et område på Sørenga hvor bonden der tidligere hadde meldt om at han muligens hadde støtt på grunnvollen til en kirke. Denne utgravningen avdekket hele Mariakirken.
Den første omfattende utgravningen kom i forbindelse med byggingen av jernbanen sørover fra Oslo. Traseen inn til sentrum ble lagt over grunnen til Oslo ladegård. Det førte til store gravearbeider tvers igjennom Oslos middelalderby, og jernbanen skulle komme til å dominere middelalderbyen frem til vår tid. Peter Andreas Blix var arkitekt for jernbanen og publiserte sine iakttagelser av det som ble gravd ut og kastet (se figur 2 og 3 på s. 12). Hovedfunnene var en steinbygning, mange trebygninger og en stor mengde skjelett fra kristne graver.15 Steinbygningen er senere tolket som Nikolaikirken.
I 1920 bygde Norges Statsbaner et nytt garasje- og verkstedsanlegg i Saxegårdsgaten 11. Under planeringsarbeidet ble det funnet en steinruin som var dekket av rivningsmaterialer og et lag matjord på rundt en halv meter. Arkitekt Gerhard Fischer ble tilkalt. Han kunne umiddelbart fastslå at dette var ruinene av en middelalderkirke. Han undersøkte kirkeruinen i tillegg til kirkegården nord og øst for ruinene. Resultatene fra undersøkelsen ble først offentlig kjent i 1950. Fischer studerte særlig steinruinen inngående, og han kom frem til at steinkoret var reist først, og at skipet var tilføyd deretter. Det spennende er at han også fant gravsteder under korets murer, altså måtte disse gravstedene være fra tiden før steinkirken ble reist. Fischer utdypet ikke dette nærmere, men nettopp disse eldre gravstedene kom til å bli sentrale i utforskningen av Norges første kristne tid. Fra bevarte middelalderdokumenter visste forskerne hvilke kirker og klostre som hadde eksistert i Oslo. Men man visste ikke når kirkene og klostrene
1.1 | når ble oslo en by? 27
var i bruk, og heller ikke nøyaktig hvor de var plassert. I første bind av Kristianias historie fra 1922 omtaler Edvard Bull kirken i Saxegårdsgaten som var oppdaget to år tidligere, og argumenterte for at denne nyoppdagede middelalderkirken måtte være Nikolaikirken. Bull påpekte også at den lignet kirken på Hovedøya i størrelse og utforming. Fischer fortsatte arbeidet med å identifisere kirken, og var den første som hevdet at denne ruinen måtte være Klemenskirken.16 Klemenskirken i Oslo er flere ganger omtalt i skriftlige kilder fra middelalderen, så dens eksistens var kjent, men lokaliseringen var omdiskutert frem til denne oppdagelsen.
Fischer fikk ansvaret for flere arkeologiske undersøkelser i Oslo i tiden frem mot andre verdenskrig. Han undersøkte klosterruinene på Hovedøya og Mariakirken ved kongsgårdanlegget. Det ble da tydelig at de tre steinkirkene, den eldste Mariakirken, Klemenskirken og Edmundkirken på Hovedøya, var
Figur 1.1.4 Utgravningen av Klemenskirken i 1920, feilaktig identifisert som Nikolaikirken av E. Bull. Foto: O. Væring, Riksantikvarens arkiv. Lisens: Falt i det fri.
Figur 1.1.3 Kart over Oslo ca. 1300. Etter Fischer 1950. Lisens: Falt i det fri.
ganske like i grunnplan og byggeteknikk. Fischer koblet byggingen av disse tre kirkene til Harald Hardråde, som returnerte til Norge fra sin tid i tjeneste hos keiseren i Konstantinopel. Fischer mente at kong Harald Hardråde var inspirert av Mariakirken i Konstantinopel og derfor bygde en lignende kirke i Oslo.
