Sverre Bagge
En kort introduksjon til Snorre Sturlason Historiker og dikter
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64476-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: BØK Oslo AS Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innledning De førte Asbjørns lik nord til Trondenes. Sigrid lot sende bud etter Tore Hund på Bjarkøy. Han kom til da de stelte med Asbjørns lik etter deres skikk. Da de skulle reise, fant Sigrid frem gaver til vennene sine. Hun fulgte Tore til skipet, og før de skiltes sa hun: … Her er en gave som jeg vil gi deg, og jeg vil ønske at du vil få bruk for den. … Her er det spydet som sto igjennom Asbjørn, min sønn, og det er ennå blod på det. … Nå vil du ha gjort et karstykke, om du lot dette spydet gå slik ut av hendene at det sto i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, sa hun, du skal bli hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.
Hun vendte seg så bort og gikk. Tore ble så harm over hennes ord at han ikke kunne svare, og ikke sanset han å slippe spydet, og ikke sanset han bryggen, og han ville ha falt i sjøen om ikke folk hadde tatt og støttet ham (OH kap. 123). Teksten ovenfor gir oss Snorre i et glimt. Den viser oss sagastilen, som Snorre behersket bedre enn noen annen: det knappe, intense bildet av en dramatisk konfrontasjon. Den innleder det største dramaet i Heimskringla, opprøret mot Olav den hellige, som førte til hans død ved Stiklestad og senere hans kanonisering. Og endelig reiser den spørsmålet om grunnlaget for Snorres fremstilling. Snorre er den eneste sagaforfatteren som gjengir denne episoden. Hvor har han den fra? Hvordan kunne han vite hva som skjedde mellom Tore og Asbjørns mor to hundre år tidligere? Eller har han selv diktet opp
5
innledning
denne konfrontasjonen? Og hvis så – hvorfor har han gjort det? Hva kan episoden fortelle oss om Snorres syn på kongedømmet og dets forhold til stormennene? Dermed er også hovedemnene for denne boken om historikeren og dikteren Snorre skissert. Vi skal behandle hans stil og dermed forholdet mellom norrøn og samtidig europeisk historieskrivning. Vi skal behandle hans historieoppfatning, valg av stoff og hvordan han forklarer begivenhetene, der sagaen om Olav den hellige kommer til å stå særlig sentralt. Og vi skal undersøke hvor han har sin kunnskap fra, om han har hatt troverdige kilder, om han har diktet, eller om han har brukt sin generelle kunnskap om tidens mennesker og samfunn til å tolke historien. Snorres Heimskringla har hatt en sentral plass, både i norsk og islandsk kultur og historie. Verket ga nordmennene en heroisk fortid i en tid da de trengte det, både i dansketiden og i den nye nasjonen som ble til etter 1814. Det lå til grunn for både undervisning og forsk ning i historie. Sagastilen, som Snorres verk gir det beste eksempel på, ble et litterært forbilde fra midten av 1800-tallet i Bjørnsons bondefortellinger og Ibsens historiske dramaer. Den preger fortsatt norske stilidealer, som Georg Johannessen har karikert med utsagnet «all tenkning er dansk». Snorre viser imidlertid at det godt går an å tenke med korte setninger. I dag står nok Snorres verk mindre sentralt, og behovet for å forherlige en nasjonal fortid er blitt mindre. Verket gir snarere et møte med en fremmed og fascinerende verden, en verden som er fjern i tid, men nær i rom, og som kan være med på å vise oss hvor forskjellig den verden vi lever i nå, er fra den som har vært den vanlige i mesteparten av menneskehetens historie. Dessuten har Snorre en stor fordel fremfor mange andre nasjonale klassikere, som Saxo i Danmark: Han er lett tilgjengelig og skriver spennende og underholdende. La oss begynne med å presentere mannen og hans verk og forsk ningen rundt dette.
