Ph.d.- håndboken
Marianne Hem Eriksen
Ph.d.-håndboken
En dønn ærlig og stort sett praktisk støttespiller for deg som skriver doktorgrad
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-78446-1
1. utgave, 1. opplag 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Anna Salander
Design og sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Forord
Denne boken har jeg tenkt på nesten helt siden jeg ble ferdig med min egen doktorgrad. Jeg pleier å si at jeg er en så stor nerd at en av mine største hobbyer, ved siden av min akademiske jobb, er å tenke på det akademiske håndverket, inkludert skriveprosessen. Denne boken er med andre ord et hjertebarn, men den er også noe jeg som veileder og ansatt i akademia har etterlyst i min egen arbeidshverdag. Jeg håper den kan være til hjelp for noen av leserne.
Først og fremst må jeg takke forlaget, Cappelen Damm Akademisk, og mine to redaktører, Silje Bøckmann og Knut Vegard Bergem, for å ha hatt troen på prosjektet hele veien, for konstruktive og gode kommentarer og ikke minst for å ha utvist tålmodighet da andre ting kom i veien. Det faglitterære fond har gitt meg et generøst skrivestipend, som jeg også er veldig takknemlig for.
En stor takk går også til institusjonene som har invitert meg til å snakke om ph.d.-løpet og akademisk skriving opp gjennom årene: Norsk Institutt for kulturminneforskning, Dialogies with the Past –the Nordic Graduate School in Archaeology, University of Leicester, University of Cambridge og ikke minst, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, hvor jeg har gitt forelesningen «Hvordan mislykkes med doktorgraden» fire ganger i året i mange år nå.
Mange kollegaer har snakket med meg om dette temaet i mer og mindre formelle sammenhenger, og mine egne veiledere har naturlig nok vært kilder til inspirasjon og refleksjon. Kevin Kay har generøst lest manus og gitt uvurderlige tilbakemeldinger.
Jeg må også takke verdens beste gjeng med stipendiater fra min tid ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo: Josephine Munch Rasmussen, Elise Naumann, Astrid
Nyland, Vibeke Viestad og Lene Os Johannesen. Doktorgradsreisen hadde aldri vært den samme uten dere. Takk for at dere mer eller mindre velvillig har gitt tillatelse til å bruke anekdoter fra vår tid som stipendiater, og mange takk til Vibeke og Astrid som også har gitt verdifulle tilbakemeldinger til utkastet til denne boken. Torsten Sherwood hjalp meg med kreativ idémyldring for å finne en endelig tittel.
Til slutt vil jeg gjerne få takke mine egne masterstudenter, ph.d.stipendiater og postdoktorer, spesielt Claire Ratican, Renate Larsen (som ga fine tilbakemeldinger til denne boken) Katherine Olley, Alex Wilson, Brad Marshall, Emma Thompson, Emma Tollefsen og Elisabeth Aslesen, for alt dere har lært meg om veiledning og akademisk praksis.
Skrivesperre:
Øvelse
Kapittel 8
Forfatter: om publisering, disputas og livet etter avhandlingen .
Å bli kjent med en sjanger: artikkelskriving ............................................
Introduksjon: om bussturer, døde elefanter og tekstarbeid/ identitetsarbeid
Da jeg var ferdig med doktorgraden og forberedte disputas, kom jeg over en studie av stipendiaters forhold til prosessen med å skrive en doktorgrad. Forfatterne undersøkte hvordan stipendiatene så på avhandlingsprosessen gjennom å analysere hvilke metaforer de brukte for å omtale den (Hughes og Tight, 2013). Dette førte meg ned i et kaninhull av bloggposter og tweets om doktorgradsmetaforer. Et av de mindre originale bildene er doktorgraden som en reise – man kommer hele tiden til nye veikryss og må velge en retning, man går langs brede veier og på smale stier, og tidvis ender man opp alene, midt inne i skogen, uten å finne veien ut.
I tillegg til den opplagte reisemetaforen var det en del andre treffende metaforer. Én var analogien om å lede en guidet busstur – ikke for hvilken som helst turgruppe, men en veldig dum gruppe. Du må begynne med å fortelle dem hvor turen går, og nøyaktig hvordan dere skal komme dit. Så må du rettferdiggjøre hvilken buss dere er på, hvorfor dere kjører akkurat den ruten, og hvilke stoppesteder som er lagt inn i ruten. Du må peke ut viktige attraksjoner på veien, og forklare hvorfor de er viktige, og hvorfor stedet ved siden av ikke er viktig. Når du endelig kommer i mål, må du nok en gang forklare hvor dere har vært, hva dere har sett, og hva som var poenget med hele turen.