Klemenskirken ble undersøkt igjen i 1960–1962. Ruinene hadde da forfalt mye siden 1920, og undersøkelsene ble ledet av arkeolog Hans Emil Lidén. Han ledet senere utgravningen av Mære kirke i Trøndelag og bidro til en dypere forståelse av hvordan middelalderens steinkirker ofte var blitt reist på samme plass som eldre trekirker. Lidén tok opp spørsmålet om de toskipede kirkenes opprinnelse og foreslo at de kan ha vært handelskirker. Han foreslo at loftet ble konstruert med overdimensjonerte søyler fordi loftet skulle bære handelsgods.17 Dette var basert på en pragmatisk tilnærming. Hvordan skulle ellers de overdimensjonerte bæresøylene forklares? Men Lidén støttet seg også på at dette nettopp var en kirke viet St. Klemens, som var de sjøfarendes helgen og særlig populær blant handelsfolk i middelalderen. I 1960–1963 undersøkte Haakon Christie Mariakirken og påviste at det hadde vært en trekirke under de eksisterende steinruinene.18 Denne trekirken ble knyttet til Harald Hardråde. Det var naturlig å søke etter å tilpasse materialet til de skriftlige kildene, hvor Snorre skriver at det nettopp var Harald Hardråde som grunnla Oslo.
Frem til 1970 fremmet noen forskere teorier om at Oslos opprinnelse var et førkristent sentrum fra før år 1000. Andre forskere har hevdet at Oslo først kan defineres som en by med opprettelsen av de faste bispesetene i Norge rundt år 1100. Noen forskere holdt fast ved den skriftlige tradisjonen om at det var konger som grunnla byene, og de fleste har da ment at det må ha vært Harald Hardråde som grunnla Oslo. Men i samspillet mellom de skriftlige kildene og det stadig voksende arkeologiske kildematerialet, er det tydelig at få forskere nå ensidig er tilhengere av én av de tre overordnede teoriene. Det er heller i balansen mellom handel, kongemakt og kirke at forskerne søker å drive forskningen videre. Det er spørsmålet om når og i hvilken grad disse tre institusjonene bidro til den lokale utviklingen av hver enkelt by som er avgjørende.
Tjue avgjørende kvadratmeter under Klemenskirken
Helt sentralt for spørsmålet om når Oslo ble en by, er dateringen av de eldste gravstedene i tilknytning til ruinene av Klemenskirken. Dateringen av de tidligste gravstedene er sentral av to grunner. For det første vil antallet mennesker begravd på kirkegården gi en pekepinn om når det kan ha vært såpass tett befolket i Oslo at stedet kan ha skilt seg ut fra omlandet. Befolkningstetthet er et bykriterium. For det andre kan en mer nøyaktig datering av skjelettene tilhørende Oslos tidligste innbyggere si mer om når Oslo ble by. I 1970–1971 ledet arkeolog Ole Egil Eide en ny utgravning av Klemenskirkens ruiner. Utgravningens direkte foranledning var at innfartsåren for biltrafikk til Oslo sørfra skulle bygges over Oslos middelalderby. Som nevnt konkluderte Fischer femti år tidligere med at koret i Klemenskirken var bygget før skipet, siden han fant graver der som var klemt under skipets fundamenter. Dette var en feiltolkning som skyldtes at forskerne i 1950 ennå ikke hadde forstått at mange av steinkirkene hadde forløpere bygget av tre. Eide studerte det skriftlige og arkeologiske kildematerialet og konkluderte også med at dette var Klemenskirken. Han fastslo at de toskipede kirkene i Oslo, Klemenskirken og Edmundkirken, var unike for sin periode. Fischers raske slutning om at kirkene var inspirert av arkitektur i Konstantinopel, var feil. Det var ingen kirker i Konstantinopel som kunne ha vært et forbilde for de toskipede kirkene i Oslo. Det er heller ikke registrert noen samtidige paralleller i Europa. Kirkene måtte i stedet være et resultat av lokal tilpasning og et eksperimentelt og aktivt steinbyggermiljø som på uavhengig grunnlag var skapte denne unike arkitekturen.19
De eldste trekirkene har etterlatt synlige spor fordi de var bygget ved å slå trepåler ned i jorden. Disse stolpehullene kan påvises. Slike jordgravde stolpekirker var forløperne til de de senere stavkirkene. Stavkirkene er bygd på grunnmur, og alt treverk legges drenert og tørt på denne grunnmuren. Klemenskirken var en steinkirke som er datert til et sted mellom 1080 og 1120, og kirkegården er eldre enn dette. Dermed kunne man forvente å finne rester etter én eller flere eldre trekirker. De er ikke funnet.
