ka pit t e l 2
det første sykehus i nordlandene av ole georg moseng
I
november 1780 hadde stiftamtmannen i Trondheim fått alvorlige problemer å hanskes med. Johan Wibe von der Osten var en av de fire øverste lederne av den danske administrasjonen av Norge. Som stiftamtmann hadde han ansvaret for hele den digre nordligste delen av landet, fra Kristiansund til Vardø.1 Det omfattet sjølsagt også Nordlands amt. Tidligere på høsten hadde von der Osten fått en alvorlig beskjed fra Det Kongelige Danske Kanselli i København – det som nærmest kan kalles «innenriksdepartementet». Kongen og sentraladministrasjonen hadde fått informasjoner om utbruddet av en farlig epidemi: den «grasserende saakaldede Radesyge». Stiftamtmannen fikk ordre om å utarbeide en plan for «wirksomme Foranstaltninger». Han ble pålagt den nær umulige oppgaven å sørge for at de syke ble helbredet på den beste måten, men samtidig – i tråd med det danske byråkratiets ånd – «med den mindst muelige Bekostning for Almuen».2 Stiftamtmann von der Osten fikk ikke frie tøyler. Kanselliet hadde allerede fastsatt nokså strenge rammer for tiltakene. I kongens navn var det opprettet en kommisjon av eksperter. En svært tydelig føring fra deres side var at etableringen av et sy← Alexander Jørgensen, Landsetting i Bodøsjøen, ca. 1910 (utsnitt).
kehus ble forstått som det vesentligste tiltaket mot epidemien og som et helt uunnværlig virkemiddel: «… at Sygehuuse er og bliwe det eneste mulige Middel til, paa det Kraftigste at helbrede de med denne Sygdom, saavelsom Spedalskhed og Veneriske Syge behæftede elendige Mennisker».3 Det var ikke bare radesyke som var i omløp i Nordland, men også spedalskhet og det som ble kalt «venerisk syke». Kanskje var det den samme sykdommen de refererte til, bare med ulike navn. Det sikre var at sykdommen var ny, farlig og skremmende. Om sykehuset ble forstått som det eneste mulige midlet, ble to andre tiltak også anbefalt fra København. Det ene var ansettelsen av en «Chirurgus», som var utdannet i medisin ved Københavns universitet og i praksis ble oppfattet som likeverdig med en vanlig lege. Det andre var ordninger som hindret at de syke skulle spre sykdommen ved omgang med friske. Det siste betydde at myndighetene hadde klart for seg at denne sykdommen var sterkt smittsom. Sykehuset kunne ikke organiseres etter beste skjønn. Det var en klar forutsetning at det måtte bygges opp og innrettes etter mønster fra de nokså nyopprettete sykehusene i Sør-Norge. Det var dette som ble kalt «radesykehus» og som ble etablert på 1760- og 1770-tallet. Stiftamtmannen i Trondheim hadde observert at 27