Å skrive en avhandling ble også sammenlignet med å veve et teppe. En milliard ulike tråder, i ulike farger og ulike fibre, skal veves sammen til et mer eller mindre sammenhengende bilde. Teppemetaforen er jo tross alt ganske positiv. Jo visst er det vanskelig å få alle trådene til å gå i hop, men det er tross alt et spennende arbeid. Sånn kan det virkelig være å skrive avhandling. Men så var det resten av tiden, da. En beskrivelse som virkelig fanget opp hvor håpløst det hele kan oppleves, var denne: «Å skrive en avhandling er som å prøve å spikre gelé til en tallerken». Klin umulig. En rent ut hjerteskjærende beskrivelse var denne: «Å streve med å fullføre en doktorgrad er som å ha en elefant i rommet hele tiden, uansett hvor du er, eller hva du gjør. Og ikke bare en elefant: en død elefant». Det er øyeblikk hvor man rett og slett føler at man umulig kan komme i mål, dette vil aldri gå. Det er spesielt i disse øyeblikkene jeg håper at denne boken kan være til hjelp.
Å gå i gang med et så enormt arbeid som et doktorgradsprosjekt er noe av det mest krevende og givende man kan begi seg ut på i livet. Det er neppe uten grunn at det å skrive en avhandling ofte sammenlignes med å føde et barn. Det er noe med umuligheten i selve tanken, rent prinsipielt: Et menneske – presset ut av min kropp …? En avhandling – presset ut av mine tanker, min hjerne, mine fingre …?
For mange er arbeidet med avhandlingen en ensom reise, en berg-og-dal-bane-tur av gleder, skuffelser, panikk og eufori. Denne boken er ment som en støttespiller på veien for deg som skriver en doktorgradsavhandling, særlig i humaniora eller samfunnsvitenskap, men jeg håper og tror den kan være til nytte i andre fagfelt også. Boken skal være en venn du kan ha i bagen, full av praktiske råd, gjenkjennelige anekdoter og øvelser. Samtidig trekker den på internasjonal forskning om akademisk skriving og avhandlingsarbeid, og den tar opp vanlige utfordringer og formidler forskningsbaserte løsninger og strategier.
I boken tar jeg utgangspunkt i mine egne erfaringer med å skrive både doktorgradsavhandling, artikler og bøker og med å lede store
eksternfinansierte forskningsprosjekter. Jeg gjengir også refleksjoner og opplevelser som andre – kollegaer, venner og studenter – velvillig har delt med meg om sine egne avhandlingsprosesser i formelle og uformelle samtaler. I tillegg trekker jeg på mine egne erfaringer fra den andre siden av bordet, både som ph.d.-veileder, masterveileder og sensor, og fra skrivekursene jeg har holdt fra bachelor- til ph.d.nivå. Jeg bruker også internasjonal forskningslitteratur fra pedagogikk, psykologi og tilstøtende disipliner, både om hva som fremmer og hva som hemmer skriveprosessen. Jeg prøver ikke å fremstille meg som en ekspertveileder – jeg er fortsatt relativt tidlig i karrieren, akkurat som mange av leserne (det vil være ti år siden jeg fullførte doktorgraden når denne boken publiseres), og jeg tenker at det er en styrke at jeg har opplevelsen ganske friskt i minne.
Boken er ikke en garanti for at du vil komme til å skrive verdens beste avhandling. Den er heller ingen garanti for at du ikke vil bli en av dem som slutter underveis. Du er tross alt – for å ty til den velkjente reisemetaforen – kaptein på egen skute og den som fører skipet til nye havner. Håpet er at boken vil bidra til at du ikke føler deg så alene, og at den vil hjelpe deg med å finne den dype gleden det kan være å skrive daglig, «sette kapitler i banken», og tilfredstillelsen ved å følge din intellektuelle nysgjerrighet. Håndbokens praktiske råd og vink oppsummeres i form av jukselapper på slutten av hvert kapittel. Disse kan gjøre det enklere å navigere mer presist mot målet, eller i det minste gjøre reisen litt mer behagelig.
