Moment1 tekstsamling

Moment 1 Tekstsamling  Sakprosa side 332–396  Prosa (noveller og utdrag) side 397–443  Lyrikk side 444–480  Dramatikk og filmmanus side 481–494  Sammensatte tekster side 495–504

→ tekstsamling Sakprosa (utdrag)

332

MOMENT 1

SAKPROSA

AMAL ADEN fødd i 1983, er pseudonymet til ein norsk-somalisk forfattar og samfunnsdebattant. Ho har skrive fleire bøker om blant anna integrering, likestilling og situasjonen for dei homofile i minoritetsmiljø i Noreg. «Ytringsfridomen er under press» er publisert i 2014 i avisa Dag og Tid, der Aden har spalta «Det fleirkulturelle Noreg».

→

FØR DU LES 1. Kva legg du i omgrepet ytringsfridom?

2. Aden tar utgangspunkt i ei hending der den dansk-palestinske diktaren Yayha Hassan blei slått ned 18. november 2013 i København. Finn informasjon om denne diktaren og denne hendinga.

3. Diskuter med ein klassekamerat eller i plenum: Bør ytringsfridomen gjelde i alle samanhenger, eller går det ei grense for kva ein kan seie i det offentlege rom? Kor går i så fall grensa?

Amal Aden: Ytringsfridomen er under press Du kan lese eit dikt av Yahya Hassan i denne tekstsamlinga.

Å høyra det triste nyhendet om at diktaren og samfunnsdebattanten Yahya ­Hassan har vorte slegen ned i Danmark, gjer det ikkje lett for minoritetsungdom som ynskjer å nytta ytringsfridomen sin. Mange vart skremde då dette hende.

Ungdom eg talar med rundt om på skulane, fortel at dei skulle ynskja mino­ ritetsmiljøa snart kunne læra seg å tolerera ytringsfridomen vi har. Per i dag er det fleire som ikkje ynskjer å ytra seg fordi det kostar for mykje. Dei er redde for å verta utestengde av miljøet dei høyrer til, eller verta utsette for vald. Dette hindrar dei å bruka ytringsfridomen. Det er urovekkjande.

Ynskte å steina meg

Det som òg uroar meg, er dei ungdomane som jublar når vi som ytrar oss, vert utsette for vald og trugsmål. Det finst diverre ungdom som meiner det er greitt

Sakprosa

å nytta vald for å forsvara æreskultur eller religion. Dei møter meg med hets og trugsmål fordi dei ikkje vil godta at eg både er lesbisk og muslim. Ein gut med pakistanske røter sa til meg at han skulle ynskja vi ikkje var på ein skule i Noreg, men i Pakistan – då skulle han ha steina meg til daude. Han meinte at eg som fritalande kvinne provoserte han. Han meinte at kvinner ikkje bør ha ytrings­ fridom, for kvinner er ikkje like smarte som menn, kvinner veit ikkje skilnaden på rett og gale.

Ein annan gut på ein annan skule meinte at ytringsfridomen høyrer til den vestlege verda. Sjølv var han frå Afghanistan. Han meinte at om nokon sa noko dårleg om kulturen eller religionen hans, hadde han rett til å slå ned denne ­personen. Guten fekk applaus frå ei rekkje minoritetsungdomar, både jenter og gutar. Dette er ungdomar som er fødde og oppvaksne i Noreg, men som avskyr alt Noreg og nordmenn står for. Æreskulturen trugar

Det er skremmande når motstanden mot ytringsfridomen er så stor at nokon ikkje torer seia kva dei meiner. Det er skremmande når skulane ikkje torer invi­ tera meg som føredragshaldar fordi eg er muslim og lesbisk, og dei er redde nokre av elevane deira skal laga bråk.

Jamvel om eg har vorte truga, spytta på og slegen ned, trur eg at det nyttar, og eg kjem til å halda fram med å nytta ytringsfridomen min. Sidan eg vel å nytta ytringsfridomen min, har rørslefridomen min vorte avgrensa, men eg kjem til å halda fram med å seia høgt det eg meiner. Vi kan ikkje lata oss knebla av ­meiningsmotstandarane våre. Eg hadde vona og trudd at unge med minoritets­ bakgrunn ville nytta ytringsfridomen sin, men no ser eg at mange er redde. Det må vi ta på alvor. Det er viktig å verna ytringsfridomen mot æreskulturen som trugar fridomen og jamstellinga vi har i Noreg.

Krev engasjement

Eg veit at det kan kosta utruleg mykje å ytra seg når ein har minoritetsbakgrunn.

Ein må tola både trugsmål og sjikane, kanskje særleg om ein er kvinne. Fleire har kommentert at sidan eg vert utsett for trugsmål og vald, bør eg gje meg slik at eg ikkje vert utsett for fare, men det vert feil. Vi kan ikkje lata dei som trugar oss, vinne. Ingen bør vera redd for å nytta ytringsfridomen sin i eit fritt land. Ytrings­ fridomen er under press, og vi må alle engasjera oss.

Frå Dag og Tid 3. januar 2014

333

334

MOMENT 1

→

OPPGÅVER 1. Kva er det med Amal Aden som verkar spesielt provoserande på nokre menneske?

2. Amal Aden er oppteken av retten til å ytre seg fritt. Kva har ho blitt utsatt for som følgje av at ho har ytra seg offentlig om kontroversielle tema?

3. Kva vil du seie er hovudbodskapen i teksten «Ytringsfridomen under press»?

4. Korleis vi du beskrive Amal Aden sin etos når det gjeld temaet ytrings­ fridom? Grunngje svaret.

5. Studer innhaldsmomenta i teksten. Følger dette debattinnlegget den vanlege strukturen for argumenterande tekstar i form av situasjon – problem – løysning? Det vil seie at situasjonen eller bakgrunnen for teksten blir presentert først, deretter blir problemet utdjupa, og til slutt blir det fremma ei løysning? Grunngi med eksempel.

RUNE BELSVIK fødd i 1956, er ein norsk forfattar og dramatikar. Han har gitt ut ei rekke barne- og ungdomsbøker sidan debutromanen i 1979.

I 2000 fekk han Brageprisen for beste ungdomsbok. Teksten ­«Historia om mitt gode humør» er henta frå boka Ord blir bok av Bjørn Fredheim frå 2010.

→

FØR DU LES Kva er eigentleg humør? Klarer du å forklare kva det er ved berre å bruke éi setning? Skriv ned eit forsøk, og del i klassen.

Sakprosa

Rune Belsvik: Historia om mitt gode humør Eg har for lengst komme fram til at humøret mitt ikkje er mitt. Det er eg som er humøret sitt. Ja, det er altså humøret som styrer meg, og ikkje omvendt.

Eg kan bestemma meg for å smila og virka glad, men om det ikkje stemmer med humøret eg er i, så orkar eg ikkje å halda på med det lenge. Å kjempa mot mitt eige humør er ein kamp eg alltid taper.

Eg likar best å gå på fest i festhumør, men festhumøret heng ikkje på ein knagg, slik at eg kan ta det av og på som eg vil. Når eg kjem heim, sukkar eg djupt og hemningslaust. Eg slepper taket i alle musklane eg har brukt for å halda smilet på plass. Kjeven, halsen, nakken og heile ansiktet er ømt etter det harde grepet. Eg går inn på badet for å helsa på han som er i spegelen der. Han ser trist ut. Han er grå og puslete. Han er glad festen er over.

Dess større avstand det er mellom humøret mitt og meg, dess meir krefter går det med til å skjula avstanden. Då er det tydeleg at humøret mitt og eg er to skilde. Humøret sørgjer kanskje over at ingen ringjer til oss eller bankar på døra.

Mens eg driv reklame for ein glad og tilfreds mann.

Nokre gonger har eg blitt svært overraska over mitt eige humør. Eg kan sitta blant gode venner, og plutseleg sender humøret ut signal om stor einsemd. «Eg er så aleine i verda», seier humøret mitt. «Det er så tomt og einsamt her.»

I slike stunder er eg glad humøret mitt ikkje snakkar høgt. Og framleis er eg i så god form at eg har musklar nok til å skjula slikt snakk.

Det hender eg fryktar mitt eige humør. Det er så sterkt og pågåande at eg ikkje alltid orkar å skjula det. Eg er redd det skal øydeleggja for meg i viktige stunder. At det skal visa si frykt når eg treng å vere modig. At det skal vri ansiktet mitt i ein lang geisp og visa fram for alle at eg kjedar meg der alt skal vera så koseleg og kjekt.

Men nokre gonger er humøret mitt og eg gode venner. Eg kan for eksempel merka at humøret er trist.

«Ja vel», seier eg til humøret då. «Så du er trist, du. Det er lov å vera trist. Det er ikkje noko å gjømma bort. La oss berre vera triste.»

Når eg snakkar med slik respekt til mitt eige humør, kjem det ofte tårer ut av augo mine. Det er som om denne vennlegheita, denne sjenerøse og rause måten å snakka til mitt eige humør på, frigjer ein stille og varm gråt. Det strømmer ut ro. Det er som eg brått er på parti med meg sjølv. Plutseleg er vi to om det same.

Då treng vi ikkje bruka musklane til å halda oss på avstand frå kvarandre. Vi føler oss med eitt friare og veit vi no kan bruka kreftene på andre ting.

For meg er dette blant dei store utfordringane i livet: å vera mann for mitt eige humør.

Frå Bjørn Fredheim: Ord blir bok. Høyskoleforlaget 2010

335

336

MOMENT 1

→

OPPGÅVER 1. Kva fortel Belsvik om humøret sitt?

2. Skriv ein kort tekst der du beskriv korleis ein av kroppsdelane dine bestemmer over deg på same måten som Belsvik beskriv at humøret hans bestemmer over han.

3. Sjå på tittelen til denne teksten, og grunngi meininga di om han. Er han god?

4. Lag to alternative titlar der du byter ut adjektivet «gode» med eit anna ord. Samanlikn forslaga dine med to andre i klassen.

TORMOD BERGERSEN født i 1978, er sportsjournalist i Bergensavisen. Nettinnlegget «Bønn fra en benkesliter i barnefotballen» ble skrevet våren 2013 og skapte stor debatt omkring nivådeling og ekskludering i barneidretten.

→

FØR DU LESER Diskuter med en klassekamerat eller i plenum hvilke regler som bør gjelde i barneidretten. Bør alle få spille like mye og delta på lik linje eller bør de flinkeste prioriteres?

Tormod Bergersen: Bønn fra en benkesliter i barnefotballen Denne uken starter den aldersbestemte fotballen for alvor å rulle igjen. Unge håpefulle drømmer om store karrierer, selv om bare noen svært få lykkes. Rundt de håpefulle er det trenere, som regel foreldre. Velmenende personer som tar seg av både egne og andres barn noen timer i uken. Der jeg vokste opp, var det også slik.

Sakprosa

Jeg skjønte vel egentlig allerede som åtteåring at jeg ikke kom til å bli noen stor fotballspiller. At karrieren min allerede gikk feil vei før vi begynte å spille fotball på stor bane, ble synliggjort på kampene vi spilte. Jeg sto mest og så på at de andre herjet med motstanderne på syverbanen. Laget vårt kunne gå gjennom serien uten tap og med stor seiersmargin om de beste spilte. Jeg skjønner godt at trenerne falt for fristelsen. Vinnerinstinktet tok over, selv om det kanskje ikke var slik man ville det.

Ikke skal jeg påstå at jeg er noe bedre, for jeg var inne på tanken at det ville være flaut for meg som sportsjournalist å innrømme at jeg ikke var god i fotball.

Det er absurd, men slik er det. Selv om jeg vet at jeg kommer til å være akkurat den samme på jobb i dag, som jeg var før dette sto på trykk.

Tilbake til saken. Jeg ble værende i fotballklubben. Reiste på cup i Sverige og spilte et par minutter i løpet av de tre eller fire kampene vi hadde. De andre «elendige», og til og med et par av de helt ordinære spillerne, hadde allerede gitt seg da. De gadd ikke sitte på benken. Jeg hadde for lengst tatt rollen som en reservekeeper som av og til kunne få sjansen på høyrebacken.

Foreldrene mine fikk ikke komme i nærheten av kamp. Jeg syntes det var flaut. Både at de skulle se hvor dårlig jeg var, og at de skulle oppleve sønnen stå på sidelinjen i en hel barnefotballkamp. De visste det. De andre foreldrene snak­ ket om det, men jeg avfeide det da de spurte. Det kan ikke ha vært lett for dem heller. De visste jo.

Jeg gikk på hver eneste trening, og fikk til og med en premie for trenings­ oppmøtet. Gikk hjem og gråt stille for meg selv, fordi jeg ikke fikk være med på bortekamp eller ikke hadde fått spille et eneste minutt. En ung tass begynner ganske tidlig å lure på sin egen verdi når barnefotball plutselig blir elitesatsing.

En kan spørre seg hvorfor jeg ikke bare sluttet. Svaret på det er Håvard. Han var bestekompisen min, og i mine øyne enormt god i fotball. All fritiden vi hadde i disse yngre årene ble brukt på en liten grusbane foreldrene i nabolaget hadde anlagt. Som regel bare oss. Håvard skjøt og jeg sto i mål. Og dæven hvor gode vi var. Vi kommenterte. Vi var proffer i England, og vi vant titler. Fotballen var rett og slett perfekt.

Jeg var blitt tenåring da jeg scoret mitt første, og eneste, mål i karrieren. Jeg kunne ikke tro det. Trenerne kunne ikke tro det, og han som senere ble elite­ seriespiller i et par sesonger kunne i hvert fall ikke tro det. For første gang i mitt liv ringte jeg besten i Odda etter en kamp. Det var min lille seier. Jeg var i grun­ nen fornøyd. Det ble ikke mange flere treninger etter det.

Det gikk fint med meg, det er ikke det. Men når en ny sesong nå starter, håper jeg at ingen opplever det samme. De fleste av oss blir ikke Brann-spillere.

Så til foreldre, trenere og klubbledere: Ikke la barn føle seg mindre verdt enn

337

338

MOMENT 1

andre fordi konkurranseinstinktet tar over. La ikke noen gå hjem og gjemme seg på rommet eller være flau over sine egne foreldre. Det er det ikke verdt, spør du meg.

Fra Bergensavisen (nettsidene) 10. april 2013

→

OPPGAVER 1. Hvorfor ville ikke Tormod Bergersen at foreldrene skulle se ham spille fotball i oppveksten?

2. Når denne teksten ble publisert, ble den lest og delt av svært mange.

Hvorfor tror du teksten rørte ved så mange mennesker? Kan det være noe med Bergersens skrivemåte som gjorde teksten så populær, og i så fall hva?

3. Hva vil du si er Tormod Bergersens budskap i denne teksten?

4. Forklar på hvilken måte forfatteren bruker både etos, logos og patos for å få fram budskapet.

KJARTAN BRÜGGER BRÅNESØY født i 1971, er en norsk journalist og forfatter. Brånesøy har skrevet to bøker. Den siste, Komlelandet, kom i 2013. Til daglig er han journalist i Dagbladet Magasinet, og det er der kommentaren «Bare en liten takk» ble publisert i juni 2013.

→

FØR DU LESER Hva er en tilgodelapp?

Kjartan Brügger Bjånesøy: Bare en liten takk – Fire dager over dato? sa kvinnen i kassa og så på meg.

Dette øyeblikket hadde jeg mannet meg opp til, endelig skulle jeg si fra om

Sakprosa

en urett jeg stadig har følt meg utsatt for. Det var ingen stor ting, absolutt ikke, men likevel en av disse tingene som irriterer.

Erfaringene mine er dårlige med tilgodelapper som nylig er utgått på dato.

Jeg vet butikker kan være fleksible på tilgodelapper, likevel har jeg gått ut fra butikker med et innvendig sinne og en verdiløs tilgodelapp.

Nå skulle jeg ikke vike, nå skulle jeg ikke være konfliktsky, nå kjente jeg meg som en mild utgave av rollefiguren til Michael Douglas i filmen «Falling Down», et hverdagsmenneske som i frustrasjon over tingenes tilstand plutselig eksplo­derer.

Men akkurat idet jeg skulle framføre mine innøvde argumenter, sa hun: – Vil du kjøpe noe nå, eller få en ny tilgodelapp?

Det var så uventet, hun var så hjelpsom og vennlig at jeg i et øyeblikk kjente på noe som kunne minne om en skuffelse.

Hun trengte ikke være verken hjelpsom eller vennlig, men valgte likevel å være det. Et planlagt sinne gikk over til lettelse, og begeistring for at det finnes fleksible mennesker med et ønske om å gjøre livet bra for andre.

Før begeistringen slukner, den gjør dessverre ofte det, fikk jeg behov for å sende en takk. For det er mange av dere der ute, alle dere som gjør små ting for at hver­ dagen blir litt bedre for oss andre. Men dere er ikke av typen som snakker så høyt om ting. Dere er ikke synlige i nettavisenes kommentarfelt eller papir­ avisenes nyhetssider. Likevel holder dere på, dag etter dag.

Derfor: Takk til sjåføren som smilte vennlig til en eldre sjåfør som klønet det til på en parkeringsplass. Der andre ville fløytet og hyttet, gikk han smilende ut av bilen og tilbød seg å hjelpe.

Takk til den eldre damen som med et smil midt på travle Karl Johan hjalp en utenlandsk tigger som hadde fått veltet koppen sin.

Til bussjåføren på rute 37 i Oslo som ventet på en sliten småbarnsmor som egentlig var for sein til bussen.

Til fotballtreneren som i store deler av miniputtkampen hvilte sine beste spillere for at motstanderlaget ikke skulle bli knust.

Til læreren som tar seg tid utover ordinær skoletid til å samtale med elever om viktigheten av å være seg selv.

Til deg som endelig sto opp mot alt grumset en felles og perifer facebook­ venn stadig lirer av seg.

Til deg som tok vare på mobilen min da jeg gikk fra den på en kafé.

Til tenåringen i nabolaget på enhjulssykkel som alltid stopper og spør de minste om det går bra.

Til hjemmehjelpen som dropper stoppeklokka og tar seg tid til en ekstra prat med hun som sitter for mye alene.

339

340

MOMENT 1

Til deg som alltid plukker opp søppel etter andre.

Til deg som var tøff nok til å si fra til ungdomsgjengen på bussen som trakas­ serte en narkoman, mens vi andre bare satt der og tenkte på om vi kanskje skulle gjøre noe snart.

Til alle dere som ikke skriker så høyt hele tida.

Takk, dere er i flertall der ute.

Det bare virker ikke alltid sånn.

Fra Dagbladet Magasinet 1. juni 2013

→

OPPGAVER 1. Forfatteren bruker en konkret situasjon som utgangspunkt. Oppsummer denne episoden i én setning.

2. Forfatteren bruker en rekke andre eksempler på mennesker som fortjener en takk i teksten sin – hvor mange?

3. Hva er formålet med denne teksten? Hva er det forfatteren vil formidle?

4. Teksten er komponert i to hoveddeler. Kan du finne disse to hoved­ delene? Hva oppnår skribenten med denne komposisjonen? På hvilken måte fremmer den formålet med teksten?

5. Det refereres til en rollefigur i en film. Finn ut mer om denne rollefiguren og filmen, og vurder så hvilken funksjon referansen har i denne teksten.

6. Alle i klassen skriver en takk til én eller flere personer de mener fortjener det på en anonym lapp som læreren samler inn. Læreren leser opp eksemplene i klassen. Diskuter til slutt om dere finner flest likheter eller ulikheter i innholdet og kva dette kan skyldes.

7. Se på bruken av det språklige virkemiddelet gjentakelse i denne teksten.

Hva slags effekt gir dette? Synes du det kan knyttes til tekstens budskap?

Hvorfor/hvorfor ikke?

8. Har du noensinne blitt skikkelig irritert over dårlig behandling i en butikk eller annet sted, slik som Bjånesøy? Gå sammen i grupper og fortell om slike opplevelser til hverandre. Prøv å sette ord på både årsaker til slike irritasjoner og hvordan det føles i det aktuelle øyeblikket. Noter stikkord fra samtalen. Skriv så hver deres kreative tekst (200–400 ord) etter mønster fra Bjånesøy. Begynn in medias res (midt i handlingen), beskriv følelsen av irritasjon, frustrasjon eller sinne, og bruk så dette som utgangspunkt for å si noe generelt om en eller annen dyd eller last (raushet, ærlighet, gjerrighet, sinne osv.) som du mener bør hylles eller kritiseres.

Sakprosa

ZLATAN IBRAHIMOVIC Zlatan Ibrahimovic, født 1981 i Malmö, er en svensk fotballspiller av bosnisk og kroatisk opprinnelse. Han har vært stjerne­ spiller i en rekke toppklubber som Ajax, Juventus, Inter, AC Milan, Barcelona og Paris St. Germain og blitt regnet blant verdens aller beste spillere i en årrekke. Ibrahimovic er svensk landslagsspiller og har fått Guldbollen som Sveriges beste fotballspiller åtte ganger. Utdragene her er hentet fra hans selv­ biografi Jeg er Zlatan fra 2011 Selvbiografien er skrevet i sam­ arbeid med journalisten og forfatteren David L­ agercrantz. Sverre Knutsen har oversatt boka til norsk.

→

FØR DU LESER 1. Hva er en selvbiografi?

2. Hvilke kulturforskjeller (etniske, økonomiske, sosiale eller andre) finnes på stedet der du bor? Tenk gjennom spørsmålet for deg selv. Deretter kan du diskutere det med en klassekamerat eller i plenum.

Zlatan Ibrahimović: Jeg er Zlatan (utdrag) Den første klubben min het MBI, Malmö Boll og Idrottsförening. Jeg var bare seks år da jeg begynte der. Vi spilte på grus bak noen grønne brakker, og jeg tråkka til trening på stjålne sykler og oppførte meg vel ikke alltid så bra. Tre­ nerne sendte meg hjem noen ganger, og jeg skrek og banna tilbake, og jeg hørte stadig: «Spill ballen, Zlatan!» Det irriterte meg, og jeg følte meg lost. I MBI var det både utlendinger og svensker, og mange foreldre gnålte om triksene mine fra gårdsplassen hjemme. Jeg ba dem dra til helvete, og bytta klubb flere ganger og endte i FBK Balkan, og det var andre saker!

I MBI sto svenskenes fedre og ropte: «Kom igjen, gutter! Godt jobba!»

I Balkan var det mer: «Jeg skal knulle mora di i baken.» Det var gærne jugo­ slaver som storrøyka og slengte sko etter hverandre, og jeg tenkte: Herlig, akku­ rat som hjemme. Her trives jeg! Treneren var bosnier. Han hadde spilt på ganske høyt nivå nede i Jugoslavia, og ble litt som en far for oss. Av og til kjørte han oss hjem, og han kunne gi meg noen kroner til is eller noe for å stille sulten.

Jeg sto i mål en stund. Jeg vet ikke egentlig hvorfor. Kanskje hadde jeg slengt med leppa til den gamle keeperen og sagt noe sånt som: «Du er talentløs, jeg klarer det bedre selv.» Det var sikkert noe liknende. Men så slapp jeg inn masse mål under en kamp, og da ble jeg helt gæren. Jeg skrek at alle var idioter. At fot­

341

342

MOMENT 1

ball var noe dritt. At hele verden stinka og at jeg skulle begynne med ishockey i stedet: «Hockey er mye bedre, fordømte idioter! Jeg skal bli hockeyproff! Gå og heng dere!»

Bare at da jeg sjekka opp det der med hockey, så faen heller: Så mye utstyr som man trengte! Rene rustningen! Kosta en formue. Så det var bare å glemme, og jeg måtte fortsette med den der drittsporten fotball. Men jeg slutta som keeper og kom meg opp i angrep, og ble temmelig rå.

En dag skulle vi spille kamp. Jeg var ikke der og alle ropte: «Hvor er Zlatan?

Hvor er Zlatan?» Det var bare noen minutter til start, og treneren og lagkamera­ tene ville garantert kvele meg. «Hvor var han? Hvordan i helvete kunne han være borte fra en så viktig kamp?» Men da så de en gærning komme rasende på en stjålet sykkel rett mot treneren. Skulle tullingen sykle rett på ham? Nei, rett foran nesa på fyren bråbremsa jeg i grusen og sprang videre ut på banen, og jeg tipper at treneren ble forbanna.

Han fikk grus i øya. Han ble nedspruta. Men han lot meg spille, og jeg antar at vi vant. Vi var en bra gjeng. En gang ble jeg straffa for noe annet skit, og satt på benken i første omgang. Vi lå under fire–null mot en snobbegjeng, Vellinge, det var oss utlendinger mot de fine gutta, det var massevis av aggresjon i lufta, og jeg var så for­ banna at jeg holdt på å sprekke. Hvordan kunne den idioten sette meg på benken?

«Er du dum i huet, eller?» sa jeg til treneren.

«Slapp av, slapp av. Du kommer snart inn.»

Jeg kom inn i andre omgang og scora åtte mål. Vi vant åtte–fem og hånte snobbene, og jo da, jeg var god. Jeg var teknisk og så åpninger i spillet hele tida, og på banen hjemme hos muttern hadde jeg blitt en liten mester i å finne på uventa ting på små flater. Men jeg er dritlei av alle apekattene som nå går rundt og sier: Jeg så med en gang at Zlatan kom til å bli noe spesielt, bla bla bla. Det var jeg som lærte ham opp, liksom. Han var bestekompisen min. Det er drittpreik.

Ingen så noe. I hvert fall ikke like mye som de snakker om i ettertid. Ingen storklubber kom og banka på døra. Jeg var en snørrunge. Det var ikke noe: Å, det lille talentet der må vi være snille mot! Det var mer: Hvem slapp inn utlendin­ gen? og allerede da var det mye opp og ned. Jeg kunne score åtte mål i en kamp, men så være helt ute. […]

Faren min var aldri der, verken blant jugoslavene eller svenskene, og jeg vet ikke riktig hva jeg tenkte. Sånn var det jo bare. Jeg klarte meg selv. Jeg hadde vent meg til det. Men det svei kanskje litt likevel. Jeg vet ikke sikkert. Man blir jo vant

Sakprosa

til livet sitt, og jeg holdt det der på avstand. Fattern var som han var. Han var håpløs. Han var fantastisk. Han var opp og ned. Jeg regna ikke med ham, ikke sånn som andre regna med sine foreldre. Men likevel håpte jeg sikkert iblant.

Faen, liksom, tenk om han hadde sett den lekre finten, det kule brassetrikset?

Det var jo tider da fattern var utrolig engasjert. Han ville at jeg skulle bli ­advokat.

Jeg skal ikke påstå at jeg trodde på det. I mine kretser ble man liksom ikke advokat. Man gjorde sprø ting og drømte om å bli skikkelig tøff, og vi fikk ikke akkurat noen foreldrestøtte, ikke noe: «Skal jeg forklare deg litt om svensk his­ torie?» Det var ølbokser og jugoslavmusikk og tomme kjøleskap og balkan­ krigen. Men en gang imellom tok han seg tid og snakka fotball med meg, og jeg ble like glad hver gang. Jeg mener, han var faren min, og en dag sa han, jeg glem­ mer det ikke, det var noe høytidelig i lufta: «Zlatan, det er på tide du begynner å spille i en storklubb.»

«Hæ, storklubb? Hva er en storklubb?»

«Et bra lag, Zlatan. Et topplag, som Malmö FF!» Jeg tror ikke jeg skjønte det helt.

Hva var det som var så spesielt med Malmö FF? Jeg visste ingenting om sånne greier, om hva som var fint og ikke. Men jeg kjente til klubben. Jeg hadde møtt dem med Balkan, og tenkte: hvorfor ikke? Når fattern sier det, så. Men jeg hadde ingen anelse om hvor fotballstadion lå, eller noe som helst annet i byen. Malmö var kanskje i nærheten. Men det var en annen verden. Jeg rakk å fylle sytten innen jeg kom meg inn til sentrum, og jeg forsto ingenting av livet der inne. Men jeg lærte meg veien til treninga, og jeg sykla dit på sånn omtrent tretti minutter med treningstøyet i en ICA-pose, og det er klart jeg var nervøs. I Malmö FF var det alvor. Det var ikke det vanlige: Bli med og spill litt, da! Her måtte man prøve­ spille for å få plass på laget, og jeg merka med en gang at jeg ikke var som de andre, og jeg forberedte meg på å pakke sakene mine og stikke hjem. Men alle­ rede den andre dagen fikk jeg høre av en trener som het Nils: «Du er velkommen på laget.»

«Mener du det?»

Jeg var tretten da, og det fantes et par andre utlendinger der allerede, Tony blant annet. Ellers var det bare svensker, en del av dem var Limhamn-typer, overklasseunger. Jeg følte at jeg kom fra Mars. Ikke bare fordi fattern ikke hadde stor og fin villa og aldri var på kampene. Jeg snakka annerledes. Jeg dribla. Jeg tente som en bombe, og jeg sloss på banen. En gang fikk jeg rødt kort fordi jeg skjelte ut lagkameratene mine.

«Sånn kan du ikke gjøre!» sa dommeren.

«Du kan dra til helvete du også,» ropte jeg, og åkte rett ut.

Det begynte å ulme blant svenskene. Foreldrene deres ville ha meg vekk, og

343

344

MOMENT 1

jeg tenkte for tusende gang: Jeg gir faen i dem. Jeg bytter lag igjen. Eller så satser jeg på taekwondo i stedet. Det er kulere. Fotball er noe dritt. En idiot av en far til en på laget gikk rundt med en liste. Zlatan må bort fra klubben, sto det, og alle mulige folk skrev under på det arket. De gikk rundt i smug med det: Zlatan hører ikke hjemme her. Han må kastes ut! Skriv under, bla bla.

Det var helt på trynet! Ok, jeg hadde slåss med sønnen til han faren. Jeg hadde pådratt meg en haug med stygge taklinger og tente. For å være helt ærlig, hadde jeg skalla til ham. Men jeg angra skikkelig etterpå. Jeg sykla til sykehuset og ba om unnskyldning. Det var idiotisk, men likevel, en underskriftskampanje!

Kutt ut! Treneren, Åke Kallenberg, bare stirra på lappen: «Hva er dette for noe latterlig dritt!»

Han rev den i stykker. Åke var fin, han. Eller fin og fin! Han lot meg sitte på benken nesten et helt år som junior, og som alle andre syntes han jeg dribla for mye og kjefta for mye på lagkameratene og hadde feil holdning og innstilling og alt mulig. Jeg lærte noe viktig i de årene. Skal en fyr som meg bli respektert, må han være fem ganger bedre enn Leffe Person og hva de nå het alle sammen. Han må trene ti ganger hardere. Ellers har han ikke en sjans. Ikke i det hele tatt! ­Særlig ikke hvis han er sykkeltjuv.

Jeg burde så klart ha skjerpa meg etter alle de greiene. Jeg ville det sikkert. Jeg var ikke helt håpløs. Men det var langt til treninga, sju kilometer, og jeg gikk ofte hele veien. Men av og til ble fristelsen for stor, særlig hvis jeg så en heftig sykkel.

En gang fikk jeg øye på en gul sykkel med en hel masse esker på, og jeg tenkte, why not? Jeg raste av gårde, herlig driv, liksom. Men etter en stund begynte jeg å lure. Det var noe rart med alle de eskene, og plutselig skjønte jeg at det var en postsykkel. Jeg sykla omkring med nabolagets post, og da hoppa jeg av og satte fra meg sykkelen et stykke unna. Jeg ville jo ikke stjele andre folks brev også. […]

Jeg begynte på gymnaset, Borgarskolen, på samfunns- og økonomilinja med ­fotball som spesialfag, og jeg hadde store forventninger. Nå skulle alt forandres!

Nå skulle jeg bli skikkelig kul. Men det ble et sjokk, alt sammen. Ok, jeg var litt forberedt.

Jeg hadde jo noen Limhamn-gutter på laget. Men nå var det jenter også, og andre typer gutter, snobber som sto på hjørnet og røyka i stilige klær. Der jeg kom fra, hadde man joggesko og joggedresser med heftige Adidas- eller ­Nike-merker. Det syntes vi var det aller kuleste, og jeg gikk alltid rundt med det.

Det jeg ikke skjønte, var at det lyste Rosengård av hele meg! Det var som et skilt.

Som om den ekstralæreren fortsatt hang over meg.

Sakprosa

På Borgarskolen hadde de Ralph Lauren-gensere, Timberland-sko og -skjor­ ter. Bare det! Jeg hadde knapt sett en fyr i skjorte før, og jeg skjønte med en gang at jeg måtte gjøre noe med situasjonen. Det var helt sjukt mange fine damer på skolen. Det gikk ikke an å snakke med dem og se ut som en drabantbygutt. Jeg snakka med fattern om saken, og vi krangla. Den gangen fikk vi studiebidrag fra staten. Det var på sjuhundre og nittifem kroner i måneden, og for fattern var det en selvfølge at han skulle ha dem, siden han sto for utgiftene, som han sa. Jeg la det fram på en annen måte: «Jeg kan ikke gå rundt som den største dusten på skolen!»

Av en eller annen grunn kjøpte han resonnementet mitt. Jeg fikk studie­ bidraget og en bankkonto, og et sånt Minuten-kort med bilde av et tre på. Bidra­ get kom den tjuende hver måned, og flere av kompisene mine sto ved mini­ banken klokka 23.59 dagen før og bare venta, helt ville: Blir det ikke snart midnatt, liksom? Ti, ni, åtte … Jeg var litt kulere. Men morgenen etter hadde jeg definitivt tatt ut en hel del og løpt og kjøpt meg et par Davis-jeans.

De var billigst. De kosta to hundre og nittini, og så dro jeg til med noen pikéskjorter, tre for nittini. Jeg prøvde forskjellige stiler. Ingen funka. Det lyste fortsatt Rosengård av meg. Jeg passa ikke inn. Sånn føltes det. Jeg hadde vært liten hele livet. Men den sommeren hadde jeg vokst noe helt sinnssykt, tretten centimeter på bare noen måneder, og jeg vil tro jeg så temmelig skranglete ut.

Jeg hadde rett og slett behov for å hevde meg, og for første gang i livet begynte jeg å henge der inne i city, på Burger King, på Triangeln og på Lilla Torg.

Jeg skaffet meg litt heftigere saker også, og ikke bare for kicket. Jeg trengte noen kule ting. Ellers ville jeg ikke ha en sjanse i skolegården. Jeg rappa for eksempel MP3-spilleren til en fyr, en fet minidisc. Vi hadde skap utenfor klasse­ rommet med små låser og koder, og en kompis ga meg den hemmelige koden til en av gutta. Da han ikke var der, gikk jeg bort dit: Fem til høyre og tre til venstre, og så sykla jeg i vei med minidiscen og digga låtene hans og følte meg dødskul.

Men selvfølgelig var det ikke nok.

Jeg hadde fortsatt ikke mye å stille opp med. Jeg var fortsatt drabantbygutten.

Kameraten min var smartere. Han skaffa seg en jente fra en fin familie, og gjorde seg til venn med broren hennes og begynte å låne klærne hans. Absolutt et bra triks, selv om det ikke lyktes hele veien. Vi fra drabantbyene glei aldri helt inn. Vi var annerledes. Men likevel – kameraten min dukka opp med de dyreste mer­ kene, hadde en kul dame og var kjekk som faen. Selv følte jeg meg i minus. Jeg fikk kjøre på med fotballen.

Fra Jeg er Zlatan. Font Forlag 2011. Oversatt av Sverre Knudsen.

345

346

MOMENT 1

→

OPPGAVER 1. Utdraget handler om Zlatans barne- og ungdomstid. Velg fem adjektiv som du mener beskriver personen Zlatan slik han var som ung.

2. Finn minst tre eksempler på uformelt/muntlig språk i dette utdraget.

3. Hvorfor tror du medforfatter David Lagerkrantz har valgt å bruke uformelt språk på denne måten?

4. Hva slags ulike kulturer møtes i disse utdragene?

5. Beskriv hvordan kulturmøtene i teksten fører til konflikter og problemer på flere områder.

6. Faren til en spiller på laget til Zlatan starter en underskriftskampanje for å fjerne Zlatan fra laget. Drøft kort (ca. 2000 tegn inkludert mellomrom) om dette var riktig av faren eller ikke.

WARSAN ISMAIL født i 1990, er en norsk-somalisk student og samfunnsdebattant.

Hun er informasjonsansvarlig i Somalisk studentforening og har publisert en rekke tekster blant annet i Dagbladet og på NRKs ­Ytring. Hun driver også bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg, der hun deler sine erfaringer med å være ung, muslim og somalisk i Norge. Artikkelen «Somaliske tanker i Norge» ble publisert i boka Sånn er det bare fra 2013, som regjeringen og Stor­tinget ga til alle førstegangsvelgere i anledning stemmeretts­jubileet.

→

FØR DU LESER 1. Sjekk ut Warsan Ismails blogg Bak rosa burkaer og gule mullaskjegg.

Les to eller tre innlegg på bloggen og fortell en medelev hva innleggene handlet om.

2. Hva vet du om Somalia?

Warsan Ismail: Somaliske tanker i Norge Det var ingen selvfølge at jeg kunne sitte i samfunnsfagstimene og lytte døsig mens læreren forklarte oss om demokrati. Jeg kunne like gjerne ha prøvd å over­ leve i et uforutsigbart og usikkert Somalia.

Sakprosa

Samme år som Buzz Aldrin landet på månen, ble Somalia en kommunistisk republikk. Det revolusjonære kommunistiske partiet, anført av oberst Siad Barre, satt ved makten i tjueto år. I løpet av disse to tiårene moderniserte Barre landbruket og industrien, han bygde ut infrastruktur og la storslåtte, og til dels vellykkede, planer for folkeopplysning. Gjennom disse tjueto årene ble Somalia en moderne stat, men prisen skulle vise seg å være høy.

I denne perioden var det somaliske folket kneblet. Barre forbød pressefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Partiet frarøvet folket muligheten til å påvirke politikken, og dermed også muligheten til å forme samfunnet. Dette var likevel ikke det verste. Verre enn å frarøve folket frihet var mangelen på forutsig­ barhet. Under Barres regime kunne det man trodde, eller håpet, skulle bli en alminnelig arbeidsdag, ende med at man – urettmessig – ble anklaget for for­ ræderi av en høyerestående byråkrat. Ved arbeidsdagens slutt kunne man ha mistet både jobb og ry, i verste fall, livet. Mange ble revet ut av sengene sine i sene nattetimer av uniformerte menn, og fraktet vekk – til anonyme fengsler, der noen svant hen i kalde celler, mens andre møtte sin skjebne med ansiktet vendt mot en murvegg. Hjemme satt foreldre, søsken, kjærester, venner, koner, barn – med uvisshet, usikkerhet og uforutsigbarhet. Disse tre u’ene kjennetegnet Somalia i tjueto år. Disse tre u’ene kjennetegner ethvert diktatur.

Jeg har afrikanske røtter, en norsk stamme og verdensomspennende grener.

Røttene mine er gravd dypt ned i den somaliske jorden. Dette er røtter med en lang og begivenhetsrik historie, røtter med gode tradisjoner og varme fortellin­ ger. Samtidig er røttene mine omringet av jord som er dynket i blod, tårer og fortvilelse.

I 1992 begynte stammen min å vokse. Vi ankom Norge via russergrensen. Da hadde vi vært på flukt i over et år. Vi flyktet fra borgerkrigen som markerte det kommunistiske regimets fall, og begynnelsen på tjuetre ustabile år i Somalia.

Stammen min har blitt knappe én-meter-og-sekstifem-centimeter høy, og er dessverre en av de korteste stammene i min slekt. I løpet av min oppvekst har jeg sittet i utallige samfunnsfagstimer og lyttet døsig til lærerens beretning om demokratiske valg, parlamentarisme, maktfordeling, politisk mangfold, uavhen­ gige domstoler og lokalpolitikk. Sånn er det i Norge, har samfunnsfagslærerne alltid sagt. Sånn er det – de tre ordene brenner seg fast i underbevisstheten.

Ja, sånn er det når borettslaget vårt hver vår sender sakspapirene til boretts­ lagets generalforsamling. Man sitter der, med nytraktet frielekaffe i koppene og kjeder seg, mens møtetrollene går i fistel om hva som bør prioriteres, nye vin­ duer eller ny lekeplass. Sånn er det når vi hvert år får innsyn i statsbudsjettet – er vi misfornøyde med regjeringens prioriteringer, kan vi hvert fjerde år stemme på andre politiske partier.

347

348

MOMENT 1

Noen av oss vil ikke nøye seg med å bli representert, noen av oss vil represen­ tere, og melder seg derfor inn i ulike politiske lokallag. Sånn er det, og sånn har det vært så lenge jeg kan huske.