6
Innhold Innledning. . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Snorre – mannen og verket............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Overlevering og forskningstradisjon.................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Snorre og hans kilder...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Sagastilen. . . . . . . . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Hvor har Snorre sin kunnskap fra?..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Olavssagaen. . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Snorre og de norske kongene............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Gode og dårlige konger.. .................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Snorres samfunn............................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Utenrikspolitikk. . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Krigføring.. . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Individ og samfunn.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Historisk utvikling. . ........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 Naturlig og overnaturlig: Snorres forklaringer. . ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Hvorfor skrev Snorre Heimskringla?. . ................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Konklusjon.. . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Supplerende opplysninger............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Utgaver og oversettelser.................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Litteratur.. . . . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Stikkord .. . . . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149
7
Snorre – mannen og verket Takket være Sturlunga saga, en samling sagaer hvorav de fleste er skrevet av Snorres brorsønn Sturla Tordsson i 1270-årene, vet vi mye om Snorres liv. Han var født i Hvammur i Vest-Island i 1179. Han tilhørte en fornem familie, men det var først hans far, Hvam-Sturla, som gjorde denne familien til en politisk maktfaktor. Snorre var hans tredje sønn og ble oppfostret i Oddi hos den fornemme og lærde Oddaverja-ætten. Her må han ha fått en god utdannelse som har kommet til nytte i hans litterære virksomhet, og han må ha fått viktige politiske kontakter. Oddaverjene skaffet også Snorre ekteskapet med Herdis Bersesdatter i 1199, noe som dannet grunnlaget for hans rikdom. Etter farens død hadde nemlig moren sløst bort det meste av eiendommen hans. Snorre og Herdis fikk sønnen Jon Murt (= liten) og datteren Hallbera. Snorre hadde dessuten sønnen Urøkja og datteren Ingebjørg med to andre kvinner. Ekteskapet med Herdis var ikke lykkelig, og i 1206 flyttet de fra hverandre. Herdis levde til 1233. I den følgende tiden økte Snorre sin rikdom og makt, og hadde den prestisjefylte stillingen som lovsigemann to ganger, 1215–18 og 1222–31. I 1215 kom det til strid mellom Snorre og hans gamle venner, Oddaverjene, en strid Snorre vant. Allerede før dette hadde han etablert kontakt med Norge. Han hadde laget et hyllingsdikt til jarlen Håkon Galen, kong Inge Bårdssons bror og langt på vei den egentlige hersker i Birkebeinerriket i Norge. Jarlen hadde svart med å invitere ham
9
en kort introduksjon til snorre sturlason
til Norge, men døde før det kunne bli noe av reisen. Først i 1218 dro Snorre til Norge, og knyttet der vennskap med en annen jarl, Skule Bårdsson. Denne første norgesreisen kan sees som et uttrykk for Snorres suksess de foregående årene. Han var en av de mektigste mennene på Island, og var dessuten skald. Norgesoppholdet styrket hans stilling ytterligere. Han ble medlem av den norske hirden, som lendmann, den høyeste rangen, og ble nær venn av Skule. At han knyttet seg til Skule og ikke til kong Håkon Håkonsson, var på denne tiden neppe uttrykk for noe politisk valg. Håkon var bare 14 år gammel da Snorre kom til Norge, og Skule var den reelle herskeren. Han var 28 år gammel, elleve år yngre enn Snorre. I 1218 var det brutt ut konflikt mellom islendingene og de norske kjøpmennene, som sto for det meste av handelen mellom Island og Norge – islendingene selv manglet tre til å bygge skip. Skule ønsket å sende en hær til Island og erobre landet, men denne planen møtte motstand, blant annet fra Snorre, og ble skrinlagt. Til gjengjeld lovet Snorre Skule å arbeide for at islendingene skulle gi seg inn under den norske kongen, men i likhet med andre islendinger som fikk dette oppdraget, brukte han det mest til å tjene sine egne interesser. Under norgesoppholdet gjorde Snorre også en reise til Sverige, en reise som antagelig danner bakgrunnen for skildringen av konflikten mellom kongen og tingmennene der om Olav den helliges fredstilbud. En reise til Norge ga stor prestisje på Island. Kongesagaene, og til dels også islendingesagaene, er fulle av beretninger om islendinger som dro til Norge og fikk ære av den norske kongen. Snorre stilte heller ikke sitt lys under en skjeppe da han kom hjem til Island. Som det ofte skjer, skapte dette ikke bare begeistring. Motstanderne grep tak i en dråpa (hyllingsdikt) Snorre hadde diktet til Skule, der det het at Skule var «hårdmulet mot gullet», trolig et nødrim. Dette ble straks parodiert: «vond må han være å kysse, landets jarl, så skarpe lepper han har, hardmulet er Skule».
