Norske partier og velgere av Tor Bjørklund og Axel Fjeldavli (utdrag)

Tor Bjørklund

i samarbeid med Axel Fjeldavli

Norske partier og velgere

Valgresultatenes historiske røtter

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2023

ISBN 978-82-02-72775-8

1. utgave, 1. opplag 2023

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Illustrasjoner: Bøk Oslo AS

Omslagsillustrasjon: Eivind Eriksrud

Omslagsdesign: Cappelen Damm

Design og sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS, Oslo

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Forord

Ideen om å skrive en bok om norske partier og velgere kom for snart fem år siden. Da passerte jeg aldersgrensen og gikk av som professor i statsvitenskap på Blindern. På noenlunde samme tid hadde Axel Fjeldavli fullført sin masteroppgave i statsvitenskap med et tema fra valgforskningen. Som en medarbeider på det planlagte bokprosjektet, ble Axel rekruttert. Han har underveis vært en kompetent leser og samtalepartner og gått gjennom kapittelutkast i flere runder. Ved siden av å kommentere og stramme opp manus har han også gitt selvstendige bidrag til to kapitler. Det dreier seg om kapitlet om Høyre, da i første rekke stoffet om de siste tiårene, og dernest kapitlet «Sosial bakgrunn, partivalg og skillelinjer». I dette kapitlet er deler av to kapittelutkast blitt sydd sammen, samtidig som noen nye momenter er tilføyd. I tillegg har Axel laget alle figurene i boka, minus da de som datamaskinen har fått tegnet ut via et par tastetrykk. Det rokker ikke ved at det er undertegnede som i all hovedsak har skrevet boka, og som har hatt ansvaret for datakjøringer og tabellproduksjon. I den sammenheng har en kontorplass på Institutt for samfunnsforskning vært uunnværlig.

Boka beveger seg inn på det som kan oppfattes som historikernes enemerker. I respekt for det faget har manuset blitt saumfart av en historiker. Forlaget valgte Finn Olstad, som har vært til stor hjelp. Han har samvittighetsfullt gått gjennom teksten og slått ned på svakheter og misforståelser. Kontakten med forlaget Cappelen Damm Akademisk har gått via redaksjonssjef Dorte Østreng. Hun har fra første stund vært positiv til prosjektet, gitt gode råd og alltid kommet med raske tilbakemeldinger.

Enkelte partier av boka baserer seg på arbeider jeg tidligere har skrevet sammen med andre. Det gjelder i første rekke Johannes Bergh, men også Jo Saglie, Ottar Hellevik og Bernt Hagtvet. Johannes vil finne tabeller han selv har laget i både kapittel 2 og kapittel 13. Ellers skal nevnes at flere kolleger har tatt seg bryet med å lese gjennom større eller mindre deler av manuset og gitt verdifulle tilbakemeldinger. I tillegg til allerede nevnte Johannes Bergh og Jo Saglie gjelder det også Peter Langsæther og Rune Slagstad.

Hjelp har jeg altså fått fra mange hold. Det kan, selvfølgelig ikke, frata meg fra ansvaret for mangler og feil. Bokas emne er omfattende. Å unngå gjentakelser er ikke lett, om i det hele tatt mulig. Jeg har imidlertid en tro på at spennvidden, både i tema og tid, kan åpne for nye perspektiver.

Tor Bjørklund

Innledning

Denne boka handler om norske partier og deres velgere, et tema i demokratiets kjerne. Det er vanskelig å forestille seg et fungerende demokrati uten politiske partier. Partier og demokrati er knyttet sammen, liksom partier og valg. Valgene er «demokratiets pulsslag», sa en gang Henry Valen, nestor i norsk valgforskning.

Å etablere et nytt parti er ikke lett. Mange har forsøkt, få har lyktes. Men har et parti først blitt etablert og overlevd noen valg, skal det mye til for å bryte det ned. Slik har det i alle fall vært lenge. Men i løpet av de siste årene er det flere eksempler på det motsatte (jf. Frankrike og Hellas). Men mange partier er av seigt stoff. De tilpasser seg nye tider og nye konflikter, endrer profil og kommer dermed nye partier i forkjøpet. Ved stortingsvalget i 2021 stemte nær to av tre (65 prosent) velgere på partier som var hundre år eller eldre.