Men at noe er gitt betyr ikke at det er naturgitt.

For meg var det nok å reise hjem fra skolen, og samfunnsfagstimene, for å forstå dette. Mine foreldre tar ikke mine muligheter for gitt. Da jeg var nyfødt, var disse mulighetene svært usannsynlige. Var det ikke for de små hendelsene som til sammen skaper de prosessene som endrer historiens gang, ville Siad Barre, eller hans etterfølger, ennå styrt Somalia. Og da hadde ikke jeg skrevet til deg om mine muligheter, på et nordisk språk. Hvis en nordmann fortalte meg om situasjonen i Norge, hadde jeg kanskje ikke vært i stand til å se det for meg, kanskje hadde jeg ledd det bort og sagt at det hørtes helt usannsynlig ut. Kanskje hadde jeg ikke hatt tid til disse tankeeksperimentene. Kanskje jeg hadde vært mest opptatt av å overleve, trå forsiktig i det somaliske landskapet, fordi det eneste forutsigbare var uvisshet og usikkerhet? Kanskje hadde jeg blitt tvunget til å bli et apolitisk vesen – for min egen sikkerhets skyld?

Sosialdemokratiet Norge er min realitet i dag, men nettopp fordi diktaturet aldri var langt unna, har også tanken, eller marerittet om det, fulgt meg. Demo­ kratiet, sånn er det, og sånn har jeg vokst opp, men jeg er klar over at det kunne ha vært annerledes.

Jeg er ikke den eneste. I vårt flerkulturelle samfunn omgås vi mennesker som selv har opplevd, eller har foreldre som har opplevd, politisk totalitarisme.

Fortellingen om fascismen, som vi leser i historiebøkene, er ikke fjern. Den finnes blant oss, i tidsvitnenes erindring. I den chilenske faren som forteller sin datter, og hennes medelever, om livet i Santiago etter at den folkevalgte presi­ denten Salvador Allende ble styrtet i 1973, og erstattet med et militært diktatur ledet av Augusto Pinochet. I den irakiske moren som jages av opplevelsene i ­Saddams fengsel, etter at hun som ung skrev kritisk om Baath-regimet. Fler­ kultur betyr ikke bare større valgfrihet i matveien eller ulike hudfarger som ­preger nasjonaldagsfeiringen. Det etniske mangfoldet i Norge skaper også en større og mer internasjonal kollektiv bevissthet.

Internasjonaliseringen har gitt oss verdensomspennende grener. Vi følger med på utviklingen i Syria, vi heier på egypterne som krever Mubaraks avskjed i Tahrir, vi smiler med Tawakkol Karman, protesterer med greske studenter og sympatiserer med ofrene til Kony. Internett og informasjonsflyten gjør den ­globale historien lokal, og det lokale blir større enn lokalavisen. Vi er en heldig generasjon som aktivt får være med i verden, uten å bidra til klimautslipp ­gjennom flyreiser. Men muligheten til internasjonal delaktighet og mangfoldet av historier rundt oss gjør at vi ikke lenger kan si: Sånn er det.

Sakprosa

Sånn er det i Norge, men ikke alle steder i verden. Sånn har det heller ikke alltid vært i Norge, og sånn er det ikke en selvfølge at det forblir.

Fra Annette Münch (red.): Sånn er det bare. Aschehoug 2013

→

OPPGAVER 1. Hvorfor flyktet familien til Warsan Ismail fra Somalia?

2. Noter en liste med navn og andre fakta som forfatteren henviser til.

Gå sammen i grupper på fire, slå opp noen av ordene hver og del kunnskapen med hverandre.

3. Hvilken metafor bruker forfatteren for å beskrive sin flerkulturelle identitet?

4. Hva er formålet med denne teksten? Hva er det forfatteren vil få frem?

5. Sammenlign teksten «Somaliske tanker» med «Ytringsfridomen er under press» av Amal Aden (teksten står i tekstsamlingen i denne læreboka).

IDA JACKSON født i 1987, er blogger, forfatter og kommunikasjonssjef i Store norske leksikon. Debattinnlegget «Hvordan redde ditt ulykkelige ekteskap med Internett» ble først publisert på Jacksons blogg høsten 2012, før det ble publisert på Dagbladets nettsider. ­Innlegget er et svar på Agnes Ravatns kommentar «Vi lever i eit ulykkeleg ekteskap med Internett» (som du også kan lese i tekstsamlingen i denne læreboka).

→

FØR DU LESER Hva er en metafor? Hva er en sammenligning? Repeter det som står om metafor og sammenligning i kapittel 3 før du leser videre.

349

350

MOMENT 1

Ida Jackson: Hvordan redde ditt ulykkelige ­ekteskap med Internett Agnes Ravatn har slått opp med Facebook. Hun har gjort det på kommentarplass i Dagbladet. (Det måtte hun jo. Hvordan skal noen ellers få vite at du har dum­ pet noen når du ikke kan si det på Facebook?) Å skulle jobbe på datamaskin er vrient. Du skal skrive, tenke langsomme tan­ ker og lese kompliserte artikler. Og du har TV, radio, tetris og dameblad på samme sted som tenkestedet ditt. Det er som å prøve å spise gulrot og tunfisk mens kjøkkenet bugner over av nybakte boller. Det er vanskelig. Og du trenger ikke være nettskeptiker for å innrømme det.

Agnes kan slutte med Facebook. Det kan ikke jeg. Jeg jobber med Facebook.

Jeg har ordet «Twitter» i stillingsbeskrivelsen min. Samtidig er det ikke mindre fristende for meg å se på bilder av søte ugler hele dagen og hele natten.

Her er grunnen til at jeg får gjort noe som helst: 8 Samlivstips for oss som jobber på data’n:

• Innse at du bare er et menneske, og at Internett er morsommere enn alt du kaller «jobb».

• Installer Rescuetime og la den måle hva du faktisk gjør på datamaskinen din en ukes tid. Se kakediagrammet som viser at du har brukt 60 % på Facebook og 16 % i Word. Gråt.

• Hvis du jobber med sosiale medier må du skaffe deg en 3-parts plattform der du kan ordne facebookingen og twitringen din. Jeg bruker Sprout Social på jobben. Da kan jeg svare og oppdatere alt på ett sted. Og jeg får ikke opp Facebook-chatten …

• Installer Antisocial. Du bestemmer hvilke sider programmet skal blokkere, men beholder resten av Internett. Steng sidene som faktisk stjeler tiden din.

• Ta pauser borte fra datamaskinen. Du har en kropp. Kroppen må røre på seg.

Jeg bruker TimeOut som popper opp og sier «Pause!» hvert tiende minutt og «Pause! Lang pause!» hver halvtime. Og så må du skynde deg å jobbe før programmet avbryter deg igjen …

• Gjem mobilen din. Det hjelper ikke å skru på Antisocial på laptop-en hvis du surfer Facebook på telefonen i stedet. Jeg putter mobilen i hylla der jeg ikke kan nå den. Og så skrur jeg opp ringelyden hvis jeg absolutt må være til­ gjengelig.

• Gi deg selv fri bruk i belønning. Det er gøy å hoppe fra blogg til blogg. Det er gøy å krangle med duster på Facebook. Det er enda artigere når du ikke har så dårlig samvittighet.

Sakprosa

• Forstå at selvdisiplinen din er en sart blomst som trenger riktige vekstvilkår.

Og ikke slå deg selv i hodet om du kaster bort en dag på nettet likevel. Det er sånn det er å være menneske. Vel, det er sånn det er å være moderne men­ neske.

Sist, men ikke minst:

Du må ha skjermfri hver dag. Som sosiale medier-misjonær er det kjipt å inn­ rømme at det viktigste jeg gjør for min mentale helse er å slutte å tvitre klokka fem og la datamaskinen være på kontoret. Du kan forspise deg på Internett. For Internett smaker veldig, veldig godt. Men vi er en kropp. Derfor må jeg bake brød. Og gå en tur. Poenget er ikke hva jeg gjør, men at kroppen får være med på moroa.

Fra Dagbladets nettsider 14. november 2012

→

OPPGAVER 1. Oppsummer Ida Jacksons meninger i dette innlegget i fire setninger.

2. Synes du forfatteren argumenterer godt for sine meninger? Hvorfor/hvorfor ikke? Begrunn svaret med minst to konkrete eksempler fra teksten.

3. Skriv et svar til Jackson (enten støtteinnlegg eller motinnlegg).

Lengde: 250 ord.

4. Forfatteren bruker flere sammenligninger og metaforer som er knyttet til mat. Gå gjennom teksten og finn disse og skriv dem ned. Hva står de for?

5. Forfatteren kaller selvdisiplin for en «sart blomst som trenger riktige vekstvilkår» Hva kan denne metaforen bety? Begrunn svaret.

6. Gå sammen to og to og lag deres egne metaforer og sammenligninger for det vi må gjøre (jobb, lekser osv.) på Internett versus det vi ofte heller vil gjøre (se film, spille spill, være på sosiale medier, osv.).

351

352

MOMENT 1

ARE KALVØ fødd 1969, er ein norsk satirikar og forfattar. Han har skrive ei ­rekke kåseri og satiriske bøker i tillegg til ein roman. Kåseriet «Konflikt er oppskrytt» sto i Aftenposten i den faste spalta Kalvø.

→

FØR DU LES 1. Kva meiner vi med å vere konfliktsky?

2. Drøft i klassen om det kan vere både positivt og negativt å vere konfliktsky. Gi eksempel.

Are Kalvø: Konflikt er oppskrytt Eg vil slå eit slag for dei som er konfliktsky. Dei har fått eit ufortent dårlig rykte.

Eller for å seie det som det er: Vi har fått eit ufortent dårlig rykte.

Eller for å seie det på ein annan måte: Dei konfliktorienterte har fått eit ufor­ tent godt rykte.

Folk som liker å provosere, får lett rykte som tøffe. Som regel er dette rykte slike folk sett ut sjølve. Fordi dei så gjerne seier om seg sjølve at dei vågar å ta kampen, at dei ikkje er redde for å stå i stormen. Og så seier dei gjerne at det ikkje går an å stille seg likegyldig til dei.

Eg seier: Jo, det går an. Det går faktisk godt an. Det er ikkje spesielt vanskelig heller.

Per Sandberg har sagt mykje denne veka. For eksempel sa han i eit intervju at folk enten elskar han eller hatar han.

Eg seier: Nei. Eg kan med handa på hjertet seie at eg ikkje hatar Per Sand­ berg. Han kan vere irriterande til tider, det skal innrømmast, men eg hatar han ikkje. Eg kan med handa på det same hjertet seie at eg heller ikkje elskar Per Sandberg. Ein friskus, utvilsamt, men eg elskar han ikkje.

Og for å vere på den sikre sida, for eg er alltid open for at det berre kan vere eg som er sær, så eg har tatt nokre stikkprøver. Eg sitt akkurat no på toget (Sør­ landsbanen, sidan du lurer). Eg spurde dei andre i vogna om dei elskar Per Sand­ berg. Det var ein som var på glid. Eit par ungdommar visste ikkje kven Per Sand­

Sakprosa

berg var. Ein mann i sekstiåra sa at viss han hata nokon, så hata han avisene som skriv så mykje om Sandberg. Dei andre i vogna verka direkte likegyldige.

Så det går an. Det går faktisk godt an. Det er ikkje spesielt vanskelig heller.

Provoserande folk vil gjerne at alle enten skal elske eller hate dei. Og vi som skriv i avisa liker folk som provoserer, for då har vi noko å skrive om. Men det går godt an, det kan faktisk vere ganske fint, å lese om og høyre om slike folk, og tenke: Slapp av. Så ille er det då ikkje.

Og så heller gå tilbake til boka du las, eller filmen du såg, eller ringe ein venn, eller gå ein tur ut. Eller prøve å forstå sjakk.

Og så er det så altfor lett å provosere. Det er noko av det lettaste som finst.

Det er berre for meg, for eksempel, å skrive i ei leiande norsk avis at svenskar er minst like rasistiske som nordmenn, dessutan er dei misunnelege, humørlause og ikkje så gode på ski, dei har dårlig hud, idiotiske frisyrar, mindreverdskom­ pleks og har aldri heilt komme over at ABBA er oppløyst.

Det er ikkje meir som skal til. Og om det var det eg ville, så kunne eg takka ja til invitasjonar frå andre som skriv i aviser og snakkar på tv. Og så kunne eg sagt det same om svenskane ein gong til, på tv, og fått svar frå nokon som meiner det motsette. Og så kunne vi alle kjent på korleis det er å stå i stormen. Og så kunne vi innbilt oss at alle enten elskar oss eller hatar oss. Og så kunne vi vore inderlig fornøgde med oss sjølve.

Men det vil eg jo ikkje. For det er for enkelt. Og det er ikkje sant. Og eg er for konfliktsky.

Og det er så mykje anna fint ein kan gjere. Sitte på Sørlandsbanen og komme i snakk med folk du aldri har møtt før, for eksempel.

Og eg ville visst at dei fleste slett ikkje enten hata oss eller elska oss. Eg ville visst at dei fleste tok det heilt med ro og tenkte på andre ting At dei kanskje gløtta bort på skjermen og tenkte: Slapp av.

Og det liker eg.

Frå Aftenposten 16. november 2013

353

354

MOMENT 1

→

OPPGÅVER 1. Kva er hovudsynet i denne teksten? Skriv eit avsnitt der du forsøker å framstille hovudsynet til Kalvø så presist som mogleg. Samanlikn forslaget ditt med ein medelev sitt.

2. Nyttar Kalvø hovudsakleg logos- eller patosargumentasjon? Grunngi svaret ditt.

3. Finn eksempel på minst tre forskjellige verkemiddel Kalvø nyttar i argumentasjonen. På kva måte skal dette verke overtydande på publikum?

ARE KALVØ fødd 1969, er ein norsk satirikar og forfattar. Han har skrive ei rekke kåseri og satiriske bøker i tillegg til ein roman. Kåseriet «Trollprat» er, for å bruke Kalvøs eigne ord: «eit slags science fiction-kåseri» som blei skrive «i samband med eit forsøk på å lage ei avis slik aviser vil sjå ut om ti år». Kåseriet er frå 2004.

→

FØR DU LES Har du nokon gong brukt eit anna språk eller ein annan type språk enn ditt eige for å få fram eit poeng?

Are Kalvø: Trollprat Ein dag oppdagar du at du r gammal.

Du kan sitte i ein lene stol & oppdage d. Eller du kan stå på eit torg & høyre at folk snakkar. Men du forstår ikkje kva dei seier.

«Loco bitch polizei,» seier dei kanskje. Eller d r mulig dei seier «Sjofe dinero dude?» & du høyrer kva dei seier, men kva betyr d?

«Vindaloo señor,» seier dei. Eller «Gandoo baosj Fräulein.»

Du høyrer at folk snakkar, men du forstår ikkje kva dei meiner.

Sakprosa

Spør dei om hjelp? R dei 7k?

Kva skal du svare? Skal du seie «hei»? Skal du vise dei vegen til sjuke huset?

Alt går så fort i våre dagar. Ikkje berre tida. Før gjekk folk 5 mil på ski. 5 mil.

D r langt d.

Ingen har tid til & gjere berre 1 ting så lenge no. Ingen har tid til & berre snakke 1 språk heller. Dei snakkar gjerne 3 eller 4 språk samtidig no. Minst 1 av språka har dei funne på sjølve.

Om 50 år kjem alle norske ungar til & ha 8 etter namn & snakke 20 språk samtidig.

«Bon giorno babe. My namn ist Knut Bob Achmed Larsen Jones Schmidt McNeill Brøttumsbråten Al Said Beauchier. Hur är läget brotha?» kjem dei til & seie då.

Før kunne folk gå 5 mil på ski. Utan & seie 1 einaste ord. Ofte tenkte dei ikkje heller. Dei berre gjekk.

Slik kan du filosofere medan folk snakkar & snakkar rundt deg. & du veit at om du prøver & seie noko av dette til dei som snakkar, så vil dei ikkje høyre deg.

Du forstår at om du viftar med armane & hoppar opp & ned, så vil du ikkje bli z av nokon.

Du forstår at du r usynlig. Du r eit troll. Eit gammalt gammalt troll. & du tenker: R d sånn d r?

(Contains samples from «Trollsang» (Børretzen) and «Fortere» (Børretzen).

Used by permission.)

Frå heimesida til Are Kalvø, www.arekalvo.no, 24. oktober 2004

→

OPPGÅVER 1. Kva for typar språk og slang bruker Kalvø i denne teksten? Gi minst to eksempel.

2. Korleis passar språket (forma) saman med det Kalvø fortel om (innhaldet) i denne teksten?

3. Skriv ut ein kopi av denne teksten (frå nettstaden til denne læreboka), og rett teksten med raud penn. Kor mange formelle feil finn du?

4. Finn fram dei to songtekstane av den norske visesongaren Odd Børretzen som Kalvø viser til (dei ligg på nattstaden til denne læreboka), og samanlikn med «Trollprat» av Kalvø.

5. Kommenter tittelen. På kva måtar speglar han innhaldet i teksten?

355

356

MOMENT 1

KARL OVE KNAUSGÅRD født i 1968, er en norsk forfatter og forlegger. Han debuterte som romanforfatter med Ute av verden, utgitt i 1998. Hans siste roman er det monumentale, selvbiografiske verket Min Kamp, som kom ut i seks bind i årene 2009–2011. Talen «Avstanden midt iblant oss» ble framført på TV i forbindelse med ettårsmarkeringen av terrorangrepene i Oslo sentrum og på Utøya 22. juli 2011. Talen var ett av innslagene på en minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo som NRK arrangerte på oppdrag fra Regjeringen. Knausgårds tale ble skrevet for anledningen. Konserten ble direktesendt på NRK1 22. juli 2012.

→

FØR DU LESER Finn og se forfatterens fremføring av denne teksten på NRK sine nettsider (søk etter tekstens tittel i en søkemotor).

Karl Ove Knausgård: Avstanden midt iblant oss Det finnes noen bilder fra sommeren 2011 jeg aldri kommer til å glemme. Det er bildene av en mørkegrønn øy midt i en fjord, de mørkegrønne trærne som ­vokste helt ned til vannkanten, det gråspraglete berget, den tunge, urørlige vannflaten, lyset fra den overskyede himmelen. Dette landskapet er så kjent at jeg normalt sett ikke ser det, det forsvinner inn i det hverdagslige, den norske sommeren som jeg har vokst opp i, og fortsatt lever i. Men på disse bildene lå det mennesker. De var døde, og de var dekket av plast. Livet som dagen før hadde lyst i øynene deres, var slukket for alltid. Han som gjorde det, han som rev disse menneskene ut av verden, tok dem fra deres foreldre og venner, én etter én, og fylte denne øya med skrekk og blod og død, han har også vokst opp i den norske sommeren, han kjenner den som vi kjenner den, det silende regnet, den tunge vannflaten, de grønnskimrende trærne. Han sa at han gjorde det for å redde den norske kulturen. Men hva er den norske kulturen? Nå er den norske kulturen også dette: en øy full av lik dekket av plast.

Det var som om verden stod åpen de dagene. Etter det har den langsomt luk­ ket seg, til vi nå står her ett år senere, utenfor sjokket, og ser tilbake på det. Vi må ikke glemme den 22. juli, heter det, men hva er det vi ikke må glemme? Det er hva et liv er. Det er hva et par øyne lysende av glede er. Det er hva latter er. Når jeg skriver dette, ser jeg for meg mine egne barn. Skulle noen kunne ta livet av dem? Hvordan er det mulig? For å ta livet av dem, der de leker i hagen, der de

Sakprosa

krangler og slåss, ler og løper, å slukke lyset i deres levende øyne, må man stå på en så lang avstand til dem at alt det forsvinner. Bare da, med den avstanden som gjør dem til noe annet enn mennesker, kan noen drepe dem. Nå, etter den 22. juli 2011, vet vi at den avstanden finnes, og at den finnes midt blant oss. Det er den avstanden som er farlig. Det handler om å se. Ikke tilbake, for det innebæ­ rer avstand, ikke fram, for det innebærer avstand. Det handler om å se det som er her og nå. Det handler om å se det vi har, det handler om å se det vi er. Så alle dere som er her i dag, snu dere og se på hverandre. De øynene, det ansiktet, det er den andre, det er oss selv, og det er det vi aldri må glemme.

Kilde: Forfatterens manus

→

OPPGAVER 1. Gi din vurdering av denne talen. Skriv en kort begrunnelse for dine meninger om den.

2. Hvis du skulle gi noen oppdraget om å holde en tale i en slik situasjon som Knausgård gjør her, hva ville du gitt som råd?

3. Hva menes med «avstanden midt i blant oss»?

4. Teksten nevner ingen navn, men bruker flere ulike pronomener (jeg, vi, de, han, man). Hvordan støtter pronomenbruken opp om formålet med teksten?

5. Se fremføringen av teksten på ny. På hvilke måter bidrar fremføringen til teksten? Kommenter stemmebruk, kameravinkler, annen lyd og forfatterens klesdrakt og kroppsspråk. Bruk gjerne begreper fra retorikken.

357

358

MOMENT 1

ERLING LAE fødd i 1947, er ein norsk politikar. Han var byrådsleiar for Høgre i Oslo 2000–2009. Frå 2010 har han vore fylkesmann i Vestfold.

Kommentaren «Fordommar og kvardagsliv» blei publisert i Hallingdølen i august 2008. I oktober 2011 sto ein annan versjon av denne teksten på trykk i Aftenposten, med overskrifta «Kvardagsfordommar».

→

FØR DU LES Kva er ein fordom?

Erling Lae: Fordommar og kvardagsliv I dag vil eg trø i salaten. Det skvett nok litt til alle kantar.

Somme vil tru at det eg no skal skrive om, handlar om homofili, men det gjer det ikkje. Og sjølv om nokre mediefolk ikkje greier å innsjå det, har eg stort sett anna å tenkje på, slik som skulebudsjett, søppel i gata og småkrangel med kom­ munalministeren. Dessutan fekk eg ikkje tetta holet i gjerdet på hytta i sommar.

Men kjem det ein journalist inn døra og skal intervjue meg om livet mitt, ja då får ho gjerne trekant-auge, stirer kjenslevart på meg og gler seg til å høyre om det vonde eg har opplevd i livet sidan eg lever saman med ein annan fyr. Eg øydelegg heile stemninga om eg seier at eg har det bra og er meir opptatt av andre ting akkurat no.

I norske media er det forresten slik at dei snille, det er dei som har det vondt, eller som høyrer til ein minoritet, eller som er på venstresida. Dei slemme tener (for mykje) pengar eller er som dei fleste andre. Dei som gjer noko gale, er snille, for dei er uskuldige offer for samfunnet, og me som meiner at dei burde slutte med det, er slemme sidan me ikkje toler at folk gjer seg sjølv og andre vondt.

Sjølv er eg på høgresida, men fell inn i rubrikken homofil. Det gjer at det blir kluss i skjemaet over snill og slem i hovudet til journalistane.

Men lat meg koma i gang med å trø i salaten: Før jul i fjor var eg i ein stor by i Nederland i høgtideleg ærend og åt fin middag med dei som styrer byen. Mange trur at dette er veldig stas, og sjølvsagt skal ein setja pris på å få vera med på slikt, men jammen er det godt når det er over, slik at ein ikkje treng å vera redd for å seia dumme ting eller pirke seg i øyret. Under middagen sat eg og svalla om slike

Sakprosa

småting som ein gløymer etterpå. Då sa den liberale politikaren på den eine sida av meg: – Du har vel vaksne ungar, du? – Nei, eg har ingen, men eg er då onkel til 15, sa eg. – Men er du ikkje gift, då, sa ho. – Jau, med ein annan kar. Me kallar det partnarskap, sa eg. Ho fekk nokre raude flekkar på halsen og stotra: – Kva driv han med då? – Han er prest, sa eg. – Kva? Er det mogeleg, hiksta ho, før ho sette i halsen. – Ja, det er ikkje noko problem i Oslo lenger, det, mumla eg, og det er det vel ikkje her heller?

Då ho var ferdig med å kremte, stotra ho fram noko om at det var slike folk der i byen med, men ho undra seg over kvifor dei måtte syne seg fram og gå i tog ein gong i året. Eg skulle til å seie at heime gjekk eg fyrst i opptoget kvart år, men så fekk ho visst noko viktig å prate om med sidemannen resten av middagen. Eg tok til å småprate med ho frå det grøne venstrepartiet på den andre sida av meg i staden. Men så kom jaddi spørsmålet: – Hadde eg vaksne ungar, kanskje? Eg sa det same som eg gjorde til liberalaren. Radikalaren fekk frisk farge i kinna og tok til å prate om miljøvern, og eg pensa praten over på arbeidet mot diskrimine­ ring. Det rekna eg med at ho ville like, men merka at den konservative Oslopolitikaren i grunnen var mindre redd for kulturelle skilnader enn den grøne radikalaren. Tidlegare på dagen hadde eg vore i sjømannskyrkja. Der møtte eg ein representant for kristendemokratane i byen. Då eg kom, sa han: – Men ­kvifor kjem du åleine, då? Me hadde venta å få helse på mannen din. Neste år tek du han med!

Denne historia er gudsens sanning. Kva vil eg så fortelja med dette reise­brevet?

Ikkje anna enn at fordommar er noko ein finn overalt, også blant dei som har pro­ gramfesta at dei ikkje har nokon. Dessutan er det kvardagslivet som tel. Korleis me har det der me bur, lever og arbeider, og korleis me møter kvarandre, er mykje viktigare enn at Stortinget vedtek fine lover om at alle folk skal vera like gode.

Politikarane kan likevel ikkje vedta korleis folk skal tenkje og tru. Men stort sett er no folk flest slett ikkje så galne i hovudet som mange vil ha det til. Tvert om.

Ein gong for ein del år sidan drog eg ned til aldersheimen for å helse på ein gamal kjenning som runda hundreåret. – Det er nok best eg kjem åleine, tenkte eg ved meg sjølv. Eg banka på døra, vart ynskt inn, og velkomen skulle eg vera.

– Nei, men kjem du åleine, då, sa ho. – Ja. Eg gjer då det. – Kofør har du ‘kji tikji mæ deg prest’n? E trudde e skulde få helse på venen din, e, sa ho. Då var det eg som vart raud i kinna, skrapte med foten og ikkje visste kva eg skulle svara. Då var det eg som vart raud i kinna, skrapte med foten og ikkje visste kva eg skulle svara. Då eg drog, var eg litt klokare enn då eg kom. Eg hadde fått tørka bort nokre fordommar om eldre folk.

Frå Hallingdølen 16. august 2008

359

360

MOMENT 1

→

OPPGÅVER 1. Frå kven er det Lae møter fordommar mot at han er homofil og gift med ein prest? Kven er fordomsfrie mot han? Kvifor overraskar dette han?

2. Har du vore i situasjonar der du har møtt fordommar mot meiningane dine, haldningane dine eller veremåten din utan å vere førebudd på det?

Har du vore i situasjonar der du har venta å bli møtt med fordommar utan at det har skjedd?

3. Kva er formålet med denne teksten, trur du?

4. Vis korleis Lae argumenterer i denne teksten. Bruk minst to omgrep frå oversikta over argumentasjonsmåtar i kapittel 5.

5. Gi en vurdering av argumentasjonen til Lae.

BARACK OBAMA er utdannet jurist og amerikansk politiker. Han ble valgt til president i USA i 2008 og gjenvalgt i 2012. Talen er oversatt til norsk av Martin Minken.

→

FØR DU LESER 1. Hva skjer i et primærvalg i USA? 2. Finn fram til og se på den Emmy-prisvinnende musikkvideoen som ble laget basert på Obamas tale med blant annet Will I am. Hvilke andre kjente personer kan man se i videoen?

3. Repeter de retoriske appellformene etos, logos og patos.

4. Tenk deg at du skal holde en kort tale for å inspirere og motivere en liten flokk med tilhørere (for eksempel et fotballag eller et håndballag). Hvilke følelser tror du det hadde vært mest effektivt å spille på for å motivere og inspirere i størst mulig grad? Diskuter gjerne med en klassekamerat.

Sakprosa

Barack Obama: Tale etter primærvalget i New Hampshire 8. januar 2008 («Yes we can») For noen få uker siden hadde ingen kunnet forestille seg at vi skulle oppnå det vi har oppnådd her i New Hampshire i kveld. Det var utenkelig.

I denne valgkampen har vi stort ligget langt bak de andre. Vi visste at veien ville bli bratt. Men dere møtte opp i rekordstort antall og hevet stemmen for å oppnå forandring.

Og med engasjementet dere har vist og stemmene dere har avgitt, har dere sagt klart ifra om at det akkurat nå, i dette valget, er noe på gang i Amerika.

Det er noe på gang når menn og kvinner I Des Moines og i Davenport, I Lebanon og i Concord går ut i snøværet i januar og står i flere kvartaler i kø fordi de har troen på hva dette landet kan bli til.

Det er noe på gang. Det er noe på gang, når amerikanere som er unge i alder og unge til sinns, og som aldri har deltatt i politikk tidligere, møter opp i rekordstort antall fordi de innerst inne vet at denne gangen må det bli anner­ ledes.

Det er noe på gang når mennesker avgir sin stemme, ikke bare for å støtte partiet de tilhører, men også på grunn av et felles håp.

Og uansett om vi er rike eller fattige, svarte eller hvite, av latinamerikansk eller asiatisk opprinnelse, uansett om vi kommer fra Iowa eller New Hampshire, Nevada eller Sør-Karolina, så er vi parate til å stikke ut en helt ny kurs for dette landet.

Det er det som er på gang i Amerika akkurat nå. Forandring er det som er på gang.

Alle som er her i kveld, alle som har lagt så mye av hjertet sitt, av sjelen sin og av arbeidet sitt inn i denne valgkampen, dere kan komme til å utgjøre det nye flertallet som kan lede nasjonen ut av et langvarig politisk mørke.

Demokrater, uavhengige og republikanere som er lei av de splittelsene og avsporingene som har tåkelagt Washington, som vet at det går an å være uenige uten å være vrange, som forstår at hvis vi mobiliserer sammen for å utfordre pengemakten og interessene som står i veien for oss, og hvis vi utfor­ drer oss selv til å bygge noe som er bedre, så finnes det ikke et problem vi ikke kan løse, det er ingen skjebne vi ikke kan oppfylle. Vår nye amerikanske majo­ ritet kan gjøre slutt på den skamløse situasjonen med et dyrt og utilgjengelig helsevesen. Vi kan spleise leger og pasienter, arbeidstagere og bedrifter, demo­ krater og republikanere, og vi kan gi klar beskjed til legemiddelfirmaene at de skal få en plass ved bordet, men de kan ikke kjøpe alle stolene, ikke denne gangen, ikke nå lenger.

361

362

MOMENT 1

Vårt nye flertall kan fjerne skattekuttene til selskaper som sender arbeids­ plasser ut av landet, og i stedet gi skattekutt til middelklassen som står i jobb og fortjener det.

Vi kan gjøre slutt på at vi sender barna våre til skoler med skammekrok og i stedet vise dem veien til å lykkes.

Vi kan slutte å snakke om hvor viktige lærere er og i stedet belønne dem ved å gi dem høyere lønn og bedre støtte. Det kan vi få til med vårt nye flertall.

Vi kan dra nytte av oppfinnsomheten til bønder og ingeniører, borgere og entreprenører og slik kan vi frigjøre denne nasjonen fra oljens tyranni og redde en planet som står kanten av stupet.

Og når jeg blir president i USA, skal vi gjøre slutt på krigen i Irak og hente soldatene våre hjem.

Vi kommer til å gjøre slutt på krigen i Irak. Vi kommer til å hente soldatene hjem. Vi skal sluttføre jobben vi har begynt på – vi skal sluttføre kampen mot Al Qaida i Afghanistan. Vi skal ta vare på våre veteraner. Vi skal gjenopprette vår posisjon som moralsk forbilde for verden.

Og vi skal aldri bruke 11. september til å skremme til oss stemmer, fordi det er dårlig måte å vinne et valg på. Det er en utfordring som skal forene Amerika og resten av verden mot de felles truslene vi møter i det 21. århundret: Terro­ risme og atomvåpen, klimaendringer og fattigdom, folkemord og sykdom.

Alle kandidatene i dette primærvalget deler disse målsetningene. Alle kandi­ datene i dette primærvalget har gode ideer, og alle er patrioter som tjener dette landet på en ærefull måte.

Men årsaken til at vår valgkamp alltid har skilt seg ut, årsaken til at vi begynte denne usannsynlige ferden for nesten et år siden, er at det ikke bare handler om hva jeg vil gjøre som president. Det handler også om hva dere, menneskene som elsker dette landet, borgerne i Amerikas forente stater, kan gjøre for å skape for­ andring.

Det er det dette valget handler om.

Det er årsaken til at denne kvelden tilhører dere. Den tilhører organisato­ rene, de frivillig og de ansatte som trodde på denne reisen og fikk med seg så mange andre for å kjempe for saken.

Vi vet at det kommer til å bli en lang kamp. Men ikke glem at uansett hvilke hindringer vi møter, så kan ingenting stå i veien for millioner av stemmer som krever forandring.

Et kor av tvilere har allerede fortalt oss at det vi prøver å oppnå er umulig. Og tvilerne vil bli mer høyrøstet og mer disharmoniske de kommende ukene og månedene.

Vi har blitt bed tom å stoppe opp og realitetsorientere oss. Vi har blitt

Sakprosa

advart mot å gi menneskene i dette landet et falsk håp. Men i den usannsynlige fortellingen om Amerika (som Amerika er), har det aldri vært noe falsk ved å håpe.

For når vi har stått overfor umulig odds, når vi har blitt fortalt at vi ikke er rede, eller at vi ikke bør prøve, eller at vi ikke duger, så har flere generasjoner amerikanere svart med et enkelt motto som er folkets ånd i et nøtteskall: Ja, vi kan. Ja, vi kan, Ja, vi kan.

Dette mottoet ble skrevet inn i dokumentene som grunnla nasjonen og pekte ut vår skjebne. Ja, vi kan.

Det ble hvisket av slaver og motstandere av slaveriet mens de lyste opp veien til frihet i de mørkeste netter. Ja, vi kan.

Det ble sunget av immigranter, mens de forlot fjerne kyster, og av pionerene som søkte seg vestover gjennom en ugjestmild villmark: Ja, vi kan.

Det var mottoet til arbeidere som organiserte seg, kvinner som krevde å få gå til stemmeurnene, en president som valgte seg månen som vårt nye mål, og en konge som tok oss med til fjelltopper og pekte ut veien til det forjettede landet.

Ja, vi kan oppnå rettferdighet og likeverd.

Ja, vi kan gripe muligheter og oppnå velstand. Ja, vi kan helbrede dette lan­ det. Ja, vi kan gjøre verden til et bedre sted. Ja, vi kan.

Og så, i morgen, når vi tar med oss valgkampen sørover og vestover, når vi forstår at strevet til tekstilarbeiderne i Spartanburg ikke skiller seg så mye fra utfordringene til de som tar oppvasken i Las Vegas, at håpet til den lille jenta som går på en nedslitt skole i Dillon, er det samme som drømmene til gutten som får utdannelsen sin på gata i Los Angeles, vil vi bli minnet om at det er noe på gang i Amerika nå; at vi ikke er så splitta som den politiske debatten vår tyder på; at vi er ett folk; vi er én nasjon; Og sammen vil vi ta fatt på det neste storslagne kapittelet i fortellingen om Amerika med tre ord som vil runge fra kyst til kyst; fra hav til skinnende hav – Ja. Vi. Kan. Kilde: The New York Times’ nettutgave 8. januar 2008

363

364

MOMENT 1

→

ETTER DU HAR LEST 1. I følge Obama er hans valgkamp helt spesiell og skiller seg fra de andre kandidatenes. På hvilken måte?

2. Hvilken av de tre appellformene, etos, logos, patos, mener du Obama bruker mest i denne talen?

3. Hvilke følelser mener du Obama forsøker å mane fram hos tilhørerne med denne talen? Vis til noen formuleringer han bruker for å mane fram disse følelsene.

4. I talen beskriver Obama USAs både USAs fortid, nåtid og framtid.

Hvordan beskriver han fortiden, nåtiden og framtiden? Hva oppnår han med å beskrive fortiden, nåtiden og framtiden på denne måten?

5. Syns du dette er en god tale? Begrunn svaret.

AGNES RAVATN fødd i 1983, er ein norsk forfattar og skribent. Ho skriv fast i Dag og Tid og Dagbladet. Det er i den sistnemnde avisa at kommentaren «Vi lever i eit ulykkeleg ekteskap med internett» er ­publisert. Ravatn har i tillegg skrive to romanar og to essay­ samlingar. I 2014 vann ho Ungdommens kritikarpris for romanen Fugletribunalet.

→

FØR DU LES 1. Kva slags forventningar skaper tittelen? Gi to eksempel på kva metaforen «eit ulykkeleg ekteskap med Internett» kan bety.

2. Kva er prokrastinering?

Agnes Ravatn: Vi lever i eit ulykkeleg ekteskap med Internett Det skjedde spontant og ut av det blå, sjølv om eg har tenkt tanken eit utal ­gonger.

Sakprosa

Etterpå kom ei stor ro over meg: eg er fri. Eg kan bli den same gamle. Ingen­ ting er for seint.

Dersom me spola tilbake til før denne potensielt lykksalige fredagen, ville me sett ein skikkelse i eit heimekontor, halvt menneske og halvt feittglinsande mus pilande mellom datamaskinen og kjøkkenskapet, gnafsande på rosiner og sol­ sikke­frø. 18 opne faner i nettlesaren, fire ubesvarte e-postar som har ligge der i tre veker og som det vil ta maks sju minutt å svare på, men det går berre ikkje, fem påbegynte episodar i fem ulike seriar i Netflix, dette djevelens Spotify, åtte opne tekstdokument med lausrivne setningsfragment, ein iPhone 5 i kontakt med handa fem gonger i minuttet, ein hjerne som brenn og brenn energi utan å utføre eit ordentleg arbeid.

Det er eitt år sidan eg i fullt alvor begynte å lese sjølvhjelpslitteratur i eit uironisk og inderleg forsøk på å få bukt med mitt nedrige first world problem: prokrastineringa – utsetjingssyndromet – som gjorde at eg kvar kveld gjekk til sengs altfor seint, med ei overveldande tomheitskjensle, stilt hulkande: mitt liv er forbi, og eg er berre tjueåtte!

Eg veit jo at eg ikkje er åleine. Eg kjenner knapt éin person i min eigen gene­ rasjon som ikkje lever i eit ulykkeleg ekteskap med internett. Som utset alt til siste time, som har konstant dårleg samvit, som ikkje klarer å lese bøker lenger, som følgjer absolutt alle innfall hjernen måtte produsere, googlar dei mest ­ubetydelege tankar som måtte dukke opp, køyrer i seg kaffi og snus til ein har oppnådd fuglepuls. Dersom foreldra mine hadde sett korleis eg driv på ein van­ leg arbeidsdag, hadde dei forferda tenkt: «Har me gitt liv til dette???»

Dei tre bøkene det handlar om denne gongen tilbyr nokså ulike løysingar på dette modernitetens aller skammelegaste problem. Felles for dei er at dei er så lange at dei i seg sjølv fungerer som prokrastinering. Det tyder på at forfattarane ikkje eigentleg forstår problemet så godt. Time Management-guru David Allens klassikar «Getting Things Done» ber dessutan sterkt preg av å halde stø kurs mot historias skraphaug: hans varmaste anbefaling er å gå til innkjøp av ein elektronisk etikettskrivar for å få orden i papira, noko eg kunne vurdert dersom dette var 1978.

Sjølv den 150 sider lange «Eat that Frog!» er altfor lang. Tittelen har sitt opp­ hav i eit Mark Twain-sitat: «Start morgonen med å ete ein levande frosk, og ingenting verre vil hende deg den dagen», og Brian Tracys kongstanke er nett­ opp å skrive ei liste over absolutt alt du må gjere og deretter utføre den verste oppgåva aller først, før ein gjer noko som helst anna. Dette står på side éin, resten er gjentaking.

Både David Allen og Brian Tracy passar best for ein næringslivsleiar som får 250 e-postar til dagen, må gjennomføre medarbeidarsamtalar på sitt uoversikt­

365

366

MOMENT 1

lege kontor, trene til Birken, gå i kyrkja, vere til stades ved barnas juleavslutning og pleie forholdet til ein tapper men tynnslitt ektefelle. Ein person som faktisk har mykje å gjere. Der noko av det viktigaste ein kan lære er å bli flinkare til å delegere oppgåver og e-postar vidare til folk under seg.