10
snorre – mannen og verket
Snorre hadde en sterk stilling på Island i 1220-årene, da han også var lovsigemann. Selv om Herdis fortsatt levde, giftet han seg i 1224 med Hallveig Ormsdatter, den rikeste kvinnen på Island, og ble dermed den rikeste høvdingen i landet. Hallveig og Snorre fikk imidlertid ikke noen barn som levde opp. Snorre søkte også å styrke sin stilling ytterligere gjennom å gifte bort sine døtre, men det viste seg mindre vellykket. Hallbera var gift to ganger, sist med Kolbein Arnorsson, men døde. Ingebjørg ble gift med Gissur Torvaldsson, men ekteskapet var ikke lykkelig, og de ble skilt. Begge de tidligere svigersønnene vendte seg senere mot Snorre. Snorres største problem ble etter hvert brorsønnen Sturla, sønn av hans eldre bror Sigvat. Forholdet mellom dem skiftet mellom vennskap og fiendskap, men i 1230-årene oppsto en langvarig konflikt mellom Sturla og Snorres uekte sønn Urøkja. I 1233 dro Sturla på en kombinert pilegrimsferd og diplomatisk reise over havet. Han dro til Roma for å gjøre bot for tidligere synder, og lot seg piske foran alle de store pilegrimskirkene i byen, til stor bestyrtelse for folk som syntes det var synd at en så vakker mann skulle behandles slik. Piskingen ledet imidlertid neppe til noen sjelens omvendelse. I Norge tok Sturla klokelig kontakt med Håkon, ikke Skule, og lovet ham å arbeide for å bringe Island inn under norsk herredømme. Da han kom tilbake til Island i 1235, beseiret han Snorres sønn Urøkja og lot ham blinde og kastrere, men ordren ble visstnok ikke fullstendig utført. For et kort tidsrom gjorde Sturlas seier ham til den mektigste mann på Island. Dette var antagelig hovedgrunnen til at Snorre dro til Norge i 1237. Året etter samlet Gissur Torvaldsson en hær mot Sturla – og beseiret og drepte både ham og faren Sigvat i slaget på Ørlygstad 21. august 1238. Snorres norgesopphold førte imidlertid til nye problemer. Sommeren 1239 var forholdet spent mellom hertug Skule og kong Håkon, og Håkon forbød alle islendinger å forlate landet. Snorre forlot da Norge i strid med Håkons forbud. Om høsten samme år gjorde Skule
11
en kort introduksjon til snorre sturlason
opprør, men det ble slått ned våren etter. Om Snorres hensikt med å dra tilbake til Island bare var at han ville hjem, eller om han ønsket å slippe unna en mulig strid i Norge, eller om han dro for å skaffe støtte til Skule på Island, er usikkert. Håkon må enten ha antatt det siste eller tolket Snorres ulydighet som bevis på at han var uegnet til å fremme norske interesser på Island. I stedet vendte han seg – etter Skules fall i 1240 – til den nye sterke mann i landet, Gissur Torvaldsson, Snorres tidligere svigersønn, og ga ham ordre om å bringe Snorre tilbake til Norge eller, om det var umulig, å drepe ham. Gissur gjorde i første omgang ingenting med kongens ordre. Men sommeren 1241 døde Snorres hustru Hallveig, og det oppsto strid om arven mellom Snorre og hennes sønner fra et tidligere ekteskap. Sønnene vendte seg til Gissur, som lovet dem støtte og brukte kongens ordre til å angripe Snorre. Gissur samlet en stor styrke og kom overraskende over Snorre på Reykholt 23. september 1241. Stedet er i dag kjent som Snorres gård og har et senter for sagastudier. Der er ingenting igjen av bebyggelsen fra Snorres tid, bortsett fra et bad, der varmt vann ble ledet i rør fra en kilde i nærheten. Stedet var omgitt av murer og kunne forsvares mot angrep, men da Gissur kom overraskende, var det ingen til å bemanne dem. Snorre gjemte seg i kjelleren, men ble funnet og trukket frem. En av mennene ga ordre om å hugge ham. «Ingen skal hugge», sa Snorre to ganger, men til ingen nytte. Han ble rammet av to hugg og døde straks. Da Sturla skrev dette en gang i 1270-årene, kan man undres over om han tenkte tilbake på et drap han hadde skildret vel ti år tidligere i Håkon Håkonssons saga, nemlig da Snorres venn Skule ble hugget ned utenfor det brennende Elgeseter kloster i 1240. Skule gikk ut og sa til Håkons menn: «Hugg meg ikke i ansiktet, for det er det ikke skikk å gjøre mot høvdinger.» Aristokraten Skule var opptatt av sin verdighet til siste slutt, mens Snorre bare var et vanlig menneske som ikke ville dø.
12