Å skrive en ny historie om seg selv
Professor i utdanningsvitenskap Pat Thomson (som skriver den fantastiske bloggen patter og vil bli referert flittig gjennom denne boken) har sammen med Barbara Kamler pekt på noe av det viktigste jeg har lest når det gjelder å forstå avhandlingsprosessen: Å skrive en doktorgrad er å skrive en ny historie om seg selv. Thomson og Kamler (2014) kaller dette tekstarbeid/identitetsarbeid (text work/identity work). Dette konseptet er fundamentalt
for hvordan avhandlingsarbeid forstås i denne boken. I korte trekk argumenterer Kamler og Thomson for at en av grunnene til at ph.d.-prosjekter er så utfordrende, er at arbeidet med avhandlingen ikke bare handler om den akademiske teksten – som er en sentral del uansett disiplin – men at det å skrive en avhandling også er et identitetsarbeid . I samfunnsvitenskapene og humaniora har identitet vært et yndet forskningstema i flere tiår, og de fleste vil ha en grunnleggende forståelse av identitet som kontekstuell, prosessuell og interseksjonell. Identitet er dynamisk heller enn statisk og noe som forandrer seg fra situasjon til situasjon og vokser frem i skjæringspunktet mellom historisk kontekst, sosioøkonomisk bakgrunn, kjønn, alder, etnisitet og så videre.
Arbeidet med å skrive en avhandling er også et arbeid i å endre identitet. Vi går fra én kollektiv identitet (student) til en annen (akademiker), en ny sosial identitet som opererer med sine egne konvensjoner, sosiale koder, forventinger og begrensninger. Vi baler og strever med å produsere tekst, levere kapitler til veileder og skrive utkast til artikler, samtidig som vi baler og strever med overgangen fra å være student til å bli doktor, fra å være den som spør, til å bli den som svarer. På samme tid som vi skriver en akademisk tekst, skriver vi et nytt narrativ om hvem vi er. Også de rundt oss kan begynne å se oss på nye måter – kanskje vi begynner å snakke og føre oss annerledes, vi har en annen referanseramme. Plutselig passer vi hverken inn i den nye verdenen der vi fortsatt er i en overgangsfase mellom student og akademiker, eller i den gamle. Familie og venner forstår ikke nødvendigvis hva vi prater om, eller hva vi går gjennom. Det er ensomt. Å skrive en avhandling er altså ikke bare en intellektuell, men også en eksistensiell prosess for mange av oss – et livsprosjekt. Viktigst av alt er at du ikke aner hvor identitetsarbeidet, denne nye historien, vil føre deg. En av mine gode ph.d.-medstipendiater har drømmejobben i De nasjonale forskningsetiske komiteer. Hun forlot akademia til fordel for en vel så spennende, sikrere og antagelig bedre betalt (!) jobb hvor hun daglig bruker evnene og fer-
dighetene hun tilegnet seg i doktorgradsarbeidet. En annen venn har akkurat hoppet av doktorgraden til fordel for en annen utdanningsretning som hun opplever som mer meningsfull, og som gir henne et gladere liv – og det har vært den rette avgjørelsen. Uken jeg skriver dette, har det akkurat gått ut en pressemelding om at jeg er blant ti unge forskere i Storbritannia som er valgt ut til å lage radioprogrammer for BBC (åpenbart snikskryt, men det er ikke poenget). Dette var på ingen måte noe jeg så for meg da jeg startet på doktorgraden for tretten år siden, men reisen som førte meg hit, startet med avhandlingen!
Ingen vet på forhånd hvordan fortellingen ender. Å begynne på et avhandlingsprosjekt er å satse på seg selv, tvinge seg ut av komfortsonen, vokse, strekke seg, feile og reise seg igjen. Det er noe av det beste og vanskeligste mange av oss gjør i livet. Til syvende og sist er det ikke avhandlingen i seg selv som er poenget – det er den dumme bussturen.
Hvordan bruke denne boken
Denne håndboken er ment å være en overkommelig, vennskapelig «blekke» med kaffeflekker, understrekninger og eselører. Boken er altså ment som en uformell støttespiller og venn snarere enn som en autoritær tekst. Den er bygget opp etter ulike stadier man gjerne går gjennom i løpet av avhandlingsarbeidet. Man er inspirert, rotete, ukonsentrert, har skrivesperre, er flink pike, verdensmester og bedrager, teksten kan virke totalt meningsløs, plutselig befinner man seg i innspurten, og til slutt er man forfatter. Med boken ønsker jeg å ufarliggjøre og sette ord på mange av opplevelsene man kan ha i det som ofte er en nokså ensom og krevende prosess.