Ein ekte prokrastinator har i grunnen ikkje så all verda som må gjerast.

Mykje kan gjerast, men lite blir gjort. Mykje meir burde gjerast, men det blir utsett. Og ein har ikkje andre enn potteplantene å delegere oppgåver vidare til.

Ein kjenner seg lamma. Ein blir deprimert. Ein går ut frå at ein er slik, at det ikkje kan endrast. Ein har ein fast runddans på nettet, fingrane fer over tastatu­ ret som edderkoppar og skriv inn adressene av seg sjølv: db, fb, vg, ap, fb, gmail, bt, dn, gmail, vg, fb, db, bt, ap. Ein innser at held det fram slik vil livet snart vere over, og alt ein har gjort er å lese facebook-kranglar og sjå kattevideoar. Men ein klarer ikkje ta eit grep.

Medan David Allen er ein i overkant ryddig onkel, og Brian Tracy minner om ein slags actionfigur, er Neil Fiore med si «The Now Habit» den forståingsfulle, lillakledde og barbeinte psykiateren som fortel deg at problemet ligg i di låge sjølvkjensle og din angst for å mislykkast. Det er dét som hindrar deg i å utføre ei oppgåve. Fiore skjønar meir av prokrastineringas vesen, og er dermed den eg har hatt mest utbyte av. På den andre sida er han den av dei tre som er mest, korleis skal eg seie det på ein snill måte, chakra-aktig, og eg er livredd for å ende opp som ein zenpraktiserande mindful kontorlandskapshippie.

Eg trur òg at låg sjølvkjensle godt kan vere ein liten del av problemet, men at det først og fremst dreier seg om ei manglande evne til å dedikere seg ordentleg til arbeidet sitt.

Kva har eg så lært? Er det muleg å gjenopprette hjernen til fabrikkoppsett?

Her følgjer mine mest ektefølte praktiske tips som eg deler i den aller største altruisme: For guds skyld aldri multitask! Steng internett! Dersom du insisterer på å ha nett for å høyre musikk eller liksomresearche kan eg tilrå programma SelfControl eller Freedom, som lar deg stenge av visse høgrisiko-adresser som Twitter og Facebook etter eige ønske. Skaff deg ei kjøkkenklokke (ev. appen Pomodoro) og set henne på ringing om ein halvtime. Jobb. Når ho ringer, får du friminutt. Gjenta fram til middag. Ikkje få små, greie oppgåver til å framstå som så gigantiske og uhandterlege at du ikkje klarer å starte på dei. Del store opp­ gåver opp i mange små. Dersom du ikkje veit kor du skal starte: berre start ein stad. Og aldri gløym at fullskjermmodus er guds gåve til både kvinna og man­ nen.

Så kva er det eg seier, må eg krype til korset og vedgå at eg har fått hjelp til sjølvhjelp? Ja, det ser nesten slik ut. Dei opne fanene er lukka, internett er avslått, pulten er fri for rot, telefonen i flymodus, hjernen kjennest sval. Tilbake­

Sakprosa

falla kjem framleis tett som hagl, men eg veit om lag korleis eg skal kontrollere dei. Eg googlar framleis «kan hunder le», «hva er ødem» og «verdens høyeste kvinne», men berre i pausane. Og krona på verket, altså: endeleg sletta eg Face­ book. Å overvinne distraksjonar må innan kort bli eit eige skulefag. Elles er alt snart tapt. Verda går under. Sann mine ord.

Men inntil vidare tilbyr eg lifecoaching for deg som prokrastinerer i min nyoppstarta privatpraksis Pro-Life. Ta kontakt!

Frå Dagbladet, nettavisa 9. november 2012

→

OPPGÅVER 1. Kva er avsendaren sitt problem? Korleis vil ho løyse problemet?

2. Leit i teksten etter ord og uttrykksmåtar som du ikkje har høyrt før. Viss du finn nokon: Kva betyr dei, og kva verknad får dei i teksten?

3. Skriv ein kreativ tekst med overskrifta: «Ekteskapet mitt med Internett».

GRAZYNA SKARPÅS født i 1988 og vokste opp i Warszawa i Polen og Numedal i Buskerud. Hun er bosatt i Oslo. Denne teksten skrev hun, sammen med mye annet, i 2009. Sommeren 2012 bestemte hun seg for å la livet gå i en annen retning og sluttet å skrive. Våren 2013 tømte hun skrivebordsskuffen og sendte en rekke av tekstene sine inn til Klassekampen. Petiten «Søknad om distanse» er en av disse tekstene. Den ble publisert i avisa Klassekampen i juni 2013.

→

FØR DU LESER Har du vært med på skoleavslutning før? Hvordan var det?

367

368

MOMENT 1

Grazyna Skarpås: Søknad om distanse Så er jeg her, igjen. Omtåket i hjelpeløshet, frykt og usikkerhet. Jeg tar et beskje­ dent skritt fram.

Lufta er tung. Sentimentaliteten har grepet om atmosfæren. Hygge. Kos. Klem etter klem. En fatal form for nærkontakt som boltrer seg begjærlig utover allmennheten. Et frodig beite for angsten.

Jeg krymper. Slår blikket ned og lar det rykke framover. Går sikksakk i frykt for å tråkke på en mine.

Disse gestene finner ofte innpass på skoleavslutningene. I forsøket på et ver­ dig farvel stables avgangselevene opp. Der betraktes de i en magisk glans – ugjorte lekser, avslørte jukselapper og gjentatte forsentkomminger havner i skyggen. I hvert fall for disse få minuttene. Lærerne har smurt et smil over bitter­heten og vips så er vi i gang. Tiden er inne for å vise verdenen hvor glade vi er i hverandre. KLEM. Og et vitnemål på slep.

Dessverre stanser det ikke der. Hvem av oss er det som ikke har støtt på en av disse lærerne i ettertid? Månedene som har passert har lagt skolegangens krasse uoverensstemmelser i bløt og silt ut litt sentimentalitet hos den ene parten. Den utfoldes i form av kjappe klemmer med en skarp smak av de klassiske spørs­ målene. Og et lass av dårlig kamuflerte formaninger. «Å hei, er det deg?» KLEM. «Hvordan går det? Å ja, du bor fortsatt hjemme. Hva skal du til neste år da? Du skal vel studere snart? Å nei, ikke det? Jeg må stikke jeg, men det var koselig å treffe deg.» KLEM. Heftig. Trekk pusten. Og forbered deg på at dette vil gjenta seg hver gang fortiden skviser ut et kjent ansikt. Gjennom hele livet.

Hva er konstruktivt i å hekte seg rundt halsen på en person for så å rykke raskt tilbake? For meg er dette noe av det mest fatale du vier tiden din til. Aktivi­ teten er så verdiløs at jeg kan plassere den på topp-tre-listen over de minst meningsfylte virksomhetene du kan bedrive. På denne rangeringen, er det kun angring på det du har gjort i fortiden og lesing av overskriftene i tabloidavisene som overgår klemmene. Disse klemmene er for så vidt lite attraktive også. Nes­ ten like lite attraktive som de tingene fra fortiden som du angrer på. Eller over­ skriftene til tabloidavisene.

Men i rushen av alle klemmer, finnes det en stille sidegate. Og der sitter det en sammenkrøket bekjennelse. En lavmælt tilståelse om at det er godt å få en klem. Av enkelte personer. I enkelte situasjoner.

Fra Klassekampen 15. juni 2013

Sakprosa

→

OPPGAVER 1. Hvordan skildres skoleavslutninger i teksten? Trekk frem konkrete eksempler på bruk av negativt ladde ord.

2. Hvordan skildres det å møte en lærer man tidligere har hatt? Trekk frem konkrete eksempler på negativt ladde ord også her.

3. Finn minst to eksempler på språklige virkemidler i teksten. Forklar hvordan disse virkemidlene bidrar til hvordan du oppfatter teksten.

4. I tekstens siste avsnitt (de siste fem setningene) skjer det en endring.

Hva kommer det frem her?

5. Hva slags effekt gir den overraskende slutten på teksten?

6. Skriv din egen tekst der du følger samme mønster som denne teksten: skildre en negativ situasjon og avslutt så med en overraskende vending til slutt.

THERESE SOLLIEN er ein norsk journalist og doktorgradsstudent i politikk og internasjonale studiar. Artikkelen «No når vi alle har blitt sjuke» er publisert i oktober 2013 i Dag og Tid, der Sollien skriv fast.

→

FØR DU LES Kva er ein diagnose?

Therese Sollien: No når vi alle har blitt sjuke I den nye utgåva av den psykiatriske diagnosebibelen DSM har normalåtferd vorte psykisk sjukdom. Toler vi ikkje smerte lenger?

I år har det kome ein ny versjon av diagnosemanualen DSM: Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, den femte versjonen av den viktigaste diagnosereiskapen til det amerikanske psykiatrilauget.

369

370

MOMENT 1

I Noreg vert DSM nytta som eit supplement til ICD-10, «Den internasjonale sta­ tistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer», som vert utgjeven av Verdshelseorganisasjonen (WHO). Diagnosekodar er viktige av di Nav krev at alle sjukmeldingar og uføremeldingar skal verta knytte til ein slik kode.

DSM-5 er kontroversiell. Den fyrste diagnosemanualen vart utgjeven i 1952, og han har endra seg mykje sidan den gong. Den siste versjonen har hausta mykje kritikk, hovudsakleg av di han gjer nokså vanlege kjensler til sjukdom.

Til dømes kan ein sorgprosess verta diagnostisert som depresjon etter den nye DSM-standarden, jamvel om sorg er noko dei fleste menneske kjem til å oppleve før eller seinare.

Kritikarane er skeptiske til å sjå på sorg som ein sjukdom. Sorg er ein normal reaksjon på eit tap, ikkje noko patologisk eller unormalt, seier kritikarane. Men kva er gale med å diagnostisera ein sorgreaksjon som depresjon? I nokre tilfelle er sorga så alvorleg at den ho råkar, ikkje er i stand til å arbeida. Er det ikkje då betre at diagnosekoden inkluderer sorg?

Vitskap

Den franske filosofen Michel Foucault er kjend for å ha problematisert tilhøvet mellom kunnskap og makt. Psykiatrien var eit særleg godt døme på korleis dei som sit med definisjonsmakta, opererer innanfor eit lukka univers, meinte han.

Psykiatrien er sjølvrefererande: Han definerer symptoma, stadfester at pasi­ enten manifesterer desse symptoma, og gjev dinest pasienten ein diagnose basert på definisjonen han sjølv har konstruert på basis av symptoma. Resultatet er ein tautologi, eit sirkulært argument. Pasienten sjølv har ikkje definisjons­ makt, han har ikkje noko han skulle ha sagt.

Psykiatri er sosialt konstruert, skreiv Foucault, og jamvel om han spora histo­ ria om sinnslidingar attende til opplysingstida og såg psykiatrien som ein konse­ kvens av positivismen som fylgde, kan ein ikkje sjå bort frå den sosiale krafta som ligg i evna til å definera dei uynskte i samfunnet som sjuke. Psykiatrien skal vera vitskapleg, men han er ikkje objektiv.

Eg undrast på kva det gjer med oss, ikkje berre som individ, men som sam­ funn, når kjensler dei fleste menneske kjem til å ha ein eller annan gong i livet, vert rekna som sjukdom?

Saving Normal

Mellom dei sterkaste kritikarane av DSM-5 er Allen Frances. Han leidde arbeidet med den førre versjonen, DSM-IV. I boka Saving Normal åtvarar han mot å pato­ logisera vanlege røynsler, av di det fører til medisinering som ikkje er naudsynt, og det gjer at folk som i røynda er friske, ser seg sjølv som sjuke.

Sakprosa

Rasande utbrot hjå born vert til «Disruptive Mood Disregulation Disorder», å uroa seg for å verta sjuk vert til «Somatic Symptom Disorder», og å vera glupsk ved matbordet vert til «Binge Eating Disorder».

Noko av uroa til Frances er at ei slik utvatning av definisjonane av psykisk sjukdom kan føra til at dei som verkeleg treng hjelp, ikkje får hjelp. Samstundes tener farmasiindustrien gode pengar på å medisinera folk som ikkje treng det.

Det er særleg tre diagnosar han er skeptisk til: ADHD, autisme og bipolar liding. Den radikale auken i bruken av desse diagnosane hjå unge menneske er ikkje eit resultat av at fleire har vorte psykisk sjuke, men av innverknaden til farmasiindustrien, hevdar han.

Den terapeutiske kultur

Ole Jacob Madsen, fyrsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved ­Universitetet i Oslo, har gjeve ut ei bok som heiter Den terapeutiske kultur. I boka skildrar han korleis det moderne samfunnet gjer einskildmenneske ansvarlege for si eiga lukke og difor òg for si eiga smerte. «Det kan synes å være slik at jo flere selvrealiseringsmuligheter, jo mer lidelse finner man i befolkningen», skriv han.

Jean-Jacques Rousseau er mellom anna kjend for å ha sagt at menneska vert «tvinga til å vera frie». Kvar gong eg tenkjer på den fråsegna, kjem eg i hug kvalen Keiko.

Keiko er spekkhoggaren som vart kjend i den amerikanske filmen Free Willy.

Han hadde vorte fanga av ein fiskebåt utanfor Island og frakta til Amerika då han var liten. Etter filmane fekk han ein stor tilhengjarskare som nytta mykje pengar på å frakta kvalen attende til Island og setja han fri.

Dei sette han i havet, åleine. No skulle kvalen endeleg sleppa å leva i ufridom meir. Kva hende då? Kvalen vart djupt ulukkeleg. Han sakna menneske og sumde bort til fiskebåtar for å verta klappa på nasen, han gjorde kunstar attmed kysten for å hausta applaus, men ingen applaus fekk han, og ingen klappa han på nasen.

Til slutt døydde han av lungebetennelse.

Er det der vi er?

– For meg verkar det som om mange lid under fridomen, seier Madsen.

– Den politiske diskursen i Noreg handlar om å selja mest mogeleg fridom, men fridom til kva? Ingen vil seia det, men taper ein retning, taper ein meining.

Sjølvhjelp

«Tiden vi lever i, preges av en tørst etter en ekspertise som kan hjelpe oss med å velge hva som er rett for oss», skriv Madsen. Det manifesterer seg i form av det han kallar «terapeutisk reality-TV», sjølvhjelpslitteratur og nyreligiøsitet. Mark­

371

372

MOMENT 1

naden fløymer over med engleskular, bli-ny-program på fjernsyn og folk som kallar seg life coach: Her skal den ivrige sjølvhjelparen ikkje vanta noko.

Jamvel om førekomsten av psykisk sjukdom i folkesetnaden truleg er tem­ meleg stabil, aukar behandlingstilboda. Mengda tilgjengeleg behandling har auka radikalt i takt med at besøkstala i kyrkja har gått ned.

– På eit vis kan ein seia at vi har gått frå å vera eit pliktsamfunn til ein kultur som handlar om kva ein har rett til, seier Madsen.

– Ein spør ikkje lenger kva ein kan gjera for Gud, men kva Gud kan gjera for ein.

Men dersom tilgangen på psykologar ikkje aukar i takt med etterspurnaden, er det ikkje då fare for at marknadsøkonomien syter for at sjarlatanar fyller plas­ sen deira? Dersom marknaden vil ha terapeutar, er det ikkje då betre at folk får hjelp frå kvalifisert personell, undrar eg.

– Det er eit openbert dilemma, seier Madsen.

– Slik er helseparadokset: Di fleire lækjarar vi har, di meir sjukdom.

I boka tek han til ords for at psykologiprofesjonen ikkje har utvikla eit full­ nøyande etisk medvit om det nye sosiopolitiske landskapet dei verkar i: «Resul­ tatet er en profesjon som opererer under forestillingen om at alt egentlig er ­psykologi, og at svaret på samfunnets problemer er flere psykologer.»

ADHD

I 1970 var om lag éin prosent av amerikanske born diagnostisert med ADHD. I dag reknar Det amerikanske folkehelseinstituttet Center for Disease Control and Prevention med at eitt av ti born har ADHD. Ein studie av to skuledistrikt i Virginia i 1995 synte at 17 prosent av gutane i skulane fekk ADHD-medisin.

Sidan 90-åra har diagnosane og medisineringa berre auka.

I Noreg er det ikkje like ille, men det er ille nok. Her til lands er ADHD mel­ lom dei mest nytta diagnosane.

Utviklinga dei seinaste åra er mest ikkje til å tru. Mellom 2004 og 2009 dobla talet på brukarar av ADHD-medisin seg i Noreg. I 2004 vart ADHD-medisin omsett for 75 millionar kroner i Noreg, i 2008 hadde det stige til 175 millionar kroner. Dei fleste med ADHD-diagnose er mellom 10 og 19 år, og 70 prosent av dei er gutar.

– På eit vis er kritikken av medikalisering urettvis, for ofte vil det vera slik at ein fyrst freistar å leggja skulekvardagen annleis til rette i staden for å skriva ut medisin, til dømes. Men det mange fortvila lækjarar seier, er at om dei freistar å utfordra tanken om å setja diagnose, vert dei nokon som nektar foreldra det diagnosen gjev, det vil seia inngangsbilletten til å løysa ut særskilde rettar, seier Madsen.

Sakprosa

Eg undrast på om vi har fått lægre smerteterskel. Noreg har høgt sjukefråvær jamført med andre land; vi har det høgste sjukefråværet i heile OECD. Berre 55 prosent av menneske med psykisk sjukdom er sysselsette.

– Éin tese er at vi har fått lægre toleranse for liding, seier Madsen.

– Dauden, til dømes, er så lite nærverande, både mentalt og fysisk. Folk døyr ikkje heime lenger, dauden vert noko skandaløst.

Om raseriutbrot er sjukdom og dauden er ein skandale, kjem vi til å ha bruk for mange terapeutar i tida frametter. Eg uroar meg for denne utviklinga, men det finst sikkert ein diagnose for det òg.

Frå Dag og Tid 11. oktober 2013

→

OPPGÅVER 1. Kva for sider ved det moderne samfunnet vårt er det artikkelforfattaren vil sette eit kritisk søkelys på i denne artikkelen? Noter ei liste.

2. Kva eksempel blir brukte for å underbygge argumentasjonen?

3. Vis korleis artikkelforfattaren bruker logosappell og framstiller meiningane sine slik at lesaren skal oppfatte dei som mest mogleg sannsynlege.

Bruk konkrete eksempel frå teksten i svaret.

4. Skriv eit motinnlegg eller støtteinnlegg til artikkelforfattaren. Bruk tips frå kapittel 5 i denne læreboka.

INGRID SPILDE født i 1973, er journalist i forskning.no. Hun har en cand. mag. i biologi og en bachelorgrad i journalistikk. Spilde er også lærebokforfatter. «Takler ikke mediesjonglering» ble publisert på nettavisen forskning.no i 2009. Åtti norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner er involvert i nettavisen og nettstedet forskning.no. Formålet med forskning.no er forskningsformidling.

→

FØR DU LESER Hva er dine erfaringer med å gjøre flere ting samtidig? Er du god til det?

373

374

MOMENT 1

Ingrid Spilde: Takler ikke mediesjonglering Ser du på TV mens du chatter med tre venner og hører på yndlingslåta på mp3spilleren? Da er oddsen stor for at du er skikkelig dårlig til å oppfatte flere ting samtidig.

Mye tyder på at vi mennesker er forbausende talentløse til å følge med på mange ting samtidig. Likevel forsøker vi i økende grad å dele oppmerksomheten vår mellom flere informasjonskilder, i et stadig mer medierettet samfunn.

På nye, digre dataskjermer konkurrerer flere og flere vinduer og applika­ sjoner om plassen, og mobiltelefoner, laptoper og andre bærbare duppeditter krever oppmerksomhet i både tenkelige og utenkelige omgivelser.

Men alle mennesker er ikke like tilbøyelige til å engasjere seg i mange medier samtidig.

Mens noen som oftest konsentrerer seg om å skrive på e-posten til den er ferdig, hører andre på mp3-spilleren mens de taster en sms og holder i gang tre chatter. Eller de snakker i telefon mens de ser Dagsrevyen og spiller minesveiper.

Betyr dette kanskje at kroniske flermediabrukere prosesserer informasjon på en annen måte enn de som konsentrerer seg om få kilder? undret Clifford Nass og kollegaene ved Stanford University i USA. Svaret var ikke helt som ventet.

Etter å ha undersøkt begge gruppene, konkluderte forskerne med at de som til stadighet fulgte med på mange medier samtidig, var merkbart dårligere til nettopp å følge med på flere medier samtidig.

Rot med rektangler

Forskerne huket inn 262 studenter. De ble delt inn i to grupper etter hvor mye de drev med flermediabruk, står det i ei pressemelding fra Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), hvor forskningen er publisert.

Deretter måtte både gruppa med tunge og lette flermediabrukere igjennom tre tøffe tester av oppfattelsesevnen.

Den første prøva var lagd for å sjekke hvor flinke deltakerne var til å filtrere ut unyttig informasjon. Studentene fikk se to røde rektangler, enten alene eller i ei rekke sammen med to, fire eller seks blå rektangler.

Like etterpå ble bildet vist igjen, og oppgaven var å oppdage om de røde ­rektanglene hadde rotert.

Resultatene viste forbløffende nok at gruppa som ofte brukte flere medier samtidig, klarte oppgaven vesentlig dårligere enn den andre gruppa. Og de ble verre og verre, jo flere blå rektangler som var med.

Sakprosa

Klarer ikke å skifte fokus

Andre test gikk ut på å følge med på serier av bokstaver. Deltakerne skulle trykke på en knapp når de så en bokstav som var blitt vist nøyaktig tre plasser foran, skriver BBC. Også her gikk det dårligere med de tunge flermediabrukerne, og prestasjo­ nene deres ble stadig verre ettersom tida gikk.

Tredje undersøkelse endte heller ikke så bra.

Denne testen viste hvor gode deltakerne var til å skifte fokus fra én oppgave til en annen. Studentene fikk se enten ordet «bokstav» eller «tall» på skjermen, etterfulgt av en bokstav/tall-kombinasjon, for eksempel B5.

Dersom det første ordet var «bokstav», var oppgaven å se om bokstaven i kombinasjonen var vokal eller konsonant. Var ordet «tall», skulle studentene avgjøre om sifferet var et partall eller et oddetall.

Også her viste det seg at tunge flermediabrukere var dårligere til å skifte fokus.

Dermed kan det altså se ut til at mennesker som velger å følge med på en hel masse ulike medier samtidig, rett og slett er ræva til nettopp dette.

– Det ironiske er at når du spør de lette flermediabrukerne tror de alle at de er mye dårlige i fleroppgavekjøring, og de tunge flermediabrukerne tror de har talent, sier Nass til BBC. Høna og egget

Foreløpig aner ingen om det er den ville mediabruken som gir dårlig oppfattel­ sesevne, eller om folk som sliter med fleroppgavekjøring av en eller annen grunn velger å bruke mange medier samtidig.

Uansett er det viktig å forske mer på dette, mener Nass og kollegaene. For uansett hva som fører til hva, kan bedre kontroll av mediebruken ha positiv effekt.

Hvis den kroniske flermediabruken gir dårligere oppfattelsesevne, kan til­ standen kanskje bedres ved å forandre vanene. Og hvis mennesker som i utgangspunktet er dårlige i fleroppgavekjøring har en tendens til å satse på nett­ opp dette, kan de jo få et lettere liv om de endrer mediepraksisen en smule, skriver forskerne i PNAS. Men man kan heller ikke garantere at det ikke dukker opp framtidige resul­ tater som endrer bildet, innrømmer de. Det er mulig at framskreden flermedia­ bruk kan ha fordeler som ikke kom til syne i disse undersøkelsene.

Fra nettstedet www.forskning.no 26. august 2009

375

376

MOMENT 1

→

OPPGAVER 1. Oppsummer artikkelen i et handlingsreferat på fem setninger. Den første skal være innledning, så tre setninger som oppsummerer tre hovedmomenter i teksten, så en setning til avslutning.

2. Repeter tips om struktur fra kapittel 6 (i skrivekurset om resonnerende tekster). Hvordan vil du vurdere strukturen i denne teksten? Gi konkrete eksempler fra teksten og bruk poenger fra skrivekurset (for eksempel om avsnitt, referansebindinger osv.)

3. I denne artikkelen er det mye logosappell. Gi eksempler på hvordan dette brukes og hvilken effekt det gir.

JENS STOLTENBERG født i 1959, er leder av Arbeiderpartiet og tidligere statsminister.

Stoltenberg var statsminister i to perioder, i 2000–2001 og i 2005– 2013. Tradisjonen tro holder Norges statsminister nyttårstale som blir vist på TV 1. januar hvert år. Denne talen ble holdt i 2007.

→

FØR DU LESER Hva er formålet med statsministerens nyttårstale? Hvem er mottakerne?

Jens Stoltenberg: Statsministerens nyttårstale 2007 Fra samsending NRK og TV 2, 1. januar 2007 kl. 19.30 Kjære alle sammen.

Ved inngangen til et nytt år har jeg et nyttårsønske. At vi får mer tro på fram­ tiden. Ikke en blåøyet tro på at alt vil gå bra uansett, men en optimisme basert på at det er mulig å løse vår tids utfordringer.

Sakprosa

Mange opplever nød, konflikter og savn. Av og til kan problemene synes overveldende, og vi kan føle motløshet i stedet for å se mulighetene.

Men verden går framover så lenge vi mennesker har vilje til å skape en bedre framtid.

Det er skrevet at «menneskene skaper sin egen historie.» De siste tiårene er de mest framgangsrike i verdenshistorien.

Aldri før har så mange mennesker levd i fred. Det blir langt færre kriger – og langt færre ofre.

Aldri før har flere blitt løftet ut av fattigdom. På 20 år er antallet mennesker som lever i dyp fattigdom, dramatisk redusert.

Aldri før har så mange mennesker levd i demokratier – halvannen milliard mennesker har de siste årene opplevd overgangen fra diktatur til demokrati.

Aldri før har så mange barn hatt så gode muligheter til å vokse opp, og aldri før har mennesker levd lenger. Som i Bangladesh, der et nyfødt barn for 30 år siden kunne vente å leve litt over 40 år. Nå kan de forvente å leve til de blir over 60 år.

Og vi selv kan stadig regne med å bli eldre enn tidligere generasjoner. Årets fredsprisvinner Muhammad Yunus sa: Vi kan utrydde fattigdommen.

Det målet har aldri før vært innen rekkevidde. Nå er det mulig.

Vi mennesker lykkes stadig mer med det vi gjør.

For 20 år siden var vi alle redde for skadene på ozonlaget som beskytter jorda.

Dette får vi nå kontroll med. Ny kunnskap og ny teknologi har løst det som vi for kort tid siden trodde var uoverkommelig.

Den gode retningen ser vi også i vårt eget land.

Flere enn noen gang er i arbeid, og færre er arbeidsledige. Det er nå under 50 000 arbeidsløse. Det laveste nivået på nesten 20 år.

Bedriftene våre går godt – i hele landet.

Det gjøres en kjempeinnsats i landets kommuner for å sikre full barnehage­ dekning.

Det blir stadig flere hender i eldreomsorgen. Og det er stadig flere som vet hvor godt det er å se at gamle foreldre tas godt vare på.

Dette gir trygghet. Og trygge mennesker tør å satse. Slik skapes nye mulig­ heter – store og små.

I Kirkenes har gründeren Bente Fiskerstrand startet call-senter, i Kårhamn i Finnmark har den unge gründeren Lene Wiese sammen med mannen Andreas startet Lean Fish, som leverer førsteklasses fersk fisk til det internasjonale gour­ metmarkedet. Nytenkning og kvalitet i verdensklasse fra rent og rikt hav. Slik er de med på å skape arbeid og utvikling der de bor – og med det tro på framtiden.

Vi må tro på at det går. Uten en slik optimisme mister vi handlekraft. Og vi trenger handlekraft for å møte vår tids store utfordringer.

377

378

MOMENT 1

I store deler av landet har vi hatt de varmeste høst- og vintermånedene på over 100 år. Vi merker det i det daglige nå: Skiene har fått stå i fred. Barn lager ikke snømenn. Forskerne varsler om at isbjørnen er truet.

I England brukte de før i tiden kanarifugler som varslere for gruvearbeiderne.

Når kanarifuglene sluttet å kvitre, var det et varsel om dårlig luft i gruvegangene, og arbeiderne måtte komme seg ut.

I vår tid er det ikke gule kanarifugler som varsler at noe er galt, men gule hestehov der snøen skulle ligge. Avisen Nordland kunne i desember fortelle om en forvirret vårblomst som var funnet i en grøftekant. Dette er et varsel vi må ta på alvor. Vi frykter at noe er galt med været.

Vi må ta vårt ansvar. Klimautslippene må ned. Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klima­ gassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig.

Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen ti år, hadde ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen ti år. De satte seg mål. Og de nådde målene.

Vår visjon er at vi innen sju år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.

Utslipp av klimagasser kjenner ingen landegrenser. Derfor kan heller ikke løs­ ningene styres av landegrenser. VI skal både redusere våre egne utslipp og bidra til å redusere utslippene i andre land. Det skal vi gjøre på mange forskjellige måter.

Regjeringen har besluttet at når ansatte i staten reiser med fly internasjonalt, så skal vi kjøpe klimakvoter for de utslippene reisen forårsaker.

Hvis bare noen gjør dette, betyr det lite. Hvis mange blir med, betyr det mye.

Vi ønsker å sette et eksempel. Vi håper at bedrifter, organisasjoner og andre land vil følge etter.

Kong Olav sa en gang at utrolige ting kan skje om begeistring blir brukt som drivkraft. Det hadde han helt rett i. Begeistring, vilje og pågangsmot er sterke drivkrefter. Det ser vi eksempler på hver dag i vårt langstrakte land.

I kveld vil jeg særlig framheve alle de som gir av sin tid på frivillig grunnlag: fra foreldrene som stiller på dugnad for skolekorpset og idrettslaget – til entusi­ astene som står bak sommerens historiske spel.

Det samme ser vi i de mange initiativene for å gjøre folk stolte av hvor de kommer fra. De som bor i Steinkjer, har bestemt seg for å gjøre hjemstedet til en «åpen, lys og glad kommune». Kommuner i Nord-Østerdal og Røros-området har gått sammen om kampanjen «Flytt Hit». Med budskap om det gode liv, godt skiføre og frihet fra køer har de lokket 25 familier til regionen.

Sakprosa

Stor lokal stolthet og gode initiativ, frivillig innsats og fellesskap gjør det godt å bo i landet vårt.

Det er dobbelt så mange medlemmer i norske organisasjoner som det er inn­ byggere i dette landet. Norge trenger frivilligheten. Uten frivilligheten blir det mindre varme, mindre glede.

Ingen av oss er så sterke at vi aldri trenger støtte av andre. Vi kan alle havne i livssituasjoner der vi blir den som trenger hjelp. Og vi har alle opplevd nederlag, eller at livet ikke ble slik vi hadde tenkt. Det er perioder hvor vi trenger støtte og trøst.

Verken det offentlige eller private kan fylle opp alle tomrommene som opp­ står mellom marked, offentlige tjenester og enkeltmenneskers behov. Der tren­ ger vi medmennesker som stiller opp.

Tarjei Vesaas skrev: «Kvart menneske er ei øy, som kjent. Så det må bruer til».

Vi vil ha et samfunn med mange slike broer mellom mennesker.

Rett før jul besøkte jeg Libanon, Israel og Palestina. En slik reise gir mange sterke og varige inntrykk.

Det var et spesielt øyeblikk å tenne et lys i Fødselskirken i Betlehem, i et område fylt av konflikt.

I Beirut traff jeg 11-åringen Muhammed. Han og faren hadde kjørt moped over en klasebombe. Gutten mistet begge bena. Vi som har så mye, kan ikke gi ham bena tilbake. Men vi kan gi ham hjelp med operasjoner og proteser. Det vil gi ham nytt håp om et bedre liv. Møtet med ham er noe jeg ikke glemmer.

I februar opplevde vi angrep på de norske soldatene i Afghanistan. Deres helte­mot, dyktighet og samhold var sterkt nok til at vi ikke opplevde tap av liv blant våre soldater. Det som skjedde, viser hvilket krevende oppdrag de er sendt ut på – og hvor viktig det er at de er der de er.

Vi er stolte av den innsatsen nordmenn gjør i internasjonal tjeneste – som soldater i Libanon og i Afghanistan og gjennom de mange observatører og hjelpea­rbeidere vi har ute i felt. De reiser ut med den viktigste ballasten vi kan sende: Stor kunnskap, respekt for oppdraget, og vilje til innsats for fred og men­ neskeverd. De er med på å gi håp om en bedre framtid.

I møtet med det som hender oss – som enkeltmennesker eller som fellesskap – må vi ha håp. Uten det finner vi ikke kreftene som trengs for å stå på og finne nye svar.

Mitt nyttårsønske er at 2007 vil gi oss grunn til å håpe, til å tro – og til og med til å bli begeistret.

Flyvertinne Maibritt Magnussen har vist oss en sjelden evne til å rette blikket framover. Under flyulykken på Stord i oktober reddet hun mange menneskeliv

379

380

MOMENT 1

mens klærne hennes sto i brann. Nå sier hun at hun gleder seg til å fly igjen. Det er heltemot og framtidstro.

Jeg vil sende en spesiell nyttårshilsen og takke alle de som gjør en innsats for Norge i utlandet, til våre sjøfolk og til alle som er på vakt i kveld.

Jeg hilser til vår kongefamilie og takker dem for alt de gjør for landet.

Og til alle dere der hjemme vil jeg uttrykke ønsket om et godt nytt år fylt av framtidstro.

Fra www.regjeringen.no, dokumentarkiv 1. januar 2007

→

OPPGAVER 1. En vanlig retorisk strategi i taler er å markere at man har et fellesskap med mottakeren. Kan du se eksempler på at Stoltenberg gjør det i denne talen?

2. Tidlig i talen sier Stoltenberg at «verden går fremover så lenge vi mennesker har vilje til å skape en bedre framtid». Finn eksempler i resten av talen som støtter opp under denne påstanden.

3. Stoltenberg refererer til og siterer flere andre personer. Finn disse stedene i talen, og diskuter hva disse referansene og sitatene tjener til.

4. «Aldri før har flere blitt løftet ut av fattigdom», sier Stoltenberg med et språklig bilde («løfte ut»). Hva oppnår han med å uttrykke det slik, istedenfor å bare si for eksempel «aldri før har vi fått så mange færre fattige»? Finnes det flere språklige bilder i teksten, og hvilken funksjon har de i så fall?

5. Vis konkrete eksempler på alle tre retoriske appellformene (etos, patos og logos) i teksten.

Sakprosa

HADIA TAJIK fødd i 1983, er ein norsk-pakistansk politikar, journalist og jurist.

I 2012 blei ho kulturminister i Stoltenberg II-regjeringa og samstundes den yngste som nokon gong hadde blitt medlem av ei regjering. Tajik er nå leiar av justiskomiteen i Stortinget. Teksten hennar under er eit svar på eit spørsmål frå Christian TybringGjedde i Stortinget.

CHRISTIAN TYBRING-GJEDDE født i 1963, er en norsk politiker. Han har representert Fremskrittspartiet på Stortinget siden 2005. Tybring-Gjedde er særlig kjent for å ha engasjert seg i Norges innvandrings- og integreringspolitikk. Teksten hans under er et skriftlig spørsmål i Stortinget til daværende kulturminister Hadia Tajik 3. desember 2012.

→

FØR DU LES Kva er norsk kultur? Lag eit tankekart. Summer opp i klassen det de har komme fram til.

Hadia Tajik og Christian Tybring-Gjedde: Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til kulturministeren og kulturministerens svar Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): I de senere årene er det vært diskutert flittig i ulike medier om hva norsk kultur inneholder og innebærer. Kulturministeren er landets øverste ansvarlig for kultur, og jeg ønsker derfor å vite hvordan stats­ råden definerer norsk kultur og hvilken grad hun mener det er viktig for landet å verne om og beskytte vårt lands kultur og tradisjoner?

381

382

MOMENT 1

Svar

Hadia Tajik: Eg legg til grunn at representanten Tybring-Gjedde eigenleg meiner at kulturministeren er ansvarleg for kulturpolitikken i regjeringa. Så vidt eg veit, har ingen kulturminister nokon gong vore ansvarleg for alt som kan kallast ­kultur i dette landet. Ulike delar av kulturfeltet som politikkområde høyrer ­dessutan inn under andre departement; som døme nemner eg kulturminne­ forvaltninga som er eit ansvar for miljøministeren og kulturskulane som kunn­ skapsministeren har ansvar for. Båe dei nemnde områda høyrer inn under kul­ turomgrepet, sjølv om dei ikkje ligg inn under Kulturdepartementet.

Med den presiseringa som er nemnd ovanfor, kan eg seia noko om kva som ligg i kulturomgrepet slik det vert brukt i kulturpolitisk samanheng. I kulturlova er det kulturpolitiske feltet omtalt som «kulturverksemd». Dette omgrepet er i sin tur definert på følgjande måte: «Med kulturverksemd meiner ein i denne lova å a) skapa, produsera, utøva, formidla og distribuera kunst- og andre kultur­ uttrykk, b) verna om, fremja innsikt i og vidareføra kulturarv, c) delta i kulturaktivitet, d) utvikla kulturfagleg kunnskap og kompetanse.»

Eit sentralt punkt i denne samanhengen er å finna i føremålsparagrafen i kul­ turlova som seier at målet med kulturpolitikken er å leggja til rette for at «alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kultur­ uttrykk».

Det er dette mangfaldet av kulturuttrykk som eksisterer til kvar tid, som kan seiast å utgjera norsk kultur i kulturpolitisk meining.

Norsk kultur har alltid vore i endring. Til dømes er språket representanten har forfatta spørsmålet sitt på, påverka av mellom anna latin, gresk og tysk. I ei nyleg utkomen bok har Helge Sandøy og Jan-Ola Östman rekna ut at heile 44 % av ordstammane i Nynorskordboka er importerte. Som ein kuriositet kan eg nemna at det vanlege norske ordet «alkohol» kjem frå arabisk.

Men norsk kultur har òg endra seg på måtar som har meir å seia for den praktiske kvardagen for nordmenn. Camilla Collett fanga essensen av si tid i boka «Amtmannens døtre» på midten av 1800-talet, der ei kvinne anten var sin fars dotter eller sin manns kone. I dag er Noreg meir likestilt, kvinner har fleire moglegheiter no enn på noko anna tidspunkt i vår historie; av di norsk kultur har endra seg; av di norske damer sjølv og med støtte frå ein grenseoverskridande likestillingskamp har endra samfunnet. Hadde me gjort slik representanten

Sakprosa

skriv, «vernet om» og «beskyttet» denne delen av «vårt lands kultur», hadde me aldri oppnådd slike framsteg.

Boka til Collett er like fullt ein del av vår kulturarv, det er eit skjønnlitterært avtrykk av si tid. Ei viktig oppgåve for ein kulturminister er å sikra at slike avtrykk kjem til sin rett òg i vår samtid. Då treng me institusjonar som mellom anna Nasjonalbiblioteket og folkebiblioteka, eller arkiva og musea som kan ta vare på, men òg formidla og gjera arven vår tilgjengeleg. Slik hugsar me kvar me kom frå. Slike avtrykk må me verna og ta vare på.

Somme tradisjonar og kulturuttrykk som i tidlegare tider har vore å finna innanfor eit større kulturområde, kan no framstå som eineståande for landet vårt, med di dei i større eller mindre grad har vorte borte andre stader, eller dei har fått ei særnorsk form som skil dei frå liknande uttrykk andre stader. I slike tilfelle vert det særleg viktig for Noreg å halda i hevd og vidareføra desse kultur­ elelmenta. Å ta godt vare på stavkyrkjene våre, eller å vidareføra dei handverks­ dugleikane som skal til for å byggja hardingfeler, klinkbygde båtar eller grind­ bygde hus, vil i denne samanhengen vera viktige døme.

Arven vår er pluralistisk, men tufta på erfaring opplever me ein del uttrykk, fenomen eller ytringar som meir rotfesta og norske enn andre. For kulturpolitik­ ken er dette eit viktig omsyn og utgangspunkt.

Ein offentleg politikk for å ta vare på og vidareutvikla kulturen vår krev – som på alle andre politikkområde – ressursar, noko den raudgrøne regjeringa har vist vilje til å prioritera kvart einaste budsjettår. Dette står i motsetnad til Framstegspartiet, som til dømes i sitt alternative budsjettframlegg for 2013 har gjort framlegg om å redusera dei statlege løyvingane til kulturføremål med 1,5 mrd. kroner; av denne nedskjeringa knyter meir enn ¼ mrd. seg til kultur­ verntiltak innanfor områda museum, arkiv, bibliotek og språk.

