Den manglende sammenhengen

Det mangler en sammenheng i forklaringer av engasjement og manglende engasjement og av hva som egentlig er årsaken bak. Denne manglende sammenhengen er den sosiale siden av elevengasjementet. Denne forsømmelsen har ført til strategier som ikke er gode nok med tanke på hvor omfattende problemet er. Forskning på elevengasjement har vært dominert av faget psykologi – og spesielt av det som er kjent som positiv psykologi. Denne forskningen har gitt oss enkeltstående og småskalaløsninger på det som ofte er sosiale og systemiske utfordringer med mangel på engasjement.

I denne boken går vi gjennom viktige psykologiske perspektiver fordi de hjelper oss å forstå de to mellommenneskelige dynamikkene motivasjon og engasjement. De omfatter de kognitive, atferdsmessige og emosjonelle faktorene som skaper mer eller mindre engasjement i klasserommene og på skolene våre. Den positive psykologiens styrke er at den bidrar med praktiske tilnærminger og strategier som lærere og skoler kan bruke umiddelbart. Disse kan være å forsterke indre motivasjon, å gi positive tilbakemeldinger og å gi elevene en opplevelse av flyt i læringen sin. Den positive psykologiens begrensning er imidlertid at den bare tar for seg småskalafaktorene i enkeltstående klasserom og skoler, som kan manipuleres for å sikre bedre resultater. Problemet med de rådende psykologiske perspektivene er ikke at de er feil – de er bare ikke nok.

Det mangler ikke på kjente, psykologisk begrunnede strategier som i prinsippet alle lærere kan bruke for å øke engasjementet til elevene sine – fra å ha en veksttankegang eller å innføre tverrfaglige prosjekter til å bruke formative vurderingsformer, for eksempel. Evidensbasen har økt, bøkene er mange, og den faglige utviklingen har vært rikholdig. Totalt sett ser det likevel ikke ut til at engasjementnivået øker noe særlig. Så hva er problemet? Er lærerne rett og slett redde for å ta risikoer og teste ut nye praksiser som ifølge forskningsevidensen virker bra? Eller er det noe annet som står i veien?

Denne bokens særegne bidrag er at den aksepterer at det er noe som hindrer optimalt engasjement, og at noe må gjøres med det. For å få til dette utformer vi et supplerende sosiologisk perspektiv for å forstå engasjement og manglende engasjement hos elevene. Lærere ønsker å engasjere elevene

18

sine. Det er grunnen til at de fleste av dem blir lærere. Men det er mye som står i veien for innsatsen deres. Lærerne kjenner alle disse hindringene altfor godt: Skoleledere som mikrostyrer lærernes vurderinger, nasjonale prøver som tar tid fra læringen, og overfylte læreplaner som får alle til å haste igjennom memorering av uinteressant innhold. Helikopterforeldre, altfor store klasser, byråkratiske krav og utilstrekkelig støtte er bare noen av barrierene lærere møter når de prøver å øke elevenes engasjement for læring.

Et sosiologisk perspektiv hjelper oss å anerkjenne at disse barrierene eksisterer, samt hva som forårsaker dem. Det gjør det mulig for oss å se at disse barrierene er institusjonelle og samfunnsmessige (ikke bare mellommenneskelige), og å utfordre det faktum at, Lærerne ønsker sammen med løsningene den positive psykologien foreslår, vil å engasjere elevene det å øke engasjementet for alle elever også kreve institusjo- sine. Det er derfor de nelle og utdanningspolitiske løsninger. fleste av dem blir

Et sosiologisk perspektiv hjelper oss å innse at lærere og lærere. Men det er mye skoleledere er ansvarlig for å øke elevengasjementet, men også som står i veien for at de ikke er de eneste med ansvar. Hvis elevengasjementet ikke innsatsen deres. øker, er det ikke bare eller alltid lærerens feil. Feilen ligger ofte i misforståtte testregimer, underfinansierte offentlige utdanningssystemer, overfylte reformagendaer, skjeve maktforhold og forhastet innføring av digital teknologi.

Sosiologien kan, på samme måte som psykologien, komme med anbefalinger til praktiske endringsstrategier. Ved å innlemme sosiologiske perspektiver i litteraturen om elevengasjement kan vi faktisk gjøre mye mer enn å få lærerne til å føle seg skyldig for skuffende resultater i undersøkelser om elevengasjement, for eksempel. Vi kan også unngå å antyde eller påstå at det er lærerne alene som er ansvarlig for å gjøre ting riktig, selv om standardiserte testsystemer og ovenfra-og-ned-kontroll jobber mot dem.

På den positive siden hjelper sosiologiske perspektiver oss for eksempel med å se ikke bare at standardiserte kartleggingsprøver undergraver elevengasjementet, men også at denne typen kartlegging ikke eksisterer i alle skolesystemer og derfor kan endres. Sosiologiske perspektiver kan avdekke hvordan mange systemer umyndiggjør lærerne og også elevene. Men de kan også belyse hvordan høytpresterende skolesystemer lykkes med

19