Men i 1970 hadde arkeologen Eide nye teknologiske muligheter. Han kunne benytte C14-dateringer
1.1 | når ble oslo en by? 29
av gravmaterialet han fant. Eides utgravning var konsentrert til arealet innenfor kirkeruinens vegger. Og her var det gravmaterialet fra totalt tjue kvadratmeter som var avgjørende. Det ble funnet 143 graver, og to felt hadde gravsteder som hadde avvikende orientering. Gravene var orientert i snitt 147,5 grader. Orientering helt rett øst er 90 grader. Det naturlige ville vært at gravene var orientert øst–vest, som kirkebygget. Den døde skal da på oppstandelsens dag løfte hodet og se mot øst, hvor Kristus returnerer på dommens dag. Gravene med avvikende orientering må være eldre enn steinkirken.
Fra disse gravene fikk Eide utført C14-analyser fra fem graver, fire analyser av skjelettmateriale, én av en furukjepp og én av en trekiste (se figur 1.1.7). Resultatene var oppsiktsvekkende. Basert på C14dateringene kunne det sannsynliggjøres at dette var den eldste kirkegården utgravd i Norge, og at gravstedene var fra tiden før Olav den hellige.
I tillegg til C14-analyser var spørsmålet om skjeletteringshastigheten avgjørende, det vil si tiden det tar før et lik er blitt til et skjelett. For å forstå det lokale jordsmonnets betydning for dekomposteringen av lik ble Anatomisk institutt, Odontologisk institutt og ikke minst driftssjef Nordvik ved Oslo kirkeverge kontaktet. Middelalderens kristenretter foreskriver at det skal være en alen jord over kisten –altså betydelig grunnere enn i dag. Eide mente dette stemte godt med gravene i Klemenskirken. Driftssjef Nordvik kunne melde at ved Oslos kirkegårder tok det i gjennomsnitt tretti år før liket i en nyanlagt grav var skjelettert. Men ved gjentatte begravelser
Figur 1.1.5 Klemenskirken. Gravenes ulike orientering (markert som streker i ulike farger) underbygger at det stod én eller flere eldre kirker på stedet, som var orientert annerledes enn dagens ruin.
Kart: Therese Marie Edman og Michael Derrick, NIKU. Lisens: CC BY-SA 4.0.
økes hastigheten grunnet et hevet bakterieinnhold i jordsmonnet, og det kan ta så lite som ti år før det kun er skjelettet som ligger igjen i graven. Eide brukte da femten år som et «gjennomsnittsminimum».20 Hvis skjeletteringen gikk så raskt som femten år, må de dypeste og eldste gravene være minst 105 år eldre enn de som har fulgt over disse. Det er sju lag med graver. Hvis steinkirken ble reist i 1120, er sannsynligvis eldste grav fra rundt 1020 til 1040. Hvis steinkirken ble bygget i 1080, er de eldste gravene fra mellom 980 og 1000. Eides konklusjon ble at Oslo som by måtte være eldre enn Harald Hardrådes tid, og at det da var en tidlig kristen befolkning her. Dateringene av gravstedene under Klemenskirken kom til å bli styrende for mye av den videre forskningen på Oslos eldste tid, selv om dateringsgrunnlaget var usikkert og basert på få kilder.