Å forstå partiers utvikling krever kjennskap til historien. Partiene er ikke nykomlinger. De fleste har en lang historie bak seg. Av historikere blir valgforskere ikke sjelden kritisert for mangel på kunnskap om historisk kontekst. Tolkninger treffer ikke. Valgforskere kan, på den andre siden, bli slått av at partihistorikere ikke alltid er à jour med valgforskningens resultater. Det skrives påkostede bøker om partiers forløp som med fordel kunne ha innlemmet relevante funn fra valgforskere. Det er bakgrunnen for denne bokas intensjon: å bygge bro mellom historie og valgforskning. Boka er således ikke konsentrert om ett enkelt valg eller ett enkelt parti. Målet er å trekke lange linjer gjennom både partihistorier og valgstatistikkens tallrekker.

Norsk valgforskning er breddfull av data. Det siktes da i første rekke til representative utvalgsundersøkelser, en metode som fikk sitt gjennombrudd etter krigen. De regelmessige norske stortingsvalgundersøkelsene strekker seg fra 1957 til 2021, og lokalvalgundersøkelsene har vært gjennomført ved alle valg fra 1995 til 2019. Data fra valgundersøkelsene er bokas

empiriske ryggrad.1 Dessuten trekkes også inn tall fra den store verdi- og holdningsundersøkelsen Norsk Monitor, som regelmessig er blitt gjennomført hvert annet år fra 1985 til 2021.2 I tillegg kommer valgresultatene fra landets kommuner.3

Funn og analyser fra norsk valgforskning har i stor grad blitt publisert i bøker med konsentrasjon om enkeltvalg. Det er dels et resultat av måten valgforskningen har blitt finansiert på. Bevilgende myndigheter, som blant annet Kommunaldepartementet, har forventet en bokutgivelse som kvittering før neste valg gikk av stabelen. Dessuten, skal en valgforsker nå ut med publikasjoner til det internasjonale fagmiljøet, er konsentrasjonen om norske valg ikke alltid den mest farbare vei. For å komme på trykk i tunge engelskspråklige fagtidsskrifter må temaene tilpasses forskningsfrontens dagsorden.

De norske politiske partiers historie er et stort og omfattende emne. De fleste partier har tatt initiativet til utgivelse av bøker om eget parti, ikke sjelden ført i pennen av faghistorikere. Kildetilfanget er stort. Gjennomgangen av hovedtrekkene i partihistoriene er i all hovedsak basert på åpent og allment tilgjengelig kildemateriale.

Denne boka går gjennom de ulike partienes faser fra de ble dannet til i dag, med sine oppturer og nedturer. Tall og trender fra valgforskningen presenteres. En nærliggende tilnærming, er det lett å si, men så langt er det en sammenkopling som i liten grad har vært gjort. Dermed skulle boka fylle et tomrom.

De to første politiske partiene, Venstre og Høyre, ble stiftet i 1884. Trekvart århundre senere startet de norske valgundersøkelsene opp. De er en sentral kilde, og ikke uventet blir velgeranalysene (med velgeren som enhet) i denne boka i første rekke konsentrert til tiden etter 1945. Den første valg-

1 Det gjelder i første rekke stortingsvalgundersøkelsene fra 1957 til 2017. Et stort arbeid har gjennom årene blitt nedlagt av Valgforskningsprogrammets mange medarbeidere. I spissen har stått (og med henvisning til valgundersøkelsens år): Stein Rokkan (1957), Henry Valen (1957–1989), Willy Martinussen (1969), Ragnar Waldahl (1973), Bernt Aardal (1985–2013) og Johannes Bergh (2013–). Fra sidelinjen har jeg gjennom mange år fulgt arbeidet med å få en stortingsvalgundersøkelse i havn, fra konstruksjon av spørreskjemaet til den ferdige datafilen. I tillegg til faglig perfeksjonering er det tydelig at det i perioder har vært slit og bekymringer med å sikre finansieringen. Det er ikke uten takknemlighet en setter seg til dekket bord.

2 Meningsmålingsinstituttet MMI (senere Synovate og Ipsos) har gjennomført undersøkelsene. Faglig leder bak Norsk Monitor har siden starten fram til 2021 vært Ottar Hellevik.

