kapittel 2 – det første sykehus i nordlandene

kapittel 2

det første sykehus i nordlandene

av ole georg moseng

Inovember 1780 hadde stiftamtmannen i Trondheim fått alvorlige problemer å hanskes med. Johan Wibe von der Osten var en av de fire øverste lederne av den danske administrasjonen av Norge. Som stiftamtmann hadde han ansvaret for hele den digre nordligste delen av landet, fra Kristiansund til Vardø.1 Det omfattet sjølsagt også Nordlands amt. Tidligere på høsten hadde von der Osten fått en alvorlig beskjed fra Det Kongelige Danske Kanselli i København – det som nærmest kan kalles «innenriksdepartementet». Kongen og sentraladministrasjonen hadde fått informasjoner om utbruddet av en farlig epidemi: den «grasserende saakaldede Radesyge». Stiftamtmannen fikk ordre om å utarbeide en plan for «wirksomme Foranstaltninger». Han ble pålagt den nær umulige oppgaven å sørge for at de syke ble helbredet på den beste måten, men samtidig – i tråd med det danske byråkratiets ånd – «med den mindst muelige Bekostning for Almuen».2

Stiftamtmann von der Osten fikk ikke frie tøyler. Kanselliet hadde allerede fastsatt nokså strenge rammer for tiltakene. I kongens navn var det opprettet en kommisjon av eksperter. En svært tydelig føring fra deres side var at etableringen av et sykehus ble forstått som det vesentligste tiltaket mot epidemien og som et helt uunnværlig virkemiddel: «… at Sygehuuse er og bliwe det eneste mulige Middel til, paa det Kraftigste at helbrede de med denne Sygdom, saavelsom Spedalskhed og Veneriske Syge behæftede elendige Mennisker».3 Det var ikke bare radesyke som var i omløp i Nordland, men også spedalskhet og det som ble kalt «venerisk syke». Kanskje var det den samme sykdommen de refererte til, bare med ulike navn. Det sikre var at sykdommen var ny, farlig og skremmende.

Om sykehuset ble forstått som det eneste mulige midlet, ble to andre tiltak også anbefalt fra København. Det ene var ansettelsen av en «Chirurgus», som var utdannet i medisin ved Københavns universitet og i praksis ble oppfattet som likeverdig med en vanlig lege. Det andre var ordninger som hindret at de syke skulle spre sykdommen ved omgang med friske. Det siste betydde at myndighetene hadde klart for seg at denne sykdommen var sterkt smittsom. Sykehuset kunne ikke organiseres etter beste skjønn. Det var en klar forutsetning at det måtte bygges opp og innrettes etter mønster fra de nokså nyopprettete sykehusene i Sør-Norge. Det var dette som ble kalt «radesykehus» og som ble etablert på 1760- og 1770-tallet.

Stiftamtmannen i Trondheim hadde observert at

← Alexander Jørgensen, Landsetting i Bodøsjøen, ca. 1910 (utsnitt).

denne nye, skjebnesvangre epidemien også bredte om seg i hjemtraktene sine. I Orkdal skal det ha vært rundt 200 som var rammet av sykdommen. Når det gjaldt Nordland, viste han til Erik Schytte, prest i Bodø og prost i Salten, som hadde rapportert at det han omtalte som «den Veneriske Sygdom» herjet i Bodø prestegjeld og «griber mere og mere om sig».4

Erik Schytte – Nordlands prestelege

I 1761 publiserte Erik Gerhard Schytte en artikkel i landets første vitenskapelige tidsskrift, Det Trondhjemske Selskabs Skrifter. Der formidlet han kunnskap han hadde samlet som misjonær i Lyngen siden 1755. Han beskrev landsdelens natur og geografi i nysgjerrige detaljer. Men han skildret også hvordan han hadde behandlet smerter i armen hos en «Finne-Quinde» fra Rastebynes, et godt stykke inn på vestsida i Lyngenfjorden. Hun hadde «en utaalelig Pine, der næsten giorde henne rasende», skrev Schytte malende. Behandlingen han ga henne, var enkel og effektiv. Han gjorde et snitt i armen med en kniv. Ut av såret kom svart, stinkende væske. Så smurte Schytte inn en salve som skulle drive ut væske. Til slutt la han på Cataplasma emolliens – en grøt av linfrø. Smertene ble svakere. Etter tre dager var det bare igjen en rød hevelse. Tretten dager etter skjedde det noe uventet: Ut av såret på armen kom det fram en rusten synål – «uten odd og øye», som Schytte skrev. Smertene ble borte og hun ble helt frisk etter få dager.

Hva var det misjonæren hadde sett? Han var en utdannet mann med universitetseksamener fra København. Men Erik Schytte brakte også inn et magisk element i fortellingen sin: «Patientinden beskylte i sin Enfoldighed, en fremmed Lap derfor, som havde truet hende med Ont nogle dager tilforn.»5 Han kan ha oppfattet gand med magiske piler som en realitet. Slik sett kan han ha formidlet myter skapt gjennom nordmenns syn på samisk kultur. Erik Schytte var prest og misjonær. Slik kan også beretningen om kvinnen med en nål i armen understreket behovet for kristen misjonering blant samene.6

Kvinnen fra Rasteby levde ikke lenge. Hun døde «omsider in Majo 1758 af den grasserende Pleuritis», forteller Schytte.7 Vi vet ikke helt hva dette var,