Var Oslo en bakevje?
St. Klemens og danskene
Arkeolog Erik Schia var sentral i utgravningene i Oslo på 1980-tallet, og i boka Oslo innerst i Viken lanserte han en ny teori om byens opprinnelse. Schia mente at Oslo oppstod som et dansk initiativ før år 1000. Denne teorien fikk bredt gjennomslag og førte til nye vurderinger av hele det politiske landskapet i Viken på 900-tallet. Forståelsen av at landet fra Lista til Konghelle i en periode var under dansk kontroll, slo rot. Schia hevdet at Oslo var en bakevje i forhold til de naturlige handelsrutene, og at byen derfor måtte ha vært et kongsgrunnlagt senter med
vekt på militær kontroll (se figur 1.1.6). Schia tolket Eides undersøkelser til at det må ha eksistert en kirke viet St. Klemens her allerede omkring år 1000, eller helst tidligere.21 Snorre Sturlason måtte altså ha tatt feil. Det kunne ikke ha vært Harald Hardråde som først grunnla og reiste by ved Alnas elvebredd, men en annen Harald kunne være aktuell: «Det er derfor mest sannsynlig at det er i Harald Blåtanns tid den første urbaniseringen tok til.»22 Et argument for dette var at Harald Blåtann reiste en runestein ved sitt maktsentrum i Jelling, og der er det risset «den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne». Byggingen av at militært støttepunkt innerst i Oslofjorden kan da forklares, og det støttes av stedsnavnet Trelleborgunder Ekeberg (se tekstboks i artikkel 3.2). Schia viste til at militære forlegninger etablert i Danmark i vikingtiden kunne få betegnelsen Trelleborg. Sammen med en tidlig datering av de eldste kristne gravene under Klemenskirken kan dette støtte teorien om at Oslo
Mjøskastellet
anlagt som et militært støttepunkt i 970–980-årene. Denne forskningen skjøv i gang feiringen av Oslos tusenårsjubileum i år 2000, kun femti år etter nihundreårsfeiringen.
I 1991 ble Oslos historie i fem bind utgitt. Spørsmålet om Oslos opprinnelse ble diskutert i første bind, og forfatterne Nedkvitne og Norseng konkluderer med at det arkeologiske materialet «strekker likevel ikke til for å fastslå at det virkelig lå en fjernhandelsplass her i hedensk tid».23 Det neste spørsmålet er da når Oslo ble kristnet. Nedkvitne og Norseng foreslår Olav Tryggvason som bygger av den første Klemenskirken, altså at den kan være reist mellom år 995 og år 1000. Stedsnavnet Trelleborg kan indikere dansk påvirkning, men dette er usikkert. «Tettstedets videre vekst var helt tydelig nært knyttet til utviklingen av kongemakt og kirke.»24
Knut Helle støtter oppfatningen av at Oslo kommunikasjonsmessig var en bakevje. Han tolket Eides datering av gravsjiktene under Klemenskirken til
Randsfjorden
Hamar Åker
Mjøsa
Figur 1.1.6 Oslos plassering innerst i Oslofjorden – i en kommunikasjonsmessig bakevje? Kartet er bearbeidet fra Schia (1991: 123) og viser de to viktigste ferdselsårene fra opplandet sørover til Oslofjorden: den østre fra Mjøsa langs Glommavassdraget til Rolvsøy, og den vestre fra Randsfjorden via Tyrifjorden og Drammensfjorden til Borre. I tillegg vises de gamle landeveiene til Oslo.