Norsk kulturpolitikk har gjennom alle år vore prega av tiltak som dels tek verneomsyn overfor det samla kulturfeltet, og dels fremjar det nyskapande og eksperimenterande, spesielt innanfor kunstområdet. Dette er ei balansert til­ nærming som har vore eit kjennemerke for norsk kulturpolitikk uavhengig av politisk farge på regjeringane.

Representanten viser sjølv til den offentlege debatten om kva ‘norsk kultur’ er i spørsmålet sitt. Eg har lese innspela hans i den debatten med interesse. Represen­ tanten har mellom anna sagt at «Norsk kultur vil bli stadig mer marginalisert» (Aften­ posten, 25.08.10). Det er eg ikkje samd i. I det heile har eg vesentleg større tru på det norske si evne til å møta framtida enn representanten Tybring-Gjedde gjev uttrykk for.

Men eg takkar for spørsmålet, av di eg meiner det er eit viktig tema å drøfta.

Frå www.stortinget.no. Dokument nr. 15:381 (2012–2013)

383

384

MOMENT 1

→

OPPGÅVER 1. Kva er det Christian Tybring-Gjedde frå FrP ønsker at kulturministeren skal svare på?

2. Kva meiner Tajik med at norsk alltid har vore i endring? Kva for eksempel bruker ho til å få fram dette?

3. Kva for sider ved den norske kulturen meiner Tajik er unikt norske og viktige å verne?

4. Året 2013 blei innleidd med ein stor kulturdebatt i dei norske media.

Les innlegget «Ikkje min kulturminister» av Jon Hustad på nettsidene til Aftenposten (12. januar 2013). Innlegget var ein kommentar til og kritikk av Tajik sitt svar til Tybring-Gjedde. Summer opp kva kritikken til Hustad bestod i.

5. Finn ut meir om kva «kulturdebatten» dreidde seg om, og finn fram til nokre fleire som deltok i han. Skriv eit kort referat (to hundre og femti ord).

6. Skriv eit støtteinnlegg til ein av partane i debatten. Innlegget skal vere på mellom fem hundre og tusen ord.

INGEBJØRG TONNE født i 1966, er førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Oslo.

Hun har en doktorgrad i lingvistikk, og har skrevet flere lære­ bøker og vitenskapelige artikler. Den populærvitenskapelige ­artikkelen «Ballonger og isfjell» er hentet fra boka Snakk om språk fra 2008, der Tonne er medforfatter.

→

FØR DU LESER Hva er et morsmål?

Sakprosa

Ingebjørg Tonne: Ballonger og isfjell I gamle dager trodde folk at å lære et nytt språk var som å ha to ballonger i hodet: Når den ene ballongen eser ut, må den andre krympe. Man tenkte seg for eksempel at jo mer av morsmålet vietnamesisk lille Châu lærer, desto mindre plass er det til norsken hun også skal lære. For å få dette til å gå opp må man tenke seg at hjernen har spesielt begrenset plass for språk. Videre må man anta at de to språkene fungerer helt atskilt, at det du kan i ett språk, ikke har noen overføringsverdi for det andre språket.

Ballonghypotesen er nå avvist av forskerne. Det er ikke flere plassbegrens­ ninger på språklæring enn på annen læring. Det viser seg også at vi kan overføre kunnskap om ett av språkene til det andre språket. Vi trenger ikke å lære alt på nytt når vi lærer et nytt språk. Det er til og med nyttig og bra og sunt for inn­ læring av et nytt språk at vi har solide kunnskaper i morsmålet vårt. Og jo flere språk vi kan, desto lettere går det å lære enda flere. Noen mener at det er etter språk nummer femten det virkelig begynner å gli …

Se for deg et isfjell. Forskerne mener nemlig at isfjell er bedre enn ballonger som bilde på tospråklighet. Noe av isfjellet er over og noe er under havover­ flaten. I språksammenheng er toppen av isfjellet det vi ser og hører: uttale, riktig begynnelse og slutt på ordene, og riktig rekkefølge på ordene i setningene.

Under havoverflaten ligger den generelle språkevnen, for eksempel evnen til å danne språklige regler, og til å koble ord med innhold. For folk med to språk er den generelle språkevnen felles for de to språkene, mens det er to ulike topper på isfjellet, en topp for hvert språk. Mye av språkjobben gjøres av den generelle språkevnen, og overføring av begreper fra det ene språket til det andre gjøres også gjennom denne. Mye er derfor på plass allerede når vi kan et språk. Det vi må bygge ut ekstra når vi lærer et nytt språk, er bare en ny topp på isfjellet.

Gladmeldinger, altså. Det er plass til mer enn ett språk i hodene våre! Vi kan bygge på morsmålet vårt når vi lærer et nytt språk! Derfor er det viktig å ta vel imot de barna som kommer til norsk skole med et annet morsmål enn norsk.

Hei, Châu! kan bli en hilsen på vietnamesisk: Chào, Châu!

Fra Olaf Husby, Ingebjørg Tonne, Helene Uri og Jon Peder Vestad: Snakk om språk! Universitetsforlaget 2008

385

386

MOMENT 1

→

OPPGAVER 1. Hva har du lært av denne teksten? Gjenfortell for en annen elev hva forfatteren formidler.

2. Forfatteren bruker virkemiddelet sammenligning i teksten. Hva slags sammenligninger bruker hun for å få frem det hun vil lære bort? Hva slags effekt gir disse sammenligningene, synes du? Begrunn svaret.

3. Teksten består av fire avsnitt. Undersøk hvordan starten av hvert avsnitt etter det første kobles til forrige avsnitt. Hvilken effekt gir dette?

LARS VAULAR født i 1984, er en rapper og låtskriver fra Bergen. Hans debut som soloartist kom med albumet La Hat – Et nytt dagslys fra 2007. Han vant Spellemannprisen i klassen hiphop i både 2010 og 2011, med albumene Helt om natten, helt om dagen og Du betyr meg.

Portrettintervjuet «Ensom ulv med noe å melde» er publisert på Hordaland fylkeskommunes elevportal.

→

FØR DU LESER 1. Hvem er Lars Vaular? Skriv ned alt du vet om han fra før eller finn minst fem opplysninger om ham på nettet.

2. Formuler fem spørsmål som du kunne tenke deg å stille ham.

3. Hva kjennetegner et portrettintervju? Nevn minst tre typiske trekk. Bruk gjerne et portrettintervju fra en avis i arbeidet.

Lars Vaular: Ensom ulv med noe å melde – Det høres kanskje litt breialt ut, men jeg har alltid visst at jeg skulle bli rapper.

På skolen var jeg dritgod i norsk. Jeg er flink med ord, og kommer nok alltid til å jobbe med noe der jeg får uttrykke meg.

Sakprosa

Med kompisen til by’n

Skoleveien til Lars Vaular gikk fra Marikollen ungdomsskole i Åsane til ett år på Åsane videregående. – Så gjorde jeg som en kompis. Jeg ville til by’n og begynte på Katten. Her gikk raddiser og politisk engasjerte. Men jeg menget meg ikke med de andre elevene. Jeg spiste lunsj alene på Galleriet, og fikk venner i Lodde­ fjord.

Klok, kul klovn

I klasserommet var Lars Vaular enten veldig stille eller veldig vittig. – Av to klovner i klassen, var jeg lett den kuleste liksom. Jeg var flink og kul.

Karakterene hans fra ungdomsskolen var gode. – Men jeg var en enten-ellerelev, enten dritgod eller dødsdårlig. Realfagene var for eksempel ikke min greie.

Dritgod i norsk

«Rett opp og ned, hør ka eg har å si, å falle er noe alle gjør før de lærer å fly.» Lars Vaular har alltid lekt med ordene og vært en folk hørte på. På skolen utfordret han formatet. Der fikk han lite uttelling for det. Men på særemnet scoret han maks. – Aksel Sandemose er hardcore, derfor valgte jeg han. Karakteren ble 6. – Min store bragd i skolesammenheng, avslører han.

Ensom ulv mer enn ballets prins

Leken med ord og klovn i timen. Likevel beskriver Lars Vaular seg selv som en ensom ulv. Han tok avstand fra de andre elevene, og valgte heller å være alene.

– Jeg kunne sikkert vært i kantinen med alle de kule folkene, men likte ikke vibb’en der. Jeg kunne sikkert blitt ballets prins, men var ikke på det ballet lik­ som. Lars Vaular var et annet sted og fornøyd med det. – Jeg var med i en ensom ulveflokk. De fleste av dem jeg var sammen med gikk ikke på skolen. Musikken var det som drev oss sammen.

Feilt publikum

Jeg skrev rap-tekster i timene. Men i skolesammenheng ble tekstene aldri brukt.

Lars Vaular ville ikke rappe i en sånn setting. – Det hadde tatt hele edge’n av det.

Jeg likte ikke miljøet eller folkene på skolen, så hvorfor skulle jeg drive å rappe og underholde for noen som jeg følte ikke forstod meg? Man må kjenne sitt publi­ kum. Jeg kjente mitt, og de kjente ikke meg. «(…) de er bare hypp no, fordi eg e hipp no (…)».

387

388

MOMENT 1

Heldig og tøff i trynet

Ikke alle er like selvsikre som Lars Vaular. – Jeg har alltid visst hva jeg skulle bli.

Om jeg klarer å leve av det er helt irrelevant for meg. Jeg skal bare gjøre det lik­ som. For å klare det, hjelper det å ha den innstillingen. Jeg får betalt i selvreali­ sering. Sånn sett er jeg heldig.

Trakker sin egen vei

Hvis du ikke vet hva du skal gjøre, så tar du allmenn, fikk Lars Vaular høre. Så valgte han allmenn, og var safe liksom. I løpet av de 3 årene på videregående fant han ut hva han skulle gjøre. – Jeg ble rapper fordi jeg er flink med ord og fordi det var den musikken jeg hørte på. I Loddefjord var det mer kultur for rapmusikk enn i Åsane. Dermed begynte jeg å henge der. Lars Vaular trakker veien han går. At han i dag er rap-musiker på heltid, tyder på at han har en klar mening om hvilken retning veien skal ha.

«Gjør det eg føler for, ingen ting å nøle på»

– Jeg synes det er litt døvt å tenke at der skal jeg være om 5 år. Jeg tar det rolig, har troen på meg selv og det jeg driver med. Å snakke om fremtid og ambisjoner er ikke helt Lars Vaular. Likevel kommer han på gli. – Jeg vil gi ut flere album. Og kommer nok i fremtiden til å jobbe med noe der jeg får uttrykke meg, enten det er gjennom å skrive bøker eller å skrive musikk, lage filmer eller musikkvideoer.

Hvem ser Lars Vaular opp til?

Vi har alle våre forbilder og idoler, noen vi ser opp til av ulike grunner. Mange har Lars Vaular som et forbilde. Selv har han aldri hatt et bestemt idol eller en tanke om at han har lyst til å være som noen. – Jeg har mange forbilder. Alle av forskjellige grunner. Jeg prøver å se det store bildet, og prøver å se hvilke kvali­ teter som gjør at han eller hun får det til. Jeg vet at det fins flere måter å få til samme ting på. Man kan lære av alle mulige folk. Til og med av de dårlige for­ bildene.

En dårlig rollemodell

Å være en person som noen ser opp til, forplikter. Det er vel kanskje dette som gjør Lars Vaular ukomfortabel når han tvinges til å se seg selv som forbilde for ungdom. – Jeg er generelt ikke glad i ansvar. Derfor liker jeg ikke å være en rolle­ modell. Jeg ønsker ikke å være noe annet enn det jeg er. Selv om noen kanskje betrakter meg som et dårlig forbilde. Det er det som er problemet.

Sakprosa

Hør på din mor

Lars Vaular har noe å si. Og mange av tankene hans kan absolutt gi ham rollen som positiv rollemodell. Til ungdommen som gløtter beundrende opp til ham, har han følgende å melde: – Stol på dere selv, og hør på din mor.

Mer av Lars Vaular? Sjekk bloggen hans: www.larsvaular.blogspot.no Fra www.mittyrke.no, som er nettportalen til Senter for yrkesrettleiing i Hordaland (Hordaland fylkeskommune).

→

OPPGAVER 1. Hva får vi vite om Lars Vaular? Skriv et kort referat (ca. 250–500 ord) av hva intervjuet handlet om. Bruk gjerne deloverskriftene til hjelp.

2. Hva er formålet med dette portrettintervjuet? Hvilke temaer er det journalisten har lagt vekt på?

3. Hvordan åpner intervjuet? Får vi vite noe i innledningen som er relevant for hva resten av intervjuet handler om?

4. Finn eksempler på hvordan det veksles mellom direkte og indirekte tale i intervjuet.

5. Fikk du svar på noen av spørsmålene dine fra førlesingsoppgaven?

I tilfelle hvilke?

6. Sammenlign dette portrettintervjuet med et annet portrettintervju fra en avis. Hva er forskjellig og hva er likt?

389

390

MOMENT 1

MALALA YOUSAFZAI født i 1997, er en pakistansk blogger og skoleelev. Hun kjemper for barns og kvinners rettigheter, og hun ble for alvor kjent da hun i 2012 ble skutt av et medlem av Taliban. Hun overlevde attentatet, og fortsatte sitt arbeid. I 2013 ga hun ut boka Jeg er Malala i samarbeid med journalisten Christina Lamb. Christina Lamb er en av Storbritannias fremste utenrikskorrespondenter.

Hun har utgitt flere bøker og mottatt en rekke priser for sitt arbeid. Poul Henrik Poulsson står for den norske oversettelsen.

→

FØR DU LESER 1. Finnes det en sak som er så viktig for deg at du ville kjempet for den saken selv om du hadde satt ditt eget liv i fare? Tenk først gjennom spørsmålet på egen hånd. Deretter kan klassen i plenum sette opp en liste på tavla.

2. Finn informasjon om Taliban. Hvem er de, og hva står de for?

Malala Yousafzai og Christina Lamb: Jeg er Malala (utdrag) Forord

Dagen som forandret alt Jeg kommer fra et land som ble skapt ved midnatt. Da jeg nesten ble drept, var det rett etter middagstid.

Hver morgen når jeg åpner øynene lengter jeg etter å se det gamle rommet mitt, fullt av sakene mine, med klær strødd utover gulvet og alle premiene mine på bokhyllen. I stedet befinner jeg meg i et land som ligger fem timer etter tiden i mitt hjemland Pakistan og Swatdalen. Men landet mitt ligger århundrer bak dette landet. Her har folk alle bekvemmeligheter man kan tenke seg: Lyset kom­ mer på når du skrur på lysbryteren både dag og natt, uten noe behov for å bruke oljelamper; komfyrene kan du lage mat på uten å dra til basaren for å kjøpe gass­ flasker. Her er alt så moderne at man til og med kan kjøpe pakker med ferdigmat i butikken.

Når jeg står foran vinduet og ser ut, kan jeg se høye bygninger, lange veier fulle av kjøretøyer som beveger seg i velordnede køer, velklipte hekker og gress­

Sakprosa

plener, og ryddige fortauer å gå på. Når jeg lukker øynene et øyeblikk, er jeg til­ bake i dalen min med snødekte fjelltopper, bølgende, grønne åkrer og blå elver.

Hjertet mitt smiler når det ser menneskene i Swat. I tankene bringes jeg tilbake til skolen min, der jeg er gjenforent med alle vennene og lærerne. Jeg møter min bestevenn Moniba, og vi sitter sammen og prater og spøker – som om jeg aldri hadde reist bort.

Så husker jeg at jeg er i Birmingham, England.

Det var tirsdag 9. oktober 2012, ikke noe gunstig tidspunkt, siden det var midt i eksamenstiden. Men fordi jeg var boklig anlagt, gruet jeg meg ikke like mye til eksamen som enkelte av klassekameratene mine.

Denne morgenen kom vi til den smale grusveien Haji Baba i en prosesjon av fargerike rickshawer. I hver av dem satt fem eller seks jenter stuet sammen, mens rickshawene spydde ut sin dieseleksos. Siden Taliban-tiden har ikke skolen vår hatt noe skilt, bare en dekorert messingdør i den hvite veggen i bygningen tvers overfor vedhoggerens gårdsplass.

Vi tumlet ut og gikk inn den magiske døren til vår egen verden. I samme øyeblikk kastet vi av oss hodetørklærne, slik vinden blåser bort skyene på en solskinnsdag. Deretter løp vi hulter til bulter opp trappen. Øverst lå en åpen gårdsplass med dører inn til klasserommene, der vi slapp ned ranslene våre før vi gikk ut til morgensamlingen i friluft. Vi sto i givakt med ryggen mot fjellene. En jente kommanderte: «Assaan bash Allah!» («På stedet hvil!»), idet vi smalt hælene mot hverandre og svarte «Hoo she ye Allah» («Fremad marsj!»).

Skolen ble grunnlagt av faren min før jeg ble født, og på veggen over oss var navnet «Khushal skole» malt med røde og hvite bokstaver. Vi går på skole hver morgen seks dager i uken, og som 15-åring i 9. klasse tilbrakte jeg og klassekame­ ratene timene med å rope ut ligninger eller studere grammatikken på urdu; vi skrev engelskstiler om moralske sentenser av typen «hastverk er lastverk» eller tegnet diagrammer over blodomløpet. De fleste av klassekameratene mine ville bli leger.

Det er vanskelig å forestille seg at noen kunne oppfatte noe slikt som en trus­ sel. Men utenfor skoledøren lå ikke bare byen Mingoras støyende virvar – der befant det seg også mennesker som i likhet med Taliban mente at jenter ikke bør få gå på skolen.

Denne morgenen begynte som alle andre, bortsett fra at skolen begynte litt senere enn vanlig. Siden det var eksamenstid, begynte vi klokken 9 istedenfor 8.

Det passet meg bra, siden jeg ikke er noen morgenfugl og gjerne vil sove helt til hanegal og muezzinens bønnerop. Far var den første som prøvde å vekke meg.

«På tide å stå opp, jani mun», pleide han å si. Det betyr «min sjel» på persisk, og far kalte meg alltid det om morgenen.

391

392

MOMENT 1

«Få sove litt til, Aba, vær så snill!» tagg jeg før jeg trakk teppet enda tettere over meg. Så var det mors tur. Hun kaller meg pisho, som betyr «katt». På dette tidspunktet pleide jeg å oppdage hvor mye klokken var, og ropte: «Bhabi, jeg kommer for sent!» Jeg brukte kjælenavnet alle på skolen kalte henne, som betyr «min brors kone».

Jeg sov i et avlangt rom på fremsiden av huset. De eneste møblene var sen­ gen og et skap jeg hadde kjøpt med litt av pengene jeg fikk i premie for å ha drevet kampanje for alle jenters rett til skolegang. I hyllene sto alle de gull­ fargede pokalene og trofeene jeg hadde vunnet som beste elev i klassen. Bare to år har jeg ikke blitt best. Begge ganger ble jeg slått av min argeste konkur­ rent, Malka-e-Noor. Jeg var fast bestemt på at det ikke skulle gjenta seg. Jeg ba til Allah for å få bedre karakterer.

Skolen lå ikke så langt hjemmefra, og jeg pleide å gå. Men etter begynnelsen av fjoråret hadde jeg tatt skoleveien sammen med andre jenter i en rickshaw og blitt fraktet hjem igjen i skolebussen. Det var bare en fem minutters tur langs den illeluktende elva, før vi kjørte forbi den store plakaten til «Dr. Humayuns Institutt for Hårtransplantasjoner», og vi spøkte ofte med at en av våre skallete mannlige lærere måtte ha gått dit etter at han plutselig hadde fått håret til å gro.

Jeg likte bussturen fordi jeg ikke ble like svett som når jeg gikk til fots. Dessuten kunne jeg prate med vennene mine og sladre med sjåføren Usman Ali, som vi kalte Bhai Jan (eller «bror»). Han fikk oss til å le av de morsomme historiene han fortalte.

Jeg hadde begynt å ta bussen fordi mor var urolig og ikke likte at jeg gikk alene hjem. Vi hadde fått trusler hele året. Noen av dem kom i form av uttalelser i avisene, andre som trusselbrev, eller fra munn til munn. Mor var urolig for meg, men Taliban hadde aldri angrepet en jente før, og jeg var mest redd for at de ville angripe min far, som alltid uttalte seg sterkt kritisk til dem. Fars nære venn, Zahid Khan, ble i august skutt i ansiktet på vei til bønnen, og jeg visste at alle advarte min far: «Vær forsiktig, du blir den neste.»

Det gikk en trapp opp til gaten vår fra veien langs elva. Dit kunne man ikke komme med bil. Vanligvis gikk jeg av bussen på gaten nedenfor, gjennom en jernport med gitter, opp trappene og videre langs gaten der vi bodde. Jeg har alltid vært en dagdrømmer, og i skoletimene kunne tankene ta sine egne veier.

Jeg forestilte meg at en terrorist kanskje kom mens jeg var på vei hjem og skjøt meg på den trappen. Jeg lurte på hva jeg ville gjøre da. Kanskje jeg ville ta av meg skoene mine og slå ham med dem? Men så tenkte jeg at dersom de tilhørte Tali­ ban, hvorfor skulle jeg oppføre meg som dem? Da ville det være bedre å si: «Bare skyt meg, men først skal dere høre på meg. Det dere gjør er galt. Jeg er ikke imot dere. Jeg vil bare gå på skolen.»

Sakprosa

Jeg var ikke redd, men jeg begynte å forsikre meg om at porten var lukket om kvelden, og spurte Gud om hva som skjer når du dør. Jeg fortalte min bestevenn Moniba alt. Vi hadde bodd i den samme gaten fra vi var små og hadde vært ven­ ner siden barneskolen. Vi delte alt med hverandre – Justin Bieber-sanger og ­Twilight-filmer, de beste ansiktskremene. Drømmen hennes var å bli motedesig­ ner, enda hun visste at familien hennes aldri ville gå med på det. Derfor sa hun til alle og enhver at hun ville bli lege. Det er vanskelig for jenter i samfunnet vårt å bli til noe annet enn lærere eller leger – hvis vi får en jobb i det hele tatt. Jeg var annerledes. Jeg skjulte aldri hva jeg ønsket da ambisjonene mine gikk fra å bli lege til å bli politiker.

Moniba visste alltid når noe var i veien.

«Ikke være urolig», sa jeg, «Taliban har aldri angrepet en liten jente.»

Da bussen vår ble ropt opp, løp vi ned trappene. Alle de andre jentene dekket til hodet før de gikk ut av døren og steg inn bak i bussen. Bussen var egentlig en varebil, det vi kaller en dyna, en hvit Toyota TownAce med tre parallelle benker – én langs hver av sidene og én i midten. Den var fullpakket av tjue jenter og tre lærere. Jeg satt på høyre side mellom vennene mine, Moniba og Shazia, med ranslene under føttene.

Bussen tok som vanlig av til høyre fra hovedveien ved et militært kontroll­ punkt, rundt hjørnet og forbi cricketbanen. Så husker jeg ikke mer. Det som skjedde var at bussen plutselig stoppet. Til venstre lå graven til finansminister Sher Mohammad Khan – finansministeren til den første herskeren i Swat – overgrodd av gress. Til høyre lå snackfabrikken. Vi var mindre enn 200 meter fra kontrollposten.

Vi kunne ikke se forover, men en ung mann med skjegg i lyse klær hadde gått ut i veien og stoppet bussen.

«Er dette Khushals skolebuss?» spurte han Bhai Jan. Sjåføren vår syntes dette var et dumt spørsmål, siden navnet sto på siden av bussen.

«Ja», svarte han.

«Jeg vil ha informasjon om noen av barna», sa mannen.

«Da bør du henvende deg til kontoret», sa Bhai Jan. Mens han snakket dukket en annen ung mann i hvitt opp bak i bussen.

«Se, det er en av disse journalistene som kommer for å få et intervju med deg», sa Moniba. Etter at jeg hadde begynt å tale på tilstelninger sammen med far til støtte for jenters utdanning og mot folk som Taliban, som bare ville gjemme oss bort, ble vi ofte oppsøkt av journalister – til og med amerikanske – men aldri midt på gaten.

Mannen gikk med caps og et tørkle foran nese og munn som om han var forkjølet. Så hoppet han opp bak på stigbrettet og lente seg over oss.

393

394

MOMENT 1

«Hvem av dere er Malala?» ville mannen vite.

Ingen sa noe, men flere av jentene stirret på meg. Jeg var den eneste i bussen som ikke hadde dekket til ansiktet.

Det var da han løftet en svart pistol. Senere fikk jeg vite at det var en Colt 45.

Noen av jentene skrek. Jeg klemte Monibas hånd.

Vennene mine sa at han avfyrte fire skudd, det ene etter det andre. Det første skuddet gikk gjennom den venstre øyehulen min. Jeg datt fremover på Moniba, blod strømmet ut fra venstre øre, så de to neste kulene traff jenta ved siden av meg. En kule gikk inn i Shazias venstre hånd. Den tredje gjennom hennes ven­ stre skulder og inn i overarmen til Kainat Riaz. Senere fortalte vennene mine at mannen skalv på hånden da han avfyrte skuddene.

Da vi kom til sykehuset, var det lange håret mitt og Monibas fang stenket av blod.

«Hvem av dere er Malala?»

Jeg er Malala.

Og dette er min historie.

Fra Jeg er Malala. Cappelen Damm 2013. Oversatt av Poul Henrik Poulsson.

→

OPPGAVER 1. Malala har reist fra Swat-dalen i Pakistan til Birmingham i England.

Hvilke sider ved det engelske samfunnet og engelsk kultur har gjort spesielt inntrykk på henne?

2. Malala er når hun skriver dette en ungdom omtrent på din egen alder.

Hvilke sider av livet hennes kjenner du igjen fra din egen hverdag?

Hvilke sider av ungdomslivet i Pakistan er fremmed for deg?

3. Hvilke kulturer møtes i utdraget fra «Jeg er Malala»? På hvilken måte fører kulturmøtene til konflikter?

4. Mot slutten av utdraget kommer en mann med caps om bord i skole­ bussen til Malala. Han spør: «Hvem er Malala?», men ingen svarer.

Litt seinere i teksten gjentar Malala dette spørsmålet og denne gangen svarer hun selv «Jeg er Malala. Og dette er min historie.» Hvordan tolker du at hun gjentar spørsmålet og svarer på det selv?

5. Finn ut hva sirkelkomposisjon er. Bruker forfatteren sirkelkomposisjon i denne teksten? Begrunn svaret.

Sakprosa

ANDREAS E. ØSTBY født i 1975, er en norsk oversetter, filosof og forfatter. Han oversetter hovedsakelig fra svensk til norsk, og han har blant annet oversatt bøkene til den svenske forfatteren Jonas Hassen Khemiri. Denne teksten er hans etterord til den norske oversettelsen av romanen Et øye rødt av Khemiri, som kom ut i 2005. Han har også skrevet Kebabnorsk ordbok, utgitt i 2005.

→

FØR DU LESER 1. Hva forbinder du med ordet kebabnorsk?

2. Les om den svenske forfatteren Jonas Hassen Khemiri og les litt i hans roman Et øye rødt (et utdrag av denne står i skjønnlitteraturdelen i denne tekstsamlingen).

Andreas E. Østby: Oversetterens etterord Oversettelsen av Et øye rødt har bydd på helt spesielle språklige utfordringer.

Fortelleren i boken, Halim, forsøker å skape seg en identitet gjennom språket – han beveger seg vekk fra skoleriktig svensk og finner opp et språk som han opp­ fatter som autentisk for ham selv som svensk-araber. I originalutgaven er dette språket beslektet med Rinkeby-svensk, en slags svensk dialekt som har oppstått i forstaden Rinkeby utenfor Stockholm. Dette er en språkform som er preget av de mange ulike etniske gruppene i denne forstaden: Vokabularet har sterke inn­ slag av de ulike gruppenes opprinnelsesspråk, og grammatikken er påvirket av at mange i området er i ferd med å lære seg svensk (og dermed snakker det man kaller «mellomsvensk»*). Skulle det være noen mening i å oversette dette til norsk, måtte det språklige opprøret til Halim få en norsk variant. I forsøket på å gi Halim en norsk stemme hadde jeg lite vitenskapelig materiale å støtte meg til – det finnes få store, spesialiserte studier av mellomnorsk og av språket som brukes i innvandrermiljøer, og det som finnes er allerede til dels utdatert. Jeg har valgt å legge Halims vokabular nært opptil det man finner blant ungdommer i Oslo indre øst, der man finner en etnisk variasjon som minner om den i R ­ inkeby.

Grammatisk har jeg valgt å la Halims språk være like nært mellomnorsk som originalen er mellomsvensk. Visse uoverensstemmelser er det mellom mellom­

395

396

MOMENT 1

norsk og språkføringen i boken, i og med at Halims språk er hans eget og ikke et naturlig mellomspråk.

Jeg vil gjerne få takke Helene Uri og Bergljot Behrens ved Institutt for ling­ vistiske fag ved Universitetet i Oslo, som har hjulpet meg å forstå mellom­ norskens særtrekk. Behrens hjalp meg også med faglige spørsmål rundt det å oversette mellomspråk. I tillegg gjorde jeg feltundersøkelser på språket blant Oslo-ungdommen: Jeg besøkte en tiendeklasse ved Hersleb skole i Oslo indre øst, med en forholdsvis stor andel innvandrere; en gruppe andreklassinger ved Foss videregående skole øst i Oslo, med norsk som andrespråk; en andreklasse og en tredjeklasse ved Foss med overvekt av norskspråklige elever, og en teater­ gruppe fra African Youth. Dette arbeidet har også resultert i utgivelsen av den uhøytidelig anlagte Kebabnorsk ordbok (Gyldendal 2005), der blant annet de kebabnorske uttrykkene i denne boken omtales. Der kan man også finne mer om mellomnorsk og om språkføringen i etnisk blandede ungdomsmiljøer i Oslo.

Stor takk må rettes til ungdommene som var villige til å hjelpe meg, til lærerne som slapp meg til i klassene og til Noah Roble i African Youth. I tillegg må norsk-marokkanerne Halim Saghir og Khalid Maimouni takkes, som stilte alle sine språklige og sosiale kunnskaper til rådighet for meg i arbeidet. * Mellomspråk betegner det språket en innlærer bruker, et språk som på mange vis står mellom morsmålet og målspråket (se Helene Uri: Hva er språk, Universitetsforlaget 2004) Fra Et øye rødt. Gyldendal 2005. Oversatt fra svensk og med etterord av Andreas E. Østby.

→

OPPGAVER 1. Hva er kebabnorsk?

2. Hva er Rinkeby-svensk?

3. Hva er mellomspråk?

4. Hva kan grunnen være til at hovedpersonen i Khemiris roman finner opp sin egen språkvariant?

Prosa (noveller og romanutdrag)

PROSA (NOVELLER OG ROMANUTDRAG)

LARS SAABYE CHRISTENSEN født i 1953, er en norsk forfatter med en stor produksjon bak seg.

Han har skrevet en rekke romaner, dikt og noveller og også filmmanus og skuespill. Denne novellen er hentet fra samlingen ­Oscar Wildes heis, som kom ut i 2004.

→

FØR DU LESER 1. Hvilke assosiasjoner får du av ordet ‘gris’? Lag et tankekart.

2. Gå inn på Aftenpostens nettutgave, www.aftenposten.no, og søk opp artikkelen «Hva er det med grisen» av Halvor Tjønn (20. 2. 2010). Finn svar på hva grisen symboliserer i den muslimske verden og i nordisk kultur.

Lars Saabye Christensen: Grisen Asbjørn Hall ble lagt inn på et sykehus i Oslo den fjerde desember 2003 for å opereres i tarmen, en heller ubehagelig affære som ingen gleder seg til, men Asbjørn Hall var 78 år gammel og hadde aldri før vært syk, bortsett fra enkle lidelser som forkjølelse, tannverk og en og annen bakrus, derfor innså han at dette ikke var mer enn han kunne vente seg, ikke slik å forstå at han regnet dette som en straff etter et langt og gudløst liv, nei, Asbjørn Hall var ikke metafysisk anlagt, dette var ren natur. De fikk bare grave møkka ut av ham mens han var bevisstløs nok, sy sammen rompa og sende ham hjem fortest mulig med pose på magen, fire brett smertestillende og bruksanvisning.

Asbjørn Hall klagde ikke.

Han hadde aldri klagd.

I tre døgn lå han alene på et tomannsrom og ble stelt med etter alle kunstens regler av tre sykepleiere, Marte, Gunn og Trond. Alle var yngre enn hans eneste barn. Han likte Marte best. Hun var yngst og sa tingene som de var.

397

398

MOMENT 1

Og om kveldene lyttet han til julesangene der ute.

Men det han satte mest pris på var tegningen på veggen, en barnetegning var det, av en munter gris, som hang i glass og ramme rett foran ham.

Asbjørn Hall kunne ligge i timevis og se på akkurat den tegningen. Han ble rett og slett i godt humør av den, det skulle ikke mye til, måtte han innrømme, han var ingen vanskelig mann å underholde for tiden, men noe ved denne gri­ sen, som hadde en ekstra krøll på halen, gjorde ham lett til sinns og medgjørlig, og derfor også i stand til å glemme at sjansene for å overleve inngrepet, alderen tatt i betraktning, var like små, eller like store, som de var for at han skulle dø.

Kanskje det bare var sin egen barndom han plutselig skimtet et sted i disse enkle strekene.

Ikke bli sentimental nå, tenkte Asbjørn Hall.

Så var tiden kommet.

Den fjerde morgenen, klokken 07.30, ble Asbjørn Hall trillet bort til opera­ sjonssalen, hvor de strevde med ham i åtte timer, siden ble han liggende et døgn på overvåkningen, i en klinisk, hvit og drømmeløs søvn, før han endelig kunne våkne på tomannsrommet igjen.

Da var han ikke lenger alene. Det var plassert et skjermbrett mellom sengene og på den andre siden hørte han lave stemmer, som snakket fort på et fremmed språk han antok var pakistansk, urdu.

Men det var ikke dette som opptok Asbjørn Hall. Han hadde ikke noe imot litt selskap.

Og heller ikke tenkte han så mye på stølheten i kroppen, som om han var blitt sydd for stramt sammen.

Det var noe helt annet som forundret ham.

Bildet på veggen var borte.

Grisen hans hang der ikke mer.

Det eneste som var igjen var kroken den hadde hengt på.

Og Asbjørn Hall, som aldri hadde hatt for vane å klage, tvert imot, han hadde bitt det meste i seg, og heller aldri hadde likt å be noen om tjenester, trakk hardt i den hvite snoren, det lyste rødt i lampen over døren og like etter kom en av sykepleierne, hun som het Marte. Hun smilte da hun fikk se at Asbjørn Hall alle­ rede satt oppreist i sengen.

– Har du savnet meg så mye, sa Marte.

Hun lo og fylte mer saft i glasset.

– Hvor er bildet? spurte Asbjørn Hall.

– Bildet? Hvilket bilde mener du?

Hun skjøv ham forsiktig ned i sengen igjen og rettet litt på dynen rundt ham.

Asbjørn Hall pekte.

Prosa (noveller og romanutdrag)

– Bildet som hang der. Av grisen. Hvor er det?

Men nå ble Marte unnvikende.

– Det skal vi ikke bry oss om nå, Asbjørn. Det viktigste er at operasjonen var vellykket og at du er i finfin form.

– Hvor er grisen? gjentok Asbjørn Hall.

Marte fuktet leppene hans med bomull og rettet seg opp.

– Legevisitten er her om en time, sa hun.

Og Marte gikk.

Snart forlot den pakistanske familien rommet også, tre menn med åpne, hvite skjorter, og tre kvinner, sannsynligvis moren og to døtre, alle dekket med sorte sjal.

Det ble helt stille.

Asbjørn Hall kunne ikke høre en lyd fra den andre siden av skjermbrettet.

Han syntes det var utrivelig, når de først var to der.

Til slutt sa han, høyt: – Mitt navn er Asbjørn Hall.

Lenge var det stille igjen.

Så sa Asbjørn Hall: – Velkommen hit. Jeg er nettopp blitt operert i baken. Hva feiler det Dem? Heller ikke nå var det noen som svarte. Kanskje den nye pasienten ikke for­ stod norsk, eller bare rett og slett ville være i fred, det kunne til og med hende at han sov også, svimeslått av alle slags piller.

Asbjørn Hall skulle i hvert fall under ingen omstendigheter presse seg på, hvis det var slik det lå an.

Han hadde dessuten helt andre ting i tankene.

Han lukket øynene og tenkte på grisen.

To timer senere var visitten der.

Den unge, liketille legen kikket på Asbjørn Hall både foran og bak og da han endelig var ferdig med det, satte han seg på sengekanten og ble kameratslig.

– Nå kan du pinadø ete surkål og drikke akevitt så mye du orker, sa han.

– Takk.

– Og hvordan er formen ellers?

– Jeg er meget misfornøyd.

– Vi er på en måte i samme bransje vi, Asbjørn.

– Hva mener De? – Nål og tråd. Er du ikke skredder?

– Jeg arbeidet kun på kundens utside.

– Det har du jo rett i. Misfornøyd med hva?

– Et bilde er fjernet fra rommet, sa Asbjørn Hall.

399

400

MOMENT 1

– Ja, en av sykepleierne nevnte visst det.

– Og jeg vil gjerne ha bildet tilbake. Snarest.

Denne unge, og nå så bråkjekke mannen, som i noen timer hadde holdt resten av Asbjørn Halls liv i sine hender, så lenge på ham.

– Er du spesielt opptatt av kunst? spurte han til slutt.

Asbjørn Hall ble et øyeblikk satt i dyp forlegenhet, og dette gjorde ham rasende, for han kunne ikke påberope seg noe mer eller noe annet enn at dette lille bildet hadde vekket noe i ham, var det glede, et minne, kanskje til og med trøst hadde det gitt ham, og han sa det akkurat slik det var.

– Jeg hadde stor fornøyelse av den grisen, sa Asbjørn Hall.

Legen bladde i papirene sine.

– Du skal ikke være her mer enn tre dager til. Du klarer deg vel uten gris i den tiden, hva?

Asbjørn Hall lo ikke.

– Jeg vil helst forlate rommet slik jeg fant det, sa han.

Legen sukket ekstra dypt og reiste seg.

– Vi skal se hva vi kan gjøre.

Visitten gikk videre.

Og Asbjørn Hall ventet.

Ingenting skjedde. Han bare stirret på det tomme feltet rett foran seg og den butte, skjeve kroken. Det var fremdeles stille på den andre siden av skjermbret­ tet, som om vedkommende som lå der allerede var død. Det ble natt. Men Asbjørn Hall fikk overhodet ikke sove og måtte trygle om enda en pille. Da han våknet neste morgen hang det et annet bilde på veggen.

Det var en elg i solnedgang.

Denne elgen, som stod ved et tjern langt inne i en skog og løftet geviret mot det siste lyset, var verken til trøst eller fornøyelse, den var heller en reprodusert hån som påminnet Asbjørn Hall, den gamle skredderen, om hans egen skrøpe­ lighet, om livets dårlige smak når det går mot slutten.

Han dro i alarmsnoren og heldigvis var det Marte som kom.

Hun så straks bekymret på ham.

– Har du sovet dårlig i natt, Asbjørn?

– Se, sa han.

Marte snudde seg mot elgen og ristet lenge på hodet.

– Den var skikkelig fæl, hvisket hun.

– Hvorfor hengte de ikke opp grisen i stedet? spurte Asbjørn Hall.

Marte satte seg på sengekanten og ga ham litt saft.

– Jeg tror du er litt av et vanemenneske, jeg.

Asbjørn Hall tok hånden hennes og holdt den fast.

Prosa (noveller og romanutdrag)

– Selvfølgelig er jeg et vanemenneske!

– Men du må ikke bli et uvanemenneske, Asbjørn.

– Ikke begynn du også! Kan noen være så snill å fortelle meg hva som har hendt med grisen!

– Hysj! Aslam sover.

– Hvem?

Marte nikket mot skjermbrettet.

– Kameraten din.

– Han er ikke kameraten min.

– Han er veldig gammel og syk.

– Det er jeg også.

– Du er veldig gammel og frisk. Han skal opereres i dag.

– Og så?

Marte var taus en stund mens hun lirket hånden sin løs fra hans.

– Det var familien hans som ba om at grisen ble fjernet.

Asbjørn Hall trakk Marte nærmere.

– Hvorfor det?

Nå snakket hun enda lavere.

– De er muslimer, vet du.

