Forord

å virke brautende eller narsissistisk, er falsk ydmykhet; det holder dyrebar kunnskap og innsikt tilbake fra kollegaer og alle de barna de arbeider for.

Ekte ydmykhet handler om å anerkjenne at selv om vi har viktige ting å bidra med som fagpersoner, er det ingen av oss som vet alt. Ekte ydmykhet setter kollegaer i stand til å samle alles ideer og innsikt – sine egne biter av ufullkommen og ufullstendig kunnskap – for å prøve å løse mysteriene med hvordan man kan hjelpe barn med å lære og utvikle seg. Det setter ledere i stand til å dele og fordele sitt lederarbeid og til å frigjøre andres kunnskap og ekspertise. Det å erkjenne at vi i starten ikke alltid vet hva en sak dreier seg om, er del av vår profesjonalitet. Det å undersøke saken sammen og handle ut fra dette er essensen i profesjonalitet gjennom samarbeid.

Det ville vært feil av oss å si at vi ikke visste mye om profesjonelt samarbeid før vi satte i gang dette prosjektet og skrev denne rapporten. Etter tre tiårs erfaring med samarbeid og med å studere det visste vi ganske mye. Men vi visste ikke alt, og etter en stund innså vi at vi visste langt mindre enn vi trodde at vi gjorde.

Vi har lært å anerkjenne hvordan mange aspekter ved samarbeid varierer på tvers av kulturer og systemer. Vi har lært at det mange steder vokser og utvikler seg til dypere former for det vi kaller profesjonelt samarbeid. Vi har lært mye av hverandre som forskerkollegaer, og vi innser også hvor mye vi skylder alle som har arbeidet innen fagfeltet, som startet med Willard Waller og hans bok The Sociology of Teaching fra 1932. Hans arbeid ryddet mange stier i dette terrenget før vi begynte på vårt.

Det har også vært svært nyttig for oss ikke bare å studere hva lærere sier om hvordan de samarbeider, men også å se og lytte til hvordan de samarbeider i praksis – i alt fra fjellene i Colombia til høyblokkene i Hongkong og de avsidesliggende lokalsamfunnene i Canada og Pacific Northwest i USA. Vi har vært nødt til å lære hvordan vi kunne skrive om dette arbeidet på en annen måte enn med

vår vanlige akademiske stil – altså måtte vi bli skribenter like mye som universitetsforskere, og vi har måttet behandle skrivearbeidet ikke bare som en presis form for rapportering, men også som engasjement gjennom undervisning. Vi skrev dårlig før vi skrev bedre. Vi prøver fortsatt å hjelpe hverandre med å forbedre oss, noe som vi vet at du også gjør. Samarbeid kan gjøre oss til bedre skribenter, lærere, forskere og alle slags profesjonelle kollegaer. Men ikke en hvilken som helst eller alle former for samarbeid vil være riktig for oppgaven eller tidspunktet.

Vi håper denne boken vil levendegjøre ulike samarbeidsmåter for deg og hjelpe deg med å se noen av de utrolige samarbeidspraksisene vi har sett. Vi håper den vil hjelpe deg til å bli bedre kjent med designelementene i ulike måter å samarbeide bevisst på. Vi har forsøkt å grave dypere i kulturene, nettverkene og systemene som kommer forut for og omgir disse samarbeidsdesignene, slik at du kan bli mer oppmerksom på og flinkere til å overføre samarbeidspraksiser fra ett sted til et annet. Og ved hjelp av de inspirerende praksisene vi presenterer for deg, håper vi at du vil bli inspirert til å samarbeide mer effektivt med menneskene du har rundt deg, slik at alle elevene dine vil utvikle seg, vokse og lykkes.

Andy Hargreaves, Boston College, desember 2017

Om forfatterne

Andy Hargreaves er forsker ved Lynch School of Education ved Boston College. Han er president for International Congress of School Effectiveness and Improvement, grunnlegger og sjefredaktør for Journal of Professional Capital and Community og utdanningsrådgiver for både førsteministeren i Ontario og førsteministeren i Skottland.

Andy har rådført seg med Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD), Verdensbanken, myndigheter, universiteter og fagforeninger for lærere over hele verden. For sine mer enn 30 bøker har Andy fått flere utmerkelser for fremragende skrivekunst – inkludert den prestisjefylte Grawemeyer Award in Education i 2015 for boken Professional Capital (sammen med Michael Fullan).

I 2016 ble han tildelt både Horace Mann Award i USA og Robert Owen Award i Skottland for sine bidrag til offentlig utdanning. Andy har vært på tidskriftet Education Week sin «topp ti»-liste over akademikere med mest innflytelse på den utdanningspolitiske debatten i USA. I 2015 mottok han Excellence in Teaching With Technology Award fra Boston College. Han er medlem av Royal Society of Arts.