Lisens: CC BY-SA 4.0. 1.1 | når ble oslo en by? 31
første halvdel av 1000-tallet og vurderte det som mer sannsynlig at det var Olav den hellige som var ansvarlig for opprettelsen av kirkestedet innerst i fjorden. Argumentasjonen var at Olav den helliges kristning av Norge og kamp mot høvdingene på Opplandene taler for Oslo som en kirkelig-militær base. Helle mente også at Oslo aldri tok steget til å bli en skikkelig handels- og produksjonsby, men lenge forble en konsumentby.25 Det er vanskelig å se at Helle kan slå dette fast basert på det tilgjengelige arkeologiske materialet, og det er ikke mulig ut fra det skriftlige materialet. Det er også et paradoks at Oslo var sentralt plassert som et brohode for misjon og et godt sted for militær kontroll, samtidig som det skulle ha vært en kommunikasjonsmessig bakevje.
Nye skjelettdateringer
Utviklingen av naturvitenskapelige metoder som kan brukes til å datere og analysere arkeologiske funn har akselerert siden Eides forskning på skjelettene fra Klemenskirkens kirkegård. I 2007 publiserte Nordeide og Gulliksen en artikkel basert på nye dateringer av de samme funnene.26 C14-dateringene hadde et stort tidsspenn for femti år siden, og feilmarginene må fremdeles vurderes nøye, særlig med tanke på ulike former for senere forurensing som kan påvirke dateringene. Det ble tatt nye C14-dateringer av tre av de fire skjelettene Eide analyserte, og tre dateringer av skjeletter funnet i det som antas å være fra de eldste begravelsene. I tillegg ble en trekiste datert. Med mer nøyaktige dateringsmuligheter og en bedre forståelse for mulige kilder til feildateringer er det lite eller ingen urban aktivitet å påvise i Oslo før år 1000, konkluderer Nordeide og Gulliksen. De tror heller ikke at allerede eksisterende bystruktur påvirket orienteringen av de eldste kristne gravene ved Klemenskirken. Det var mer sannsynlig lokale naturforhold som gjorde at gravenes orientering fikk et såpass stort avvik. Dette situasjonsbildet fører til at Nordeide og Gulliksen mener den eldste trekirken og dens kirkegård var en misjonsstasjon uten at Oslo var utviklet som en permanent by. Denne misjonsstasjonen og den første kirken kan ha vært en del av kongens strategiske plan for byetablering. I alle fall kan den være ett av elementene som førte til den første byveksten da kirken tiltrakk seg urban etablering.
Men det er ikke mulig å bruke dataene til å fastslå nøyaktig når Oslo ble en by. Det er lite sannsynlig at det er så tidlig som år 1000, men kirkegården var sannsynligvis etablert og i bruk i løpet av perioden 1000 til 1050. På bakgrunn av de kalibrerte dateringene og forutsetningen om at en misjonskirke må ha hatt kongelig beskyttelse, foreslår artikkelforfatterne Olav Tryggvason eller Olav den hellige som initiativtageren.
I en artikkel publisert i 2019 drøftes27 den tidlige urbaniseringen av Oslo basert på tjue skjeletter fra den eldste fasen av graver under Klemenskirken (jf. artikkel 4.1). Det er viktig at selv om det fremdeles er de samme tjue kvadratmeterne som undersøkes, så er datagrunnlaget bedre. Det er likevel kun fire skjeletter som ble C14-datert, og hovedvekten i denne undersøkelsen var å analysere hvilken diett Oslos første innbyggere hadde. Tre av de daterte skjelettene er fra de eldste gravleggelsene, mens det siste er fra en yngre fase. Dette skjelettet ble datert til mellom 1295 og 1404. De tre eldste skjelettene ble datert slik:
Kvinne, 60 år gammel år 943–1024
Kvinne, 60–65 år gammel år 1025–1160
Mann, 60–70 år gammel år 1028–1184
Det er fremdeles et stort tidsspenn i dateringene.28 Artikkelforfatterne påpeker også at dateringene kan være påvirket av de gravlagtes marine diett. Hvis disse menneskene hadde en diett med mye marin føde, kan det påvirke C14-dateringene slik at resultatene viser en eldre datering. Det at menneskene innerst i Oslofjorden spiste mye fisk kan altså ha ført til at tidligere forskning har datert grunnleggelsen av Oslo for tidlig. Analysene av alle tjue skjelettene er basert på isotopanalyser av karbon og nitrogen fra tannemaljen. Disse analysene kan vise om dietten i hovedsak var marin føde eller landbasert mat. Analysene kan også vise om kostholdet endret seg i løpet av livsløpet. Konklusjonene er at med to unntak (og en uavklart analyse), synes disse menneskene å ha oppholdt seg i Oslo-området hele sitt liv.29 Disse nye analysene viser at det kan ha vært kristne begravelser i annen halvdel av 900-tallet, men i all hovedsak peker dateringene mot at gravstedet ble etablert på 1000-tallet. Basert på strontium-analyser av skjelettene mener forskerne at kun to av de tjue gravlagte
Figur 1.1.7 C14-dateringer fra kirkegården til Klemenskirken (Nordeide & Gulliksen 2007: 6).