Tidsskriftet Forskerforum publiserte for noen år siden en artikkel med den klingende tittelen – Det er vanligere at folk sitter og gråter, enn at de ikke gjør det (Svarstad, 2017a). Der tas problematikken rundt psykisk helse og avhandlingsarbeid opp. Fra andre land er det gjort undersøkelser som viser at særlig ph.d.-stipendiater har
dårligere psykisk helse enn befolkningen for øvrig (for eksempel Levecque et al., 2017).
Samtidig er en vanlig tilbakemelding fra ph.d.-kandidater at de i mange tilfeller får liten trening i akademisk håndverk og akademisk skolering. Det forventes simpelthen at alle på doktorgradsnivå er i stand til å planlegge og utføre forskning og skriving. En stipendiat som sluttet underveis i et doktorgradsløp, uttalte følgende i en annen artikkel fra Forskerforum: «Da jeg begynte, hadde jeg ikke noe særlig peiling på hvordan en doktorgrad foregår, og jeg fikk ikke så mye informasjon om det. Det virket som om det var ting jeg burde visst, og så spurte jeg vel aldri skikkelig om det» (Vidnes, 2017). Stipendiaten er ikke alene om å oppleve at en del av den kunnskapen det forventes at man skal kunne om avhandlingsarbeidet, er uartikulert, taus kunnskap. Håndboken forsøker derfor å gi råd og vink om alt fra prosjektbeskrivelsen og hvordan man skriver innledninger og avslutninger, til hvordan man overvinner skrivesperre og opprettholder et liv ved siden av.
Hvert eneste råd i boken vil selvfølgelig ikke passe til alle prosjekter eller alle fagfelt. Boken er som nevnt først og fremst rettet mot humanister og samfunnsvitere, men også stipendiater fra andre fagfelt kan ha nytte av den. Jeg har blant annet holdt foredrag for medisinere og medisinske antropologer på ph.d.-programmet ved
Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo hvert semester gjennom en del år nå, basert stoffet i på denne boken. I tillegg har jeg jobbet som akademiker både i Norge og Storbritannia, og selv om det alltid er ulikheter mellom nasjonale retningslinjer, disipliner og institusjoner, vet jeg at det også er en rekke ting alle doktorgradsprosjekter har til felles – det er disse jeg fokuserer på her. Men det er også åpenbare forskjeller. Hver disiplin har sin kultur, sin standard og sine tradisjoner. Det er din jobb og ditt ansvar å sette deg inn i egen fagdisiplin, også når det gjelder de håndverksmessige sidene av avhandlingsarbeidet. Snakk med veileder og erfarne stipendiater og les avhandlinger fra feltet ditt. Gjør deg kjent med normene du vil bli bedømt etter.
Du kan lese boken fra begynnelse til slutt eller gå rett til det stadiet du føler passer best for deg der du er nå. For den som sitter fast og/eller er under tidspress, vil kapittel 4 og 7 være spesielt aktuelle.
Og vil du ha en hurtiginnføring i boken, kan du også simpelthen arbeide deg gjennom alle jukselappene.
Er du klar? Ikke?
OK, det spiller ingen rolle. Nu kör vi.
Inspirert: fra idé til prosjekt
Å begynne å skrive en avhandling er starten på et intellektuelt prosjekt, men for mange av oss er det også starten på et livsprosjekt. Nå begynner tekstarbeidet/identitetsarbeidet du vil utvikle over de neste årene (se introduksjonen). Dette kapittelet handler om grunnsteinene i et avhandlingsprosjekt: å følge nysgjerrigheten, vurdere prosjektets originale bidrag og dets gjennomførbarhet og bedømme hva som utgjør gode og dårlige problemstillinger. Prosjektets første seks måneder er ofte en krevende, men spennende tid hvor kreativ itet og utforskning står i fokus, og det kan lønne seg å høste fruktene av denne prosessen i så høy grad som mulig. Samtidig viser forskning at en av de virkelig fundamentale faktorene for å lykkes med doktorgradsprosjektet, som man paradoksalt nok får liten eller ingen informasjon om, er forholdet til veileder. Dette kapittelet ender derfor med en refleksjon over veiledningsrelasjonen som en sentral del av avhandlingsarbeidet.
En plagsomt original idé
If you can work on any topic, we offer only a cliché: start with what most interests you.