Michael T. O’Connor er assisterende direktør for Providence Alliance for Catholic Teachers-programmet ved Providence College i Providence, Rhode Island i USA. I denne rollen underviser Michael på masternivå, tilbyr tilsyn og undervisningsveiledning til

programmets lærere og støtte til de katolske programpartnerskolene i New England-regionen. Han er tidligere engelsklærer og veileder på mellomtrinnet, og han tok sin doktorgrad i læreplaner og undervisning med fokus på lese- og skriveferdigheter ved Lynch School of Education ved Boston College. Mens han arbeidet med doktorgraden, samarbeidet han med Andy Hargreaves og Dennis Shirley på nettverksprosjektet Northwest Rural Innovation and Student Engagement (NW RISE), som inkluderte å støtte arbeidet til engelsklærergruppen. I denne avhandlingen utforsket han videregående elevers språkvalg i autentiske, samfunnsbaserte skriveaktiviteter og hvordan lærere samarbeidet for å støtte elevenes skriveferdigheter i ulike utkantstrøk.

Norsk forord

Andy Hargreaves er en av de toneangivende skoleutviklerne i verden, og jeg mener at han på en praktisk og nyttig måte evner å omskape resultater fra forskning til anvendelige modeller og teorier som kan bidra til å utvikle utdanningsfeltet. Hans medforfatter i denne boken, Michael T. O’Connor, forsket i sitt doktorgradsarbeid på læreplaner og undervisning med søkelys på lese- og skriveferdigheter. Med sine ulike erfaringer har de skrevet en tankevekkende bok om det de velger å kalle profesjonalitet gjennom samarbeid. Når lærere samarbeider slik, hevder forfatterne at det bidrar til å høyne kvaliteten på opplæringen fordi lærerne kontinuerlig må reflektere over og begrunne sin praksisutøvelse sammen med sine kolleger.

Hargreaves innleder boken med å beskrive sin personlige læringsreise, fra han som ung og entusiastisk lærer opplevde å bli mistrodd i England («du skal ikke tro at du er noe»), til at han i Canada ble mottatt med åpne armer og fikk spillerom til å utvikle seg både som pedagog og som menneske. Hans kanadiske kolleger var åpne for hans ideer, samtidig som de ga konstruktive og kritiske tilbakemeldinger. Et viktig budskap hos Hargreaves er at man må stå opp for det man tror på. Han argumenterer for at vi må utvikle en skolekultur der det er akseptert at vi har ulik kompetanse, at noen kan mer på visse områder enn andre, og hvor det er naturlig at «ekspertene» får tid og rom til å dele sin kompetanse med kolleger.

På dette området mener jeg at vi har en vei å gå i Norge. Min erfaring er at mange lærere argumenterer sterkt for metodefrihet, og flere steder har jeg savnet kulturer hvor man etterspør, fremhever og legger til rette for å lære av ekspertisen til enkeltlærere. Kanskje kan den nylig etablerte norske lærerspesialistordningen representere et steg i riktig retning?

Hargreaves og O’Connor definerer profesjonalitet gjennom samarbeid slik:

«Profesjonalitet gjennom samarbeid handler om hvordan lærere og andre innenfor utdanningsprofesjonen endrer undervisning og læring i fellesskap. Formålet er å arbeide med alle elevene, slik at de kan skape seg et tilfredsstillende liv med mening, formål og suksess.»

Ifølge forfatterne er profesjonalitet gjennom samarbeid en integrert del av kulturen og livet ved skoler som arbeider i tråd med denne tenkningen: «Det er slik vi arbeider her.» Lærerne jobber tett sammen, føler solidaritet overfor oppgavene og elevene, og de våger å gi hverandre råd og konstruktive tilbakemeldinger.

Hargreaves og O’Connor beskriver sin forståelse av profesjonalitet gjennom samarbeid med utgangspunkt i fem caser fra forskjellige kulturer i ulike deler av verden (Norge, Canada, Colombia, USA og Hongkong). Tilnærmingen til samarbeid i de ulike kulturene er svært forskjellig. Gjennom analyser av empirien utleder forfatterne ti prinsipper for profesjonalitet gjennom samarbeid som jeg mener kan være nyttige å anvende som utgangspunkt for å reflektere over egen praksis. Disse er: kollektiv autonomi, kollektiv effektivitet, undersøkende samarbeid (collaborative inquiry, CI), kollektivt ansvar, kollektivt initiativ, gjensidig dialog, arbeid i fellesskap, felles mening og formål, samarbeid med elever og helhetstenkning for alle.

Forfatterne mener at de ti prinsippene er kulturovergripende, og at det er mye å lære av å studere caser fra forskjellige deler av verden.