Datering i 1972
Furukjepp fra grav 133: år 1060 ± 150 år
Skjelett fra grav 136: år 960 ± 70 år
Trekiste fra grav 136: år 910 ± 100 år
Skjelett fra grav 137: år 930 ± 100 år
Skjelett fra grav 145: år 1020 ± 100 år
Skjelett fra grav 146: år 1030 ± 90 år
var innflyttere. Argumentet for at de var lokale er premisset om at vikingtidens mennesker hadde en meget variert diett, mens en urban befolknings diett antas stabil gjennom livet. Disse nyeste dateringene og analysene viser lokalt oppvokste individer gravlagt i kirkegården som kan stamme fra et samfunn med urbane tendenser før Harald Hardrådes tid.
Oppsummering
Innsikten i opprinnelsen til de nordiske middelalderbyene har vokst frem stegvis. Først baserte teoriene seg på skriftlige kilder og stedsnavn. Deretter ble arkeologiske kilder koblet sammen med skriftlige kilder, og forskerne utviklet teorier om bydannelse i Norden som skulle være allmenne og gjelde all urbanisering i Nordens middelalder. Med etterkrigstidens store byutgravninger utviklet byarkeologi seg til et eget fagfelt. Vår nærmeste tids forskning fokuserer på nye data fra koblinger mellom arkeologi og naturvitenskaplige metoder. Dette vil kunne gi betydelig større treffsikkerhet enn tidligere med hensyn til dateringer og livet til menneskene som bodde i middelalderbyene.
Datering i 2007
Kalibrert til år 1010–1270
Kalibrert til år 980–1160
Kalibrert til år 880–1160
Kalibrert til år 890–1160
Kalibrert til år 1020–1210
Kalibrert til år 1020–1210
I denne artikkelen har vi sett at kongene Harald Blåtann, Olav Tryggvason, Olav den hellige og Harald Hardråde alle har vært foreslått som den som grunnla Oslo. Fremfor å opprettholde søken etter én enkelt konge som grunnlegger, vil det være mer rett å tenke at det er mange faktorer og flere personer som sammen og på ulike vis bidro til at Oslo ble en permanent by i middelalderen. De seneste dateringene av de eldste gravene under Klemenskirken i Oslo peker i retning av at Oslo oppstod som tettsted etter år 1000.
Når det gjelder de tre drivkreftene for bydannelse som har vært foreslått – handel, kongemakt og kirke – kan en noe på vei vurdere hver faktors påvirkning for seg. Men det er klart at disse tre drivkreftene har virket sammen. Kongemakt og kirke arbeidet for å innføre den kristne kirkes organisasjon i Norge, og Oslo kan ha oppstått som en misjonsstasjon. Innføringen av kristendommen var en klart bydannende kraft. Sammen med de kongelige anleggene bidro kirken til sentralisering, stor byggeaktivitet og økt handel. På denne måten var etableringen av Oslo en del av integreringen av det tidligere hedenske Norge i det kristne Europa.