Begge snudde seg mot skjermbrettet, hvor det var like stille som før.

– Men ingen spurte meg, hvisket Asbjørn Hall.

– Det står i boken deres. Det med griser.

Og akkurat dette ble for mye for Asbjørn Hall. Dette var den dråpen som fikk begeret, som det heter, til å renne over. Og mens det rant over grep han Martes hånd igjen.

– Må jeg få be om to ting.

Marte nikket.

– At du øyeblikkelig fjerner elgen og skaffer meg en telefon.

– Da må du i hvert fall slippe meg først.

Asbjørn Hall slapp henne og Marte tok med seg elgen og kom tilbake med en telefon. Han hadde ikke brukt en slik før og hun måtte lære ham hvordan den virket. Han visste hvem han skulle ringe til, men han ante ikke hvilket nummer han skulle slå og en stor fortvilelse fylte ham, fortvilelse og forlegenhet og mot­ vilje, han mistet telefonen ned på gulvet og han kunne gjerne avgå ved døden nå og stedes til hvile i all stillhet, det hadde vært det beste.

Marte plukket opp telefonen.

– Hva er det, Asbjørn? Har du vondt?

Ja, Asbjørn Hall hadde det vondt, vondere enn på lenge.

– Kan du finne nummeret til en Mona Hoff?

401

402

MOMENT 1

– Mona Hoff? Javel. Tør jeg spørre om hvem det er?

Marte smilte lurt til ham mens hun ringte opplysningen.

– Det er min nærmeste pårørende.

– Pårørende? Vi visste ikke at du hadde noen pårørende?

– Jeg liker ikke å være til bryderi, sa Asbjørn Hall.

Marte snakket i telefonen, tastet inn enda et tall og ga den til ham.

Og plutselig var hun der.

– Det er Mona Hoff.

Asbjørn Hall måtte bytte hånd, han var ikke vant med slike apparater, han var ikke vant med å høre stemmen hennes, og hun gjentok straks etternavnet sitt, utålmodig, nesten aggressivt, hun hadde ikke tid til å vente på noe, alt var med andre ord som før.

– Det er Mona Hoff. Hvem snakker jeg med?

– Asbjørn.

– Hvem?

– Din far.

Det ble stille, ikke lenge, bare de sekundene det tar å trekke pusten, lukke øynene og åpne dem igjen.

– Hei, far.

– Hei. – Hvor ringer du fra? Dette nummeret er ikke ditt.

– Det er sykehusets.

Asbjørn Hall så mot Marte som stod ved den nakne veggen og nikket mens hun lot som om hun ikke lyttet.

– Er du på sykehus, far?

– Åpenbart er jeg det.

– Hvorfor i himmelens navn har du ikke sagt noe?

Det var hun som anklaget ham.

– Anledningen bød seg ikke, sa han.

– Jeg orker ikke å krangle nå, far.

– Jeg krangler ikke.

– Det er vel ikke noe alvorlig?

– Kan du ikke heller komme hit.

– Jeg kommer så fort jeg kan.

Hun brøt forbindelsen og Asbjørn Hall ga telefonen tilbake til Marte.

– Hun kommer så fort hun kan, sa han.

– Det var fint.

– Ja, ikke sant? Hun kunne vært moren din.

Marte lo.

Prosa (noveller og romanutdrag)

– Hva gjør datteren din, da?

– Hun er advokat. Hun kommer snart.

Og Asbjørn Hall ventet. Og mens han ventet på datteren fant han et ark og en blyant i nattbordskuffen og begynte å tegne en gris, han tegnet forsiktig, med en gammel manns hånd, som ennå ikke skalv, den var stø som før, men likevel ble strekene ujevne og skrå, de hang knapt sammen, og hele hans liv foldet seg ut for ham i et øyeblikks voldsom, nesten smertefull klarhet, og Asbjørn Hall, denne gudløse og beskjedne kynikeren, la seg ned i sengen, snudde ryggen til skjermbrettet og gråt.

Hun kom om fem timer.

Mona Hoff var høy, rask, som om det var ingen tid å miste noen steder, men han så også at hun var blitt eldre, hun var i den alderen da man plutselig blir eldre, trekkene var ikke myke lenger, sporene ble tydeligere, hun lignet sin mor, han kunne ikke nekte for det, datteren lignet mer og mer sin mor, da hun også nærmet seg femti og samlet alle sine krefter, all sin tid, dessverre til ingen nytte, datteren hadde til og med blomster med seg, ristet snø av den lange, grå kåpen og begynte å snakke mens hun møblerte rommet.

– Beklager at jeg er forsinket, men et svin av en klient fortalte meg plutselig at han var skyldig og slikt tar sin tid.

– Hva hadde han gjort?

– Slått i hjel kameraten sin på en hyttetur.

– Var ikke det fint, da?

– At han slo i hjel kameraten sin?

– At han innrømmet at han gjorde det.

– Jeg er ikke prest.

Mona Hoff satte vasen med rosene i på nattbordet, bøyde seg over sengen og holdt rundt faren, som ble forvirret av denne brå nærheten, kinnet hennes var fuktig og varmt, skuldrene spisse under den våte kåpen.

– Det er ikke din medfølelse jeg trenger, sa Asbjørn Hall.

Hun slapp ham øyeblikkelig og lignet seg selv igjen.

– Du har visst ikke forandret deg, sa hun.

Han prøvde å ta hånden hennes.

– Jeg trenger din hjelp.

– Hva mener du?

– Jeg trenger en advokat, sa Asbjørn Hall.

Da ble de avbrutt.

Et helt følge presset seg inn, enda flere denne gangen, det var ikke plass til alle, og de stilte seg bak skjermbrettet, så kom tre pleiere, de måtte bane seg vei, og Aslam, som Marte hadde kalt ham, ble trillet ut, til operasjonssalen, fulgt av

403

404

MOMENT 1

familie, venner, barn, imamer, naboer, gjester og gud vet hvem, en stor og trøs­ tende klagesang som forsvant nedover korridoren og til slutt ble borte i den ­norske anestesi.

Mona Hoff stod med ryggen til.

– Trenger du en advokat?

– Ja. – Du trenger med andre ord ikke meg.

– Du er advokat.

Hun sukket og snudde seg mot faren igjen.

– Har du gjort noe galt? Eller har legene gjort noe galt?

Asbjørn Hall ristet på hodet og løftet hånden.

– Det hang en barnetegning av en gris der. Sykehuset fjernet den. Jeg vil at du skal få dem til å henge den opp igjen.

Mona Hoff så lenge på ham.

– En gris?

– Ja. En gris. De fjernet den av hensyn til den andre pasienten.

– Pakistaneren?

– Jeg vil at du skal ta saken.

– Saken? Dette er ingen sak, far.

– Jo. Det er det. Dette er en stor sak for meg. Jeg vil ha grisen tilbake på ­veggen.

Hun gjentok, i et krassere tonefall: – Dette er ingen sak.

– Og i mellomtiden vil jeg at du skal henge opp denne.

Asbjørn Hall ga henne den lille tegningen han hadde laget. Hun så på den og sukket.

– Hva er nå dette for noe, da, far?

– Det ser du. En gris.

– Er dette ditt fulle alvor?

– Å, du mener om jeg er tilregnelig?

– Det har jeg ikke sagt.

– Kan du ikke bare for én gangs skyld gjøre som jeg sier, sa Asbjørn Hall.

Mona Hoff nølte, det var ikke hennes stil, men det kledde henne, før hun tredde arket på kroken.

– Fornøyd?

– Ikke helt. Du må skaffe originalen.

De ble avbrutt på ny. En av mennene, sannsynligvis sønnen, kom tilbake for å hente noe han åpenbart hadde glemt. Og på vei ut, med en bok i hånden, stan­ set han ved tegningen på veggen. Han hadde sort, kortklippet skjegg, mørk

Prosa (noveller og romanutdrag)

dress, hvit skjorte, og tykke, runde briller. Så rev han tegningen ned fra veggen og krøllet den sammen.

Mona Hoff snudde seg smilende mot faren.

– Nå har vi en sak.

Og like raskt snudde hun seg mot mannen igjen.

– Hva er det du gjør?

Mannen ble stående taus et øyeblikk, som om han først nå oppdaget dem.

– Jeg fjernet nettopp dette bildet.

Han viste fram arket, bukket høflig og ville gå.

Det ville ikke Mona Hoff.

Hun holdt ham igjen.

– Jeg så det. At du fjernet bildet. Tør jeg spørre hvorfor?

Mannen ristet armen løs og trakk seg unna.

– Av hensyn til min far.

– Da må jeg be deg henge bildet på plass nøyaktig der det hang. Av hensyn til min far.

Mona Hoff pekte på den tomme kroken.

Mannen ble utålmodig. Han var høflig og utålmodig.

– Jeg tror ikke du helt forstår hva jeg mener.

– Jeg forstår hva du gjør. Du fjerner et bilde av hensyn til din far. Og så vidt jeg forstår er det heller ikke første gang det skjer.

– Min far er meget syk. Han opereres nå.

– Og hvilken rett gir det deg til å fjerne bilder fra veggene. Min far er også meget syk.

Mannen løftet det krøllete arket igjen.

– Min far vil finne denne tegningen meget ubehagelig. Alle finner den meget ubehagelig.

– Hvem er alle?

– Det er vi.

Mona Hoff pustet ut.

– Og alt dere finner ubehagelig vil dere fjerne?

– Vi må ta hensyn til hverandre, ikke sant?

– Hvilke hensyn tar du?

– Hva mener du?

– Det er du som river ned noe som allerede henger her.

– Er ikke en naken vegg tross alt bedre for alle?

– Hvorfor skal ditt ubehag veie tyngre enn en annens glede over den samme tegningen?

Mannen rettet på brillene og la hendene på ryggen.

405

406

MOMENT 1

– Skal vi altså leve med vårt ubehag?

– Ja. – Ja? – Det er det moderne, dannete samfunnets omkostning. Ubehaget.

– Da er det ikke lenger et dannet samfunn.

– Jo. Vår overbærenhet er en dyd. Uten overbærenhet vil alt rakne. Over­ bærenhet er limet som holder det dannete samfunn sammen.

Mannen smilte til henne.

– Hvorfor er du da ikke overbærende overfor meg?

Og Asbjørn Hall lå der i sengen og fulgte med, ikke alle ordene fikk han med seg, men han hørte at hun talte på vegne av ham og noe slikt hadde han aldri opplevd tidligere, datteren ble hans advokat og advokaten ble hans dat­ ter.

– Fordi du har brutt spillereglene, sa hun.

– Du mener dine spilleregler?

– Jeg mener alles spilleregler.

– Spilleregler kan forandres, kan de ikke?

Mona Hoff var taus et øyeblikk.

Så gikk hun et skritt nærmere mannen, som tok et skritt bakover.

– Ditt ubehag er kanskje forståelig, men ditt krav er absolutt absurd. Du er autoritær og selvopptatt.

– Er fornærmelser også en dyd?

– Svar meg heller på hva som blir det neste?

– Det neste?

– Hvis du skal fjerne alt som vekker ubehag vil du få det svært travelt. Hva med julegrisene? Vil du sette opp høye gjerder rundt norske bondegårder? Og tenk på alle marsipangrisene du må løpe rundt og gjemme.

– Jeg er overbærende overfor dine sarkasmer.

– Og derfor ber jeg deg ganske enkelt henge tegningen opp igjen.

Nå var det mannen som tok et skritt mot Mona Hoff.

– Dere hengte den der bare for å provosere.

– Provosere? Min far er dødssyk. Tror du han har tid til å provosere deg? Det er du som provoserer oss.

– Er ingenting hellig for deg?

– Jo. Tegningen du rev ned.

Så ble de også avbrutt.

Det var sykehusdirektøren.

– Hva skjer her?

Stemmen var skarp og høy og begge snudde seg straks mot henne.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Hun var kledd i en rød drakt som virket altfor stram, nærmest ubehagelig å ha på seg.

– Hva skjer her? gjentok hun.

Bak henne stod den unge legen, sammen med Marte og de andre syke­ pleierne.

– Jeg anklager sykehuset for å diskriminere min far, sa Mona Hoff.

– Og hvordan har det seg? spurte sykehusdirektøren.

– Dere fjerner bilder for å blidgjøre noen og plage andre.

– Plage? Er det ikke godt nok med en elg på veggen?

Mannen rakte fram hånden.

– Jeg er Aslams sønn. Takk for alt dere har gjort. Og alt dere nå gjør. For min far.

Asbjørn Halls datter gikk mellom dem og så sykehusdirektøren i øynene.

– Mitt navn er Mona Hoff. Og jeg representerer min far. Han vil ganske enkelt ha grisen tilbake på veggen. Er det så vanskelig?

Sykehusdirektøren så henne i øynene.

– Her teller bare en eneste ting. Og det må også du forstå. At vi skal bli friske.

– Til enhver pris?

– Ja. – Og hvem må betale denne prisen?

Snøen falt langs vinduet.

Så sa sykehusdirektøren: – Dette får vi ta opp i morgen. Visittiden er over.

De gikk.

Dagen gikk.

Det fortsatte å snø.

Asbjørn Hall lå våken i mørket. Bare den blå randen langs døren var synlig, som en nødutgang. Og i denne stillheten ble plutselig alle lyder tydelige, hjul som rullet, gråt langt borte, raske og likevel tunge skritt, sykehusets motorer, alt som holdt alt i gang.

Så hørte han plutselig noe annet.

– Grønn stær.

Stemmen kom fra den andre siden av skjermbrettet, den var langsom og omstendelig.

Asbjørn Hall hvisket: – Grønn stær?

– Vekket jeg Dem? – Jeg sov ikke.

– De spurte hva som feilte meg. Jeg svarer nå. Grønn stær.

407

408

MOMENT 1

– Er ikke dette en annen avdeling? Jeg er operert i tarmene.

– Det var bare plass til meg her.

Asbjørn Hall lå taus en stund.

Så spurte han: – Gikk operasjonen bra?

– Nei. – Nei? – Jeg er fremdeles blind.

Asbjørn Hall så mot den nakne veggen som var usynlig.

– Det beklager jeg på det dypeste, sa han.

– Men kan du gjøre meg en tjeneste?

– Hva slags?

– Fortell meg likevel hva jeg ikke kan se.

Fra Oscar Wildes heis. Noveller. Cappelen 2004

→

OPPGAVER 1. Hvorfor tror du at Asbjørn insisterer på å få bildet av grisen opp på veggen igjen?

2. På hvilken måte skildrer denne novellen en kulturkonflikt? Hvordan forsøker de ansatte på sykehuset å løse denne kulturkonflikten?

3. Hvordan mener du at denne konflikten burde vært løst? Bruk relevante og holdbare argumenter i svaret ditt.

4. Beskriv spenningskurven i novellen. Har den en overraskende slutt?

5. Hva slags forhold har Asbjørn og Aslam til familien sin? Har disse familierelasjonene noe med kulturelle forskjeller å gjøre?

Prosa (noveller og romanutdrag)

FRODE GRYTTEN fødd i 1960, er ein norsk forfattar. Han er særleg kjent for novellene sine og har gitt ut ei rekke samlingar sidan debutsamlinga, Dans som en sommerfugl, stikk som en bie, frå 1986. «Prinsessa av Burundi» er frå romanen Bikubesong, som blei gitt ut i 1999. Grytten fekk Brageprisen for romanen same år.

→

FØR DU LES Kva er det raraste du eller nokon du kjenner har gjort for kjærleiken?

Frode Grytten: Prinsessa av Burundi Dei kalla henne prinsessa av Burundi fordi ho umulig kunne ha noko magemål.

Ho stappa i seg all mat og alt snop ho kom i nærleiken av. Og det var ikkje lite, sidan ho jobba på Hamburger Heaven nede i Odda. Det var ikkje botn i henne, og det fanst dei som spøkefullt meinte at ho på eitt tidspunkt gikk over frå å vere loddrett til å vere vassrett.

Kallenamnet hennar kom eigentlig frå nokre gullfisk som naboane i Mur­ boligen hadde ein gong. Den typen gullfisk heitte Prinsessa av Burundi, og det spesielle med dei fiskane var at dei åt og åt same kor mykje du fôra dei. Dei blei aldri mette, og kanskje er det sånn med all gullfisk, dei plaskar rundt og rundt inne i ein bolle og har ikkje peiling på den verkelige verda utanfor, dei kjenner ingen grenser og veit ikkje når det er klokt å slutte.

I alle fall dødde dei gullfiskane etter at ein av ungane fikk tak i boksen med fôr, gikk bort til akvariet og helte ut alt saman på ein gong. Då foreldra kom heim frå jobb den ettermiddagen, låg alle fiskane urørlige i vasskorpa med buken opp, hadde ete seg stappmette, men dei visste ingen ting om det, skjønte det ikkje, følte seg sikkert ihelsvoltne heilt til dei åt seg til døde.

Folk spøkte med at dei ein dag ville finne Prinsessa av Burundi i same til­ stand nede på Hamburger Heaven, drivande rundt med buken opp i eit hav av burgarar, pølser og chips. Dei som kjente henne sa at ho ikkje var sjuk eller noko, ho bare åt og åt, ho var ustoppelig når det gjaldt mat, ho søkte trøst i maten, sa dei, ho er eit ulykkelig menneske. Ho veit ikkje om ho er svolten eller trist, mett eller trøtt, derfor et ho for å kjenne at ho er i live. Folk meinte

409

410

MOMENT 1

at det var synd at ho åt så mykje, for eigentlig var Prinsessa av Burundi ei ­ganske flott dame.

Det er ei flott jente inni der, sa folk, det er bare så vanskelig å sjå det når ho er så feit som ho er. Ho hadde prøvd alle slankekurar som finst – diett, trim, aku­ punktur, kornblandingar, slankepulver, cambridgekuren. Eit par gongar greidde ho faktisk å ta av sju–åtte kilo etter å ha sveitta og strevd og pint seg, men då var ho så fornøgd at ho gav seg sjølv lov til å ete litt ekstra som premie, og kiloane la seg raskt på igjen.

I november var Prinsessa av Burundi bretta ut over tre sider i KK, ho hadde skrive inn til vekebladet, lagt ved eit bilde av seg sjølv og oppgitt telefonnum­ meret sitt for å komme med i Bli ny-serien. Overskrifta var: Mai Britt (29) – Big is beautiful. Det var eit lite bilde av Prinsessa av Burundi før ho blei kledd opp, ­frisert og sminka. På det bildet stod ho rett opp og ned med hendene langs sida mens ho såg forferdelig trist ut, som om ho hadde fått utlevert all verdas ­problem og måtte løyse dei før lunsj.

På dei andre bilda var det ei ny og friskare kvinne, full i liv og fargar. Butik­ kane i Odda måtte ringe og få ekstra eksemplar av det KK-nummeret, alle ville sjå bilda og lese om Prinsessa av Burundi. Livet er stort, stod det. Livet skal leves i stor stil i disse dager. Mai Britt er en stor og flott kvinne med kiloene plassert i harmoni.

Prinsessa av Burundi fortalte til bladet at ho ofte følte overvekta som ein mur mellom henne og andre. Det hendte at ho ikkje gikk ut fordi ho visste at folk snakka om henne og diskuterte henne. Ho såg seg sjølv i spegelen og ante ikkje kven det var ho såg. No ville ho bli ny for å vise at ein kunne vere flott sjølv om ein var overvektig.

Og alle meinte at ho verkelig hadde stil på dei der fotografia i KK, feiande flott, som det stod i ein bildetekst. Folka inne i Oslo hadde gjort ein god jobb.

Dei hadde kledd henne opp i skjorter, kåper, drakter og kjolar som passa henne.

Dei hadde ordna håret hennar, og dei hadde lagt ny makeup for å framheve auga og brukt rett leppestift for å vise kor sexy munn ho eigentlig hadde.

Folk lo litt av Prinsessa av Burundi då det stod på trykk, men alle syntest det var tøft av henne å stå fram i KK på den måten. Då ho kom heim var det ingen som preika drit om henne, og dei såg ikkje på henne som ein klovn lenger, ho var ikkje ein ufrivillig komikar som kvar kveld gikk på scena nede på Hamburger Heaven.

Prinsessa av Burundi hadde fått ein ny vår. Ho hadde begynt å kjøpe seg kles­ plagg i den stilen som bli-ny-folka hadde funne ut passa henne best, og ho tok til å gå ut på sjappene dei kveldane ho hadde fri.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Ein kveld trefte ho Adam Bodor, ein bosniar som hadde flykta til Norge, og som nettopp hadde overtatt Påfuglen Kafé for å pusse han opp og drive han vidare.

Adam Bodor likte Prinsessa av Burundi med ein gong han såg henne.

Det er lettare for han, sa folk seinare, han har jo bare sett den der bli-nyutgåva av henne. Han har ikkje sett korleis ho såg ut før ho reiste til Oslo. Han har ikkje sett kor feit ho eigentlig er.

Dei to kom i snakk ein kveld nede på Smeltaren, og Adam Bodor inviterte henne opp på kafeen som han ominnreidde på den tida. Det tok nokre veker før ho vågde seg opp dit, då hadde han ringt fleire gongar og bedt henne komme ned. Men den kvelden hadde dei ein lang samtale mens han laga mat til henne inne på kjøkkenet, han diska opp med ein spesialitet heimanfrå.

Adam Bodor var ganske god i norsk allereie, og dei kunne preike om alt mulig. Dei lo saman og snakka alvor saman. Prinsessa av Burundi var forelska.

Ho hadde møtt ein mann ho kunne stole hundre prosent på. Men ho ville ikkje heilt innrømme det for seg sjølv. Og det er ikkje sikkert han er så forferdelig forelska i henne, sa folk, kanskje han bare treng ei hand og ei hamn sånn at han får bli verande i landet. Han kan godt ha kone og familie heime i Bosnia, for alt vi veit, sa dei.

Dei som kjente Prinsessa av Burundi, sa at ho var mest redd for at Adam Bodor var forelska i utsjånaden ho fikk etter at ho hadde vore i KK. Han var for­ elska i det ytre bildet av henne, det som var skapt av smarte Oslo-stylistar, og ikkje i korleis ho verkelig såg ut. Derfor gjorde ho det slutt med Adam Bodor nesten før det i det heile tatt hadde blitt noko mellom dei.

Ho tok også til å gå i dei gamle kleda, ho trøsteåt og la på seg mange kilo. Ho slaura seg ned, gikk ikkje ut lenger, blei igjen den personen folk hugsa frå tida før ho hadde vore i vekebladet. Prinsessa av Burundi er tilbake i det vesle akva­ riet sitt, sa folk. Adam Bodor skjønte ingenting.

Han besøkte henne fleire gongar nede på Hamburger Heaven, prøvde å snakke med henne, men ho ville ikkje snakke og sa ho måtte gjøre jobben sin.

Adam Bodor var ein høflig mann og ville ikkje lage noka scene, så han bare trekte seg tilbake, omtrent som ein hund trekker seg tilbake etter å ha blitt såra av eigaren sin.

Men han skreiv lange kjærleiksbrev, han ringte inn romantiske meldingar på telefonsvararen hennar, og han pakka inn små gåver som han sendte henne.

Ingenting hjelpte. Ho bare oversåg han. Ho ville ikkje snakke med han når han venta på henne utanfor Hamburger Heaven eller utanfor Murboligen.

Dess meir ho oversåg han, dess villare blei han etter henne. Ein dag hadde han spreidd ut blomstrar på trappa utanfor Murboligen. Det var ei elv av roser som førte frå døra hennar bort til bilen der han sat og venta på henne. Ho hadde

411

412

MOMENT 1

på seg solbriller då ho steig ut og oppdaga det blomstrande sporet. Ho sette sol­ brillene opp i panna og såg Adam sitje der i bilen.

Då smelta Prinsessa av Burundi. Ho smilte for seg sjølv, gikk bort til han og inviterte han opp. Ho laga kaffi, varma rundstykke og sette på noko musikk. Han spurte kvifor ho hadde unngått han, kvifor ho ikkje ville vere saman med han.

Er det ein annan? spurte han. Å, du forstår ingenting, sa ho.

Eg elskar deg, sa han. Det forstår eg, og det er det einaste eg bryr meg om å forstå.

Ho såg ned, sa ikkje noko.

Adam Bodor visste heller ikkje kva han skulle seie eller gjere.

Elskar du meg? spurte han.

Ho svarte ikkje, såg bare ned i bordplata.

Vel, takk for meg, sa han. Det har vore hyggelig.

Men han blei sitjande. Dei lo.

Ein ny melodi kom ut høgtalarane. Å, den er så fin! sa ho.

Skal vi?

Dei greip kvarandre, dansa. Han kjente den mjuke kroppen hennar mot sin.

Dei flaut rundt på golvet, tett omslyngte i sommarettermiddagen.

Ho stansa og la hovudet mot brystet hans. Ho grein stille. Han strauk henne over hovudet, løyste knuten i nakken og slo ut håret hennar. Ho gjorde seg fri, såg ikkje opp på han mens ho knepte opp blusen.

Adam Bodor stira på den kvite, kraftige kroppen hennar, på brysta som var mjuke og flaut utover som to godvêrsskyer. Ho såg opp på han.

Er eg vakker?

Han nikka.

Svært vakker.

Du lyg! ropte ho. Er eg vakker?

Noko av det vakraste eg har sett, sa han.

Ho gauv laus på han.

Du synest eg er feit, sa ho.

Du er vakker, sa han.

NEI! EG ER STYGG! Ho hamra laus på Adam Bodor med nevane.

SEI DET! SEI AT EG ER STYGG! SEI DET! SEI DET! Han prøvde å halde henne, men ho slo og slo.

SEI DET! SEI AT EG ER STYGG. Du er vakker, kviskra han.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Til slutt gav ho seg. Ho lente seg mot han igjen.

Stygg … stygg … stygg …, kviskra ho.

Adam Bodor strauk henne over håret. Han førte henne inn på soverommet, la henne varsamt ned på senga, breidde eit teppe over henne.

Gå no, sa Prinsessa av Burundi.

Eg elskar deg, sa han. Du skal få sjå at eg elskar deg.

Gå no! sa ho.

Eit underlig par. Alle sa det. Den kraftige Prinsessa av Burundi og den tynne Adam Bodor. Dei passar til kvarandre, sa folk, som Helan og Halvan.

Men framleis ville ho ikkje ha noko med han å gjøre, ho unngikk han, ho avviste han og la på røret når han ringte. Ho var ikkje sikker på at han elska henne, ho var ikkje sikker på om han elska henne nok. Slik ho såg ut, måtte han elske henne uvanlig mykje om det skulle vare.

Adam Bodor, som var ein liten og slank mann, visste ikkje kva han skulle gjøre for å bevise at han elska Prinsessa av Burundi. Han hadde prøvd alle kjente knep med brev og blomstrar. Han var i ferd med å gå tom for metodar for å nå fram til eit kvinnehjarte.

Ein haustdag fikk han ein idé. Det var noko som kom over han, og han visste med eitt kva han måtte gjøre. Han begynte å ete. Ikkje på normalt vis. Ikkje fordi han var svolten. Han begynte å ete slik ein galen mann et. Han åt heile tida. Han åt alt han orka. Han stappa det ned i halsen, tvinga seg sjølv til å ete endå han var stappmett.

I byrjinga var det nesten morosamt, fullstendig dekadent, som Elvis Presleys siste dagar. Han kunne ete alt han ville, is og sjokolade og potetgull og alt anna.

Det var ei slags idrettsgrein, ein open meisterskap i eting. Han laga svære måltid inne på kafeen mens han dreiv og pussa opp. Han laga feite sausar og valte mat­ varer etter kor mange kaloriar dei inneheldt.

Etter dei første vekene var det bare hardt arbeid. Han pressa seg til å stå tidlig opp for å ete ein feit frukost med pølser og bacon og kvitt brød. Så slappa han av, før han gikk laus på ein overdådig lunsj, og så var det meir kvile før han åt ein gigantisk fem-retters middag seint på kvelden.

Kvar dag var eit einaste svært etegilde. Det gjorde vondt, han måtte legge seg nedpå, han var konstant kvalm og i ulage, han fikk hjartebank og sveittetokter.

Med unntak av dei som han hadde tilsett på kafeen, var det likevel ingen som visste kva Adam Bodor dreiv på med. Han verka akkurat som vanlig, alltid i godt humør, alltid med ein god replikk.

Men etter ei stund begynte folk å snakke om at Adam Bodor hadde lagt seg ut, han som alltid hadde vore så tynn, han som hadde vore meir som ein rett

413

414

MOMENT 1

strek opp frå bakken, han hadde lagt seg bra ut, ja. Og ut på nyåret såg alle at det var ei forvandling Adam Bodor gikk gjennom. Han var i ferd med å legge seg godt ut. Folk merka også at han heile tida heiv i seg is og søtsaker. Du kunne aldri sjå Adam Bodor utan at han hadde ei sjokoladeplate eller ein kroneis i handa.

Adam Bodor begynte å puste tungt og seigt. Han fikk merke biverknadene av all etinga. Han hadde problem med å gå opp trappene, han kunne ikkje lenger sjå skoa sine eller bøye seg framover. Føtene hans tok til å verke på grunn av overvekta. På opningskvelden for Nye Påfuglen Kafé kunne alle sjå at Adam Bodor hadde fått ein solid mage. Han stod bak disken og var blitt det ein kallar feit. Rykta begynte å gå om etegilda hans, og folk skjønte at Adam Bodor åt og åt fordi han ville bli feit.

Det var ei omfattande omlegging i livsstil han gjennomførte, og i dette tilfel­ let var det definitivt til det verre. Han heiv i seg mat somtrent slik Robert De Niro gjorde då han skulle spele i Raging Bull, den berømte filmen der De Niro under innspelinga åt seg feit for å vere boksaren Jake La Motta slik han såg ut etter at karrieren var over. Også Adam Bodor blei til ein slags rasande okse, han feita seg opp for å bli ein annan person, han ville opp i vekt for å bevise noko for Prinsessa av Burundi.

Folk sa at det var den merkeligaste og vakraste kjærleikserklæringa dei nokon gong hadde hørt om. Adam Bodor lét sin eigen kropp forfalle i rein kjærleik til Prinsessa av Burundi. Han var på god veg mot hjarteinfarkt, og han la ut på den ville vegen mot overvekt i blind kjærleik til ei kvinne.

Prinsessa sjølv var ikkje merksam på den nye, fyldige Adam Bodor. Ho hadde ikkje sett han på fleire månader, men så fortalte nokon henne at bosniaren hadde tatt til å storete. Ho oppsøkte han på kafeen ein kveld etter stengetid for å få han til å stoppe.

På dette tidspunktet hadde Adam Bodor lagt seg kraftig ut, mens Prinsessa av Burundi for første gong i sitt liv hadde tatt kraftig av. Ho hadde funne ein slankekur som ho aldri tidligare hadde vore borti, og som viste seg å vere meir effektiv enn nokon annan ho hadde prøvd tidligare. Kuren heitte kjærleikssorg.

Det djupt ulykkelige forholdet til Adam Bodor fekk kiloane til å renne av henne.

Då Prinsessa av Burundi kom stigande i ny og tynnare utgåve, sat den tjukk­ falne Adam Bodor i bare undertrøya mens han fortærte eit digert måltid. Han hadde ein kvit serviett i halsgropa og baconfeitt rennande ned munnvikane.

Du treng ikkje gjøre dette, sa Prinsessa av Burundi til han. Du treng ikkje gjøre dette, Adam.

Ikkje? sa han. Ikkje?

Ho rista på hovudet.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Han tok til å ete endå meir og enda fortare. Han stappa maten i seg som ein galen mann, togg og svelgde, åt og smatta, kjørte i seg mat som ein rasande okse, som ein Robert De Niro heilt ute av kontroll.

Slutt, Adam! ropte Prinsessa av Burundi. Gi deg!

Veit du kva eg gjør? sa Adam Bodor med kjeften full av mat. Veit du kva eg eigentlig held på med her?

Han peikte på henne med gaffelen, retta gaffelen mot henne som ein kårde.

Jo, eg gjør akkurat det same som du gjør!

Han tok ein liten pause.

Eg bruker maten til å stenge meg inne i meg sjølv!

Prinsessa av Burundi tok til å grine. Ho hulka slik at ho rista der ho sat ved bordet. Heile tida kunne ho høre smattinga og slafsinga frå Adam Bodor som heldt fram med å ete.

Til slutt reiste ho seg og sprang ut i snøen, som hadde tatt til å falle frå grå vinterhimmel.

Det fanst dei som meinte at den nye, storetande Adam Bodor ikkje kunne vere riktig navla. Det var eit Bosnia inne i han, meinte dei, han hadde framleis krigen i seg. Sånn var det med folk frå det tidligare Jugoslavia, dei levde etter ein einaste regel, nemlig at det finst ingen reglar. Ein mann kunne ikkje legge all den gal­ skapen bak seg. Og no kom alt tytande ut fordi Prinsessa av Burundi hadde avvist han.

Kanskje var den nye tjukke Adam eit offer for det som Prinsessa av Burundi hadde opplevd mange gongar: Når du er feit, får du nesten ingen sympati. Om du til dømes er blind, har folk lyst til å hjelpe deg heile tida, men om du er feit, er det ingen som vil hjelpe.

Dei fleste i Odda hadde likevel sympati for han, og folk var urolige for den sjuklige måten han gikk opp i vekt på. Nokon som kjente Adam Bodor sa at han nesten ikkje var til å kjenne igjen etter at han blei virkelig tjukk. Han var ikkje den same lenger, trass i større volum var han som ein skugge av seg sjølv. Han sa då også til dei han jobba saman med: Eg finst ikkje her lenger, når eg hører mine eigne skritt, hører eg bare ein forbipasserande.

Ein marsdag fikk heile og halve Odda sjokk då Adam Bodor måtte sendast til Bergen med ambulansehelikopter. Han hadde pusteproblem, altfor høgt blodtrykk og urytmisk hjartefunksjon. Legane meinte situasjonen var alvorlig, men stabil. Han blei liggande på Haukeland nokre veker, men kom etter kvart til seg sjølv. Prinsessa av Burundi sendte blomstar og brev til han på sjukehuset.

Han måtte besøke henne når han blei frisk. Det måtte han love.

Men over sommaren var han i bra form igjen. Då var han nesten blitt den

415

416

MOMENT 1

same, tynne Adam Bodor. Han var litt redusert, han gikk litt saktare, han lo ikkje så mykje som før, men han var nesten seg sjølv.

Prinsessa av Burundi ringte og sa ho var glad for at han var på beina igjen. Ho inviterte han på smørgåsbord. Han takka for invitasjonen, men var ikkje sikker på om han skulle gå.

Ein kveld gikk han opp og blei ståande utanfor Murboligen. Han såg inn i alle vindauga. Såg Prinsessa av Burundi gå frå stua inn på soverommet. Såg ei kvinne i etasjen over vinke til nokon ute på gata. Såg ein ungdom suse inn porten på ein scooter. Han smilte.

Neste dag ringte Adam Bodor og sa at han kom.

Den haustkvelden hadde ho pynta oppgangen med roser. Raude roser heile vegen frå fortauet opp til døra.

Roser, sa Adam Bodor i døropninga og smilte, eg elskar roser.

Eg veit det, sa ho.

Dei sette seg ved bordet og visste ikkje heilt kva dei skulle seie. Dei snakka febrilsk om vêr og vind mens dei åt.

Synest du eg har tatt av? sa Adam Bodor litt seinare.

Dei lo.

Eg trur aldri det var meininga at eg skulle vere feit, sa han.

Men det er det visst meininga at eg skal vere, sa ho.

Han tok handa hennar.

Mens eg har vore sjuk, har eg hatt god tid til å tenke, sa Adam Bodor. Og det eg har tenkt er dette: Du er ikkje det du veg. Du er aldri det du veg. Forstår du det? Du er ikkje det du veg.

Prinsessa av Burundi tok til å grine då. Adam Bodor gikk bort til henne og heldt rundt henne.

Om du var tynnare, sa han, ville du ha vore meir verdt å elske?

Ho grein og klemte han. Han stod bak henne og vogga henne sakte.

Eg vil ikkje endre på den du er, sa han.

Ho snudde seg og kyssa han.

Eg vil danse! sa han og skrudde på noko musikk.

Dei fann fram til kvarandre og dansa. Igjen kjente han den mjuke kroppen mot sin. Han lukka auga og lét seg kvervle rundt inne i stua hennar.

Plutselig stansa Prinsessa av Burundi. Ho la hovudet mot brystet hans og stod heilt i ro. Han slo ut håret hennar. Så gjorde ho seg fri og knepte opp blu­ sen. Han såg på kroppen hennar, på dei nakne skuldrene og brysta var som to fullmånar.

Er eg vakker? spurte ho.

Du er feit, sa han.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Ho smilte.

Er eg vakker? spurte ho.

Du er feit, sa han. Du er like svær som Murboligen.

Ho lo.

Gud, kor tjukk du er! sa han og begynte å gå etter henne.

Ho flirte og flykta bakover.

Du er ei bowlingkule, sa han. Du er ein sperreballong. No kjem eg for å feste bardunane dine.

Ho skreik og prøvde å springe frå Adam.

Du er så tjukk at det tar eit døgn bare å springe rundt deg.

Ho snudde seg mot han mens ho flykta.

Du er like svær som ein bulldosar, ropte han.

Og du er bare ein liten spjæling, sa ho.

Han fikk tak i armen hennar, men ho fortsette å springe rundt bordet med Adam på slep. Han heldt henne igjen, kyssa henne, og så sleppte han henne på nytt.

Dei gikk rundt og rundt bordet mens dei kledde av kvarandre plagg for plagg.

Eg kan aldri bli kjærasten din, sa han. Du veit vel det?

Korleis det? lo ho.

Jo, det er ikkje plass til meg i senga di, sa han.

Vi skal no sjå på det! sa ho og reiv av han skjorta slik at knappane spratt i alle retningar.

Eg trur vi gir blaffen i den senga, sa han og la henne ned på smørgåsbordet.

Han skufla fat og mat til sides mens han tok av seg buksa.

Korleis skal du få til dette, vesle mann? spurte ho idet han kravla opp på henne.

Oj, sa han, dette blir som å ligge med fridomsstatuen.

Ho slo han i hovudet med ein tallerken. Adam Bodor kyssa brysta hennar.

Eg elskar deg, Mai Britt, sa han.

Spis meg, sa ho og støytte ut eit hyl av glede då han glei inn i henne.

Frå Noveller i samling. Det Norske Samlaget 2009

417

418

MOMENT 1

→

OPPGÅVER 1. Gjenfortell handlinga så kort du kan.

2. Sei noko om forteljaren. Er han eller ho med i fortellinga?

3. Kva meiner du kan vere forklaringa på at prinsessa ikkje trur på kjærleikserklæringa frå Adam Bodor?

4. Kva gjer Adam Bodor for å overtyde henne om at han elskar henne?

5. Har historia eit bodskap til menneske i dag?

MAHHMONA KHAN født i 1973, er en norsk-pakistansk forfatter og journalist. Hun har en mangfoldig journalistisk bakgrunn, og har i tillegg vært medredaktør for boka Utilslørt – Muslimske råtekster, en tekstsamling skrevet av 19 norsk-muslimske kvinner. Romanen Skitten snø fra 2011 er hennes debut som skjønnlitterær ungdomsforfatter. I 2013 kom Fra Oslo til Lahore som er en frittstående oppfølger til Skitten snø.

→

FØR DU LESER 1. Hva er en prolog?

2. Hva er en epilog?

Mahmona Khan: Skitten snø (utdrag) Prolog

Sumera står ubevegelig foran speilet. Blikket fryser seg fast, men hun klarer like­ vel ikke å se seg selv. De hovne arrene på brystene er alt hun ser. Sårene har ikke vært dype, men arrene er godt synlige. Hun fryser og svetter på samme tid idet hun stryker fingrene forsiktig over dem. Hun håper de vil bli svakere etter hvert, kanskje forsvinne helt?

Hun sukker, vet godt at hun lurer seg selv. Om merkene på kroppen blir min­ dre synlige, har arrene likevel trengt seg inn i sjelen hennes. De vil aldri bli helt borte, bare minne henne om det som har skjedd.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Hun sprer hånden forsiktig over det som ligner et kart av tynne, røde striper, gjenkaller smerten.

Hun vil aldri glemme, aldri kunne tilgi.

Epilog: Black angel

Sumera har lagt mye arbeid i russedressen, men det er ikke bare hun som har sydd på perler og glitter. Ambar og Anila har også satt sitt spesielle preg på drak­ tene sine. Ambar har blitt døpt «Gochimama», Anila «frøkenprippen» og hun selv, «Black angel».

