Essays i sosiologi av C. Wright Mills: Utdrag

C. Wright Mills

Essays i sosiologi Oversatt av Anders Dunker Utvalg, forord og oversettelse av Løftet av Rune Åkvik Nilsen

Cappelens upopulære skrifter

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Originaltitler: De fire følgende essays er hentet fra Power, Politics and People. The Collected Essays of C. Wright Mills, (1963).

«The Structure of Power in American Society», p. 23–38.

«Liberal Values in the Modern World: The Relevance of 19th Century Liberalism Today», p. 187–195.

«Women: The Darling Little Slaves», p. 339–346.

«The Sociology of Mass Media and Public Opinion», p. 577–598. ©Nik Mills c/o Brandt & Hochman Literary Agents, Inc. 1501 Broadway #2605 New York, NY 10036, USA. «The promise» fra The Sociolocial Imagination (1959) © Oxford Publishing Limited. Reproduced with permission of the Licensor through PLSclear.

ISBN 978-82-02-71872-5 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS, Oslo, 2022 Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt Ord www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Forord Rebel With a Cause . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

– en introduksjon til C. Wright Mills av Rune Åkvik Nilsen

Løftet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35

Maktstrukturen i det amerikanske samfunnet

65

Liberale verdier i den moderne verden . . . . . . .

89

Massemediene og offentlig opinion . . . . . . . . . .

103

Kvinnene – de kjære små slavene . . . . . . . . . . . .

135

Forord Rebel With a Cause – en introduksjon til C. Wright Mills Rune Åkvik Nilsen

Charles Wright Mills (1916–1962) var professor i sosiologi ved Columbia universitetet i New York da han døde av hjerteinfarkt i mars 1962, kun 45 år gammel. Ved sin død var han trolig den mest kjente og mest leste sosiologen i verden. Hans mest berømte bok fra 1959, The Sociological Imagination (heretter Den sosiologiske fantasi), er oversatt til mange språk, blant annet svensk og dansk. I 1998 kom den på andreplass i den internasjonale sosiologforeningens kåring av de mest innflytelsesrike bøkene i det 20. århundre, kun slått av den tyske sosiologen Max Webers (1864–1920) Economy and Society. Også hans bøker om henholdsvis middelklassen og makteliten i USA – White Collar: The American Middle Classes (1951) og The Power Elite (1956), ble sosiologiske bestselgere.

Mills nådde også ut til et stort publikum utenfor akademia, særlig med politiske pamfletter som The Causes of World War Three (1958) og Listen, Yankee: The Revolution in Cuba (1960). Hundretusenvis av disse politisk engasjerte bøkene ble solgt i billige 7

pocketutgaver. I motsetning til James Deans rotløse rollefigur i kultfilmen Rebel Without a Cause fra 1955, var den politisk radikale Mills en rebel with a cause:1 en standhaftig og ubønnhørlig samfunnskritiker, prototypen på en sosiolog som står fram som en engasjert intellektuell i offentligheten.

I sin tenkning var Mills aller mest inspirert av Weber, men i sin rolle som politisk engasjert sosiolog var han på kollisjonskurs med sin tyske læremester.

Weber insisterte på et skille mellom sak og vurdering: Beskrivende vitenskapelige analyser av hvordan virkeligheten er må ikke blandes sammen med normative vurderinger av hvordan den bør være. For Mills er dette skillet en illusjon: Samfunnsanalyser som forsøker å være rent beskrivende, vil i praksis bidra til å legitimere, opprettholde og tilsløre kritikkverdige samfunnsforhold.

Rent beskrivende analyser kan også oppfattes som uengasjerte, eller rett og slett kjedelige. Mills var ikke kjedelig. Ikke bare hans politiske pamfletter, men også mange av hans vitenskapelige arbeider og essays er engasjerende og provoserende på en måte som er sjelden i samfunnsvitenskapene. Derfor ble Mills lest av mange i sin samtid, og derfor leses han av mange fortsatt. Et søk på Google i januar 2022 ga ufattelige 253 millioner treff på «The Sociological Imagination».

Individualisme og kritisk sosiologi Mills var en individualist, beskrevet ikke bare som en opprører, men også som et enmannsshow,2 en radikal nomade,3 en outsider med få venner og mange fiender, 8

og en som skjøt før han spurte.4 Han iscenesatte et maskulint image: røyket pipe og kjørte rundt på en Harley Davidson motorsykkel i svarte skinnklær. Mills var også gift flere ganger, og hadde tre barn med tre forskjellige kvinner.

