Lærebok i kommunikasjon

Hva er kommunikasjon?

Jacob Cilius Vinsten Christiansen

Innledning

Dette kapittelet skal handle om noe så bredt som spørsmålet: Hva er kommunikasjon? Dette er naturlig nok et spørsmål man kan tilnærme seg på mange måter, men jeg har valgt ut noen helt grunnleggende forståelser som forhåpentligvis kan gi leseren en idé om hvordan begrepet kommunikasjon kan forstås i vid forstand, og betydningen det har for den verden vi alle lever i.

Det er nærmest en selvfølge å skrive, men samtidig også spesielt viktig: Mennesket er et kommuniserende vesen. Kanskje er vi først og fremst et kommuniserende vesen. Når vi går inn i samspill med hverandre, både som individer og som deler av større systemer (kommunikasjon mellom ansatte og ledelse, kommunikasjon mellom politiske grupperinger, kommunikasjon mellom selvstendige stater), foregår det som regel i en prosess der den enkelte eller systemet prøver både å bevare autonomi og samtidig tilpasse seg den andre parten i samspillet (Priest, 2021).

Kommunikasjonsprosessen er altså en kontinuerlig balansegang mellom å bevare seg selv som man er, og samtidig forme seg etter den andre partens handlinger. Alt dette foregår gjennom kommunikasjonen. I samspill vil det hele tiden være en søken etter og fortolkning av små forskjeller, også kalt tilbakemeldinger (Bateson, 1972; Watzlawick et al., 1967; Ølgaard, 2004), mellom partene i samspillet. Ordet forskjeller må forstås svært bredt. Når jeg sier «god dag» til en klient som kommer inn i rommet, skaper jeg

noe nytt i rommet. Jeg skaper hilsenen god dag. Legger jeg til et lite nikk til dette «god dag», gjør det også en forskjell, altså skaper jeg noe nytt i rommet, som den andre kan tolke og fortolke som informasjon (Bavelas, 2021) fra meg til den andre om at den andre er velkommen. Ser jeg raskt på telefonen min like etterpå, skaper jeg nok en «forskjell» i rommet, som klienten kan tolke som: «Han ville heller sjekke e-post enn å snakke med meg», eller «han har det veldig travelt, jeg bør nok skynde meg», og så videre. Her skal kommunikasjon altså forstås som middelet vi har til både å avgrense oss som individer, men samtidig også som det vi gjør når vi skal tilpasse oss den verden vi er omgitt av.

Et viktig skille som må nevnes i denne innledningen, er skillet mellom hva som er kommunikasjon, og hva som er informasjon. Kommunikasjon vil typisk være noe som den enkelte med hensikt prøver å meddele den andre. Kanskje sier jeg til en kollega som sitter og ler litt av det merkelige ganglaget mitt: «Jeg har vondt i ryggen, jeg tror jeg løftet feil i går.» Informasjon vil derimot være noe jeg ikke med intensjon får fortalt kollegaen min. Kanskje lar jeg være å si noe til kollegaen om den vonde ryggen, men har jo like fullt vondt for å gå og vanskelig for å snu meg. I dette tilfellet mottar kollegaen også informasjon, men ikke i form av noe jeg har kommunisert til henne med vilje (Bavelas, 2021).

Nedenfor skal jeg se på hvordan vi kan forstå kommunikasjonens vesen, og hvordan den påvirker både den enkelte og grupper som den enkelte samspiller med gjennom tre forskjellige perspektiver. Presentasjonen av de tre perspektivene kan oppleves kompleks og overordnet, så jeg skal prøve å komme med praktiske eksempler for å vise hvordan det abstrakte kan omsettes i den virkelige verden. Det er viktig for meg å understreke at nettopp dette problemet – at det å beskrive kommunikasjon som begrep har lett for å bli veldig abstrakt – kanskje skyldes selve kommunikasjonens vesen. Kommunikasjon er nemlig noe vi hele tiden gjør, oftest uten en gang å tenke over det. Vi snakker bare. Vi gestikulerer og bruker mimikk og kroppsspråk til å uttrykke følelser og ideer. Kommunikasjon er til stede konstant i vår sosiale omgang med hverandre. Samtidig er den eneste måten vi kan kommunisere på, nettopp gjennom kommunikasjon. Vi bruker altså alltid det samme mediet til å beskrive det mediet vi gjerne vil beskrive. Dette kan skape en noe kunstig tone og en abstrakt tilnærming til kommunikasjon som begrep. Kommunikasjon er hverdagsliv, samtidig er kommunikasjonsteori krevende og abstrakt, og endelig kan vi ikke kommunisere om det uten å bruke kommunikasjon.