Sumera beundrer dressen sin der den henger på knaggen med lekre detaljer som englefjær, hjerter og hilsener fra hele klassen.

Det er grytidlig. Folk sover. Bunader, kjoler og dresser ligger pent strøket og klare til bruk. Hele familien hennes og Charlotte gleder seg til å se dem i russe­ toget. Hun gjør vippene lengre og leppene rødere i dag. Hun titter i speilet mens hun drar opp dressen over de bare skuldrene og brystet. Nok en gang dveler blik­ ket ved nettet av tynne striper før hun raskt knapper igjen dressen og stryker hånden over knappene. Det tuter utenfor. Corsaen «Masala express» står og venter med Anila bak rattet og Ambar i passasjersetet. Sumera tar på seg conver­ sene hun har fått av Charlotte, før hun lett som vårlufta forsvinner ut av døra.

Fra Skitten snø. Aschehoug 2011

→

OPPGAVER 1. Les prologen. Hva slags forventninger får du til denne romanen etter å ha lest den?

2. Les epilogen og vis på hvilke måter den kan knyttes til prologen.

3. Skriv en prolog og en epilog til en roman. Gi romanen en tittel. Formålet ditt skal være å gi en leser lyst til å lese romanen.

419

420

MOMENT 1

JONAS HASSEN KHEMIRI født i 1978, er en svensk forfatter og dramatiker. Et øye rødt fra 2003 er hans debutroman, og den har både blitt filmatisert og dramatisert. Romanen er oversatt til 15 språk. Den norske oversettelsen er ved Andreas E. Østby. Utdraget er fra starten av romanen.

→

FØR DU LESER 1. Hva menes med kebabnorsk?

2. Hvor mange ord og uttrykk kjenner klassen fra kebabnorsk? Lag ei liste på tavla og skriv opp hva ordene betyr.

3. Hvilken funksjon har kebabnorsken?

Jonas Hassen Khemiri: Et øye rødt (utdrag) I dag det var siste sommerferiedag og derfor jeg hjalp pappa i butikken. Først vi fylte butikkvinduet og klistret tilbudsprislapper og så vi plukket nye varer. På lagret det var fulleste kaoset med støvhauger og spindelvev på hjørnene. Jeg hjalp å rense og fant en pose med gamle Turtlestermoser og pappesker med pin­ setter og negleklippere. Også jeg fant masse bulkete stjerneskuddesker og lenger inne en gammel brannbil jeg vant i skolelotteri, det var lenge siden (kanskje på mellomtrinnet). Pappa stilte ut termos og brannbil og også han hengte noen Snoopiesmekker i butikkvindu. Jeg sa det ble for fullt, men pappa sa det er viktig alt synes utenfra. Så han ba meg skrive tekst på plakat.

I morges nemlig vi fant stjålet sykkel utenfor ytterdøra. Den lå helt herpa slengt i en busk, med punktert hjul og også pedalene noen hadde tatt. Pappa gjorde geni­ tanke og sa vi kunne bruke sykkelen som reklame. Derfor vi tok med sykkelvraket og stilte den utenfor butikken med reklameskilt som jeg skrev: «Vi har ALT!» (Pappa valgte teksten.) Også jeg tegnet pil så man skjønte det var vår butikk som ble ment.

Jeg smuglet sprittusjen til lomma for ekstra tusj er alltid godt å ha.

Seinere Nourdine kom innom. Han bar Pokemonmaskinen i gammel barne­ vogn og banket lykkelig på døra. Omtrent i mai maskinen gikk i stykker og bak glasset den gule Pokemondyret satt helt stille og selv om man puttet på penger

Prosa (noveller og romanutdrag)

ikke noen plastkule kom. Nourdine lovte han kunne fikse og så hele sommeren han har sagt: «Snart er den ferdig, i overmorgen, neste uke, snart …» Men egent­ lig maskinen bare sto på rommet til Nourdine og samlet på støv.

Pappa åpnet døra og vi hjalp barnevogna over dørstokken for maskinen er grisetung. Nourdine hadde oljet alle mekanismene og fluffet gulpelsen. Nesten maskinen så ut som nykjøpt (utenom ripene på glasset).

«Nå?» Nourdine ropte lykkelig. «Hva sier dere nå, da?»

«Den som tror på steinen, blir leget av den,» pappa mumlet fornøyd.

Pokemonen gynget fram og tilbake som han skulle og ga den der lyden og når pappa prøvde med en femmer det surret og plastkula falt ut. Som takk pappa ga Nourdine to hundre kroner og en Turtlestermos.

På ettermiddagen jeg sa jeg måtte dra til byen for kjøpe bøker til skolen og så jeg tok t-banen ut til Skärholmen. Det var sol og søndag og torget var stappet av folk. Dalanda satt på den vanlige benken, så med myste øyne og med en gang når jeg så henne det ble glede. Ved sida på benken hun hadde poser med grønnsaker men så fort hun fikk øye hun tok ned. Hun famlet for å gi kjempeklem og trippel­kinnkyss. Så hun lente tilbake og holdt hånda mi.

Vi satt og sa ingenting mens fruktselgerne ropte bananer til tilbudspris og superbillig agurk. Samtidig lenger borte negrene spilte afrikatromme og duene sirklet nært benken for de håpte på mer brød. Kanskje for deg det høres rart jeg ikke har skam for å sitte på benk og snakke med gammel dame. Og kanskje før­ ste gangen jeg snakket Dalanda jeg følte også litt sånn. Men med en gang du ville angre deg hvis du følte hennes mektighet. Dalanda kan alt om arabernes historie og det er hun som har fortalt det er vi som har best filosofer og smartest mate­ matikere og gærnest krigere. Også hun har sagt vi arabere er ikke som andre svartinger men mer siviliserte og når hun sier nesten hver gang det går kaldeste grøsset nedover ryggen.

I dag Dalanda begynte fortelle om masse arabiske forfattere, folk som Ghas­ san Kanafani, Fathi Ganim og Naguib Mahfouz som fikk Sveriges fineste Nobel­ pris. Også hun sa at hver jøde som kan skrive fins på svensk men drit få arabere.

Pluss det fins en jøde som heter Salman som dissa Koranen og hans bok er over­ alt på svensk.

«Det var jo vi som oppfant bokstavene, det har vel faren din fortalt? Da de gamle egypterne skrev på papyrus, levde alle europeere som barbariske halvdyr.»

«Så egentlig har alle hermet etter oss?»

«Mm, sånn kan man nok uttrykke det. Og alle disse gamle tekstene fins fort­ satt, med akkurat samme budskap som da de ble skrevet. Tekster er jo ikke som mennesker, som forandres og glemmer ting. Det er litt derfor jeg har … kjøpt en liten …»

421

422

MOMENT 1

Ut av håndveska hun roret fram en tjukk skrivebok med rød hardperm. Oppå det røde var masse gullmønster og blant annet jeg så halvmånen og stjerna blinke med sollys.

«Her … Denne er til deg … Hvis du bare bruker den på riktig måte, lover jeg deg at du aldri trenger å bekymre deg for å miste hukommelsen og bli som den fordømte ektemannen min.»

Jeg nikket alvorlig og tok boka. Fra første sekund når jeg så de tomme sidene jeg følte Kraften strømme gjennom fingertuppene.

«Men du får den bare hvis du lover å fortsette å være flittig med lesingen. Da lover jeg deg til gjengjeld at du en dag kommer til å kunne skrive på arabisk her.

Lover du?»

«Selvsagt. Wolla.»

Dalanda smilte med alle brune tennene og klappet meg på hodet.

«Min lille drømmer. Du vet vel hva man sier i Egypt: En mann uten språk er som en …» «… kamel uten pukkel – verdiløs.»

Dalanda nikket fornøyd.

«Nettopp. Jeg vet at med Allahs hjelp vil du snart kunne skrive arabisk like godt som du snakker. Inshallah!»

Jeg svarte også «Inshallah» og tenkte med lengsel på timene mine med Safa.

Dalanda kikket stolt. Resten av tida vi snakket Skärissladder. Dalanda fortalte Juan var tilbake fra faren i Chile og tydeligvis Alonzo har fått jobb på bergingsbil.

Så Dalanda fortalte hun var litt bekymret for nå enda mer bosniere har flyttet til den gamle oppgangen vår.

«Jeg har alltid hatt problemer med jugoslaver,» hun forklarte. «Jeg pleier å si at man alltid skal tenke seg om to ganger før man stoler på folk som starter krig og voldtar naboene sine.»

Jeg nikket for å vise at jeg var enig. Da vi klemte ha det jeg kjente lukten av slørtøy og også litt av hennatatovering og inni det svei av noen minner og så alt ble normal igjen.

På kvelden jeg satt lenge på rommet og lurte hva jeg skulle skrive. Først jeg prøvde å tenke fram en historie om en narkisfyr på Plattan som får drittdop av jogurtmafiaen og så går henter våpen for hevn. Men jeg droppet tråden for hva veit jeg om narkisliv eller drittdop? Pluss jeg har aldri skutt med en ordentlig Glock. Derfor jeg reiv sida og i stedet prøvde skrive spade for spade om hva som skjedde i dag. Det må jo være ektest mulig og sikkert Naguib Mahfouz ville aldri skrevet historier om andre enn seg og sin liv.

Fra Et øye rødt. Gyldendal 2005. Oversatt fra svensk og med etterord av Andreas E. Østby.

Prosa (noveller og romanutdrag)

→

OPPGAVER 1. Utdraget skildrer to hendelser på to forskjellige steder: først med Halim, faren og Nourdine i butikken, så med Halim og Dalanda på torget på Skärholmen. Hvordan vil du karakterisere de handlingene og samtalene som finner sted i de to delene? Hvordan skiller de seg fra hverandre når det gjelder det de snakker om og måten de snakker på? Gi eksempler fra teksten i svaret.

2. Hva kjennetegner språket til jeg-personen? Ta for deg et avsnitt i teksten og forklar på hvilke måter dette skiller seg fra korrekt norsk.

3. Les «Oversetterens etterord» av den norske oversetteren Andreas E. Østby i sakprosadelen av tekstsamlingen. Hvilke begrunnelser gir han til at forfatteren Jonas Hassen Khemiri har valgt denne språkformen i romanen sin? Hvilke utfordringer møtte Østby på da han skulle oversette boken til norsk? Hvordan løste han denne utfordringen?

4. Halim bestemmer seg for at han skal fortelle sin egen historie. Hva er det som motiverer og inspirerer ham til å skrive? Hvorfor skriver han om sitt eget hverdagsliv?

5. Et øye rødt handler i stor grad om kultur, kulturmøter og kulturkonflikter.

Dette kommer frem på flere måter, både i innhold og språkform.

Undersøk hvordan kultur-tematikken kommer til uttrykk i dette utdraget. Se særlig på: – Hvilke nasjonaliteter og eventuelt andre grupper som blir nevnt – Hvordan disse blir fremstilt – Hvilken holdning til ulike kulturer Halim og Dalanda uttrykker – Hvilke enkeltelementer (ting, navn, mennesker, handlemåter …) som blir brukt for å representere bestemte kulturer.

423

424

MOMENT 1

ERLEND LOE født i 1969, er en norsk forfatter med en mangfoldig produksjon bak seg. Han har blant annet skrevet en rekke romaner og barnebøker i tillegg til filmmanus. Utdraget her er fra starten av hans debutroman, Tatt av kvinnen, utgitt i 1993. Romanen er også filmatisert og satt opp som teaterstykke.

→

FØR DU LESER 1. Tittelen på romanen er «Tatt av kvinnen». Hvilke assosiasjoner får du av denne tittelen? Hva tror du romanen handler om?

2. Kommuniserer gutter og jenter forskjellig? Hva mener du i tilfelle skiller gutters og jenters måte å kommunisere på?

Erlend Loe: Tatt av kvinnen (utdrag) 1) Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet alltid om hvor glad hun var i still­ het, om hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig. Det hendte jeg sovnet, forsvant i små øyeblikk, men hun merket det ikke. Jeg våknet, hver gang med et lite rykk, av og til med en lyd fra strupen.

Da jeg fikk summet meg, oppdaget jeg at hun snakket fremdeles. Om den deilige stillheten to mennesker kan oppleve sammen, om den uendelige var­ heten et menneske er i stand til å leve i overfor et annet. Harmoni var det hun snakket om. Kommunikasjon. Men hun snakket så fort. Og jeg fikk meg så sjelden til å si unnskyld, hva var det du sa? Jeg satt og nikket stille, litt etter­ trykkelig, tilsynelatende intenst lyttende. Ja, det skal være sikkert, sa jeg og vugget tungt med hodet, himmel og hav, ja selvfølgelig. Og jeg så på henne, på bena hennes, og på leppene. Svært vakre, leppene. Og jeg visste nøyaktig når hun kom til å søke etter blikket mitt for å møte meg et annet sted enn bare i ordflommen. Da var jeg der med blikket, litt før henne, på plass. Som ven­ tende. Lange intervaller hadde hun mellom hver gang hun trengte øynene mine for å komme videre. Jeg lærte meg de intervallene. Brukte kanskje fem kvelder på det. Nåja, jeg telte ikke.

Prosa (noveller og romanutdrag)

2) En kveld kom hun senere enn vanlig. Jeg hadde lagt meg. Raskt tok jeg på den første underbuksen jeg fant. Den viste seg å være den mest forræderiske av alle mine underbukser. Omtrent uten strikk rundt lårene, i praksis nesten et skjørt.

Jeg måtte hele tiden passe godt på, sitte i bestemte stillinger, ikke fare plutselig opp. Jeg vurderte det likevel som enda mer uheldig å ta på meg langbukse. Det ville hun nemlig tolke som et signal på at hun kunne bli, at jeg slett ikke hadde tenkt å sove og at også min natt var uten begrensninger eller slutt.

Det slo meg hvor riktig denne beslutningen var, og jeg innså i samme øye­ blikk at forskjellen mellom et menneske i underbukse og et i langbukse er enorm, bortimot uoverskuelig. Med langbukse er man klar til alt. Ingen hand­ ling er utenkelig. Med underbukse, derimot, er man fri. Det ville for eksempel være vanskelig å foreslå for en mann i underbukse å gå en tur midt på natten, noe som ellers slett ikke ville ha overrasket meg fra henne.

Hun satte seg i den vanlige stolen, alltid den samme. Nærmest askebegeret.

Først sa hun som vanlig at hun var så glad i stillhet, den betydde så mye for henne, antakelig adskillig mer enn jeg kunne forstå. Jeg nikket. Deretter begynte hun å prate om sin far. De hadde så dårlig forhold de to, sa hun, og hun fortalte hva faren hadde gjort og sagt og ikke gjort og ikke sagt gjennom store deler av hennes oppvekst. Jeg må ha falt i søvn (det er alltid så hardt for meg mellom to og tre på natten), for jeg husker at jeg bråvåknet og fikk med meg en spesielt skjellsettende episode fra hennes barndom. Hun var kommet til kjernen.

Det hun fortalte sjokkerte meg, og, glad for endelig å kunne gi henne respons, sa jeg at det var det verste jeg hadde hørt og jeg rådet henne til å ta det opp med faren umiddelbart. Gi ham inn, rett og slett. Herregud! Hun var jo en voksen kvinne, sa jeg, hun trengte å gjøre opp med denne mannen som var hen­ nes far. Jeg syntes hun burde kontakte ham tvert, jo absolutt, kanskje allerede neste dag. Hva var det hun ventet på?

Deretter så vi lenge på hverandre. Jeg hadde snakket, engasjert meg i henne.

Det var ikke til å komme bort fra. Jeg lurte på om hun syntes at jeg hadde vært var.

Fra Tatt av kvinnen. Cappelen 1993

425

426

MOMENT 1

→

OPPGAVER 1. Hva handler dette utdraget om? Skriv et kort handlingsreferat (ca. en halv side).

2. Den kvinnelige karakteren (hun) snakker mye om betydningen av stillhet.

Man kan hevde at dette gir teksten et komisk preg. Er du enig? Begrunn svaret.

3. Tror du disse to menneskene kommer til å bli kjærester ut fra det du har lest til nå? Hvorfor/hvorfor ikke?

4. Setningene i denne teksten er av ulik lengde. Finn to steder i teksten der dette er tydelig og skriv eksemplene ned. Hva slags effekt får dette på ditt inntrykk av teksten?

NINA LYKKE født i 1965, er en norsk forfatter. «På trikken» er hentet fra hennes debutbok, Orgien og andre fortellinger, utgitt i 2010. Boka ble ­nominert til Ungdommens kritikerpris.

→

FØR DU LESER 1. Har du sittet på en buss eller trikk og vært vitne til en samtale, en krangel eller lignende mellom to personer du ikke kjente? Hvordan opplevde du denne episoden?

2. Slik begynner novellen «På trikken»: «Jeg går inn på trikken og finner et sete, setter meg ned og lener hodet mot den kalde ruta. Det er midt på dagen og ganske glissent med folk. Foran meg på den andre siden sitter en far med sin lille sønn». Hva tror du skjer videre? Fullfør innledningen med fire eller fem setninger.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Nina Lykke: På trikken Jeg går inn på trikken og finner et sete, setter meg ned og lener hodet mot den kalde ruta. Det er midt på dagen og ganske glissent med folk. Foran meg på den andre siden sitter en far med sin lille sønn. Sønnen sitter ved vinduet. Faren lener seg over og peker, snakker langsomt og tydelig. DER ER STORTINGET. DER SITTER DE SOM BESTEMMER. Gutten sitter i egne tanker og hører ikke etter. Faren snakker videre. DER GÅR DET EN MUSLIMSK KVINNE. DET KAN MAN SE PÅ AT HUN HAR SJAL PÅ HODET. VET DU HVA EN MUSLIM ER? Alle passasjerene i vogna lytter med stive ører. EN MUSLIM ER EN SOM TROR PÅ ALLAH. VET DU HVEM ALLAH ER? Gutten strekker på seg og gjesper. Han puster på vinduet og begynner å skrive med pekefingeren. Han skriver usikkert, skjelvende, men man kan tydelig se at det er en A. ALLAH ER DET SAMME SOM GUD. Gutten tegner en X, han er helt konsentrert. I GAMLE DAGER GIKK NORSKE DAMER MED SKAUT DE OGSÅ, DET ER AKKURAT DET SAMME SOM MUSLIMSKE DAMER GJØR I DAG. VISSTE DU DET? Gutten har tegnet en E. AXE, står det nå på vinduet. Faren ser ut av vinduet. SER DU DEN MAN­ NEN DER? DET ER EN TIGGER. Gutten tegner en L. DET BETYR AT HAN IKKE HAR NOEN PENGER. Axel. Gutten heter Axel. DERFOR MÅ HAN TIGGE. Gutten snur seg mot faren, drar ham i ermet. Faren snur seg mot gutten, gutten peker på vinduet, ser på vinduet og ser tilbake på faren igjen. JA, DET ER MORSOMT Å KJØRE TRIKK, IKKE SANT? DET ER SÅ MYE RART Å SE PÅ I BYEN. SE, DER GÅR DET EN VELDIG STOR HUND, VET DU HVILKEN RASE DET ER? Gutten blir sittende og se på faren. Så ser han på vinduet. Men nå er skriften nesten borte. Så setter gutten seg opp på knærne, og legger pannen inn­ til ruten, som om han hviler seg. Faren banker på ruten med knokene. DET DER ER EN SANKTBERNHARDSHUND. OG VET DU HVA? I SVEITS BLIR SANKT­ BERNHARDSHUNDER BRUKT TIL Å REDDE MENNESKER SOM ER BLITT TATT AV SNØRAS. EN SÅNN SANKTBERNHARDSHUND KAN LUKTE SEG FRAM TIL DEM OG SÅ GRAVER HAN DEM OPP. Gutten har klemt hele ansik­ tet inntil ruten. Det ser ut som om han forsøker å berøre vindusruten med ten­ nene. Nå er han helt oppslukt av dette, klemmer nesen inntil og puster tungt.

Det blir grått på vinduet. Gutten begynner å tegne. Han tegner en penis. Alle i vogna kan se det, han har antagelig lært det av noen eldre barn, det er en tegne­ seriepenis, forenklet, men det er ingen tvil om hva det er. HADDE DET IKKE VÆRT FINT Å HA EN SÅNN? Gutten skakker på hodet, betrakter figuren han har laget. MEN DET ER MYE ARBEID. MAN MÅ GÅ TUR MED DEN HVER DAG. Han visker penisen ut med ermet, puster på glasset og begynner på nytt.

Nå tegner han et hakekors. OG MAN MÅ PLUKKE OPP BÆSJEN ETTER DEN

427

428

MOMENT 1

OGSÅ. TENK PÅ DET! Faren ler og dulter til gutten. TENK PÅ HVOR STOR BÆSJ EN SANKTBERNHARDSHUND KAN LAGE! Først nå legger faren merke til hva gutten har tegnet. HVA ER DET DU HAR TEGNET? Faren lener seg til­ bake for å se bedre. HVA ER DETTE FOR NOE? HVEM HAR LÆRT DEG DET? Gutten slår faren i ansiktet og begynner å gråte. Han gråter og skriker. Du er dum! Du er dum! Jeg vil til mamma! Faren holder gutten fast, reiser seg og løfter ham opp. NEI NÅ ER DET NOK. Han bærer gutten bort til døra, og blir stående og vente på at trikken skal stoppe. Gutten spreller og skriker. NÅ GÅR VI AV. NÅ ER DET IKKE NOE MORSOMT LENGER. Gutten vrir seg løs og løper innover i vogna, faren etter. NÅ KOMMER DU HER. NÅ KOMMER DU HER. Alle de andre passasjerene, inkludert meg, sitter stille og ser rett framfor seg, later som ingenting. Ingen sier noe, gjør noe eller hjelper dem, men hvem skulle man hjul­ pet, faren eller gutten, og alt dette samler seg til en uro som legger seg over hodene på oss der på trikken. Det er ikke noe rart det er krig, tenker alle, når man ikke engang kan hjelpe noen på trikken. Men så får faren tak i gutten. Han løfter ham opp og blir stående i midtgangen, puster tungt. Gutten har sluttet å gråte, men hikster høyt innimellom, slik små barn gjør etter et gråteanfall. NÅR MAN ER PÅ TRIKKEN MÅ MAN OPPFØRE SEG ORDENTLIG. TENK OM ALLE SKULLE LØPE RUNDT OG SKRIKE. DET HADDE IKKE VÆRT NOE SÆRLIG HYGGELIG. Gutten legger hodet inntil brystet på faren. Trikken stop­ per og de går av. Jeg sitter og ser på dem. Faren prøver å sette gutten ned på for­ tauet, men gutten klamrer seg fast. Og så tenker jeg at det alltid finnes en grense.

Et eller annet sted stopper universet. Og hva er det der? En avskallet murvegg?

Og bak den? Og jeg må bøye meg framover og puste rolig, inn og ut, lange, dype pust, ikke tenke, bare puste, sånn ja, du sitter på trikken og snart skal du av. Og etter det skal du et sted og så skal du et annet sted og sånn fortsetter det, inn og ut av steder. Helt til det blir stille. Og da får du kanskje vite hva som er bak den murveggen, ikke før Og inntil da er det bare å prøve å slappe av og ta det helt med ro.

Fra Orgien, og andre fortellinger. Forlaget Oktober 2010

Prosa (noveller og romanutdrag)

→

ETTER DU HAR LEST 1. Novellen er ikke inndelt i avsnitt, og det veksles mellom små og store bokstaver. Hvorfor tror du forfatteren har valgt å strukturere teksten på denne måten? Hvilken effekt gir dette?

2. Skriv en personkarakteristikk av far og sønn.

3. Hvordan vil du beskrive forholdet og kommunikasjonen mellom far og sønn?

4. Hva slags fortellersynsvinkel er det i novella? Hva gjør et slikt fortellerperspektiv med vår måte å forstå teksten på?

5. Hva vil du si er temaet i denne novella? Skriv et kort avsnitt (150–250 ord) der du formulerer to mulige tema.

INGVILD H. RISHØI født i 1978, er en norsk forfatter og journalist. Hun debuterte både som barnebok- og novelleforfatter i 2007 og har vunnet f­ lere priser for sine bøker. Rishøi er også redaktør for bladet ­Avsagd hagle.

«Kanskje for alltid» er fra hennes første novellesamling, La stå.

→

FØR DU LESER 1. Hva slags forventninger gir tittelen?

2. Hva kjennetegner en typisk novelle?

Ingvild H. Rishøi: Kanskje for alltid De var seks år og de lå på kne ved bekken. Han så på henne, hun holdt syltetøy­ glasset i den ene hånda. Med den andre snudde hun fjeset hans mot vannet.

– Så gjør du sånn, sa hun og senket glasset.

Etter noen sekunder løftet hun det igjen; fullt av vann og mørke rumpetroll og froskeegg.

429

430

MOMENT 1

Han sperret øynene opp og begynte å le, men da hun ga ham glasset, ble han stille. Han tappet forsiktig med fingeren og løftet det nærmere fjeset.

– Gjør det selv nå, Jon. Så får du dine egne, sa hun og rakte ham det andre glasset.

Da slapp han hennes. Det falt mot en stein og sprakk. Rumpetrollene skled ut og de brune halene sprellet, hun skyndte seg å bruke pekefingrene for å dytte dem uti, men de festet seg i jord og gress, og han ristet, han løftet hendene og hikstet, mens hun dyttet rumpetrollene mot bekken.

Så ga hun opp.

En stund senere var han rolig igjen. Han holdt glasset sitt i hendene. Han hadde gjørme i fjeset, han smilte. Og senket glasset.

– Nei nei. Rett opp, Jon, sa hun. – Ellers svømmer de levende bare ut. * De var ti år og hun fant ham alltid. Han var enten bak entrédøra eller mellom kåpene i kottet, og hvis de lekte ute: på plankehytta i epletreet. Der lyste jakka hans signalrødt mellom greinene.

Det var torsdag og hun kom sent fra skolen. På kjøkkenbordet lå en lapp, Hei jenta mi, Hilde ble syk, jeg måtte ta ettermiddagsvakta hennes. Ses til kvelden.

Hun slapp lappen. Så gikk hun til kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Det var ingen egg der.

Hun tok på seg støvlene og tråkket over tunet, gjennom sprekken i hekken.

Han slo opp døra før hun nådde det øverste trappetrinnet.

– Har du egg? spurte hun.

– Lager du vafler? svarte han.

Så snudde han og løp mot kjøkkenet.

Hun gikk inn i gangen. Hun så på mens han rev eggekartongen ut av kjøle­ skapet, mens han snudde seg, snublet i terskelen og mens kartongen falt tung og hvit mot parketten.

Hun kikket opp da hun tørket gulvet. Han sto stiv foran henne, og tårene dryp­ pet fra haka.

– Vi kan leke gjemsel i stedet, sa hun.

Og hun fant ham.

Mellom kåpene, bak døra, mellom kåpene, bak døra.

– Jon, sa hun, mellom kåpene, for femte gang. – Det morsomme med gjemsel er at man lager nye steder.

Han smilte og skjøv kåpene til side.

Prosa (noveller og romanutdrag)

– Det morsomme er liksom at begge finner på noe. Ellers blir det bare gøy for deg.

– Det er gøy for meg, sa han og lot døra til kottet stå åpen bak seg.

Hun tok på seg støvlene.

– Du skjønner ikke, sa hun.

Så hektet hun ullgenseren av knaggen og gikk hjem igjen.

De var ti år, og hun fant ham ikke neste gang de lekte. Det var sol, men kaldt likevel, hun lette mellom søppeltønnene, bak alle dørene i huset og til slutt, det farligste stedet: under traktoren.

Han var ikke der. Hun sto midt på tunet og ropte: – Gi et lite pip!

Han pep ikke.

Hun lagde en trakt av hendene og skrek: – Fritt fram!

Han kom ikke.

Da begynte hun å løpe. Hun løp mot stranda, på stien gjennom skogen, hun ropte navnet hans, hun kjente det svi i halsen.

Ingen steder.

Ved havet stanset hun og så seg om. Så fortsatte hun mot svabergene, hun hørte pusten sin høyt, hun ropte på ham og hadde håret i øynene, hun kom til berget, hoppet over kløfter, stakk fingrene i sprekker, og til slutt var hun på top­ pen, hun så ut over havet, men det var bare vann, hun ropte og plutselig hørte hun. Pip. Hun sto stille på fjellet. Pip, sa det under føttene hennes. Hun så ned.

Han satt på en berghylle. Hun bøyde seg fram. Innerst på hylla vokste hvite små blomster.

– Pip, sa han.

– Jon, sa hun.

Så la hun magen på berget og slapp seg ned.

Hun landet på beina, på huk.

– Har du grått? spurte han.

– Det blåser, svarte hun, og satte seg.

De var ti år, det var senere samme kveld og det siste gule flaket av sol lå over berghylla. Langt under dem vippet bølgene. Hun hadde genserermet brettet opp over albuen. Han kilte underarmen hennes med et strå.

– Sånn? spurte han.

– Ja, svarte hun. *

431

432

MOMENT 1

Hun var tolv år og hun satt og spiste middag da moren hennes kom fra konfe­ ransetime.

Moren satte seg og strøk en hånd over bordplata.

Hun så på vannglasset sitt mens moren snakket.

Etterpå reiste hun seg og snudde ryggen til.

– Men det er ikke for å si noe stygt om Jon, sa moren hennes. – De mente bare at det kunne vært bra for deg. Sånn i det lange løp.

Da gikk hun til døra og dyttet håndtaket ned. Ute var det høst. Hun gikk fort bot mot bekken, i de våte, løse bladene. * De var fjorten år. De skulle overnatte på berghylla. Han hadde en tynn grein mellom hendene, han satt og spikket fløyte. Soveposen var glatt under ryggen hennes.

– Kan du puse meg? spurte hun.

Han la kniven på fjellet. Så satte han seg mellom føttene hennes.

– Sånn? spurte han.

– Sånn, svarte hun.

Hun åpnet øynene og så små hvite blomster. Hun lukket øynene og hørte bølgene.

– Sånn? spurte han.

– Ja, svarte hun.

Etterpå ble det kveld. Han satt med fløyta mellom fingrene.

Han spikket.

Hun sovnet til den lyden, kniven mot barken, små biter som falt ned på b ­ erget.

Hun våknet med dogg i fjeset, og havet slo mot fjellveggen.

Hun satte seg opp. Fjeset hans var grått i halvlyset.

Hun krøp ut av soveposen og stilte seg ytterst på kanten.

Da himmelen ble rosa, luktet hun på fingrene sine.

Så snudde hun seg og gikk bort til ham, hun trakk soveposen ned.

– Vi må gå hjem, Jon, sa hun.

Han våknet og satte seg opp, han gjespet ut mot havet.

– Og Jon, vi må ikke si det til noen, sa hun.

– Hvorfor det, spurte han.

– Fordi det er hemmelig. Skjønner du det? sa hun.

– Ja, sa han.

Han reiste seg, trakk buksene på, tredde beltet i slira.

Prosa (noveller og romanutdrag)

Hun rullet soveposen sammen.

– Ti kniver i hjertet, sa hun.

– Ti kniver i hjertet, sa han.

Så snudde han seg og gjespet en gang til.

– Du har en kvist i håret, sa han. * Hun var atten og i den ene hånda balanserte hun en potteplante på en skål. I den andre bar hun bagen, med en plakatrull mellom hankene. Moren hennes rygget bilen ut av garasjen.

Hun satte planten i bilen, bøyde seg og kysset katten. Hun lukket bagasje­ rommet og ble stående i sola, varmen slo tilbake fra bilen.

Moren hennes brettet ut bykartet og sa: – Skal du si ha det til Jon, Maria?

Hun åpnet bagasjerommet igjen og sjekket at planten sto stødig. Hun dyttet katten vekk fra bakhjulet og strøk den over ryggen.

Så gikk hun gjennom hekken. Åpnet døra, opp trappa. Inn gjennom døra til rommet hans.

– Ha det da, Jon, sa hun.

Han gned fjeset ned i puta.

– Jeg kommer jo hjem igjen, sa hun.

Han snudde seg. Ettermiddagssola falt inn vinduet. Da han reiste seg, fikk han glorie.

Han gikk langs vinduet, til hjørnet der klesskapet møtte veggen. Der ble han stående, med bakhodet klemt inn mot skyvedøra. * Hun bodde i byen og studerte.

Fire år, så ble hun lærer.

De fire årene: Hun hang solsikkeplakaten på veggen. Hun leste pedagogikk og didaktikk i lyset fra en hvit lampe.

Hun begynte med: Melk i kaffen og skulderveske. Joggeturer og rødvin. Pinex Forte og p-piller. Og hun begynte å drømme og våkne i mørket, ør og kald i nak­ ken, å strekke hånda mot lysbryteren på samme måte som da hun var sju, og sende mørket vekk med lyset, og stirre på plakaten over pulten, de samme gamle blomstene, oransje.

Det andre året fikk hun brev fra moren sin.

Hun leste det i lampelyset, Hei jenta mi.

433

434

MOMENT 1

Hun hadde koppen ved siden av brevet, hun drakk te mens hun leste.

Hadde det ikke vært for at jeg kjente ham, ville jeg nok blitt skremt.

Hun la begge hendene rundt koppen, hadde det ikke vært for at jeg kjente ham, hun så ut av vinduet, han står midt på tunet og ser mot huset vårt hele dagen.

Da ville hun ikke sove alene lenger.

Hun våknet på magen på forskjellige stretchlakener, ytterst, med hodet ved kan­ ten. Hun så ned på gulvet, noen ganger parkett, andre ganger tegneseriehefter, fotballsokker, skitne kaffekopper, og en gang: en naken Barbie med det ene bei­ net vridd rett opp. Da snudde hun seg, og på sprekken midt i senga lå en jente, hun hadde oransje pysj og hun klamret seg som en liten ape til faren sin, hun hadde store, sinte øyne.

Den siste høsten fikk hun brev igjen.

Det sto at han var lei for å si det, men katten hennes var død. Jeg vet ikke om mor di har fortalt det, men moren hadde fortalt det, men hun hadde ikke grått for det før da.

Etterpå ble hun liggende på senga, med øynene mot solsikkeplakaten. Rom­ met ble mørkt.

Hun gråt ikke. Hun tenkte ikke. * Hun leste. Da hun var hjemme til jul, tok hun alle bøkene med inn på rommet.

Hun laget stabler av notatblokker rundt pulten, hun bøyde seg fram og slo på lampa.

– Jeg har straks eksamen, sa hun, og så ikke opp.

Gikk bare ned når det var middag.

– Jeg har straks eksamen, sa hun.

Det var Jon som banket på og sto i døråpningen.

– Hei, sa han.

– Hei, sa hun.

– Kommer du ut? sa han.

– Jeg har straks eksamen, sa hun.

– Å, sa han.

Han så på henne.

Hun bladde i Liv og læring.

Da gikk han.

En stund senere var hun ferdig på skolen. Hun fikk et vitnemål og måtte levere

Prosa (noveller og romanutdrag)

nøkkelen til hybelen. Hun fant bagen i skapet og fylte den med klær. Hun kastet van Gogh-solsikkene. Ellers var alt det samme.

Det er den andre kvelden hjemme at hun henter ham.

Hun har ullgenser på, hun går over tunet, gjennom sprekken i hekken.

Gresset er vått under skoene.

Det er han som åpner døra når hun banker.

– Skal vi gå en tur? sier hun, og han ser på henne og nikker, mange ganger.

– Kom da, sier hun, og så slutter han å nikke.

Han går bak henne på stien, og kveldssola ligger over barnålene. De kommer til havet og hun begynner å gå mot svabergene, øverst på stranda, langs skogkanten der sanden er blandet med jord. Han følger etter. Når de er ved seljetrærne, sier hun: – Skal du ikke lage fløyter?

Han stopper og ser ned i fjeset hennes.

– Jeg lager ikke egentlig fløyter lenger, sier han.

– Du kan vel gjøre det likevel, sier hun, og setter seg på en stein.

Og han velger en grein og begynner å skjære. Hun ser på mens han kutter, mens han sitter på bakken og spikker, mens han slår, gnir, blåser, gnir mer og forsiktig utvider hullet han har laget.

Når de er øverst på svaberget legger hun seg på magen. Det går lett, det sitter i kroppen. Hvordan hun skal ake seg ut, når hun skal falle. Hvordan berghylla skal treffe føttene.

De setter seg med ryggen mot veggen.

– Vi kan sove her i natt, sier hun.

– Vi har ikke med sovepose, sier han.

– Det gjør ingenting, sier hun, og lener seg mot bergveggen.

Det blir kveld.

Havet er mørkere blått enn himmelen.

– Nå er du ferdig på skolen, sier han.

– Ja, det er jeg, sier hun.

– Hvor lenge skal du være hjemme? spør han.

– Kanskje for alltid, sier hun, og legger hånda si på hans og snur den, løfter seljefløyta ut.

Senere ligger han på siden, klapper og klapper hodet hennes. Så sier han at han tenker på henne.

435

436

MOMENT 1

– Hele tida, hvisker han.

Hun sier ingenting. Hun lukter på svaberget og kjenner den samme lukta, av tørr lyng og knusk, salt stein.

– Er det dumt? hvisker han.

– Det er sånn som før, sier hun.

Han sier ingenting. Han slutter å klappe på hodet hennes.

Hun våkner av de samme bølgene som slår. Blomstene er grå i halvlyset.

Hun dytter jakka til side og setter seg opp.

Og etterpå, når det mørke på berghylla er borte og dagen begynner å komme, sitter hun stille og ser på en måke. Den stuper og stiger i buer over vannet. Hun følger den med øynene.

Stuper, stiger, stuper.

Så løsner sola fra havet.

Lyset faller der han lå.

Fra La stå. Noveller. Gyldendal 2007

→

OPPGAVER 1. Novellen er delt inn i «episoder» som er adskilt med en stjerne (*).

Gå gjennom teksten og tell antall. Skriv ned når hver episode foregår.

Hvor lang tid dekker novellen i alt?

2. Sammenlign novellen med det du beskrev som en typisk novelle før du begynte å lese. Hva er likt? Hva er ulikt?

3. Hvordan vil du tolke tittelen etter at du har lest ferdig novellen?

4. Har novellen en lykkelig eller ulykkelig slutt? Eller har den en åpen slutt?

Begrunn svaret.

Prosa (noveller og romanutdrag)

CARL FRODE TILLER fødd i 1970, er ein norsk forfattar og dramatikar. Han debuterte som romanforfattar med Skråninga i 2001. Utdraget her er frå starten av romanen Innsirkling, som blei gitt ut i 2007. Begge ­romanane er blitt dramatiserte.

→

FØR DU LES Har du blitt så irritert på menneske du har vore saman med, at du berre har gått frå dei? Kva var bakgrunnen?

Carl Frode Tiller: Innsirkling (utdrag) Saltdalen, 4. juli 2006. På turné

Vi rullar sakte inn i sentrum, om dette kan kallast sentrum, da, ei lita rundkjø­ ring med nokre hus rundt. Eg sitt framoverbøygd i setet, ser meg rundt, er ikkje eit menneske å sjå, er heilt daudt, stille, er nesten ikkje butikkar her eingong, berre ein stengt kafé og ein kolonial med mørklagte vindauge. Skal vi spele her, ser jo fan ikkje ut som om det bur folk her i det heile tatt, skjønner ikkje kven som vil bu her heller, kven som vil seg så vondt. Eg sett meg tilbake i setet, rullar ned vindauget og legg olbogen opp på døra. Ei sval, frisk luft breier seg utover ansiktet, god luft. Eg legg hovudet bakover og lukkar auga, trekker pusten inn gjennom nasen og luktar, er så mange lukter i lufta når det nettopp har regna, denne lukta av blaut jord, lukta av syrin. Eg opnar auga, lener meg framover igjen.

Så jævla øde det er, så daudt, fan ikkje eit menneske å sjå, og nesten ikkje ein lyd å høre, hører berre motorduren vår. Og klistrelyden av dekk som rullar over regnvåt asfalt. Skjønner fan ikkje kven som busett seg på ein stad som dette.

– Hadde vi hatt tid før konserten, skulle eg ha prøvd fisket, seier Anders.

– Skal visstnok vere ei bra lakselv her!

Snur meg og ser på han, flirer. Men han ser ut som om han meiner det alvor­ leg, sitt der i baksetet og ser på meg, nikkar mot høgre. Eg strekker hals og ser dit han nikkar mot. Heng eit pappskilt i eit vindauge på den andre sida av gata, «fiskekort til sal», står det, svart sprittusj og løkkeskrift som skrår ned mot høgre. Snur meg og ser ut av frontruta igjen.

437

438

MOMENT 1

– Ja, ja, seier eg. – Bortsett frå innavl er det vel berre jakt og fisking og slikt å halde på med her omkring.

Snur meg mot Anders, flirer igjen. Men han har snudd seg til sida og ser ikkje på meg, fekk det visst ikkje med seg. Eg snur meg tilbake, ser ut frontruta igjen.

– Og så idrett, så klart, legg eg til. – Ski og slikt! Men ikkje lagidrett, det er sikkert ikkje nok folk til å drive med lagidrett her, seier eg.

Går ei lita stund.

Lars tar av til høgre, og vi rullar ned ein slak bakke som fører ned mot kaia.

Skimtar den blå, blinkande sjøen langt der nede, nokre måker som krinsar rundt ein grøn container. Men ikkje eit einaste menneske, fan meg fullstendig daudt overalt, midt på dagen, og så er det så øde som dette. Lener meg litt framover og lèt blikket gli frå side til side, flirer og ristar på hovudet.

– Fy fan! seier eg, ventar litt, ristar på hovudet igjen. – Ser ut som Senterpar­ tiet har litt av ei oppgåve framfor seg om dei skal nå målsettinga om eit levande Bygde-Norge, seier eg. Ventar litt igjen, og så snur eg meg mot Lars, ser på han og nikkar. – Hører du rask banjomusikk no, så gir du fan meg gass! seier eg, ler ein kort latter. Men han ler ikkje tilbake, han sitt der berre med begge hendene på rattet og stirar rett fram, ikkje sikkert han har sett «Piknik med døden», er jo berre musikk som gjeld for Lars, er ikkje interessert i film i det heile tatt, i alle fall ikkje slike filmar. Snur meg og ser ut frontruta igjen.

– Fy fan, altså, mumlar eg. – Glad eg ikkje bur her.

Går eit lite sekund.

– Her òg? spør Lars, spør lågt og utan å sjå på meg.

– Fan ikkje eit menneske å sjå, jo, seier eg.

– Nei, seier han kort.

Ser på han igjen, seier ikkje noko, ventar litt. Fan er det med han. Han hørest da så alvorleg ut. Ser alvorleg ut òg. Ansiktet er liksom så stramt, stille. Og han stirar stivt framfor seg. Eg ventar nokre sekund, tar ikkje blikket ifrå han.

– Kva er det med deg? spør eg. Ser på han, han svarer ikkje, han sit der med strake armar og begge hendene på rattet, stirar stivt framfor seg. Det er heilt stille inne i bilen, ingen som seier noko. Men kva er dette for noko, slik som dette bruker ikkje Lars å vere, er nesten alltid i godt humør, han, positiv og opti­ mistisk nesten bestandig.

– Kva er det med deg? spør eg igjen.

– Med meg? spør han, snakkar høgt og skyt hovudet fram ein liten centi­ meter med det same han spør.

Heilt stille.

Stirar forbløffa på han.

– Eg begynner berre å bli drit lei av at du er så negativ, seier han.

Prosa (noveller og romanutdrag)

– Negativ? mumlar eg.

– Ja, negativ, seier han, stirar stivt og rett framfor seg, ventar litt, svelgjer.

– Alle stader vi kjem til er avhol, seier han. – All maten vi et er fæl, alle folka vi møter er idiotar!

Sitt her berre og stirar på han, får ikkje fram eit ord, for kva er det han snak­ kar om, er eg negativ? Eg ventar litt, snur meg og ser framover eit lite sekund, snur meg mot Lars igjen, kjem ikkje på noko å seie, for dette har han ikkje sagt noko om før, dette kom brått på, at eg er negativ, er eg negativ? Går eit par sekund, og så snur eg meg. Ser på Anders i baksetet. Han sitt og nistirar ut av vindauget, pressar panna mot glaset og lèt som om han ikkje ser meg, har liksom ikkje fått med seg noko. Ser på han i eit par sekund, og så skjønner eg plutseleg at dei har snakka om dette før, at dei har diskutert dette og at dei er einige om at eg er negativ. Og no kjenner eg at hjertet begynner å banke litt fortare enn van­ leg, at pulsen begynner å gå. Eg stirar på Anders og kjenner munnen gli opp av seg sjølv, sitt her og gapar, måpar. Eg lukkar munnen igjen, svelgjer ein gong, og så ein gong til. Snur meg mot Lars igjen, ser på han.

– Det er slitsamt å vere i lag med deg, seier han. – Rett og slett jævla slitsamt!

Heile forbanna turneen har vore eit slit!

Han ser framleis ikkje på meg når han snakkar, sitt der berre og stirar stivt ut av frontruta, ansiktet er stramt og kvitt, og han svelgjer med jamne mellomrom.

Eg tar ikkje blikket ifrå han. Seier ikkje noko, veit ikkje kva eg skal seie. For dette kom brått på, dette hadde eg ikkje venta, at dei synest eg er negativ, slitsam å reise i lag med.

– Det begynte ille, og det har vorte berre verre og verre, seier Lars. Og så kremtar han litt, ser framleis ikkje på meg. – Eg trur ikkje du forstår kor mykje krefter vi bruker på å halde deg i nokolunde godt humør, seier han. – Du går rundt og slenger drit om alt og alle, du rakkar ned på alt mellom himmel og jord.

Forstår du ikkje kor slitsamt det er for oss som går i lag med deg, eigentleg?

Eg hører på det han seier, og eg skjønner at han har øvd det inn på førehand, hører det på måten han snakkar på. Hører at han meiner det oppriktig også, kjennest ut som om det er tatt ut av lause lufta, men eg hører at han verkeleg meiner det. Stirar på han. Ventar litt. Veit ikkje kva eg skal seie. Må i alle fall ikkje berre buse ut med noko, må passe på kva eg seier. For dette må eg tåle, må vere vaksen nok til å tåle slik kritikk, ikkje bli usakleg og berre gyve laus på han.

Men det kom brått på, hadde ikkje venta dette, dei har jo heile tida ledd av pessi­ mismen min, har jo spøkt med svartsynet og med dei beiske kommentarane mine. Ofte har eg jo til og med gjort meg svartare og meir pessimistisk enn eg eigentleg er, vore syrleg og sarkastisk berre for å få dei til å le, har heile tida trudd at alt var slik det skulle vere, at dei treivst like godt i lag med meg som eg i

439

440

MOMENT 1

lag med dei, at dei likte meg like godt som eg likte dei. For eg liker dei jo så godt, synest aldri eg har passa så godt inn i eit band før, verken musikalsk eller sosialt.

Enda så mykje eldre eg er enn dei, så synest eg det.

Går ei lita stund. Snur meg sakte mot høgre, stør hovudet imot høgrehanda og ser ut det opne vindauget, løftar den andre handa og klør meg over nase­ beinet med langfingeren. Og så begynner eg plutseleg å gråte. Kjem berre, er som om det slår sprekker i ei innvendig demning eg ikkje har visst om, auga sprekk, og tårene begynner berre å renne, strøymer kaldt ned kinna. Eg vender hovudet enda litt meir imot høgre. Tørkar vekk tårene, svelgjer. Men kva fan er dette no da, sitt her og græt, kva fan er det som går av meg, har ikkje gråte på eg veit ikkje kor lenge, og så sitt eg her og græt, begynner å gråte for ein bagatell som dette, fordi dei seier at eg er negativ, kva fan er det som går av meg, er jo så tåpeleg at det er til å le av. Går eit par sekund, og så sett eg plutseleg i å le, det kjem berre, eg slepper eit gapskratt ut av meg, brøler fram ein latter, prøver lik­ som å le av kor latterleg dette er, er berre ein latterleg liten bagatell, og eg prøver liksom å le vekk gråten, men eg greier det ikkje. Tårene berre renn og renn, og no sitt eg her og ler og græt om kvarandre, sitt her som ei hysterisk kjerring, hørest heilt sinnssjuk ut, hørest ut som om det er i ferd med å rable for meg, og dei andre seier ikkje eit ord, skjønner vel ikkje kva det er som rir meg, for dette er ikkje meg, er så ulikt meg som det kan bli, og no må eg ta meg saman, dette går ikkje. Eg drar ein finger under nasen og snufsar. Bit tennene saman og slut­ tar å le. Hostar litt, kremtar. Ler ikkje lenger, men eg greier ikkje å slutte å gråte, græt stille, er våt på leppene av tårer, og saltsmaken prikkar på tunga.

Heilt stille.

– Kor ligg dette kulturhuset, da? spør Anders plutseleg. – Skulle det ikkje ligge utanfor sentrum, da? seier han. Prøver å snakke om noko anna no, sitt der og lèt som ingenting, vil liksom gi meg tid og anledning til å tørke bort tårene og komme meg, slik at eg ikkje skal tape meir ansikt enn eg allereie har gjort.

– Eller, sentrum og sentrum, er ikkje godt å seie kva som er sentrum på denne plassen, fortsett han, skal liksom vere litt einig med meg også no, einig i at denne staden er eit hol, som om det skulle gjere ting betre.

Stille igjen.

Sitt her berre og græt. Og Anders og Lars seier ikkje eit ord, dei skjønner nok like lite av dette som eg gjer. For dette er så ulikt meg som det kan bli. Kjenner meg tom, kjenner meg matt, alle krefter er som sogne ut av kroppen. Berre meir og meir slitsam å vere i lag med, sa Lars, sur og negativ. Men kvifor har dei ikkje sagt noko om dette før, da, dei har jo alltid spøkt med pessimismen min, har jo alltid ledd av sarkasmane mine. Korleis skal eg kunne endre meg, når dei aldri seier noko, når dei berre jattar med. Kunne jo ha gitt meg eit hint eller to i alle

Prosa (noveller og romanutdrag)

fall, har heile tida trudd at dei likte meg like godt som eg liker dei, og så har dei heile tida synst at eg har vore slitsam å vere saman med, negativ. Eg vrir hovudet enda litt mot høgre, klemmar saman leppene og svelgjer.

– Stopp bilen! dett det plutseleg ut av meg. Hører kor sur eg hørest ut, sur og bestemt. Eg legg handa opp på låsen til bilbeltet, trykker ned den raude plast­ knappen og slepper opp beltet, stirar rett fram mens eg gjer det.

– Jon, da, seier Lars, seier det med bedande stemme.

– Stopp bilen! seier eg.

– Du, da, seier Lars.

Snur meg mot han, stirar på han.

– Stopp bilen, for helevete! seier eg høgt.

Heilt stille. Går eit lite sekund, og så bremsar Lars ned. Forsiktig. Svingar inntil fortauskanten og stoppar.

– Jon, da! seier Anders.

Men eg opnar døra, klyv ut.

– Du! ber Anders.

– Jon! seier Lars.

Men eg smeller igjen døra og begynner å gå, går fort og rett fram, ser meg ikkje tilbake, veit ikkje kor eg skal, skal berre komme meg vekk, fort.

Frå Innsirkling. Aschehoug 2007

→

OPPGÅVER 1. Kva slags inntrykk får du av Jon? 2. Finn ut meir om romanane Innsirkling 1 og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller.

3. Skriv ein kreativ eller argumenterande tekst om godt og dårleg humør med utgangspunkt i Rune Belsvik si tekst «Historia om mitt gode humør» (i sakprosadelen i tekstsamlinga) og dette romanutdraget.

4. Skriv om teksten slik at Lars blir eg-personen.

441

442

MOMENT 1

GUNNHILD ØYEHAUG fødd i 1975, er ein norsk forfattar og litteraturvitar. Ho debuterte som forfattar med diktsamlinga Slaven av blåbæret i 1998. «Hjorten i skogbrynet» er frå novellesamlinga Knutar frå 2004.

→

FØR DU LES Har du lese bøker eller sett filmar der eit dyr speler hovudrolla?

Gunnhild Øyehaug: Hjorten i skogbrynet Hjorten stod i skogbrynet og var ulukkeleg. Han kjende det som om det var liten vits i alt, som om han berre kunne gje opp. Her går eg, dag inn og dag ut, tenkte hjorten, og så er det ingen som ser meg. Er eg usynleg, eller kva? Det trudde han ikkje. Her går eg og kunne endre menneskelagnader om nokon såg meg, men så er det ingen som ser meg. Her går eg og er ein hjort, og så er det ingen som bryr seg om det. Det er meininga at eg skal vere vanskeleg å sjå, eg veit det, eg skal snike meg rundt i skogen og ikkje bli sett. Det er desse livsgrunnlaga eg no er ulukkeleg for. Eg vil bli sett. Eg har stilt meg opp i eit skogsbryn. Eg er open for blikk, for skot. Dersom ikkje nokon ser meg snart, gjer eg noko drastisk, eg meiner det. Akkurat no er det som om eg er stengt inne i eit hjortemønster. Å, eg skulle gjerne ha endra på alt, blitt ein annan, noko heilt anna. Å, tenk om eg kunne ha vore eit rådyr, ein elg.

Frå Knutar. Noveller. Cappelen 2004

Prosa (noveller og romanutdrag)

→

OPPGÅVER 1. Kva er hjorten lei seg for?

2. Skriv eit avsnitt der du gjer greie for motiv og tema i teksten.

3. Kva er det mest sentrale verkemiddelet i denne kortteksten? Vis med eksempel, og forklar korleis dette verkemiddelet får fram tematikken i teksten.

4. Er «Hjorten i skogbrynet» ei novelle? Grunngi svaret ditt.

5. Skriv ein ny versjon av teksten der du byter ut hjorten med eit menneske.

Kor få ord i teksten kan du byte ut og likevel gjere det klart at det er eit menneske det er snakk om?

443

444

MOMENT 1

LYRIKK

BERTRAND BESIGYE født i 1972, er en norsk forfatter. Han debuterte i 1993 med diktsamlingen Du dør så langsomt at du tror du lever. For denne mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris. «Strandblondinen» er fra hans andre samling, Krystallisert sollys fra 2003.

→

FØR DU LESER: 1. Hvordan ser en strandblondine ut?

2. Hva er et sammensatt ord?

Bertrand Besigye: Strandblondinen Alle feriegjestene og alle solbaderne på det hvite strandhotellet ved det gylne sommerhavet hadde i dagevis forsøkt å fryse henne ut, denne strandblondinen.

De kalte henne småfeit. De kalte henne lubben. De kalte henne pløsete, der hun gikk med dronningstolt makelighet, med selvnytende og selvsikre skritt i strandkanten, iført sin rubinrøde badedrakt flytende i seg selv, aristokratisk, som om alle feriegjestene og alle solbaderne hadde oppløst seg til likskrottskitt og dødsskygger. Hun holdt sin distanse. Inntil en av dem spyttet en svart spyttklyse etter henne. Og igjen kalte de henne småfeit, lubben, pløsete. Det svarte spyttet traff ikke hennes kropp, men det landet i hennes sinn, som var til-randen-fylt, og fikk det til å flyte over.

«Hvem i helvete er det dere tror dere er?» freste hun. «Jeg skal fortelle dere hvem dere er. Dere er en gjeng med dødsbakterier som forpester hele stranda!

Dere skulle hatt et nakkeskudd hele gjengen! Jeg nyter hvert sandkorn under fotsålene. Jeg nyter hver hudfiber som sola skinner på. Jeg nyter hver krusning ute på havet, og det kaller jeg å leve. Å leve vel. Og hver eneste dråpe av fett på kroppen min er vellevnetsfett! Er sunnhetsfett! Er kraftfett, som skal være der!

Jeg er ikke en jævla slankediettslave sånn som dere! Jeg er ikke det! Jeg er for

Lyrikk

uredd til det! Jeg er ikke redd for hva pølsehuer som dere skal synes om kroppen min! Jeg er ikke redd for å ikke leve opp til de forpulte fotomodellkrava! Og det er mer enn jeg kan si for dere! Dere er jo helt ihjelskrinne! Dere er jo helt knokkelmagre! Dere er et eneste angstridd beinrangelpakk av noen slankediettslaver som tror dere er sunne! Og er dere så sunne? Når en radmager ulv kommer ut av skauen, da roper dere – se, der går en sjuk ulv! Når ei radmager ku kommer ut av båsen, da roper dere – se, der går ei sjuk ku! Når ei radmager lausbikkje går forbi dere på gata, da roper dere – se der, ei sjuk bikkje! Fordi dyret har mista det fettet som er naturlig å ha på kroppen! Men dere, dere har glemt at dere også er pattedyr, og når jeg ser de radmagre kroppene deres trippe omkring, da får jeg lyst til å rope – se, der går et sjukt menneske! Dere er sjuke! Men dere fatter det ikke!

Fordi selv dere har mer fett enn frisinn! Fordi dere har mer dauvekt enn våkenhet! Fordi dere har mer steindau hjernemasse enn mentalkraft!» freste den ferme strandblondinen og gikk videre med stolt gull i hvert steg. Alle feriegjestene og alle solbaderne følte seg tvers igjennom vanngjennomsiktige og vanngjennomsette av denne strandblondinen! Som om hun hadde revet til seg en dykkermaske og stukket hodet ned under vannflaten i deres vesen og sett alt svineriet som lå og råtnet på bunnen der. De var nesten svimeslåtte av dette verbale svepeslaget. Bare en antydning til tankevirksomhet ble synlig i deres grublerynkete panner, i et aldri så lite øyeblikk, før de fikk tilbake sine søvnige grisetryner igjen. En visjon hadde passert gjennom dem som en lysende komet, i styrtfall mot jorden, men den landet ikke. Alle feriegjestene og alle solbaderne klarte ikke å fatte hva denne visjonen var eller hvor den kom fra. Alt de visste var at denne strandblondinen hadde vekket noe urgammelt til live i dem, et øyeblikk, før det døde hen igjen.

Fra Krystallisert sollys. Dikt og prosadikt. Aschehoug 2003

445

446

MOMENT 1

→

OPPGAVER: 1. Forfatteren kaller denne teksten et prosadikt. Finn ut hva et prosadikt er.

2. Teksten inneholder mange sammensatte ord. Hvor mange sammensatte ord er det i første avsnitt av teksten? Hvor mange av disse er ord du har hørt før?

3. Finn fram til en opplesning med forfatteren på Internett (søk på navnet hans) og hør på hvordan han leser egne dikt. Gå sammen i grupper på fire og les hver deres del av «Strandblondinen» høyt for hverandre.

Hvordan synes dere dette diktet bør leses opp? Begrunn svaret.

4. Gi eksempel på minst tre språklige virkemidler forfatteren bruker i dette diktet. Hva slags effekt gir de på leseren?

5. Les om regler for sammenskriving og særskriving av ord på norsk (for eksempel på nettsidene til Språkrådet, www.sprakradet.no: Skolesider).

Oppsummer reglene i en punktliste.

6. Les «Gift med det norske språket» – et intervju med Bertrand Besigye av Magnhild Bruheim i Språkrådets blad Språknytt 1/2011 (det ligger på Språkrådets nettsider). Diskuter på hvilke måter Besigyes syn på det norske språket kan knyttes til den skrivestilen du ser i diktet.

7. Skriv en kreativ tekst der du finner opp og bruker minst fire sammensatte ord som ikke finnes fra før. Jo lengre ord jo bedre!

INGVILD BURKEY født i 1967, er en norsk forfatter. Hun debuterte i 1994 med diktsamlingen Torden i søvne. Diktet under(uten tittel) er fra samlingen Den mest tenkelige av alle verdener fra 2008.

→

FØR DU LESER: 1. Kan det være mer spennende å lete enn å finne det man leter etter?

2. Kan man lete etter noe man ikke helt vet hva er?

Lyrikk

Ingvild Burkey: Uten tittel jeg lette etter deg men lette jeg på de riktige stedene på den riktige måten og med den rette besluttsomheten jeg visste jo ikke engang hvordan du så ut hadde heller ikke klart å danne meg en forestilling kunne ikke ha plukket deg ut i mengden ville ikke ha stanset opp foran bildet ditt i lokalavisen på et gruppefoto av bygdas fotballag eller ved siden av en nekrolog stemmen din kjente jeg heller ikke jeg visste bare hvilke stemmer den absolutt ikke lignet og det var de aller fleste ja det var alle jeg noensinne hadde hørt jeg lette etter deg i alle byer jeg reiste gjennom i alle landsbyer jeg ble boende i så lenge jeg orket og ofte møtte jeg noen som lignet men noe sa meg at de likevel ikke var deg så jeg lettet kunne dra videre alle dager alle netter slik lette jeg etter deg Fra Den mest tenkelige av alle verdener. Dikt. Forlaget Oktober 2008

447

448

MOMENT 1

→

OPPGAVER: 1. Det lyriske jeget leter etter noen. Hva vet hun eller han om den det letes etter? Hva vet han eller hun ikke? Skriv et tokolonnenotat med en oversikt over dette.

2. Hva slags virkning gir det at diktet ikke har store bokstaver og ikke punktum, komma osv.?

3. Mot slutten av diktet får vi vite at det lyriske jeget er «lettet» over å ikke ha funnet den det letes etter slik at han eller hun kunne «dra videre».

Hva kan grunnen være til dette? Kom med minst to forslag som kan være rimelige tolkninger.

4. Skriv et dikt som ligner dette diktet der det lyriske jeget leter etter noen eller noe som du hinter til. Les diktet høyt for en medelev og se om han eller hun kan gjette hva eller hvem det letes etter.

LARS SAABYE CHRISTENSEN født i 1953, er en norsk forfatter med en stor produksjon bak seg.

Han har skrevet en rekke romaner, dikt og noveller og også filmmanus og skuespill. Diktet «Gutta» er fra samlingen Åsteder, utgitt i 1986. Med bandet Norsk Utflukt som besto av Baard Slagsvold, Kåre Virud, Tore Wildhauer og ham selv ga Christensen ut fire album der han leste egne dikt. «Gutta» var med på det første, Med lyset på fra 1992.

→

FØR DU LESER: Hør Lars Saabye Christensen lese «Gutta» – enten på YouTube eller på Norsk Utflukts album fra 1992.

Lyrikk

Lars Saabye Christensen: Gutta snøen som falt i fjor er ikke lenger hva den var juletrærne når ikke til taket og alle pakker er bløte det er tredje dag og kakene er allerede tørre jeg rydder i korker og papir og jeg spør meg selv for det er ingen andre å spørre: når var det det slutta når var det egentlig det slutta hvor er det blitt av alle gutta? * hvor er Pål som stod i gål og redda på streken hvor er Nils som drakk pils med sugerør og hadde teken hvor er Jonny som sang money med hockeykølla som mikk hvor er Joker som spilte poker og alltid tok siste stikk hvor er Tobben som fikk jobben som sjokoladetrekk på Ringen hvor er Kaj som sjekka Maj og hoppa av i svingen når var det egentlig at båndene ble kutta hvor faen er det blitt av alle gutta? * våren er akutt og sommeren er en lengre lidelse det er høl i bademadrassene morellene er sure vannet er for kaldt og gatene for ensomme det er ikke lenger gøy på landet

449

450

MOMENT 1

kleggen blir større og større det er for mye sand på strendene og filmene er gørre snart er det første skoledag igjen jeg har ryddet i penalet og pakket ranselen og jeg spør meg selv for det er ingen andre å spørre: hvor var det det butta hvor var det egentlig det butta hvor er det blitt av alle gutta? * hvor er Jens som slo lens og tryna i hekken hvor er Max som fiska laks i Gaustadbekken hvor er Jo som hadde sko med femtiøring og jernbeslag hvor er Lathans som sovna sankthans og våkna tredje juledag hvor er Elling som tok telling da han stupte fra tiern hvor er Finn som drakk gin og sneik seg inn på niern når var det det slutta når var det egentlig det slutta hvor faen er det blitt av alle gutta? * gutta sover nå gutta sover nå med lyset på Fra Åsteder. Cappelen 1986

Lyrikk

→

OPPGAVER: 1. Diktet handler om en som tenker tilbake på noe som har vært. Savner det lyriske jeget/diktjeget det han skriver om? Hvorfor/hvorfor ikke?

2. Hva slags stemning skaper musikken i fremføringen av diktet?

3. Diktet har fem strofer, de er adskilt med en stjerne. Kikk nærmere og sammenlign dem og si så noe om hvilke strofer som ligner på hverandre og hvilke som skiller seg ut. Hva består forskjellene i?

4. Hvordan har det lyriske jeget det nå? Gi konkrete eksempler fra diktet i svaret.

5. Se på bruken av rim i diktet. Hva slags type rim er dette? Slå opp i kapittelet om skjønnlitteratur eller i stikkordregisteret for å repetere hva man kaller forskjellige mønstre av rim i et dikt.

6. Nils-Øivind Haagensen skrev en ny versjon av dette diktet i 2013, med tittelen «Chicksa». Les dette i tekstsamlingen. Hva har Haagensen gjort for å etterligne Christensens stil og innhold? Hva er forskjellig?

DON MARTIN (OGSÅ KJENT SOM MARTIN RAKNERUD) født i 1978, er en norsk rapper, DJ, musikkprodusent, aktivist og radiovert. Låta «Nilsen» ble hans gjennombrudd som soloartist, og er fra albumet En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt. Don Martin er del av rapgruppa Gatas Parlament.

→

FØR DU LESER: Er det forskjellige områder på stedet der du bor som er så ulike at de kan kalles ulike byer?

451

452

MOMENT 1

Don Martin: Nilsen Tunge skyer over sentrum som om Tor styrer Boka om Oslo er fortellinga om to byer Som om historia til hovedstaden var Charles Dickens Hvis du lurer på hvem jeg repper, det er klart hvilken Jeg fra Oslo Øst det har du kanskje skjønt Det er mitt univers, passet er oransje og grønt Grønlandsleiret er hovedgata i byen min Jeg er en Groruddøl som nettopp flytta lengre inn Vi leker ikke Queensbridge, eller South Bronx Men vi har mer enn et par apekatter iblant oss Selv i en rolig by som Oslo skjer det mye fucka Grønland blir gentrifisert som Grünerløkka Og de som bodde der nettopp blir pressa lengre ut Å bytte Aker ut mot Ahus det var sjukehus Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen Rudolf Nilsen (1901– 1929): Skrev blant annet politiske dikt og kjærlighetserklæringer til Oslo øst.

Rudolf, Lillebjørn, Joachim – velg hvilken

Lillebjørn Nilsen (1950–): visesanger, musiker, komponist og tekstforfatter. Har skrevet mange sanger om Oslo by.

Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard

Joachim Nielsen (1964–2000): låtskriver, sanger, gitarist og frontfigur i gruppen Jokke & Valentinerne.

Så kan du høre byen puste inn Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din Gamlebyen, Grorud, Aker, Alna Og de hører på meg overalt Holmlia til Haugenstua, hele byen kant til kant Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen Så la meg sende ut en hilsen Du finner meg på linje 2 mot Ellingsrud Går av på Furuset Senter hvor gutta henger ut Jeg er med folk som alltid gjør noe, har noe tull på ferde Møt meg på Tøyenbadet sommernatt med hull i gjerdet Det er sjelden noe er lengre vekk enn telefon Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen Av alle storbyer i verden er nok Oslo minst Det er her jeg føler meg hjemme, det her er byen min Gutta mine er fra overalt i hele sjappa Fra gutt til mann på disse veiene, og nå blitt pappa Oslo er blanda av alle typer folk som lever her

Lyrikk

Og nettopp denne blandinga gjør byen min til det den er Du finner meg i Torggata på nattestid Jeg loker rundt i Gamlebyen i hatten min Jeg fant prinsessa mi blant Haugenstuas blokker, vil’kke Flytte herfra selv om dem tilbyr meg halve kongerike Så kan du høre byen puste inn Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard Sinsen, Disen, Kampen, Gransdalen Og de hører på meg overalt Mortensrud til Ammerud, hele byen kant til kant Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen Så la meg sende ut en hilsen To tusen og én natt over Oslo øst Så mange stemmer som til sammen blir til Oslos røst Som om historia den ble fortalt av Scheherazade Den er om kjeltringer, om heltemot og mer om mangt Og alle veit hvor jeg har hjertet mitt De sier ingen kjærlighet skjer helt smertefritt De sier byen har et hjerte som er kaldt som is At allting her kan skaffes for den rette pris Hvem tenker på tiggerne her og deres bør?

De som snakker til seg sjøl i byen er fler enn før At alt er perfekt her i byen har vel ingen sagt Og det er klart at det kan blåse kaldt en vinternatt Tøyen har vært Tøyen lik i hundre år Det e’kke snakk om farge men om fattigdom og levekår Fra de ble sendt fra nr. 13 bort til nr. 19 Har dette vært en by som deler seg omtrent på midten Så kan du høre byen puste inn Du finner meg med lua ned i øya bak i bussen din Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Halvard Lompa, Barong, Beckers, Gamla Og de hører på meg overalt Ensjø til Ellingsrud, hele byen kant til kant Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen Så la meg sende ut en hilsen

453

454

MOMENT 1

Så kan du høre byen puste ut?

Her er en hilsen fra en Oslogutt Fra albumet En gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt. Tee Productions 2013

→

OPPGAVER: 1. Se musikkvideoen til sangen på YouTube. Kommenter hvordan film og musikk bidrar til opplevelsen av teksten.

2. Teksten inneholder mange allusjoner og henvisninger. Bruk ti minutter på å slå opp så mange av disse du kan og skriv en liste. Si noe om hva slags typer steder, personer og andre elementer det henvises til.

Oppsummer i grupper på fem eller i plenum.

3. Hva slags effekt gir alle disse henvisningene og allusjonene i teksten?

4. Hva slags inntrykk får du av Oslo når du hører denne sangen?

5. Skriv en tekst som ligner denne men om hjemstedet ditt. Bytt ut henvisningene til Oslo med passende navn og steder.

RAWDNA CARITA EIRA født i 1970, er en norsk-samisk forfatter og dramatiker. Disse to diktene er hentet fra samlingen Løp svartøre løp fra 2011.

Løp svartøre løp er Eiras første diktsamling, og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2012. Det er en tospråklig utgave på norsk og samisk, der forfatteren har oversatt diktene til ­samisk sammen med Heaika Hætta.

→

FØR DU LESER: Les om forfatteren og noter tre faktaopplysninger om henne

Lyrikk

Rawdna Carita Eira: Prolog tretten år gammel skar jeg merket det kullsvarte øret stjernepannen de lange beina han sprellet låst mellom mine knær jeg strøk den myke kalvemulen med blodige hender og slapp ham fri løp svartøre løp […] din tunge mot min tommel hånden fast under haka høyre hånd om hornkransen ligg stille du er min Fra Løp svartøre løp / ruohta muzetbeallji ruohta. Gyldendal 2011

455

456

MOMENT 1

Rawdna Carita Eira du njuovčča mu bealggi vuostá gurutgieðain doalan gáibái olgešgieðain fas čoarvemáddagii leage jaska don gulat munnje Fra ruohta muzetbeallji ruohta. Gyldendal 2011

→

OPPGAVER: 1. Hvordan vil du beskrive forholdet mellom diktjeget og Svartøre?

2. Hvem eller hva er Svartøre? Begrunn svaret med konkrete eksempler fra diktet og forfatteromtalen.

3. Sammenlign språket i den samiske og den norske versjonen av dikt nr. to. Hvilke likheter og forskjeller finner du?

ISABELL EL-MELHAOUI født i 1993, er en norsk dikter. Diktene «icelandair» og «børek 15 kr» er begge fra debutsamlingen kan jeg finnes i andre for­ mater fra 2014.

→

FØR DU LESER: Hva er en geysir?

Lyrikk

Isabell El-Melhaoui: icelandair bestemor drar til island bestemor kommer hjem fra island har samlet steiner og fått hekla tatovert på armen vi sitter ved stuebordet ser på de framkalte bildene noen med fingeren over linsa er det sånn det er å være gammel vannet lukter svovel på island og folk får ikke solgt husene sine men reykjavik er en fin by passe stor, sier hun en blanding av deg og meg på ett bilde står bestemor foran den blå lagunen og om jeg var island ville bestemor vært en varm kilde der hun står og røyker for seg selv som en liten geysir Fra kan jeg finnes i andre formater. Flamme Forlag 2014

→

OPPGAVER: 1. Hva slags effekt gir det at bestemoren sammenlignes med en geysir i dette diktet?

2. Hva slags stemning er det i diktet?

→

FØR DU LESER: Hva er en børek?

457

458

MOMENT 1

børek 15 kr mannen bak kassa spør hvor jeg kommer fra jeg svarer norge marokko algerie hvilke andre steder mannen bak kassa snakker til meg på arabisk jeg stiller meg opp som et spørsmålstegn sier i don’t understand blir flau over at jeg brukte engelsk han sukker og legger hendene sine på magen lener seg litt tilbake i stolen rekker meg en grønn gjennomsiktig pose med fire sitroner Fra kan jeg finnes i andre formater. Flamme Forlag 2014

→

OPPGAVER: 1. Hva kan grunnen være til at mannen bak kassa spør diktjeget om hvor han eller hun kommer fra?

2. Hva kan grunnen være til at diktjeget blir flau over å snakke engelsk?

3. Skriv et dikt der du skildrer en situasjon på samme måte som forfatteren gjør her (antall linjer osv.) men med et annet innhold. Gi diktet en ny tittel som passer til innholdet.

Lyrikk

JOHANN GRIP født i 1964, er en norsk forfatter, oversetter og gjendikter. Diktet «Hentet» er fra debutsamlingen fra 2002, Enkle dikt. Diktet ble kåret til lytternes favoritt i NRK Radio.

→

FØR DU LESER: Kan du huske en gang du ble hentet som barn?

Johann Grip: Hentet Barn har en egen måte å bruke språket på.

I barnehagen der sønnen min går, blir de for eksempel «henta».

Sunniva, du er henta! roper de, når for eksempel Sunniva blir hentet, og Sunniva slipper det hun har i hendene løper hvinende nedover skråningen rett i armene på den

459

460

MOMENT 1

som står ved porten og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang får øye på at noen står i porten og skal hente meg da håper jeg at det vil skje nøyaktig slik.

Fra Enkle dikt. Cappelen 2003

→

OPPGAVER: 1. Hvem forestiller du deg jeg-personen i dette diktet er?

2. Hva er hovedmotivet i diktet?

3. Hvem er det som en gang skal komme og hente jeg-personen, tror du?

Kom gjerne med minst to forslag.

4. Formuler diktets tema i tre setninger.

Lyrikk

YAHYA HASSEN født i 1995, er en dansk dikter. Foreldrene hans er palestinske flyktninger og kom til Danmark på 1980-tallet. Yahya Hassan ­debuterte med diktsamlingen YAHYA HASSAN i 2013, hvor diktet «UDEN FOR DØREN» er hentet fra. Samlingen skapte stor debatt i Danmark, og kom i norsk oversettelse våren 2014.

→

FØR DU LESER: 1. Har du sett en appelsin med nellikspiker i? Hvordan ser den ut?

2. Hva er en voodo-dukke?

Yahya Hassan: Uden for døren JEG SAD I GARDEROBEN MED EN ÆBLESKIVE I HÅNDEN OG LÆRTE AT BINDE SNØREBÅND I STILHEDEN APPELSINER MED NELLIKER OG RØDT BÅND HANG FRA LOFTET SOM GENNEMHULLEDE VOODOODUKKER DET ER SÅDAN JEG HUSKER BØRNEHAVEN DE ANDRE GLÆDEDE SIG TIL JULEMANDEN VILLE KOMME MEN JEG VAR LIGE SÅ BANGE FOR HAM SOM JEG VAR FOR MIN FAR Fra Yahya Hassan. Digte. Gyldendal 2013

→

OPPGAVER: 1. Hva slags effekt gir sammenligningen mellom appelsinen med nellikspiker i og voodoo-dukken? Hva kan det fortelle oss om diktjeget?

2. Hva slags effekt gir det at det i diktet kun brukes store bokstaver?

3. Skriv et dikt der du gjennom å sammenligne en hverdagslig gjenstand med noe skummelt sier noe om diktjegets følelser. Du kan gjerne bruke Hassans dikt som mønster og bare bytte ut de fire hovedelementene (appelsinen, voodoo-dukken, julenissen og faren).

461

462

MOMENT 1

NILS-ØIVIND HAAGENSEN født i 1971, er en norsk forfatter, journalist og forlagsredaktør.

Diktet «Chiksa» er foreløpig upublisert. Diktet «Uten tittel (første linje: «jeg skal holde deg») er fra diktsamlingen God morgen og god natt fra 2012. Det samme er utdraget fra diktsyklusen «kjære Gud». For denne samlingen ble Haagensen nominert til Nordisk råds litteraturpris. Du kan høre forfatteren lese alle disse diktene på bokas nettsted.

→

FØR DU LESER: Les eller hør Lars Saabye Christensens dikt «Gutta» (det står også i denne i tekstsamlingen)

Nils-Øivind Haagensen: Chiksa festen vi drakk på i går er ikke lenger hva den var ingen som shotter og synger ingen som kliner og ler det er dagen derpå og øynene er så tørre jeg rydder i replikker og blikk og spør meg selv for det er ingen andre å spørre: har jeg mista teken på alle triksa? hvor er det blitt av alle chiksa? hvor er Rita som ble drita og dansa i skjelettet hvor er Gro som satt på do og slang rundt på fettet hvor er Charlotte som hadde så flotte og store … ikke sant?

Lyrikk

hvor er Denise som hadde kis og bare kunne en gang i blant? hvor er Nina som ble så fin av en øl og en jager hvor er Sara som ble klar av en liter med lager har jeg virkelig glemt de gamle triksa? hvor er det blitt av alle chiksa? kroppen er akutt og libidoen en lengre lidelse det er hull i dongen dama i kassa er sur blikket Antarktis kaldt tekstmeldingene er ensomme og det er ikke lenger gøy på låven magen vokser over beltet det er dårlig med hår i sveisen og ansiktet har begynt å smelte snart er det gudskjelov fredag igjen jeg har foldet hendene og gått ned på kne for å spørre meg selv og nå forlanger jeg klar beskjed: har jeg gått ut på dato? har verden virkelig vokst fra de gamle triksa? hvor er det blitt av alle chiksa? hvor er Janne som tok med Hanne for det er alltid plass til tre hvor er Emma som ble temma bare jeg gikk ned på kne

463

464

MOMENT 1

hvor er Nora den hora som aldri fikk nok hvor er Thea som begynte å le av min flørtete jokk hvor er Tine som ville kline etter tjue sekunder hvor er Tove som ikke ville sove før etter tjue runder har jeg virkelig glemt de gamle triksa? når var det kampen ble fiksa? hvor faen er det blitt av alle chiksa? chiksa ringer nå chiksa ringer nå og legger på Diktet er ikke publisert. Det ble framført på Cappelen Damms Poesifest 9. november 2013 i programposten «En hyllest til Lars Saabye Christensens lyrikk».

→

OPPGAVE: Sammenlign med Lars Saabye Christensens dikt «Gutta» (også i tekstsamlingen) og kommenter likheter og forskjeller.

Lyrikk

→

FØR DU LESER: Hvor kort kan et dikt være?

Nils-Øivind Haagensen: Uten tittel jeg skal holde deg til du sovner hva om jeg ikke sovner? jeg skal holde deg Fra God morgen og god natt. Dikt. Forlaget Oktober 2013

→

OPPGAVER: 1. Dette diktet er en samtale som inneholder tre replikker. Hvem kan det være som snakker sammen?

2. Hva slags følelse eller stemning er det i diktet? Begrunn svaret.

3. Kjenner disse personene hverandre fra før? Hvorfor/hvorfor ikke?

4. Synes du stemningen i diktet blir annerledes om du forestiller deg at dette er en samtale mellom en voksen og et barn, et kjærestepar eller et menneske og en gud? Kan du tenke deg flere muligheter for hvem det kan være som snakker til hverandre her?

5. Etterlign diktet og lag din egen versjon ved å bytte ut spørsmålet og svaret (altså innholdet) men behold formen så lik som mulig

465

466

MOMENT 1

→

FØR DU LESER: Hva forventer du av en rekke dikt som har tittelen «kjære gud»?

