2 minute read

De forente arabiske emirater

Next Article
Introduksjon

Introduksjon

Etter profetens død i år 632 ekspanderte det nye islamske riket voldsomt utenfor Den arabiske halvøy, og innen hundre år strakte det seg fra Spania og Marokko i vest til Pakistan og India i øst. Etter profetens død oppstod det uenighet om hvem som skulle følge ham som leder for det islamske samfunnet – som kalif (fra verbet khalafa, å følge etter). Litt forenklet kan vi si at kilden til skillet mellom sunni- og sjiaislam ligger i denne uenigheten. Det var flere som mente at lederskapet burde følge Muhammads slekt, og at den fjerde kalifen, Ali, som var Muhammads fetter og gift med Muhammads datter Fatima, derfor burde ha tatt over tidligere. Disse utgjorde shiat Ali («Alis parti»), sjiaene, mens flertallet av de øvrige muslimene dannet grunnlaget for sunniislam. Som historikeren Knut Vikør påpeker, var det imidlertid først betraktelig senere at sjiaislam vokste frem som en distinkt retning (Vikør 2004: 62).

Langt de fleste av verdens muslimer er sunnier, og dette er også tilfellet blant statsborgerne i golfmonarkiene, med to unntak: I Bahrain utgjør sjiamuslimer et flertall i befolkningen, ifølge de fleste anslag over 60 prosent (Davidson 2012: 140; Fibinger 2012: 16). I Oman utgjør ibadittene9 nesten halve befolkningen, de tilhører en islamsk trosretning som vokste frem på 600-tallet, og som stod i opposisjon til både sjia- og sunnifløyene (Cleveland 2000). I de øvrige landene utgjør sunnimuslimer et klart flertall av statsborgerne, men sjiamuslimer utgjør et betydelig mindretall i Kuwait, Emiratene og Saudi-Arabia.

Dette er altså tilfellet dersom vi ser på statsborgerne i golfmonarkiene. Ser vi på alle som bor i disse landene, vil også kristne og eksempelvis også hinduer utgjøre betydelige minoriteter. I alle landene, med unntak av Saudi-Arabia, har det da også vokst frem en rekke kirkesamfunn, ofte med aktiv støtte fra herskerfamiliene (Thorbjørnsrud 2020). Selv om det er et relativt nytt fenomen i moderne sammenheng, har kristendommen en lang historie på Den arabiske halvøy.

Det er noe uklart, blant annet på grunn av manglende kilder, når kristendommen kom til Den arabiske halvøy. Like fullt er det, som Berit Thorbjørnsrud slår fast, klart at «(…) kristendommen hadde ankommet Den arabiske halvøy i hvert fall i løpet av det fjerde århundret, kanskje til og med tidligere» (Thorbjørnsrud 2018: 13). Det var særlig Den assyriske kirke (Østens kirke) som ble utbredt, og utbredelsen var betydelig: «Fra det tredje til det åttende århundre ble det bygd kirker og klostre en rekke steder, og flere bispedømmer ble etablert.

9 Vogt, Kari. Ibaditter, Store norske leksikon, 21.01,2018. URL: https://snl.no/ibaditter (lesedato 20.06.2021)

37

This article is from: