Qatar

gjort seg gjeldende i Qatar, og Verdensbanken oppgir BNP per capita i 1970 til 2755 amerikanske dollar. Dette blir imidlertid forsvinnende lite sammenliknet med toppåret 2014, da samme kilde oppgir BNP per capita til 83 858 dollar. Tilsvarende har det i Kuwait økt fra 4443 dollar i 1965 til 44 000 dollar i 2014 og i Saudi-Arabia fra 777 dollar i 1968 til 24 463 dollar i 2014 (World Bank u.d.-a).

Velstands- og befolkningsøkningen har også gitt regimene politisk selvtillit og har muliggjort en gradvis mer offensiv utenrikspolitikk og en mer dominerende rolle regionalt, noe som kanskje særlig har kommet til uttrykk de siste ti årene. Mens det i 1960-, 1970- og 1980-årene først og fremst var Egypt samt land som Irak og Syria som dominerte politisk og militært blant de arabiske landene, fylles denne rollen i dag av golfmonarkiene Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar. Gjennom investeringer, internasjonale arrangementer, forhandlinger og økonomisk og militær støtte til lokale allierte i andre land og i noen tilfeller også direkte militær inngripen søker de tre å forme utviklingen i regionen i tråd med egne interesser – som i flere tilfeller har vist seg å være motstridende.

En historie om kontinuitet

Samtidig er de siste tiårene også en historie om kontinuitet. Kongefamiliene som styrer i golfmonarkiene, kom alle til makten i det attende eller nittende århundre og har siden styrt uavbrutt som dynastier – gjennom Det osmanske rikets sammenbrudd,8 første og andre verdenskrig, britiske protektorater, kald krig, tre golfkriger og opprørene under den arabiske våren. Ikke minst har de styrt gjennom den voldsomme utviklingen, velstandsøkningen og demografiske forvandlingen beskrevet ovenfor. Som den amerikanske forskeren Jim Krane påpeker, er dette på sett og vis oppsiktsvekkende: «Det er bemerkelsesverdig at samme håndfull familier har lykkes i å kontrollere disse monarkiene i flere hundre år, gjennom perioder med altomfattende endringer» (Krane 2019: 25, egen oversettelse).

8 Det osmanske riket vokste frem i Anatolia i det fjortende århundre og vant i 1453 kontroll over Konstantinopel (Istanbul). I 1516–1517 tok osmanerne kontroll over det som i dag utgjør Syria, Irak, Jordan, Libanon, Israel, Palestina samt vestkysten av Den arabiske halvøy (nord for Jemen), for så å styre disse områdene i fire hundre år, frem til etter første verdenskrig. I lange perioder kontrollerte osmanerne også betraktelig større områder.

35

Denne kontinuiteten understreker noen viktige poenger. For det første har kongefamiliene i flere av landene sittet betraktelig lenger ved makten uten enn med olje: al-Sabah-familien hadde styrt i Kuwait i nærmere to hundre år da oljeinntektene for noen tiår siden begynte å endre landets økonomi og regimets handlingsrom. Kongefamilienes makt har dermed, i alle fall historisk, ikke vært noen enkel funksjon av å kjøpe befolkningens støtte. Videre viser dette at disse dynastiene er tilpasningsdyktige; de har navigert gjennom forholdet til to imperier, omfattende endringer og en rekke kriger i regionen, men har holdt sin posisjon intakt. Tilsvarende har de lykkes med å holde makten både da landene led under ressursknapphet og fattigdom og gjennom de siste tiårenes oljefinansierte velstand.

Således kan vi slå fast at endring i seg selv ikke er noe nytt i regionen, men det er ingen tvil om at tempoet og omfanget av endringene som har funnet sted de siste tiårene – og ikke minst de som finner sted i dag – er av en annen karakter enn tidligere. Hva dagens endringer består av, hvorfor de finner sted, hvordan de finner sted og hvor de leder hen, er temaet for bokens øvrige kapitler. Formålet med dette kapitlet er å gi en (svært) kort innføring i det historiske bakteppet: Veien frem til dagens stater, endringene som alt har funnet sted, grunnlaget for de kongelige dynastienes makt og dermed også litt om kontinuiteten skissert ovenfor. Kapitlet er ikke ment som noen utførlig historie om regionen – til det formålet foreligger en rekke utmerkede titler – men snarere som en fortelling om noen helt sentrale, felles utviklingstrekk som kan hjelpe oss å forstå det som skjer i dag.

Islams vugge

I det sjuende århundre vokste en ny religion frem på vestkysten av Den arabiske halvøy som siden har hatt enorm betydning for Golfen, Midtøsten og hele verden. Islam ble grunnlagt av Muhammad, ansett som Guds sendebud og den siste profeten. I år 622 etter kristen tidsregning forlot Muhammad Mekka og reiste til Medina, og denne hendelsen regnes som begynnelsen på den islamske tidsregningen. I år 630 vendte han tilbake og gjorde Mekka til en hellig by. Mekka og Medina har siden da vært de to viktigste byene i islam. Det å ha kontroll over disse byene og å være den som legger til rette for og sikrer den årlige pilegrimsferden har i ettertid vært en viktig kilde til legitimitet for ulike regimer, og også en viktig inntektskilde.

36