Nils-Øivind Haagensen: kjære Gud (utdrag) (17/10–23/11) du ta hånden min jeg er skikkelig sliten jeg føler meg svak det blåser og det er mørkt kjære Gud ta hånden min la mørket forsvinne og natta smelte bort og se til at familien min har det bra og at vennene mine er trygge og alle mennesker trygge kjære Gud ta hånden min og før meg fram amen * kjære Gud kjære deg jeg ber om tilgivelse det er det alle sier overalt om å be be om tilgivelse vi er en håpløs gjeng som ikke klarer å oppføre oss men Gud kan tilgi og hvordan ber jeg om det

Lyrikk

og hvordan gjør du det hva er det du gir til meg oss jeg ser for meg lyktestolper pussig nok som står tett nok til å lene seg mot hverandre du og jeg to lyktestolper og når jeg ikke helt vet hvordan jeg skal slå meg på er du der sånn? så enkelt? er det bare å si tilgi meg så er det gjort? så lener vi oss? så skinner vi? det kan ikke være så enkelt men hvis det er så kom så ber jeg deg om å stille deg der borte men innen rekkevidde i tilfelle og hvis du vil amen * kjære Gud er det her du vil jeg skal være var det dette du så for deg gjør jeg nytte for meg er jeg til glede for andre *

467

468

MOMENT 1

kjære Gud i dag så jeg naboen måke snø ut i havet store skuffer som bare smeltet bort vann ble til vann og jeg tenkte at kanskje det samme skjer med oss? kanskje vi er store skuffer med snø som ikke vet hvor godt det er i vannet? eller er du vannet? eller er du naboen? * kjære Gud jeg skulle ønske jeg hadde en hytte i skogen langt borte nesten usynlig mellom trær men mer enn det skulle jeg ønske jeg ikke var redd for å bo et sånt sted om jeg hadde det og enda mer: hva om du er en hytte i skogen hva om kjære du er det jeg er redd for? fordi jeg tror jeg er trygg her? * du hvis himmelen fins og hvis du sitter der og venter kan du, når jeg dukker opp, ordne det slik at alle som levde samtidig med meg

Lyrikk

også er der? og la dem komme bort til meg en etter en og fortelle meg hva de heter og hvor de kom fra og litt om hvem de er og hva de gjorde her nede og at de er glad jeg også var her at jeg ikke var den verste på langt nær den verste og så gi meg en god klem på cirka tre sekunder jeg har regna ut at det vil ta 500 år før alle er ferdig pluss minus en god begynnelse på alt som måtte komme siden * kjære Gud mamma ga meg en samuraikriger i dag det er sånn hun ser meg sier hun som er latterlig tenkte jeg først som betyr at hun ikke vet noe om hvem jeg er en kriger? med sverd og øks og kniv i beltet? og rustning? så sjekka jeg litt nærmere og fant ut at en samurai opprinnelig var en slags livvakt eller tjener en som passer på og steller med dem som fortjener det og sånn vil jeg gjerne være * kjære du jeg ber for verden jeg ber for alle steder i verden fordi verden ikke kan gjøre noe med verden bare du og bare vi kan

469

470

MOMENT 1

og jeg ber for alle oss det er så vidt litt lys der ute snart er det kveld og jeg er alene akkurat nå men det er ikke sant ikke hvis du hører meg ta vare på verden, Gud og ta vare på dem som vil ta vare på den du trenger ikke gjøre alt men litt vær så snill amen * Fra God morgen og god natt. Dikt. Forlaget Oktober 2012

→

OPPGAVER: 1. Hva slags forhold har diktjeget til Gud? Bruk eksempler fra diktene i svaret.

2. Får du noe inntrykk av hvorfor diktjeget henvender seg til Gud? 3. Hva slags effekt gir det at det brukes små bokstaver i diktet?

Lyrikk

KJERSTI WØIEN HÅLAND fødd i 1988, er ein norsk diktar. Dei seks dikta er frå debutsamlinga hennar, Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti, som blei gitt ut i 2013.

→

FØR DU LES: Kor kort kan eit dikt vere og framleis vere eit dikt?

Kjersti Wøien Håland Uten tittel eg drøymde at eg opna bringa og inni var berre ein søppelhaug eg er stillast her eg synest mest på kveldar som dette er eg meir eit ho enn eit eg du studerer delar av meg som aldri hadde vore viktige i ein pornofilm

471

472

MOMENT 1

eg søv du formaterer eg er for stolt til å be deg om å elske meg så eg ber deg heller om å brekke av ein del og elske den Frå Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti. Flamme Forlag 2013

→

OPPGÅVER: 1. Kva slags inntrykk får du av det lyriske eget i desse dikta? Gi ei kort beskriving av kva denne personen tenker på og fortel oss om.

2. Kva slags forhold er det mellom det lyriske eget og den som blir kalla for «du» i dikta? Gi konkrete eksempel frå minst to av dikta i svaret.

3. Skriv din eigen versjon av eitt eller fleire av desse dikta. Byt ut motiv og konkrete ord, men behald forma så lik som mogleg elles (tal på linjer, oppsett og talet på ord).

4. Sorter dei seks dikta slik at dei skaper ei historie. Samanlikn forslaget ditt med ein annan elev sitt.

Lyrikk

RUTH LILLEGRAVEN fødd i 1978, er ein norsk forfattar. «Når dikta mine flyttar inn på Bislettbadet» er frå debutsamlinga hennar, Store stygge dikt, som blei gitt ut i 2005. Ho har også gitt ut ein roman og fleire barnebøker. For den andre diktsamlinga si, Urd, vann ho Brageprisen i 2013.

→

FØR DU LES: Les om samanlikning som språkleg verkemiddel i kapittel 3

Ruth Lillegraven: Når dikta mine flyttar inn på Bislettbadet hugsar du noko du sa til meg for lenge sidan? noko om dikta mine? noko om at det kunne lønne seg å sjå på diktsamlinga som eit symjebasseng der nokre av dikta skulle vere på grunna og andre på djupna, det overraska meg at du snakka om eit basseng, ikkje om ei hamn, ei hamn ville vore meir likt deg, ei hamn med store og små båtar, men uansett, du sa at ikkje alle dikta var nøydde å drive med desperate djupdykk eller seriøs symjing, eg måtte ikkje krevje at alle skulle symje hastig og ambisiøst frå vending til vending, nokre kunne gjerne få vere fnisande, sladrande tenåringsjenter i kortenden, atter andre kunne få vere prustande, pesande førtiårige menn som brukar heile bassenget, som aldri tek omsyn, som får dei jamngamle damene til å skvette og mumle forarga, nokre kunne til og med få vere dei gamle, feite mennene som sit i solstolane på land og les aften aften, som berre bivånar, er jo alltid nokon som berre bivånar, og nei, finst ikkje noko betre ord for det, ikkje noko anna brukbart ord, ikkje noko gangbart nynorskord, er bivåne dei må gjere, og så sa du noko om at nokre av dikta kunne få vere sjuåringar som hoppa frå timeteren, eller seksåringar som stuper kråke, som flyt dødmann når dei blir lei, atter andre kunne få vere fireåringar som plaskar rundt med symjearmar på grunna, som klatrar på oppblåsbare krokodillar og berre ramlar av, ramlar og ramlar utan at det gjer noko som helst, og veit du, det går litt betre no, alt går litt betre no, så akkurat eit slikt dikt er dette, dette er ein fireåring som hyler av fryd og ikkje har ei einaste bekymring i heile verda Frå Store stygge dikt. Tiden 2005

473

474

MOMENT 1

→

OPPGÅVER: 1. Forfattaren bruker ikkje store bokstavar og punktum i diktet. Kva for effekt har det på lesaren? Påverkar det korleis du ville ha lese diktet høgt?

2. Diktet inneheld ei forteljing med ei begynning, ein hovuddel og ein slutt.

Del opp diktet i innhaldsmoment – kvar ville du sett avsnitt eller blanklinje viss du skulle framheve denne strukturen?

3. Skriv eit dikt som liknar dette der du beskriv dikta dine med ei samanlikning – enten a) ein skog, b) ein motorveg, c) eit familieselskap, d) eit fotballag, eller e) noko anna du sjølv bestemmer.

LINA UNDRUM MARIUSSEN født i 1980, er en norsk lyriker. Disse to diktene er hentet fra hennes debutsamling fra 2011, Finne deg der inne og hente deg ut.

For denne mottok hun Tarjei Vesaas’ debutantpris.

→

FØR DU LESER: Les om diktsamlingen og dikteren og oppsummer kort til en medelev.

Lina Undrum Mariussen Uten tittel en mandag i august er du en tom stol når navnet ditt ropes opp og det er ingenting merkelig med det, det er bare en stol som en annen kan få, og det er jo helt vanlig at noen ikke kommer

Lyrikk

vennene dine står i skolegården de skyver lufta mellom seg der du skulle stått, de kjenner at ingenting ligger fast og neste morgen er det en annen som er blitt den morsomme, og ei anna jente er blitt den raskeste, og uka etter er de blitt vant til at du ikke kommer med bussen og bussen lukker dørene og kjører av gårde og treneren avfyrer startpistolen sjøl om du mangler i ytterste bane slik forsvinner du fra startlistene, klasselistene, venninnenes planer de stryker deg ut jeg stryker deg varmt over ryggen trekker sperrebånd opp foran huset: beklager vi har stengt hvordan skal jeg skrive denne historien om tusener av mennesker som legger seg ned uten forklaring de som ikke er på kjøkkenet de som mangler i hagen men forflytter seg i orda som sprer seg mellom hus sprer seg over landegrenser flere ord om flere senger med mennesker i jeg famler meg fram gjennom rom etter rom der ingen svarer jeg leter etter en inngang til rommet der jeg vet at du venter og når jeg finner deg der inne skal jeg løfte opp armene dine jeg skal ta med begge føttene, og knærne som følger med og hele ansiktet skal jeg greie, og øynene skal jeg løsne fra mørket alle brevene du har skrevet med usynlig blekk, alle tærne i fotenden, dem tar jeg på ryggen og jeg skal huske å ta med sokkene, så du holder deg varm på bena munnen din skal få være med, og alle orda du har spart opp der de er ikke for tunge når jeg løfter med låra og bærer dem tett inntil kroppen slik skal jeg stable deg sammen og hente deg ut Fra Finne deg der inne og hente deg ut. Dikt. Forlaget Oktober 2011

475

476

MOMENT 1

→

OPPGAVER: 1. Hva skjer i det første diktet? Hva kjennetegner diktjeget? Hva kjennetegner den diktjeget kaller «du»?

2. Oppsummer hva du får vite i dikt nummer to. Hva slags historie forteller disse to diktene til sammen?

3. Hva kan diktjeget mene med at hun skal hente den andre ut?

ANNE GRETE PREUS født i 1957, er en norsk sanger og musiker, komponist og tekstforfatter. Hun sang og spilte gitar i gruppene Veslefrikk og Can Can og har også mange utgivelser som soloartist bak seg. «Når himmelen faller ned» er hentet fra samlealbumet Mosaikk 16 biter fra 1998.

→

FØR DU LESER: Hva kan det at «himmelen faller ned» bety?

Anne Grete Preus: Når himmelen faller ned Det snør himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, og hør bylarmen forsvinner under dalende flommer.

Og vi har hørt at ingen snøfnugg er like, og sånne under kan en tenke på en stund.

Jeg lener hodet helt tilbake og får et iskyss på min munn.

Og får et iskyss.

Lyrikk

Det snør stumme stjernesøstre fra usynlige munner, og ør av angrepet fra myldrende lydløse sekunder.

I dag inntas jorden av en himmelsk hær, og uten våpen tvinges hele byen i kne.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.

Når hele himmelen faller ned.

Faller ned.

Takk for den unyttige snø til bry og til besvær.

Nå inntas jorden av en himmelsk hær, og uten våpen tvinges hele byen i kne.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.

Når hele himmelen faller ned.

Når hele himmelen faller ned.

Hele himmelen.

Når hele himmelen faller.

Når hele himmelen faller ned.

Alt går litt langsommere her på jorden når hele himmelen faller ned.

Fra albumet Mosaikk 16 biter. Warner Music Norway 1998.

Teksten er gjengitt slik den synges på platen.

→

OPPGAVER: 1. Hør sangen på albumet eller på YouTube. Kommenter hvordan stemmebruk og musikk bidrar til forståelsen av- og hvordan du opplever denne teksten.

2. Hva slags stemning er det i sangen? Hvordan skaper Preus denne stemningen?

3. Kommenter virkemiddelbruk i teksten.

477

478

MOMENT 1

SIGBJØRN SKÅDEN født i 1976, er en norsk-samisk forfatter og lærer. Han debuterte med det episke langdiktet Skuovvadeddjiid gonagas i 2004. Dette oversatte han selv til norsk i 2007 med tittelen Skomakerens ­konge, hvor dette diktet er hentet fra. For samlingen ble han ­nominert til Nordisk råds litteraturpris.

→

FØR DU LESER: Har du hørt om fargesymbolikk? Finn ut mer og l en oversikt over hva minst fire forskjellige farger kan symbolisere av følelser og egenskaper.

Sigbjørn Skåden Uten tittel Jeg kom hjem med båt, dunk-dunk-dunkende mot bredden, fløt hjertet.

Jeg visste ikke øynenes arme råd, bredden grønnlig, øynene rødlige.

Hjemme var jeg og føttene plantet rant øynene fulle av synd, de svarteste synder vårt rike har sett fraktet jeg til vår kyst i en liten skute, med tunge skritt, jeg forsto ikke å stanse; Jusup er mitt navn, fredløs.

Fra Skomakernes konge. Skániid girjie 2007. Gjendiktet til norsk av forfatteren.

Lyrikk

→

OPPGAVER: 1. Dette er første dikt i samlingen. Hva slags stemning er det i dette åpningsdiktet? Hvordan skaper forfatteren denne stemningen?

2. Se på bruken av farger og hva de kan symbolisere i diktet. Hva kan det bety at elvebredden er grønnlig? Hva kan det bety at øyene til diktjeget er rødlige? Hva kan det bety at syndene til «vårt rike» er svarte?

VEMUND SOLHEIM ÅDLAND født i 1974, er en norsk forfatter. Han debuterte med diktsamlingen Sep pran ek i 2003. Disse to diktene er hentet fra samlingen Grovt øye, som ble utgitt i 2013.

→

FØR DU LESER: [[Oppgave inn her]]

Vemund Solheim Ådland Uten tittel Krattskog – myr, nye dyr, blå fluer. Skrått glimt av vann.

Vår, jente, vann. Tørt hjerte.

Fra Grovt øye. Dikt. Kolon 2013

479

480

MOMENT 1

→

OPPGAVER: 1. Forsøk å se for deg landskapet og miljøet vi får høre om i det første diktet. Hvordan er stemningen der? Hva i de få ordene teksten består av er det som skaper denne stemningen, tror du?

2. Skriv en historie på minst 250 ord som forteller det samme den informasjonen vi får i dikt nummer to.

3. Hvem sitt hjerte er det som er tørt i dikt nummer to?

4. Hva betyr metaforen «tørt hjerte»?

5. Sammenlign disse diktene med diktene av Kjersti Wøien Håland.

Kommenter likheter og forskjeller mellom disse svært korte diktene.

Dramatikk og filmmanus

DRAMATIKK OG FILMMANUS

JOHAN BOGAEUS født i 1964, er en svensk manus- og sangtekstforfatter. Han har skrevet flere manuskript til norsk og svenske filmer, som Doktor Proktors Prompepulver og Bare Bea. Manuskriptet til Tatt av kvinnen, fra 2007, er basert på Erlend Loes roman med samme navn.

Manuset er et samarbeid mellom Bogaeus og regissøren av filmen, Petter Næss.

PETTER NÆSS født i 1960, er en norsk regissør, skuespiller og rekvisitør. Næss har blant annet regissert to av filmene om Ingvar Ambjørnsens Elling. Næss er regissøren bak filmatiseringen av Tatt av kvinnen, som han også har skrevet manus til, i samarbeid med Johan ­Bogaeus.

→

FØR DU LESER: Les romanutdraget fra Tatt av kvinnen av Erlend Loe i tekstsamlingen.

Hvordan ville du filmatisert denne scenen?

Johan Bogaeus og Peter Næss: Tatt av kvinnen (spillefilmmanus) 1 FORTEKST SEKVENS

Det er helt mørkt og helt stille. Så hører vi trette skritt som kommer nærmere og stanser. Så: lyden av armen på en platespiller som løftes av, stiften mot platen.

Det knitrer litt. Vinyl. Så fylles mørket av SOLITARY MAN med Johnny Cash.

Fortekster fortsetter.

481

482

MOMENT 1

Opptoning til: 2 INT. LEILIGHETEN – KVELD

I sofaen sitter HAN, vår hovedperson. En ganske vanlig, kjekk kar på ca. 28 år.

Han er i underbukse og en falmet T-skjorte med teksten: HARMONY. Sitter fornøyd med en minipizza i hånden. Lytter til musikken. Han løfter opp en kopp med rykende varm kakao og tar en slurk. På koppen står teksten: KVELDSRO. Så høres en dør som åpnes og lukkes – før noen lette skritt nærmer seg og stopper opp. Han sperrer opp øynene, ørene søker etter lyden …

SKRÆÆTSSJJ! Stiften trekkes brutalt over rillene.

Han ser bort på MARIANNE, som står med stiften i hånden.

MARIANNE Oohhpps …

Hun er vakker og bestemt.

HAN (V.O.) Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden. Like før jeg skulle legge meg. […]

22 INT. LEILIGHET – DAG (FORTS. SCENE 2)

Marianne med stiften i hånden. Smiler unnskyldende mot ham før hun setter seg ned i en stol. I denne ungkarsleiligheten er det for øvrig bare én av alt. Hun åpner munnen og snakker, men vi hører ikke hva hun sier. Han ser på henne.

Hun prater.

HAN (V.O.) Hun satte seg ned og snakket om hvor glad hun var i – MARIANNE Stillhet.

HAN (V.O.) Pratet og pratet og ble aldri ferdig, om …

MARIANNE Den deilige stillheten!

Hun fortsetter å snakke, men igjen hører vi ikke hva hun sier.

Dramatikk og filmmanus

HAN (V.O.) … to mennesker kan oppleve sammen …

MARIANNE Ssssshh! Hører du? (en kort stillhet) Stillheten.

Han ser på henne, forsøker så godt han kan å høre stillheten. Kjenner seg ille til mote. Tar med seg k ­ oppen sin og går mot kjøkkenet.

HAN (V.O.) Hun bare var der.

HAN (V.O.) Pratet og pratet om … den uendelige varheten et menneske er i stand til å leve i overfor et annet …

23 INT. LEILIGHETEN, KJØKKEN – KVELD

Han kommer inn på kjøkkenet, setter fra seg koppen.

MARIANNE (O.S.) Harmoni!

Så ser han – der står Marianne! (Også denne gang i andre klær.) Hvor kom hun fra?!

HAN (V.O.) … var det hun snakket om …

24 INT. HANS LEILIGHET / STUEN – NATT

Han kommer inn i stuen og skal til å slukke lyset idet – MARIANNE Balanse!

Der er hun igjen! (Stadig i nye klær.)

Han får ikke sagt noe særlig. Bare nikker med hodet.

HAN (V.O.) … men hun snakket så fort og jeg fikk meg så sjelden til å si: Unnskyld hva var det du sa? Jeg bare nikket stille, tilsynelatende intenst lyttende …

HAN Ja, det skal være sikkert … … sa jeg, og vugget med hodet …

483

484

MOMENT 1

HAN Himmel og hav, ja, selvfølgelig …

Så forsvinner han ut på badet.

25 INT. LEILIGHETEN, TOALETT / ENTRE – KVELD

Han tar tannbørsten sin og skal til å begynne pussingen, men så – Marianne igjen! (i stadig nytt antrekk), snakker i vei.

HAN (V.O.) Hun begynte å komme oftere.

Han pusser og hun prater.

HAN (V.O.) Og jeg visste nøyaktig når hun kom til å søke blikket mitt, for å møte meg et annet sted enn bare i ordflommen.

Blikkene deres møtes. De holder blikket en stund. Strengt tatt litt for lenge.

HAN (V.O.) Og jeg så på henne, på bena hennes, og på leppene. Svært vakre leppene.

Han ser på henne. Hun prater. Men vi hører ikke hva hun sier.

Så avslutter han tannpleien, går ut av badet – 26 INT. LEILIGHETEN / SOVEROMMET – NATT

– og kommer inn i soverommet mens han holder på å ta av seg buksen.

HAN (V.O.) En kveld etter at hun som vanlig hadde snakket om …

Helt nært hans skrekkslagne ansikt idet han plutselig hører – MARIANNE Stillhet!

HAN (V.O.) … og om hvor mye den betydde for henne, begynte hun å snakke om sin far …

MARIANNE (O.S.) Far og jeg har alltid hatt et dårlig forhold til hverandre …

Så ser vi Marianne. Hun står rett innenfor døren.

Han kommer på at han er i bare underbuksa, setter seg på senga, tar en pute og legger i fanget.

Dramatikk og filmmanus

HAN (V.O.) Og hun hadde mye å si om sin far.

Hun prater i vei med et intenst og sorgtungt engasjement. Han holder på å sovne inn – HAN (V.O.) Jeg må ha sovnet, for jeg våknet brått og fikk med meg en spesielt skjellsettende episode fra ­hennes barndom.

Skvetter plutselig til. Ser på klokken sin, den er halv tre. Ser fort bort på Marianne. Der hun stod, men der er hun ikke lenger. Han ser seg rundt og oppdager at hun sitter på andre siden av sengen, ved fotenden, med ryggen til. Hun har ikke merket at han har sovet.

Han ser på henne. Lytter oppmerksomt nå, som om han endelig hører noe interessant.

HAN (V.O.) Jeg ble sjokkert, og litt glad, for endelig å kunne gi henne respons.

Det er det verste jeg har hørt!

Nå er det Mariannes tur til å bli overrasket over responsen!

HAN (V.O.) Sa jeg og rådet henne til å ta det opp med faren umiddelbart.

Du må jo ta det opp med ham. Umiddelbart!

MARIANNE (stadig overrasket) Hva mener du?

HAN (V.O.) Ja, hva mente jeg. Jeg hadde jo ikke peiling på hva jeg holdt på med!

Gjøre opp med ham … Skjønner du? Herregud! Du er jo en voksen kvinne. Du må jo gjøre opp med denne mannen. Han er jo din far!

Så ser han tåren på kinnet hennes.

HAN (V.O.) Tok jeg kanskje for hardt i?

Jeg syns du bør kontakte ham tvert … Ja, absolutt! Kanskje allerede i morgen.

Marianne ser forundret og oppglødd på ham.

HAN Hva venter du på?!

485

486

MOMENT 1

Det blir stille. Han oppdager at han har reist seg opp i iveren. I underbuksen.

Setter seg, litt beskjemmet.

HAN (V.O.) Jeg hadde engasjert meg – i livet hennes.

Så reiser hun seg, smiler idet hun lener seg frem og kysser ham på kinnet.

HAN (V.O.) Og jeg merket at hun likte det …

Så går hun. Døren smeller i etter henne. Han sitter igjen i stolen sin. Forvirret, overrasket over seg selv …

OVERTONING TIL: 26A Tekstplakat: «Tatt av kvinnen» med en tegning av et eple som det er tatt en bit av.

Spillefilmmanus av Johan Bogaeus og Petter Næss etter Erlend Loes roman, Monster Film AS

→

OPPGAVER: 1. Hvordan fremstilles personene i henholdsvis romanutdraget (Tatt av kvinnen av Erlend Loe) og filmmanuset? Hvilke grep har manusforfatterne gjort for å få frem kvinnen og mannens personlighet og forholdet mellom dem?

2. Gi eksempler på hvordan det går frem at jeg-personen har levd i en ungkarstilværelse (vært singel en stund).

3. Jeg-personen har fortellerstemmen i filmen, såkalt voice over. Hvorfor tror dere manusforfatterne har valgt å la ham kommunisere direkte med oss seerne?

4. Finn eksempler på hvordan handlingen drives fremover i filmmanuset.

Hvordan ser vi at møtene i leiligheten gjentar seg?

5. Hvordan brukes sidetekst til å gi informasjon om personer og handling?

Er det tilleggsinformasjon som blir gitt her som ikke finnes i romanen?

Dramatikk og filmmanus

JON FOSSE fødd i 1959, er ein norsk forfattar og dramatikar. Fosse er ein av våre fremste dramaforfattarar, og skodespela hans er omsette til over 30 språk. Han debuterte som dramatikar i 1993 med stykket Og aldri skal vi skiljast. Fosse bur i Grotten, statens æresbustad for kunstnarar. Nokon kjem til å komme, er frå 1996.

→

FØR DU LES: Bruk internett eller andre oppslagsverk til å finne ut følgande: 1. Kven er Jon Fosse, og kva kjenneteiknar skrivestilen hans?

2. Kva handlar dramateksten Nokon kjem til å komme om?

3. Lag ein kort digital presentasjon på eitt til to lysbilde der du kort presenterer forfattaren og dramateksten med dine eigne ord. Illustrer lysbilda med passande bilde. Kjeldereferansar må inn i presentasjonen.

Jon Fosse: Nokon kjem til å komme PERSONAR Han Ho Mannen I I tunet framfor eit gammalt ganske forfallent hus, det er malingsslite, nokre vindaugsruter er sprukne, likevel har huset, som ligg aude til, på ei flate i eit brot, med utsikt mot havet, sin vêrbitne materielle venleik. Ein mann og ei kvinne kjem inn i tunet, rundt det høgre hushjørnet. Han er i femtiårsalderen, fyldig, med grått litt langt hår, flakkande auge og langsame rørsler. Ho er rundt tretti år, ganske høg, noko kraftig, med halvlangt hår, store auge og litt barnslege gester. Mannen og kvinna går langsmed huset, leier kvarandre i hendene, ser og ser mot huset HO muntert No er vi snart i huset vårt

487

488

MOMENT 1

HAN Huset vårt HO Eit gammalt vakkert hus Langt borte frå andre hus og frå andre folk HAN Du og eg åleine HO Ikkje berre åleine men åleine saman Ho ser han opp i ansiktet Huset vårt I dette huset skal vi vere saman du og eg åleine saman HAN Og så skal ingen komme Dei stiller seg opp, står og ser mot huset HO No er vi komne til huset vårt HAN Og huset er jo fint HO No er vi komne til huset vårt Til huset vårt der vi skal vere saman Du og eg åleine til huset der du og eg skal vere åleine saman Langt borte frå dei andre Huset der vi skal vere saman åleine i kvarandre HAN Huset vårt HO Huset som er vårt

Dramatikk og filmmanus

HAN Huset som er vårt Huset der ingen skal komme No er vi komne til huset vårt Huset der vi skal vere saman åleine i kvarandre Dei går vidare langsmed huset HO litt bekymra Men det er litt annleis eg hadde vel ikkje tenkt at det skulle vere slik Brått redd For nokon kjem til å komme det er så audt her at nokon kjem til å komme Han held berre fram med å sjå mot huset, liksom i eigne tankar Den lange vegen hit ikkje eit menneske var jo å sjå langt har vi reist og ikkje eit menneske har vi sett berre vegen og så står vi framfor dette huset og intensare tenk når det blir mørkt Og tenk når det er uvêr når vinden går gjennom veggane når du høyrer havet slå når bølgjene går harde når havet er kvitt og svart og tenk kor kaldt det blir i huset når vinden går gjennom veggane og tenk kor langt det er til folk kor mørkt det er kor stille det kjem til å vere og tenk korleis vinden går korleis bølgjene slår tenk korleis det blir om hausten

489

490

MOMENT 1

i mørkret med regnet og mørkret Eit hav som går kvitt og svart og berre deg og meg her i dette huset Og så langt frå folk HAN Ja så langt frå folk Pause No er vi endeleg åleine HO litt bekymra Men det er jo ikkje alle vi reiser bort ifrå Det var jo ikkje alle folk Berre nokre folk var det jo Han stiller seg opp og ser mot henne HAN Vi reiser bort frå dei alle saman bort frå alle andre Ho stiller seg opp og ser mot han HO spørjande Alle andre Reiser vi bort frå alle andre HAN Ja frå alle andre HO Men kan ein det Vil ikkje dei andre uansett vere der Kan ein reise bort frå alle andre Er det ikkje farleg HAN Men vi vil jo vere for oss sjølve Det er jo dei andre alle dei andre som drar oss bort ifrå kvarandre

Dramatikk og filmmanus

Alle dei andre Sterkare Vi vil jo berre vere saman med kvarandre åleine ein stad vi vil jo berre vere åleine ein stad der vi kan bu Der du og eg kan vere åleine saman Åleine i kvarandre Det var der vi ville vere Vi ville jo berre vere åleine med kvarandre Åleine i kvarandre HO Men får vi vere åleine Det er jo liksom nokon her Fortvila Nokon er her Nokon kjem til å komme HAN roleg Det er berre vi som er her Han snur seg bort frå henne, går gjennom tunet, bort forbi det venstre hushjørnet, stiller seg opp og ser nedover mot havet Det er jo ingen her og der peikar er havet Ingen kjem til å komme Ho kjem bort til han, stiller seg opp attmed han. Ho òg ser mot havet. Litt opprømt Og sjå kor vakkert havet er Huset er gammalt og havet er vakkert Vi er åleine Og ingen kjem til å komme Ingen kjem

491

492

MOMENT 1

Og der nede er havet så vakkert sjå bølgjene sjå korleis bølgjene veltar seg mot alle dei runde steinane der nede i fjøra bølgje etter bølgje og så havet der ute Så langt som auga rekk er berre havet å sjå Og så nokre holmar langt der ute nokre svarte holmar mot det blåe og kvite havet Og der Pause Jo Han ser mot henne. Ho ser ned, ser lita og redd ut. Stussande Ja Litt bekymra Det kjem ikkje nokon HO Eg kjenner vel på meg at nokon kjem til å komme HAN Nei vi er åleine vi kjenner ingen Det er berre dette huset Og så havet HO Det er jo alt nokon som er her Sterkare Ja nokon er her Nokon kjem til å komme Eg veit at nokon kjem til å komme

Dramatikk og filmmanus

HAN Nei vi er åleine her Pause Endeleg er vi åleine No er vi åleine saman med kvarandre Bestemt Og vi kunne jo ikkje vere der vi var Vi måtte jo reise vi ville jo reise bort ein stad Og så blei det hit til dette huset Og no er huset vårt Litt gladare Og no skal vi bu i dette huset Han ser igjen mot huset Vi bestemte oss for å reise hit Mykje gladare Vi bestemte oss for det Og så gjorde vi det Og no er vi her Det er vi som skal bu i huset no vi bestemte jo oss for at vi skulle reise hit I dette huset skal vi bu Det sa vi No er vi her No skal vi bu i huset Han ser igjen mot havet Og der peikar er havet Stort og fint Ho ser mot havet HO Men eg hadde ikkje trudd at det skulle vere slik å komme hit Ikkje så

493

494

MOMENT 1

ja kva skal eg vel seie Ho ser ned. Pause Havet er så stort Eg hadde ikkje trudd at det var slik Eg tenkte meg det vel så ganske annleis Frå Teaterstykke 1. Det Norske Samlaget 1999

→

OPPGÅVER: 1. I sideteksten innleiingsvis blir både alder og utsjånad på mannen og kvinna beskrivne. Kva får vi vite om dei?

2. Kvifor trur du karakterane er namnlause? Kva for effekt gir det?

3. Finn eksempel på bruk av gjentaking i teksten. Kva for effekt har dette?

4. Endrar stemninga seg undervegs i dette utdraget? Kvar vil du seie vendepunktet eventuelt inntreffer?

5. Kva kan grunnane vere til at paret ikkje ønsker at «nokon skal komme»?

Lag minst to forslag til kva som kan vere grunnen.

Tekstsamling: Sammensatte tekster (tegneserier og reklame)

SAMMENSATTE TEKSTER (TEGNESERIE OG REKLAME) MARGUERITE ABOUET født i 1971, er en ivoriansk forfatter og tegneserieskaper. Historiene om Aya har mange likheter med hennes eget liv. Hun vokste opp i bydelen Yopougon i Elfenbenskysten, og som tolvåring flyttet hun til Paris og har siden blitt boende i Frankrike. Den første romanen om Aya kom ut i 2005. I 2012 ble det laget en animasjonsfilm basert på romanene om Aya som Abouet var med og regisserte sammen med Clément Oubrerie. De tre første romanene om Aya er utgitt på norsk, oversatt fra fransk av Alexander Leborg.

CLÉMENT OUBRERIE født i 1966, har tegnet historien om Aya. Han vokste opp i Paris, og studerte i USA. Han er i dag bosatt i Frankrike, der han arbeider med å illustrere barne- og ungdomsbøker og med tegnefilm i studioet La Station, som han var med på å starte.

→

FØR DU LESER: 1. Hvordan forestiller du deg at det var å være ungdom i et afrikansk land som Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet? Skriv ned en liste med 10 stikkord. (Denne oppgaven kan også gjøres parvis eller i plenum) 2. Repeter de vanligste virkemidlene i tegneserier i kapittel 7

495

496

Og her er jeg, Aya, 19 år, oppgitt over at noen kan få seg til å påstå at øl er en vitamin.

Lillebroren min, Fofana, den berømte gekkojegeren, og Akissi, hans skygge, MOMENT igle,1 lillesøster.

Marguerite Abouet og Clément Oubrerie: Aya fra Yopougon (utdrag) Vi bodde alle sammen i Yopougon, et arbeiderstrøk i Abidjan som vi kalte “Yop City”, sånn at det hørtes ut som en amerikansk film.

– dêh: forsterkende utrop – galérien: ung mann som har rikelig med tid (som altså ikke har noe å gjøre) – génito: ung mann som liker å spandere – maquis: billig utendørsrestaurant der man kan danse

Maquis-ene var fulle av folk, og man kunne merke at sommerferien var i gang ...

... og det var akkurat da det begynte å skjære seg.

11

ADJOUA! TELEFON TIL DEG!

HALLO? HVEM ER DET? MEG, BINTOU.

Tekstsamling: Sammensatte tekster (tegneserier og reklame)

ADJOUA! TELEFON TIL DEG!

HALLO? HVEM ER DET? MEG, BINTOU.

JEG HAR EN PLAN FOR I KVELD. EN LITEN GALÉRIEN, MOUSSA, HAR BEDT MEG UT PÅ “ÇA VA CHAUFFER”. BLIR DU MED?

KOM BORT TIL MEG FØR SEKS, SÅ SKAL VI KLARE Å FÅ BRUKT OPP PENGENE TIL DEN GÉNITO-EN.

EH ... JA ... HELT ENIG, JEG SKJØNTE HELLER IKKE DEN MATTEOPPGAVEN.

12

TAKK, BINTOU. DU ER VIRKELIG EN STOR HJELP MED MATTELEKSENE.

SES ETTERPÅ!

AAAAHH! TAKK!

SKAL DU BORT TIL BINTOU FOR Å GJØRE LEKSER? HUN ER JO LIKE ELENDIG SOM DEG! DET RAKER IKKE DEG!

DU KAN LIKE GJERNE INNRØMME AT DERE SKAL PÅ GUTTEJAKT.

KLAPP IGJEN. DEN SVÆRE KJEFTEN DIN ER STØRRE ENN EN KUROMPE.

SE PÅ DEN ROMPA! FLAT SOM EN FLYNDRE!

DRIT OG DRA!

497

498

MOMENT 1

SE PÅ DEN ROMPA! FLAT SOM EN FLYNDRE!

DRIT OG DRA!

13

HM, IKKE STORT. OG DU, DA? HVOR SKAL DU?

HEI, AYA! HVA SKJER?

NEI TAKK, JEG HAR FOR MYE LEKSER.

ÆRLIG TALT, AYA! DU GÅR JO GLIPP AV ALT SOM ER GØY.

14

PÅ “ÇA VA CHAUFFER” MED BINTOU OG DANSE. BLIR DU MED?

Tekstsamling: Sammensatte tekster (tegneserier og reklame)

MEN DU HAR JO IKKE SKIFTA!

HEI, DU! KOM INN ...

HVA SIER DU NÅ?

T TUU

HER ER JEG, JENTER. SÅ PENE DERE ER, DÊH! HMM, HAN SER JO HELT GÆREN UT MED DEN SVEISEN.

BINTOU! HAR HAN BIL? DET ER BARE SÅÅ CHIC!

AH, DER HAR VI MIN KJÆRE GÉNITO!

WOW! DU ER DRIT­ STILIG, DÊH!

PARTYY!

HYSJ! HAN HAR LANGE ØRER OGSÅ!

15

IKKE DET?

UUT TUU

HEI! SE HVOR DU KJØRER!

499

MOMENT 1

EN INT

,S

..

Y. EX -S

S

ILIG DE

,

UN

500

R HUN E

ER

D

I-

H .O. S.C .

I .

D

... HUN ER C - CHARMERENDE ...

HER, MINE SKJØNNHETER. LITT FORFRISKNINGER.

OH OH OH OH ... OH OH OH OH MENNESKESØNNEN ER TØRST, DÊH!

16

HUN ER O - OH, OH, 0H KOM, ADJOUA, VI DANSER.

YAO! GI MEG EN TIL!

Tekstsamling: Sammensatte tekster (tegneserier og reklame)

OH OH OH OH ... OH OH OH OH

YAO! GI MEG EN TIL!

MENNESKESØNNEN ER TØRST, DÊH!

SÅ, ER DET HUN SOM ER DIN BINTOU?

DET SER UT SOM OM DU IKKE ER DEN ENESTE SOM JAKTER PÅ DEN GASELLEN, BROR.

AH ... FOR EN GASELL! – JEG MÅ HA HENNE!

HVA?!

HEI, BINTOU! HVA DRIVER DU MED?

HÆ?

17

HVA PRATER DU OM?

JEG TRAFF AKKURAT FETTEREN MIN, DRISS. BARE FORDI JEG GIR HAM NUMMERET MITT, TRENGER DU VEL IKKE TA HELT AV?

HVA PRATER JEG OM? JEG ER HER, OG SÅ GÅR DU BORT TIL ANDRE MENN! HVILKE ANDRE MENN?

STEMMER, FETTEREN HENNES. SLAPP AV LITT, OK? ABIDJAN ER EN LITEN BY. DET KAN JO HENDE VI MØTES IGJEN.

501

502

MOMENT 1

JEG TRAFF AKKURAT FETTEREN MIN, DRISS. BARE FORDI JEG GIR HAM NUMMERET MITT, TRENGER DU VEL IKKE TA HELT AV?

STEMMER, FETTEREN HENNES. SLAPP AV LITT, OK? ABIDJAN ER EN LITEN BY. DET KAN JO HENDE VI MØTES IGJEN.

?!

ER DET FETTEREN DIN?

SORRY, BINTOU, OK? DU MÅ JO SKJØNNE AT JEG IKKE ANTE DET!

SKJERP DEG. DU KAN IKKE 18 VÆRE SÅ SJALU. HUSK, DU EIER MEG IKKE.

OK, MAMADOU, RINGER DU I MORGEN?

OG MORA DI HAR DET BRA?

GREIT.

JA DA. HUN KLAGER OVER AT HUN ALDRI SER DEG. GREIT, SES SEINERE. HADET!

BINTOU, JEG ...

HADET, FETTER!

WOW! DET VAR NÆRE PÅ, DU!

TI STILLE! DET ER DEN SISTE LÅTA TIL LOUGA FRANÇAIS.

T PÅ EN BÅT ...

MØNSTRVEEL MED MOR OG FAR R TOK FA

HYSJ! IKKE SÅ HØYT!

INTE ...

SOLA SK G REISTE FRA MITT LAND JE

SÅ DU HVORDAN JEG TAKLA DET, ELLER?

Fra Aya fra Yopougon. Oversatt av Alexander Leborg. Minuskel Forlag. Oslo 2012 19

Tekstsamling: Sammensatte tekster (tegneserier og reklame)

→

OPPGAVER: 1. a) Hva slags inntrykk fikk du av livet til ungdommer i Elfenbenskysten på slutten av 1970-tallet? Skriv ned en liste på ti stikkord som beskriver livet til ungdommene i tegneserien. b) Er noen av stikkordene du skrev ned før du leste, med på den nye lista?

2. Hvilket av disse adjektivene syns du best beskriver tegningene i serien?

Begrunn svaret ditt.

– Realistisk – Karikert (slå opp ordet dersom du ikke vet hva det betyr) – Enkel – Humoristisk 3. Telefonsamtalen mellom Bintou og Adjona blir beskrevet i fem tegneserieruter i dette utdraget. Se på de fem rutene igjen: På hvilken måte gir samspillet mellom tekst og bilde oss informasjon om personene Bintou og Adjona og hva slags situasjon de har hjemme?

4. Se på de tre første rutene i dette utdraget. Hvordan bruker serieskaperne variasjon i rutemønster og bildeutsnitt (les mer om dette i kapittel 7) i disse rutene? Hvilken effekt oppnår serieskaperne med denne variasjonen i rutemønster og bildeutsnitt.

503

MOMENT 1

for Supertanker

504

Nå har alle råd til å ikke finne seg i det.

Er du medlem i et LO-forbund kan du få din egen advokat, også privat. Advokatforsikring koster 110 kroner i måneden og gir deg hjelp hvis du trenger juridisk bistand.

Les mer på lofavor.no, send sms ADVOKAT til 2440 eller ring 815 32 600.