3 Valgresultatene er blitt tilrettelagt av NSD (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, nå: Norsk senter for forskningsdata). Det er blitt utregnet omregningsfaktorer som gjør at kommunene over tid kan sammenliknes selv om kommunegrenser endres. I denne boka settes søkelyset på valgresultater etter kommune, fra 1945 til 2019.

undersøkelsen er datert til 1949, som så etterfølges av det nevnte Valgforskningsprogrammets lange rekke med undersøkelser fra 1957. I analyser av partienes regionale trekk, hvilke kommuner der de gjør det godt og dårlig, er blant annet benyttet en sammenslåing av valgresultater i de enkelte kommuner fra 1945 til i dag.

Bokas tyngdepunkt er de ti kapitlene (fra 3 til 12) som tar for seg de enkelte partier. De introduseres i kronologisk rekkefølge etter det året de ble stiftet.4 Som en slags oppsummering av velgerstøtte til enkeltpartier og partiblokker, følger kapittel 13: «Partiblokkenes styrke ved lokal- og riksvalg 1969–2021».

To kapitler kommer forut for kapitlene om enkeltpartier, kapittel 1: «Partiene slår rot, nasjonalt og lokalt» og kapittel 2: «Sosial bakgrunn, partivalg og skillelinjer». De skal fungere som en inngangsport til kapitlene som følger. Det første kapitlet betrakter partiene med et overordnet blikk. Hvor er utspringet, i eller utenfor Stortinget? Fikk partiet innpass på Stortinget før det hadde fått innvalgt representanter i kommunestyrer? Det er for eksempel tilfellet med SF/SV og ALP/FrP. For andre partier, som Arbeiderpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, gikk veien til Stortinget via lokalpolitisk deltakelse, ofte med en mangeårig deltakelse i diverse kommunestyrer.

Alle partier er blitt stilt overfor valget av type partiorganisasjon. Over tid er forskjellene mellom partiene her blitt mindre. Arbeiderpartiets opprinnelige modell, massepartiet med landsmøtet som det øverste maktorgan, er blitt mer eller mindre adoptert av de fleste partier.

Partienes posisjon lokalt, i form av lokallag og representasjon i kommunestyrer, kartlegges. Det gis en oversikt over den andel av kommunene der partiene har stilt lister fra 1945 til 2019. De fleste kurvene stiger, men noen faller også. Partienes lokale feste er av betydning. Representasjon i kommunestyrer har blant annet spilt rollen som en «rugekasse» for et parlamentarisk gjennombrudd, for å låne en metafor fra den danske statsviteren Ulrik Kjær.5 De lokale partilagene har også fungert som det Kjær kaller «respirator» for partier som har falt ut av Stortinget, og havnet i ufrivillig eksil.

4 Kapittel 3: Venstre (1884), kapittel 4: Høyre (1884), kapittel 5: Arbeiderpartiet (1887), Kapittel 6: Bondepartiet/Senterpartiet (1920), kapittel 7: Norges Kommunistiske Parti (1923), kapittel 8: Kristelig Folkeparti (1933), kapittel 9: Sosialistisk Folkeparti / Sosialistisk Venstreparti (1961/1975), kapittel 10: Anders Langes Parti / Fremskrittspartiet (1973 /1977), kapittel 11: Rød Valgallianse / Rødt (1973/2007), kapittel 12: Miljøpartiet De Grønne (1988).

5 Kjær 2012

Kapittel 2 dreier seg om «Sosial bakgrunn, partivalg og skillelinjer». Med meningsmålingenes gjennombrudd, og valgundersøkelsenes oppstart etter krigen, innledes et nytt kapittel i analysen av velgere og partier. Det blir nå mulig i stor detalj å undersøke velgernes sosiale bakgrunn, peile inn endringer i den sosiale basisen over tid, og spore opp skillelinjer som har vært avgjørende for partidannelser.

I 1957 tegnet partiene, bortsett fra KrF, en klasseprofil. Arbeiderklassetilhørigheten var sterk blant arbeidere og forankret dem i partier på venstresiden. Middelklassen, derimot, sognet til den borgerlige fløyen. Dette entydige bildet slo etter hvert sprekker. Arbeiderklasseidentiteten ble svekket, særlig tydelig på 1980-tallet, høyrebølgens tiår. Ikke bare var andelen arbeidere på retur, men stadig færre av dem følte seg som en del av arbeiderklassen.