Mills ble født i 1916, i Waco, Texas, og i løpet av hans oppvekst bodde familien flere steder i staten.

Texas forbindes tradisjonelt med cowboy-kultur, med røtter tilbake til 1700-tallet. Mills vokste opp i en middelklassefamilie med engelske, irske og franske aner. Moren var troende katolikk, og Mills ble døpt katolsk, men katolisismen satte ikke dype spor i ham.

Hans far var en forsikringsagent, en typisk representant for den nye middelklassen som Mills analyserer i White Collar. Av sin far lærte Mills verdien av protestantiske dyder som hardt arbeid og besluttsomhet.

Mills framsto som en uavhengig cowboy, men selv om han ikke var troende, hadde hans individualisme også islett av protestantisk puritanisme.

Her er det klare paralleller mellom Weber og Mills.

Weber omtalte seg selv som religiøst umusikalsk, men hans berømte studie av Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd fra 1904/1905 kan likevel leses som et forsøk på å finne seg selv. Den moderne kapitalismens ånd er et sekulært verdiunivers som ikke bare legitimerer profittorientering, men også betoner den moralske verdien av arbeid, asketisk selvdisiplin, karakterfasthet og autonomi. Weber identifiserte seg med disse verdiene, og sporet verdienes religiøse røtter tilbake til den protestantiske etikk, slik den ble utformet etter reformasjonen. Ifølge Weber lå kapitalismens ånd på dødsleiet allerede på hans egen tid, tidlig på 1900-tallet, avlivet av på den ene siden forbrukskultur og hedonisme, og på den annen side av 9

strukturendringer i kapitalismen. Begge dimensjonene er viktige for å forstå Mills og hans kritiske sosiologi.

Den norskættede sosiologen og økonomen Thorstein Veblen (1857–1929) var en sentral skikkelse i den intellektuelle kulturen som formet Mills. I 1899 publiserte Veblen Den arbeidsfrie klasse, en bok som står godt til Webers tese om at kapitalismens ånd lå på dødsleiet allerede tidlig på 1900-tallet. Den rike, kapitalistiske eliten er slett ikke preget av en asketisk arbeidsetikk, hevder Veblen; isteden er de rike blitt en arbeidsfri klasse. Arbeid er ikke lenger en dyd, det gir mer status å vise fram sin rikdom med et iøynefallende forbruk, og med det demonstrere at rikdommen frigjør den rike fra arbeidets åk. Veblen var forarget over denne dekadansen: For ham var de rike parasittiske snyltere og umoralske hedonister; også han var preget av de protestantiske dydene. Det egentlige livet handler om arbeid, og i bredere forstand om å skape noe, slik håndverkeren, den kreative kunster eller forskeren gjør det i sin virksomhet.

Denne normative ideen sto sterkt allerede hos Karl Marx (1818–1883), og den var sentral i mye av kulturkritikken i det 20. århundre. Mills var inspirert av Marx, Weber og Veblen, men også av Frankfurterskolen. To toneangivende skikkelser var sosiologene og filosofene Theodor Adorno (1903–1969) og Max Horkheimer (1895–1973). I Opplysningens dialektikk fra 1944 kritiserte de kulturindustrien i USA, med hovedsete i Hollywood, for å skape et konformt og overfladisk massesamfunn, sentrert rundt underholdning og forbruksopplevelser.

Mills hadde for høyt blodtrykk fra ung alder. I tillegg var den piperøykende mannen overvektig, og han 10

levde et usunt liv som førte til hjerteinfarkt og tidlig død. Likevel tok Mills avstand fra det komfortable forbrukerlivet. Hans hjem var sparsomt møblert, og Mills oppfattet det moderne middelklasselivet som preget av kunstig høflighet og påklistrede smil. White Collar er et typisk eksempel på kulturkritikken i det 20. århundre.

Her beskriver han sarkastisk den moderne middelklassen som konforme, men «muntre roboter», tilsynelatende tilfredse med livet i det kapitalistiske forbrukersamfunnet.

Hans sarkasme hadde røtter helt tilbake til barndomserfaringer. Selv om Mills tok til seg tradisjonelle protestantiske dyder, ble han tidlig skeptisk til utviklingen i middelklassekulturen han vokste opp i. For sosiologen Mills var imidlertid den overfladiske forbrukskulturen først og fremst et symptom på samfunnsutviklingen, de mest kritikkverdige og grunnleggende årsakene fant han i strukturendringer i kapitalismen og maktforholdene i samfunnet.