De tre perspektivene er alle uttrykk for det man kaller forskjellige ontologier. Jeg vil derfor først komme kort inn på hva som ligger i ordet ontologi Deretter vil jeg prøve å belyse hvordan kommunikasjon kan forstås teoretisk i et konstruktivistisk ontologisk perspektiv (det enkelte menneske konstruerer sin virkelighet). Deretter viser jeg hvordan kommunikasjon kan forstås i et sosialkonstruksjonistisk ontologisk perspektiv (mennesker konstruerer virkeligheten sammen, særlig i hvordan vi språklig kommuniserer om verden), og endelig belyser jeg en tredje tilnærming via et nymaterialistisk ontologisk perspektiv (virkeligheten konstrueres i et komplekst samspill mellom materielle ting og ikke-materielle ideer).

Ontologibegrepet

Begrepet ontologi stammer fra gresk og oversettes med «læren om det værende» (Klausen, 2022). Ontologi er en gammel filosofisk disiplin som dreier seg om hva som finnes i verden, og hvordan det finnes. Typiske filosofiske spørsmål man søker svar på i ontologiske sammenhenger, er for eksempel om verden består av utelukkende fysiske gjenstander (materialisme), om verden utgjøres av vår psykiske opplevelse av den (idealisme), eller om verden omkring oss er en kombinasjon av disse to (Klausen, 2022).

Overordnet sett kan vi ha minst tre forskjellige meninger om hvordan vår adgang til verden er:

1) Virkeligheten finnes der ute, og vi kan sanse den, manipulere den og forstå den som et objekt løsrevet fra oss selv. Eksempel: Det finnes et akvarium – jeg kan se det og måle og veie det, og hvis andre mennesker så på akvariet, ville de se det samme akvariet som jeg ser. De ville oppfatte de samme fiskene og plantene, og de ville kunne beskrive bevegelsene som skjer i akvariet på samme måte som jeg ville beskrive dem. Denne tilnærmingen til verden skal vi ikke utforske videre i dette kapittelet, ettersom den knytter seg til andre felt enn det kommunikasjonsteoretiske. For eksempel vil denne måten å forstå vår adgang til verden på ofte bli brukt innenfor naturvitenskapelige retninger som medisin, fysikk og klassisk biologi.

2) Virkeligheten finnes der ute, men vi har ikke adgang til den utenom våre egne subjektive måter å forstå den på. Min fortolkning av virkeligheten blir min virkelighet. Eksempel: Kanskje finnes akvariet

«i seg selv», men det har jeg ikke adgang til. Jeg har adgang til min opplevelse av akvariet, og denne opplevelsen bestemmes av hva jeg ser etter, hvilket perspektiv jeg ser på akvariet fra. Andre mennesker ville kanskje oppleve et helt annet akvarium enn jeg gjør. Noen ville oppdage bestemte nyanser i fargespillet i den blå fisken, andre ville se det uklare vannet. Noen ville oppleve akvariet kjedelig, andre ville oppleve det beroligende.

3) Virkeligheten skapes hele tiden, og den skapes i våre sosiale avtaler om hva virkeligheten er. I våre samtaler og diskurser om virkeligheten skaper vi den også. Eksempel: Det er noe der ute som vi er blitt enige om å kalle akvarium. Min forståelse av akvariet er bestemt av vår felles måte å snakke om akvariet på. Vi kunne for eksempel også ha kalt det et fiskefengsel, noe som ville skapt en helt annen virkelighet rundt gjenstanden som vi har valgt å omtale som akvarium (Paré, 1995). At noe er diskursivt skapt betyr altså at det blir skapt gjennom måten vi snakker om det på. En «diskurs» er de sammenhengende språklige uttrykkene vi bruker til å beskrive verden. Vi kan for eksempel ha en diskurs om hva en «ekte mann» er. Vi får noen bilder i hodet så snart vi hører uttrykket «ekte mann» – en som sjelden viser følelser, en som beskytter og kanskje er litt macho, stor og sterk. Når vi alle, igjen og igjen, gjentar denne forståelsen av hva en «ekte mann» er, er vi medskapere av en diskurs.