En liknende utvikling skjedde i middelklassen. De partipolitiske preferansene ble mer heterogene, den partipolitiske spredningen større. Sosiologen Daniel Oesch har argumentert for en tredeling av middelklassen.6

En del er kalt «de sosiokulturelle spesialister», som leger, lærere, barnehagepedagoger, terapeuter av ulik type, intensivsykepleiere med mer. Disse stemmer gjerne til venstre, på partier til venstre for sosialdemokratene og på grønne partier. De to andre yrkeskategoriene innenfor middelklassen er knyttet til administrasjon/byråkrati og til yrker med krav om tekniske ferdigheter. De har begge en partipolitisk borgerlig forankring.

Forklaringen på endringer i koplingen mellom sosial bakgrunn og politiske partier må søkes i politiske skillelinjer. De igjen kan knyttes til grunnleggende samfunnsmessige omveltninger. Det var det Seymour M. Lipset og Stein Rokkan gjorde i sin modell med påpekningen av en nasjonal revolusjon – som la grunnlaget for etableringen av en nasjonalstat – og en industriell revolusjon, som endret samfunnets produksjonssystem. Revolusjonene skapte nye betingelser for partidannelser. En samfunnsomveltende endring av tilsvarende format har vært trukket fram av den sveitsiske statsviteren Hanspeter Kriesi. Den gir Lipset-Rokkan-modellen et tredje ledd, nemlig globaliseringen, som representerer en post-nasjonal revolusjon.7

Globaliseringen har mange ringvirkninger. Frihandel og en internasjonal markedsøkonomi har åpnet for arbeidsinnvandring fra fattige land, og dermed en mer sammensatt befolkning. Dessuten har den skapt trusler om

6 Oesch 2006

7 Kriesi et al. 2006

sosial dumping. En annen konsekvens er utflytting av vareproduksjonen til lavkostnadsland. Den impliserer nedlegging av arbeidsplasser i den rike del av verden. Børser og pandemier kjenner ikke landegrenser. Et omfattende problemkompleks er blitt lagt på politikernes bord.

I bokas tredje og siste bolk følger fire kapitler. Det starter med kapittel 14, som dreier seg om veksten i offentlig sektor og de offentlig ansattes partivalg fra 1957 til 2019. I denne perioden har andel offentlig ansatte blant de yrkesaktive (deltid og heltid) blitt nær fordoblet, fra tjue til opp mot førti prosent. Endringer har også skjedd i de offentlig ansattes partivalg. I 1957 var forskjellene målt opp mot privat sektor små. Etter hvert ble de entydige. Det er veksten i velferdssektoren, yrker knyttet til helse-, undervisning- og sosialvesenet, som er hovedforklaringen. Bak ligger de mangslungne krav til velferdsstaten, og en vekst som har som forutsetning at støtten til velferdsstaten etter hvert fikk bred partipolitisk oppbakking. Men partiprofilen til de sysselsatte i velferdssektoren er langt fra å være et Norge i miniatyr.

Deretter følger to kapitler som tar for seg egenskaper ved velgernes sosiale bakgrunn, for det første kjønn (kapittel 15, «Kjønn og parti 1949–2021») og for det andre generasjon eller alder (kapittel 16, «Generasjon, livsløp og parti 1957–2019»). Boka avsluttes med et kapittel om «Valgresultatenes historiske røtter». Det gis et overblikk, men uten å gå gjennom kapittel for kapittel. Hovedtrekk ved partienes etableringer trekkes fram, og med henvisning til tabeller og figurer i foregående kapitler.

Kapittel 1

Partiene slår rot, nasjonalt

og lokalt

Ti partier har fått hvert sitt kapittel i denne boka. Alle partiene har hatt som mål å være landsomfattende, og de har i minst to perioder vært representert på Stortinget. Partier som er avskallinger fra etablerte partier og som etter hvert har dødd ut eller sluttet seg til opphavet, er ikke tatt med.8 Med dette utgangspunktet står vi med ni partier. Et tiende parti er også inkludert. Fenomenet NKP er for interessant til å utelukkes, selv om denne avskallingen fra Arbeiderpartiet for snart hundre år siden, i dag er så godt som uten velgere.

De ti partiene har ikke bare vært representert på Stortinget, men også i en rekke kommunestyrer. Rikspolitikk og lokalpolitikk må ses i sammenheng. Det krever kunnskap om i hvilket omfang partiene stiller lister lokalt. Variasjonene over tid er entydige og går stort sett i en retning: Partiene stiller lister i stadig flere kommuner.