Mills beskriver 1800-tallets USA som et åpent innvandrersamfunn, den individuelle frihetens og mulighetenes land. The American Dream var ikke en drøm, men en realitet for svært mange. Landet hadde ingen føydale tradisjoner som holdt vanlige folk nede, og gjennom den stadige ekspansjonen ut i Det ville vesten var det tilsynelatende land nok til alle. Slik Mills beskriver det, var 1800-tallets USA et egalitært og ruralt småskalasamfunn, med selveiende bønder og småbedrifter, frivillige organisasjoner og et vitalt deltakerdemokrati på lokalt nivå.

Dette historiske portrettet er idylliserende og tilslørende. Det er påfallende at den ellers så maktkritiske Mills unnlater å påtale både slaveriet i Sørstatene og overgrepene mot urbefolkningen. Det idylliserende 11

portrettet er likevel et eksempel på hvordan det beskrivende og det normative veves sammen hos Mills. For det er åpenbart at Mills identifiserte seg med det småskalasamfunnet han beskriver.

Portrettet av USA på 1800-tallet fortoner seg nostalgisk i tilbakeblikk. Den kapitalistiske industrialiseringen, særlig etter borgerkrigen (1861–1865), forandret dette samfunnet i sine grunnvoller. Sterk befolkningsvekst og urbanisering omdannet rurale småsamfunn til anonyme storbyer. Det vitale lokale deltakerdemokratiet ble undergravd; i det urbaniserte samfunnet ble avstanden opp til den politiske makten for stor for vanlige folk. Selvstyrte småbedrifter ble erstattet av store foretak som konsentrerte eierskap, formue og makt på få hender. For Mills var større definitivt ikke det samme som bedre. De tidligere autonome selveierne ble ansatte og underordnede i hierarkiske, byråkratiske organisasjoner.

«Jeg har skrevet White Collar siden jeg var 10 år gammel»,5 sa Mills en gang. Overgangen fra uavhengighet til avhengighet var en del av hans egen familiemytologi. Hans bestefar, Braxton Bragg Wright (1860–1920), var en røff cowboy, og et eksempel på den uavhengige, maskuline individualismen i det gamle USA. Bragg Wright drev en kvegranch sørvest i Texas, og ble skutt ned og drept i Mills’ barndom, trolig på grunn av en tvist om en kvinnes ære. Mills’ far, forsikringsagenten, var lønnsmottaker, og et eksempel på den nye, avhengige middelklassen. Mills hadde lest den tyske forfatteren Hans Falladas roman Lille mann – hva nå? (1932), og skrev til sine foreldre at White Collar handler om den nye «lille mann» i den store verden i det 20. århundre.

Mills var riktig nok inspirert av Marx og oppfattet 12

seg som en radikal sosialist, likevel var han påfallende lite opptatt av fattigdom og fordeling av godene.

Utover på 1950-tallet var det økonomisk vekst og lite arbeidsløshet, og ikke bare den nye «lille mann» i middelklassen kom godt ut av det, men også store deler av arbeiderklassen. I sin bok om fagforeningslederne i arbeiderbevegelsen i USA – The New Men of Power: America’s Labor Leaders (1948) – er Mills indignert over at fagforeningene primært var opptatt av å skaffe arbeiderne en større del av kaken. Med et marxistisk vokabular er det ikke utbytting, men fremmedgjøring og avmakt Mills ser som det mest kritikkverdige ved den nye samfunnsstrukturen.

I sin analyse av dette er Mills mer inspirert av Weber enn Marx. I den gamle småskala-kapitalismen var det individuell frihet, det var rom for autonome og indrestyrte mennesker. I de store enhetene i den nye byråkratiserte og hierarkiske kapitalismen, derimot, blir mennesker heteronome og ytrestyrte. Ikke rart da at han erklærte seg som en «Wobbly, personlig, dypt nede, og for godt».6 For Mills er en Wobbly et menneske som hardnakket holder fast ved sin individuelle frihet og autonomi; selve antitesen til en byråkrat. Slik Mills ser det, mister heteronome mennesker sin handlingskraft, og ved å være plassert i avmektige posisjoner svekkes også mulighetene til å utvikle kritisk tenkning.

Resultatet er et samfunn preget av politisk apati.

I The Power Elite utvider Mills perspektivet fra White Collar. På toppen er samfunnet styrt av en liten maktelite som undergraver demokratiet. Kjernen i hans radikalisme er derfor et ønske om en dyptgående demokratisering, ikke bare i arbeidslivet, men også i politikken. Skjev fordeling av godene er ikke problematisk primært fordi det reduserer vanlige folks for13