Booth et al. (2005, s. 36)
Hva skal du skrive avhandling om? Svaret er enkelt. Skriv avhandling om det du er mest nysgjerrig på i fagfeltet ditt. Velg noe som får hjertet til å banke raskere, noe som gjør at du våkner om natten og tenker «Dette er viktig», «Jeg må finne ut av dette». Velg den ideen
du hele tiden kommer tilbake til, det gnagende spørsmålet, det du ikke helt forstår. Selvfølgelig kan man være strategisk og søke på doktorgradsstipend innenfor et tema som er en vogue, eller kan hende du får stipend på et prosjekt hvor rammene eller temaet for avhandlingen allerede er bestemt av veilederens forskningsagenda. Poenget står seg allikevel: Selv om temaet av en eller en annen grunn er forutbestemt, lønner det seg å legge vekt på de spennende, morsomme og lystbetonte aspektene ved det du skal skrive om. Å skrive en avhandling har blitt sammenlignet med å inngå et langvarig romantisk forhold. Det kommer til å bli fantastiske øyeblikk, men det kommer også til å bli kjipe stunder, så det vil være en klar fordel å faktisk like den du har valgt som partner (Bolker, 1998, s. 9). Sats på det litt tiltrekkende og påtrengende spørsmålet som virkelig tenner nysgjerrigheten din.
Men ideen til forskningsprosjekt må ikke bare være nysgjerrighetsvekkende, den må også som kjent være original . Når du har sirklet inn det grunnleggende temaet, er det helt nødvendige neste skrittet å bli kjent med temaets forskningshistorie. Do a literature review, som britene sier, og bli kjent med hva som er gjort og ikke gjort på feltet. Ikke bli for skuffet når du finner ut at noen skrev en hel bok om temaet i 1993 og du slår inn åpne dører. Det skjer oss alle i større eller mindre grad. Bare kjør på. I de tilfellene der ideen din allerede er dekket eller delvis dekket av tidligere forskning: Kan du utfordre? Komplementere? Finne et spørsmål i skjæringspunktet mellom dette og noe annet? Analysere ved hjelp av en ny metode? Snakk med veilederen din. Kan hen hjelpe deg med å se en ny vei inn?
Ifølge University of London kan en avhandling være original på to måter: ved å rapportere oppdagelsen av nye funn eller ved å demonstrere uavhengig, kritisk tenkning, eventuelt begge deler (Dunleavy, 2003, s. 27). Noen aspirerende stipendiater er veldig opptatt av originalitet – de skal gjøre noe nytt som ingen har gjort før. Dette kan lede til en språkføring og argumentasjon som virker lite troverdig, og de kan ende opp med å ikke gi nok kred til tidli-
gere forskere som de lener seg på. Å hevde at ens egen avhandling representerer revolusjonerende ny og original kunnskap er uansett misforstått. Vi er all innvevd i eksisterende nettverk av ideer, forskere, bøker og begreper. Vi starter aldri med helt blanke ark.
Pat Thomson (2015) beskriver godt hva kravet om at en avhandling må utgjøre et originalt bidrag, betyr i praksis:
The doctorate is not seen as the place for enormous breakthroughs. It is more a case that the PhD is intended to demonstrate that the researcher can think their way through a problem, design a defensible and interesting research project, carry it out thoroughly, and write it into a coherent form. Even if the topic is one which is widely studied, the researcher brings their own particular readings of the literatures – and if they are doing empirical work they also bring the particular site, sample and method – to the study.
En doktorgrad kan være et livsprosjekt, slik jeg beskrev det ovenfor, men det er ikke et livsverk. En doktorgrad er ikke kronen på karrieren – det er et arbeid som viser at du har et godt grep om feltet, at du kan generere nye ideer og original forståelse eller innsikt på dette feltet, og at du mestrer det akademiske håndverket. Men det er vanligvis ikke slutten på en forskningsreise – det er begynnelsen.
Hva er et gjennomførbart prosjekt?
Avhandlingsprosjektet ditt bør altså være plagsomt (for deg) og noenlunde originalt (for andre). Du bør velge et prosjekt som du er inspirert til å arbeide med. Men inspirasjon er aldri nok (kapittel 2). Prosjektet må også være gjennomførbart. Hva er et gjennomførbart prosjekt?
Kort sagt er det et prosjekt som lar seg gjennomføre innenfor tidsrammen (vanligvis tre eller fire år, avhengig av undervisnings-