Rikspolitisk og lokalpolitisk etablering

Det er kun to partier i Norge som er dannet med utspring i Stortinget, nemlig de to eldste: Venstre og Høyre. For andre partier gikk veien til Stortinget blant annet via kommunestyrene. Lokal representasjon fungerte som en slags rugekasse for det rikspolitiske gjennombruddet.9 Her finner vi partier som Arbeiderpartiet, RV/Rødt og MDG. Veien til Stortinget tok imidlertid ulik tid. For Arbeiderpartiet seksten år etter partistiftelsen og fem år etter allmenn stemmerett for menn. Underveis hadde partiet hatt mange sentrale posisjoner i by- og herredsstyrer, før det ble representert på Stortinget. Da RV/Rødt tjue år etter partietableringen fikk innvalgt en stortingsrepresentant, hadde partiet i løpet av den tiden kun hatt et svakt fotfeste i et par kommuner. For MDG tok det enda lenger tid, 28 år. Partiet hadde da, gjennom hele perioden, vært til stede i et fåtalls kommunestyrer med en representant eller to.

For de partier som erobret plass på Stortinget uten først å ha hatt en posisjon i et kommunestyre, har minst to muligheter vært aktuelle. Den ene har gått via interesseorganisasjoner eller ideelle organisasjoner. Her finner vi Bondepartiet (1921), som sprang ut av Landmandsforbundet10 (Norges Bondelag), og Kristelig Folkeparti (1933), som var nær knyttet til de to daværende sterkeste misjonsforeningene på Vestlandet. Den ene

8 For eksempel Det nye Folkepartiet / Det liberale Folkepartiet, Moderate Venstre, Frisinnede Venstre.

9 Kjær 2012 10 Landmandsforbundet ble riktignok representert

på Stortinget i 1918.

representerte indremisjonen (Det Vestlandske Indremisjonsforbund, nå Indremisjonsforbundet), den andre ytremisjonen (Kinamisjonen, nå Norsk Luthersk Misjonssamband). De to misjonsforeningene kanaliserte en ilter protest mot så vel gudsbespottelse som «fri flyt av alkohol». Det ble et bakteppe for dannelsen av Kristelig Folkeparti som et regionalt parti i Hordaland.

Den andre veien til Stortinget har gått via aksjoner eller kampanjer, som da ligger forut for parlamentarisk representasjon. To partier hører hjemme her, Sosialistisk Folkeparti (1961) og Anders Langes Parti (ALP) (1973). Begge ble båret fram på en protestbølge, den ene mot atomvåpen og den andre mot skatt. De ble begge dannet fem måneder før de fikk innvalgt sine første representanter, SF to og ALP fire. I kampanjen mot atomvåpen var det flere aksjoner eller ad hoc-bevegelser, den sterkeste «Protest mot atomvåpen – de 13». Misnøye med skatter og avgifter i 1973, derimot, gav seg ikke uttrykk i protesttog og aksjoner med paroler og opprop. Uro og misnøye, ikke sjelden forbannelse, markerte seg på ulike måter. Den stemningen været Anders Lange og realiserte med hell en plan han hadde hatt siden 1950-tallet om å danne sitt eget parti.

Representasjon i kommunestyrer har vært framstilt ikke bare som en rugekasse for en posisjon på Stortinget, men også som en respirator – en overlevelsesmekanisme – for å gjenerobre en plass på Stortinget etter å ha falt ut. Noen partier kommer aldri tilbake til Stortinget etter valgnederlag. Andre har greid det: SF/SV var i eksil i en periode (1969–1973), det samme var FrP (1977–1981), og Venstre i to perioder (1985–1993).

For SF/SV var det ikke en lokalpolitisk plattform som var grunnlaget for en gjeninntreden i Stortinget. Det var derimot den aktivitet som hadde utfoldet seg under folkeavstemningskampanjen mot norsk medlemskap i EU (se kapittel om SF/SV). For FrP var situasjonen annerledes. Carl I. Hagen oppfattet kommunevalget i 1979 som en prøvestein for partiets være eller ikke være. Han mente at partiet var kritisk avhengig av å få en plattform –en talerstol – for å kunne leve videre. Den posisjonen partiet allerede hadde lokalt, som et resultat av valget i 1975 (da under ALPs merke), var meget svak. Hagen hadde blinket ut noen sentrale bystyrer. Poenget var å få etablert nye lokale støttepunkter, noe partiet langt på vei lyktes med (se kapittel om FrP).