I den grad ontologi er viktig i dette kapittelet, er det fordi de tre perspektivene på kommunikasjon som jeg beskriver nedenfor, representerer tre forskjellige måter å beskrive hvordan vi som mennesker får adgang til verden. Dermed blir også deres forståelse av hva kommunikasjon er helt forskjellig.

Konstruktivistisk forståelse av kommunikasjon

Den konstruktivistiske forståelsen av mennesket går blant annet ut på at det enkelte individ er et lukket system som møter virkeligheten gjennom våre sanser. Dette betyr at kroppen vår og måten den sanser verden på, er avgjørende for hva og hvordan vi kan oppleve verden (Foerster, 2011; Lundby, 2000; Maturana, 1988). Ut over disse rent biologiske forutsetningene handler en stor del av det å være menneske også om å skape mening

i det vi opplever. Forleden leste jeg en fortelling om starten på den store konflikten mellom nordiske motorsykkelgjenger i 1990-årene. Konflikten eskalerte voldsomt etter en episode på flyplassen i København, der den ene gjengen ventet på den andre ved en parkeringsplass. Plutselig oppstod en skuddveksling der én ble drept og flere såret. Vitner som tilfeldigvis var på parkeringsplassen, trodde at de hadde forvillet seg inn på et filmsett. Disse vitnene befant seg altså i en virkelighet som de umiddelbart prøvde å skape mening i. Heldigvis for de fleste av oss som lever i vår del av verden, er det mer meningsfullt å forstå en skuddveksling som en del av en filminnspilling enn noe som skjer i virkeligheten. Vitnenes konstruksjon av det som skjedde på parkeringsplassen styrte også atferden deres, helt til ny informasjon i situasjonen fikk dem til å forstå situasjonen på en annen måte og altså som mer alvorlig enn først antatt.

Vi er, ifølge konstruktivismen, alle til stede i verden med ett eller flere sett leveregler eller mentale kart over virkeligheten. Disse mentale kartene bestemmer hvordan vi opptrer i verden. Her er det viktig å understreke at «kartet ikke stemmer med terrenget» (Ølgaard, 2004); det er alltid en klar forskjell mellom det vi oppfatter i verden når vi opplever den, og det som faktisk er til stede eller skjer. Kartet er bare vår egen individuelle forståelse av det vi ser og opplever.

Hvis jeg eksempelvis har vokst opp i en familie med mye vold og utrygghet, kan mitt mentale kart over verden gjøre at hvis jeg hører en kollega smelle med døra når hun går ut av den, så «vet» jeg at det er fordi hun er aggressiv og sint på meg. Hvis jeg er en annen kollega i samme rom, og jeg sjelden føler meg truet eller usikker i fysisk forstand, vil jeg høre den samme døra smelle og tenke at det nok var et uhell. De to ulike virkelighetene kan få svært forskjellige konsekvenser for relasjonene mellom de tre kollegene. Den utrygge kollegaen trekker seg kanskje unna den dørsmellende kollegaen, og etter hvert kan avstanden mellom dem komme til å definere hele måten de forholder seg til hverandre på.

Den trygge kollegaen, derimot, kan kanskje kjenne seg igjen i den dørsmellende kollegaen og det å komme i skade for å lage for mye støy. Den dørsmellende kollegaen smeller kanskje med døra fordi hun faktisk var litt opprørt, hun hadde hatt en stressende periode og hadde nettopp fått telefon med beskjed om å hente et sykt barn i barnehagen. Nå måtte hun organisere at barnet ble hentet av besteforeldre, som også betydde at hun ville måtte holde seg hjemme dagen etter. Alle de tre kollegenes virkelighetsforståelser påvirker hverandre. Både i form av hvordan sanseapparatene deres oppfatter lydene og