Venstres tilbakekomst til Stortinget var i stor grad betinget av at partiet hadde noen sterke lokale støttepunkter. En kommune i særklasse var Ulvik i Hardanger. Det var ordføreren fra denne kommunen, Lars Sponheim, som i 1993 ble partiets eneste innvalgte representant i Stortinget. Hver fjerde

velger i Ulvik stemte Venstre det året. Tiden i eksil fra Stortinget var over. Sponheim kunne vandre til fots over fjellet fra Ulvik til Stortinget.

Partiorganisasjonen

Partienes startfaser har vært ulike. Men uansett utspring blir partiene stilt overfor de samme spørsmålene: Hvordan skal partiorganisasjonen formes?

Hvilken rolle skal medlemmene spille? Hvor skal partiets øverste maktorgan plasseres: i parlamentsgruppen, partiapparatet eller landsmøtet?

De første partiene ble dannet på 1800-tallet i en tid uten allmenn stemmerett. De oppstod i det som er kalt et «eliteregime», da en utbredt forventning var at de «beste menn» fra den sosiale eliten skulle styre. Partiforskeren Maurice Duverger kalte dem elitepartier. Makten var plassert i parlamentsgruppen, og partiorganisasjonen var løs og uformell. I perioder mellom valgene var aktiviteten normalt liten. Det er en beskrivelse som har likhetstrekk med norske forhold. Venstre og Høyre ble altså dannet med basis i parlamentsgrupper. Før partiene ble etablert ble indirekte valg praktisert. Innskutt mellom velgerne og representantene var valgmenn. Det var valgmenn som en måtte anta hadde en viss kjennskap til de utkårede. Det kunne være betryggende å ha et ledd mellom velgerne og politikerne som kunne være en form for kvalitetssikring. Listevalg kom senere som et resultat av at partiene ble etablert. De første stortingsrepresentantene for Venstre og Høyre var dermed valgt inn av valgmenn. Ordningen med indirekte valg fortsatte også en tid etter at de to partiene var stiftet.

Før den formelle partidannelsen ble Venstre og Høyre støttet av ulike foreninger. Mobiliseringen bak Venstre var størst. Her fant vi de såkalte Samtalelagene, samt Bondevenn-, avholds- og indremisjonsforeninger. Høyre, som kom som et svar på etableringen av Venstre, fant sine sterkeste medspillere i grunnlovsforeninger som nettopp var stiftet for å forsvare Høyres standpunkt om kongens absolutte veto ved grunnlovsendringer.11 Med utgangspunkt i slike foreninger fikk Venstre og Høyre støttepunkter utenfor parlamentet som gjorde det mulig å bygge opp en partiorganisasjon.

Med 1900-tallet, i en tid da allmenn stemmerett etableres, kom de organisatorisk sterke partiene. Hierarkisk bygd opp med medlemmer og – iallfall på papiret – en demokratisk struktur med lokallag, fylkeslag og landsstyre.

Makten skulle forankres i partiapparatet og med landsmøtet som det høy-

este organ. Landsmøtet samlet delegater fra partiets lokallag og ulike sideorganisasjoner. Mellom landsmøtene var det sentralstyret som hadde den mest sentrale posisjonen.

Partier formet etter en slik mal kalte Duverger massepartier. De hadde sitt opphav på venstresiden og var opprinnelig knyttet til organiseringen av arbeiderbevegelsen. I Norge var det Arbeiderpartiet som etablerte seg som det første sterke massepartiet. Partiet ble dannet i en tid uten massedemokratiets sentrale forutsetning, nemlig allmenn stemmerett. Partiets fremste oppgave var da også å få realisert kravet om stemmerett for alle. Det gav i neste omgang grunnlaget for at partiet kunne fungere som et masseparti med folkevalgte representanter.

Duverger spådde i en bok på 1950-tallet at massepartimodellen ville spre seg også til borgerlige partier.12 Det ville skje som følge av massepartiets overlegenhet, dets evne til å mobilisere velgere og til å vinne valg. Massepartiet ble da også modellskapende. «Smitten fra venstre», er det blitt kalt. Partiorganisasjoner på den borgerlige siden ble etter hvert også sterke maktorganer som ikke bare kunne utfordre, men også potensielt dirigere stortingsgruppen. Gradvis slo massepartimodellen rot. Resultatet ble store likhetstrekk mellom partienes organisasjoner.

Høyre næret lenge skepsis overfor medlemstunge partier, men tilpasset seg etter hvert hovedtrekkene ved massepartiet. I 1970 hadde landsstyret i Høyre blitt kraftig utvidet.13 Det som i realiteten var et sentralstyre fikk riktignok et annet navn, mindre sosialistklingende, arbeidsutvalget. Ordet «sentralstyre» lot seg imidlertid passere i Senterpartiet (fra 1961), KrF (fra 1972) og Venstre (fra 1979).14 Men også i Høyre fins det et sentralstyre, det navnet er heftet til et partiorgan som i de andre partiene heter landsstyre Etter hvert fikk Høyre en ikke ubetydelig partiorganisasjon. I 1980, ved starten av høyrebølgen, hadde Høyre noe flere medlemmer enn Arbeiderpartiet. Men den lederposisjonen varte ikke lenge.

Det har vært mange avvik og justeringer i forhold til massepartiets idealmodell. To eksempler kan nevnes på at revisjoner etter en viss tid ble frafalt, og at en tilpasset seg den rådende normen. Det ene eksemplet er fra SV. Frykten for at partiledelsen skulle gro fast og at oligarkiske trekk skulle utvikle seg, gjorde at SV på 1970-tallet formulerte regler om et rotasjons-

12 Duverger 1954

13 Svåsand 1994: 117

14 Svåsand 1994: 118

prinsipp. Partiets topposisjoner kunne bare innehas i et bestemt antall år. Dermed var man sikret at ledersjiktet ved jevne mellomrom ble skiftet ut. Av både praktiske og prinsipielle grunner ble denne ordningen etter hvert fjernet. Det andre eksemplet er fra MDG, som praktiserte en ordning med to nasjonale talspersoner istedenfor leder og nestleder. I 2020 gikk partiet over til en ledelse med leder og nestleder, som de fleste andre norske partiene.

Alle forskjeller mellom sosialistiske og borgerlige partier er ikke forsvunnet. Et sentralt skille har vært partiorganisasjonens forhold til stortingsgruppen. I SV og Arbeiderpartiet er det i partivedtektene blitt understreket at stortingsgruppen er underlagt partiorganisasjonen. I de borgerlige partiene er det kun i Fremskrittspartiet at en finner en tilsvarende formulering.15 Standpunktet er begrunnet med at de folkevalgte ikke kan la seg dirigere av et partiapparat. Lojaliteten til egne velgere må være større enn til det øverste partiorganet, som er valgt av partimedlemmer.

Fremskrittspartiet er altså en avviker. Fra starten var det en diskusjon om partiet skulle være et ordinært parti eller en bevegelse. Anders Lange argumenterte for en bevegelse uten partistatutter (se kapittel om FrP). Den linjen tapte. Partiet endte med å bli en forsvarer av en sterk partiorganisasjon og har prioritert partibyggende arbeid. Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen (1937) ble holdt fram som en veiviser for partiets folkevalgte.

Masseparti-modellen var opprinnelig formulert med et sideblikk til sosialdemokratiske partier. Det var et klasseparti med en ideologisk profil. Samfunnet endret seg, og trekk ved massepartimodellen ble etter hvert oppfattet som lite relevant. Klassemotsetninger er blitt tonet ned, velstandsutviklingen har vært sterk, og middelklassen er blitt stor og heterogen. Det var bakgrunnsteppet for lanseringen av et alternativ til massepartiet, catch-all-partiet. Opphavsmannen var den tyske statsviteren Otto Kirchheimer, og referansen var til tysk etterkrigspolitikk. Et catch-all-parti er avideologisert og har en pragmatisk politisk tilnærming. Partiet henvender seg ikke til en bestemt sosial gruppe eller klasse, men til et velgermarked som i utgangspunktet inkluderte alle. Vi har å gjøre med et folkeparti. Det har ikke forhindret at partier som har vært kalt catch-all-partier, som CDU i Tyskland, har hatt en klar sosial profil, om det nå er med hensyn til religiøs tilhørighet eller sosioøkonomisk status.

Mange trekk ved dagens partier gir assosiasjoner til catch-all-partiet. Partiene presenterer seg sjelden som interessegrupper for bestemte sosiale